Posts Tagged 'roman'

Den tomme stolen – J.K. Rowling

Sjanger: Samtidsroman
Utgitt: 2012
Format: Lydbok
Lest av: Trond Brænne
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202412012
Spilletid: 18 timer, 2 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Barry Fairbrother er i begynnelsen av førtiårene da han helt uventet dør, og etterlater den engelske landsbyen Pagford i sjokk. Stedet fremstår som en engelsk idyll, med sitt brosteinslagte torg og historiske kloster. Men under den vakre fasaden er det en by i krig. Det ledige setet Barry etterlater seg i sognerådet blir snart kilde til den største konflikten byen har opplevd. Hvem vinner dette valget preget av lidenskap, dobbeltspill og uventede avsløringer?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det skulle ta ca tre år før jeg endelig fikk lest (hørt) JK Rowlings første roman for voksne, selv om jeg forhåndsbestilte boka i innbundet utgave på engelsk. Jeg merket meg at den fikk en litt lunken mottagelse av internasjonale anmeldere da den kom ut, men jeg likte den godt. Jeg har til og med kviet meg litt for å skrive om den, for den er kompleks nok til at jeg har litt vanskelig for å gi den en like kompleks anmeldelse.

Vi følger altså livet i den (erketypiske?) engelske landsbyen Pagford etter at Barry Fairbrother gikk hen og døde helt plutselig utenfor en restaurant. Ikke bare etterlot han seg en knust familie; han etterlot seg en tom stol (som på engelsk er betegnet som en «casual vacancy») i sognerådet. Dermed sparkes det liv i en gammel konflikt som ble holdt i sjakk av Fairbrothers standpunkt i saken. Det gjelder et område ved grensa som ble solgt til utbyggere som valgte å bygge et boligområde, Fields. Det består i hovedsak av kommunale boliger. Sett fra mange Pagfordinnbyggeres synspunkt er Fields en skamplett på den ellers så flotte byen deres, og de ser helst at feltet tilhører nabobyen slik at det «rasket» som bor i de kommunale boligene ikke lenger har rett til å gå på skole med deres egne, perfekte barn. Barry Fairbrother var Fields’ sterkeste forkjemper og hadde nok støttespillere til å sørge for at rådet ikke fikk fått igjennom noe søknad om å flytte grensen slik at Fields blir noen andre sitt problem. Med hans død blusser konflikten opp igjen, og vi får høre at han var en stabiliserende faktor på mange flere områder enn bare her.

Vi introduseres for et stort og rikt persongalleri. Barrys død går direkte inn på kona Mary og barna deres, samt vennen Colin (som har kallenavnet Putte på skolen han jobber, og som sliter med en tvangslidelse). Colin er gift med Tessa, som jobber som rådgiver på samme skole, og de har den, skal vi si problematiske, sønnen Stuart, aka «Fats». Krystal er også direkte berørt av Barrys død. Hun er fra Fields-feltet, og har en rusavhengig mor og en lillebror med uviss far i treårsalderen. Barry var den eneste som trodde på Krystal (han trente skolens ro-lag), den eneste som ikke behandlet henne som dritt fordi hun var fra Fields. Han var kort sagt livlinen hennes, og så døde han plutselig. Så har vi familien Jawanda, den eneste ikke-hvite i landsbyen. Doktor Parminder Jawanda, mor i huset, var Barrys viktigste støttespiller i rådet, og han betød mye for henne.

Nesten hele resten av den lille byen blir berørt indirekte av hans død. Fats’ venn, Andrew «Arf» Price, må med gru se sin voldelige far legge planer i kjølvannet av Barrys død, med mora Ruth og broren Paul som passive tilskuere. Og på motsatt side av Fields-saken finner vi på-alt-annet-enn-papiret-ordføreren Howard Mollison, hans kone Sherri og deres sønn Miles med hans kone Sam. Howards forretningspartner Maureen fryder seg også over tragedien, men som flere andre ikke nødvendigvis bare på grunn av Fields-saken. Det er selve dramaet, selve sladderet, de higer etter. Særlig det å sitte på informasjon vennene deres ikke har. Jo mer sjokkerende og giftig, jo bedre. Også kommer sosialarbeideren Kay flyttende inn fra utsiden med den protesterende datteren Gaia (som Andrew for et godt øye til), for å være sammen med kjæresten Gavin, som hun overhodet ikke klarer å lese.

Dette er først og fremst en kritikk av den engelske middelklassen og fasaden de er så opptatt av (dette gjelder ikke bare britene, forøvrig). På overflaten er (nesten) alt perfekt. Landsbyen er piktoresk, familiene er samkjørte og lykkelige, og alt er fryd og gammen. På overflaten. Og jeg synes at JK Rowling skriver fabelaktig om dette. Enkelte anmeldere har anklaget henne for å skrive kjedelig og langdrygt, men slik opplevde ikke jeg det. Litt treig i begynnelsen, før jeg fikk oversikt over hvem som var hvem, muligens, men ikke kjedelig. Dette er den reneste trykk-kokeren av et samfunn, og Barry var en avvæpnende karakter på flere måter enn jeg rekker å gå inn på her. Særlig skildringen av hvordan deler av landsbyen fryder seg over drama, for eksempel innledningsvis når enkelte karakterer er svært oppsatt på å være den første til å levere den sjokkerende beskjeden til noen andre. Og måten de fryder seg over det når selv venner blir offer for sladder. Jeg kjenner typen så godt. Det skal innrømmes at jeg opplevde det å flytte til Oslo fra «bygda» som en lettelse selv. Jeg har dessuten tilbragt en juleferie i en forstad i Kent (England). Riktignok et litt mer urbant område enn det som beskrives i Den tomme stolen, men man trenger ikke å befinne seg lenge i et sånt nabolag før man ser konturene av det JK Rowling beskriver. Om overfladisk høflighet, fulgt av særs ufine verbale stikk under «hyggelige» sammenkomster. Om baksnakking, falske smil, hemmelighetene og den evige konkurransen med naboene, om den peneste hekken, den dyreste bilen og den flotteste julepynten.

Nå kommer det en stor spoiler, så hvis du ikke har lest boka, anbefaler jeg deg og scrolle til du får beskjed om at det er trygt.

Jeg så tilfeldigvis en diskusjon på goodreads, angående hvem sin skyld Krystal og Robbies død er. Alle de små detaljene som leder opp til denne ultimate tragedien førte til en rekke forskjellige svar. En del skyldte på Terri, barnas mor, som ikke klarte å holde seg unna dopet. Andre skylder på en av de tre voksenpersonene som alle ser ting som burde ha fått dem til å reagere (og ville de ha reagert, hvis det ikke var snakk om barn fra Fields?). Noen skyldte på uansvarligheten til Krystal, andre mente Fats var bra idiotisk. Men til syvende og sist opplever jeg tragedien som en bitende kritikk av samfunnet generelt. Alt gikk galt her, og i nesten hvert ledd kunne noen ha gjort noe. Krystal tok et elendig valg, men gjorde det i et forsøk på å forbedre situasjonen sin, med de virkemidlene hun har tilgjengelig i sin miserable situasjon. Gavin husket ikke hendelsen i det hele tatt, han var så oppslukt av seg selv – og kanskje den mest ubehagelige personen av dem alle, etter min mening. Også var det de to kvinnene som begge hadde egne barn og som burde ha reagert når de så Robbie, men som lot det være. Det var ikke deres ansvar. Den ene uttrykte til og med avsky for Robbie og Krystal. Ingen gjorde noe. Alle er opptatt med sitt, alle er opptatt med å skyve ansvaret over på andre. Ingen bryr seg annet enn for å kunne være den første til å slarve om andre.

JK Rowling kritiserer samfunnet. Boken begynner og avsluttes med en begravelse, og jeg tror ikke (som enkelte optimister på goodreads uttrykte) at samfunnet lærte av hendelsene. Jeg tror tvert i mot at de fortsatte på helt samme måte. Kanskje i større grad. Som om tragedien som burde ha vekket dem heller sementerer rollene og selvopptattheten de sitter i. De er så oppslukt av fasade og slarving at de har mistet all medmenneskelighet. Skadefryd lyser i øynene på dem, der de samtidig tar avstand fra sin rolle i tragedien (flere er svært snare til å plassere skylden hos andre, og de tror på seg selv).

Nå kan du lese igjen!

Rowlings budskap sitter som et skudd, spør du meg. Mot slutten blir det åpenbart for min del at samfunnet ikke kommer til å endre seg. Enkelte karakterer ser riktignok ut til å ha hentet en eller annen form for positiv lærdom i hendelsene i boka (Sam, for eksempel), men bunner det i medmenneskelighet? Nei. Jo mer jeg tenker på romanen, jo bedre synes jeg den blir. Alle detaljene, alle personene som er involvert. Når gode hensikter ikke er nok, når man ikke klarer å se hva som foregår i livet til ens helt nærmeste, når passivitet leder til tragedie. Det at Barry fungerte som en slags demning, han er selve symbolet på hva et enkeltmenneske kan bety bare man vil gjøre en forskjell.

Denne romanen fortjener mer enn lunkne anmeldelser. Den er kanskje noe tung å trå i gang, men etter det er det vanskelig å legge den fra seg. Også etter man er ferdig. Deprimerende og realistisk. Den er forøvrig godt lest av Trond Brænne.

kortsagt-dentomme

Trailer til miniserien:

Andre bloggere om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Dykslektrikeren
Solgunn sitt
Knirk

Om forfatteren:
Joanne Rowling (f.1965) ble født i Chipping Sodbury, nær Bristol i England. Hun har skrevet en av verdens mest elskede serier: Harry Potter. Hun har vunnet en rekke priser, og er en av verdens mestselgende forfattere. Hun skriver også under pseudonymet Robert Galbraith, som hun i utgangspunktet ønsket å holde hemmelig. Hun har donert mye av tiden og pengene sine til veldedighet, og er særlig opptatt av barn i vanskelig situasjoner og fattigdom. Hun bor nå i Edinburgh med sin mann og tre barn.
Hjemmeside | Wikipedia | Twitter | goodreads

Reklamer

Kjære – Linnéa Myhre

Sjanger: Biografisk roman/brev
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Omslagsdesign: Julie Aida Graf
Forlag: Tiden
ISBN: 9788282381031
Sider: 156
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Det er lite som kjennes bedre enn å få bekreftelse på at man ser bra ut, at man er likt. Men hva når de andres granskende blikk tar overhånd? Med infam humor og sårt alvor beskriver Linnéa Myhre et ungt liv, anno 2014, i blikkenes tid, hvor det er viktigere å bli sett enn å bli hørt. I et tjuetalls brev, henvendt til venner og familie, redaktører og bedrifter, setter hun ord på opplevelsen av kontinuerlig å bli påminnet om å spise riktig, holde seg slank, trene, være sunn. «Jeg gruer meg til å få barn», skriver hun. Men gjennom brevene oppstår også en annen fortelling. For Linnéa har levd med spiseforstyrrelser siden hun var femten, og i 2012 var kroppen hennes nær kollaps. Det har gått to år. Hvordan plukker man opp livet sitt igjen etter å ha vært nær ved å miste alt? Kjære er en roman om kontroll og tapet av det, det er en roman om å spise på restaurant, om å skrive sitt eget selvmordsbrev, om å tilberede taco, om å få seg kjæreste, om å slippe inn og slippe til, og, til slutt, om å kunne betrakte seg selv med sitt eget blikk.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg oppdaget bloggen til Linnéa Myhre ved en tilfeldighet (tror muligens jeg fant den i sidebaren på en eller annen blogg jeg besøkte). Jeg kan ikke huske om dette var samme dagen, men et av de første innleggene jeg leste der var et om hvordan noen lesere hadde sendt henne feil type, eller feil merke, lomper. Jeg rynket litt på nesa og tenkte noe sånt som at dette da ikke var noen spesielt hyggelig blogger. Det var nemlig greia til Myhre. Hun var ikke spesielt hyggelig. Hun var sint og breddfull av galgenhumor. Etterhvert som jeg fortsatte å lese begynte jeg å skjønne hva det var som gjorde henne så populær. Det lå mer enn sinne og spark i alle retninger bak innleggene hennes. Det lå en sårbarhet mellom linjene.

Jeg leste (og likte) Evig søndag, og jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skrev der og skriver i Kjære. Kjære er en brevroman, det vil si at Myhre har forfattet en rekke brev til alt fra foreldrene, seg selv i fortid og nåtid, eksen, samboerne, terapeutene, bedrifter og den jenta som skrev en mail til henne om at hun selv skulle ønske hun hadde anoreksi. Hun avslører blant annet at hun sultet seg målbevisst i forbindelse med utgivelsen av Evig søndag, for å gjøre sitt beste for å fremstå som troverdig. Hele bokprosjektet Evig søndag var mørkt, både resultatet og det som foregikk med Myhre. Hun hadde det ikke bra, og det skinte igjennom.

I Kjære møter vi en litt annen Linnéa. Romanen innledes riktignok med et selvmordsbrev, men det danner et bakteppe for romanen. Det er ikke lenger så fryktelig mørkt. Det er fortsatt sårt, sårbart og selvutleverende, men med en litt annen vinkling enn før. Myhre har det åpenbart bedre med seg selv nå enn hun hadde. Hun har funnet en ny avhengighet i kjæresten Sondre Lerche, sier hun. Hun er endelig i et forhold med noen andre enn mat. Hun klarer endelig å gå på restaurant. Hun håndterer livet litt bedre, og det synes gjennom brevene. Det er en optimisme her som Evig søndag var helt blottet for, og det er godt å lese.

Myhre beskriver et enormt behov for å bli sett og godtatt. Hun har higet etter oppmerksomhet, hun forteller at all negativiteten på bloggen hennes delvis var et resultat av at det var all den negativiteten folk ville ha. Hun fikk en hel masse kommentarer og e-poster om at hun var en sutrete drittkjerring, om at hun bare burde holde kjeft. Men hun ble sett.

Jeg har merket meg at noen anmeldere mener at Linnéa Myhre har lite å melde med Kjære. Anmelderen i Universitas mente for eksempel at verdenen til Myhre er «klaustrofobisk liten», at hun bare «ser innover», og at sitatet «Jeg glemmer ofte å stille meg selv det spørsmålet. Hva jeg selv synes. Og ikke bare hva alle andre synes» ikke er særlig spenstig når det kommer fra «en 24-årig eksblogger som allerede har gitt ut to romaner spekket med hennes egne sterke meninger.» Jeg tillater meg å hevde at denne anmelderen bommet fullstendig på hva denne romanen egentlig er. Ja, selvsagt er det klaustrofobisk og innovervendt. Det er jo hele poenget. Det er jo nettopp det som er kjernen her, både i Evig søndag og i Kjære. Gikk anmelderen glipp av det faktum at både spiseforstyrrelser og depresjon er noe av kjernen her? Og at psykisk sykdom kan være noe av det mest egoistiske som finnes? Sånn helt ærlig: hva ventet anmelderen seg egentlig da han bestemte seg for å lese romanen? Det blir jo litt som å klage over at det dør folk i krimromaner.

Myhre skriver tidvis morsomt. Jeg smilte for eksempel både her og der av brevene hun har skrevet til de forskjellige bedriftene. Joda, jeg er riktignok en av de gærningene som ikke bruker noe i teen min, som bare lar posen trekke og drikker den som den er. Myhre bruker nøyaktig 35 suketter fra Natreen i sin te. Og det er mellom linjene historien ligger. De små hintene om det enorme behovet for kontroll. Sårbarheten når noe ikke går helt etter planen. Når Myhre spør om å få bedre design på dispenserne, fordi hun har mistet dem i gulvet utallige ganger, og sukettene har flydd overalt. Hun forteller om suketter i sprekkene i det gamle huset hennes. Og det er her historien ligger. Når jeg leser anmeldelser som mener Myhre ikke har noe særlig å melde, kan det for meg virke som om anmelderne har glemt sukettene i sprekkene i gulvet, eller karvefrøene i røbetlaken. Dagsavisens anmelder spurte for eksempel: «Men trenger leseren egentlig å vite, i detalj, hvor mange suketter forfatteren bruker i teen sin – nemlig 35 per kopp(!), 2.450 i uka? Gir det noe ekstra?» Svaret mitt er ja. Og jeg har litt vanskelig for å forstå hvordan flere anmeldere kan gå glipp av dette.

Når hun skriver en bønn til Bakers om at brødskivene deres er mindre i Oslo enn Molde (hvorfor det?), og at de må endre på dette, så ligger historien i at hun teller antall biter hun får ut av brødskiva, og at det er et brudd i rutinene når det er forskjellig fra Molde til Oslo. Når hun skriver til UNIL om karvefrøene i rødbetene deres, så er det igjen i stor grad rutine og kontroll det handler om. Hun må stå opp ti minutter tidligere om morgenen bare for å plukke vekk frøene, og hun kan ikke la kjæresten smøre brødskiva for henne fordi hun ønsker seg at rødbetene dekker hele brødskiva ganske nøyaktig (og dessuten er hun i tvil om at han gidder å pirke bort frøene). Jada, hun begynner åpenbart å få et litt mer avslappet forhold til mat, men det er fortsatt noe ganske annet enn hvordan friske mennesker spiser.

Samtidig får vi innsikt i en ny usikkerhet Myhre har måttet begynne å føle litt på: hvem er hun uten spiseforstyrrelsen? I et intervju i Costume (forøvrig et magasin jeg ikke vanligvis leser, men gjorde et unntak for Myhre), sier hun at hun ikke vet. I Kjære skriver hun et brev til den versjonen av henne som eksisterte før spiseforstyrrelsen. Hun skildrer sitt tidligere jeg som en drittkjerring, og sier at spiseforstyrrelsen muligens var det beste som kunne ha skjedd med henne. Hun forteller i intervjuet at hun av og til hører folk si at de gleder seg til hun blir frisk, og de får tilbake den «gode, gamle Linnéa». Men hvem var det? Myhre vet ikke, og hvis jeg tolker teksten i Kjære rett, så er hun uenig i at Linnéa-før-spiseforstyrrelsen var noe spesielt å spare på. Jeg har forståelse for dette, og jeg håper inderlig at Myhre finner seg selv. Det virker som om hun er på vei dit.

Myhre var døden nær for et par år siden. Mye har skjedd siden da. Dama som først ble kjent gjennom sinnabloggen sin var for eksempel med på Skal vi danse. Noe så folkelig som sesong ørten av et kjendisdanseshow. Og selv om det kan være litt vanskelig å forestille seg først, så har nok tv-serien hatt større effekt på Myhre enn hun selv kunne ha forestilt seg. Det må innrømmes at jeg ikke så alle episodene, jeg ser sjelden på tv generelt, men jeg så noen, og man kan bli varm om hjertet når man ser utviklingen hun hadde. Og stoltheten hun følte. Smilene som var stive i begynnelsen men mot slutten var dønn ærlige. Sånt kan man bli oppriktig glad av.

Men uansett, tilbake til Kjære. Det er som nevnt en optimisme her som den forrige romanen manglet. Særlig brevet til Sondre er nydelig skrevet. Ja, verdenen til Linnéa Myhre har vært, og er fortsatt ganske så klaustrofobisk liten. Det er hele poenget. Mange har det som henne, hun er på ingen måte den eneste i sin generasjon som skriker etter å bli sett, og som trenger bekreftelse. Som endrer kroppen sin for å få flere likes. Stemmen til Myhre bidrar med noe her, og vil appellere til mange, enten anmelderne ser det eller ikke.

kortsagt-kjære

Andre bloggere om boka:
Stjernekast
Mettemor møter massene
Beathes bokhylle
LeseHorden
Ellikkens bokhylle

Forfatter-bio:
Linnéa Myhre (f. 16 april 1990) er fra Molde. Med bloggen Alt du vet er feil ble hun kåret til årets beste blogger under både Vixen Blog Awards og Costume Awards i 2011. Hun ble kåret til Norges mest sexy kvinne i bladet Mann. Serien La Linnéa leve som gikk på NRK P3s nett-tv fikk pris for beste nett-tv-serie i 2012. Hun kom på tredjeplass i Skal vi danse i 2014, og er sammen med musiker Sondre Lerche.
Wikipedia | goodreads | Twitter
(Foto: Guro Beitohagen)

Boknyheter #97

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

– Jens Stoltenberg har inngått avtale med Gyldendal om å skrive biografi.

– Den dagen Haruki Murakami skjønte at han måtte skrive bok.

Hvorfor har ikke flere barnebokhelter mørk hud?

– Utlån av barnebøker har gått ned i Sverige.

Ti grelle redesign av bokomslag.

NUBB og ungdomslitteratur uten grenser.

En bønn for språklig toleranse.

– … men her er grunnen til at grammatikk er viktig.

Språk dør oftere enn arter gjør.

De nominerte til årets Bastianpris er offentliggjort.

– Mysteriet om hvem Jack The Ripper var skal endelig være løst.

Historien bak 15 klassikere.

En ny artikkel om den spesielle skogen som har blitt plantet i Nordmarka.

– Konflikten mellom Amazon og Hachette vil avgjøre forfatternes vilkår.

– Et legendarisk meksikansk forlag fyller 80 år.

Enda en Murakami-bok blir å finne på engelsk i desember.

– Bokbloggere og litteraturkritikere nærmer seg hverandre, i følge ny mastergrad.

– Store Norske leksikon får fem millioner kroner.

– Kolbein Falkeid ba forlaget være ekstra kritisk.

– Paulo Coelho kommenterte på VGs slakt av hans nye bok. Dette er god PR, mener forfatteren.

Det blir film av Neil Gaimans versjon av Hans & Grete.

– Maya Angelous dikt blir å finne som hip hop om ikke lenge.

Forfattere har mye å lære av tv-serier, mener den svenske forfatteren Jens Lapidus.

– Trodde du at sakprosabøker er troverdige? Ikke vær så sikker på det.

Er fantasy det nye store som skal overta etter en stadig dvaskere norsk krim?

– Knust hjerte? Les disse.

– Forlaget til Knausgård, Pelikanen, gir ut sin første norske forfatter.

Bør litteratur ses på som nyttig?

Fem mursteiner som er verdt tiden det tar å lese dem.

– Norgesvennen Cecilia Samartin er på plass i Norge igjen.

– JK Rowling fortsetter å argumentere mot skotsk uavhengighet.

– Rowling, som forøvrig har måttet tåle mye drittslenging for å være negativ til skotsk uavhengighet, har også forsvart seg mot fans som misliker at Humlesnurr er homo i det siste.

– Hvorfor ble vi så opptatt av kreativitet?

– Ei lekse i hvordan man ikke skal håndtere negative anmeldelser.

Redd fotnotene!

– En kunstner har laget ei bok som blir svart etter hvert som man leser.

– Denne forfatteren gjorde romanen om til diverse andre kunstverk.

– Er det Ngugi wa Thiong’o som stikker av med Nobelprisen i år?

Adam Smith og romantikken.

Gode bøker i et tvilsomt nabolag: Hargeisa International Book Festival

Zombie Nation – Øystein Stene

Sjanger: Roman/science fiction
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205462878
Sider: 307
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Midt i Atlanterhavet finnes det en øy som amerikansk og europeisk etterretning har forsøkt å holde skjult siden første verdenskrig. Sjøkart blir tegnet om, nærgående lasteskip senket, havbunnen ombygget – alt for å holde kunnskap om øya borte.
En sen vinterdag i 1989 ankommer Johannes van der Linden øya, usikkert fra hvor og til hva. Han ansettes ved øyas byarkiv. Det regner, maten smaker ikke, søvnen kommer aldri, alt synes likegyldig. Gjennom arbeidet går det langsomt opp for ham at øya er bebodd av levende døde. Og at han etter alt å dømme er en av dem. Finnes det noen vei ut av denne ikke-tilværelsen?
Zombie Nation er en alternativ konspirasjonsteori, en gotisk thriller og en eksistensiell zombieroman. Det handler om lammelsen i oss, om likegyldigheten til hverandre, om det døde i kulturen. Men først og fremst om muligheten for liv, selv for de døde.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Gyldendal, you had me at «eksistensiell zombieroman».

Det trengs ikke to armer for å skrive.
Arket har jeg tapet fast til bordet, øverst og nederst, så det ikke skal bli skjøvet på av pennespissen eller håndbaken. Slik skal jeg skrive ned fortellingen, på denne bunken med kopiark. Mens jeg venter på at den andre hånda skal gro ut, komme ned, anta samme form som min skrivende hånd.
Jeg vil nedtegne fortellingen om landet jeg kommer fra. Nasjonen som reiste seg fra historiens – eller skal jeg heller si havets – tåke, og plasserte seg på kartet. Men bare høyst konfidensielle kart, som ble holdt innelåst og bevoktet, som ble tatt fram på hemmelige møter der menn med uklare stillingsbeskrivelser fra anonyme embetsverk deltok.

Slik begynner Zombie Nation. Johannes van der Linden er plutselig på øya Labofnia. Han våkner – eller blir bevisst – i et lagerrom i en bygning på en merkelig øy. Han husker ingen verdens ting av hvordan han kom dit eller hva livet (har han et liv?) dreide seg om før han havnet der. Men der er han. Og der er mange andre som ham. Gråaktige mennesker (for de er vel det?) som beveger seg klossete, er kalde, ikke føler noe og ikke kan smake noe særlig. De bare er, uten at de egentlig vet hvorfor. Johannes ansettes i byarkivet, og det er gjennom denne jobben og i møte med et par-tre andre innbyggere at han blir kjent med historien.

Hvis du vil inn i minnet til en by, inn i selve hukommelsen, må du finne byens arkiv: Her arkiveres hver eneste lille avgjørelse som angår byens ve og vel, små og store endringer lagres, bygninger som reiser seg nevnes, de som rives noteres – utredninger og registreringer som foretas blir dokumentert, vurderinger og redegjørelser som blir gjort, men aldir ender med iverksettelse, eksisterer fremdeles. Hva byen var, er og kunne blitt, finnes her; de tilbakelagte aldre, det slumrende potensialet, alle tap og serie. Historien til de fleste byer kan rekonstrueres fra deres arkiver. Så også med Labofnia.

Dette varmer arkivhjertet mitt litt. Jeg kan bare si det rett ut: jeg digger vinklingen til Stene med denne romanen. Altså, det er ikke akkurat sånn at zombieromaner er en mangelvare, men dette var en vinkling som var fullstendig ny for meg. Det er nesten bare så vidt den kan smykke seg med sjangerbetegnelsen i det hele tatt, for dette er annerledes. Dette er zombienes historie – livet til de levende døde. Hvem de er, hvordan de ble dem de er og hva verden rundt gjør med saken.

Vi får to historier parallelt – den til Johannes, bokas jeg, og historien til øya slik den fremkommer i diverse offisielle dokumenter og skildringer. Historien om øya begynner fra begynnelsen (dvs så langt tilbake det finnes relevant dokumentasjon), historien til Johannes fra det øyeblikket han våkner opp på øya. Stene fører et nøkternt språk, og i motsetning til de fleste andre zombiehistorier er ikke volden og de blodige splatteeffektene i sentrum her. Det er riktignok noe, men det har en funksjon utover sensasjonen. Hva er det egentlig som gjør at zombier skader seg selv og andre? Zombie Nation gir svaret.

Om du vil lese en annerledes zombieroman – en som spekulerer i hva zombier egentlig er og hvorfor vi fremstiller dem på den måten vi gjør – er det verdt å sjekke ut denne romanen. Det er heller ikke til å komme bort fra at den fungerer som en kommentar på livene vi levende lever, også. Eller eventuelt hvordan vi ikke lever. En interessant fortelling i en sjanger norske forfattere stort sett ignorerer.

kortsagt-zombienation

Andre bloggere om boka:
Bøker?

Om forfatteren:
Øystein Stene (f. 1969) er en norsk forfatter og regissør. Han er cand.philol med hovedfag i litteraturvitenskap fra UiB. Fra 2006 har han vært førstelektor ved Statens teaterhøgskole og Kunsthøgskolen i Oslo. Han hadde tegneseriestripen Thales fra Milet på trykk i Morgenbladet på 90-tallet. Kortfilmene hans har blitt vist på filmfestivaler i både inn- og utland. Han romandebuterte med Ventemesteren i 2003, og har siden da gitt ut Skambæreren (2006), Nekromantikeren (2011) og Zombie Nation (2014). Han fikk Torshovteaterets venners pris for årets forestilling for stykket Du er Knut i 2011.
Wikipedia | hjemmeside | forlaget | goodreads

I misosuppen – Ryu Murakami

Sjanger: Spenning/thriller
Utgitt: 2014 (første gang i 1997)
Format: Innbundet
Oversatt av: Yngve Johan Larsen
Forlag: Pax
ISBN: 9788253036755
Sider: 218
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Tjue år gamle Kenji har spesialisert seg på å guide utlendinger rundt i Tokyos sexdistrikter. En dag får han den overvektige og tilsynelatende joviale amerikaneren Frank som kunde, men merker raskt at det er noe som skurrer. Uten å kunne sette fingeren på hvorfor, får Kenji en ubehagelig følelse av at Frank kan ha noe med drapet på en ung jente i strøket å gjøre. Men han er fanget i garnet, og finner ingen måte å trekke seg fra jobben på uten å sette både seg selv og kjæresten i fare.I misosuppen er et intenst, rått medrivende og mørkt humoristisk dypdykk i en side ved det moderne japanske samfunnet og den menneskelige psyken vi sjelden har sett maken til. Vi følger med Kenji på et berg-og-dalbaneritt gjennom Tokyos neonopplyste bakgater, i selskap med den isnende uforglemmelige Frank, der volden stadig lurer rundt hjørnene, men utfallet aldri er gitt.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette var litt av en leseopplevelse – en kritikk av samfunnet blant annet pakket inn i den mest spektakulære voldsscenen jeg har lest på lenge.

Kenji er altså 20 år gammel og livnærer seg ved å guide turister gjennom sexdistriktene i Tokyo. Det er ikke akkurat drømmejobben, men så skulle den heller ikke bli permanent – bare så han fikk spart nok penger til å reise. Det har allikevel vist seg å ta lang tid å spare penger, så han har holdt på en stund nå. Det er mye av det samme om og om igjen, men en dag blir amerikaneren Frank kunden hans.

Kenji får raskt en følelse av at Frank ikke er så hyggelig og jovial som han ved første øyekast kan virke. Av en eller annen grunn har han følelsen av at Frank kan ha et eller annet med et svært brutalt mord på ei ung jente. Det er et eller annet med måten han reagerer på i situasjoner – som om blikket hans blir dødt.

Men man kan jo ikke komme med sånne anklager basert på en følelse, det går ikke. Allikevel begynner Kenji å føle at Frank kommer til å skade ham og kjæresten Jun, og han vet ikke hva han skal gjøre. Touren gjennom sexstrøkene i Tokyo blir en psykologisk drakamp der vi ikke kan vite hva som venter seg på neste side.

«American Psycho i Tokyo» står det på omslaget. Jeg har riktignok ikke lest boka, men jeg har sett filmen, og det er vel ikke en helt malplassert sammenligning. Det er noe med kontrasten mellom det stille ytre og det voldsomme indre – den uforutsigbarheten som hele tiden preger denne romanen. Er Frank en morder? Er Kenji i fare? Eller er han bare paranoid – er Frank bare litt ubehagelig? Hvorfor har han dette enorme behovet for å lyve om de minste ting?

Det jeg likte aller best ved boka var hvordan Kenji stadig ble satt i en posisjon der han måtte tenke over sitt eget samfunn; gjerne alt det som ikke funker. Det er i møtet med de utenlandske turistene og spørsmålene deres at han tvinges til å måtte tenke over hvordan samfunnet han tar for gitt er.

Men for en utlending er det mye som framstår som merkelig i Japan, og jeg kan nesten ikke forklare noe av det. Hvis Japan er en av verdens rikeste nasjoner, hvorfor har du da et eget ord for å dø av overarbeid, karōshi? Hvorfor driver japanske skolejenter, som i motsetning til unge jenter fra fattigere asiatiske land lever i et overflodssamfunn, med prostitusjon? Hvorfor er det ingen som klager på at firmaer sender forretningsmenn langt vekk fra familien for å jobbe i andre byer og land, når folk i resten av verden går på jobb for å gjøre familien sin lykkelig? Er jeg dum som ikke kan svare på disse spørsmålene? Nei. For ingen aviser eller blader skriver om dette, ingen snakker om det på tv. Ingen forklarer hvorfor folk dør av overarbeid i Japan, eller at det for resten av verden framstår som sykt at folk sendes bort fra familien for å jobbe. Ingen.

Det er i møte med andre kulturer at likheter og forskjeller dukker opp:

Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket «akseptere». De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født japaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet.

Kenji ser denne ensomheten hos Frank:

Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst.

Murakami tar riktignok i bruk en ganske brutal teknikk for å fortelle denne historien. Noen vil nok synes at særlig den ene voldsscenen er i overkant – den er både svært grafisk og svært… kreativ. Men det er kanskje nettopp denne grelle kontrasten mellom legitim samfunnskritikk og meningsløs vold som gjør romanen så minneverdig…?

Som leser må jeg si at jeg stiller meg litt skeptisk til hvordan Kenji forholder seg til situasjonen han er i, men jeg skal la være å gå inn på dette av hensyn til dere som ikke har lest den. La meg bare si at det er litt vanskelig å forstå valgene han tar – og måten han opplever situasjonen.

Man må tåle en trøkk for å lese denne boka, men gjør du det, vil du nok finne samfunnskommentaren interessant. Det gjorde jeg. Japan interesserer meg generelt, og jeg synes at Murakami får frem både forskjeller og likheter mellom vesten og Japan. For ikke å snakke om generasjonsgapet Japan opplevde (og fortsatt opplever). Anbefales videre – til de rette leserne. Denne vil ikke passe for alle.

kortsagt-misosuppen

Andre bloggere om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Den har jeg lest

Om forfatteren:
Ryū Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter oppvokst i Nagasaki. Han har utdannelse fra Musashino kunstakademi, og ble litt av en sensasjon da han vant Akutagawa-prisen for debuten Almost Transparent Blue. Han har skrevet over 20 bøker, og flere av disse har blitt filmatisert. I tillegg til å være en engasjert samfunnsdebatant, har han hatt sitt eget TV-show, jobbet med film og som rockemusiker.
Wikipedia | forlaget | goodreads

Boknyheter #76

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

– Leser folk egentlig mer krim i påsken?

– Om du fortsatt ikke har bestemt deg for hva du skal lese, kan du få tips hos NRK.

– Hvorfor er det forresten så mange unge kvinnelik i norsk krim? Hør samtale om temaet her.

Gyldendalprisen gikk til Øyvind Rimbereid.

– Amazon ønsker å kjøpe domenet Amazon.se, men har møtt veggen: en 57 år gammel kvinne eier allerede domenet, og hun har så langt avslått budet til giganten.

– Slutt å sammenligne NSA med 1984 (og begynn å dra linjer til Philip K. Dick).

Politikere vil legge hele bokavtalen på is til det blir klart hva Konkurransetilsynet avdekker. Det var på tirsdag i forrige uke at de fire største forlagene (Gyldendal, Cappelen Damm, Aschehoug og Schibsted) fikk Konkurransetilsynet på overraskelsesbesøk.

– En bokhandel i Beijing (Kina) prøver seg på å holde åpent hele døgnet. Mottakelsen har vært blandet.

– Drapsdømte Fredrik Fasting Torgersen gir ut bok med dikt og bilder.

Tre diktere topper bestselgerlista i Danmark. Gyldendals litterære direktør kan ikke huske at det har skjedd før.

– Hvorfor er YA-dystopier så trendy om dagen? Er det fordi tenåringer føler at de selv er i en dystopi?

– Fans av A Song of Ice and Fire, som tv-serien Game of Thrones er basert på, vil visstnok bli forvirret av den nye sesongen.

– For over 100 år siden sendte en mann ved navn Richard Platz en flaskepost. Den ble fisket opp av vannet nå nylig.

– Jørn Lier Horst dikter opp drap i andres kjeller.

– Den litterære scenen i Zimbabwe har behov for en digital overhaling.

– Fem gode grunner til å ta med barnet ditt på biblioteket (ikke at jeg tror du trenger å bli overbevist…)

– Flere forfattere venter på betaling fra forlaget Margbok, som melder at de har slitt økonomisk.

Sue Townsend er død, 68 år gammel.

– Tusenvis av tekstbøker som skulle ha vært levert til skoler ble funnet på en lærerhøyskole i Fetakgomo i Sør-Afrika.

Ian McEwans nye roman handler om strengt religiøse foreldre som nekter å gi barnet nødvendig medisinsk behandling.

Her er en teaser til en trailer (ja, du hørte riktig) til filmatiseringen av Gone Girl.

– Lizzy Attree, direktør for Caine Prize for African Writing, tilbakeviser anklager om bias ved valg av vinnere.

– Raymond Chandler står for selve arketypen til den tragiske detektiven.

– Richard Hoggard, britisk forfatter og akademiker, er død etter lengre tids sykdom. Han ble 95 år gammel.

– Caroline Knight, en etterkommer av Jane Austen, har startet The Jane Austen Literary Foundation for å samle inn penger til utdanningsprosjekter verden over.

Se bildene av den planlagte statuen av Edgar Allan Poe. Den blir etter planen å finne i Boston fra oktober i år.

Det er bokfestival på gang i Beijing, Kina.

– Norske Haakon Østby skal produsere tv-serien som baseres på bokserien The Expanse. Syfy Channel satser stort på serien.

Ti ferske, nigerianske forfattere.

Derfor skriver denne forfatteren bøker som blir bannlyst.

– The Irish Times har en liten oversikt over noen av årets filmer som er basert på bøker.

– Ei bok med scientologi-avsløringer gis nå ut i USA, etter et 27 års langt forbud.

13 litterære «power couples».

Hvordan håndterer skjønnlitteraturen penger?

Divergent har lenge ligget øverst på bestselgerlista over e-bøker i USA, men så ble den danket av tronen av en selvpublisert bok.

Ti utrolige kvinnelige karakterer fra historiske romaner.

– Children International Kenya har donert 20 000 bøker til kenyanske skoler.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn

NOMINERT TIL BOKBLOGGERPRISEN 2013
Sjanger: Samtidsroman
Utgitt: 2013
Format: Innbundet
Illustrert av:
Forlag: Samlaget
ISBN: 9788252183238
Sider: 208
Kilde: Kjøpt selv
Les utdrag

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis? I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Fugletribunalet er en av tre norske romaner nominert i Bokbloggerprisen 2013: årets roman. Romanen dirrer av følelser og spenning, leseren holdes fast og er ivrig på å finne ut mer helt til det hele avsluttes i en dramatisk, men svært forutsigbar slutt. Men kunne den egentlig ha endt annerledes?

Allis Hagtorn forlater både ektemannen og jobben når det blir offentlig kjent at hun har vært utro. Hun søker seg til en avsides stilling som hushjelp/gartner hos en mystisk mann i førtiårene, Sigurd Bagge. I begynnelsen gnisser det litt, men Allis blir stadig mer nysgjerrig på ham – trukket mot ham. Hvem er han egentlig? Hvor har kona reist, og når kommer hun tilbake? Hva er det han gjør på det arbeidsrommet hele dagen lang? Hun bærer på skammen og skyldfølelsen over å bare ha reist, men det var det eneste riktige hun kunne gjøre. Hun måtte starte på nytt, langt borte. Men hva er greia med den uforutsigbare Bagge? Spenningen stiger, alkoholen flyter og stadig flere hemmeligheter kommer til overflaten.

Karakterene er svært godt skrevet. Romanen er ikke lenger enn drøye 200 sider, men jeg sitter allikevel igjen med en langt bedre forståelse av denne romanens karakterer enn jeg har gjort i mange andre – inkludert dem som boltrer seg over dobbelt så mange sider. Det er ikke veldig sjelden at jeg får inntrykk av at karakterer bare er kastet inn i situasjonen forfatteren ønsker å fortelle – at forfatteren har tenkt opp en handling og bare mangler noen å skrive om. I Fugletribunalet var det motsatt. Her kjennes det som historien har blitt til rundt karakterene – at karakterene er akkurat der de skal være, og historien er deres historie. Sårt og vakkert.

Samtidig er romanen er full av referanser til norrøn mytologi som glir fullstendig sømløst inn i handlingen. Særlig Voluspå og guden Balders død står i fokus. Sånt liker jeg – Voluspå er et av de fineste verkene norrøn (noen?) mytologi har å by på. Om du ikke har lest det, er det bare å sette i gang. . Historien om Balders død er trist, det er en av de fortellingene som gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg var yngre (dog mest for Hods skyld). Balder beskrives som en mild og god gud – ikke mindre enn lysets gud og sønn av Odin og Frigg. Han var høyt elsket, og derfor var bekymringen stor da Balder begynte å ha mareritt om at noe fælt var knyttet til skjebnen hans. Frigg fikk da alt levende og dødt i verden til å love å ikke skade ham. Eller nesten alt da – Frigg hoppet over en misteltein som var så liten at hun ikke trodde den kunne skade noen. Men Loke vet å bruke dette til sin fordel, og mens alle andre skjøt og kastet ting på Balder fordi han ikke kunne bli skadd, oppsøker Loke Balders bror, Hod. Hod var blind. Loke forteller at han kan hjelpe Hod med å skyte ei pil på Balder – for å hedre ham. I god tro (Balder var jo uskadelig) lar Hod Loke hjelpe ham spenne buen og skyte – og i neste øyeblikk faller Balder død om. Pilen var laget av den lille mistelteinen, og hele situasjonen var blitt til en selvoppfyllende profeti – hadde ikke Balder drømt at noe fælt skulle skje, hadde ikke Hod hatt noen grunn til å skyte på ham.

Balders bror Hermod låner Odins hest Sleipner og rir til Dødsriket for å trygle Hel om å la Balder gå. Hel går med på det – men bare om alle døde og levende ting ville gråte for ham. Igjen er det en eneste ting, eller person denne gangen, som setter en stopper for det: Loke. Han gråter ikke for Balder, dermed vil ikke lysets gud kunne komme tilbake. Og herfra går det bare en vei – mot Ragnarok.

Slutten ble for meg et antiklimaks, i alle fall før jeg tenkte meg litt mer om. Da jeg lukket boka, tenkte jeg noe sånt som «jammen, dette visste jeg jo at kom til å skje…» Jeg er en anelse skuffet over forutsigbarheten, men så tenker jeg samtidig at romanen neppe kunne endt på noen annen måte. Romanen er så velkomponert og full av nerve at forutsigbarheten blir mindre viktig. Dynamikken mellom karakterene funker, men bare fordi karakterene er akkurat dem de er. Det meste føles så riktig i måten Ravatn forteller denne historien. Helt ned til bokas siste setning og referanse til Nidhogg. Det er derfor svært vanskelig å kritisere romanen for å være forutsigbar, særlig om man er litt kjent med Voluspå. Slutten ville plaget meg mer om jeg ikke var kjent med referansene.

Fugletribunalet har vunnet både P2-lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris. Det overrasker heller ikke meg at den er nominert til Bokbloggerprisen. Anbefales videre.

kortsagt-fugletribunalet

Andre bloggere om boka:
Pias kulturkrok
Reading Randi
Beathes bokhylle
TV-slavens treningsblogg
Tones bokmerke
Artemisias verden
Bøker & bokhyller
Mettemor møter massene
Once Upon A Time
Så rart
Av en annen verden
Lesehesten
Tulleruska’s World
Groskro’s verden
Siljes skriblerier
Kasiopeiias bøker
Knirk

Om forfatteren:
Agnes Ravatn (f. 1983) er en norsk forfatter og journalist. Hun debuterte som romanforfatter i 2007 med Veke 53, og fikk Natt&Dags Bergensprisen, Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond og Rogaland Fylkeskommunes litteraturstipend for den. Siden da har hun gitt ut essaysamlingene Stillstand (2009) og Folkelesnad (2011), samt bidratt til Ikke til hjemlån (2008). Ravatn har også mottatt Språkprisen for nynorsk (2011) og Arne Hestenes’ journalistpris i 2013.
Wikipedia | forlaget | intervju | goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 318,951 hits

Instagram

New book! Binti by Nnedi Okorafor. Looking forward to reading this one. About the book: Her name is Binti, and she is the first of the Himba people ever to be offered a place at Oomza University, the finest institution of higher learning in the galaxy. But to accept the offer will mean giving up her place in her family to travel between the stars among strangers who do not share her ways or respect her customs. Knowledge comes at a cost, one that Binti is willing to pay, but her journey will not be easy. The world she seeks to enter has long warred with the Meduse, an alien race that has become the stuff of nightmares. Oomza University has wronged the Meduse, and Binti's stellar travel will bring her within their deadly reach. If Binti hopes to survive the legacy of a war not of her making, she will need both the gifts of her people and the wisdom enshrined within the University, itself - but first she has to make it there, alive. #newbook #bookhaul #binti #nnediokorafor #sciencefiction #scifi #litteratur #literature #bokorm #bookworm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #instabook #bookish #bookcoverlove #coverlove #book #bok #bøker #books
New book! Ser frem til å lese Nordlys: reisen til Jotundalen av Malin Falch. #newbook #bookhaul #book #bøker #tegneserie #nordlys #malinfalch #comicbook #grafiskroman #graphicnovel #litteratur #literature #bokorm #bookworm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookish #instabook #bookstagram
I recently read Eleanor Oliphant is Completely Fine, and I'll happily recommend it to you. I'd say I liked the beginning better than the end, but overall a good read! #eleanoroliphantiscompletelyfine #eleanoroliphant #gailhoneyman #newbook #currentlyreading #bookhaul #books #book #bøker #litteratur #literature #lesehest #bokorm #bookworm #lesetips #nrklesetips #bookish #instabook #bookstagram
I work for a medical journal, and this is the cover of the current issue. And I love it so. One of my all time favourites. 😍 Kudos to the artist, Lauren Davis @lrndvs, you should all go check out her work! #coverlove #laurendavis #medicaljournal #tidsskriftet #tidsskriftfordennorskelegeforening #legeforeningen #dennorskelegeforening #art #heart #medicine
My friend wrote a book. About the anus, no less. I fjor fleipet jeg og @kavehrashidi om trenden med rimetitler på popvitenskapelige medisinske bøker. Jeg foreslo at han burde skrive Manus om anus. Han fikk med seg @dr.bergland på laget, og her er resultatet. 🙃😅 #manusomanus #kavehrashidi #jonaskingebergland #bøker #books #litteratur #literature #book #lesetips #nrklesetips #nybok #newbook #bookstagram #instabook #bookish #bookworm #bokorm #lesehest #bookhaul #sakprosa #humor #popvitenskap #gyldendal
Har endelig fått somlet meg til å kjøpe Kan vi bare late som av @booknerdmille. Gratulerer med utgitt bok - gleder meg til å lese den! 🎉 #bøker #bok #kanvibarelatesom #camillasandmo #litteratur #literature #book #lesetips #nrklesetips #nybok #newbook #ya #youngadult #bookstagram #instabook #bookish #bokorm #bookworm #lesehest #bookhaul #coffee
Saga in her usual spot. I've not had the sofa to myself since I got her in august 2016... More of her here: @saga_in_oslo #sagathemutt #englishstaffordshire #staffordshirebullterrier #staffie #staffy #huskystaffy #husky #mix #hund #dog #dogplay #funnydog #weirddog #dogsofinstagram #bookstagram #instabook #bookish #bookshelfie #shelfie #books #litteratur #literature
I have clearly neglected this account recently. Sorry! I have no valid excuse. 😓 I am currently teaching myself Dungeons and Dragons! Never played it, but I plan on changing that. 😊 #bøker #books #bok #book #litteratur #literature #fantasy #tabletop #roleplaying #dungeonsanddragons #dnd #d20 #playershandbook #leseglede #lesetips #nrklesetips #nerd #bookstagram #instabook #bookish #bookworm #bokorm #lesehest #spill #games #game #geeky
Hi guys! I’ve been quiet for a while, partially because I'm doing #NaNoWriMo again this year. Apparently didn't learn my lesson last year! 😂 If you don't know what that is, long story short: you write a 50000 word novel in a month, which means on average 1667 words every day. Sometimes when I tell people this, they frown and wonder what the point of that is. There’s no way you can write anything ready to send off to a publisher in a month. And yes, I agree. But that's not the point. For me, it's an excersise in not nitpicking and criticising everything I write. Simply because I don't have time. And it feels pretty good to just let my creativity loose like that! Don't get me wrong though. It's difficult. But I'm on schedule and hope to make it to the finish line in time. The book in the picture is by the founder of Nanowrimo, #chrisbaty. #noplotnoproblem #books #bøker #coffee #kaffe #bookstagram #instabook #bookish #litteratur #literature #bookworm #bokorm #sakprosa #nonfiction #bookporn #coffeeporn #writing #skriving
When I'm in a bit of a reading slump, I find it helps to read YA, a type of literature I otherwise don’t read that much anymore. Currently reading The Sun Is Also a Star by Nicola Yoon. #bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #thesunisalsoastar #nicolayoon
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat
Reklamer