Posts Tagged 'young adult'

Poisoned Apples – Christine Heppermann

Sjanger: Lyrikk/ungdom
Utgitt: 2014
Format: E-bok
Oversatt av:
Forlag: Greenwillow Books
ASIN: B00HLIVXPA
Sider: 128
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
In fifty poems Christine Heppermann places fairy tales side by side with the modern teenage girl. Powerful and provocative, deadly funny and deadly serious, this collection is one to read, to share, to treasure, and to come back to again and again.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Denne diktsamlingen for unge voksne kom langt opp på resultatlista under den forrige Goodreads Awards, jeg tror det var andreplass? Nysgjerrigheten min var uansett pirret, og jeg kjøpte e-boka. Jeg skjønner diktenes appell, særlig til unge kvinner og jenter, men jeg synes kanskje at forfatteren har en tendens til å være litt overfladisk og litt enkel i formuleringen sin.

Heppermann har valgt å skrive femti dikt med utgangspunkt i klassiske eventyr. Med dette bakteppet beskriver hun hvordan det er å være ung i dag – med sosiale medier, en smal definisjon på hva som er vakkert, forelskelse, vennskap og psykisk helse.

Hun har riktignok en ung målgruppe, men jeg synes hun tendenserer mot å fortelle litt ekstra i tilfeller der hun muligens har vært i tvil om leserne hennes skjønner poenget. Dette gav i alle fall meg en vag følelse av å bli undervurdert. Hun har for eksempel en viss tendens til å «avsløre poenget» i diktenes titler. Men det kan hende at det at hun ikke er spesielt vag taler til diktenes fordel for yngre og litt mindre erfarne lesere.

Jeg synes hun skinner enkelte steder, for eksempel her:

Photoshopped Poem

Some say the Before poem
had character.
This poem is much more attractive.
With the Healing Brush Tool
I took out most of the lines.
I left in a few
so it wouldn’t look unnatural.

og her:

Ugly Stepsister

Often since the ball, when the house is draped
in sleep, I put on my robe and slippers, shuffle
past the wardrobe crammed with slack gowns,
past the door to an empty attic,
down to the kitchen, where the mice linger
just long enough to decide I am still not the one

they love. No one cares if I finish off the whole leg
of lamb, the last of the pumpkin pie.
And if I sit there dreaming until morning,
the new girl Mama hired will come in
to ask if I want tea, her soot-stained face
a perfect mask of concern.

og dette, som kanskje er min personlige favoritt:

The First Anorexic

Even the bruises she loves,
those bites when her mouth,
expecting resistance, sinks to the core
where the hissing begins tempting her
to scrape the flesh from every ruddy strip.

She hurries to swallow
the seeds, the stem, the clinging leaves.
Now Eve can see beyond the garden.
Now she knows there is nothing but hunger.
Each meal will be a sweet punishment.

Diktene er definitivt ofte svært feministiske i tonen, som for eksempel i dette:

Nature Lesson

The dress code says
we must cover ourselves
in
ample pants,
skirts that reach well below
our lascivious knees,
polos buttoned over
the rim of the canyon,
a glimpse of which can send a boy
plunging to such depths
he may never climb back up
to algebra.

We say
that if a hiker strays
off the path, trips, and
winds up crippled,
is it really
the canyon’s fault?

og dette:

Rapunzel

How foolish I was to believe that
crooning my name from below meant something
more than pressing an elevator button.

They all want to feel themselves rising
higher. They all want the girl in the tower
to pour herself into their hands.

Who’s to say that, given a chance
at lower altitude, I would be different
from the rest?

Today will be the day I refuse
to lift my head from this damp pillow,
far away from the comb and the brush and the pleading
bodies always luring me down.

Men som jeg sa: jeg synes det er litt overkill med titlene. Egentlig synes jeg alle disse eksemplene hadde stått like fint – men blitt litt mindre åpenbare – uten titlene. De hadde krevd litt mer av leseren. Kanskje ikke mye, det er sant, men dog. Man får litt følelsen av at Heppermann ikke er helt sikker på at leserne skal forstå akkurat hvilket eventyr hun har hentet inspirasjon fra. Kanskje har hun rett. Jeg har mine tvil.

Jeg tror, som sagt, at disse diktene vil fremstå som svært sterke og gjenkjennelige for tenåringsjenter. Jeg vet at jeg selv for ti år siden ville ha opplevd boka som vanvittig klok. Jeg tror den vil egne seg svært godt til samtaler i klasserommet, og synes definitivt at den bør finnes på samtlige ungdomsskole- og vgs-bibliotek.

kortsagt-poisoned

Om forfatteren:
Christine Heppermann er en amerikansk forfatter og kritiker. Hun vokste opp i Omaha i Nebraska, og gikk på en katolsk skole for jenter. Hun studerte deretter litteratur og filosofi ved Trinity University i Texas, og fulgte opp med en mastergrad i barnelitteratur Simmons College i Boston og en MFA i skriving for barn og unge voksne fra Universitetet i St. Paul i Minnesota. Hun bor i New York med ektemannen, to døtre og to katter.
Hjemmeside | twitter | goodreads

Boknyheter #113

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

boknyheter

Kortlista til Bokbloggerprisen 2014 er klar:

ÅRETS ROMAN:

  • Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
  • Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
  • Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

ÅPEN KLASSE:

  • Ida Jackson: Morfar , Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
  • Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
  • Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

100 bøker-prosjektet har blitt lansert i Sudan.

Håkan Nesser fikk det Danske Kriminalakademis pris for beste krim- og spenningsbok i 2014.

– Sjekk denne nye japanske bokhandelen.

– Årets første bokslakt har lange tradisjoner.

50 essensielle litterære biografier.

– Tom Felton, skuespilleren som spiller Draco Malfang, ble sortert til Griffing da han registrerte seg på Pottermore.

– Ny dansk rapport viser at bibliotekene gir milliardgevinst for samfunnet.

– Afrikansk litteratur er mer allsidig enn folk tror.

6 bøker du kan spille.

Burde man betale for å få tekstene sine publisert i litteraturtidsskrifter?

JK Rowling spiller Minecraft.

E-bøker er i vekst i Kina.

12 klassikere som ble brutalt slaktet da de først ble gitt ut.

– Mario Vargas Llosa debuterer som skuespiller i en alder av 78.

Derfor ble en av de mest diskuterte sexscenene i Fifty Shades droppet i filmatiseringen.

– Neil Gaiman og Chris Riddell sitt svar på terroren i Frankrike.

Et poesibibliotek åpner i Gambia.

– Intervju med Michel Houellebecq.

15 YA-forfattere deler sine favorittbøker for voksne.

«Å lese e-bøker er som å ha virtuell sex.»

De 20 beste tv-seriene basert på bøker.

– 15 tegn på at du er avhengig av bøker.

50 bøker som garantert gjør deg mer interessant.

Den terapeutiske effekten av poesi.

– Da forlaget avlyste novellekonkurransen var det ingen som sa i fra til flere av finalistene.

Om Seneca.

Eirik Jensen gir ut bok om livet som spaner.

Bokklubbetikette.

– 30 legendariske litterære «mean girls» vi elsker å hate.

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til – Liv Marit Weberg

Sjanger: Unge voksne/samtid
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Omslagsdesign: Helene Brox/Handverk
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203256875
Sider: 190
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normaliteten er en standard hun kan oppfylle.
Det butter i alle ender for jeg-personen i Liv Marit Webergs debutbok, «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til». Gjennom svart humor og nådeløs selvutlevering kommer vi under huden på en ung jente som, uten særlig hell, prøver å leve livet slik det blir ventet av henne.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Ahh… Er det ikke deilig med bøker som holder deg oppe om kvelden og får deg til å ligge litt ekstra lenge om morgenen? La det være sagt med en gang: Denne boka likte jeg virkelig, i all sitt kleine, tørre mørke.

Livsballen til hovedpersonen bare ruller i vei, enten hun vil det eller ikke. Etter videregående. Hun søker på høyere utdanning, kommer inn, flytter til Oslo, men går rett forbi når hun får øye på faddergruppa si når skolen skal begynne. Hun møter Tore, men det går ikke veldig bra. Foreldrene har ambisjoner og forventninger, og de prøver, men protagonisten er ikke helt klar for denne plutselige rullingen. Livsballrullingen, altså.

Jeg elsket stemningen språket formidlet, det sa så mye om hovedpersonen. I anmeldelsen jeg la ut før denne skrev jeg noe om at språket bare fungerer som bærer av handlingen, hverken mer eller mindre. I Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er språket flettet inn i jeg-ets personlighet og dermed en del av handlingen. Livsballen.

Det første hintet kommer i tittelen. Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Denne litt passive konstateringen kommer som den første av mange. Jeg-et bruker dessverre mye. Det er litt stivt, litt formelt og ikke minst er det ord som fremstår som om protagonisten tar litt avstand fra situasjonen, et mildt skuldertrekk og et skritt tilbake fordi man føler at man ikke har kontroll på situasjonen. Nå skal jeg ta på meg hobbypsykologhatten, også skal jeg påstå at hun har en sterk følelse av external locus of control. Livet er noe som skjer med henne, ikke noe hun ber om. Hun har null kontroll. Hadde hun hatt valget, hadde nok ikke livet skjedd med henne. Som for eksempel illustrert i situasjonen på NAV, når hun er sulten og faktisk trenger penger. Derfor jobb:

Jeg smiler høflig til Nav-dama. Hun smiler høflig tilbake der hun sitter plassert i den offentlige stolen sin. Det er en sånn svart og sannsynligvis justerbar kontorstol som ser mye mer behagelig ut enn den offentlige stolen jeg er blitt plassert i.
«Dessverre,» sier jeg, «så er jeg nok ikke god for så mye. Jeg har dessverre bare gått på skole tidligere, jeg har ingen sånne kvalifikasjoner.»
«Nei,» sier damen med et tilgjort smil, «skole er vel en kvalifikasjon, det òg.»
Jeg legger hodet bakover og ler. «Ikke den jeg gikk på, dessverre.» Så smiler jeg til henne igjen. Jeg føler at vi har oppnådd såpass stor tillit, jeg vet at slikt er viktig i sånne kundeforhold.
«Neivel,» sier hun og later som hun smiler. «Vi får se etter ufaglærte jobber til deg, da. Hva med eldreomsorg?»
Jeg ler igjen, ikke like godt denne gangen. «Jeg er dessverre ikke noe glad i fysisk kontakt,» sier jeg, «Jeg vil helst slippe å ta på folk, så langt det lar seg gjøre.»
Damen ser litt mer anstrengt ut. «Neivel, skoleassistent, da?»
«Hmm,» sier jeg og later som om jeg vurderer det. «Barn, sier du? De er vel litt vanskelig å forholde seg til?»
«Javel,» sier hun. «Telefonsalg?»»Telefonskrekk,» sier jeg.
«Ja,» sier hun. «ja, det … er nok en plagsom tilstand.»
Hun later som hun trykker litt på tastaturet, men jeg forstår selvfølgelig at hun bare prøver å få tida til å gå.
«Hva med å jobbe med planter eller dyr,» sier hun med et håpefullt smil.
«Ja!» sier jeg. «Perfekt! Så lenge jeg kan gjøre det alene, altså.»
Damen smiler ikke lenger like håpefullt.
«Hva er det du kunne tenke deg, da?» spør hun tilsynelatende hyggelige.
«Jeg kunne tenke meg litt mat,» sier jeg, «hvis du forstår. Altså litt penger.»
«Jeg tror du bare får gi meg et par dager, jeg,» sier hun. «Jeg må nok tenke litt på den her.»
«Tusen takk,» sier jeg fornøyd og reiser meg opp fra stolen. Jeg vet at jeg sannsynligvis lukter svette, så jeg presser armene inntil kroppen og gjør små bevegelser. Jeg ser antakeligvis ut som en pingvin.

«Ikke skap deg», sier hovedpersonen på side 181, og erkjenner samtidig at hun aldri har sagt noe sånt før. «Krise blir det lell,» påstår hun på side 171, også her noe overrasket over ordvalget sitt (hun får sjokk, hevder hun). Hun tar litt fremmede ord og fraser i munnen. Jeg mistenker at dette var noe hun begynte med da livsballen begynte å rulle. Når forventningene rullet etter, og hun plutselig måtte være voksen og innså at shit, nå må noe gjøres, ingen andre gjør det for deg, uansett hvor hjelpeløs du er. Hun er allikevel ikke så hjelpeløs at hun ikke går inn i intrikate løgner for å overbevise foreldrene om at det går bra (brevkurs i fysikk, og tur til Rondane???). Nøkkelord: Hun unngår. Hobbypsykologhatten sitter på, og jeg linker til enda en Wiki.

Noen livsballer ruller bare nedover.
Og det er ingenting å gjøre med det. Dette tenker jeg på mens jeg står og stirrer ut av vinduet og jeg blir ikke lenger glad av å se på gata nedenfor.
[…]
Livsballen har vært på vei nedover før. Og så har den beveget seg litt oppover. Det finnes muligheter for at den kommer til å bevege seg oppover igjen.
Men hva hjelper det? Hva hjelper det med en liten opptur?
Det hjelper ikke i det hele tatt. For etter hver korte opptur, kommer en lang nedtur, og nedturene blir bare lenger og lengre og jævligere og jævligere.
[…]
Selv om jeg ikke orker mer, selv om jeg vet at det stemmer: Jeg har ikke noen framtid.
[…]
For framtid, jeg kan selvfølgelig forklare, det er ikke noe konkret. Det har ikke med livsår å gjøre, det har med penger å gjøre, det har med evner å gjøre, kall det gjerne talent eller eventuelt personlighet, men jeg har ikke noen av delene.

Hvordan skal man håndtere livet når man er av den sorten som spiser den vondeste brødskiva først (hennes metafor)? Man kan ikke velge å spise livets vondeste brødskiver først, de kommer med ujevne mellomrom og av og til helt uten advarsel. Noen ganger kommer det mange sånne brødskiver på rad, og man har slett ikke alltid laget dem selv. Hvordan klarer folk å leve med det? Protagonisten skjønner ikke.

Men nå skal jeg ta den av. Hatten altså. Poenget er at Weberg bruker språket på en måte som sier vel så mye om protagonisten som selve handlingen. Boka er så herlig tørrvittig og troverdig. Selv om bokas jeg føler seg noe fremmedgjort fra alle andre – som om hun mangler noe «alle» andre har, det som gjøre at «alle» andre takler voksenlivet – vil nok svært mange kjenne seg igjen i romanen. Protagonisten vil ha kontroll, men vet samtidig at hun ikke kan kontrollere alt. Skal jeg pirke litt, så føles det i blant at det går litt i overkant fort i svingene. Særlig i begynnelsen. Samtidig synes jeg at dette trekket komplementerer stemningen forfatteren etter min oppfattelse forsøker å formidle. Livet skjer med protagonisten i en hastighet og på en måte hun ikke kan styre, Tore skjer, men hun klarer ikke å tilby det som forventes av henne – hun skjønner ikke en gang at det mangler før det er for sent. Som det heter seg både i og bak på boka:

Vi lever jo tross alt i en verden der det foregår mye sosialt.
Mennesker henger sammen i tykt og tynt, på godt og vondt. De går rundt i en verden full av mennesker.
Mange synes det er hyggelig.

Om det skulle være uklart, så anbefaler jeg den. Varmt. Dette er boka for alle som føler at livsballen ruller litt for fort og i feil retning, og for alle som ikke helt fikser det å skulle tilfredstille alle sosialt – å være connected med alle, og smile pent og være, det vil si fremstå som, om man har både talent og ambisjoner. Og kontroll.

kortsagt-jegblirheldigvis

Andre bloggere om boka:
Flukten fra virkeligheten
Så rart
Beathes bokhylle
Bokmerker

Om forfatteren:
Liv Marit Weberg (f. 1988) bor i Oslo. Hun har studert ved Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning og holder på med master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. (Hentet her)

Boknyheter #104

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

– Den norske barneboka Brune av Håkon Øvreås og Øyvind Torseter vant Nordisk Råds barnebokpris.

– Nordisk råds litteraturpris gikk til finske Kjell Westö for Svik 38.

Zimbabwe trenger litteraturpriser.

Dette er de nominerte til Bokhandlerprisen.

Har konflikten med Hachette skadet Amazon?

– Amazon er nå den største kanalen for netthandel i Frankrike.

Sånn ser Westeros egentlig ut.

– Galway Kinnell, poeten som blant annet har vunnet Pulitzerprisen, er død. Han ble 87 år.

Nationaltheatret gir opp dramatiseringen av Min Kamp.

– RL Stine skrev en fortelling live på Twitter.

De mest brukte ordene i forskjellige klassikere.

– Ca 40 land er representert på den internasjonale bokfestivalen i Algeria.

– Alle var forelsket i Jonas Gahr Støre, forteller Vigdis Hjort.

– Harry Potter-fans har mer spennende i vente.

Eventyr for voksne.

Omsetningen av oversatt skjønnlitteratur er på sitt laveste siden 2008.

Linnea Myhre følte seg presset på photoshoot med Mann.

– Lyst til å få navngi hovedpersonen i de neste bøkene til blant annet Zadie Smith og Julian Barnes?

Seks sjeldne bilder av Mark Twain.

– Jentene trekker det korteste strået også i skolebøkene i Kenya.

– Adolf Hitlers personlige kopi av Mein Kampf auksjoneres bort.

– Storbritannia gir ut flere bøker enn alle andre land per innbygger.

Saudi-Arabia blir æresgjesten under den internasjonale bokfestivalen i Kairo i 2015.

NRK tar selvkritikk for dekningen av Märtha Louises nye bok.

Topp ti vampyrbøker.

Det er ingen balkong i Romeo og Julie.

– Hvem er best på å anbefale bøker – bibliotekarer eller algoritmer?

– Er Humbert Humbert den mest forføreriske skurken i litteraturen?

– Det er fortsatt young adult-sjangeren som driver frem salgsøkning.

VG kutter i bokanmeldelser.

Fragments og Ruins – Dan Wells

Bok 2 og 3 i Partials Sequence
Sjanger: Dystopi/YA/post-apokalypse
Utgitt: 2013 / 2014
Format: Lydbok
Lest av: Julia Whelan
Forlag: Harper Collins
ASIN: 9780007519705 / 9780007581665
Spilletid: 16 timer, 20 minutter / 12 timer, 39 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel

Dette er en anmeldelse av andre og tredje bok i en serie. Hvis du ikke har lest Partials, bør du unngå denne anmeldelsen siden det dukker opp spoilere.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om Fragments:
Fighting to stop a war that could destroy everyone alive… Kira Walker nearly died searching for the RM cure, but the battle for survival is only just beginning. The genetically engineered Partials are inextricably bound to a greater plan that could save both races and give Kira the answers she desperately seeks. Venturing deep into the wasteland, Kira’s only allies are an unhinged drifter and two Partials who betrayed her yet saved her life the only ones who know her secret. Back on Long Island, what’s left of humanity is gearing up for war. But their greatest enemy may be one they didn’t even know existed. It is the eleventh hour of humanity’s time on earth; this journey may be their last.

Forlaget om Ruins: The only hope for humanity isn’t human. But she’s fighting to stop a war that could destroy them all… Kira is fighting to prevent a final war between Partials and humans in the gripping final installment of the teen sci-fi blockbuster Partials series. Humans and Partials alike are on the brink of destruction, and their only hope is to work together. But there is no avoiding it – the final war to decide the fate of both species is at hand, and every faction seems determined to tear the others apart. Both sides hold in their possession a weapon that could destroy the other. Kira has fought her way through madness and ruin, but the greatest horror lies in a place she had never dared to consider: herself. She has one chance to save both species and the world. But it might be at the cost of her life…
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det blir en kombinert anmeldelse av disse to, for så fort jeg var ferdig med Fragments startet jeg på Ruins. Tok ikke pause en gang, bare rett på. Hvorfor? Fordi denne serien starter ganske bra og avsluttes på en utrolig episk måte.

Fragments begynner altså med at Kira forlater Long Island. Bildet med den kryptiske oppmodningen til å «find the trust» driver henne ut på en ensom reise for å finne svar. Nandita er fortsatt borte. Søstrene og Marcus blir igjen på Long Island, mens Samm befinner seg med andre partials. Kira fant kuren, men hun kan ikke reprodusere den. Svaret må være der ute et sted, og hun må finne det for å unngå utslettelse av både menneskeheten og Partials.

Jeg skal la være å utbrodere noe særlig mer om plottet siden jeg anmelder begge to i samme slengen. Jeg var en smule skeptisk til den første boka fordi jeg følte at det skortet litt på troverdigheten. Jeg hadde vanskelig for å tro at hun var den første/eneste som fikk disse idéene. Jeg har fortsatt vanskelig for å tro dette, men i oppfølgerne blir dette irrelevant. I sitt eget univers øker troverdigheten i Fragments, og settingen er 100% troverdig i Ruins. Jeg kan ikke huske forrige gang jeg leste en serie der jeg gav første bok 3/5, bok to 4/5 og avslutningen 5/5 (på goodreads altså). Denne serien bare vokser og vokser.

Jeg har litt vanskelig for å ta tak i det jeg likte så godt med disse to bøkene, men jeg kan snakke litt om det jeg begynte på i anmeldelsen av Partials. Mangfoldet. Dan Wells beskriver et etnisk mangfold, der rasisme blant menneskene har blitt fullstendig meningsløs. Når menneskeheten består av 35 000 mennesker (totalt), og er i ferd med å dø ut fordi de ikke kan reprodusere, så blir prioriteringene litt annerledes. Men faktum er at rasisme står helt sentralt i denne serien – det er et hovedtema. Her står konflikten mellom menneskeheten og Partials isteden, og begge har problemer med den andre. Måten denne konflikten er bygget opp på er så realistisk at det nesten er vondt å stå på sidelinjen å se på.

Og det bringer meg til et annet punkt: karakterene er komplekse, motivene er mange og sympatien min ligger ikke hos en av sidene. Det er ikke så veldig ofte jeg lar meg imponere av dybden til så mange karakterer i en ungdomsbok, men her ble jeg virkelig sugd inn. Wells beskriver prosessene som gjør at karakterene har blitt det de har blitt. Wells stoler på at vi klarer å henge med. Han stoler på at leseren klarer å takle store, vanskelige temaer. Han stoler på at vi takler moralske dilemmaer og umulige valg. Han tør å sette skarpt lys på miljøproblemer. På genteknologiens positive og negative sider. Han stoler rett og slett på leseren sin, og han gir det sitt ytterste.

Og han klarer alt dette uten å ofre den tidvis heseblesende spenningen som gjør at man kan risikere å glemme å puste nå og da.

Vi snakker en leseopplevelse av typen «ikke klare å slutte å lese, men grue seg enormt til det er over.» Vi snakker spesielt en scene som gjorde så inntrykk at jeg utbrøt «å nei…» mens jeg kjente en klump i halsen. Og jeg er så overrasket, siden den første boka bare gjorde middels inntrykk. Jeg skulle virkelig ønske at dette var en serie på 6-7 bøker, og at jeg fortsatt hadde mange igjen. Den er helt der oppe sammen med Hunger Games og Divergent.

Sånn i tilfelle det var uklart, så anbefaler jeg serien varmt. Den starter litt sånn trekke-på-skuldrene-aktig, men for en episk fortelling den blir. YA-forfattere, hør etter: Slik avslutter man en post-apokalyptisk/dystopisk serie. Jeg får frysninger.

kortsagt-fragments

Bok-trailere:

Om forfatteren:
Dan Wells (f. 1977) er en amerikansk forfatter som for tiden bor i Stuttgart (Tyskland). Han skrev sine første fortellinger da han gikk på barneskolen, og har en bachelorgrad i engelsk fra Brigham Young University. Han er muligens best kjent for John Cleaver-serien, som begynner med I Am Not a Serial Killer (2009). Han har blitt nominert til flere store priser. Han er broren til Robison Wells, som også skriver bøker.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Partials – Dan Wells

Bok 1 i Partials Sequence
Sjanger: Dystopi/YA/post-apokalypse
Utgitt: 2012
Format: Heftet
Oversatt av:
Forlag: Harper Collins
ASIN: 9780007465224
Sider: 468
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
The only hope for humanity isn’t human. In a world where people have been all but wiped out by a virus created by part-human cyborgs called ‘Partials’, and where no baby survives longer than three days, a teenage girl makes it her mission to find a cure, and save her best friend’s unborn child. But finding a cure means capturing a Partial…
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Denne leste jeg i forbindelse med lesesirkelen Reading in the Rain på Goodreads, som forøvrig ble startet av BookNerdMille. Siden den allerede har stått i bokhylla mi i et par års tid, var det ingen grunn til å la være. Nå er den ferdig lest, og selv om jeg definitivt kommer til å lese resten av serien, så var det et par ting som plaget meg.

Kira Walker bor altså i det vi kan anta er den siste betydelige menneskelige kolonien. Resten er tapt til Partials, biologiske roboter som først ble skapt av mennesker for å kjempe i Isolasjonskrigen, og som deretter vendte seg mot sine tidligere ledere. Da de slapp viruset RM for 11 år siden, ble nesten hele menneskeheten utryddet. Det er riktig nok ikke det som er problemet nå. Problemet er at ingen barn overlever mer enn ca 3 dager før de dør. Menneskeheten overlevde kanskje 11 år siden, men nå dør den ut fordi den ikke lenger kan formere seg.

Regjeringen har inntrodusert Hope Act, som krever at alle jenter fra 18 år må være gravide til en hver tid. Nå kan ting tyde på at de er i ferd med å senke alderen til 16. Kira

Vi kan begynne med det positive: Jeg liker godt premisset. Mennesker skaper maskiner, mennesker mister kontroll på maskiner, mennesker dør i hopetall helt til bristepunktet, før en slags våpenhvile eksisterer – selv om menneskeheten

Jeg er dessuten begeistret for mangfoldet Dan Wells tilsynelatende har gjort et poeng av å inkludere. Barne- og ungdomslitteraturen anklages stadig for å være heteronormativ og i det hele tatt ganske blendahvit og vestlig i uttrykket. Hovedpersonen Kira beskrives som «mostly Indian in appearance», med lys brun hud og mørkt hår. Jeg tipper at Xochi kommer fra Sør-Amerika (Mexico, kanskje?) utifra navnet, og Yoon høres veldig koreansk ut. Mr. Mkele, som driver med etteretning for regjeringen, beskrives som av afrikansk opphav. Jeg regner med at Nandita er indisk, mens Jayden van Rijn har et etternavn som høres nederlandsk ut. Det er flere enn disse også. Poenget er at Wells har satt sammen en troverdig gruppe overlevende med røtter fra hele verden.

Men så er jeg ikke helt overbevist av deler av plottet. Her vil det dukke opp spoilere for de som ikke har lest boka, scroll forbi teksten i lysegrått:

For det første synes jeg det er usannsynlig rart at i løpet av de 11 årene menneskeheten sakte, men sikkert har dødd ut, så har ingen tenkt på det (for meg) vannvittig åpenbare: Partials slapp viruset. Partials er immune. For å finne immunitet, hadde det vært nyttig å forske på en partial. Jeg klarer ikke tro at det skal en (dog smart) 17-åring til for å komme på dette. Det er jo helt grunnleggende. Ærlig talt?

For det andre ble det tidvis veldig forutsigbart. Mistanken min ble vekket på side 93 og (for min del) 100% bekreftet på side 165. Jeg opplever det også som en slående svakhet at ingen har tatt noen blodprøve av Kira – ikke engang hun selv i forskningen. Hun bruker tilfeldigvis noen andre sitt blod. Jeg skjønner at hvis hun ikke hadde gjort det, ville mye av spenningen forsvunnet, men jeg opplevde det som en sprekk i troverdigheten.

Jeg har vanskelig for å tro at ingen har kommet på de tingene Kira kommer på – det er det jeg prøver å si. Og selv om Kira viser seg å ha et slags fortrinn over andre, så dreier dette seg om saker *jeg*, uten bakgrunn innen medisin (men dog med en over gjennomsnittet interesse i mikrobiologi og epidemiologi), tenkte meg frem til. Når det gjentatte ganger nevnes i teksten at «verdens beste» forskere har forsøkt å løse problemet i 11 år, så får jeg det bare ikke til å stemme. Niks.

Spoilere slutt!

Når dette er sagt, så klarer jeg å sette pris på romanen for det den er. Den er spennende (dog ikke så spennende som den prøver å være, av årsakene jeg nevner over) og den er et nokså friskt pust innen sjangrene dystopi/katastrofe. Et pluss er at kjærlighetsdramaet holdes på et minimalt nivå, men jeg har en aldri så liten følelse av at dette kan utvikle seg til å bli ganske så dramatisk i de neste bøkene…

Kira er en bra protagonist, og det er svært befriende at det fokuseres så lite på utseende her! Mange YA-forfattere skaper heltinner som er helt fantastisk slående vakre, men som ikke vet det selv. I Partials får dette minimalt med oppmerksomhet. Bortsett fra når fysikken til Samm beskrives, da, men så er det også en naturlig del av karakteren hans. Kira er smart. Hun er ressurssterk, hun kjemper for rettferdighet, og utseendet hennes er nokså irrelevant.

Jeg blir definitivt med videre. Må jo finne ut av hvordan dette utvikler seg. Anbefales.

kortsagt-partials

Boktrailer:

Om forfatteren:
Dan Wells (f. 1977) er en amerikansk forfatter som for tiden bor i Stuttgart (Tyskland). Han skrev sine første fortellinger da han gikk på barneskolen, og har en bachelorgrad i engelsk fra Brigham Young University. Han er muligens best kjent for John Cleaver-serien, som begynner med I Am Not a Serial Killer (2009). Han har blitt nominert til flere store priser. Han er broren til Robison Wells, som også skriver bøker.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Where She Went – Gayle Forman

Bok 2 av 2
Sjanger:
Samtid/young adult/ungdom
Utgitt: 2011
Format: E-bok
Oversatt av:
Forlag: Speak
ASIN: B004H4XDBI
Sider: 274
Kilde: Kjøpt selv
Seriens hjemmeside

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
It’s been three years since the devastating accident . . . three years since Mia walked out of Adam’s life forever. Now living on opposite coasts, Mia is Juilliard’s rising star and Adam is LA tabloid fodder, thanks to his new rock star status and celebrity girlfriend. When Adam gets stuck in New York by himself, chance brings the couple together again, for one last night. As they explore the city that has become Mia’s home, Adam and Mia revisit the past and open their hearts to the future-and each other. Told from Adam’s point of view in the spare, lyrical prose that defined If I Stay, Where She Went explores the devastation of grief, the promise of new hope, and the flame of rekindled romance.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette er en oppfølger, folkens. Dersom du ikke har lest If I Stay, men har tenkt til det, bør du heller ikke lese denne anmeldelsen. Det er umulig å snakke om Where She Went uten at det dukker opp spoilere for If I Stay.

Som jeg skrev i anmeldelsen av den forrige boka, så hadde jeg egentlig ikke tenkt til å lese oppfølgeren. Jeg følte vel egentlig at det ikke var noe behov for den. Men etter at jeg var ferdig med If I Stay, og klar for å legge historien bak meg, så var det akkurat som om historien ikke var ferdig med meg. Jeg fortsatte å tenke sporadisk på karakterene og handlingen før jeg kastet inn håndkleet, kjøpte e-boka og begynte å lese med en gang.

Valget Mia tok i forrige bok knuste Adam, og det er fra hans perspektiv vi hører historien i bok to. Forholdet deres falt fra hverandre etter at hun valgte å våkne opp, og han klarer ikke å forstå hvorfor. Hvordan kunne hun gjøre noe sånt? Hvordan kunne hun overleve dette bare for å skyve ham vekk? Etter en voldsom knekk der han flytter inn på gutterommet og bearbeider sinne og følelser, blir det noen sabla gode sangtekster ut av det hele, og bandet hans, Shooting Star, får gjennombruddet de har ventet på.

De er over alt i media, de turnerer og lever rockestjernelivet. Men Adam har det ikke bra. Alt med Mia er uoppgjort. Hun overlevde, men reiste fra ham. Nå spiller hun cello ved prestisjetunge Juilliard, men hun sluttet å holde kontakten med Adam. Han får seg en ny kjæreste, en vakker skuespiller, men forholdet er ingen dans på roser, og spøkelset etter Mia preger Adam. Han blir stadig mer avhengig av piller for å klare å holde ting gående, stadig mer anspent rundt media og stadig mindre sikker på hva i all verden han driver med – det var ikke dette musikken var for ham.

Så ser han tilfeldigvis en plakat med Mia på. Hun er i byen. Hun spiller cello. Han sniker seg inn for å lytte, før han skal reise til London dagen etter. Det er bare det at rockestjerner og mediayndlinger ikke kan snike seg inn noe sted. Etter konserten inviterer Mia ham backstage, og de kommer i snakk.

Adam er, og har vært, ekstremt selvdestruktiv siden ulykken. Han har vært fly forbanna, han har skyvet mennesker fra seg, kastet bort muligheter, fått muligheter, begitt seg ut i en negativ spiral av pille- og alkoholmisbruk og er på kjøret. Jo verre han blir, jo mer interesserte er tabloidene. Det er noe ironisk med at drømmen hans ble oppfylt da han mistet jenta – fordi han mistet jenta. Han fikk alt han trodde han drømte om da han mistet det ene han egentlig ville ha. Suksessen hadde neppe skjedd om han ikke hadde mistet Mia, og da er det muligens naturlig å anta at han fortsatt ville drømt om gjennombruddet. Følelseslivet hans er et eneste stort rot der Mia og suksessen er knyttet sammen, der sinne og sorg spiser ham opp fra innsiden. Også plutselig får han se henne igjen, etter omkring tre års stillhet.

Forman har en skrivestil som best kan forklares som både sparsom og poetisk. Hun skildrer ting på en nøktern måte som allikevel beholder en nerve av følelser gjennom hele teksten. Selv om hun tematisk leker med noen fryktelig store klisjéer, er det det språklige som stopper boka (begge bøkene, for den saks skyld) fra å bli svulstige og melodramatiske. Where She Went er noe lengre enn If I Stay, men ikke lengre enn at begge to kan leses rimelig raskt.

Var dette en nødvendig oppfølger? Tja… Jeg vet ikke. Kanskje var det viktig å få Adams side av saken også. Men med tanke på avslutningen i bok en så var det åpent nok til at leseren kunne dikte opp sin egen historie om hvordan det skulle gå med de to. Jeg tror ikke jeg hadde savnet en oppfølger om jeg ikke hadde visst at den eksisterte. Allikevel anbefaler jeg Where She Went av den enkle grunn at ulykken skjedde med Adam også, indirekte. Dette er hans side av saken.

kortsagt-whereshewent

Boktrailer:

Andre bloggere om boka:
Ungdomsboka
Pervoluto
Bokelskeren
Sammensurium
Barnas leserom
Skolebibliotekaren
Ikke bare ei bok

Om forfatteren:
Gayle Forman (f. 1970) er en amerikansk forfatter. Hun har jobbet som skribent i Seventeen Magazine, der de fleste av artiklene hennes handlet om unge mennesker og sosiale problemer. Senere freelancet hun for blant annet Elle, Cosmopolitan, Glamour og The Nation. Etter å ha reist verden rundt med ektemannen Nick, debuterte hun med reiseskildringen You Can’t Get There From Here i 2005. Hennes første roman for unge voksne kom i 2007 og fikk tittelen Sisters in Sanity. Det store gjennombruddet kom i 2009 med If I Stay, men hun har siden da gitt ut flere bøker. Hun bor i Brooklyn, New York med mann og to døtre.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 370 242 hits

Instagram

I recently gave away about 200 books, but you can't really tell from looking at these shelves... 🤷‍♀️ #bookshelf #shelves #bokhylle #bookshelfie #shelfie #books #bøker #bookporn #shelfporn #bookshelfporn #instabook #bookstagram #booksofinstagram #bookworm #booknerd #ilovebooks #literature #litteratur #bookish
I don't usually re-read books, even the ones I liked a lot. But there is one exception, and that is the Harry Potter series. Whether I read my increasingly worn copies, or listen to the wonderfully narrated audiobooks (or a combination of both), it just takes me right home. Reading Harry Potter feels like meeting my old friends again, in our old spot. No other books have ever given me that same feeling, at least not to that extent. And I know exactly when the heartbreak is coming, and I cry every time anyways. Also, welcome to the jungle. This table used to be empty. Now it's just overrun by nature. Among the plants visible in this picture, you can see a Monstera Variegata cutting, Calathea Lancifolia, Alocasia Cucullata and Monstera Adansonii. #harrypotter #harrypotterandthedeathlyhallows #jkrowling #book #books #literature #litteratur #bokorm #bookworm #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #currentlyreading #bookporn #plantporn #monsteravariegata #monsteraadansonii #calathealancifolia #alocasiacucullata
October is obviously a great month for spooky reads. Who doesn't like cuddling up in a blanket with a cuppa and a good book while it rains outside?! All in all, I haven't actually read that many horror stories (don't know why), but I decided to give The Haunting of Ashburn House by Darcy Coates a go. And I liked it well enough, quite an easy read! I like haunted house stories, and discovered that Coates has written quite a lot of them. I liked the atmosphere in this one the most, especially in the beginning. Thought the ending was a bit cheesy, but not enough to stop me from buying a few more Coates books. #thehauntingofashburnhouse #darcycoates #horror #spooktober #haunting #ghoststory #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #lesetips #bokorm #bookworm #ebok #ebook #ereader #book #bøker #kindle #halloween
All Systems Red by Martha Wells is the first book about Murderbot, which immediately became one of my new favourite characters! ❤ Murderbot is a security robot that is supposed to do what the company says. "Problem" is that it hacked itself and is no longer under their control. And it could have committed spectacular mass murder. Except it didn't. It downloaded thousands of hours of soap operas instead, and all it really want is to be left alone so it can watch that. Loved this read, will continue on the series! #allsystemsred #murderbot #themurderbotdiaries #marthawells #spaceoperaseptember2019 #sciencefiction #scifi #ebook #bookstagram #instabook #bookish #booksofinstagram #bookworm #bookporn #bokorm #lesehest #lesetips #bookstagrammers #ereader #kindle #ebok
During #spaceoperaseptember2019 one of the challenges was to read a book published before I was born. So I picked this one, The Ship Who Sang by Anne McCaffrey, first published in the 60s. And while I didn't get overly immersed in the actual storylines, I've found myself thinking about the core ideas she starts out with a lot. Basically parents of children with disabilities get a choice: you either euthanise the child (!), or you hand them over to the state so that they can turn your child into a shell person, that is, to install their brain in a ship (!). Provided they are smart enough. And when the child has grown up, they have to keep working for the state until the cost of training has been paid off (!). To me, that seems like an idea worth going into and exploring, there's so much potential when writing a society like that. But the author mostly just... doesn't. And that was disappointing. Barely remember the story, definitely remember the core premise presented in the beginning. #theshipwhosang #annemccaffrey #ebook #ereader #kindle #book #books #literature #litteratur #bokorm #bookworm #lesehest #bookstagram #bookish #instabook #ilovebooks #spaceopera #scifi #sciencefiction #bookstagrammers #bookporn
This is another book I read for #spaceoperaseptember2019: 'The Long Way to a Small, Angry Planet' by Becky Chambers. I tried starting several other books as we were getting closer to the end, but none of them stuck. So I went with this one, I just knew I could trust Becky Chambers after having read 'To Be Taught, if Fortunate' earlier. And this book did not disappoint, I love Chambers' universe. The characters. The atmosphere. Everything. 🥰 I ordered the next two books in the Wayfarer series before I had even finished this one. Highly recommended! #thelongwaytoasmallangryplanet #beckychambers #wayfarerseries #wayfarer #ssf180 #spaceopera #scifi #sciencefiction #bookstagrammers #bookporn #teaporn #book #books #literature #litteratur #bokorm #bookish #instabook #bookstagram #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bookworm #boktips #lesetips
I read 'Do You Dream of Terra-Two?' by Temi Oh last month, for #spaceoperaseptember2019. Unfortunately not quite my cup of tea, I struggled to get immersed because I didn't believe the way the space program was run at all. However, this is certainly a book I've wanted to read, because I discovered that I had bought both the paperback and the hardcover edition without noticing... this is why you check your collection on goodreads before you buy new books, people... 🤔 #doyoudreamofterratwo #temioh #books #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #sciencefiction #scifi #newbook #ssf180 #bookporn #coffeeporn #bookworm #lesehest #spaceopera #bookstagrammers
I am participating in SFF180's Space Opera September, and I chose Becky Chambers' To Be Taught if Fortunate as my first book. The quest I am on is to read at least 4 books. The challenges are: 1: read a space opera novella (which is what I'm reading now) 2A: read two space operas by women 2B: read a space opera by a diverse author and/or with a diverse main character 3: read a space opera from before you were born 4: read a space opera with 500 pages or more. There are unlocks for each challenge, and the path you follow is decided by whether you pick 2A or 2B. Look up SFF180's YouTube channel for more information, and search for "SSF180 presenters Space Opera September 2019" on goodreads to find the group. Among other things, you will find a huge list of women and non-binary space opera authors there. #spaceoperaseptember2019 #sff180 #readathon #readingchallenge #soseptember2019 #sos2019 #tobetaughtiffortunate #beckychambers #scifi #sciencefiction #spaceopera #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #currentlyreading
(I'll do this one in Norwegian). Leste nylig Linnéa Myhres nyeste bok, Meg meg meg. Likte den! Synes @linniiie får til den skildringen av... Hva skal jeg si... unnvikende retningsløshet og angst veldig bra. Protagonisten er med den eldre kjæresten sin til LA mens han jobber, uten å egentlig ha noe spesielt å ta seg til. Så hun klamrer seg fast til det samme ankeret hun klamret seg fast i da hun var yngre, nemlig Britney Spears. Anbefales videre! #megmegmeg #linnéamyhre #linneamyhre #book #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #ebok #ebook #bookporn #bookshelf #kindle #ereader #bookstagrammers #reading #bookreview #britneyspears
The Gift of Fear by Gavin de Becker is one of those books that has kept popping up everywhere for years. Last time that happened was when I watched the movie Unsane. And now I've finally read it (it's been in my library for years). I thought it was quite interesting, there are a lot of harrowing statistics and anecdotes. I'm still not sure if I'm able to separate genuine fear, which according to de Becker is a good thing, from general worry and anxiety, which is not very helpful. But still! I'd recommend this one, as have many, many people before me. #thegiftoffear #gavindebecker #ebook #book #books #classic #nonfiction #sakprosa #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #lesetips #bokorm #bookworm #lesehest #welovebooks
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat