Posts Tagged 'science fiction'

Stranger in a Strange Land – Robert A. Heinlein

Sjanger: Science fiction/klassiker
Utgitt: 2012 (først utgitt: 1961)
Format: Lydbok
Lest av: Martin McDougall
Forlag: Audible, Inc
ASIN: B00AG34T4O
Spilletid: 23 timer, 34 minutter
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Epic, entertaining, blasphemous, this is the most influential and controversial of Science Fiction novels. Stranger in a Strange Land caused uproar when it was first published as it savaged conventional religious, sexual, and social ideals. Many years in the future, Valentine Michael Smith’s upbringing is exceptional. Orphan child to two astronauts killed in space, he is raised on Mars. Twenty-five years later he is «rescued» and brought back to Earth. The initial enthusiasm of the administration in Smith’s safe return is soon dampened by the realisation that they cannot control him. Possessed with superhuman skills and a unique philosophy he threatens their society – Smith must be contained. Then a nurse helps him escape his hospital jail. Their flight becomes a journey of discovery, enlightenment and wonder. But danger is following fast behind, and there will be no escape from the final confrontation.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Stranger in a strange land lå i lesekøen min lenge. Jeg endte opp med å kjøpe den hos Audible for en god stund siden. Jeg leser gjerne science fiction-klassikere, men denne har kunne jeg ha klart meg uten.

Vi befinner oss mange år inn i fremtiden, og mennesker har forsøkt å kolonisere Mars. Så blir 25 år gamle Valentine Michael Smith reddet på Mars av jordboere og tatt med tilbake til jorden. Foreldrene hans var døde. Det viser seg raskt at Smith ikke er som folk flest, og de med makt innser at han kan komme til å bli ekstremt farlig på flere måter. En journalist og en sykepleier innser at dette kan få konsekvenser for Smith, som i begynnelsen befinner seg på et strengt bevoktet sykehus, og de hjelper ham med å rømme. Derifra tas leseren med på en reise i religions- og samfunnskritikk.

Denne boka later som om den er en progressiv og fremtidsrettet roman – og den glimter til her og der – men totalt sett synes jeg den er ganske konservativ. Jada, jeg vet at den er fra 1961, og den oppleves fortsatt som konservativ. Hvis jeg skulle ha gjettet utgivelsesdato på den, ville jeg ha antatt den var eldre. Og i ettertid da jeg lette etter mer informasjon om den, fikk jeg vite at han begynte arbeidet med dem et tiår tidligere. Det passer litt bedre til hvor jeg selv ville ha plassert den på tidslinjen.

Romanen smykker seg med å være progressiv blant annet når det gjelder kvinnesyn. På overflaten kan man kanskje la seg overbevise av en slik påstand, men man skal ikke langt inn i romanen før det inntrykket knuses. For det første kan man enkelt pirke på at enhver mannlig karakter gladelig bruker infantiliserende kallenavn på kvinner, og kvinner synes dette er helt greit. «Don’t worry your pretty, little head, little girl» og sånne ting er helt stuerent som uironiske utsagn når vår «progressive» heltinne Jill legger frem legitime kommentarer, og hun er enig og lar seg villig lede bort fra bekymringene sine. Vi kan også pirke litt på at de tre viktigste kvinnelige karakterene egentlig bare skilles fra hverandre på hårfargen – en blondine, en brunette og en med rødt hår. Utover det er det egentlig ingenting som skiller dem fra hverandre. Progressivt kvinnesyn på 60-tallet? Nei. Helt standard, kanskje til og med litt gammeldags. Eneste forskjellen er konseptet med likestilt rett til sex utenfor ekteskapet (selv om det åpenbart ikke er helt likestilt siden det nevnes og redegjøres for utførlig). Vi får derimot flere scener der kvinner forventes å gjøre «kvinnearbeid» (husarbeid osv), for ikke å snakke om scenene der de blir kysset til de besvimer. Jepp.

Jeg er ikke spesielt godt kjent med Heinlein som person. Jeg har sett Starship Troopers-filmen (uten å ha blitt spesielt imponert, må sies), men utover det kjenner jeg stort sett bare til ham som en av dem som skrev science fiction som overlevde tidens tann. Det virker dog ganske åpenbart for meg at den mest nedlatende og selvgode karakteren av dem alle, Jubal Harshaw, er en ganske utilslørt versjon av forfatteren selv.

Jeg skjønner at forfatteren har skrevet Jubal med kjærlighet. Han passer på at alle Jubals synspunkter og meninger blir behørlig representert og gjennomdiskutert, og han setter også Jubal i rollen som en slags far – en nærmest allvitende mann med kunnskap om alt og ingenting, og ikke minst stor visdom siden han ser igjennom sosiale normer, religiøse dogmer og ikke lar seg vippe av pinnen av mennesker som gjør andre valg eller har andre ønsker. Greit nok, men resultatet er at Jubal blir masete i lengden. Selv i de tilfellene jeg er enig med ham (og det er jeg ganske ofte når alt kommer til alt). Det er mulig opplevelsen blir sterkere av at han har lite respekt for de som er yngre enn ham, og kvinner generelt.

Det er ingenting med Stranger in a strange land som er sjokkerende i dag. I alle fall ingenting av det som forfatteren bruker for å sjokkere. Det kanskje mest sjokkerende med hele greia har ingenting med free love, politikk og religion å gjøre. Nei, det mest sjokkerende skjer i en slags bisetning og blir liggende uberørt. Jeg snakker om scenen der vår kvinnelige fremadstormende og frigjorte heltinne sier:

[…] nine times out of ten, if a girl gets raped it’s partly her fault.

Samtalepartneren hennes reagerer ikke på det, og forfatteren gjør heller ikke noe videre poeng av det. Påstanden ytres, og det var det. Jeg som leser opplevde det derimot som langt mer dramatisk enn orgier og new age-bevegelsen «marsboeren» starter og alt det andre forfatteren baler med. Og bare så det er sagt: han baler med mye. Denne boka er lang. Lengre enn den trenger å være. Det er helt greit at han gir en karakter dette synspunktet. Jeg har vanskeligere for å svelge at en samfunnskritisk roman skrevet av en forfatter som er opptatt av å snu rundt på vedtatte sannheter ikke diskuterer påstanden videre.

Begrepet «grok» gikk inn i dagligtale etter boka kom ut, har jeg skjønt. Jeg hadde aldri hørt det før, så jeg antar det var mer en amerikansk greie. Ikke nok med det, det ble en religion av det også: The Church of all Worlds. Men etter min mening er den ikke god nok hverken hva gjelder handling eller språk til å overleve som klassiker. Den har svært lite å by på som ikke er utdatert i dag, og den tendenserer kraftig mot å være belærende og overlegen i tonen. Den representerer dessuten en type likestilling jeg er lite imponert over. Heinlein fører et nokså kjedelig språk til tross for at han kan attribueres med oppfinnelsen av ordet grok. Det er gjentagende og fullstendig motstandsløst – og det kan være greit nok, det, om handling og ideene er gode nok til å bære interessen. Det synes jeg ikke Stranger In A Strange Land kan skryte på seg å være. Kanskje på 60-tallet? Den gjorde jo et visst inntrykk da, tydeligvis… For min del kunne den gjerne ha blitt liggende der.

Har jeg noen lesere som har lest flere bøker av Heinlein? Hva tror dere – er denne representativ for stilen hans, eller har han skrevet noe jeg sannsynligvis kommer til å like bedre?

kortsagt-strangerina

Om forfatteren:
Robert Anson Heinlein (1907-1988) var en amerikansk forfatter som ofte omtales som «dean of science fiction writers». Sammen med Isaac Asimov og Arthur C Clarke omtales han også som «The Big Three» innen sjangeren. Han var en av de første blant science fiction-forfatterne som gjorde seg store på tekster publisert i diverse magasiner. Han skrev ofte om temaer som personlig frihet og individets rett til og ansvar for seg selv, samt religion og samfunnets utfrysning av folk som tenker annerledes. Han vant Hugo-prisen fire ganger mens han levde og to etter han var død. Han har fått et krater på Mars og en asteroide oppkalt etter seg.
Heinlein var sjette generasjons tysk-amerikaner, vokste opp i Kansas og var gift tre ganger.
Wikipedia | Heinlein Society | goodreads

Advertisements

Boknyheter #129

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

boknyheter

Her er Knausgårds svar på Ebba Witt-Brattströms tekst.

Jonas Gardell svarte på Knausgårds kronikk, og Erlend Loe svarte Gardell.

– I mellomtiden svarte også kritiker Mats O Svensson Ebba Witt-Brattström. Hun svarte ham, og han fikk siste ordet.

– Kan skjønnlitteratur noen sinne være helt oppspinn?

Morsomme bøker er populære blant norske barn.

Trashy strandlektyre for 2015.

– Sjekk dette kinesiske biblioteket?

Her er de nominerte til Gullboken 2015.

Et forsvar for deprimerende bøker.

Her kan du lese The Duniazát av Salman Rushdie.

– Litteraturfestivalen i Lillehammer går av stabelen i morgen. Margaret Atwood er æresgjest.

Poeten Aja Monet om politibrutalitet.

Vårens rause debutanter.

Linnormen.

– Eksamner utsettes i Sør-Afrika grunnet mangel på skolebøker.

Norlis antikvariat fyller 125 år.

– Den internasjonale Man Booker-prisen gikk til ungarske László Krasznahorkai i år.

– Amazon – neste generasjons campusbokhandel.

Slik valgte forfatterne pseudonymene sine.

– Åsne Seierstad vant i høyesterett.

John Scalzis nye kontrakt er verdt 3.4 millioner amerikanske dollar.

Kunstmuseum tolker Game of Thrones.

Voksne har et nedlatende syn på barn.

Verdens største forlag.

– Dantes Guddommelige komedie er en av menneskehetens essensielle bøker.

Er det slik Shakespeare så ut?

– Hvorfor er det sånn at kritikere ofte glemmer å snakke om karakterene?

– Burde det være en nedre aldersgrense for å skrive memoar?

– Har litteraturfestivalene vokst seg for store?

10 science fiction-forfattere spår fremtiden.

Den røde pest – Jack London

24871044Også kjent som: Den skarlagensrøde pest
Sjanger: Post-apokalypse/klassiker
Utgitt: 1971 (først utgitt: 1912)
Format: Lydbok
Oversatt av: Oddvar Nilsen
Forlag: Lydbiblioteket/Cappelen Damm
ISBN: 9788202458126
Spilletid: 1 time, 49 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
En pest har ført menneskene tilbake til en primitiv tilværelse. Det den gamle mannen forteller om en høyt utviklet teknikk før krigen lyder for den nye generasjonen som ren fantasi.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette er intet mindre enn en av verdens første endetidsromaner. Den ble først publisert i 1912, og forfatteren ser for seg at verden blir rammet av en pest hundre år senere. Det vil si for et par år siden. Vi må dog enda 60 år til inn i fremtiden, til 2073, før vi finner bokas forteller. Den gamle mannen er den siste linken til tiden før alt gikk til helvete, og dette er hans nostalgiske og vemodige tilbakeblikk på alt som gikk tapt.

Jack London var riktignok blant de første som skrev denne typen fortellinger, men jeg må også si at det nok er det som gjør romanen interessant – ikke nødvendigvis innholdet i seg selv. Det er en ganske stillferdig fortelling som knapt er lang nok til å kunne kalles en roman. Den gamle mannen ser på det uskolerte og primitive barnebarnet sitt – og han skjønner at han må gripe sjansen og fortelle om hvor fantastisk verden var før pesten sveipet over verden.

Fortellingen har ingenting å tilby som jeg ikke har hørt før (sånn rent bortsett fra å være først ute). Protagonisten opplevde og overlevde samfunnets kollaps: først pesten, så anarkiet, så ensomheten. Han opplevde tapet av teknologien og av høykulturen, og i 2073 sitter han igjen i et primitivt stammesamfunn han ikke klarer å betrakte uten en viss tristhet. Han ser alt som mangler. De unge derimot klarer ikke å se for seg alt den gamle gubben babler om. Det høres ut som det rene, skjære tull. Ungguttene tar enhver sjanse til å latterliggjøre det den tidligere professoren sier – for den teknologien og høykulturen som beskriver er meningsløst i samfunnet som har oppstått.

Jack London byr ikke på noen overraskelser for den moderne leser, og jeg klarte heller ikke å engasjere meg spesielt mye. Protagonistens fortelling er helt som forventet, helt ned til detaljene rundt hvordan den gamle mannen overlevde. Den er dessuten nokså stillestående i sin form, og byr dermed heller ikke på noe som øker pulsen på leseren.

Forfatteren bruker ikke spesielt mye tid på å forklare detaljer rundt sykdommen og teknologien som forsvant. Han beskriver en tid der vi kunne se små skapninger i et mikroskop; en tid der vi kunne vaksinere og beskytte oss mot bakterier og virus. Han nevner også damp, som i dampkraft. Jeg tror denne vagheten bidrar til at romanen tross alt er fullt leselig den dag i dag, fordi den ikke låser seg fast i akkurat hvilken type teknologi og hva slags kultur som gikk tapt i 2013 (sånt er ikke alltid like lett å forutse). Sånn sett er den overraskende moderne.

Jeg anbefaler den videre som en kuriositet av sin tid. Handlingsmessig kan jeg ikke annet enn å trekke litt på skuldrene.

kortsagt-denrødepest

Om forfatteren:
John Griffith Chaney, aka Jack London, (f. 1876) var en amerikansk forfatter, journalist og aktivist. Han var en av de første som gjorde litteratur publisert i tidsskrifter populært, og en av de første som høstet så stor suksess at han kunne leve av å skrive skjønnlitteratur. I 1885 oppdaget han romanen Signa, som han senere ga deler av æren for hans interesse for litteratur. Han prøvde også lykken under det såkalte Klondike Gold Rush. Han giftet seg med Bessie i 1900, og de fikk to barn sammen, men ekteskapet varte bare fire år. Han giftet seg så med forfatteren Charmian i 1905. Han var førti år gammel da han døde i 1916.
Wikipedia | goodreads

Soledad – Tor Arve Røssland

Sjanger: Ungdom/science fiction/dystopi
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203256929
Sider: 193
Kilde: Anmeldereksemplar

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Soledad våkner opp på øya der hun og faren er på sommerferie og oppdager at hun er helt alene. Faren, naboen og resten av beboerne på øya er forsvunnet. Vi følger Soledads kamp for å overleve i en ny og ukjent verden, der selv ikke naturen er til å stole på. «Soledad» er en spennende ungdomsroman om en nær og skremmende fremtid.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Norsk apokalypseroman? Selvsagt måtte jeg lese den. Og den startet så bra, men så flatet det ut og ble mer et skuldertrekk mot slutten. Dessverre.

Soledad våkner altså på en øy der hun er på ferie med faren sin. Han er kunstner og mente at det var spesielt gode lysforhold på denne lille øya. Problemet er bare at alle på øya forsvinner fra den ene til den andre dagen. Alt Soledad vet er at himmelen var utrolig vakker kvelden før, og så var alle borte. Samtidig er det noe rart som foregår. Det virker nesten som om himmelen, skyene, har utviklet et eget sinn.

Den første delen av boka er den beste. Soledad må overleve i en helt ny verden. Hun er (nesten?) helt alene på øya, og «moder jord» endrer på spillereglene. Hun er ressursterk og åpenbart ikke ubrukelig. Røssland etablerer en solid protagonist. Men her begynner også noe av det jeg opplever som problemet: tidsspennet forfatteren dekker. Stillheten og ensomheten har blitt gjort før i både Høsten og Ett sekund om gangen. Jeg var kjempefan av begge disse bøkene. Til sammenligning har Røssland det litt travelt. Jeg skulle egentlig ønske at den første delen i Soledad var tre ganger så lang, og resten av boka ble kuttet.

Et annet problem, som nok er knyttet til at det går så mye tid, er at handlingen, særlig etter den første delen, føles overfladisk. Det kan hende det er denne overfladiskheten som gjør at jeg ofte opplever at det skorter litt på troverdigheten. Vi haster avsted, måneder går, karakterer introduseres, diverse motiver og ambisjoner vises. Sånn går no dagan.

Det skjer litt for mye på de drøye 190 sidene historien fortelles over. Forfatteren er kanskje redd for at leseren skal kjede seg. Det er nok av action her, og det vil antageligvis appellere til en del lesere. For min del gikk det på bekostning av dybden. Jeg ville ha mer om psyken til hovedpersonen og mer av stillheten. Mer tenking, karakterutvikling, det å tilpasse seg til en ny verden og faktisk måtte leve i den. Jeg ville ha mer om tapet av alle som noen gang betød noe for Soledad. Mer om knusende ensomhet, fremmedgjøring, sorg og ikke minst redsel for at spillereglene har endret seg til noe ukjent. Og jeg fikk små drypp av det her, men ikke nok til at det gjorde inntrykk.

Det hele endte med en nokså overfladisk leseopplevelse, og Soledad er i ferd med å gå i glemmeboka.

kortsagt-soledad

Bok-trailer:

Andre bloggere om boka:
Karis bokprat
Bokelskeren
Skuledagboka

Om forfatteren:
Tor Arve Røssland (f. 1971) er en norsk forfatter. Han vokste opp i Kvinnherad, og har siden bodd på Voss, i Trondheim og i Bergen. Han har tatt fagene filmvitenskap, litteraturvitenskap og mediepedagogikk ved Universitetet i Trondheim. Han er best kjent for sine barne- og ungdomsbøker, og debuterte i 1999 med serien om Pode. Røssland bor for tiden i Os.
Hjemmeside | Wikipedia | goodreads

Anunnaki – Håvard Johansen og John Jamtli

Sjanger: Science fiction/tegneserieroman
Utgitt: 2009
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Egmont
ISBN: 9788242941176
Sider: 76
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
I denne tegneserieromanen har romvesener invadert jorda. Vi følger en mor med to barn og deres kamp for å overleve.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg oppdaget denne boka da jeg lette etter en annen tittel av Johansen, og jeg ble umiddelbart nysgjerrig. Norsk science fiction? Tegneserie? Invaderende romvesener? Hell yeah! Fortellingen er breddfull av potensiale, streken er fin, men etterlater meg litt skuffet med følelsen av at den bare er halvferdig.

Vi kastes rett inn i handlingen. Ei dame med to unger er på vei til et eller annet sted, og de blir angrepet av romvesener, forsøker å forsvare seg selv, men det går ikke spesielt bra, selv ikke når en fremmed mann (en cyborgsame!) dukker opp og hjelper dem.

Navnet Anunnaki er ikke tilfeldig. Aldri hørt om? Det refererer blant annet til sumeriske guder. Navnet kan oversettes til «princely offspring/offspring of Anu». Alternativt kan det oversettes til «those who from the heavens came to earth», og det bringer oss til det som har inspirert forfatterne. Det er nemlig denne tolkningen som inspirerte Zecharia Stitchin og hans teori om at det eksisterer en planet ved navn Niburu (denne nevnes også innledningsvis i romanen). Du har sikkert hørt om den, det er en velkjent konspirasjonsteori, det var noe snakk om at den kunne forårsake dommedag i 2012, husker jeg. Utrolig nok lever vi fortsatt. Teoriene til Stitchin har ikke noe vitenskapelig hold, men de går altså ut på at det eksisterer en avansert rase der, og at vi stammer derifra. Det var disse som hjalp menneskeheten bygge de imponerende siviliasjonene her.

Tittelen er dermed slett ikke tilfeldig eller noe forfatterne finner på selv, de bruker det for å danne bakteppet (noe som i grunn forutsetter at leserne kjenner til Niburu og Stitchin). Jeg kan heller ikke annet enn å lure på om det er tilfeldig at dama som blant annet ytrer at «I harde tider er det kulturen som må ivaretas. Norsk kultur har førsteprioritet. Samene har hatt nok autonomi til å kunne …» før hun blir avbrutt med «samer… muslimer… asiater… Bare fortsett. Det er viktig med kategorier» er mistenkelig lik en viss finansminister…

Det er åpenbart ikke tilfeldig. Det er ganske morsomt, fordi her er hun en del av en dystopisk og skummel fremtidsvisjon, slik den ble tenkt frem og utgitt i 2009. «Siv Jensen som statsminister? Jah, det er dystopisk, det!» Nå er FrP i regjering.

Uansett, supert utgangspunkt generelt. Men: problemet mitt er hovedsakelig at historien føles uferdig. Vi kastes rett inn i handlingen, uten at karakterene forklares spesielt godt, og så kastes vi ut igjen på samme måte. Du vet hvordan det er å skru på tv-en og havne midt i en film du aldri har sett før, og så skru den av uten å egentlig ha skjønt hva som driver karakterene eller hva handlingen egentlig dreide seg om? Akkurat sånn følte jeg det med Anunnaki.

Streken og fargeleggingen er stort sett fine, men noen av rutene fremstår som litt flate og livløse. Kanskje litt som om fargeleggeren har brukt mange digitale standardverktøy og glemt litt å sette sitt eget preg på det. Det er i og for seg ofte fint å se på, men mangler litt personlighet og liv.

Synd. Jeg ser potensialet i både fortelling og det grafiske. Hadde den vært lengre (mye lengre, vi snakker en serie med hefter), så hadde mye vært gjort. Det er så mye her som kunne ha blitt fortalt. Helten er en kickass same jeg gjerne skulle ha lest mer om. Jeg vil i det hele tatt ha mer. Fordi jeg føler det mangler.

kortsagt-anunnaki

Om forfatterne:
Håvard S. Johansen (f. 1977) er en norsk forfatter og illustratør. Han er utdannet ved Einar Granum Kunstskole og Joe Kubert School of Cartoon and Graphic Arts. Han har bidratt til flere antologier, deriblant Tusj, Nemi og Ernie. Han gav ut Stop. rec. ffwd i
Blogg | Wikipedia | goodreads


jamtliJohn S. Jamtli er født og oppvokst i Mo i Rana. Han har gått på flere medieskoler, men er selvlært i tegning. Han har blant annet vært konsepttegner for GI-Joe-figurer, for Hasbro og for den amerikanske 3D-filmen GhostlingSeason. Han har også laget illustrasjoner for brettspill, samt bidratt med illustrasjoner til den norske zombiefilmen Død snø.
(Informasjonen er hentet fra boka)

The Girl With All The Gifts – M. R. Carey

Sjanger: Science fiction/thriller
Utgitt: 2014
Format: Lydbok
Lest av: Finty Williams
Illustrert av: –
Forlag: Hachette Audio UK
ASIN: B00H3RFMCY
Spilletid: 13 timer, 2 minutter
Kilde: Kjøpt selv
Hør utdrag

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:

Melanie is a very special girl. Dr Caldwell calls her ‘our little genius’. Every morning, Melanie waits in her cell to be collected for class. When they come for her, Sergeant keeps his gun pointing at her while two of his people strap her into the wheelchair. She thinks they don’t like her. She jokes that she won’t bite, but they don’t laugh. Melanie loves school. She loves learning about spelling and sums and the world outside the classroom and the children’s cells. She tells her favourite teacher all the things she’ll do when she grows up. Melanie doesn’t know why this makes Miss Justineau look sad.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

The Girl With All The Gifts er en annerledes bok som skiller seg ut fra resten av sjangeren. Egentlig vil jeg ikke fortelle noen verdens ting om den, fordi jeg synes du skal gå inn i boka med helt blanke ark.

Melanie er altså ei veldig spesiell lita jente. Hun bor i ei celle noen rom fra klasserommet, der Miss Justineau lærer bort en masse spennenge ting. Miss Justineau er mye snillere enn soldatene som kommer og henter henne i cella, fester henne hardt fast i en stol med hjul og aldri slutter å sikte på henne med store våpen. De andre barna i klasserommet er også spesielle, men Melanie omtales av den strenge forskerdama som «vårt lille geni». Melanie kjenner ikke til noen annen verden enn dette, men hun ser på særlig den snille læreren at det er noe i veien. Hva befinner seg utenfor gjerdene? Hvem er Melanie og de andre barna?

Mer enn dette har jeg ikke lyst til å fortelle, og jeg synes du skal styre unna mer detaljerte beskrivelser før du leser den selv, fordi jeg tenker at mye av det gode ved denne boka er den gradvise måten vi får vite hva som egentlig er greia. Jeg visste selv ikke mer enn beskrivelsen du ser over da jeg kjøpte den på Audible for en tid tilbake, og det er jeg glad for. Anbefaler at du prøver på det samme.

Boka fortelles fra flere forskjellige perspektiver, deriblant Melanie selv, Miss Justineau og Dr Caldwell. Språklig er stemmene lette å skille fra hverandre. Heldigvis, siden det blant annet dreier seg om ei jente i barneskolealder og en kjølig forsker. For ikke å snakke om soldatene. Det er noe med den barnslige naiviteten til Melanie som gjør nesten hele boka til en vemodig opplevelse. Vi som lesere forstår raskt mye mer enn det hun gjør, og måten øvrige voksne på huset der forholder seg til henne blir betraktet gjennom barneøyne. Uten Miss Justineau hadde ting kunne gått riktig så galt helt fra begynnelsen, og forskjellene mellom særlig Justineau og Caldwell er en stadig kilde til konflikt etterhvert som handlingen ruller av sted.

Finty Williams har en svært behagelig lesestemme. Hun gjør karakterene levende og skiller dem fra hverandre. Hadde ikke nølt med å høre ei annen bok lest av henne. Slutten minner meg om en annen science fiction bok, en klassiker, som jeg ikke skal avsløre her (så spesielt hjelpsomt er det kanskje ikke), men jeg synes det er verdt å nevne at jeg får vibber til en klassiker. Ikke negative vibber. The Girl With All The Gifts er en god leseopplevelse som legger seg som en liten klump i magen mens det pågår. Du vet hele tiden at dette rett og slett ikke er helt riktig, det blir ubehagelig. Det har uten tvil noe å gjøre med alderen til Melanie, men også rollene til resten av persongalleriet og hvordan de forholder seg til jobben sin.

Anbefales videre. En leseopplevelse jeg ikke kommer til å glemme med det første, det krypende ubehaget som gikk hånd i hånd med handlingen, og alle følelsene den trigget.

kortsagt-thegirlwith

Om forfatteren:
Mike Carey, aka M R Carey (f. 1959), er en britisk forfatter, født i Liverpool. Han jobbet som lærer i femten år før han begynte å jobbe med tegneserier. Han har blant annet skrevet tegneserieversjonen av Neil Gaimans Neverwhere, i tillegg til å skrive fortellinger om noen av verdens mest kjente tegneseriehelter: X-Men, The Fantastic Four, Lucifer og Hellblazer. Han bor nord i London med kone og barn.
Hjemmeside | Wikipedia | goodreads

The Martian – Andy Weir

Sjanger: Science fiction/thriller
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Illustrert av: –
Forlag: Crown
ISBN: 9780804139021
Sider: 384
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Six days ago, astronaut Mark Watney became one of the first people to walk on Mars. Now, he’s sure he’ll be the first person to die there. After a dust storm nearly kills him and forces his crew to evacuate while thinking him dead, Mark finds himself stranded and completely alone with no way to even signal Earth that he’s alive—and even if he could get word out, his supplies would be gone long before a rescue could arrive. Chances are, though, he won’t have time to starve to death. The damaged machinery, unforgiving environment, or plain-old «human error» are much more likely to kill him first. But Mark isn’t ready to give up yet. Drawing on his ingenuity, his engineering skills—and a relentless, dogged refusal to quit—he steadfastly confronts one seemingly insurmountable obstacle after the next. Will his resourcefulness be enough to overcome the impossible odds against him?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Synes du karakteren til Tom Hanks i Cast Away hadde det kjipt? Møt Mark Watney. Han har blitt forlatt på Mars. Tidligere i år så jeg litt snakk om boka på goodreads. Den så ut til å høste veldig mange høye karakterer. Jeg lot meg overtale (greit, det var ikke vanskelig, jeg liker science fiction, og jeg liker overlevelseshistorier), og det var jammen fornuftig. The Martian er en heseblesende thriller som var vanskelig å legge fra seg. Og selv om man ikke skal «judge a book by its cover»: Har du sett noe så flott? Makan.

LOG ENTRY: SOL 6

I’m pretty much fucked.
That’s my considered opinion.
Fucked.
Six days into what should be the greatest two months of my life, and it’s turned into a nightmare.
I don’t even know who’ll read this. I guess someone will find it eventually. Maybe a hundred years from now.
For the record . . . I didn’t die on Sol 6. Certainly the rest of the crew throught I did, and I can’t blame them. Maybe there’ll be a day of national mourning for me, and my Wikipedia page will say, «Mark Watney is the only human being to have died on Mars.»
And it’ll be right, probably. ‘Cause I’ll surely die here. Just not on Sol 6 when everyone thinks I did.

Astronaut Watney finner altså seg selv alene på Mars, med et knippe uststyr beregnet på ham selv og mannskapet han kom dit med. Dessverre dro mannskapet fra ham etter at de måtte innse at han etter alt å dømme var død. Hva gjør man når man er fanget på en fremmed (og fiendtlig) planet uten noe håp om å bli reddet? Vel, man gjør det man kan. Det er verdt å merke seg at Watney er ekstremt ressurssterk. Det er fullstendig logisk: man går igjennom mange tester og prøvelser før man får bli astronaut – og før man får bli med på spesielle oppdrag. Dette er altså ikke direkte sammenlignbart med den stakkars fyren i Cast Away, som egentlig bare er en vanlig fyr. Mark Watney er ikke vanlig. Han er smart og snartenkt, og han klarer å holde hodet kaldt. Andre mennesker ville neppe ha hatt entusiasmen hans.

Det betyr ikke at alt er bare fryd og gammen. Historien fortelles delvis gjennom loggføringene han gjør (altså i førsteperson) og delvis i tredjeperson. I loggføringen får vi innblikk i hva som foregår i hodet hans, vi får beskrivelser av hvorfor han gjør det han gjør og hva han håper kommer til å skje. I tredjeperson får vi gjerne vite ting Watney ikke får vite (problemer han ikke kjenner til enda, for eksempel), og det er med på å bygge opp spenningen. Jeg mistenker at boken hadde blitt i overkant ensforming om vi fikk alt kun fra Marks perspektiv.

Jeg kan ikke egentlig snakke noe særlig om handling uten å ødelegge litt for de av dere som kunne tenke dere å lese den, så jeg skal la det ligge. Men jeg skal si at jeg hadde vanskelig for å legge den fra meg, og etterhvert som plott-elementene bygget seg opp og falt på plass ble det mer og mer spennende, og den siste delen lå jeg oppe og leste til langt på natt. Anbefales videre.

Den hadde dessuten virkelig kledd å bli filmatisert, og hvis internett vet hva det prater om, så blir det film av den, med Ridley Scott som regissør og Matt Damon som Mark Watney. Den må jeg nok se. Og forresten: Hvis du ser på boktraileren under, så er det verdt å nevne at Watney er langt mer humoristisk anlagt enn det mannen i klippet fremstår. Watneys loggføring er preget av tørr galgenhumor, og jeg synes ikke helt at den traileren fanget det aspektet når det leses høyt. Så vet du det, i tilfelle du synes det hørtes fryktelig lite interessant ut utifra traileren.

kortsagt-themartian

Bok-trailer:

Andre bloggere om boka:
Utsikt frå lia

Om forfatteren:
Andy Weir er en amerikansk forfatter. Han fikk en jobb som programmerer i et nasjonalt laboratorium da han var 15 år gammel, og ser på seg selv som en «life long space nerd». Han begynte å skrive The Martian i 2009, og gjorde research av blant annet astrodynamikk, astronomi og romfartshistorie. The Martian ble refusert av en rekke forlag, så han publiserte den først på egen hånd. Den solgte 35000 kopier på tre måneder, og ble etterhvert snappet opp av et forlag. I mars 2014 lå den på NY Times’ bestselgerliste.
Hjemmeside | Wikipedia | goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 296,425 hits

Instagram

When I'm in a bit of a reading slump, I find it helps to read YA, a type of literature I otherwise don’t read that much anymore.  Currently reading The Sun Is Also a Star by Nicola Yoon.

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #thesunisalsoastar #nicolayoon I’ve never actually read The Catcher in the Rye by J.D. Salinger. Now is a good a time as any. From what I understand, people either love or hate the protagonist. Have you read it? What do you think?

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #nrklesetips #boktips #thecatcherintherye #bookhaul  #redderenirugen #jdsalinger #klassiker #classic #lesehest #bokorm #bookworm #bookporn I’ve never been a huge fan of Stephen King, but I’ve ended up reading quite a few of his books... At the moment I'm slowly working my way through the massive brick that is "It". #book #books #bøker #litteratur #literature #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #stephenking #it #pennywise #horror #skrekk The Bell Jar by Sylvia Plath is one  of my favourite novels, and it was about time I got my hands on a collection of her poetry.

#bøker #book #books #litteratur #literature #poetry #poem #sylviaplath #dikt #everymanslibrary #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #newbook New book: Dikt & forbannet løgn. This is a collection of Norwegian poetry - allegedly the best Norwegian poems.

#books #bøker #litteratur #literature #poetry #poem #anthology #antologi #newbook #nybok #bok #lesetips #diktogforbannetløgn #dikt #spartacus #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul Picked up Everything, Everything by Nicola Yoon a couple of hours ago, and am already half way through. I quite like it so far!

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #everythingeverything #nicolayoon #newbook #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #sommer I have had "The gigantic beard that was evil" by Stephen Collins in my shelves for quite some time, and finally decided to read it. It's a quirky story about a neat and tidy guy living in a neat and tidy place. Life is perfectly predictable until his beard starts growing. And growing. And growing... I quite liked it - not a new fave of mine, but an enjoyable read nonetheless.

#bøker #books #litteratur #literature #graphicnovel #tegneserie #thegiganticbeardthatwasevil #stephencollins #picador #coffeeporn #bookhaul #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips Kroppen er lol. Sitat: @kavehrashidi, lege.

#broderi #embroidery #crosstitching #crosstitch #geriljabroderi #subversivecrosstitch #stitch #colours A couple of months ago, a friend of mine bought me this book. It contains some... interesting inventions! Certainly a weird read. 
Sorry I have sort of abandoned this account recently, I have been posting on @saga_in_oslo. If you like dogs, you might want to follow my quirky husky-staffy-mix. If not, you better just stay here. ❤

#books #bøker #bookhaul #newbook #unuselessinventions #litteratur #literature #sakprosa #nonfiction #bookstagram #instabook #bookish #japan #bookporn #lesetips #nrklesetips Currently reading: A House at the Bottom of a Lake, by Josh Malerman. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #joshmalerman #coffee #kaffe #cappuccino #coffeeporn #ahouseatthebottomofalake #currentlyreading
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat