Posts Tagged 'spiseforstyrrelse'

Boknyheter #124

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

boknyheter
– Den tyske forfatteren Günter Grass er død, 87 år gammel.

– Det amerikanske postvesenet har valgt å gjøre ære på Maya Angelou i en ny serie frimerker. Problemet er bare at sitatet de bruker ikke kommer fra henne.

Visste du dette om The Great Gatsby?

– Det er flere damer som kjøper og leser bøker, men menn dominerer fortsatt litteraturkritikken.

– Ikke-hvite kvinner får lite oppmerksomhet av litteraturtidsskrifter.

– En stol inspirert av Paulo Coelho.

Intervju med JK Rowling (filmklipp).

Derfor er det forfriskende at Salman Rushdie delte ut lunkne karakterer til klassikere.

Om Hugo-prisen og mangfold.

– Hva skjer med barnebøker som ikke spesifiserer kjønn?

Åtte kinesiske forfattere blir å finne på Norsk Litteraturfestival i år.

– En quiz om karakterdrap i litteraturen.

Myten om Magna Carta.

Slik kan du håndtere pinlig stillhet.

– Den litterære verden har blitt mer interessert i Norge etter Knausgård.

Her er anmeldelsen av Seierstads En av oss i NY Times.

Om det distraherende ved det moderne samfunn.

– Leder i forfatterforeningen er enig i at bestselgere er nødvendig for å få ting til å gå rundt, men mener at bokhandlerne må bli flinkere til å formidle øvrig litteratur også.

Et gavetips til bokelskere?

Den mest urovekkende litteraturen.

– Finnes det noe man burde skamme seg over å lese?

-Wolf Wondratscheks nye roman har et opplag på 1.

– Danske Politiken er gniene på å gi bøker full pott – men her er alle de ti barnebøkene som har klart kunststykket.

Hvem skrev egentlig Double Falsehood?

– Lesing hjalp Laura Freeman med å komme over spiseforstyrrelsen.

Hva som egentlig skjer i Shakespeares verker.

– Hvordan ble fargelegging for voksne så trendy?

– Washington D.C. må vike for Minneapolis i den årlige kåringen av «most literate city» i USA. Bakersfield i California ligger nederst.

Intervju med biografen Andrew Morton.

Om Toni Morrison.

Stryk meg over håret – Agnes L. Matre

Sjanger: Roman
Originaltittel: Stryk meg over håret (2012)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Oversatt av: —
Omslagsdesign: Designea
Forlag: Commentum
ISBN: 9788282330831
Sider: 265
Kilde: Anmeldereksemplar

****
Forlaget om boka: Guro er en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen. Hun lider av bulimi, og legen ber henne om å ta tak i sykdommen sin. Alternativet er å dø. Hun bestemmer seg for å trosse legens råd, og heller reise bort i håp om at tingene vil ordne seg av seg selv. Hos Marie, en eldre kvinne i den lille fjellandsbyen Callian i Provence, møter Guro for første gang noen som ser henne og lytter til hennes historie. Midt i lavendelduft, god mat og vidunderlige viner, lengter Guro etter å få ta del i livet fullt og helt. Kroppen og tankene hennes sloss om å ville nyte dette vakre, samtidig som hun straffer seg selv for at hun nyter det. Fortvilet merker hun at fortrengte minner fra fortiden dukker opp igjen. Guro kjemper en indre kamp om å våge å slippe noen andre inn, løsrive seg fra fortiden og søke trøst der hvor hun aller minst venter å finne den.
****

Jeg er fryktelig delt når det gjelder denne boka. På den ene siden er det mye forfatteren får til, men på den andre siden har boka flere svakheter jeg ikke klarer å unngå å legge merke til. Jeg sitter igjen med en voldsom ambivalens.

Guro er en voksen kvinne som tilsynelatende har det fint, med god jobb og greier. Under fasaden ligger det allikevel en spiseforstyrrelse, og i følge legen har hun ikke noe annet valg enn å bli frisk om hun har lyst til å leve. Når et jobbtilbud om å være en slags selskapsdame for en eldre dame i Provence i Frankrike, velger hun å ignorere legen og flykte dit for å få alt på avstand. Alt hun trenger er litt fred og ro, ikke sant? Njaaaa… Er det så enkelt? Det viser seg at oppholdet skal føre med seg både oppturer og nedturer, og et oppgjør med fortiden som ser ut til å ha mer å si for henne nå enn hun først antar. Etterhvert som tiden går og hun blir kjent med Marie og Dominic, kjekkasen som jobber på vingården, rulles fortiden opp, og sykdommen blir vanskeligere enn noensinne å håndtere. Særlig når hun ikke helt klarer å holde den skjult.

Jeg tror jeg begynner på det positive, jeg. Forfatteren er flink med skildringene av Provence – eller snarere stemningen. Det er rett og slett like behagelig for leseren som jeg innbiller meg at det er for Guro, i de fantastisk flotte omgivelsene og på de hyggelige kafeene og restaurantene. Det er god mat og vin, og en aldeles nydelig vingård. Stemningen rundt hovedpersonen er fabelaktig. Forfatteren har også et godt grep om sykdommen – det vil si at hun fremstår som troverdig med sine skildringer. Jeg hadde kanskje forventet at Guro var litt mer ødelagt enn det hun fremstår som, særlig med tanke på at legen ymter frempå at hun ikke er veldig langt fra å dø. Jeg hadde forventet at situasjoner med mat hadde vært enda vanskeligere, hennes forhold til kroppen hadde vært litt mer anspent, og at overspisingen hadde vært enda mer voldsom. Men jevnt over klarer forfatteren å fortelle om en syk kvinne på en troverdig måte, og hun klarer å utfordre forventningen om at folk med spiseforstyrrelser er tenåringsjenter.

Da hun snudde seg bort fra veien var det som om pusten ble slått ut av henne. Tusenvis på tusenvis av solsikker stod og nikket med de gule hodene sine, som for å ønske henne velkommen. En deilig følelse av ro pakket seg rundt henne. Solsikker var favorittblomstene hennes da hun var liten. De ble så utrolig store.

Men så kommer svakhetene da, som perler på en snor. Den første jeg vil trekke frem er perspektivet. Forfatteren virker å ha vært usikker på hvordan hun vil fortelle historien, så det har endt med en sak litt midt i mellom. Når jeg leser forventer jeg større grad av enten/eller når det gjelder hvem sine tanker vi har innsikt i: enten ser vi alt gjennom en person, eller så ser vi alt gjennom flere. Stryk meg over håret begynner på en måte som foreslår at alt dette skal skje gjennom Guros øyne. Vi er innom flere karakterer som utelukkende betraktes fra Guros perspektiv. Dette foregår i store deler av de første 100 sidene, og det er noe jeg hadde vært helt okay med – men så plutselig får vi innsikt i Dominic og Marie sine tanker. Begge to har blitt introdusert i god tid før vi plutselig får høre hva de tenker og føler; tidligere blir bare de synlige reaksjonene deres beskrevet, med tankene til Guro som supplement. Dette ble et skifte jeg ikke ble komfortabelt med. Isteden for enten/eller ble det både/og, og det fremstod som ustødig. Marie og Dominics perspektiv burde ha blitt introdusert med en gang etter min mening, gjerne uavhengig av om Guro ser dem eller ei.

Språklig er jeg også delt. På den ene siden henger naturligvis forfatterens språk tett sammen med det positive inntrykket jeg får av stemningen. På den annen side har teksten en tendens til å vippe over i de språklige klisjeene, med store og svulstige ord som av og til fører til at det blir for mye av det gode. Jeg synes dessuten at forfatteren har pyntet for mye på kaka, og ikke jobbet nok med røra, for å si det på den måten. På grunnleggende nivå er nemlig ikke språket særlig variert. Nesten alt og alle blunker lurt, lattermildt eller flørtende til hverandre. Jeg sier «alt» fordi det er ikke bare mennesker som blunker til noen – det gjør for eksempel også samvittigheten hennes. Folk blunker da virkelig ikke så mye med mindre de har noe i øyet..? Her kommer et eksempel fra s. 127, av utrolig mange mulige:

– […] I dag har alle det så travelt, og jeg kan ikke si noe. Det er nok svigermorvitser ute å går, og jeg vil ikke være en karakter i noen av dem, flirte hun, mens hun blunket lurt til Guro.
– Kanskje du vil være med å hjelpe litt i dag? Jeg vil at ting skal være bra når herskapet kommer, fleipet hun og blunket dramatisk.

Når nesten alle samtaler innebærer minst et lurt eller flørtende blunk, vitner det for min del om grunnleggende ensidighet. De blir ikke dekket over av de store, vakre ordene (kakepynten om du vil) som dukker opp andre steder. For all del, det er fort gjort for en forfatter å skrive seg inn i gjentagelser, men her ble det merkbart. Andre steder vitner også om at teksten kunne ha blitt hardere vurdert med kritiske øyne, forfatteren har en tendens til å bruke litt for mange ord. Et eksempel på dette er når Dominic setter seg ned for å google bulimi, på side 106:

Han åpnet søkemotoren og skrev «bulimi». Raskt fant han ut at det ikke bare var en internettside som tok for seg emnet.

Hæ? Den setningen der er overflødig på alle mulig måter. Jeg antar at forfatteren mener det med et touch av ironi og ikke bokstavelig (for det ville vitnet om håpløs kjennskap til internett), men det faller igjennom som en morsomhet også. Bare noen få avsnitt tidligere forteller nemlig Dominic Marie at han har sjekket litt på nettet. Han vet allerede at det finnes mer enn en side om bulimi, for han har alt googlet i følge det som allerede har blitt fortalt. Så hva gjør den setningen der? Den er så overflødig at det nesten gjør litt vondt. Jeg opplevde at det tidvis preget teksten litt – ikke veldig ofte i form av hele setninger, heller i forbindelse med enkeltord.

Fortellingen er ikke særlig overraskende. Det er enkelt og greit å forutse hva som kommer til å skje, men det gjør ikke så veldig mye. Det er et eller annet med stemningen forfatteren klarer å formidle som gjør at forutsigbarheten ikke plaget meg voldsomt. Det var ikke sånn at jeg ikke klarte å legge fra meg boka (for det gjorde jeg rett som det var uten å bli lei meg av den grunn), men så var jeg allikevel glad for å kunne plukke den opp igjen også. Det er liksom – til tross for den tunge, vanskelige tematikken – en hyggelig, lettlest bok. Og da tenker jeg på stemningen.

Da regner jeg med at det er klart hvor delt jeg er. Jeg kan trekke frem ting som jeg synes var veldig gode, og jeg kan trekke frem ting jeg synes var veldig dårlige. Ingen veier opp for noe, en blir ikke slettet av den andre. Det ble en splittet opplevelse – føltes nærmest schizofrent. Dette var ikke en god leseopplevelse med enkelte svakheter, eller en dårlig leseopplevelse med enkelte lyspunkter. Det var begge deler på en gang. Eller ingen av delene om du vil… Det eneste jeg kan konkludere med er at forfatteren er flink til en del, men sliter med en del annet. Har tro på at hun kan få bukt med svakhetene i eventuelle nye bøker.

kortsagt-strykmeg

Andre bloggere om boka:
Artemisias Verden
mariefriis
once upon a time

Om forfatteren:
Agnes Lovise Matre (46) er opprinnelig fra Sandeid, men bor nå i Haugesund og jobber som adjunkt. Hun har i tillegg til jobben som lærer også jobbet som frilansjournalist og skribent for lokale medier i flere år. Stryk meg over håret er hennes debutroman.
Blogg | goodreads

En smakebit på søndag #76: Stryk meg over håret

En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

https://i2.wp.com/bokelskere.s3.amazonaws.com/c50504103c013a190dd63570b776ebdaa3b18427094215564ce9769a.jpeg

Nå er jeg et godt stykke inn i Stryk meg over håret av debutanten Agnes L. Matre. Her er forlagets ord om romanen: Guro er en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen. Hun lider av bulimi, og legen ber henne om å ta tak i sykdommen sin. Alternativet er å dø. Hun bestemmer seg for å trosse legens råd, og heller reise bort i håp om at tingene vil ordne seg av seg selv. Hos Marie, en eldre kvinne i den lille fjellandsbyen Callian i Provence, møter Guro for første gang noen som ser henne og lytter til hennes historie. Midt i lavendelduft, god mat og vidunderlige viner, lengter Guro etter å få ta del i livet fullt og helt. Kroppen og tankene hennes sloss om å ville nyte dette vakre, samtidig som hun straffer seg selv for at hun nyter det. Fortvilet merker hun at fortrengte minner fra fortiden dukker opp igjen. Guro kjemper en indre kamp om å våge å slippe noen andre inn, løsrive seg fra fortiden og søke trøst der hvor hun aller minst venter å finne den.

Regner med at det kommer en anmeldelse av denne boka i løpet av uka. Smakebiten skal dere dog få akkurat nå, og den er fra side 171:

Plutselig gikk det opp for Guro at kvinnen hadde fått med seg opptrinnet kvelden før, og hun gikk litt skamfull etter henne inn på puben og satte seg ned. Dette måtte jo se helt sprøtt ut for utenforstående. Hendene skalv da hun tok opp en sigarett og tente den.

Evig søndag – Linnéa Myhre

Sjanger: Biografisk roman
Først utgitt: 2012
Originaltittel: –
Denne utgaven utgitt: 2012
Forlag: Tiden
Format: Innbundet
Oversatt av: –
ISBN: 9788210052682
Sider: 191
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: Vinteren 2011 går Linnéa motvillig med på å gå til psykiateren Finn for sine depresjoner. Det blir helt sikkert ikke et vendepunkt. Eller? «Plutselig begynte jeg å gråte. Tårene trillet nedover ansiktet og ned i tastaturet, helt uten tillatelse og forvarsel gjorde de dette – og jeg måtte
lukke laptopen for å konsentrere meg utelukkende om gråtingen. Det er altfor kort vei mellom stillhet og gråt. Alle disse tårene jeg hadde spinket og spart på i hele denne lange tiden, trillet nedover ansiktet mitt og knuste alt jeg hadde bygget opp. Jeg måtte antakeligvis starte helt fra begynnelsen av. Jeg visste ikke engang hvilken begynnelse jeg siktet til.» Romanen Evig søndag følger ett år i Linnéa Myhres liv. Boka er et sterkt og selvutleverende portrett av en ung kvinne av i dag.
****

Linnéa Myhre er intet mindre enn en av Norges mest kjente bloggere med bloggen Alt du vet er feil. Jeg har selv fulgt bloggen hennes lenge, og gledet meg til å lese boka. Jeg forhåndsbestilte den så fort det var mulig, og begynte å lese den så fort den dukket opp. Forventningen var høye, og jeg ble ikke skuffet.

For de uinnvidde skriver altså Myhre om livet med spiseforstyrrelser og depresjoner. Hun har slitt med dette over flere år, og mange tusen leser det hun skriver hver dag. Hun er kjent for sin sarkasme og mørke humor, og jeg tar meg selv stadig i å smile og le av postene hennes. Men det er altså på ingen måte uten alvor, og hun har over flere år sluppet tidvis utakknemlige lesere inn i hverdagen sin.

– Jeg hadde spart alle kommentarene på bloggen etter den opptredenen, noe som selvfølgelig var ekstra dumt av meg i utgangspunktet, man må aldri finne på å lese noe så forferdelig som et kommentarfelt på søndag. Jeg har aldri fått så mye hets samlet på så kort tid, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til noe av det. Så jeg la meg ned å gråt i flere timer, før jeg slettet livet mitt fra Internett.

Evig søndag er en ærlig og sår fortelling. Vi følger henne i et år. I løpet av dette året oppsøker hun psykriateren Finn for å ta tak i problemene sine, men samtidig treffer hun bunnen og sliter mer enn på lenge. Myhre skriver det slik hun opplever det, akkurat som hun gjør på bloggen. Hun legger ikke noe i mellom, og skriver det som det er. Akkurat slik vi liker henne. Hun bruker allikevel mindre humor i denne boka og lar alvoret snakke for seg selv. Det funker som bare det.

Det er en trist, trist fortelling som dessverre er relevant for veldig mange mennesker. Situasjonen til Myhre er til å ta og føle på. Tittelen Evig søndag skinner igjennom hele teksten, og følelsen hennes av at det er altfor mange timer i døgnet, men ikke nok til å få noe gjort, er trykkende. På bloggen hennes har vi ofte fått denne følelsen servert godt pakket inn i humor, men den fremstår som mer, tja, naken i bokformat. Dysterheten og håpløsheten ligger på overflaten, og hun hverken unnskylder seg eller prøver å gjøre det til noe annet enn det det er.

Nå er det kanskje nok. Dette burde definitivt bli siste gang jeg tar fire sovetabletter. Da vekkerklokken ringte i dag tidlig, var øynene mine som forseglet, og i noen sekunder var jeg redd for at jeg kanskje var blitt blind. Bare få sekunder senere greide jeg å rive opp øyelokkende ved hjelp av pekefinger og tommel, og jeg lå igjen overfor det samme hvite rommet, hvor vinter- eller vårsolen – jeg vet ikke – trengte inn gjennom de hvite gardinene foran balkongdørene. Jeg må jo bare slutte med dette, tenkte jeg, mens jeg ombestemte meg like fort. Frykten for ikke å få sove er for sterk. Jeg stirret opp i taket og lurte på hvilken farge jeg burde velge på lampeskjermen.

Nå har jeg ingen planer om å kritisere historien hennes i det hele tatt, for den er det virkelig ingenting i veien med. Hun skriver godt. Det eneste jeg har lyst til å nevne er at jeg opplevde at den ble faset ut litt raskt mot slutten, i forhold til innholdet i resten av boka. Satt litt igjen med følelsen av at jeg skulle ønske den ikke sluttet så brått. Men det er mulig jeg hadde sittet igjen med følelsen av å ville lese mer uavhengig av hvor lang den hadde vært…

Jeg kan ikke overnatte hos noen, jeg kan ikke spise middag hos noen, jeg kan ikke spise noe som helst hos noen, og jeg kan ikke ta imot besøk nær et planlagt måltid i frykt for at de ikke skal gå tidsnok. I timene etter kveldsmat klokken 19 blir alt mørkt, ikke bare ute, men også bak øynene, og jeg ønsker meg selv død mens jeg googler giftstoffer, medikamenter og metoder jeg kan bruke for å ta livet mitt uten å merke det.

Alt i alt har Linnéa Myhre levert en knallsterk og utleverende fortelling som markerer avslutningen på bloggen hennes og forhåpentligvis begynnelsen på en forfatterkarriere? Det er ingen grunn til at hun burde slutte å skrive, jeg håper på flere bøker fra henne. Også håper jeg selvsagt at hun blir frisk, og ønsker henne alt vel. Anbefales varmt videre – både for dere som på et eller annet vis føler det hun beskriver på kroppen og til dere som ikke vet så mye om spiseforstyrrelser og depresjon – spesielt de av dere som sitter foran PC-en og taster i kommentarfelt at det «bare er å skjerpe seg», «slutte å sutre» og at «du har det ikke noe verre enn andre». Dere vet hvem dere er. Mental helse er overraskende tabu her i landet.

Andre om boka:
Bare Karina
Dagbladet
NRK

Forfatter-bio:
Linnéa Myhre (f. 16 april 1990) er fra Molde. Med bloggen Alt du vet er feil ble hun kåret til årets beste blogger under både Vixen Blog Awards og Costume Awards i 2011. Serien La Linnéa leve som gikk på NRK P3s nett-tv fikk pris for beste nett-tv-serie i 2012.
Wikipedia | goodreads (bildekilde) | Twitter

En smakebit på søndag #63: Evig søndag

En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

Nå leser jeg blant annet Evig søndag av Linnéa Myhre, og det er vel passende å velge en smakebit fra akkurat denne i dag: Vinteren 2011 går Linnéa motvillig med på å gå til psykiateren Finn for sine depresjoner. Det blir helt sikkert ikke et vendepunkt. Eller? «Plutselig begynte jeg å gråte. Tårene trillet nedover ansiktet og ned i tastaturet, helt uten tillatelse og forvarsel gjorde de dette – og jeg måtte lukke laptopen for å konsentrere meg utelukkende om gråtingen. Det er altfor kort vei mellom stillhet og gråt. Alle disse tårene jeg hadde spinket og spart på i hele denne lange tiden, trillet nedover ansiktet mitt og knuste alt jeg hadde bygget opp. Jeg måtte antakeligvis starte helt fra begynnelsen av. Jeg visste ikke engang hvilken begynnelse jeg siktet til.» Romanen Evig søndag følger ett år i Linnéa Myhres liv. Boka er et sterkt og selvutleverende portrett av en ung kvinne av i dag.

Så langt er den akkurat like bra som jeg håpet den skulle være. Smakebiten i dag er fra side 142:

Men jeg kan ikke veie meg heller, det hviler altfor mye på ukens vekt. Veier jeg mer enn det jeg skal veie, vil hele den kommende ferieuken i Molde være ødelagt. Jeg vil ikke være i stand til å kunne kose meg et sekund, tallet vil henge over meg som et mareritt, og det kommer ikke til å slippe taket. Men får jeg ikke vite det, vil uroen være så sterk at jeg ikke vil få fred.

Dessuten har jeg trukket de to som skal få bøkene som trengte nytt hjem. Random.org bestemte følgende: Askeladden skal få Noe å si deg av Hanif Kureishi, og Nina C. skal få Song for Eirabu 2. Jeg sender dere en mail ganske så snart. 🙂


Besøk siden 12. mars '10

  • 361 245 hits

Instagram

Into the Wild tells the true story of Chris McCandless, a young man from a privileged family who one day decided to get rid of everything he owned and set off alone into the Alaskan wilds. Four months later he was found starved to death. You may have seen the movie with the same title. I did, years ago, and the story seems to have stuck with me. So I finally decided to pick up the book. #intothewild #chrismccandless #christophermccandless #jonkrakauer #alaska #book #bok #bøker #litteratur #literature #nonfiction #sakprosa #newbook #bookhaul #bookstagrammers #bookstagram #booksofinstagram #lesetips #bokelsker #lesehest #bokorm #bookworm #instabook #bookish
Inn i naturen: 101 norske dikt is a collection of Norwegian poems relating to nature, and it is divided into seasons. I like that there are both old and familiar classics and new poems I've never read before. Also say hello to my snake plant. #inninaturen #samlaget #dikt #poetry #poems #snakeplant #svigemorstunge #julieholdalhansen #eirikvassenden #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bok #book #bøker #bookstagrammers #bookhaul #newbook
You know what I like? Cephalopods. They are so wonderfully alien and intelligent (have you seen the Australian one who actually climbs on land to cross between bodies of water?). I like the giant squid in the lake outside of Hogwarts. I like the kraken. I like cthulhu and the other lovecraftian old gods. Here are three books about cephalopods that I'm looking forward to reading: Squid Empire by Danna Staaf, The Soul of an Octopus by Sy Montgomery and Other Minds by Peter Godfrey-Smith. 🐙🦑 #squidempire #dannastaaf #thesoulofanoctopus #symontgomery #otherminds #petergodfreysmith #cephalopod #tentacle #octopus #squid #aloevera #plantporn #seamonster #cthulhu #kraken #giantsquid #bok #book #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #booksofinstagram #bookworm #bookporn
Currently reading a book that I don't think has been translated to English yet? The author is Swedish, and the title roughly translates to Men show me their dick. It's about dickpics and the men who send them, and the discrepancy between what men feel when they're sending them and women feel when they receive them. Like the cover says: Everything about dickpics - except pictures. #mennviserframpikkensin #mänvisarkukenförmig #carolinehainer #book #currentlyreading #newbook #bookhaul #bookstagram #bookstagrammers #instabook #bookish #booksofinstagram #bookworm #bokorm #feminisme #feminism #nonfiction #sakprosa #plantporn #bookporn #cactus
I was drawn in by the cover and the title on this one! 🥰 The Monsters We Deserve by Marcus Sedgwick. Apparently it's an 'ambitious and original take on the gothic'. An author in a remote house broods over Mary Shelley's Frankenstein... Very intriguing! #themonsterswedeserve #marcussedgwick #gothic #maryshelley #frankenstein #book #books #bookhaul #newbook #bookstagrammers #bookstagram #bookish #instabook #ilovebooks #booknerd #booksofinstagram #flatlay #aesthetic #coffeeporn #bookporn
Yesterday was #freecomicbookday, and Outland, my local geeky store, also offered 20% off all other comic books and graphic novels. This is one of the ones I picked up at a discount! "Shuri vol 1: The Search For Black Panther" is written by Nnedi Okorafor and illustrated by Leonardo Romero and Jordie Bellaire. #shuri #nnediokorafor #leonardoromero #jordiebellaire #blackpanther #wakanda #comicbook #comics #graphicnovel #litteratur #literature #bookstagram #bookstagrammers #instabook #bookish #booksofinstagram #bookworm #aesthetic #booknerd #coffeeporn #plantporn #bookporn #marvel
Recently picked up this book, after hearing about it through @siljeblomst and @elbakken: Medieval Bodies by Jack Hartnell. #medievalbodies #jackhartnell #newbook #bookhaul #book #bok #bøker #bokelsker #lesehest #bookworm #bokorm #bookish #instabook #bookstagram #bookstagrammers #coverlove #bookcoverlove #litteratur #literature #nonfiction #sakprosa #plants #greenplants #plantporn #tea #teaporn
New book! The Hunger by Alma Katsu is based on a true story, and according to Stephen King's blurb on the cover, it's 'Deeply, deeply disturbing'. . About the book: Evil is invisible, and it is everywhere. Tamsen Donner must be a witch. That is the only way to explain the series of misfortunes that have plagued the wagon train known as the Donner Party. Depleted rations, bitter quarrels, and the mysterious death of a little boy have driven the pioneers to the brink of madness. They cannot escape the feeling that someone--or something--is stalking them. Whether it was a curse from the beautiful Tamsen, the choice to follow a disastrous experimental route West, or just plain bad luck--the 90 men, women, and children of the Donner Party are at the brink of one of the deadliest and most disastrous western adventures in American history. While the ill-fated group struggles to survive in the treacherous mountain conditions--searing heat that turns the sand into bubbling stew; snows that freeze the oxen where they stand--evil begins to grow around them, and within them. As members of the party begin to disappear, they must ask themselves "What if there is something waiting in the mountains? Something disturbing and diseased...and very hungry?" . #thehunger #AlmaKatsu #newbook #bookhaul #horror #skrekk #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #lesetips #nrklesetips #nrkbok #lesehest #bokorm #bookworm #plant #succulent #ilovebooks #bookporn
I love this cover! 🥰 And the plot seems very interesting, too. About the book: Britain has lost the Falklands war, Margaret Thatcher battles Tony Benn for power and Alan Turing achieves a breakthrough in artificial intelligence. In a world not quite like this one, two lovers will be tested beyond their understanding. Machines Like Me occurs in an alternative 1980s London. Charlie, drifting through life and dodging full-time employment, is in love with Miranda, a bright student who lives with a terrible secret. When Charlie comes into money, he buys Adam, one of the first batch of synthetic humans. With Miranda’s assistance, he co-designs Adam’s personality. This near-perfect human is beautiful, strong and clever – a love triangle soon forms. These three beings will confront a profound moral dilemma. Ian McEwan’s subversive and entertaining new novel poses fundamental questions: what makes us human? Our outward deeds or our inner lives? Could a machine understand the human heart? This provocative and thrilling tale warns of the power to invent things beyond our control. #machineslikeme #ianmcewan #alternativehistory #sciencefiction #scifi #newbook #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bokelsker #booklover #lesetips #nrklesetips #boktips #lesehest #bokorm #bookworm #bookporn #coffeeporn
I recently read the first volume in a delightfully creepy comic book series: Ice Cream Man by W. Maxwell Prince, Martín Morazzo and Chris O'Halloran. Will definitely read more! About the book: Chocolate, vanilla, existential horror, drug addiction, musical fantasy…there's a flavor for everyone's misery. ICE CREAM MAN is a genre-defying comic book series featuring disparate 'one-shot' tales of sorrow, wonder, and redemption. Each installment features its own cast of strange characters, dealing with their own special sundae of suffering. And on the periphery of all of them, like the twinkly music of his colorful truck, is the Ice Cream Man-a weaver of stories, a purveyor of sweet treats. Friend. Foe. God. Demon. The man who, with a snap of his fingers-lickety split!-can change the course of your life forever. #theicecreamman #icecreamman #wmaxwellprince #martínmorazzo #chrisohalloran #horror #graphicnovel #comicbook #litteratur #literature #tegneserie #skrekk #imagecomics #lesetips #boktips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #bookish #instabook #bokstagram #ilovebooks #books #bøker #plants #greenplants
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat