Posts Tagged 'tegneserieroman'

Anunnaki – Håvard Johansen og John Jamtli

Sjanger: Science fiction/tegneserieroman
Utgitt: 2009
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Egmont
ISBN: 9788242941176
Sider: 76
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
I denne tegneserieromanen har romvesener invadert jorda. Vi følger en mor med to barn og deres kamp for å overleve.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg oppdaget denne boka da jeg lette etter en annen tittel av Johansen, og jeg ble umiddelbart nysgjerrig. Norsk science fiction? Tegneserie? Invaderende romvesener? Hell yeah! Fortellingen er breddfull av potensiale, streken er fin, men etterlater meg litt skuffet med følelsen av at den bare er halvferdig.

Vi kastes rett inn i handlingen. Ei dame med to unger er på vei til et eller annet sted, og de blir angrepet av romvesener, forsøker å forsvare seg selv, men det går ikke spesielt bra, selv ikke når en fremmed mann (en cyborgsame!) dukker opp og hjelper dem.

Navnet Anunnaki er ikke tilfeldig. Aldri hørt om? Det refererer blant annet til sumeriske guder. Navnet kan oversettes til «princely offspring/offspring of Anu». Alternativt kan det oversettes til «those who from the heavens came to earth», og det bringer oss til det som har inspirert forfatterne. Det er nemlig denne tolkningen som inspirerte Zecharia Stitchin og hans teori om at det eksisterer en planet ved navn Niburu (denne nevnes også innledningsvis i romanen). Du har sikkert hørt om den, det er en velkjent konspirasjonsteori, det var noe snakk om at den kunne forårsake dommedag i 2012, husker jeg. Utrolig nok lever vi fortsatt. Teoriene til Stitchin har ikke noe vitenskapelig hold, men de går altså ut på at det eksisterer en avansert rase der, og at vi stammer derifra. Det var disse som hjalp menneskeheten bygge de imponerende siviliasjonene her.

Tittelen er dermed slett ikke tilfeldig eller noe forfatterne finner på selv, de bruker det for å danne bakteppet (noe som i grunn forutsetter at leserne kjenner til Niburu og Stitchin). Jeg kan heller ikke annet enn å lure på om det er tilfeldig at dama som blant annet ytrer at «I harde tider er det kulturen som må ivaretas. Norsk kultur har førsteprioritet. Samene har hatt nok autonomi til å kunne …» før hun blir avbrutt med «samer… muslimer… asiater… Bare fortsett. Det er viktig med kategorier» er mistenkelig lik en viss finansminister…

Det er åpenbart ikke tilfeldig. Det er ganske morsomt, fordi her er hun en del av en dystopisk og skummel fremtidsvisjon, slik den ble tenkt frem og utgitt i 2009. «Siv Jensen som statsminister? Jah, det er dystopisk, det!» Nå er FrP i regjering.

Uansett, supert utgangspunkt generelt. Men: problemet mitt er hovedsakelig at historien føles uferdig. Vi kastes rett inn i handlingen, uten at karakterene forklares spesielt godt, og så kastes vi ut igjen på samme måte. Du vet hvordan det er å skru på tv-en og havne midt i en film du aldri har sett før, og så skru den av uten å egentlig ha skjønt hva som driver karakterene eller hva handlingen egentlig dreide seg om? Akkurat sånn følte jeg det med Anunnaki.

Streken og fargeleggingen er stort sett fine, men noen av rutene fremstår som litt flate og livløse. Kanskje litt som om fargeleggeren har brukt mange digitale standardverktøy og glemt litt å sette sitt eget preg på det. Det er i og for seg ofte fint å se på, men mangler litt personlighet og liv.

Synd. Jeg ser potensialet i både fortelling og det grafiske. Hadde den vært lengre (mye lengre, vi snakker en serie med hefter), så hadde mye vært gjort. Det er så mye her som kunne ha blitt fortalt. Helten er en kickass same jeg gjerne skulle ha lest mer om. Jeg vil i det hele tatt ha mer. Fordi jeg føler det mangler.

kortsagt-anunnaki

Om forfatterne:
Håvard S. Johansen (f. 1977) er en norsk forfatter og illustratør. Han er utdannet ved Einar Granum Kunstskole og Joe Kubert School of Cartoon and Graphic Arts. Han har bidratt til flere antologier, deriblant Tusj, Nemi og Ernie. Han gav ut Stop. rec. ffwd i
Blogg | Wikipedia | goodreads


jamtliJohn S. Jamtli er født og oppvokst i Mo i Rana. Han har gått på flere medieskoler, men er selvlært i tegning. Han har blant annet vært konsepttegner for GI-Joe-figurer, for Hasbro og for den amerikanske 3D-filmen GhostlingSeason. Han har også laget illustrasjoner for brettspill, samt bidratt med illustrasjoner til den norske zombiefilmen Død snø.
(Informasjonen er hentet fra boka)

Gruppa – Anna Fiske

Sjanger: Tegneserieroman
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Illustrert av: Anna Fiske
Forlag: No Comprendo Press
ISBN: 9788282550352
Sider: 90
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Denne tegneserieromanen handler om en seks kvinner og menn i forskjellige aldre som er i gruppeterapi for personer med lettere sosial angst. De sliter med ensomhet, sosiale relasjoner, forhold til foreldre, ektefelle, barn. Bokens kapitler har synsvinklene til de forskjellige karakterene i gruppa. Man ser dem i gruppeterapimøtene, der de sitter i ring og snakker sammen og med terapeuten, og i situasjoner ellers i livet. Nennsomt og presist drar Anna Fiske leseren inn i boka, og viser karakterene fra forskjellige kanter. Med sin oppmerksomhet i forhold til talende situasjoner og detaljer får hun fram et rikt nett med nyanser, med innlevelse i temaets alvor og ikke minst med forsonende humor.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Anna Fiske gir leseren et innblikk i Gruppa. Terapigruppa, altså. Seks forskjellige mennesker med god spredning når det gjelder både alder, bakgrunn og grunn til å være der, møtes en gang i uka for å hamle opp med det de har til felles: sosial angst og ensomhet.

IMG_20140614_191326

Mari har et anstrengt forhold til sin mor, som ikke er særlig flink til å høre etter, og som har en tendens til å overkjøre henne. Per sitter rett og slett på utsiden av det sosiale. Han snakker ikke med kollegaer på jobb, han kommer hjem alene, spiser ferdigmiddag, ser på tv, legger seg og gjentar neste dag. Grete har et noe anstrengt forhold til sin datter, som kanskje uten å mene det fremstår som utakknemlig og har den samme tendensen som moren til Mari når det gjelder å kjøre over. Steinar er ensom i forholdet sitt. Siv har gjerne sex med menn, men hun klarer ikke forholdet etterpå – helst skulle hun ha latt være å ligge med dem også, men det blir alltid sånn. Ari har et lite barn, men reiser mye med jobben. Han får angstanfall både her og der, men det går fort over.

Jeg synes Fiskes styrke med denne boka er at hun klarer å illustrere de underliggende problemene over noen få sider per person, selv om samtalene og hendelsene gjerne er rimelig ordinære. Jeg blir rent imponert over den nerven som er tilstede – hver eneste rute og hvert eneste ord virker godt gjennomtenkt. Det er faktisk ganske vanskelig å vise frem mental helse på denne måten. Fiske får det til.

IMG_20140614_191808

IMG_20140614_191617

Dessuten har hun klart å samle et rimelig representativt utvalg mennesker i denne gruppa. Det fremstår først og fremst som troverdig, men det vitner også om at problemer knyttet til mental helse kan ramme hvem som helst. Man kan ikke nødvendigvis se på noen at de har det vanskelig, og man kan heller ikke anta at bare fordi folk er i en livssituasjon der man kanskje skulle tro at alt er fryd og gammen, så har folk det bra. Det er ikke sånn det funker. Gruppa gjenspeiler dette.

IMG_20140614_191954

Streken til Fiske er lett gjenkjennelig, i sin naive og litt barnslige uttrykksform. Jeg er nok generelt mer fan av en litt mer raffinert og realistisk type strek, men akkurat her trivdes jeg godt med stilen. Den får frem det ordinære, på en måte – det uperfekte. Det er ikke noen stigende spenningskurve her – intet klimaks og ingen redning der alle er friske plutselig. Det er et lite utsnitt fra hverdagen, vi inviteres inn for å se. Så lukkes dørene for oss igjen. Historien er lettlest, streken er enkel, men boka er allikevel alt annet enn enkel.

Jeg likte boka bedre ved andre gjennomlesning – mest fordi jeg la merke til detaljer ved illustrasjonene som jeg ikke så første runde, tror jeg. Kommer nok til å bla igjennom den flere ganger, også. Den er fin.

kortsagt-gruppa

Andre bloggere om boka:
Haustlauv

Om forfatteren:
Anne Fiske (f. 1964) er en illustratør, tegneserieskaper og forfatter som er født i Sverige, men bosatt i Norge. Hun har gått på grafisk design og illustrasjon ved Konstfackskolan i Stockholm, og har jobbet som tegneserieskaper og illustratør siden 1992. Hun har vunnet flere priser for bøkene sine, deriblant Årets vakreste Bøker, Oslo bys kulturstipend og Kulturdepartementets tegneseriepris. Hun har også vært en viktig bidragsyter til at det finnes bøker av god kvalitet også for utviklingshemmede. Hun jobber i illustratørgruppa Illustratørene, og bor i Oslo med sin mann, Lars Fiske.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

The Walking Dead Compendium 2 – Robert Kirkman, Charlie Adlard m.fl.

Sjanger: Tegneserieroman
Originaltittel: The Walking Dead (2012)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Heftet
Medforfattere: Cliff Rathburn, Rus Wooton, Sina Grace
Forlag: Image Comics
ISBN: 9781607065968
Sider: 1068
Kilde: Kjøpt selv

OBS! Dette er en oppfølger. Har du ikke lest de 48 første heftene (eller eventuelt Compendium 1, som samler alle), kan det være lurt å styre unna denne omtalen. Det samme gjelder om du følger tv-serien, den har ikke kommet så langt som denne samlingen.

****
Forlaget om boka: Returning with the second eight volumes of the fan-favorite, New York Times bestseller series, The Walking Dead, collected into one massive paperback collection! This is the perfect collection for any fan of the Emmy Award-winning television series on AMC: over one-thousand pages chronicling the next chapter of Robert Kirkman’s Eisner Award-winning continuing story of survival horror – beginning with Rick Grimes’ struggle to survive after the prison raid, to the group’s finding short solace in The Community, and the devastation that follows. In a world ruled by the dead, we are finally forced to finally start living. Collects The Walking Dead #49-96.
****

Jeg digger denne serien. Enkelt og greit.

Vi følger Rick Grimes og de av kompanjongene som fortsatt er i live videre i denne boka. Det gikk hardt for seg etter at fengselet ikke lenger var et trygt sted å være i slutten på forrige kompendium. Gruppa blir splittet i en periode, men noen finner hverandre igjen. Så finner de The Community, et samfunn som virker for godt til å være sant. Bak veggene blomstrer samfunnet frem. Der er det lekeplass, godteri, mødre med barnevogn, fester og alt som hører et vanlig liv til. Men kan gruppa til Rick egentlig gå tilbake til vanlig? Etter å ha opplevd så mye forferdelige ting – etter å ha mistet det og dem de elsket høyest på de mest brutale måter, kan de gå tilbake til dagliglivet? Kan de godta at det ikke lenger er OK å ha pistolen under hodeputa?

Er egentlig samfunnet så trygt som det først gir inntrykk av, når det er drevet av folk som mangler de erfaringene Rick og gruppa hans har gjort seg der ute i den zombieinfiserte verdenen? Når noe virker for godt til å være sant, er det vanligvis det…

smakebit
Kirkman og resten av gjengen fortsetter å imponere. The Walking Dead er vanskelig å legge fra seg, og man kan ikke stole på noen ting. Jeg liker at skaperne ikke går i heltefellen, der de lager folk som er andre moralsk overlegne. Her har alle svakheter, og alle kan gjøre feil. Noen er grovere enn andre, men ingen er perfekte. Og det gjør karakterene så levende og troverdige.

Zombier er ikke noe for deg, sier du? Fordi du ikke ser helt gleden i døde, hjernespisende mennesker som subber bortover veien med utstrakte armer og gurglelyder i den halvråtne halsen deres? Det er ikke alle som skjønner greia med zombier, så jeg skal forklare hvorfor jeg digger sjangeren. Det har ikke egentlig noe å gjøre med zombiene i seg selv, de setter bare ting på spissen. Det historier som The Walking Dead egentlig handler om, er mennesker. Det handler om de som er igjen, ikke om de som er døde. Det handler om hvordan mennesker takler press. Hva skjer med menneskesinnet – og moral – når man går igjennom en krise? Hva gjør det med en når ens elskede våkner igjen fra først å ha dødd brutalt, for så å ikke ville annet enn å drepe deg? Hva skjer når man må drepe barnet sitt, som plutselig har reist seg opp igjen fra de døde, og ikke lenger er seg selv?

Zombiene er et virkemiddel, ikke målet i seg selv. Det er de rutene hvor de overlevendes personlighet, sjel, grenser og moral kommer til syne som gjør zombiefortellingen – ikke de rutene der skumle udøde subber bortover gatene. De er der for å lokke frem sannheten om mennesket, og kunne like gjerne vært hva som helst, så lenge de utgjorde samme type trussel – og skapte de samme vanskelige valgene som det å f.eks. drepe zombie-barnet sitt gjør.

Og dette synes jeg The Walking Dead-forfatterne fikser bra. Jo mer man leser, jo flere sider ved karakterene dukker opp. Jeg er på ingen måte alltid enig med valgene favorittkarakterene mine tar. De er så menneskelige. Midt i alt det umenneskelige trer menneskeligheten frem. Og man bryr seg virkelig om karakterene. Da er det kjipt når de dør.

Om du fortsatt ikke har blitt bitt av basillen (no pun intended), synes jeg du har gått glipp av noe. Om du kunne tenke deg å prøve på zombietegneserier, er i allefall The Walking Dead et fint sted å starte. Jeg anbefaler hele serien varmt videre, og jeg kommer garantert til å følge den videre.

kortsagt-walking2

Trailer til sesong 1 av tv-serien:

Om (en av) forfatteren(e):
Robert Kirkman (f. 30. nov 1978) er en amerikansk tegneserieskaper som i tillegg til The Walking Dead har serier som Invincible, Ultimate X-Men og Marvel Zombies på samvittigheten. Han debuterte som tegneserieskaper i 2000 med Battle Pope, sammen med Tony Moore. Moore er også blant de som er med på The Walking Dead. Han bor i Kentucky, og har oppkalt sønnen sin etter den sivile identiteten til Spiderman: Peter Parker Kirkman.
Wikipedia | goodreads

Depresso – Brick

Sjanger: Tegneserieroman/biografisk roman
Originaltittel:  Depresso (2010)
Denne utgaven utgitt: 2010
Format: Heftet
Design/illustrasjoner: Brick
Forlag: Knockabout
ISBN: 9780861661701
Sider: 262
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: The world is plagued by madness. With leaders bent on insane policies and too many citizens locked in crippling depression, normality seems elusive and questionable. Part travelogue, part indictment of mad medicine, Depresso is Tom Freeman’s hilarious journey through the vagaries of the system to emerged scathed but content with being ‘bonkers’. The story unfolds over several years, in China and the UK, during which anti-depressants reduce Tom to a zombie and alternative therapies drive him to comic re-examinations of his life, his work and relationships.
****

Fiffig tittel på denne boka. Det var tittelen (og i grunn også det minimalistiske omslaget) som fanget blikket mitt mens jeg scrollet gjennom tegneserietitler. En morsom roman om depresjon hørtes jo dessuten ut som noe som var verdt å sjekke ut. Joda, den hadde sine øyeblikk, men i det store og det hele ble det endel rabling som jeg ikke helt så verdien av.

Romanen er altså en halvbiografisk skildring. Forfatteren John Stuart «Brick» Clark ble selv rammet av depresjon for noen år siden, og etter en sprø reise gjennom den britiske helsetjenesten konkluderer han kort fortalt med at den eneste kuren egentlig bare er å bli like gæærn som resten av verden.

Romanen har sine øyeblikk. Han skildrer hva depresjon gjør med en person særs godt, og det er tydelig at han vet hva han snakker om. Plutselig virker hele verden sprø. Ingenting gir mening, og han står plutselig på utsiden og ser det hele slik det egentlig er. Han rammes av en følelse av hjelpeløshet såvel som en manglende vilje til å i det hele tatt stå opp. Hva er vitsen allikevel? Ingenting betyr noe. Forholdet til kona hans begynner å bli litt anspent, han skyver fra seg alle venner og blir bedre kjent med en imaginær, snakkende øgle som dukket opp samtidig som depresjonen rammet.

Men utover det synes jeg forfatteren bruker litt vel mye tid på mye annet rart. Jeg skjønner jo i grunn hvorfor, når han kaller det en halvbiografisk fortelling. Det hele blir nokså politisk fra tid til annen, og det føles litt påtrengende. Det er åpenbart at forfatteren hadde endel problemer i møte med antidepressiva. Han har selvsagt et poeng i at verden har et overforbruk av denne typen medisiner, men jeg opplever at han i blant avskriver at de faktisk er svært effektive for mange pasienter. Han skriver endel om alle bivirkningene, og joda – de er verdt å være obs på. Men så er han heller ikke så nøye på de positive virkningene de kan ha.

Gjennom skildringen kommer et relativt negativt syn på politikere til syne. Han er i det hele tatt generelt misfornøyd med alt som heter stat. Det er i og for seg greit, og man har absolutt grunn til å holde et øye med staten uansett hvem det er som holder tøylene, men det er ikke problemet. Problemet er at det blir en overdose av kynisisme. Som om ikke depresjonen var nok, bli dette i nokså stor grad en kritikk av «systemet.» Kanskje ikke så overraskende når forfatteren har tegnet politisk satire og kritikk i rundt 30 år. Kritikken er selvsagt nokså relevant i forhold til overforbruk av medisiner og lettsindig diagnosering, for all del, men det blir liksom ikke så morsomt som jeg tror at han kanskje forestiller seg. Og joda… jeg vet at kynisisme fort vekk blir en del av hverdagen når man er deprimert. Spørsmålet blir om det gjør seg like godt i en tegneserieroman, eller om det blir litt ensidig. Sistnevnte er min konklusjon.

Kynisisme på dette nivået her gjør seg kanskje best som striper? Korte greier i aviser. Morsomt der og da, så blar man videre.

Og streken hans? Njaaa, ingen ny favoritt. Men den er konsekvent og nokså uttrykksfull. Tydelig at forfatteren er en erfaren tegner, ser at han har tegnet mye striper. Om man ikke tidligere har lest noe om depresjon, er det endel nyttig her. Han legger ved beskrivelse av forskjellige behandlingsmåter, medisiner og definisjoner på litt av hvert. Hjelpsomt for de som har null erfaring, litt i overkant for de som har litt greie på det. Og jeg mistenker at det stort sett er de som plukker opp en roman som dette.

Kjæresten min leste den etter meg, og han sa «joda, den var okay» på spørsmål om hva han synes om den. Det beskriver den vel egentlig best. Helt okay. Begge to trakk på smilebåndet ved noen anledninger, men jeg ville vel ikke kalle den en «hilarious journey», slik vaskeseddelen antyder. Mer en litt-morsom-i-blant-men-for-det-meste-i-overkant-kynisk-og-politisk reise. Hadde det ikke vært for de særs gode beskrivelsene av hva depresjon gjør med en person, ville jeg hatt vanskelig for å anbefale den i det hele tatt. Men den er altså ikke helt borkastet tid, og kan nok føles svært treffende for mange mennesker.

kortsagt-depresso

Om forfatteren:
John Stuart Clark, aka Brick, ble født til østerrikske og skotske foreldre i Sveits, men flyttet fra militærbase til militærbase gjennom oppveksten. Han gjorde endel strøjobber før han på 1980-tallet oppdaget at han hadde et talent for tegneserier. Siden den gang har han blitt kjent for politisk satire. Da han møtte veggen (eller eventuelt fant døra) gjentatte ganger, tegnet han Depresso i jakten på å bli glad igjen.
Hjemmeside

The House That Groaned – Karrie Fransmann

Sjanger: Tegneserieroman
Originaltittel:  The House That Groaned (2012)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Heftet
Omslagsdesign: Karrie Fransman
Forlag: Square Peg
ISBN: 9780224086813
Sider: 208
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka:
The House That Groaned is a graphic novel that explores bodies and the spaces they inhabit. It is set in an old Victorian tenement housing six lonely individuals who could only have stepped out of the pages of a comic book. There is the retoucher who cannot touch, a grandmother who literally blends into the background and a twenty-something bloke who’s sexually attracted to diseased women. Yet, as we learn the stories behind these extreme characters, it becomes apparent that we may share simlar issues – as individuals and as a society.
****

Hva foregår egentlig bak lukkede dører? Det er det spørsmålet Fransman undersøker i denne tegneserieromanen. En ung kvinne er på jakt etter en ny start, og flytter inn i en leilighet i en gammel, knirkende bygning. Naboene hennes har alle hver sin historie – sitt liv. Blant dem er en tidligere overvektig leder for en slankegruppe; en sjenert fotoredigerer som bruker mye tid med å fikse på bilder, men som sliter med intimitet i virkeligheten; en gammel dame som er så godt som usynlig fordi hun glir rett inn i omgivelsene sine – og en mann som blir opphisset av syke kvinner.

Sett fra gangen er alle dørene helt like, men menneskene bak dem er alle noe for seg selv.

Det var vaskeseddelen som gjorde meg nysgjerrig på boka. Karrie Fransman har forsåvidt en interessant strek, men ingen ny favoritt for min del. Den er riktignok særegen og lett gjenkjennelig. Styrken ligger allikevel i temaet, synes jeg. Det er lett å bli oppslukt av sine egne problemer, sitt eget liv – og glemme at absolutt alle andre har en helt egen fortelling, sine egne problemer. Fransman åpner dørene til en gruppe tilsylatende normale mennesker og ender derfor med å spørre hva «normalt» egentlig betyr.

Vi får et innblikk i forhistorien til de forskjellige karakterene for å få en bedre forståelse av hvorfor de har blitt som de har blitt. Hva var det for eksempel som drev lederen av slankegruppa til å slanke seg og deretter hjelpe andre mennesker å gjøre det samme? Hva er greia med han som blir kåt av syke og/eller deformerte kvinner som ofte er døden nær? Og hvem er egentlig den unge kvinnen som nettopp flyttet inn? Fransman har klart å gjøre alle karakterene interessante på sin måte, og avslutter det hele med en noe… uventet hendelse. Den gjennomgående mørke fargetonen (blågrønt og svart) står i god stil til den tidvis veldig mørke fortellingen.

Dette er ikke det beste jeg har lest. Den er interessant på sin måte, men ble ingen kjempehit for meg. Klarer ikke heeeelt å peke på hvorfor, for den har egentlig alle de rette komponentene. Mørk, små-quirky, ærlig og overraskende. Slutten ble kanskje litt i meste laget… Men den gir en kanskje noe å tenke på. Neste gang man er helt sikker på at ingen forstår noen ting, at man har det verre enn den og den personen, osv. Bak lukkede dører er det nemlig ingenting som heter «normalt». Det kan godt hende det var meg det var noe i veien med og ikke boka denne gangen. Anbefaler gjerne at du prøver deg på den selv.

kortsagt-house

Om forfatteren:
UntitledKarrie Fransman er en tegneserieskaper kjent for stripa The Night I Lost My Love i avisen The Times. Hun skrev også den selvbiografiske My Peculiar World for baksiden på The Guardian. The House That Groaned er den første romanen hennes.
Hjemmeside | twitter | goodreads

Nattsyn – Max Estes

Sjanger: Tegneserieroman
Utgitt for første gang: 2012
Originaltittel: Nattsyn
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Oversatt av: —
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202390426
Sider: 72
Kilde: Forlaget, ifm Bokbloggturnéen

****
Forlaget om boka:
Det som starter med et uskyldig kjøp av en tegneserie ender med blodig alvor, da en ung mann havner midt oppe i et overfall, som utvikler seg til et drap. Før han vet ord av det har han politiet på nakken, og må flykte til skogs. Der finner han skjul i en hule. Men han finner mer: Tegneserien Nattsyn, som han trodde han hadde mistet, da han måtte flykte. Da han blar i albumet ser han til sin store forskrekkelse at det handler om ham selv, på flukt fra politiet, gjennom skogen og inn i hula. I det han skal til å bla seg frem til løsningen forsvinner albumet med et vindkast. Han står alene igjen, men bak seg hører han politimennene nærme seg. Han må videre, inn i fjellet, inn i mørket.
****

Denne skulle egentlig ut på turné tidligere, men det har visst vært litt krøll hos Cappelen Damm når det gjelder utsendelse av eksemplarer, så da kommer omtalene etterhvert som vi får lest bøkene. Sjekk denne posten for å se hvem andre som skal skrive om den.

Dette var en snurrig bok. Fortellingen, som starter i en bruktbutikk, flyter fritt på flere forskjellige nivåer når en fyr plukker opp en tegneseriebok som er merkelig lik hans egne opplevelser. Han kastes inn i en situasjon der han må flykte fra politiet, roter seg bort i skogen, faller ned i en hule og skjønner ikke bæret. For i boken han rasket med seg fra bruktbutikken, utspiller nemlig akkurat den samme scenen seg. Han blar seg fortvilt fremover i håp om å finne løsningen.

Jeg liker stilen til Estes. Det er veldig lite tekst i denne fortellingen, bildene bærer det aller meste av handlingen. Det funker godt – leseren dras inn i den samme hektiske situasjonen som karakteren selv befinner seg i. Vi stopper ikke og dveler ved snakke- og tenkebobler. Vi haster av gårde; famler rundt i den mørke skogen, hører politiet, ser lommelykter, og skjønner like lite som hovedpersonen selv. Det blir like viktig for oss som den stakkars hovedpersonen å finne ut hva som egentlig foregår. Men finner vi ut av det? Tja…

Dere skal få noen bilder. Det er vanskelig å kverne ut mange ord om en fortelling som i så stor grad er visuell. Jeg vil heller vise frem stilen hans:


Nå vet jeg ikke helt hvor lenge denne boka kommer til å bli med meg. Den gjorde ikke noe varig inntrykk, og satt ikke som en knyttneve i magen – men den var finurlig. Den var fin å lese, så lenge det varte. Jeg likte godt at bildene fikk snakke for seg selv. For som sagt ble leseren dratt inn i den heseblesende følelsen av forvirrelse som helt sikkert også preget den stakkars hovedpersonen. Anbefales til deg som vil se hvordan en tegneserieroman kan gjøres, selv om den ikke er det beste fra sjangeren jeg har lest. Tror forlaget har ganske rett når det gjelder målgruppa: 12-16 år.

Andre bloggere om boka:
Med bok og palett

Om forfatteren:
Max Estes (f. 1977) er en amerikaner bosatt i Norge. Du kan se mange av illustrasjonene hans på hjemmesiden.
Hjemmeside | goodreads

The Mystery Play – Grant Morrison

Sjanger: Tegneserieroman/krim
Først utgitt: 1994
Originaltittel: The Mystery Play
Denne utgaven utgitt: 1994
Forlag: DC Comics
Format: Heftet
Illustrert av: Jon J Muth
ISBN:1563891891
Sider: 80
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: Accusation and suspicion threaten to tear a small English town apart when the actor playing God in a local religious play is brutally murdered. Into this turmoil comes a detective who is not what he seems, a man caught in a desperate race to unlock the secret of the town’s redemption… and his own.
****

Grant Morrison er et kjent navn i tegneserieverden, med fortellinger om Fantastic Four, Batman, Animal Man og The Invisibles på samvittigheten. Det er jo forsåvidt grunn nok i seg selv til å kikke på det han skriver, men denne boka merket jeg meg først og fremst på grunn av den dystre forsiden. I et dust landskap ligger en drept person, og i det fjerne står en skikkelse. Så skulle det også vise seg at det er illustratøren Jon J Muth og ikke Grant Morrison som gjør denne korte romanen verdt å lese.

Etter at skuespilleren som spiller gud i et religiøst teaterstykke blir funnet skutt og drept, må etterforskeren Frank Carpenter finne morderen. I tillegg til at småbyen begynner å rakne litt i sømmene ved å mistenkeliggjøre hverandre («det må være en av de jævla utlendingene. Send dem hjem,» også videre), blir det raskt klart at etterforskeren selv har en hemmelighet. Hva er det som foregår?

For å si det kort og greit, var dette en helt ordinær krimfortelling. Dersom dette hadde vært en roman (eller kanskje novelle) uten bilder, hadde den hatt meget lite å stille opp med, tror jeg. Det er ikke det at den er spesielt dårlig. Det er bare det at den er fullstendig intetsigende og, tja, på grensen til usynlig. Teksten i seg selv hadde kanskje (!) fått plass i en krimnovellesamling satt sammen av tekster med ymse kvalitet. Jeg ble overraskende nok rimelig skuffet over Morrison.

Men så ble jeg også desto mer fascinert av illustratøren Jon J Muth. Tegningene hans er mildt sagt utrolig flotte:


Det gjør ikke illustrasjonene rettferdighet å ta dem ut av konteksten, for det er der de virkelig skinner, men disse gir i allefall et inntrykk av hvor levende og livaktige personene blir med Muths strek. Innimellom tas leseren med ut i drømmer og paranormalitet (for eksempel under teaterstykket), og overgangen mellom virkelighet og fantasi er jevn som bare det.

Dermed har det seg sånn at den eneste grunnen til å plukke opp denne tegneserieromanen er – sånn jeg ser det – illustrasjonene. Fortellingen i seg selv ble forunderlig lite viktig for min del. Selv om den hadde sine øyeblikk, hadde den ingenting å stille opp med mot det grafiske. Den får en sterk treer på min imaginære terning, utelukkende pga de vakre tegningene. De kunne i teorien fått enda bedre karakter, men jeg opplevde det som problematisk at de bar hele fortellingen alene, og på sett og vis dyttet teksten litt ut i skyggen. Alle de små lagene jeg mistenker finnes i teksten i seg selv forsvant som dugg i solen for min del.

Men igjen… Jeg kan kanskje ikke forvente annet når grunnen til at jeg plukket den opp var nettopp forsideillustrasjonen?

Forfatter-bio:
Grant Morrison (f. 1960) er en skotsk tegneserieforfatter, dramatiker og selverklært okkultist. Han debuterte som tegneserieforfatter med stripene om Gideon Stargrave i bladet Near Myths i 1978. De mest kjente titlene hans i tillegg til Batman: Arkham Asylum er blant annet Animal Man, The Invisibles og New X-Men.
Wikipedia | goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 359 656 hits

Instagram

I love this cover! 🥰 And the plot seems very interesting, too. About the book: Britain has lost the Falklands war, Margaret Thatcher battles Tony Benn for power and Alan Turing achieves a breakthrough in artificial intelligence. In a world not quite like this one, two lovers will be tested beyond their understanding. Machines Like Me occurs in an alternative 1980s London. Charlie, drifting through life and dodging full-time employment, is in love with Miranda, a bright student who lives with a terrible secret. When Charlie comes into money, he buys Adam, one of the first batch of synthetic humans. With Miranda’s assistance, he co-designs Adam’s personality. This near-perfect human is beautiful, strong and clever – a love triangle soon forms. These three beings will confront a profound moral dilemma. Ian McEwan’s subversive and entertaining new novel poses fundamental questions: what makes us human? Our outward deeds or our inner lives? Could a machine understand the human heart? This provocative and thrilling tale warns of the power to invent things beyond our control. #machineslikeme #ianmcewan #alternativehistory #sciencefiction #scifi #newbook #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bokelsker #booklover #lesetips #nrklesetips #boktips #lesehest #bokorm #bookworm #bookporn #coffeeporn
I recently read the first volume in a delightfully creepy comic book series: Ice Cream Man by W. Maxwell Prince, Martín Morazzo and Chris O'Halloran. Will definitely read more! About the book: Chocolate, vanilla, existential horror, drug addiction, musical fantasy…there's a flavor for everyone's misery. ICE CREAM MAN is a genre-defying comic book series featuring disparate 'one-shot' tales of sorrow, wonder, and redemption. Each installment features its own cast of strange characters, dealing with their own special sundae of suffering. And on the periphery of all of them, like the twinkly music of his colorful truck, is the Ice Cream Man-a weaver of stories, a purveyor of sweet treats. Friend. Foe. God. Demon. The man who, with a snap of his fingers-lickety split!-can change the course of your life forever. #theicecreamman #icecreamman #wmaxwellprince #martínmorazzo #chrisohalloran #horror #graphicnovel #comicbook #litteratur #literature #tegneserie #skrekk #imagecomics #lesetips #boktips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #bookish #instabook #bokstagram #ilovebooks #books #bøker #plants #greenplants
Got some new books, really love the way these covers look! They are anthologies of classic fantasy/science fiction/horror short stories. Edgar Allan Poe, Bram Stoker, H.P Lovecraft, Jack London, Jules Verne, H.G. Wells, Rudyard Kipling and so on... quite the collections!
En frivillig død (translates to A Voluntary Death) by Steffen Kverneland is a graphic memoir about the suicide of the author's father. Very powerful use of text and illustration. Highly recommended!
Several people have recommended A General Theory of Oblivion (Norwegian title: Allmenn teori om glemsel) by José Eduardo Agualusa. Took the opportunity when it showed up on sale recently. About the book: On the eve of Angolan independence an agoraphobic woman named Ludo bricks herself into her apartment for 30 years, living off vegetables and the pigeons she lures in with diamonds, burning her furniture and books to stay alive and writing her story on the apartment’s walls. Almost as if we’re eavesdropping, the history of Angola unfolds through the stories of those she sees from her window. As the country goes through various political upheavals from colony to socialist republic to civil war to peace and capitalism, the world outside seeps into Ludo’s life through snippets on the radio, voices from next door, glimpses of someone peeing on a balcony, or a man fleeing his pursuers. A General Theory of Oblivion is a perfectly crafted, wild patchwork of a novel, playing on a love of storytelling and fable.
There is something magical about the book store Tronsmo (@tronsmobok). Along with Outland, who specialise in fantasy, sci-fi and comic books (and other geeky goodness), it is by far the absolute best book store in Oslo (and maybe Norway? Any contenders?). I go there when I want to find something new, non-fiction or fiction, that I have never heard of, but that sounds interesting. I NEVER fail to find something. In fact, I always find several books every time I'm there. I stopped by after work yesterday, feeling peckish for something new, and lo and behold! I found four books. As I stood by one of the shelves, a man in his thirties and his son of maybe 8 years old walked in. As they passed me, the father whispered to his son: "This is the best book store in Oslo." And the kid, his small hand in his father's big one, looked up at him with big eyes and said: "is it really?" The father nodded solemnly, and the kid looked around with a new-found admiration for where he was standing. Anyway, the book in the picture is one of the four that I got: Toddler-hunting and other stories, by Taeko Kono. It is a collection of short-stories, and I know practically nothing about it, but I look forward to reading it. And stop by Tronsmo if you find yourself in Oslo!
Been a while since I posted a shelfie! #bookshelfie #shelfie #booknerd #book #bokhylle #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #interior #shelfiesunday #shelf #shelfielicious #shelfies #bookporn #bookworm #bokorm #lesehest #bookshelves #bookshelf #bookheaven #library #personallibrary
Not for the first time, I was inspired by the Norwegian Snapchat account, @snaplioteket. This time I discovered Junji Ito's Uzumaki. The blurb: Kurouzu-cho, a small fogbound town on the coast of Japan, is cursed. According to Shuichi Saito, the withdrawn boyfriend of teenager Kirie Goshima, their town is haunted not by a person or being but a pattern: UZUMAKI, the spiral - the hypnotic secret shape of the world. #uzumaki #spirals #junjiito #newbook #bookhaul #manga #literature #litteratur #skrekk #horror #coffee #cofferporn #bookporn #lesetips #nrklesetips #bokorm #bookworm #lesehest #bookstagram #bookish #instabook
I recently picked up Autonomous by Annalee Newitz. Not started reading it yet, but I was intrigued by the blurb: "Autonomous features a rakish female pharmaceutical pirate named Jack who traverses the world in her own submarine. A notorious anti-patent scientist who has styled herself as a Robin Hood heroine fighting to bring cheap drugs to the poor, Jack’s latest drug is leaving a trail of lethal overdoses across what used to be North America—a drug that compels people to become addicted to their work. On Jack’s trail are an unlikely pair: an emotionally shut-down military agent and his partner, Paladin, a young military robot, who fall in love against all expectations. Autonomous alternates between the activities of Jack and her co-conspirators, and Elias and Paladin, as they all race to stop a bizarre drug epidemic that is tearing apart lives, causing trains to crash, and flooding New York City." #autonomous #annaleenewitz #books #bøker #book #sciencefiction #scifi #newbook #litteratur #literature #bookhaul #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #orange #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #nybok
I recently realised that it's been about 17 years since I read The Lord of the Rings. Maybe this year is the year I will read it again? 🧝‍♀️ #books #book #bøker #litteratur #literature #jrrtolkien #lotr #thelordoftherings #lordoftherings #thefellowshipofthering #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #fantasy #lesehest #nrklesetips #bokorm #bookworm
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat