Posts Tagged 'unge voksne'

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til – Liv Marit Weberg

Sjanger: Unge voksne/samtid
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Omslagsdesign: Helene Brox/Handverk
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203256875
Sider: 190
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normaliteten er en standard hun kan oppfylle.
Det butter i alle ender for jeg-personen i Liv Marit Webergs debutbok, «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til». Gjennom svart humor og nådeløs selvutlevering kommer vi under huden på en ung jente som, uten særlig hell, prøver å leve livet slik det blir ventet av henne.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Ahh… Er det ikke deilig med bøker som holder deg oppe om kvelden og får deg til å ligge litt ekstra lenge om morgenen? La det være sagt med en gang: Denne boka likte jeg virkelig, i all sitt kleine, tørre mørke.

Livsballen til hovedpersonen bare ruller i vei, enten hun vil det eller ikke. Etter videregående. Hun søker på høyere utdanning, kommer inn, flytter til Oslo, men går rett forbi når hun får øye på faddergruppa si når skolen skal begynne. Hun møter Tore, men det går ikke veldig bra. Foreldrene har ambisjoner og forventninger, og de prøver, men protagonisten er ikke helt klar for denne plutselige rullingen. Livsballrullingen, altså.

Jeg elsket stemningen språket formidlet, det sa så mye om hovedpersonen. I anmeldelsen jeg la ut før denne skrev jeg noe om at språket bare fungerer som bærer av handlingen, hverken mer eller mindre. I Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er språket flettet inn i jeg-ets personlighet og dermed en del av handlingen. Livsballen.

Det første hintet kommer i tittelen. Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Denne litt passive konstateringen kommer som den første av mange. Jeg-et bruker dessverre mye. Det er litt stivt, litt formelt og ikke minst er det ord som fremstår som om protagonisten tar litt avstand fra situasjonen, et mildt skuldertrekk og et skritt tilbake fordi man føler at man ikke har kontroll på situasjonen. Nå skal jeg ta på meg hobbypsykologhatten, også skal jeg påstå at hun har en sterk følelse av external locus of control. Livet er noe som skjer med henne, ikke noe hun ber om. Hun har null kontroll. Hadde hun hatt valget, hadde nok ikke livet skjedd med henne. Som for eksempel illustrert i situasjonen på NAV, når hun er sulten og faktisk trenger penger. Derfor jobb:

Jeg smiler høflig til Nav-dama. Hun smiler høflig tilbake der hun sitter plassert i den offentlige stolen sin. Det er en sånn svart og sannsynligvis justerbar kontorstol som ser mye mer behagelig ut enn den offentlige stolen jeg er blitt plassert i.
«Dessverre,» sier jeg, «så er jeg nok ikke god for så mye. Jeg har dessverre bare gått på skole tidligere, jeg har ingen sånne kvalifikasjoner.»
«Nei,» sier damen med et tilgjort smil, «skole er vel en kvalifikasjon, det òg.»
Jeg legger hodet bakover og ler. «Ikke den jeg gikk på, dessverre.» Så smiler jeg til henne igjen. Jeg føler at vi har oppnådd såpass stor tillit, jeg vet at slikt er viktig i sånne kundeforhold.
«Neivel,» sier hun og later som hun smiler. «Vi får se etter ufaglærte jobber til deg, da. Hva med eldreomsorg?»
Jeg ler igjen, ikke like godt denne gangen. «Jeg er dessverre ikke noe glad i fysisk kontakt,» sier jeg, «Jeg vil helst slippe å ta på folk, så langt det lar seg gjøre.»
Damen ser litt mer anstrengt ut. «Neivel, skoleassistent, da?»
«Hmm,» sier jeg og later som om jeg vurderer det. «Barn, sier du? De er vel litt vanskelig å forholde seg til?»
«Javel,» sier hun. «Telefonsalg?»»Telefonskrekk,» sier jeg.
«Ja,» sier hun. «ja, det … er nok en plagsom tilstand.»
Hun later som hun trykker litt på tastaturet, men jeg forstår selvfølgelig at hun bare prøver å få tida til å gå.
«Hva med å jobbe med planter eller dyr,» sier hun med et håpefullt smil.
«Ja!» sier jeg. «Perfekt! Så lenge jeg kan gjøre det alene, altså.»
Damen smiler ikke lenger like håpefullt.
«Hva er det du kunne tenke deg, da?» spør hun tilsynelatende hyggelige.
«Jeg kunne tenke meg litt mat,» sier jeg, «hvis du forstår. Altså litt penger.»
«Jeg tror du bare får gi meg et par dager, jeg,» sier hun. «Jeg må nok tenke litt på den her.»
«Tusen takk,» sier jeg fornøyd og reiser meg opp fra stolen. Jeg vet at jeg sannsynligvis lukter svette, så jeg presser armene inntil kroppen og gjør små bevegelser. Jeg ser antakeligvis ut som en pingvin.

«Ikke skap deg», sier hovedpersonen på side 181, og erkjenner samtidig at hun aldri har sagt noe sånt før. «Krise blir det lell,» påstår hun på side 171, også her noe overrasket over ordvalget sitt (hun får sjokk, hevder hun). Hun tar litt fremmede ord og fraser i munnen. Jeg mistenker at dette var noe hun begynte med da livsballen begynte å rulle. Når forventningene rullet etter, og hun plutselig måtte være voksen og innså at shit, nå må noe gjøres, ingen andre gjør det for deg, uansett hvor hjelpeløs du er. Hun er allikevel ikke så hjelpeløs at hun ikke går inn i intrikate løgner for å overbevise foreldrene om at det går bra (brevkurs i fysikk, og tur til Rondane???). Nøkkelord: Hun unngår. Hobbypsykologhatten sitter på, og jeg linker til enda en Wiki.

Noen livsballer ruller bare nedover.
Og det er ingenting å gjøre med det. Dette tenker jeg på mens jeg står og stirrer ut av vinduet og jeg blir ikke lenger glad av å se på gata nedenfor.
[…]
Livsballen har vært på vei nedover før. Og så har den beveget seg litt oppover. Det finnes muligheter for at den kommer til å bevege seg oppover igjen.
Men hva hjelper det? Hva hjelper det med en liten opptur?
Det hjelper ikke i det hele tatt. For etter hver korte opptur, kommer en lang nedtur, og nedturene blir bare lenger og lengre og jævligere og jævligere.
[…]
Selv om jeg ikke orker mer, selv om jeg vet at det stemmer: Jeg har ikke noen framtid.
[…]
For framtid, jeg kan selvfølgelig forklare, det er ikke noe konkret. Det har ikke med livsår å gjøre, det har med penger å gjøre, det har med evner å gjøre, kall det gjerne talent eller eventuelt personlighet, men jeg har ikke noen av delene.

Hvordan skal man håndtere livet når man er av den sorten som spiser den vondeste brødskiva først (hennes metafor)? Man kan ikke velge å spise livets vondeste brødskiver først, de kommer med ujevne mellomrom og av og til helt uten advarsel. Noen ganger kommer det mange sånne brødskiver på rad, og man har slett ikke alltid laget dem selv. Hvordan klarer folk å leve med det? Protagonisten skjønner ikke.

Men nå skal jeg ta den av. Hatten altså. Poenget er at Weberg bruker språket på en måte som sier vel så mye om protagonisten som selve handlingen. Boka er så herlig tørrvittig og troverdig. Selv om bokas jeg føler seg noe fremmedgjort fra alle andre – som om hun mangler noe «alle» andre har, det som gjøre at «alle» andre takler voksenlivet – vil nok svært mange kjenne seg igjen i romanen. Protagonisten vil ha kontroll, men vet samtidig at hun ikke kan kontrollere alt. Skal jeg pirke litt, så føles det i blant at det går litt i overkant fort i svingene. Særlig i begynnelsen. Samtidig synes jeg at dette trekket komplementerer stemningen forfatteren etter min oppfattelse forsøker å formidle. Livet skjer med protagonisten i en hastighet og på en måte hun ikke kan styre, Tore skjer, men hun klarer ikke å tilby det som forventes av henne – hun skjønner ikke en gang at det mangler før det er for sent. Som det heter seg både i og bak på boka:

Vi lever jo tross alt i en verden der det foregår mye sosialt.
Mennesker henger sammen i tykt og tynt, på godt og vondt. De går rundt i en verden full av mennesker.
Mange synes det er hyggelig.

Om det skulle være uklart, så anbefaler jeg den. Varmt. Dette er boka for alle som føler at livsballen ruller litt for fort og i feil retning, og for alle som ikke helt fikser det å skulle tilfredstille alle sosialt – å være connected med alle, og smile pent og være, det vil si fremstå som, om man har både talent og ambisjoner. Og kontroll.

kortsagt-jegblirheldigvis

Andre bloggere om boka:
Flukten fra virkeligheten
Så rart
Beathes bokhylle
Bokmerker

Om forfatteren:
Liv Marit Weberg (f. 1988) bor i Oslo. Hun har studert ved Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning og holder på med master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. (Hentet her)

If I Stay – Gayle Forman

Bok 1 av 2
Sjanger:
Samtid/young adult/ungdom
Utgitt: 2009
Format: E-bok
Oversatt av:
Illustrert av: –
Forlag: Speak
ASIN: B0020BUWX2
Sider: 212
Kilde: Kjøpt selv
Bokas hjemmeside

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
In the blink of an eye everything changes. Seventeen ­year-old Mia has no memory of the accident; she can only recall what happened afterwards, watching her own damaged body being taken from the wreck. Little by little she struggles to put together the pieces- to figure out what she has lost, what she has left, and the very difficult choice she must make. Heartwrenchingly beautiful, Mia’s story will stay with you for a long, long time.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette er en av de virkelig store bøkene innen sjangeren «contemporary YA». Det kan virke som om «alle» ya-bokbloggere har lest den, og nå har interessen blusset opp igjen grunnet filmatiseringen med Chloe Grace Moretz. Samtidslitteratur for YA er ikke noe jeg er spesielt bevandret i, men denne var god. Så god at selv om jeg ikke hadde tenkt til å lese oppfølgeren, så fortsatte karakterene å danse rundt inni hodet mitt helt til jeg kastet inn håndkleet og kjøpte den neste også.

På omslaget står det at denne boka er passende for Twilight-fans. Det er nok til at jeg har oversett den så langt. Jeg føler liksom ikke at jeg har så mye å hente i bøker som sammenlignes med Twilight. Men denne gangen tok jeg feil, og jeg synes kanskje at referansen var noe malplassert utifra det jeg vet om Twilight. Mia er 17 år, og kommer fra en musikalsk familie. Det er bare det at mamma og pappa er rockemusikere, mens Mia tiltrekkes av celloen. Det kan jeg forstå, jeg har det på samme måte selv, jeg har bare ikke lært å spille (enda). Så hun er liksom litt annerledes i familien, har alltid følt seg litt utenfor, uten at foreldrene har gjort noe galt eller noe sånt. Det er en fin familie – og hun har begynt å date en hun selv anser som usannsynlig, nemlig rockefyren Adam.

It had taken me a few months to believe that Adam wasn’t taking the piss out of me, and after that we’d started having these little conversations in the corridor.
Still, his attention baffled me. It wasn’t that Adam was such a popular guy. He wasn’t a jock or a most-likely-to-succeed sort. But he was cool. Cool in that he played in a band with people who went to the college in town. Cool in that he had his own rockery style, procured from the thrift stores and garage sales, not from Urban Outfitters knockoffs. Cool in that he seemed totally happy to sit in the lunchroom absorbed in a book, not just pretending to read because he didn’t have anywhere to sit or anyone to sit with. That wasn’t the case at all. He had a small group of friends and a large group of admirers.
And it wasn’t like I was a dork, either. I had friends and a best friend to sit with at lunch. I had other good friends at the music conservatory camp I went to in the summer. People liked me well enough, but they also didn’t really know me. I was quiet in class. I didn’t raise my hand a lot or sass the teachers. And I was busy, much of my time spent practicing or playing in a string quartet or taking theory classes at the community college. Kids were nice enough to me, but they tended to treat me as if I were a grown-up. Another teacher. And you don’t flirt with your teachers.

Så skjer det som ikke skal skje: En bilulykke som dreper moren og faren momentant og plasserer både Mia og lillebroren Teddy i livsfare. Mia observerer kroppen fra utsiden. Det er opp til henne om hun skal leve eller dø.

And there was so much noise. A symphony of grinding, a chorus of popping, an aria of exploding, and finally, the sad clapping of hard metal cutting into soft trees. Then it went quiet, except for this: Beethoven’s Cello Sonata no. 3, still playing. The car radio somehow still is attached to a battery and so Beethoven is broadcasting into the once-again tranquil February morning.

Jeg opplever Formans språk som elegant og passende. Det er noe poetisk over det hele, for eksempel med referansene til musikk i beskrivende av lydene over, men så blir det heller aldri svulstig. Hun legger ikke nødvendigvis fingrene i mellom:

I see Dad first. Even from several feet away, I can make out the protrusion of the pipe in his jacket pocket. «Dad,» I call out, but as i Walk towards him, the pavement frows slick and there are gray chunks of what looks like cauliflower. I know what I’m seeing right away but it somehow does not immediately connect back to my father. What springs into my mind are those news reports about tornadoes or fires, how they’ll ravage one house but leave the one next door intact. Pieces of my father’s brain are on the asphalt. But his pipe is in his left breast pocket.

Ulykken kommer tidlig i boka, resten er en strøm av tilbakeblikk mens hun befinner seg i en tilstand der hun hverken er levende eller død. Spørsmålet er om hun kan klare å leve videre når hun har mistet så mye. Vi får et innblikk i alt hun hadde, i alle de fine øyeblikkene med familien, men også forholdet til Adam. Adam lever fortsatt. Han er ødelagt av ulykken. Forholdet deres har ikke vært bare enkelt i det siste, de er så forskjellige, men allikevel så like. Ambisjonene hennes kræsjer med hans. Han kommer fra en helt annen verden. Hvordan skal hun fortsette uten familien?

Da jeg begynte tenkte jeg at dette var dømt til å bli en enorm klisjé, men så viste det seg umulig å legge boka fra seg. Den er ikke spesielt lang, og plutselig var den over. Som jeg skrev innledningsvis, så var ikke egentlig dette ei bok jeg trodde jeg kom til å lese oppfølgeren til, men det viste seg å være bare tull. Mens jeg leste, tenkte jeg vel mest at det egentlig ikke trengs noen oppfølger til denne; at den står på solide bein på egen hånd og at det ikke er nødvendig å grave videre. Forlaget påstår: «Heartwrenchingly beautiful, Mia’s story will stay with you for a long, long time«, og det stemte jaggu for en gangs skyld. Det var noe med denne fortellingen som gjorde at karakterene ble med meg videre.

Anbefales.

kortsagt-ifistay

Film-trailer:

Andre bloggere om boka:
Flukten fra virkeligheten
Betraktninger
Av en annen verden
Boklesebloggen min
I bokhylla
Once Upon A Time
Kosmoteket
Lesekaninen
Pervoluto

Om forfatteren:
Gayle Forman (f. 1970) er en amerikansk forfatter. Hun har jobbet som skribent i Seventeen Magazine, der de fleste av artiklene hennes handlet om unge mennesker og sosiale problemer. Senere freelancet hun for blant annet Elle, Cosmopolitan, Glamour og The Nation. Etter å ha reist verden rundt med ektemannen Nick, debuterte hun med reiseskildringen You Can’t Get There From Here i 2005. Hennes første roman for unge voksne kom i 2007 og fikk tittelen Sisters in Sanity. Det store gjennombruddet kom i 2009 med If I Stay, men hun har siden da gitt ut flere bøker. Hun bor i Brooklyn, New York med mann og to døtre.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Bienes død – Lisa O’Donnell

Sjanger: Samtid/ungdom/unge voksne
Utgitt: 2013
Originaltittel: The Death of Bees (2012)
Format: Innbundet
Oversatt av: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Juritzen
ISBN: 9788282053433
Sider: 335
Kilde: Anmeldereksemplar

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Det er julaften i Glasgow, og 15 år gamle Marnie og hennes lillesøster Nelly er akkurat ferdig med å begrave foreldrene i hagen. Bare søstrene vet hva som har skjedd med dem. Lenny, den gamle mannen i huset ved siden av, skjønner fort at de to jentene er helt alene i verden og at de trenger hans hjelp. Gjennom deres tre stemmer fortelles denne nervepirrende og originale thrilleren om å vokse opp i et hjem med mange stygge hemmeligheter. Og mens ukene går, begynner omgivelsene å fatte mistanke om at alt ikke er helt som det skal hjemme hos de to jentene… En rørende, men også fæl fortelling om å være fortapt, men likevel gjøre alt man kan for å overleve. Et moderne mysterium som vil få det til å gå kaldt nedover ryggen på deg.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Bienes død vekket umiddelbart nysgjerrigheten i meg. Ok, så har jeg et svakt punkt for Skottland generelt (min bedre halvdel er tross alt derifra), men hør på den vaskeseddelen, da. Storbritannia generelt opplever et stadig voksende klasseskille, og man skal ikke være lenge der før man hører noen snakke om chavs (eller neds i Skottland). Nå vil det vel herske uenighet om hvorvidt karakterene i akkurat denne boka kan få den merkelappen, men at det er mennesker i sosial krise, er det ingen tvil om. Glasgow er ikke bare den mest voldelige byen i Storbritannia – byen dukker i tillegg stadig opp på diverse oversikter over de voldeligste byene i Europa (for eksempel her). Omkring 820 000 skotter lever i fattigdom – 180 000 av disse er barn.

Marnie og Nelly begraver foreldrene i hagen på julaften. Ingen andre vet hva som har skjedd, men Lennie i huset ved siden av skjønner at noe er på ferde. Når foreldrene tilsynelatende har forlatt jentene – noe som strengt tatt ikke ville overraske Lenny det minste – gjør han et forsøk på å hjelpe dem. Men også Lenny har sine svin på skogen. Boka fortelles fra de tre forskjellige karakterenes perspektiver, og leseren får gjerne innsyn i samme situasjon fra flere vinkler.

At det er en brutalt ærlig fortelling, er det ingen tvil om. Naken og brutal – om en realitet ingen egentlig vil høre noe om. Dop, prostitusjon, misbruk, fattigdom, død. Det å ikke ha noen ting – ikke være ønsket av samfunnet, bli uglesett og plassert i boks. Marnie og Nelly er født inn i et lite helvete på jord. De gjør det de må for å overleve i en svært urettferdig verden. Omgivelsene er dystre, fremtidsutsiktene er bleke. Allikevel er det stadige lysglimt i denne fortellingen, kanskje spesielt i forholdet mellom de to søstrene, og ellers omtanken til Lennie. Galgenhumor brukes flittig, kanskje særlig av den eldste av de to jentene.

Midt i alt det miserable (og dessverre realistiske) står disse to jentene, og den ellers så ensomme Lenny, og skinner. Som sagt, de gjør det de må. Ikke at det er knirkefritt alle dem i mellom heller, langt derifra, men mens jentenes foreldre ligger å råtner under lavendelplantene, har søstrene bare hverandre. Det er fin-trist å lese om. Lesere skal forøvrig være oppmerksomme på at forfatteren ikke legger fingrene mellom når det gjelder skildringer. Jeg satt og leste med et ganske så anspent uttrykk når det handlet om å flytte de råtnende foreldrene (særlig faren) til gravene sine. Jeg synes muligens også at det var litt vanskelig å komme helt innpå de to jentene. Men siden dette fortelles i førsteperson, og med tanke på det fjellet av tillitsproblemer disse jentene må ha, så kan det på en måte forklares slik også. De forteller selv, og holder meg litt på avstand. De bruker tidvis humor for å avvæpne, og er liksom litt tøffe i trynet mot leseren. Men det er ikke vanskelig å forestille seg hva som skjuler seg bak fronten.

Jeg er ikke helt fornøyd med oversettelsen. Den halter liksom litt. Jeg kan levende se for meg hvordan den er på originalspråket, med skotsk slang og skotske uttrykk, men på norsk forsvant noe av dette. Nelly har en veldig voksen måte å snakke på, det er liksom noe av greia hennes, men det hørtes allikevel noe mer påtatt enn nødvendig ut på norsk etter min mening. Forskjellen i stemmene til Marnie og Nelly er ikke like tydelige på norsk som det jeg ser i det utdraget som ligger tilgjengelig på Amazon. Det er naturligvis vanskelig å få med seg det spesielle med skotske og britiske talemåter direkte over til norsk, og det er mulig lesere som ikke er spesielt vant til skotsk/britisk vil merke det i det hele tatt, men for meg var det en liten kile i leseopplevelsen.

Slutten overrasket. Jeg anbefaler den videre, men om du kan, så les den på engelsk.

kortsagt-bienesdød

Andre bloggere om boka:
Rita leser
Artemisias Verden
Lesehorden
I bokhylla
Bokvrimmel
Tine sin blogg
Bea’s bokhylle

Om forfatteren:

Lisa O’Donnell (f. 1972) er en skotsk forfatter. Hun vant Orange-prisen i 2000 for filmmanuset til gangsterkomedien The Wedding Gift. Bienes død er hennes romandebut. Hun har bodd i Los Angeles med mann og to barn siden 2006.
hjemmeside | forlaget | goodreads
Foto: Vanessa Stump

Ett sekund om gangen – Sofia Nordin

Bok 1 i en trilogi
Sjanger:
Ungdom/dystopi/apokalypse/scifi
Utgitt: 2014 (først: 2013)
Format: Innbundet
Oversatt av: Lene Stokseth
Illustrert av: —
Forlag: Mangschou
ISBN: 9788282380911
Sider: 214
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
«Jeg flykter, farer ned trappene til tross for at det ikke er noen som kan jage meg. Det er faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.»
Feberen har drept familien hennes og alle på skolen og i resten av samfunnet. Hedvig forlater alt. Hun må bort. Det ligger lik i gatene, og motorveien er full av bilvrak. Hun er ensom i verden. Eller fins det noen andre der ute?
«Ett sekund om gangen» er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for barn og ungdom. «Et sekund om gangen» er første bok i trilogi.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg tuller ikke engang: jeg klynket da jeg innså at siste side var lest (godt jeg var alene, for det kunne blitt merkelig). Dette er ei bok som kommer i en tid der dystopier og apokalypseromaner for ungdom og unge voksne slippes nærmest som på samlebånd – og det er ei bok som fint klarer å skille seg ut på en god måte. Jeg får vibber til Høsten av Jan Henrik Nielsen, og den likte jeg utrolig godt. Nominasjonen til Nordisk Råds litteraturpris er velfortjent.

Boka begynner rått og brutalt:

Jeg flykter, farer ned trappene selv om det ikke er noen som kan jage meg.
Det er faktisk ingen. Alle er døde.
Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.
Strømmen er borte, og det er så mørkt i trappeoppgangen at jeg ikke ser hvor jeg setter føttene, men jeg løper likevel, bort. Skrittene gjaller mot veggene.
Din feil, gjaller de. Din feil. Nei, stopp.
Jeg burde bli værende i leiligheten. Jeg burde ta med meg mat og vann, men det klarer jeg ikke. Jeg vil ikke ha med meg noe hjemmefra. Ingenting som har vært i samme leilighet som den døde familien min. Som om dødsfallene deres har smittet over på tingene våre.
Jeg vil bare komme meg bort herfra, og så vil jeg ta av meg alle klærne og vaske meg og vaske meg til det ikke er et eneste støvkorn på hele meg som har rørt ved all denne døden. Ikke fordi jeg er redd for smitten. […] Nei, feberen er jeg ikke redd for. Det er minnene jeg vil vaske bort. Følelsen av at det på en eller annen måte var min feil.
Jeg klarte ikke hjelpe dem. De ropte på meg, og jeg løp mellom sengene deres, fortere og fortere, men jeg klarte ikke å hjelpe.

Hedvig er 13, og mer eller mindre over natten har hun blitt helt alene. Likene ligger strødd i gaten. Alt hun vil er å komme seg vekk. Vekk fra døden og minnene. Men hvordan skal ei byjente som henne klare seg? Hvordan klarer man seg når man ikke kan gå på butikken eller google noe man lurer på? Og hva vil det egentlig si å være helt alene her i verden? Er hun egentlig helt alene?

Jeg nevnte Høsten innledningsvis, og jeg nevner den igjen. Noe av det jeg likte best med Høsten var stillheten. Den fullstendige mangelen på sensasjonsjag og spenning bare for spenningens skyld. Følsomheten i pennen og fokuset på karakterene og ikke på cliffhangere og livsfarlige zombier/mutanter/ville dyr/you name it. Akkurat sånn er Ett sekund om gangen også, og det funker så utrolig godt. Språket er nøkternt, det holder seg til saken – og følelsene dirrer både på og mellom linjene.

Hedvig er svært troverdig. Hun er ung. Hun kastes ut i en situasjon det er vanskelig å forestille seg uansett hvor gammel og erfaren man er, og hun må lære alt på egen hånd. Hun er ikke dum, hun er bare ei vanlig helt normalt usikker jente i begynnelsen på tenårene. Det er hjerteskjærende når hun tenker på at hun er helt alene og aldri vil få vite hvordan det er å kysse og ha sex med en gutt. Det er hjerteskjærende når hun trår ut av skyggen til den nå døde venninnen som mer eller mindre bevisst har trykket henne ned og brukt henne som dørmatte for å hevde seg selv (dette er noe Hedvig begynner å innse nå når skyggen ikke lenger hviler over henne, og det er noe jeg personlig har kjent på kroppen). Hedvig er pokker så lett å se for seg, og det er så fint å se (eller… lese…) henne blomstre (og mislykkes) i en ekstremt vanskelig situasjon hun er tvunget inn i.

Jeg leste nesten hele boka i et jafs. Jeg klarte ikke legge den fra meg – og det helt uten at forfatteren bruker billige triks som cliffhangere. Ett sekund om gangen går mange av de amerikanske bestselgerdystopiene en høy gang, på samme måte som Høsten. Dette er en roman som kommer til å sitte i meg i lang tid, og jeg er allerede frustrert over at de to neste bøkene ikke er å få tak i enda (Spring så fort du kan kom nylig ut på svensk). Denne romanen fortjener mange, mange lesere og bør frontes på skolebibliotek over alt. HØRER DERE, BIBLIOTEKARER? 😀

Avslutter med noen kommentarer jeg har funnet på bloggen hennes, fra folk i målgruppa hennes, i tilfelle dere ikke tror på meg:

Hejj! Jag heter Isabelle och är 12 år!
Jag har läst: en sekund i taget & spring så fort du kan!
JAG TYCKER DEM ÄR SÅ SJUKT BRA!
Jag läste ut båda på två veckors jag kunde inte sluta läsa dem! Kommer de någon fortsättning på de? Det är så svårt för mig att hitta böcker jag gillar men jag gillar dessa två böckerna!

~

Hej!
Jag är 12 år och har läst ”en sekund i taget” & ”spring så fort du kan”. För mig kändes det inte som om jag läste din bok för det kändes mer som om jag upplevde den. Jag älskar det du skriver om och jag känner igen mig väldigt mycket i boken.

~

Hej!
Jag läste nyss ut din bok ”En sekund i taget”.
En favoritbok just nu!

kortsagt-ettsekund

Bok-trailer (men boka er bedre enn det virker utifra denne…)

Andre bloggere om boka:
elis lesebabbel
Bokhora
paperback lover
Malins bokblogg

Om forfatteren:
Sofia Nordin (f. 1974) er en svensk forfatter og oversetter, best kjent for sine barne- og ungdomsbøker. Hun debuterte med Äventyrsveckan i 2003, som vant konkurransen «Berättarglädje» og har blitt oversatt til flere språk. Blant øvrige utgivelser finnes Förlåt Elina (2005), Natthimmel (2009) og Det händer nu (2010), samt voksenbøkene Utanmyr (2005) og Gå sönder, gå hel (2011) Hun har blant annet oversatt de norske bøkene Juli av Tania Kjeldset og Sangen om en brukket nese av Arne Svingen til svensk.
Wikipedia | blogg | goodreads
Foto: Viktor Gårdsäte

Ikoner – Margaret Stohl

Bok 1 i Ikoner-trilogien
Sjanger: YA/Unge voksne/science fiction/dystopi
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: Katrine Ørnehaug Dale
Forlag: Juritzen jr.
ISBN: 9788293304128
Sider: 361
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:

Jorden er tatt over av «ikoner» som styrer menneskenes liv. Vi følger fire syttenåringer som er immune mot ikonenes dødelige kraft. Jordens fremtid ligger i deres hender, bare de kan redde oss fra undergang. Dette er en science-fiction-historie med høyt tempo, kjærlighet, spenning og et flott persongalleri. Det handler om å bekjempe urettferdighet og slåss for sin egen slekt.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Milde makter. Her var det mye som gikk galt. Det tok bare et par titalls sider før jeg kjente at tålmodigheten min ble satt på prøve, og helt frem til jeg var ferdig var jeg nær ved å bare avbryte hele greia. Allikevel er jeg ikke i tvil om at denne boka vil finne mange lesere. Dette blir nok en ganske lang anmeldelse. Lesere må være forberedt på at det kan dukke opp SPOILERE i mitt forsøk på å forklare hvorfor den ikke funker!

Vi kom skjevt ut helt fra begynnelsen, Ikoner og jeg. Faste lesere vet at jeg er fan av dystopier, og jeg blir litt ekstra glad hver gang noe blir oversatt til et norsk publikum (hurra for det!) Men jeg krever at forfatteren, i dette tilfellet en av forfatterne bak bestselgerserien Beautiful Creatures, bygger en troverdig verden og gir meg karakterer jeg gidder å engasjere meg i. Stohl sliter med begge deler, og det ble klart fra begynnelsen av. La oss først se på selve grunnmuren for historien her: Ikonene. Vi får høre noe vagt om at Overherrene (altså de som invaderer fra verdensrommet) slapp 13 ikoner på «de største byene i verden», og at disse ikonene tok knekken på all elektrisitet. Vi får et og annet hint om at det kan dreie seg om en elektromagnetisk puls, og at disse ikonene også har mulighet til å ta livet av mennesker (hjertestopp, sannsynligvis) på grunn av denne evnen til å manipulere/stoppe elektrisitet.

La meg illustrere hvordan hjernen min begynte å styre: når forfatteren skriver «de 13 største byene i verden», hva mener hun egentlig da? Og hvilke kriterier har hun i bakhodet? Dette er noen år inn i fremtiden, og det ymtes frempå om at store klimaendringer har ført til at folk har måttet flytte til stadig større byer. Vi kan dermed antageligvis anta at hun bruker befolkningstall når hun definerer de største byene…? Her er de 13 største byene per dags dato, basert på antall innbyggere: Tokyo (Japan), Guangzhou (Kina), Shanghai (Kina), Jakarta (Indonesia), Seoul (Sør-Korea), Dehli (India), Karachi (Pakistan), Mumbai (India), Manila (Fillippinene), Mexico City (Mexico), New York (USA), Sao Paulo (Brasil) og Beijing (Kina). Skal vi kanskje se på en rangering basert på befolkningstetthet i steden, som jo også kan være et kriterium? Mumbai (India), Kolkata (India), Karachi (Pakistan), Lagos (Nigeria), Shenzhen (Kina), Seoul (Sør-Korea), Taipei (Taiwan), Chennai (India), Bogota (Colombia), Shanghai (Kina), Lima (Peru), Beijing (Kina) og Dehli (India).

Handlingen her foregår i det som var Los Angeles, som riktignok ligger på 14. plass basert på antall innbyggere, men som må nøye seg med en 90. plass på befolkningstetthet. Greit, det har gått noen år siden nå, og denne oversikten kan ha blitt omrokkert noe, men neppe i så stor grad at ikke flesteparten av disse ikonene må befinne seg i Asia. Og da kommer neste problem.. Hvorfor slipper Overherrene ikoner på grunnlag av hvilke byer som er størst? Ærlig talt, hvis du skal ta knekken på elektrisitet for flest mulig, så må du vel tenke areal. Du må tenke hvor lang rekkevidde hvert ikon har, og du slipper dem selvsagt slik at de dekker hele planeten (ja, jeg slo opp jordas areal og regnet litt for meg selv). Altså: for å gjøre mest mulig skade på evnen til å produsere elektrisitet, baserer du det ikke på hvor flest folk bor, du baserer det på hvordan flest skal bli rammet. Med et utgangspunkt i hvilke byer som er størst, vil du med stor sannsynlighet slippe et par-tre ikoner i Kina alene, og muligens ett på det nord-amerikanske kontinentet. Dersom ikonene har enorm rekkevidde, ville det vel neppe vært behov for 13 stykker. Eller flere på samme kontinent.

Dette må jo vitterlig bety at Norge, Norden og store deler av Europa forblir uberørt..? Er dette virkelig et verdensherredømme? Og hvorfor er ikke handlingen satt til Asia, som må være hardest rammet? Den eneste logiske slutningen jeg klarer å komme frem til basert på dette, er at overherrene ikke vil ramme hele planeten. Men det er jo ikke logisk. Hvorfor skulle de åpne for at alle som befinner seg litt utenfor de største byene vil kunne organisere seg? Hva slags strategi er det?!

Når dette er sagt (for å illustrere skepsisen jeg opplevde gjennom hele romanen), dukker det i løpet av boka opp 13 navn på byer (de sju siste helt til sist i boka): Goldengate (er det en referanse til San Francisco? Eller er det snakk om Sør Afrika? Eller noe annet?), Sao Paulo, Köln-Bonn, Beijing, Kairo, Mumbai,  Los Angeles, «Nordøst» (USA vil jeg tro), London, Paris, Moskva, Shanghai og Tokyo. Boktraileren under støtter oppunder dette. Jeg stiller meg tvilende til at Paris og London har blitt så store (også er de strengt tatt bare en togtur fra hverandre – mer naturlig ville det kanskje vært om menneskene i London og Paris samlet seg i en av byene – eller lenger inn på det europeiske fastlandet..?). Men hun redegjør altså til slutt for alle byene det gjelder, og svarer dermed på ett av spørsmålene mine. Uten at jeg er helt tilfredstilt.

Det skal også sies at disse ikonene tydeligvis dreper alle som beveger seg innenfor en viss radius. Men denne radiusen er rimelig liten, og byen den faller over lever fint videre utenfor gjerdet. Man må anta at pulsen som tar livet av strømmen strekker seg lengre enn den som tar livet av mennesker. Akkurat hvordan denne teknologien fungerer er vanskelig å begripe, men forfatteren ser ut til å legge seg på den linja at det er utenomjordisk, så det trenger ikke forklares nærmere. Hvorfor flytter for eksempel ikke menneskene som bor i byene..? De har da ingen grunn til å bli…

Så er det karakterene. La meg redegjøre for konseptet her. Det finnes en gruppe mennesker, Ikonbarna, som av spesielle grunner kan bekjempe overherrene. De berøres ikke av ikonene på samme måte som andre. Jorden har endt opp med å bestå av de som velger å føye seg og ikke protestere mot overherrene, og de som velger å leve på utsiden av samfunnet. Doloria «Dol» De La Cruz og Furo «Ro» Costas er blant dem som velger å leve på utsiden sammen med en liten gruppe mennesker. De er spesielle – Dol er en gråter, eller en empat som jeg nå heller ville ha kalt henne. Hun føler hva andre føler, og kan lese dem – beskrivelsene høres ofte ut som auraer. Ro er en raser, en som blusser opp i sinne og som helst vil løse problemene med vold. De to er ekstremt nære, bestevenner for alltid. Så en dag går det galt. Sympasoldater (altså de som føyer seg etter overherrene) slakter ned alle Dol og Ro har vært glad i og kidnapper de to 17-åringene.

Det viser seg at Ambassadøren vil ha dem (altså den personen som stiller direkte ansvarlig til overherrene – regner med at det er en ambassadør for hvert ikon). Det viser seg også at Lucas «Knappen» Amare er 1) ambassadøres sønn, og 2) et ikonbarn – en «elsker» for å være spesifikk. Timora «Tima» Li, en «freak», befinner seg også allerede i fangenskap. Ambassadøren vil åpenbart bruke disse ungdommene til et eller annet, eller i alle fall hindre at de havner til Opprørerne (som åpenbart er en vesentlig gruppe Ambassadøren er obs på). Ungdommene får bevege seg relativt fritt på ambassaden, men de får ikke forlate den. De bevæpnede soldatene rundt omkring gjør det også klart at de er fanger.

Du lukter kjærlighetsdramaet allerede, tenker jeg? Dol og Ro er skikkelig nære. Ikke overraskende (gitt at dette er en bok for unge voksne, og dette ikke akkurat er uvanlig) har Ro et godt øye til Dol. Han ønsker seg i hemmelighet noe mer. Så dukker Lucas opp, som Ro utelukkende kaller Knappen (på grunn at de skinnende messingknappene på uniformen han bærer), og vi har et potensielt drama. Lucas og Dol får en umiddelbar connection som vanskelig kan forklares med annet enn 1) instalove-syndromet som preger disse bøkene, og 2) at Lucas faktisk er en «elsker». Han kan manipulere andre til å like ham og gjøre dem føyelige på en skummel måte. Nå virker det riktignok som om Dol ikke blir påvirket av dette – det er hun i så fall ikke bevisst på selv. Men ærlig talt, da kvinne.

Som om ikke det trekantdramaet var nok, har Tima et godt øye til Lucas. Hun blir naturligvis også like sjalu som Ro blir. Klisjeene baller på seg, og jeg synes ikke Dol fremstår som noe særlig god rollemodell for tenåringer, der hun hele tiden fremstår som om hun unnskylder seg. Hun mener visst at det er hennes feil at Ro er sint fordi hun ikke er forelska i ham, og at hun bør skamme seg. Det er i alle fall slik det fremstår i teksten – hun har hele tiden samvittighetskvaler og mener mer eller mindre subtilt at sinnet hans (han er en raser, remember?) er berettiget. Samtidig klarer hun pokker meg å være unnskyldende til å ikke ville krysse egne grenser med Lucas, heller.

«Lucas -» Jeg rykker til meg armen. «Jeg kan ikke.»
«Hva? Hvorfor det?» Han er overrasket. Forvirret.
«Jeg vet ikke.» Men det er en løgn, jeg vet hvorfor. Det er en løgn med et navn, og det navnet er Ro.
En skygge farer over ansiktet til Lucas.
«Greit.»
«Ikke si det, Lucas. Det er ikke greit. Jeg kan føle det, husker du?»
«Jeg følte meg nær deg. Jeg ville få deg til å føle deg bedre. Om du ikke vil føle deg bedre, så er det ditt valg.» Lucas kaster forbindingen på meg. Han er sint.
(side 208-209)

~

«Ro. Jeg er lei meg. Jeg skulle ikke latt deg kysse meg.»
«Du føler det også. Ikke lat som om du ikke gjør det.»
«Jeg vet ikke hva jeg føler.»
«Men det gjør jeg. Du er bare redd. Du vil ikke bli såret. Du tror at dersom du elsker noen, så vil de forlate deg. At jeg kommer til å dra og at du vil være igjen alene.
«Ja.» Det er sant. Jeg skal ikke nekte for det.
«Men jeg er her. Jeg ble igjen. Det er jeg som ble igjen.»
[…]
«Som sagt, jeg er lei meg.»
Det er ikke det han vil høre, og jeg er lei meg for det også. Ansiktet hans virker mørkt, og han sukker og rister på hodet.
(side 272-273)

Ingen personer, uavhengig av kjønn, bør unnskylde seg for å ikke gjøre noe de ikke vil – og dette er spesielt viktig i situasjoner som disse. Enkelt og greit. Jeg er svært skeptisk til at Lucas per definisjon er en manipulerende fyr som kan få hvem som helst til å falle for seg, og at Ro er en voldelig type. Språket er ellers så sukkersøtt og svulstig at jeg er rimelig sikker på at jeg er nær ved å få hull i tenna. Det er dype, store følelser på gang, det er sjelekvaler, blomstrende metaforer og kjærlighet som lyn fra klar himmel:

Ro faller mot meg og folder armene rundt meg, som om jeg er hans hjem.
Jeg er det.
Han slipper ikke taket. Ansiktet hans er rødt, og ingen av oss klarer roe ned pusten. I stedet peser vi som to trøtte misjonshunder som har blitt jaget av ulv. Det kalde, flakkende dyret i brystet mitt og det varme, urimelige dyret i hans lener seg mot hverandre, og for øyeblikket er vi ikke alene.
Jeg begraver ansiktet mitt mot nakken hans, og legger armene rundt de strittende musklene som beveger seg under huden på armene og brystkassen hans.
(side 54)

Samtidig klarer ikke språket å formidle intensiteten den påstår er i full sving. Minst to ganger ble jeg tatt på senga av den intensiteten som tilsynelatende foregikk fordi teksten feiler fullstendig i å formidle alvoret:

Tima sukker. «Det er ikke noen vits i å prøve. Glem det. Vi kan ikke lure dørene, vi trenger strøm for å åpne dem. Vi kan ikke forbigå restriksjonene uten at de merker det. Vi kan ikke gjøre noe. Vi kan like godt bare gi opp.»
Hun er i ferd med å bli hysterisk.
(side 181)

Hysterisk? Hæ? Hun sukket jo bare. Hun sa noe, uten utropstegn. Også påstår forfatteren at hun er hysterisk, også skal jeg liksom bare ta henne på ordet? Språket her formidler resignasjon, depresjon, motløshet, ikke hysteri.

«Jeg visste at vi ikke kunne stole på ham. Han lurte oss alle sammen. Oss, opprørerne, Fortis. Vi har blitt avslørt.» Han banker på døren.
Jeg ser metall som bølger og bøyer seg. Jeg ser at knyttnevene hans blir røde av blod. Jeg er alt for utslitt til å stoppe ham.
(side 301)

Når noen «banker på døren», så resulterer da ikke det i blodige knoker. Først leser jeg at han banker på døra, og tenker at han forsøker å tilkalle seg oppmerksomhet, så plutselig påstår teksten at bankingen har resultert i fysiske skader på hendene hans. Ved banking på døra? Hvorfor ikke hamring? Hvorfor ikke roping? Hvorfor er teksten så fullstendig tappet for intensitet i de tilfellene der intesiteten hadde gjort seg, og så fullstendig stappfull i de klisjeaktige kjærlighetsscenene? Store deler av boka minner mer om en situasjon der en person med et helt nøytralt ansiktsuttrykk står rett opp og ned, ser på deg, og sier med helt normal stemme «Jeg er ekstremt knust. Følelsene mine stormer. Smerten vises på ansiktet mitt.» Nei, det gjør den da ikke. Ingenting ved ansiktet ditt vitner om at det skjer ting. Jeg fikk samme inntrykket med det forholdet vi satt igjen med helt til slutt – forfatteren bare forteller meg at sånn er det, og jeg som leser må bare akseptere at sånn er det.

Også må vi forresten ikke glemme det ubegripelige i den simultane roen og blodspruten som ser ut til å foregå her:

Lucas peker på ørene til Ro, hvor blodet spruter ned på skuldrene hans. «La oss bare bli ferdige med dette før hodene våre eksploderer.»
Ro ser på ham en lang stund, så gir han Lucas kartet til Tima.
(side 330)

Finnes det virkelig en situasjon der noen kan ha blod SPRUTENDE UT AV ØRENE og allikevel ta ting med knusende ro? Neseblod, kanskje, okay, men ØRENE?! Og hvor kommer egentlig dette blodet fra, når de åpenbart ikke får så mye som noen midlertidige hørselproblemer som resultat av dette?

Et annet språklig gnagsår:

Lucas står nonsjalant ved resepsjonen i hovedbiblioteket. Bibliotekaren, direktøren for arkivavdelingen, faktisk, ifølge navneskiltet hennes, smiler fortsatt til ham. Lilias Green.
Hun lener hodet litt nærmere ham. Hendene hennes begynner å skli over det glatte treverket på disken.
«Lilias. Takk for at du tar deg tid til å snakke med meg.» Han lener hele den lange, smekre skikkelsen sin mot kanten av treverket.
[…]
Den stakkars jenta, tenker jeg. Det er en skremmende tanke. Finnes det ei eneste jente som ikke er sånn mot Lucas?
(side 181-182)

Hvorfor omtales arkivaren konsekvent som «jente», mens 17-åringen Dol flere ganger omtales som «frue»? Arkivaren er ikke noen hvilken som helst arkivar, hun er sjef. Sjef på selveste ambassaden. Hun er åpenbart ingen jentunge, og jeg fatter ikke hvorfor språket forsøker å fremstille det sånn. Det at Dol stadig omtales som «Nådige frue» av diverse gateselgere (tenk marked) er litt lettere å forstå, jeg får vibber til da jeg var i Praha da jeg var 16-17 år, og gateselgerne sa «hello, pretty lady! Special price for yoo, beautiful! Very cheap! Or, yoo come with me for party tonight, I gief free stuff tomorro!» Det er mulig det høres mindre ulogisk ut i den engelskspråklige originalen, med andre ord – men det blir kleint i møte med at denne arkivaren omtales som jente og ikke kvinne.

Jeg har ikke en gang snakket om det problematiske ved at boka ser ut til å hente inspirasjon fra myten om at vi ikke bruker hele hjernen, og at deler av den kan låses opp bare vi finner den riktige nøkkelen. Eller alt det andre smårusket jeg brukte opp alle post it-lappene mine på å markere. Allikevel vet jeg at dette er en sånn type bok som definitivt vil finne sine lesere. Klissete (!) og i stor grad ubegripelig og naiv kjærlighet, tvilsomme scenarioer og hanglende verdensbygging, drama og superspesielle, utvalgte ungdommer. For ikke å snakke om kvinnelige protagonister som fremmer heller tvilsomme idealer når det gjelder hva som skal til for å tiltrekke seg drømmeprinsen og hvordan man skal oppføre seg for å beholde ham.

Jeg skal også gå med på at forfatteren tross alt forteller hvilke 13 byer det er snakk om, og dermed svarer delvis på spørsmålene mine, men at jeg sliter med å forstå realismen og den faktiske mekanismen bak det hele. Verdenen hun har skapt står på skjelvende bein, slik jeg opplever det. Men jeg skal avslutte positivt. Nesten, i alle fall. Jeg liker Doc. Han er en allvitende datamaskin som har fulgt Lucas hele livet. Det jeg derimot ikke kan fatte er den enorme overkill-en forfatteren har sett seg nødt til å begå da hun gav ham navnet Dr. Orwell Brad HuxleyClarke. Snakk om iherdig forsøk på å sørge for at absolutt ingen lesere gikk glipp av at navnet er en referanse til forfattere av dystopiske klassikere. Storebror ser deg. We get it!

kortsagt-ikoner

Bok-trailer:

Om forfatteren:
Margaret Stohl (f. 1967) er en amerikansk forfatter. Hun debuterte med Beautiful Creatures-serien, som hun skrev med venninnen Kami Garcia. Beautiful Creatures har rukket å bli en internasjonal bestselger, og den ble filmatisert i 2013. Hun jobber også i spillindustrien, og har tidligere vært ansatt i store selskaper som Activision, Westwood Studios og Electronic Arts. Hun er i tillegg en av grunnleggerne av 7 Studios. Hun har utdannelse fra både Stanford (MA i engelsk) og Yale, og har vært lærerassistent ved begge universitetene. Hun har i tillegg tatt et kurs i kreativ skriving ved University of East Anglia, der mentoren hennes var den skotske poeten George MacBeth. Ikoner er den første boka hun gir ut alene, og det er begynnelsen på en trilogi.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Teslas loft – Neal Shusterman og Eric Elfman

Bok 1 i Accelerati-trilogien
Sjanger:
Ungdom/science fiction
Utgitt: 2014 (første gang 2013)
Format: Innbundet
Oversatt av: Tonje Røed
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205451001
Sider: 250
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:

Etter at huset deres har brent ned, flytter fjorten år gamle Nick inn i en falleferdig gammel villa sammen med faren og lillebroren. Når Nick åpner luken opp til loftsrommet sitt, får han en brødrister i hodet. Dette er starten på en rekke merkelige hendelser knyttet til de gamle tingene som står lagret der. Etter å ha kvittet seg med de rare antikvitetene på et garasjesalg, blir Nick kjent med noen lokale ungdommer – Mitch, Caitlin og Vincent – og de oppdager at alle gjenstandene har ekstraordinære egenskaper. Nick finner også ut at loftet er en underlig magnetisk malstrøm som tiltrekker seg alle mulige problemer. Det er som om loftet har sin egen intelligens – og sitt eget mål.

Nick skjønner etterhvert at gjenstandene, som er de siste oppfinnelsene til det store geniet Nikolas Tesla, er deler av en større matematisk kalkulert plan. Nick og de nye vennene hans må finne igjen alle tingene som ble solgt på garasjesalget og skjule dem. Men det er en farlig oppgave de står ovenfor – i tillegg til de skumle oppfinnelsene til Tesla må de takle et hemmelig forbund av vitenskapsmenn – Accelerati – som har sin egen utspekulerte agenda. Dette er mye å håndtere for Nick, som helst ville vært mest mulig anonym som den nye gutten i byen…
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Nikola Tesla (1856-1943) er en historisk person. Han ble født i det som i dag er Kroatia, men fikk senere amerikansk statsborgerskap. Han er best kjent for alle bidragene han kom med innen elektrisitet og magnetisme på 18-1900-tallet. Det er dermed slett ikke rart at noen har valgt å skrive om dingser kommet på avveie som han skal ha oppfunnet, og resultatet til Shusterman og Elfman funker.

Dingsene på loftet i det nye (eller rettere sagt gamle) huset Nick, broren og faren flytter inn i etter tragedien som tok livet av moren hans, er ikke helt det de ser ut. Men det vet ikke Nick før etter han har solgt mesteparten på et hastig satt sammen garasjesalg, som av merkelige grunner tiltrekker seg en ubegripelig stor folkemengde. Når det meste av det Nick antok var det rene skrotet er solgt, dukker det opp noen menn i fargerike dresser. De er på jakt etter dingsene. Nick skjønner at dette er større enn han så for seg når han lærer mer om Nikolas Tesla, og slår seg sammen med Mitch, Caitlin og Vincent for å finne ut mer – og stoppe en potensiell katastrofe.

Jeg må si jeg falt for fortellerstilen i denne romanen. Forfatterne tar hele tiden i bruk fugleperspektivet – en slags metaskildring – for å formidle hva som er i ferd med å skje. Det mest sentrale budskapet forfatterne fremmer med denne teknikken er helt på linje med The Butterfly Effect, som det ofte kalles. Altså: en tilsynelatende bitteliten og ubetydelig hendelse kan få enorme konsekvenser. Uten at jeg skal fortelle akkurat hva det gjelder, så er det nettopp dette som skjer et stykke ut i boka og som ender med å true intet mindre enn menneskehetens eksistens. Men forfatterne bruker den også i litt mindre skala, som i den scenen de forteller om alle de tilfeldige faktorene som til sammen danner en svært kaotisk og uforutsigbar situasjon.

Akkurat denne teknikken fenger som bare pokker, særlig om man, som jeg, er opptatt av at det er kaos og tilfeldigheter som hersker, og at vi mennesker tilegner det mening på egen hånd. For ikke å snakke om et snev av den selvoppfyllende profetien (der vi får ting til å skje fordi vi tror at det kommer til å skje).

Boka er lettlest, og språkføringen passer til målgruppen. Humor brukes flittig. Forfatterne har klart å inkludere mange forskjellige karakterer, noen mer likandes enn andre, for å si det sånn. Jeg stiller meg noe undrende til stalker-tendensen begge de to sentrale jentene preges av, den ene langt verre enn den andre, men den andre har definitivt tendensen gående. Var det nødvendig, egentlig, for historiens del? På den annen side er det jo ikke akkurat mangel på mannlige stalkere i YA-litteraturen, så det bringer jo en viss balanse med seg. Men dog…

Den skorter muligens noe på karakterutvikling og dybde, men jeg satser på at dette blir bedre når en har hele serien tilgjengelig. Det er mange karakterer og mye som skal fortelles og etableres, men ikke så fryktelig mange sider å gjøre dette på. Historien fremstår dermed her og der som litt overfladisk og «lettvint», og tidvis litt heseblesende. Men jeg likte den, den funket godt som underholdning. Bør definitivt være tilgjengelig på skolebiblioteker rundt omkring!

kortsagt-teslas loft

Boktrailer:

Om forfatterne:
Neal Shusterman (f. 1962) er en populær, amerikansk forfatter som skriver bøker for ungdom og unge voksne. Han ble født i Brooklyn, New York, og var en flittig leser fra han var ung; som 8-åring skrev han et brev til E.B. White og informerte ham om at Charlotte’s Web trengte en oppfølger. Familien hans flyttet til Mexico før han reiste tilbake til USA for å studere psykologi og teater. Han har skrevet mange bøker i flere sjangre, samt flere spill. Shusterman bor for tiden i California med sine fire barn.
Wikipedia | hjemmeside | twitter | goodreads


Eric Elfman er en amerikansk forfatter med en forkjærlighet for UFO-er og det paranormale. Han har skrevet flere bøker for barn og unge, deriblant Almanac of Alien Encounters (2001) og Very Scary Almanac (1993). Han har i tillegg skrevet romaner for en litt eldre målgruppe, blant annet satt til X-files-universet. Han tilbyr også coaching i skriving.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Light – Michael Grant

Bok 6 i Gone-serien (siste bok)
Sjanger: Science fiction/dystopi/YA
Originaltittel: Light (2013)
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Egmont
ISBN: 9781405257589
Sider: 464
Kilde: Kjøpt selv

OBS! Dette er en anmeldelse av en oppfølger. Det er fem bøker før Light, som avslutter serien. Dersom du ikke har lest de tidligere bøkene, kan det være lurt å styre unna denne anmeldelsen: Den inneholder garantert spoilere for tidligere bøker.

****
Forlaget om boka: This is the sixth and final heart-stopping installment in the bestselling GONE series. It is an exceptional page-turner. Escapism just doesn’t get better than this. All eyes are on Perdido Beach. The barrier wall is now as clear as glass and life in the FAYZ is visible for the entire outside world to see. Life inside the dome remains a constant battle and the Darkness, away from watchful eyes, grows and grows…The society that Sam and Astrid has struggled so hard to build is about to be shattered for good. It’s the end of the FAYZ. But who will survive to see the light of day?
****

Da var vi der. Ved seriens ende. For en reise dette har vært. La det være klart fra begynnelsen av: Dette er en KNALLGOD serie! Michael Grant er såååå flink til å fenge!

I slutten på forrige bok ble plutselig barrieren klar som glass. Plutselig kunne de ungdommene som var igjen se ut. Bare noen meter unna er en fastfoodsjappe, med blinkende neonskilt som tilsynelatende håner de utsultede, desperate ungene. Men det er ikke det verste/beste: Nå kan de på utsiden også se inn. De ødeleggelsene, all døden, alle mutasjonene og den umenneskelige situasjonen disse barna og ungdommene har levd igjennom er plutselig på utstilling. Familie og venner, journalister og soldater står på utsiden av gullfiskbollen og ser inn. Og det er ingenting noen kan gjøre.

På innsiden må livet fortsette som før, ellers vil de sulte. Det er et genuint problem at mange av ungdommene ikke lenger jobber fordi de bare sitter ved barrieren og prøver å kommunisere med familien sin. Skitne, desperate, utsultede barn, som nå forventer at barrieren er i ferd med å forsvinne. Den ble jo klar. Det er jo en god ting, eller hva? Det er ikke noen grunn til å kaste bort tiden på blodslit når hamburgerne er rett oppi veien der. Alt de må gjøre er å vente litt, så forsvinner vel barrieren. Ikke sant?

Tja… På innsiden er de alt annet enn trygge. Gaiaphage eksisterer videre i det som skulle være datteren til Diana og Caine. Gaia drar Diana med seg rundt omkring, og skal naturligvis drepe alle mennesker. Diana må innse at det ikke er datteren hennes, og hun må finne en eller annen måte å stoppe monsteret på uten at hun avslører seg selv. Det er Caine som har overtatt makten i Perdido Beach, men han har egentlig ingen å herske over. Alle ungdommene som betyr noe er andre steder, og de ungdommene som ikke gjør noe spesielt sitter ved barrieren. Albert søker ly på den lille luksusøya etter at han forrådte de andre i forrige bok. Orc holder seg for seg selv, for han vil ikke bli sett nå som han har blitt et monster. Lana er fullstendig avhengig av sigaretter og har et enormt mørke i seg. Jobben hennes som healer tar dessuten aldri slutt i den desperate situasjonen de befinner seg i. Sam har gitt fra seg ansvaret til Edilio, som har funnet kjærligheten med Roger. Astrid vet at lillebroren Pete fortsatt er der ute et sted, og at han antageligvis har en helt sentral rolle i kampen mot Gaia.

Jeg elsker måten Grant avslutter denne serien på. Han plasserer ungdommene i en gullfiskbolle. Plutselig blir de på ny bevisst på at det eksisterer en helt normal verden der ute. Plutselig blir de tvunget til å se på seg selv gjennom å bli observert av outsidere. Kan alt de har gjort rettferdiggjøres? Hva vil foreldrene synes om dem? De har definitivt begått lovbrudd. Alt fra tagging til bestialske drap. Hvordan vil de bli tatt i mot på utsiden. Media filmer det som skjer der inne, og alle har meninger om barna. De er monstre, og burde dø der inne. De har bare gjort det de måtte for å overleve. De må straffes. De må få hjelp. De trenger ingen av delene. De må henrettes. En ting er uansett klart: alt er i ferd med å endre seg igjen. Er ungdommene klare for det? Har de egentlig noen grunn til å forlate FAYZ med tanke på det som kan vente dem der ute?

Grant holder spenningen oppe i denne boka akkurat like godt som han klarer i de fleste foregående bøkene. Det er vanskelig å legge fra seg Light, selv om jeg egentlig ikke ville at det skulle ta slutt. Om ikke det er et tegn på en solid leseopplevelse, så vet ikke jeg. Persongalleriet som presenteres er troverdig og mangfoldig. Her er ungdom i alle former, farger, legninger og holdninger. Grant tør å skrive om homofili, om psykisk sykdom, om sex og lyst, om ondskap, om meningsløse handlinger, om selvmord, om vold, om drap og om menneskelige feil og svakheter. Det er ingen moralisering, bare menneskelighet. Jeg elsker den siden ved Gone-serien. Galleriet er stort og mangfoldig, men ikke på en politisk korrekt måte som får meg til å føle at han gjør det for å tilfredsstille alle. Han gjør det ganske enkelt fordi sånn er det. Folk er forskjellig, og det er faktisk helt ok å være forskjellig. Er ikke det et fint budskap?

Så, hvordan går det til slutt? Slipper Grant ungdommene ut blant sivilisasjonen igjen? Kan han egentlig det? Eller dør de alle der inne? Eller overlever de kanskje, og fortsetter livet i gullfiskbollen til verden på utsiden går lei av å se på dem? Det skal jeg selvsagt ikke avsløre her, men jeg oppfordrer deg på det sterkeste til å sjekke ut denne serien. Om du har kommet så langt at det er aktuelt å lese Light, regner jeg med at du allerede er hekta. Det har i allefall jeg vært. Phew.

kortsagt-light

Alle bøkene i serien:
Gone (norsk: Forsvunnet)
Hunger (norsk: Mørke krefter)
Lies (norsk: Løgner)
Plague (norsk: Pesten)
Fear (norsk: Frykten)
Light (norsk: [ikke ute enda])

Bok-trailer (inneholder ingen spoilere):

Om forfatteren:
Michael Grant (f. 26. juli, 1954) er en amerikansk forfatter hvis egentlige navn er Michael Reynolds. Han har gått på ti skoler i fem forskjellige delstater og 3 skoler i Frankrike. Han er gift med K.A. Applegate, som skrev Animorphs-serien i 1996-2001, og har tre barn og mange kjæledyr. I tillegg til Gone-serien har han skrevet The Magnificent 12, og medforfattet Animorphs og Everworld. Han og familien bor for tiden i California.
Wikipedia | Hjemmeside | goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 370 238 hits

Instagram

I recently gave away about 200 books, but you can't really tell from looking at these shelves... 🤷‍♀️ #bookshelf #shelves #bokhylle #bookshelfie #shelfie #books #bøker #bookporn #shelfporn #bookshelfporn #instabook #bookstagram #booksofinstagram #bookworm #booknerd #ilovebooks #literature #litteratur #bookish
I don't usually re-read books, even the ones I liked a lot. But there is one exception, and that is the Harry Potter series. Whether I read my increasingly worn copies, or listen to the wonderfully narrated audiobooks (or a combination of both), it just takes me right home. Reading Harry Potter feels like meeting my old friends again, in our old spot. No other books have ever given me that same feeling, at least not to that extent. And I know exactly when the heartbreak is coming, and I cry every time anyways. Also, welcome to the jungle. This table used to be empty. Now it's just overrun by nature. Among the plants visible in this picture, you can see a Monstera Variegata cutting, Calathea Lancifolia, Alocasia Cucullata and Monstera Adansonii. #harrypotter #harrypotterandthedeathlyhallows #jkrowling #book #books #literature #litteratur #bokorm #bookworm #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #currentlyreading #bookporn #plantporn #monsteravariegata #monsteraadansonii #calathealancifolia #alocasiacucullata
October is obviously a great month for spooky reads. Who doesn't like cuddling up in a blanket with a cuppa and a good book while it rains outside?! All in all, I haven't actually read that many horror stories (don't know why), but I decided to give The Haunting of Ashburn House by Darcy Coates a go. And I liked it well enough, quite an easy read! I like haunted house stories, and discovered that Coates has written quite a lot of them. I liked the atmosphere in this one the most, especially in the beginning. Thought the ending was a bit cheesy, but not enough to stop me from buying a few more Coates books. #thehauntingofashburnhouse #darcycoates #horror #spooktober #haunting #ghoststory #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #lesetips #bokorm #bookworm #ebok #ebook #ereader #book #bøker #kindle #halloween
All Systems Red by Martha Wells is the first book about Murderbot, which immediately became one of my new favourite characters! ❤ Murderbot is a security robot that is supposed to do what the company says. "Problem" is that it hacked itself and is no longer under their control. And it could have committed spectacular mass murder. Except it didn't. It downloaded thousands of hours of soap operas instead, and all it really want is to be left alone so it can watch that. Loved this read, will continue on the series! #allsystemsred #murderbot #themurderbotdiaries #marthawells #spaceoperaseptember2019 #sciencefiction #scifi #ebook #bookstagram #instabook #bookish #booksofinstagram #bookworm #bookporn #bokorm #lesehest #lesetips #bookstagrammers #ereader #kindle #ebok
During #spaceoperaseptember2019 one of the challenges was to read a book published before I was born. So I picked this one, The Ship Who Sang by Anne McCaffrey, first published in the 60s. And while I didn't get overly immersed in the actual storylines, I've found myself thinking about the core ideas she starts out with a lot. Basically parents of children with disabilities get a choice: you either euthanise the child (!), or you hand them over to the state so that they can turn your child into a shell person, that is, to install their brain in a ship (!). Provided they are smart enough. And when the child has grown up, they have to keep working for the state until the cost of training has been paid off (!). To me, that seems like an idea worth going into and exploring, there's so much potential when writing a society like that. But the author mostly just... doesn't. And that was disappointing. Barely remember the story, definitely remember the core premise presented in the beginning. #theshipwhosang #annemccaffrey #ebook #ereader #kindle #book #books #literature #litteratur #bokorm #bookworm #lesehest #bookstagram #bookish #instabook #ilovebooks #spaceopera #scifi #sciencefiction #bookstagrammers #bookporn
This is another book I read for #spaceoperaseptember2019: 'The Long Way to a Small, Angry Planet' by Becky Chambers. I tried starting several other books as we were getting closer to the end, but none of them stuck. So I went with this one, I just knew I could trust Becky Chambers after having read 'To Be Taught, if Fortunate' earlier. And this book did not disappoint, I love Chambers' universe. The characters. The atmosphere. Everything. 🥰 I ordered the next two books in the Wayfarer series before I had even finished this one. Highly recommended! #thelongwaytoasmallangryplanet #beckychambers #wayfarerseries #wayfarer #ssf180 #spaceopera #scifi #sciencefiction #bookstagrammers #bookporn #teaporn #book #books #literature #litteratur #bokorm #bookish #instabook #bookstagram #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bookworm #boktips #lesetips
I read 'Do You Dream of Terra-Two?' by Temi Oh last month, for #spaceoperaseptember2019. Unfortunately not quite my cup of tea, I struggled to get immersed because I didn't believe the way the space program was run at all. However, this is certainly a book I've wanted to read, because I discovered that I had bought both the paperback and the hardcover edition without noticing... this is why you check your collection on goodreads before you buy new books, people... 🤔 #doyoudreamofterratwo #temioh #books #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #sciencefiction #scifi #newbook #ssf180 #bookporn #coffeeporn #bookworm #lesehest #spaceopera #bookstagrammers
I am participating in SFF180's Space Opera September, and I chose Becky Chambers' To Be Taught if Fortunate as my first book. The quest I am on is to read at least 4 books. The challenges are: 1: read a space opera novella (which is what I'm reading now) 2A: read two space operas by women 2B: read a space opera by a diverse author and/or with a diverse main character 3: read a space opera from before you were born 4: read a space opera with 500 pages or more. There are unlocks for each challenge, and the path you follow is decided by whether you pick 2A or 2B. Look up SFF180's YouTube channel for more information, and search for "SSF180 presenters Space Opera September 2019" on goodreads to find the group. Among other things, you will find a huge list of women and non-binary space opera authors there. #spaceoperaseptember2019 #sff180 #readathon #readingchallenge #soseptember2019 #sos2019 #tobetaughtiffortunate #beckychambers #scifi #sciencefiction #spaceopera #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #currentlyreading
(I'll do this one in Norwegian). Leste nylig Linnéa Myhres nyeste bok, Meg meg meg. Likte den! Synes @linniiie får til den skildringen av... Hva skal jeg si... unnvikende retningsløshet og angst veldig bra. Protagonisten er med den eldre kjæresten sin til LA mens han jobber, uten å egentlig ha noe spesielt å ta seg til. Så hun klamrer seg fast til det samme ankeret hun klamret seg fast i da hun var yngre, nemlig Britney Spears. Anbefales videre! #megmegmeg #linnéamyhre #linneamyhre #book #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #ebok #ebook #bookporn #bookshelf #kindle #ereader #bookstagrammers #reading #bookreview #britneyspears
The Gift of Fear by Gavin de Becker is one of those books that has kept popping up everywhere for years. Last time that happened was when I watched the movie Unsane. And now I've finally read it (it's been in my library for years). I thought it was quite interesting, there are a lot of harrowing statistics and anecdotes. I'm still not sure if I'm able to separate genuine fear, which according to de Becker is a good thing, from general worry and anxiety, which is not very helpful. But still! I'd recommend this one, as have many, many people before me. #thegiftoffear #gavindebecker #ebook #book #books #classic #nonfiction #sakprosa #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #lesetips #bokorm #bookworm #lesehest #welovebooks
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat