Posts Tagged 'ungdom'

Slipp hold – Heidi Sævareid

Sjanger: Ungdom/samtid
Utgitt: 2015
Format: Innbundet
Illustrert av:
Forlag: Mangschou
ISBN: 9788282381093
Sider: 230
Kilde: Anmeldereksemplar

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før. Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg? Heidi Sævareid vant Kulturdepartementets debutantpris for sin forrige ungdomsroman Spranget. Slipp Hold er skrevet for unge voksne fra 15 år og oppover.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Ei ungdomsbok satt til suspension-miljøet? Den måtte jeg naturligvis lese. Jeg kjenner til konseptet fra før; ei gammel venninne driver med det. Jeg husker da hun først fortalte meg om det, så reagerte jeg vel som de fleste andre, men nå, når jeg ser bilder av det, så er det ikke krokene i huden øynene trekkes mot. Det er ansiktet til den som henger. En slags dyp konsentrasjon iblandet indre ro og fred. Det er ikke noe for meg, men jeg har en forståelse for hvorfor det kan være noe for andre.

Mari, protagonisten i Slipp hold, har vært sammen med ambisiøse og kontrollerende Torger ganske lenge. Han har en tendens til å legge seg på en «faderlig» tone med henne, og hun har en tendens til å la seg lede. Hun begynte for eksempel å løpe mer når de ble sammen, fordi Torger mente at det var bedre å løpe enn å drive med yoga, som hun gjorde. Torger gjør henne nervøs fordi han hele tiden sjekker hvor hun er, hva hun gjør, hvem hun er sammen med. Han får henne til å føle seg tvunget til å snakke, som ender med at hun av og til sier lite gjennomtenkte ting, og han hugger tak i det og bruker det mot henne, som et slags bevis på at hun rett og slett trenger å bli ledet og styrt. Men dypt der inne vet hun at ikke alt er helt som det skal, og da hun får øynene opp for konseptet suspension, klarer hun ikke legge det fra seg. Det er så langt fra Torger sin verden som det får blitt, og hun holder den gryende fascinasjonen hemmelig. I prosessen møter hun August, en venn av romkameraten hennes, og dynamikken mellom Mari og August står i sterk kontrast til dynamikken mellom Mari og Torger.

Sævareid skriver med en merkverdig varhet og et øye for detaljer. Det var noe altoppslukende med historien om Mari, jeg klarte ikke å legge den fra meg. Det ligger mye bak få setninger og mellom linjer. Maktforholdet mellom Torger og Mari, for eksempel, la oss snakke litt om det. Jeg lar meg ofte irritere av protagonister som lar seg dytte rundt av andre, og den ytre situasjonen til Mari er av en sånn type som kunne ha gått meg på nervene. Jeg skrev om en sånn type i anmeldelsen min av Splintered nylig. I steden oppstår det motsatte, og det er skrivestilen og protagonistens tanker som gjør det. Mari mister nemlig aldri seg selv. Hun er der inne, klar og tydelig, vi får høre innsiktsfulle observasjoner og en slags stahet når Torger går for langt i å bestemme ting. Forskjellen på Mari og Alyssa i Splintered er at Mari aldri mister seg selv. Hun inntar ikke en rolle der Torgers handlinger glorifiseres og forsvares. Hun har kanskje viklet seg inn i dette forholdet, og har kanskje blitt nærmest en passiv tilskuer til hvor skjev maktbalansen er, men hun mister aldri seg selv. Hun er der, og hun ser problemene. Det er bare det at det ikke er helt lett å komme seg ut av en slik situasjon.

Det er verdt å merke seg hvordan temaet smerte, usikkerhet og uro behandles her. Mari har det på mange måter ganske vondt. Hun sliter i alle fall med usikkerhet og uro i forholdet til Torger. Hun får sjelden ro. Hun er alltid redd for å si eller gjøre noe teit – noe som fører til den formen for mobbing Torger driver med. Allikevel holder hun fast, åpenbart litt redd for å slippe. Også har vi beskrivelsene av suspension på den andre siden. Joda, of course it fucking hurts, som det heter seg på ei t-skjorte, men det er ikke smerten det handler om der. Eller, det er ikke smerten som er sluttresultatet. Smerten er en del av opplevelsen, den delen som etterhvert fører til det øvrige. I Maris forhold er uroen en konstant følelse som ikke slipper taket, og den lette angsten hun hele tiden føler på må være ganske vond. I suspension er det Mari som slipper taket, og smerten blir en bieffekt heller enn konklusjonen.

Slipp hold er nydelig og intens. Dette er en het kandidat til neste års Bokbloggerpris. Den bør i allefall være det (hører dere, bokbloggere? Denne må dere lese). Sævareid får sagt så mye med få og presise ord. Mari og resten av persongalleriet nærmest spretter frem fra sidene, og lever videre i hodet mitt selv om det begynner å bli en stund siden jeg leste siste side. Dette er en roman om å finne, eller eventuelt gjenfinne, seg selv. Dette er en roman om å bli selvstendig, bryte fri fra skadelige mønstre, og ikke minst det å tørre og slippe taket. Jeg opplever ikke så rent sjelden å lese ungdomsbøker som sender ut tvilsomme signaler til leseren, men Slipp hold er et hederlig og ytterst vellykket unntak. Hvis jeg hadde hatt barn selv, er dette en roman jeg etter hvert hadde prakket på dem. Det samme gjelder forsåvidt om jeg var lærer eller skolebibliotekar.

Det må nevnes at øvrige karakterer er like velskrevet som protagonisten selv. Vi hører om et knippe forskjellige individer, og alle blir klare og tydelige på sin egen måte. Jeg synes forfatteren fint klarer å unngå klisjéer; ingenting virker falskt eller påtvunget. Og du? Ikke la deg skremme av suspension. Sævareid skriver om det på en så vakker måte som det kan gjøres. Og suspension er dessuten ikke, slik jeg opplever det, hovedpoenget her. Det er simpelthen den veien Mari tar. Det er det hun trenger. Om det skulle være noen tvil, så sier jeg det rett ut: les denne romanen. Gjør den tilgjengelig på ungdomsskoler og videregående skoler rundt omkring. Jeg anbefaler den varmt.

kortsagt-slipphold

Andre bloggere om boka:
Flukten fra virkeligheten

Om forfatteren:
Heidi Sævareid (1984) har mastergrad i nordistikk fra UiO. Tidligere har hun vært norsklærer og forlagsredaktør, og arbeider i dag som oversetter, kritiker og yogalærer. Hun ble nominert til Brageprisen og fikk Kulturdepartementets debutantpris for ungdomsromanen Spranget (Omnipax) i 2013.
Blogg | goodreads

Advertisements

Selma & Louise – Camilla Otterlei

Sjanger: Ungdom/samtid
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Mangschou
ISBN: 9788282381031
Sider: 156
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
To tenåringsjenter – en stjålet bil – en roadtrip de sent vil glemme. Hildegard er femten år, venneløs og med et eneste håp om vanlig tenåringsliv: kusinens årlige feriebesøk. Den smellvakre, grenseløse Selma har nettopp begynt å prøvekjøre – når hun kommer, kan alt skje. Selma & Louise er en norsk roadtrip med masse humor og ville øyeblikk.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Hva gjør du når du er femten år og skikkelig uttafor? Hildegard har mista venninna si, hun hater navnet sitt og hun er i det hele tatt untouchable på skolen. Mora hennes er i overkant påpasselig, og faren skriver teite dikt (til hvem? Er han utro…?) Det eneste hun har å se frem til er kusina, Selma, som skal komme på besøk den sommeren. Selma er alt det Hildegard føler at hun ikke er: kul, vakker, voksen og, som vaskeseddelen påstår, grenseløs. Når hun får nyss om at faren til Hildegard har oppført seg mistenkelig er det bare en ting å gjøre: de må stjele moras bil, kjøre til Voss og finne ut sannheten om faren.

Den følelsen. Av å være liten og glede seg vilt til bursdag og julaften. Til lørdagsgodt og barne-tv. Stappfullt påskeegg! Øyeblikket som aldri kunne komme fort nok, og som fikk meg til å ligge våken hele natta i bare spenning. #Den følelsen.
I min venneløse ørken er det tanken på Selma som har gjort at jeg har overlevd. Minnene fra sommerferiene våre er det jeg har klamra meg til. Venta på. Lengta etter. Talt ned dagene til hun skulle komme. Som intravenøs næring. Og nå sitter hun her. Endelig!

Man trenger ikke være så veldig gammel for å skjønne at denne tittelen åpenbart spiller på filmen Thelma & Louise, men det er ikke helt sikkert at bokas målgruppe er kjent med den? Jeg vet ikke? Uansett er det ingen nødvendighet å ha sett den (jeg har ikke det, men jeg kjenner historien), de viktigste delene forklares i boka. Selma & Louise står fint på egne bein: dette er definitivt en roadtripbok med en dæsj spenning og en dæsj kjærlighet.

Vi slår følge med guttene langs grusveien de kom. Etter en liten kilometer tar vi av ved ei fjellbjørk, inn på en smal sti og går på rad og rekke langs et lite fiskevann. I enden av vannet ligger ei brunmalt, lita tømmerhytte helt innerst ved fjellet. Jeg humrer da jeg ser Selmas lange blikk mot utedoen (inni meg, så klart. Jeg er jo ikke helt suicidal).

Jeg må si at Otterlei gjør det meste riktig her. Forfatteren har lagt seg på en veldig muntlig tone med denne boka, og det funker. Korte setninger, og et språk som stort sett flyter og virker troverdig nok til å komme fra en femtenåring. Både plott og skrivestil er lite utfordrende, men underholdende. Den tar for seg temaer som sosial utfrysning og mobbing, usikkerhet, og det å ta konsekvensene av valgene man tar. Og litt om teite foreldre. Mange i målgruppen vil definitivt kunne kjenne seg igjen i stemmen til Selma.

Time etter time. Skog, fjell, vann og hus etter hus. Plutselig likner alle steder på hverandre, og Selma er lei. Tissetrengt og sur. Sur for at bensinlampa lyser og at Johnnien ikke tar telefonen. Sur, sur, sur! Jeg holder meg for ørene og håper i stillhet at det snart må dukke opp en bensinstasjon. Vi fortsetter et stykke, så ser vi endelig et skilt langs veien (takk og lov!)
– Velkommen til Gol, fnyser Selma og blinker oss av hovedveien. – For et høl! Veit du forresten hva denne kjerra går på?
– Har jeg gitt inntrykk av at jeg veit noe om bil? glefser jeg tilbake.

Siden boka er nokså kort og fortellingen er lite utfordrende i både språk og oppbygging, vil jeg si dette er en fin bok for ungdommer som av ulike grunner ikke leser så mye.

kortsagt-selmaoglouise

Andre bloggere om boka:
Karis bokprat
Bokelskeren
Bibliotekarstudenter anmelder

Om forfatteren:
Camilla Otterlei (f. 1980) er en norsk forfatter og og frilansjournalist. Hun har studert ved Kunstskolen i Bergen og Kunsthøgskolen i Bergen. Hun debuterte med barneboka Klara og verdens fineste Pekal (illustrert av Åshild Irgens) i 2009, og året etter gav hun ut oppfølgeren Klara og gangsterklubben. Hun var også redaktør og fotograf for tekstsamlingen Opphisselsesbok (2004). Hun har bodd i Eidsfoss i Vestfold siden 2010.
Wikipedia | forlaget | hjemmeside | goodreads

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til – Liv Marit Weberg

Sjanger: Unge voksne/samtid
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Omslagsdesign: Helene Brox/Handverk
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203256875
Sider: 190
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normaliteten er en standard hun kan oppfylle.
Det butter i alle ender for jeg-personen i Liv Marit Webergs debutbok, «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til». Gjennom svart humor og nådeløs selvutlevering kommer vi under huden på en ung jente som, uten særlig hell, prøver å leve livet slik det blir ventet av henne.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Ahh… Er det ikke deilig med bøker som holder deg oppe om kvelden og får deg til å ligge litt ekstra lenge om morgenen? La det være sagt med en gang: Denne boka likte jeg virkelig, i all sitt kleine, tørre mørke.

Livsballen til hovedpersonen bare ruller i vei, enten hun vil det eller ikke. Etter videregående. Hun søker på høyere utdanning, kommer inn, flytter til Oslo, men går rett forbi når hun får øye på faddergruppa si når skolen skal begynne. Hun møter Tore, men det går ikke veldig bra. Foreldrene har ambisjoner og forventninger, og de prøver, men protagonisten er ikke helt klar for denne plutselige rullingen. Livsballrullingen, altså.

Jeg elsket stemningen språket formidlet, det sa så mye om hovedpersonen. I anmeldelsen jeg la ut før denne skrev jeg noe om at språket bare fungerer som bærer av handlingen, hverken mer eller mindre. I Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er språket flettet inn i jeg-ets personlighet og dermed en del av handlingen. Livsballen.

Det første hintet kommer i tittelen. Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Denne litt passive konstateringen kommer som den første av mange. Jeg-et bruker dessverre mye. Det er litt stivt, litt formelt og ikke minst er det ord som fremstår som om protagonisten tar litt avstand fra situasjonen, et mildt skuldertrekk og et skritt tilbake fordi man føler at man ikke har kontroll på situasjonen. Nå skal jeg ta på meg hobbypsykologhatten, også skal jeg påstå at hun har en sterk følelse av external locus of control. Livet er noe som skjer med henne, ikke noe hun ber om. Hun har null kontroll. Hadde hun hatt valget, hadde nok ikke livet skjedd med henne. Som for eksempel illustrert i situasjonen på NAV, når hun er sulten og faktisk trenger penger. Derfor jobb:

Jeg smiler høflig til Nav-dama. Hun smiler høflig tilbake der hun sitter plassert i den offentlige stolen sin. Det er en sånn svart og sannsynligvis justerbar kontorstol som ser mye mer behagelig ut enn den offentlige stolen jeg er blitt plassert i.
«Dessverre,» sier jeg, «så er jeg nok ikke god for så mye. Jeg har dessverre bare gått på skole tidligere, jeg har ingen sånne kvalifikasjoner.»
«Nei,» sier damen med et tilgjort smil, «skole er vel en kvalifikasjon, det òg.»
Jeg legger hodet bakover og ler. «Ikke den jeg gikk på, dessverre.» Så smiler jeg til henne igjen. Jeg føler at vi har oppnådd såpass stor tillit, jeg vet at slikt er viktig i sånne kundeforhold.
«Neivel,» sier hun og later som hun smiler. «Vi får se etter ufaglærte jobber til deg, da. Hva med eldreomsorg?»
Jeg ler igjen, ikke like godt denne gangen. «Jeg er dessverre ikke noe glad i fysisk kontakt,» sier jeg, «Jeg vil helst slippe å ta på folk, så langt det lar seg gjøre.»
Damen ser litt mer anstrengt ut. «Neivel, skoleassistent, da?»
«Hmm,» sier jeg og later som om jeg vurderer det. «Barn, sier du? De er vel litt vanskelig å forholde seg til?»
«Javel,» sier hun. «Telefonsalg?»»Telefonskrekk,» sier jeg.
«Ja,» sier hun. «ja, det … er nok en plagsom tilstand.»
Hun later som hun trykker litt på tastaturet, men jeg forstår selvfølgelig at hun bare prøver å få tida til å gå.
«Hva med å jobbe med planter eller dyr,» sier hun med et håpefullt smil.
«Ja!» sier jeg. «Perfekt! Så lenge jeg kan gjøre det alene, altså.»
Damen smiler ikke lenger like håpefullt.
«Hva er det du kunne tenke deg, da?» spør hun tilsynelatende hyggelige.
«Jeg kunne tenke meg litt mat,» sier jeg, «hvis du forstår. Altså litt penger.»
«Jeg tror du bare får gi meg et par dager, jeg,» sier hun. «Jeg må nok tenke litt på den her.»
«Tusen takk,» sier jeg fornøyd og reiser meg opp fra stolen. Jeg vet at jeg sannsynligvis lukter svette, så jeg presser armene inntil kroppen og gjør små bevegelser. Jeg ser antakeligvis ut som en pingvin.

«Ikke skap deg», sier hovedpersonen på side 181, og erkjenner samtidig at hun aldri har sagt noe sånt før. «Krise blir det lell,» påstår hun på side 171, også her noe overrasket over ordvalget sitt (hun får sjokk, hevder hun). Hun tar litt fremmede ord og fraser i munnen. Jeg mistenker at dette var noe hun begynte med da livsballen begynte å rulle. Når forventningene rullet etter, og hun plutselig måtte være voksen og innså at shit, nå må noe gjøres, ingen andre gjør det for deg, uansett hvor hjelpeløs du er. Hun er allikevel ikke så hjelpeløs at hun ikke går inn i intrikate løgner for å overbevise foreldrene om at det går bra (brevkurs i fysikk, og tur til Rondane???). Nøkkelord: Hun unngår. Hobbypsykologhatten sitter på, og jeg linker til enda en Wiki.

Noen livsballer ruller bare nedover.
Og det er ingenting å gjøre med det. Dette tenker jeg på mens jeg står og stirrer ut av vinduet og jeg blir ikke lenger glad av å se på gata nedenfor.
[…]
Livsballen har vært på vei nedover før. Og så har den beveget seg litt oppover. Det finnes muligheter for at den kommer til å bevege seg oppover igjen.
Men hva hjelper det? Hva hjelper det med en liten opptur?
Det hjelper ikke i det hele tatt. For etter hver korte opptur, kommer en lang nedtur, og nedturene blir bare lenger og lengre og jævligere og jævligere.
[…]
Selv om jeg ikke orker mer, selv om jeg vet at det stemmer: Jeg har ikke noen framtid.
[…]
For framtid, jeg kan selvfølgelig forklare, det er ikke noe konkret. Det har ikke med livsår å gjøre, det har med penger å gjøre, det har med evner å gjøre, kall det gjerne talent eller eventuelt personlighet, men jeg har ikke noen av delene.

Hvordan skal man håndtere livet når man er av den sorten som spiser den vondeste brødskiva først (hennes metafor)? Man kan ikke velge å spise livets vondeste brødskiver først, de kommer med ujevne mellomrom og av og til helt uten advarsel. Noen ganger kommer det mange sånne brødskiver på rad, og man har slett ikke alltid laget dem selv. Hvordan klarer folk å leve med det? Protagonisten skjønner ikke.

Men nå skal jeg ta den av. Hatten altså. Poenget er at Weberg bruker språket på en måte som sier vel så mye om protagonisten som selve handlingen. Boka er så herlig tørrvittig og troverdig. Selv om bokas jeg føler seg noe fremmedgjort fra alle andre – som om hun mangler noe «alle» andre har, det som gjøre at «alle» andre takler voksenlivet – vil nok svært mange kjenne seg igjen i romanen. Protagonisten vil ha kontroll, men vet samtidig at hun ikke kan kontrollere alt. Skal jeg pirke litt, så føles det i blant at det går litt i overkant fort i svingene. Særlig i begynnelsen. Samtidig synes jeg at dette trekket komplementerer stemningen forfatteren etter min oppfattelse forsøker å formidle. Livet skjer med protagonisten i en hastighet og på en måte hun ikke kan styre, Tore skjer, men hun klarer ikke å tilby det som forventes av henne – hun skjønner ikke en gang at det mangler før det er for sent. Som det heter seg både i og bak på boka:

Vi lever jo tross alt i en verden der det foregår mye sosialt.
Mennesker henger sammen i tykt og tynt, på godt og vondt. De går rundt i en verden full av mennesker.
Mange synes det er hyggelig.

Om det skulle være uklart, så anbefaler jeg den. Varmt. Dette er boka for alle som føler at livsballen ruller litt for fort og i feil retning, og for alle som ikke helt fikser det å skulle tilfredstille alle sosialt – å være connected med alle, og smile pent og være, det vil si fremstå som, om man har både talent og ambisjoner. Og kontroll.

kortsagt-jegblirheldigvis

Andre bloggere om boka:
Flukten fra virkeligheten
Så rart
Beathes bokhylle
Bokmerker

Om forfatteren:
Liv Marit Weberg (f. 1988) bor i Oslo. Hun har studert ved Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning og holder på med master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. (Hentet her)

Du og jeg ved daggry – Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved

Sjanger: Ungdom/samtid
Utgitt: 2014 (først utgitt 2013)
Format: Innbundet
Oversatt av: Kyrre Andreassen
Omslagsdesign: Silje Marie Kristiansen
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205468405
Sider: 304
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
DU OG JEG VED DAGGRY er den fatale kjærlighetshistorien Louise aldri fikk fortalt.
Før nå. Det er en historie om tilfeldigheter, misforståelser, svik og tilgivelse, og om å elske så vilt og meningsfylt at det er verdt å dø for.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Da de drar oss opp fra Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig. Han vil gjerne ha tillatelse til å fjerne håndjernene, det gjentar han flere ganger, det er dritvanskelig å håndtere to lik som henger sammen på den måten, spesielt når vi er så oppsvulmede. Men det er ikke lov.

Slik starter Du og jeg ved daggry. Når jeg nevnte tittelen på jobb, sa en kollega «hah, det hørtes åttitalls ut», og det er en måte å si det på, hehe. En harmløs tittel som høres ut som den ikke har tenkt til å pusle med annet enn en klissete kjærlighetshistorie, young love, osv. Også kommer den innledningen der.

Louise er død. Det er han hun er lenket til også. Liam. Ungdommene fiskes ut av en fjord, og alt tyder på selvmord. Hvorfor i all verden ville Louise gjøre noe sånt? Faren skjønner ikke. Han raser mot Liam, og skriker til faren hans, Ian. Faren må finne ut av hva som skjedde med den lille jenta si. Moren skrumper litt sammen. Ingenting er det samme. Hva skjedde?

Dette er, som vaskeseddelen påstår, fortellingen til Louise. Hun forteller den etter at hun døde, og har tilgang til alles følelser. Hun er en slags allvitende forteller som befinner seg overalt hele tiden, og kan supplementere med sine egne følelser og forklaringer.

Etter det klasket i trynet på de første sidene, for det er det virkelig, bildet av de råtnende ungdommene som fiskes opp av vannet etter en uke, kanskje to, så mister resten litt futten. Det er kjipt å si det, men jeg ventet mer. Når forfatterne røsker i deg på den måten, med selvmord og ulykkelig kjærlighet, så gjelder det å holde røskingen oppe. Det klarer de bare til en viss grad.

Historien tok en litt annen vending enn jeg hadde tenkt, jeg så for meg en ulykkelig kjærlighetshistorie i sentrum, men så ble det noe annet som drev begivenhetene fremover. Altså, ikke misforstå, kjærligheten er årsaken til at det går som det går med Louise. Men den er bare en liten del av det totale bildet. For å unngå å spoile for folk som ikke har lest, så skal jeg la det ligge utover dette. Men jeg ble noe skuffet – lufta gikk litt ut av fortellingen etter begynnelsen.

Fortellerteknikken funker derimot som den skal, selv om jeg kanskje ikke vil trekke frem språket som noe annet enn en bærer av handlingen, så har jeg heller ikke noe å utsette på den. Det er nok en fordel at den holder seg litt i bakgrunnen, er litt nøktern, for noen av scenene i boka er voldsomme, brutale og blodige. Av typen man sjelden opplever i ungdomsbøker.

Konklusjonen er at den er god, men ikke like god som jeg ville den skulle være. Jeg anbefaler den, men synes det er trist at den ikke helt levde opp til potensialet den la opp til med det slående bildet fra begynnelsen. Det er så absolutt en tragisk historie, vondt og leit. Den matchet bare ikke helt inntrykket den gav meg, både i form og innledning. Pluss for at den tar for seg tabuet selvmord blant unge.

Og dessuten: Et helt nydelig omslag. Bra jobba til designeren Silje Marie Kristiansen.

kortsagt-duogjegveddaggry

Andre bloggere om boka:
elis lesebabbel

Om forfatterne:
sanneSanne Munk Jensen (f. 1979) er en dansk forfatter og manusforfatter fra Skagen. Hun studerte nordisk språk, litteratur og medievitenskap ved Aarhus universitet. Hun har skrevet flere ungdomsbøker, og fått flere priser for disse, deriblant ORLA-prisen for En dag skinner solen også på en hunds røv i 2007. Hun bor i dag i Vesterbro med sine to barn.
Wikipedia | forlag | goodreads

glennGlenn Ringtved (f. 1968) er en dansk forfatter fra Hjørring. Han debuterte som forfatter i 1995, og har siden skrevet mer en tretti bøker for barn og unge, og har blant annet blitt nominert til ORLA-prisen to ganger for bøker i Dreamteam-serien sin. Han mottok også Skriver-prisen for En god dreng i 2013. Du og jeg ved daggry ble belønnet med Kulturministeriets Forfatterpris. Han har to barn med sin kone Berit, som han møtte i 1988.
Wikipedia | forlag | hjemmeside | goodreads

Fragments og Ruins – Dan Wells

Bok 2 og 3 i Partials Sequence
Sjanger: Dystopi/YA/post-apokalypse
Utgitt: 2013 / 2014
Format: Lydbok
Lest av: Julia Whelan
Forlag: Harper Collins
ASIN: 9780007519705 / 9780007581665
Spilletid: 16 timer, 20 minutter / 12 timer, 39 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel

Dette er en anmeldelse av andre og tredje bok i en serie. Hvis du ikke har lest Partials, bør du unngå denne anmeldelsen siden det dukker opp spoilere.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om Fragments:
Fighting to stop a war that could destroy everyone alive… Kira Walker nearly died searching for the RM cure, but the battle for survival is only just beginning. The genetically engineered Partials are inextricably bound to a greater plan that could save both races and give Kira the answers she desperately seeks. Venturing deep into the wasteland, Kira’s only allies are an unhinged drifter and two Partials who betrayed her yet saved her life the only ones who know her secret. Back on Long Island, what’s left of humanity is gearing up for war. But their greatest enemy may be one they didn’t even know existed. It is the eleventh hour of humanity’s time on earth; this journey may be their last.

Forlaget om Ruins: The only hope for humanity isn’t human. But she’s fighting to stop a war that could destroy them all… Kira is fighting to prevent a final war between Partials and humans in the gripping final installment of the teen sci-fi blockbuster Partials series. Humans and Partials alike are on the brink of destruction, and their only hope is to work together. But there is no avoiding it – the final war to decide the fate of both species is at hand, and every faction seems determined to tear the others apart. Both sides hold in their possession a weapon that could destroy the other. Kira has fought her way through madness and ruin, but the greatest horror lies in a place she had never dared to consider: herself. She has one chance to save both species and the world. But it might be at the cost of her life…
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det blir en kombinert anmeldelse av disse to, for så fort jeg var ferdig med Fragments startet jeg på Ruins. Tok ikke pause en gang, bare rett på. Hvorfor? Fordi denne serien starter ganske bra og avsluttes på en utrolig episk måte.

Fragments begynner altså med at Kira forlater Long Island. Bildet med den kryptiske oppmodningen til å «find the trust» driver henne ut på en ensom reise for å finne svar. Nandita er fortsatt borte. Søstrene og Marcus blir igjen på Long Island, mens Samm befinner seg med andre partials. Kira fant kuren, men hun kan ikke reprodusere den. Svaret må være der ute et sted, og hun må finne det for å unngå utslettelse av både menneskeheten og Partials.

Jeg skal la være å utbrodere noe særlig mer om plottet siden jeg anmelder begge to i samme slengen. Jeg var en smule skeptisk til den første boka fordi jeg følte at det skortet litt på troverdigheten. Jeg hadde vanskelig for å tro at hun var den første/eneste som fikk disse idéene. Jeg har fortsatt vanskelig for å tro dette, men i oppfølgerne blir dette irrelevant. I sitt eget univers øker troverdigheten i Fragments, og settingen er 100% troverdig i Ruins. Jeg kan ikke huske forrige gang jeg leste en serie der jeg gav første bok 3/5, bok to 4/5 og avslutningen 5/5 (på goodreads altså). Denne serien bare vokser og vokser.

Jeg har litt vanskelig for å ta tak i det jeg likte så godt med disse to bøkene, men jeg kan snakke litt om det jeg begynte på i anmeldelsen av Partials. Mangfoldet. Dan Wells beskriver et etnisk mangfold, der rasisme blant menneskene har blitt fullstendig meningsløs. Når menneskeheten består av 35 000 mennesker (totalt), og er i ferd med å dø ut fordi de ikke kan reprodusere, så blir prioriteringene litt annerledes. Men faktum er at rasisme står helt sentralt i denne serien – det er et hovedtema. Her står konflikten mellom menneskeheten og Partials isteden, og begge har problemer med den andre. Måten denne konflikten er bygget opp på er så realistisk at det nesten er vondt å stå på sidelinjen å se på.

Og det bringer meg til et annet punkt: karakterene er komplekse, motivene er mange og sympatien min ligger ikke hos en av sidene. Det er ikke så veldig ofte jeg lar meg imponere av dybden til så mange karakterer i en ungdomsbok, men her ble jeg virkelig sugd inn. Wells beskriver prosessene som gjør at karakterene har blitt det de har blitt. Wells stoler på at vi klarer å henge med. Han stoler på at leseren klarer å takle store, vanskelige temaer. Han stoler på at vi takler moralske dilemmaer og umulige valg. Han tør å sette skarpt lys på miljøproblemer. På genteknologiens positive og negative sider. Han stoler rett og slett på leseren sin, og han gir det sitt ytterste.

Og han klarer alt dette uten å ofre den tidvis heseblesende spenningen som gjør at man kan risikere å glemme å puste nå og da.

Vi snakker en leseopplevelse av typen «ikke klare å slutte å lese, men grue seg enormt til det er over.» Vi snakker spesielt en scene som gjorde så inntrykk at jeg utbrøt «å nei…» mens jeg kjente en klump i halsen. Og jeg er så overrasket, siden den første boka bare gjorde middels inntrykk. Jeg skulle virkelig ønske at dette var en serie på 6-7 bøker, og at jeg fortsatt hadde mange igjen. Den er helt der oppe sammen med Hunger Games og Divergent.

Sånn i tilfelle det var uklart, så anbefaler jeg serien varmt. Den starter litt sånn trekke-på-skuldrene-aktig, men for en episk fortelling den blir. YA-forfattere, hør etter: Slik avslutter man en post-apokalyptisk/dystopisk serie. Jeg får frysninger.

kortsagt-fragments

Bok-trailere:

Om forfatteren:
Dan Wells (f. 1977) er en amerikansk forfatter som for tiden bor i Stuttgart (Tyskland). Han skrev sine første fortellinger da han gikk på barneskolen, og har en bachelorgrad i engelsk fra Brigham Young University. Han er muligens best kjent for John Cleaver-serien, som begynner med I Am Not a Serial Killer (2009). Han har blitt nominert til flere store priser. Han er broren til Robison Wells, som også skriver bøker.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Partials – Dan Wells

Bok 1 i Partials Sequence
Sjanger: Dystopi/YA/post-apokalypse
Utgitt: 2012
Format: Heftet
Oversatt av:
Forlag: Harper Collins
ASIN: 9780007465224
Sider: 468
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
The only hope for humanity isn’t human. In a world where people have been all but wiped out by a virus created by part-human cyborgs called ‘Partials’, and where no baby survives longer than three days, a teenage girl makes it her mission to find a cure, and save her best friend’s unborn child. But finding a cure means capturing a Partial…
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Denne leste jeg i forbindelse med lesesirkelen Reading in the Rain på Goodreads, som forøvrig ble startet av BookNerdMille. Siden den allerede har stått i bokhylla mi i et par års tid, var det ingen grunn til å la være. Nå er den ferdig lest, og selv om jeg definitivt kommer til å lese resten av serien, så var det et par ting som plaget meg.

Kira Walker bor altså i det vi kan anta er den siste betydelige menneskelige kolonien. Resten er tapt til Partials, biologiske roboter som først ble skapt av mennesker for å kjempe i Isolasjonskrigen, og som deretter vendte seg mot sine tidligere ledere. Da de slapp viruset RM for 11 år siden, ble nesten hele menneskeheten utryddet. Det er riktig nok ikke det som er problemet nå. Problemet er at ingen barn overlever mer enn ca 3 dager før de dør. Menneskeheten overlevde kanskje 11 år siden, men nå dør den ut fordi den ikke lenger kan formere seg.

Regjeringen har inntrodusert Hope Act, som krever at alle jenter fra 18 år må være gravide til en hver tid. Nå kan ting tyde på at de er i ferd med å senke alderen til 16. Kira

Vi kan begynne med det positive: Jeg liker godt premisset. Mennesker skaper maskiner, mennesker mister kontroll på maskiner, mennesker dør i hopetall helt til bristepunktet, før en slags våpenhvile eksisterer – selv om menneskeheten

Jeg er dessuten begeistret for mangfoldet Dan Wells tilsynelatende har gjort et poeng av å inkludere. Barne- og ungdomslitteraturen anklages stadig for å være heteronormativ og i det hele tatt ganske blendahvit og vestlig i uttrykket. Hovedpersonen Kira beskrives som «mostly Indian in appearance», med lys brun hud og mørkt hår. Jeg tipper at Xochi kommer fra Sør-Amerika (Mexico, kanskje?) utifra navnet, og Yoon høres veldig koreansk ut. Mr. Mkele, som driver med etteretning for regjeringen, beskrives som av afrikansk opphav. Jeg regner med at Nandita er indisk, mens Jayden van Rijn har et etternavn som høres nederlandsk ut. Det er flere enn disse også. Poenget er at Wells har satt sammen en troverdig gruppe overlevende med røtter fra hele verden.

Men så er jeg ikke helt overbevist av deler av plottet. Her vil det dukke opp spoilere for de som ikke har lest boka, scroll forbi teksten i lysegrått:

For det første synes jeg det er usannsynlig rart at i løpet av de 11 årene menneskeheten sakte, men sikkert har dødd ut, så har ingen tenkt på det (for meg) vannvittig åpenbare: Partials slapp viruset. Partials er immune. For å finne immunitet, hadde det vært nyttig å forske på en partial. Jeg klarer ikke tro at det skal en (dog smart) 17-åring til for å komme på dette. Det er jo helt grunnleggende. Ærlig talt?

For det andre ble det tidvis veldig forutsigbart. Mistanken min ble vekket på side 93 og (for min del) 100% bekreftet på side 165. Jeg opplever det også som en slående svakhet at ingen har tatt noen blodprøve av Kira – ikke engang hun selv i forskningen. Hun bruker tilfeldigvis noen andre sitt blod. Jeg skjønner at hvis hun ikke hadde gjort det, ville mye av spenningen forsvunnet, men jeg opplevde det som en sprekk i troverdigheten.

Jeg har vanskelig for å tro at ingen har kommet på de tingene Kira kommer på – det er det jeg prøver å si. Og selv om Kira viser seg å ha et slags fortrinn over andre, så dreier dette seg om saker *jeg*, uten bakgrunn innen medisin (men dog med en over gjennomsnittet interesse i mikrobiologi og epidemiologi), tenkte meg frem til. Når det gjentatte ganger nevnes i teksten at «verdens beste» forskere har forsøkt å løse problemet i 11 år, så får jeg det bare ikke til å stemme. Niks.

Spoilere slutt!

Når dette er sagt, så klarer jeg å sette pris på romanen for det den er. Den er spennende (dog ikke så spennende som den prøver å være, av årsakene jeg nevner over) og den er et nokså friskt pust innen sjangrene dystopi/katastrofe. Et pluss er at kjærlighetsdramaet holdes på et minimalt nivå, men jeg har en aldri så liten følelse av at dette kan utvikle seg til å bli ganske så dramatisk i de neste bøkene…

Kira er en bra protagonist, og det er svært befriende at det fokuseres så lite på utseende her! Mange YA-forfattere skaper heltinner som er helt fantastisk slående vakre, men som ikke vet det selv. I Partials får dette minimalt med oppmerksomhet. Bortsett fra når fysikken til Samm beskrives, da, men så er det også en naturlig del av karakteren hans. Kira er smart. Hun er ressurssterk, hun kjemper for rettferdighet, og utseendet hennes er nokså irrelevant.

Jeg blir definitivt med videre. Må jo finne ut av hvordan dette utvikler seg. Anbefales.

kortsagt-partials

Boktrailer:

Om forfatteren:
Dan Wells (f. 1977) er en amerikansk forfatter som for tiden bor i Stuttgart (Tyskland). Han skrev sine første fortellinger da han gikk på barneskolen, og har en bachelorgrad i engelsk fra Brigham Young University. Han er muligens best kjent for John Cleaver-serien, som begynner med I Am Not a Serial Killer (2009). Han har blitt nominert til flere store priser. Han er broren til Robison Wells, som også skriver bøker.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Where She Went – Gayle Forman

Bok 2 av 2
Sjanger:
Samtid/young adult/ungdom
Utgitt: 2011
Format: E-bok
Oversatt av:
Forlag: Speak
ASIN: B004H4XDBI
Sider: 274
Kilde: Kjøpt selv
Seriens hjemmeside

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
It’s been three years since the devastating accident . . . three years since Mia walked out of Adam’s life forever. Now living on opposite coasts, Mia is Juilliard’s rising star and Adam is LA tabloid fodder, thanks to his new rock star status and celebrity girlfriend. When Adam gets stuck in New York by himself, chance brings the couple together again, for one last night. As they explore the city that has become Mia’s home, Adam and Mia revisit the past and open their hearts to the future-and each other. Told from Adam’s point of view in the spare, lyrical prose that defined If I Stay, Where She Went explores the devastation of grief, the promise of new hope, and the flame of rekindled romance.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette er en oppfølger, folkens. Dersom du ikke har lest If I Stay, men har tenkt til det, bør du heller ikke lese denne anmeldelsen. Det er umulig å snakke om Where She Went uten at det dukker opp spoilere for If I Stay.

Som jeg skrev i anmeldelsen av den forrige boka, så hadde jeg egentlig ikke tenkt til å lese oppfølgeren. Jeg følte vel egentlig at det ikke var noe behov for den. Men etter at jeg var ferdig med If I Stay, og klar for å legge historien bak meg, så var det akkurat som om historien ikke var ferdig med meg. Jeg fortsatte å tenke sporadisk på karakterene og handlingen før jeg kastet inn håndkleet, kjøpte e-boka og begynte å lese med en gang.

Valget Mia tok i forrige bok knuste Adam, og det er fra hans perspektiv vi hører historien i bok to. Forholdet deres falt fra hverandre etter at hun valgte å våkne opp, og han klarer ikke å forstå hvorfor. Hvordan kunne hun gjøre noe sånt? Hvordan kunne hun overleve dette bare for å skyve ham vekk? Etter en voldsom knekk der han flytter inn på gutterommet og bearbeider sinne og følelser, blir det noen sabla gode sangtekster ut av det hele, og bandet hans, Shooting Star, får gjennombruddet de har ventet på.

De er over alt i media, de turnerer og lever rockestjernelivet. Men Adam har det ikke bra. Alt med Mia er uoppgjort. Hun overlevde, men reiste fra ham. Nå spiller hun cello ved prestisjetunge Juilliard, men hun sluttet å holde kontakten med Adam. Han får seg en ny kjæreste, en vakker skuespiller, men forholdet er ingen dans på roser, og spøkelset etter Mia preger Adam. Han blir stadig mer avhengig av piller for å klare å holde ting gående, stadig mer anspent rundt media og stadig mindre sikker på hva i all verden han driver med – det var ikke dette musikken var for ham.

Så ser han tilfeldigvis en plakat med Mia på. Hun er i byen. Hun spiller cello. Han sniker seg inn for å lytte, før han skal reise til London dagen etter. Det er bare det at rockestjerner og mediayndlinger ikke kan snike seg inn noe sted. Etter konserten inviterer Mia ham backstage, og de kommer i snakk.

Adam er, og har vært, ekstremt selvdestruktiv siden ulykken. Han har vært fly forbanna, han har skyvet mennesker fra seg, kastet bort muligheter, fått muligheter, begitt seg ut i en negativ spiral av pille- og alkoholmisbruk og er på kjøret. Jo verre han blir, jo mer interesserte er tabloidene. Det er noe ironisk med at drømmen hans ble oppfylt da han mistet jenta – fordi han mistet jenta. Han fikk alt han trodde han drømte om da han mistet det ene han egentlig ville ha. Suksessen hadde neppe skjedd om han ikke hadde mistet Mia, og da er det muligens naturlig å anta at han fortsatt ville drømt om gjennombruddet. Følelseslivet hans er et eneste stort rot der Mia og suksessen er knyttet sammen, der sinne og sorg spiser ham opp fra innsiden. Også plutselig får han se henne igjen, etter omkring tre års stillhet.

Forman har en skrivestil som best kan forklares som både sparsom og poetisk. Hun skildrer ting på en nøktern måte som allikevel beholder en nerve av følelser gjennom hele teksten. Selv om hun tematisk leker med noen fryktelig store klisjéer, er det det språklige som stopper boka (begge bøkene, for den saks skyld) fra å bli svulstige og melodramatiske. Where She Went er noe lengre enn If I Stay, men ikke lengre enn at begge to kan leses rimelig raskt.

Var dette en nødvendig oppfølger? Tja… Jeg vet ikke. Kanskje var det viktig å få Adams side av saken også. Men med tanke på avslutningen i bok en så var det åpent nok til at leseren kunne dikte opp sin egen historie om hvordan det skulle gå med de to. Jeg tror ikke jeg hadde savnet en oppfølger om jeg ikke hadde visst at den eksisterte. Allikevel anbefaler jeg Where She Went av den enkle grunn at ulykken skjedde med Adam også, indirekte. Dette er hans side av saken.

kortsagt-whereshewent

Boktrailer:

Andre bloggere om boka:
Ungdomsboka
Pervoluto
Bokelskeren
Sammensurium
Barnas leserom
Skolebibliotekaren
Ikke bare ei bok

Om forfatteren:
Gayle Forman (f. 1970) er en amerikansk forfatter. Hun har jobbet som skribent i Seventeen Magazine, der de fleste av artiklene hennes handlet om unge mennesker og sosiale problemer. Senere freelancet hun for blant annet Elle, Cosmopolitan, Glamour og The Nation. Etter å ha reist verden rundt med ektemannen Nick, debuterte hun med reiseskildringen You Can’t Get There From Here i 2005. Hennes første roman for unge voksne kom i 2007 og fikk tittelen Sisters in Sanity. Det store gjennombruddet kom i 2009 med If I Stay, men hun har siden da gitt ut flere bøker. Hun bor i Brooklyn, New York med mann og to døtre.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 292,629 hits

Instagram

When I'm in a bit of a reading slump, I find it helps to read YA, a type of literature I otherwise don’t read that much anymore.  Currently reading The Sun Is Also a Star by Nicola Yoon.

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #thesunisalsoastar #nicolayoon I’ve never actually read The Catcher in the Rye by J.D. Salinger. Now is a good a time as any. From what I understand, people either love or hate the protagonist. Have you read it? What do you think?

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #nrklesetips #boktips #thecatcherintherye #bookhaul  #redderenirugen #jdsalinger #klassiker #classic #lesehest #bokorm #bookworm #bookporn I’ve never been a huge fan of Stephen King, but I’ve ended up reading quite a few of his books... At the moment I'm slowly working my way through the massive brick that is "It". #book #books #bøker #litteratur #literature #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #stephenking #it #pennywise #horror #skrekk The Bell Jar by Sylvia Plath is one  of my favourite novels, and it was about time I got my hands on a collection of her poetry.

#bøker #book #books #litteratur #literature #poetry #poem #sylviaplath #dikt #everymanslibrary #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #newbook New book: Dikt & forbannet løgn. This is a collection of Norwegian poetry - allegedly the best Norwegian poems.

#books #bøker #litteratur #literature #poetry #poem #anthology #antologi #newbook #nybok #bok #lesetips #diktogforbannetløgn #dikt #spartacus #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul Picked up Everything, Everything by Nicola Yoon a couple of hours ago, and am already half way through. I quite like it so far!

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #everythingeverything #nicolayoon #newbook #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #sommer I have had "The gigantic beard that was evil" by Stephen Collins in my shelves for quite some time, and finally decided to read it. It's a quirky story about a neat and tidy guy living in a neat and tidy place. Life is perfectly predictable until his beard starts growing. And growing. And growing... I quite liked it - not a new fave of mine, but an enjoyable read nonetheless.

#bøker #books #litteratur #literature #graphicnovel #tegneserie #thegiganticbeardthatwasevil #stephencollins #picador #coffeeporn #bookhaul #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips Kroppen er lol. Sitat: @kavehrashidi, lege.

#broderi #embroidery #crosstitching #crosstitch #geriljabroderi #subversivecrosstitch #stitch #colours A couple of months ago, a friend of mine bought me this book. It contains some... interesting inventions! Certainly a weird read. 
Sorry I have sort of abandoned this account recently, I have been posting on @saga_in_oslo. If you like dogs, you might want to follow my quirky husky-staffy-mix. If not, you better just stay here. ❤

#books #bøker #bookhaul #newbook #unuselessinventions #litteratur #literature #sakprosa #nonfiction #bookstagram #instabook #bookish #japan #bookporn #lesetips #nrklesetips Currently reading: A House at the Bottom of a Lake, by Josh Malerman. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #joshmalerman #coffee #kaffe #cappuccino #coffeeporn #ahouseatthebottomofalake #currentlyreading
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat