Posts Tagged 'religion'

The God Virus – Darrel W Ray

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap/ateisme
Originaltittel: The God Virus (2009)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Lydbok
Oversatt av:
Lest av: Darrel Ray
Forlag: Dogma Debate, LLC
ASIN: B00A8LQFGO
Spilletid: 7 timer og 22 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Dawkins, Hitchens, Harris and Dennett opened the door to a hard nosed look at religion in our society but no one seemed to be using their concepts to explain the psychology of religion and its practical effects on people. Dr. Darrel Ray, psychologist and lifelong student of religion stepped into this gap to discuss religious infection from the inside out. How does guilt play into religious infection? Why is sexual control so important to so many religions? What causes the anxiety and neuroticism around death and dying? How does religion inject itself into so many areas of life, culture and politics? Dr. Ray explores this and much more in his book, The God Virus: How religion infects our lives and culture. This second generation book takes the reader several steps beyond Dawkins, et al. into the realm of the personal and emotional mechanisms that affect anyone who lives in a culture steeped in religion. He uses examples that anyone can relate to and gives real world guidance in how to deal with and respond to people who are religious among our families, friends and coworkers.
****

Ateisme i den formen kanskje helst Richard Dawkins er det største symbolet på har vokst frem de siste årene. Ateister har blitt enda krassere i tonen mot religion, og de moderate slipper slett ikke alltid unna kritikken lenger, heller. Det er derfor mange som setter Dawkins og andre som ham (deriblant Sam Harris, Christopher Hitchens og Daniel Dennett) i vrangstrupen, og mange ateister argumenterer for at denne formen gjør mer skade enn nytte. Mange sammenligner for eksempel Dawkins med religiøse fundamentalister. Det er i det hele tatt en het debatt som jeg ikke skal blande meg noe særlig mer inn i her og nå.

Darrel Ray forklarer fra begynnelsen av at han langt på vei har latt seg inspirere av folk som nettopp Dawkins. Rays påstand er at religion kan sammenlignes med oppførselen til et virus, og mange av dere vet kanskje allerede at det var nettopp Richard Dawkins som introduserte mem-teorien i Det egoistiske genet fra 1976. Et mem er kort sagt en idé som sprer seg innen en kultur eller gruppering, og begrepet var i bunn og grunn ment som en analogi og et supplement til genenes oppførsel (anbefaler forøvrig at dere leser Det egoistiske genet!). Men i denne sammenhengen holder det å si at religioner er memer.

Ray tar skrittet et hakk videre og har i det hele tatt skapt en lang og sammenhengende teori om at religion deler svært mange trekk med et virus. Det er vanskelig å ikke være enig med ham i mye, og selv om analogien kanskje er litt påtvungen her og der, er den i det store og det hele svært treffende. Han snakker om de mange likhetstrekkene i hvordan både religioner og virus kan dø ut, hvordan det noen ganger er tilfeldig hvem av dem som klarer å spre seg og kanskje mest sentralt: hvordan religion (og virus) modifiserer oppførselen til «verten».

Skyldfølelse er en av de mest sentrale verktøyene innen religion, og det at det ofte er slik at det henger en eller annen allmektig gud over skulderen på en hele tiden, gjør det enda vanskeligere. Allikevel viser flere studier at religiøse personer ikke automatisk gjør mindre av de tingene de helst skal ta avstand fra (for eksempel onanering, pornobruk og sex utenfor ekteskapet). Tvert i mot viser det seg stadig at det er mer utbredt i svært religiøse områder. Forskjellen er skyldfølelsen. En ikkereligiøs kan onanere så mye han eller hun vil uten å føle noe skyld, mens det for en religiøs person ofte er å regne som syndig. Driftene er allikevel de samme, og skyldfølelsen er enorm for mange religiøse.

Ray snakker dessuten litt om hvor sentralt sinne og fremmedhat faktisk er i svært mange religioner, inkludert de som påstår at de er basert på kjærlighet og medmenneskelighet. For at religionen (viruset, altså) skal overleve, må det blant annet bygges opp en oss-mot-dem-mentalitet som ikke bare gir de «infiserte» sjansen til å se på seg selv som noe bedre enn de andre, som de utvalgte, men også en unnskyldning til å redde øvrigheten fra deres uvitenhet. Han gir tips om et triks man kan gjøre om man ikke er enig i at det er mye sinne i religion. Skru på en religiøs kanal, finn en kristen (eller muslimsk, eller hvilken som helst annen religiøs) lederskikkelige, og skru av lyden. Studer ansiktet og kroppsspråket til vedkommende, og spør deg selv hvilke følelse de ser ut til å ha. Svært ofte er dette sinne.

I motsetning til for eksempel Dawkins, gir Ray inntrykk av å være litt mindre aggressive og litt rundere i kantene i sin ateisme. Der han i den siste delen av boka gir råd til hvordan en ateist skal forholde seg til folk som er «under påvirkning av» viruset, går mange av tipsene ut på å rett og slett unngå hele greia. Et eksempel er for eksempel om du som ateist møter en person som salig påstår at «jeg kan takke Gud for at jeg var en av de tre som overlevde denne katastrofen», er fort gjort å bli syrlig og spørre om hvorfor i all verden gud skapte katastrofen i det hele tatt, og hvorfor han var villig til å ofre flere titalls andre. Ray mener i steden at ateisten rett og slett skal ignorere «viruset» og svare «ja, du var heldig» eller «jeg er glad for at du overlevde».

Ray sykeliggjør dermed på en måte de religiøse. Der Dawkins & co ofte går rett på og holder de fleste religiøse ansvarlig for sin egen religiøsitet, gir Ray inntrykk av å heller se på dem som ofre for et virus. Jeg vet nå ikke om det er en mindre arrogant måte å se på det på enn andre, men det blir i allefall mindre (direkte?) konfrontasjoner ut fra hans taktikk. Ut i fra hans egen argumentasjon er det definitivt en logisk måte å se på det på. Boka er et interessant tilskudd til all den religionsskeptiske litteraturen som har vokst frem de siste årene, men den inneholdt ikke så mye jeg ikke hadde hørt andre steder før. Ray kan i det store og det hele argumentere for seg, og kommer med flere eksempler der religiøse venner og bekjente av ham har fått øynene opp etter å ha gått med på å se på religion på denne måten. Problemet er vel heller det at det sjelden er de religiøse som leser disse bøkene… Confirmation bias, vet dere. 😉

Jeg har forøvrig hørt den som lydbok lest av forfatteren selv, og det var så som så. Man kan stadig høre litt rasling med papir i bakgrunnen mens han leser, og klipperne har ikke gjort en særlig solid jobb med å klippe ut stotring – ved i allefall et tilfelle leser forfatteren feil og starter setningen på nytt uten at det er klippet ut. Det er ikke uvanlig at innleserne stotrer litt her og der, men det blir vanligvis tatt opp på nytt. Vet ikke om dette forlaget har et lavt budsjett eller hva det er, men det høres tidvis litt amatørmessig ut. Det gikk litt utover lytteopplevelsen.

kortsagt-godvirus

Om forfatteren:
Darrel W Ray (f. 1950) er en amerikansk forfatter og foredragsholder i blant annet ledelse. Han er også grunnlegger av organisasjonen Recovering From Religion, som er til stede for folk som forlater religionen de har tilhørt. Han vokste selv opp i en strengt religiøst, kristen familie og med misjonerende foreldre. Han har en BA i sosiologi/antropologi fra Friends University i Wichita og en MA i Kirke og samfunn fra Scarritt College for Christian Workers i Nashville. Deretter tok han doktorgraden sin i psykologi ved Peabody College/Vanderbilt University. Han har vært medlem i Kvekerkirken, deretter i presbyterianerkirken, men forlot den på midten av 80-tallet.
Wikipedia | Twitter

Advertisements

Boknyheter #41

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

– JK Rowling gav i april ut ei krimbok under psevdonymet Robert Galbraith – men har nå blitt avslørt som forfatteren. Hun sier selv at hun gjerne skulle holdt det hemmelig enda litt lenger, og at det var deilig å gi ut ei bok uten alt forventningspresset. Boka, The Cuckoo’s Calling, har generelt fått god kritikk fra pressen.

I Thailand dukker det snart opp virtuelle bokhandlere rundt omkring. Her kan kundene søke på, bla i og kjøpe flere hundre tusen bøker.

Også i Kina satses det på det digitale, og forlagene må jobbe annerledes nå som papirsalg er på vei ned.

– Jerntronen ser egentlig mye tøffere ut enn det vi kjenner den som fra tv-serien Game of Thrones, røper forfatteren George R.R. Martin.

– Er science fiction-klassikeren Dune av Frank Herbert kanskje enda mer aktuell i dag enn den var da den ble gitt ut?

– Skrivemaskinen lever fortsatt, og forfatter Robert Neuwirth har over førti av dem.

– Statsminister Jens Stoltenberg har fått den tvilsomme «æren» å pryde omslaget til en britisk, kontroversiell bok om raseforskjeller. Med ham på omslaget er diktatoren Idi Amin, den japanske keiseren Akihito og en ukjent aboriginer. Statsministerens kontor var ikke kjent med omslaget.

– Det er vanskelige tider for den amerikanske bokhandlerkjeden Barnes & Noble, og nå forlater CEO Michael Lynch foretaket.

– … Hva innebærer det for kriserammede Barnes & Noble?

Bokloven trår neppe i kraft før Stortingsvalget.

Priskrigen på bokstrømmetjenester er allerede i gang i Danmark. En drøy uke etter Mofibo ble lansert kommer nettbokhandelen Riidr med et alternativ.

– Skulle du finne deg selv i Shanghai, Kina i august og/eller november, kan det være en idé å stikke innom bokfestivalene som arrangeres.

Virago, et forlag som utelukkende gir ut kvinnelige forfattere, fyller 40 år. Dette feires blant annet med at ti kvinnelige forfattere forteller om sine favorittbøker.

Les utdrag fra Karin Fossums nyeste bok her.

Forlaget til Vikram Seth krever visstnok å få igjen pengene da forfatteren ikke klarte å levere manuset til oppfølgeren til A Suitable Boy innen deadline.

– Bill Gates har fått øynene opp for planene om det gigantiske biblioteket i Aarhus i Danmark, og støtter de fremtidsrettede ideene med omkring 6 millioner kroner.

– Pattie Mallette, moren til Justin Bieber, gir nå ut en biografi rettet mot ungdom, men utelater enkelte vanskelige deler av historien sin.

The Independent har en guide for alle som er interesserte i historiske romaner.

Forfatter Melvyn Bragg er svært misfornøyd med ateister som ikke respekterer kristendom. Kristne bør i følge ham respekteres for sin historie og bidrag til menneskeheten.

– Hvordan vil fremtidens lærebøker se ut? Inkling mener å ha svaret.

– Manuset til Samuel Becketts debutroman Murphy ble solgt for litt under en million kroner på auksjon i London. Du kan også lese om Samuel Beckett i dette intervjuet av forleggeren og vennen hans.

Ti steder det er fint å ha ei bok tilgjengelig.

– Hvem ødela humaniora? Det lurer Wall Street Journal på.

En domstol har erklært Apple skyldige i beskyldningene om prisfiksing.

The Telegraph arrangerer krimkonkurranse og lokker med at du kan bli gitt ut på forlaget til blant annet Jo Nesbø og Henning Mankell. Konkurransen er åpen for alle så lenge manuset er skrevet på engelsk.

– … ikke nok med det: du kan få skrivetips fra kjente forfattere. Jo Nesbøs tips ligger allerede ute her og her.

Forleggere i Kenya er ikke særlig fornøyd med moms på bøker.

– NRK har boktips enten du skal til Paris, Berlin, Barcelona eller New York.

– Også The Telegraph tilbyr guidede litterære turer til en rekke steder: England, Spania, India, Australia, New York, Sør-Amerika, nordlige strøk, Midtøsten, Øst-Afrika, Tyrkia, Frankrike, Russland og Kina.

– Og her er the Guardians tips til sommerlektyren.

Why Are You Atheists So Angry? – Greta Christina

Sjanger: Sakprosa
Originaltittel: Why are you atheists so angry?
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Lydbok
Lest av: Greta Christina
Forlag: Audible, Inc
ASIN: B008R1BDXW
Spilletid: 5 timer
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka:
Why are atheists angry? Is it because they’re selfish, joyless, lacking in meaning, and alienated from God? Or is it because they have legitimate reasons to be angry – and are ready to do something about it? Armed with passionate outrage, absurdist humor, and calm intelligence, popular blogger Greta Christina makes a powerful case for outspoken atheist activism, and explains the empathy and justice that drive it. This accessible, personal, down-to-earth book speaks not only to atheists, but also to believers who want to understand the so-called new atheism. Why Are You Atheists So Angry? drops a bombshell on the destructive force of religious faith – and gives a voice to millions of angry atheists.
****

Her tar bloggeren Greta Christina tak i spørsmålet ikke-troende stadig får i fanget: Hvorfor er ateister så sinte? Premisset er at spørsmålet ofte har bakgrunn i mange troendes syn på at det er selve faktum at ikke-troende ikke tror som gjør dem (oss) sint – at mangelen på gud fører til sinne. Greta Christina bruker med denne boka 5 timer (eventuelt drøye 180 sider om du har papirboka) på å forklare at ateister er sinte med god grunn, og at det ikke har noen verdens ting å gjøre med at de (vi) er egoistiske, gledesløse og uten moral.

Det er en viss risiko for at denne boka tramper troende på tærne. Hun, som jeg, skiller mellom troende og ikke-troende – og ikke mellom de forskjellige religionene. Det er altså ikke en vendetta mot en eller et par religioner som er verre enn andre. Dette dreier seg om religion generelt. Og poenget hennes kan vanskelig gjøres uten at det fornærmer folk som har en religion, uavhengig av hvilken religion det er snakk om, grad av religiøsitet og hvor moderat og respektfull man er. Så om denne omtalen fornærmer, så… er det bare sånn det er. Jeg er nemlig helt enig med forfatteren.

Boka er delt i flere kapitler, der det første rett og slett er ei liste over 99 reelle ting som gjør ateister forbanna. Nå skryter riktignok ikke forfatteren på seg å snakke for all verdens ateister, men jeg vil tro at de fleste ikke-troende – og mange troende – vil være enig i at disse tingene gir all mulig grunn til å bli sint. Diskriminering mot ateister er for eksempel ytterst utbredt i land som USA (for å velge et eksempel fra vesten – om vi utvider til hele verden finner vi forfølgelse og regelrette henrettelser av ateister [og mennesker fra minoritetsreligioner]). Over halvparten av amerikanere ville ikke stemt på en ateist ved presidentvalg, til tross for at de er enig med kandidaten forøvrig. I tillegg skjer det visstnok stadig at foreldre ikke får beholde omsorgen for barnet sitt på bakgrunn av at de er ateister. Ikke før på 1960-tallet fikk ateister lovbestemt rett til å sitte i jury, vitne i rettssaker og andre lignende ting i alle stater i Amerika. Amerikanske ikke-troende soldater rapporterer at de har blitt truet og latterliggjort av religiøse soldater og overordnede fordi de er ateister. Ateistiske grupper og samlinger blir stadig tvunget oppløst, mens kristne organisasjoner får frie tøyler på militærbasene.

Andre ting å bli forbanna over er at religiøse ledere (fra mange forskjellige religioner) forteller kvinner at det er guds vilje at de er mannen underlegen, og at deres oppgave er å gjøre som mannen sier og føde barn – og at det er ok at de blir mishandlet dersom de ikke følger disse «rådene.» Og hvorfor er det egentlig ok at foreldre og andre voksne truer barn med levende beskrivelser at evig tortur i flammer i helvete? Når barnemishandling ellers slås så hardt ned på, hvorfor er det ingen som løfter en finger når barn blir så traumatiserte og livredde at de ikke engang tør å stille spørsmål ved religionen de vokser opp med? Ja, mens vi er inne på det, så er det all grunn til å bli sint av det faktum at det å i det hele tatt stille spørsmål ved religionen man (ofte) er født inn i er å regne som en synd i seg selv.

Man har all grunn til å bli sint av at barn og ungdom opplæres til å hate og frykte sin egen kropp og seksualitet, at det læres bort i mange skoler at den eneste godkjente prevensjonen er å ikke ha sex i det hele tatt, og at for eksempel den katolske kirke (og naturligvis paven selv) ikke er for prevensjon. Det er til å bli fly forbanna av at homofili (og egentlig alle andre legninger som ikke er heterofilt helt etter [den religiøse] normen) blir sett på som unaturlig og syndig, og at religiøse av en eller annen spinnvill grunn mener at de har en rett til å legge seg opp i andres privatliv. Hva skjedde med å respektere følgende tatt rett ut av det nye testamentet (Matteus 7)?: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! / For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. […]» Gjelder det bare når andre ikke er annerledes enn en selv?

Og det faktum at skummelt mange amerikanske skoler lærer bort kreasjonisme som en teori på lik linje med evolusjonsteorien er til å miste motet av. Det trengs knapt nevnes at man (bør) se signalrødt av at forskjellige religiøse samfunn stadig beskytter og skjuler overgripere innad i egne rekker, og at nevnte overgripere overbeviser ofrene sine (altfor ofte barn) om at det er guds vilje.

Man bør reagere på grunn av 9/11; ikke bare fordi angrepet ble utført av religiøse ekstremister, men fordi i tiden etterpå ble muslimer – eller folk som kunne minne om en muslim – utsatt for hat, trusler og vold. All terrorisme begått i en eller annen guds navn gir grunn til å bli sint, enten det er direkte eller indirekte. Det samme gjelder det at i ettertiden av en tragedie dukker det nesten alltid opp en eller flere religiøse og sier at slike angrep, eller naturkatastrofer, eller en hvilken som helst annen tragedie er en eller annen guds straff for et eller annet «ugudelig» eller ateistisk, som abort, homofili, prevensjon, skilsmisse, you name it.

Jeg blir så sint og så trist hver gang Westboro Baptist Church åpner kjeften at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg blir meget oppgitt av argumentet om at mennesker trenger religion, fordi det er der vi  henter moralen fra. Etter den logikken, burde ateister ha vært frådende massemordere og voldtektsmenn hele gjengen. «Merkelig nok» begås uendelig mange umoralske og kriminelle handlinger nettopp i ulike religioners navn. Jeg synes dessuten at utsagn som «noen mennesker trenger religion; noe å tro på. La dem holde på,» er provoserende nedlatende, enten det kommer fra troende eller ikke-troende. Som om de er en gruppe mennesker som ikke klarer seg på egen hånd. Som om de har spesielle (og patetiske, avhengig av hvordan utsagnet presenteres) behov vi andre ikke har. Makan.

Jeg kunne egentlig ha listet opp alle de 99 grunnene hun nevner, og antageligvis 99 grunner til, men det ville blitt en litt i overkant lang anmeldelse. Sinnet stammer ikke fra egoisme, ikke fra mangel på moral, og i allefall ikke fra mangel på medfølelse. Tvert i mot. Ateister blir sinte fordi så sinnsykt mye urett blir begått i ulike religioners navn. Og da er den naturlige reaksjonen til mange troende som følger: «Ja, jeg er jo enig i det, men alle de grunnene gjelder jo fundamentalistene og ekstremistene. Jeg er bare personlig troende. Jeg er for ekteskap mellom to av samme kjønn, og har ikke noe i mot andre religioner. Jeg gjør ikke noe galt, plager ingen, er moderat, moderne og progressiv.» Til det svarer forfatteren at «jo, dette gjelder faktisk deg også.»

Og det er der jeg tror hun pirker på at ømt punkt hos mange religiøse. Jeg kjenner personlig ingen dypt troende mennesker, men jeg vet om mange som på en eller annen måte mener at det finnes noe mer, enten det er i tradisjonell og for eksempel kristen betydning, eller en eller annen new age tro, a la engler. Greta Christina mener at dette også gjelder disse menneskene nettopp fordi de gir legitimitet til det mindretallet som gjør forferdelige og umoralske ting. Dessuten er det noe så voldsomt irriterende med det faktum at religion unndrar seg vitenskapelig metode og kravet om sannhet. Jeg vet knapt hva jeg skal si til det, særlig når denne tankegangen er så full av hull innad innen religion at det er umulig. Det faktum at det er ok at det ikke kan bevises sant, gir automatisk like mye legitimitet til julenissen som det gjør til gud, uansett hva du kaller ham/hun/det/den. Jeg kan faktisk ikke fatte og begripe hvorfor det forventes at barn skal vokse fra julenissen og tannfeen, men beholde gud. Det er jo fullstendig ulogisk. Hvordan kan en kristen, en jøde, en muslim eller en fra en hvilken som helst annen religion le av en som tror på julenissen, på huldra, på det flygende spaghettimonsteret, på troll, på engler, på drager eller på selveste Odin, når deres egen religion ikke kan bevises mer enn noen av disse? Hvordan vet de at deres religion er riktig når det ikke er noen krav til sannhet?

Og med tanke på at de aller fleste holder seg til samme religion som familien sin – eller i det minste samme religion som majoriteten i samfunnet eller til og med landet de kommer fra – er det ikke jævlig flaks at de ble født inn i akkurat den riktige religionen, når det finnes og har fantes tusenvis av guder?

Logikken enkelte religiøse fører i møte med spørsmålet om hvor viktig etterprøvbar sannhet er, gir meg denne følelsen.

Greta Christina klarer å legge frem argumentene sine på en avbalansert måte, og gjør en solid fremstilling av sine synspunkter. Som sagt tidligere – hun påpeker at dette er hvorfor hun personlig er sint, men jeg tror at man trygt kan si at hun treffer blink på vegne av veldig mange. Hun tar effektivt (etter min mening i allefall) livet av myten om at ateister i bunn og grunn bare er fundamentalister som er ute etter å tvinge sin tro på andre, hovedsakelig gjennom å understreke det de fleste ateister vil være enig i: Det er ikke religionsfriheten som er problemet, det er det faktum at folk har et behov for å bruke den. De aller fleste ateister er fullstendig i mot å tvinge folk til å være troløse. Målet er å få folk til å velge det selv, ellers har man ikke oppnådd noen ting. Avslutningsvis snakker hun litt om hvordan man best kan fremme ateisme. Hun gir diverse råd, som for eksempel å begynne å blogge, å delta i lokale ateistforeninger (eller starte en selv om det ikke finnes), eller å rett og slett bare fortelle de i umiddelbar nærhet hvorfor man er ateist. Det viktigste i følge forfatteren er at man kommer ut av skapet. At man tør å si at man er ateist, og at man ikke lar seg tie ihjel. Moral: Det er helt ok å være ateist, og vi har all grunn til å være fly forbanna.

Jeg anbefaler den videre til både troende og ikke-troende, og håper at selv de troende som blir fornærmet av denne omtalen også gir den en sjanse.

kortsagt-atheists

Forfatteren snakker om boka:

Om forfatteren:
Greta Christina (f. 31. des 1961) er en veletablert amerikansk ateist, blogger, forfatter og foredragsholder. Utover å publisere jevnlig på sin egen blogg, er tekstene hennes å finne flere andre steder, blant annet i antologien Everything You Know About God Is Wrong og magasinet Skeptical Inquirer. Hun skriver dessuten stadig om sex, og har blant annet skrevet den erotiske novellen Bending. Christina har slitt med depresjoner gjennom store deler av livet, og fikk kreft i 2012. Hun er åpent biseksuell og gift med en kvinne (men dette gikk ikke knirkefritt, og hun forteller om det i Why are you atheists so angry?). De har tre katter.
Greta Christinas blog | Wikipedia | goodreads

Boknyheter #6

I denne spalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

– Neil Gaiman jobber med en ny Doctor Who-episode. Den forrige, The Doctor’s Wife (se bildet), ble godt mottatt, og det blir spennende å se hvordan den neste blir.

– Hilary Mantel stakk av med årets Man Booker Prize med boka Bring Up the Bodies. Hun ble dermed den første kvinne som har vunnet Bookerprisen to ganger, tredje forfatter totalt. Første gang vant hun den for forgjengeren til årets prisvinner, nemlig Wolf Hall.

– Supermann har vært tema i amerikanske rettsaler om dagen, og striden har handlet om hvem som egentlig har rettighetene til superhelten. Det var DC Comics som gikk seirende ut av konflikten. Det kan du lese mer om hos The Independent.

(Bildet er lånt fra nrkbeta.no)

– Nå kan du få digitale boktips på biblioteket. Det er Deichmanske Bibliotek som har utviklet Aktive hyller, og den skal hjelpe brukerne med å oppdage hva biblioteket har å by på, samt inspirere til å lete opp nye bøker. Utviklerne har gjesteblogget om prototypen på NRKbeta.no.

– I Klassekampen er den en artikkel om manglende mulighet til å låne e-bøker på norske biblioteker. Kristian Meisingset, kulturredaktør i Minerva, skriver i kronikken Bibliotekene står for fall at utlån av e-bøker er en dårlig løsning uansett. Det er ikke Martin Kristoffer Bråthen fra Deichmanske enig i. Siste kvinne ut i diskusjonen er Karianne Bjellås Gilje.

– Nobelprisvinneren Mo Yan får egen fornøyelsespark. Dette er, så vidt Dagbladet kjenner til, den ene av to litterære opplevelsesparker (J.K. Rowlings Harry Potter-park i Florida er selvsagt den andre).

– Skuespiller Johnny Depp beveger seg inn i forlagsverden, nærmere bestemt i et imprint kalt Infinitum Nihil, under HarperCollins. Blant de første titlene vil han fokusere på Bob Dylan. Dette kan du lese mer om hos Huffington Post.

– Til tross for at Fifty Shades-serien til E.L. James har blitt brutalt slaktet av franske kritikere, selger den som varmt hvetebrød der også. Kritikerne mente at en britisk forfatter med «skrive-talent på høyde med en seksåring» ikke hadde noen verdens ting å fortelle til en nasjon med lang historie innen erotisk og sadomasochistisk litteratur (som f.eks. 120 days of Sodom og Story of O). Det bryr tydeligvis ikke leserne seg noe om, for bøkene nådde 100 000 solgte kopier i løpet av de to første dagene.

– Det kan hende du fikk med deg at Google-logoen var en hvalfanger den 18. oktober? Det var en hyllest til Moby Dick, som først kom ut 18. oktober 1851. Selv om boken i dag er å regne som en klassiker, merket forfatteren Herman Melville ikke noe til suksessen selv. Jyllands-posten har en artikkel om dette.

– I år er det 100 år siden den svenske dramatikeren August Strindberg døde. I den anledning sendes Radioteatrets Et drømmespill i tre deler på P2. Første episode var i går, men kommer i reprise igjen i dag kl. 21.03. De to neste kommer søndag om en og to uker kl. 15.03, eventuelt i reprise mandagen etter.

The Dylan Thomas Prize har siden 2006 blitt delt ut til unge forfattere, og har siden den gang blitt ganske så prestisjefylt. Premien er intet mindre enn £30 000, og årets shortlist er som følger:
* The Spider King’s Daughter – Chibundu Onuzo
* The White Shadow – Andrea Eames
* Seating Arrangements – Maggie Shipstead
* The Doll Princess – Tom Benn
* Once You Break a Knuckle – D.W. Wilson

– Amazon er på vei inn i skolen: med det nye konseptet Whispercast ønsker Amazon å utvide mulighetene med Kindle. Whispercast gir organisasjoner mulighet til å dele innhold med flere enheter. Du kan lese mer om det hos Publisher’s Weekly.

– Pave Benedict XVI skal gi ut en trilogi gjennom Crown Publishing Group. Det dreier seg om “a penetrating and theologically rich exploration of the infancy and early life of Jesus.” Og mens vi er inne på religion… En kristen blogger levde i 12 måneder etter beste evne utifra hva Bibelen har å si om hvordan kvinner skal te seg. Nå har hun skrevet bok om opplevelsen, men kristne bokhandler ønsker ikke å selge boka. Hvorfor? Fordi forfatteren nekter å fjerne ordet «vagina» fra boka.

– Et firma i New York ønsker å utvikle en Spotify-lignende tjeneste for bøker.

– Er du nysgjerrig på hva slags helseproblemer George Orwell, Brontë-søstrene, James Joyce og William Butler Yeast hadde å stri med? Da er det jammen godt det finnes en artikkel om akkurat det hos Publisher’s Weekly.

The Mystery Play – Grant Morrison

Sjanger: Tegneserieroman/krim
Først utgitt: 1994
Originaltittel: The Mystery Play
Denne utgaven utgitt: 1994
Forlag: DC Comics
Format: Heftet
Illustrert av: Jon J Muth
ISBN:1563891891
Sider: 80
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: Accusation and suspicion threaten to tear a small English town apart when the actor playing God in a local religious play is brutally murdered. Into this turmoil comes a detective who is not what he seems, a man caught in a desperate race to unlock the secret of the town’s redemption… and his own.
****

Grant Morrison er et kjent navn i tegneserieverden, med fortellinger om Fantastic Four, Batman, Animal Man og The Invisibles på samvittigheten. Det er jo forsåvidt grunn nok i seg selv til å kikke på det han skriver, men denne boka merket jeg meg først og fremst på grunn av den dystre forsiden. I et dust landskap ligger en drept person, og i det fjerne står en skikkelse. Så skulle det også vise seg at det er illustratøren Jon J Muth og ikke Grant Morrison som gjør denne korte romanen verdt å lese.

Etter at skuespilleren som spiller gud i et religiøst teaterstykke blir funnet skutt og drept, må etterforskeren Frank Carpenter finne morderen. I tillegg til at småbyen begynner å rakne litt i sømmene ved å mistenkeliggjøre hverandre («det må være en av de jævla utlendingene. Send dem hjem,» også videre), blir det raskt klart at etterforskeren selv har en hemmelighet. Hva er det som foregår?

For å si det kort og greit, var dette en helt ordinær krimfortelling. Dersom dette hadde vært en roman (eller kanskje novelle) uten bilder, hadde den hatt meget lite å stille opp med, tror jeg. Det er ikke det at den er spesielt dårlig. Det er bare det at den er fullstendig intetsigende og, tja, på grensen til usynlig. Teksten i seg selv hadde kanskje (!) fått plass i en krimnovellesamling satt sammen av tekster med ymse kvalitet. Jeg ble overraskende nok rimelig skuffet over Morrison.

Men så ble jeg også desto mer fascinert av illustratøren Jon J Muth. Tegningene hans er mildt sagt utrolig flotte:


Det gjør ikke illustrasjonene rettferdighet å ta dem ut av konteksten, for det er der de virkelig skinner, men disse gir i allefall et inntrykk av hvor levende og livaktige personene blir med Muths strek. Innimellom tas leseren med ut i drømmer og paranormalitet (for eksempel under teaterstykket), og overgangen mellom virkelighet og fantasi er jevn som bare det.

Dermed har det seg sånn at den eneste grunnen til å plukke opp denne tegneserieromanen er – sånn jeg ser det – illustrasjonene. Fortellingen i seg selv ble forunderlig lite viktig for min del. Selv om den hadde sine øyeblikk, hadde den ingenting å stille opp med mot det grafiske. Den får en sterk treer på min imaginære terning, utelukkende pga de vakre tegningene. De kunne i teorien fått enda bedre karakter, men jeg opplevde det som problematisk at de bar hele fortellingen alene, og på sett og vis dyttet teksten litt ut i skyggen. Alle de små lagene jeg mistenker finnes i teksten i seg selv forsvant som dugg i solen for min del.

Men igjen… Jeg kan kanskje ikke forvente annet når grunnen til at jeg plukket den opp var nettopp forsideillustrasjonen?

Forfatter-bio:
Grant Morrison (f. 1960) er en skotsk tegneserieforfatter, dramatiker og selverklært okkultist. Han debuterte som tegneserieforfatter med stripene om Gideon Stargrave i bladet Near Myths i 1978. De mest kjente titlene hans i tillegg til Batman: Arkham Asylum er blant annet Animal Man, The Invisibles og New X-Men.
Wikipedia | goodreads

Everlast – Chad Michael Murray

Sjanger: Tegneserieroman
Først utgitt: 2011
Originaltittel: Everlast
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Archaia
Format: Innbundet
Illustratører: Robbi Rodriguez, Andrew Huerta, JK Woodward, Trevor Hairsine
ISBN: 9781932386974
Sider: 104
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: A pre-apocalyptic tale, Everlast follows Derek Everlast, a man whose destiny in life is guiding others to a place of rebirth for mankind called Haven. Following an instinct called the Nudge, bestowed on him by a higher power, Derek is guided to the next chosen human destined to survive, a little girl named Melissa. In a harrowing adventure, he must deliver her safely to Haven before the End of Days. Everlast tells a story of choice, love, friendship, and, most of all, survival. Will you be chosen?
****

Fra tid til annen dukker det opp en tittel som overrasker. Dette var en av dem. Jeg hadde ikke peiling på at tenårings-idolet Chad Michael Murray drev med tegneserieromaner. Jeg har riktignok sett ham spille Lucas i One Tree Hill, og han er glad i å skrive. Jeg ble jo umiddelbart nysgjerrig, for vaskeseddelen hørtes lovende ut. Ja, det lovet godt, men Murray forteller så rent for mye på de 100 sidene han har tilgjengelig, og gjør det hele enda litt mer hektisk med å skvise inn hele fem forskjellige illustratører.

Vi befinner oss altså i en verden som går mot slutten. Gatene svømmer over av synd, og ting ser mørke ut. Men Derek Everlast og en gruppe andre «soldater» har et oppdrag: å redde de utvalgte fra undergangen ved å levere de trygt til Haven. Når Everlast må hente Melissa, begynner det virkelig å skje dramatiske ting. Scavi-er, store dragelignende beist, har funnet ut hvem han skal redde, og prøver å stoppe ham. Melissa er helt nødvendig for at Haven skal fungere. Om Everlast mislykkes, er det ikke lenger noe håp for menneskeheten.

Det ligger en ganske kraftig religiøs undertone i denne fortellingen, og det er ikke så veldig rart. Murray skriver selv i forordet at han har latt seg inspirere av en av de mange religiøse som går rundt og banker på dører for å redde de av oss som ikke enda har sett lyset. 144 000 mennesker skulle bli reddet, i følge denne dommedagsprofeten. Murray lot seg ikke redde av «dørselgeren», men i ettertid begynte han å tenke seg en situasjon der dette faktisk var sant. Hva om 144 000 mennesker skulle reddes, og en gruppe mennesker hadde i oppgave å finne og redde dem før det er for sent?

Jeg kunne i grunn ha klart å styre meg for religiøs terminologi (synd, for eksempel) og bruk av heftig religiøs symbolikk (himmel/helvete også videre), men det er noe jeg kan leve med. Så det lå an til å bli en god debut, hadde det ikke vært for at fortellingen glatt kunne ha vært fire ganger så lang. Ja, jeg mener det. Her ligger det såpass mye som burde få mer plass og utbroderes at det helt sikkert kunne ha fylt 400 sider. Og det må jeg si jeg ikke klarer å forstå. Murray har det fryktelig travelt med å bli ferdig. Hvorfor?

Romanen hadde kanskje blitt mindre hektisk om det ikke hadde vært for at det er fem forskjellige illustratører som hver og en forteller en del av historien. Altså, vi hopper direkte fra en stil til en annen. Det gjorde det faktisk vanskelig å skille de forskjellige karakterene fra hverandre, særlig i kontrasten mellom hard strek og vannmaling – selv om overgangen i seg selv er jevn og fin. Det er et litt forvirrende trekk, men det hadde helt sikkert gjort seg godt om romanen var på 400 sider, så vi hadde hatt tid til å bli kjent med de forskjellige stilene før vi hastet til neste. For du må ikke misforstå, illustrasjonene er nydelige, alle sammen.

Det største problemet er med andre ord at det ikke er nok sider. Det er jo ikke akkurat den verste kritikken man kan gi en debutant. Murray skriver i utgangspunktet godt, men han skriver ikke nok. Mulig han har hatt noen regler å forholde seg til hos forlaget. Ikke vet jeg. Det er i allefall mer enn nok potensiale her til å skrive en gigantisk murstein, og den er jeg rimelig sikker på at jeg hadde likt godt. Når det er sagt, jobber Murray med oppfølgere, så det kommer nok mer. Problemet mitt er at det var plass til så mye mer mellom panelene i denne boka.

Murray svarer på spørsmål om boka:

Andre bloggere om boka:
Comics Grinder

Forfatter-bio:
Chad Michael Murray (f. 24. august, 1981) er en amerikansk skuespiller, modell og forfatter. Som skuespiller er han godt kjent for mange som Lucas Scott i One Tree Hill, men han har også spilt i filmer som Freaky Friday og House of Wax. Ellers har han prydet en rekke magasinforsider, og henger på veggen til mang en tenåring rundt om i verden.
Wikipedia | Hjemmeside | goodreads | Twitter

The Magic of Reality: How We Know What’s Really True – Richard Dawkins og Dave McKean

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap (ungdom)
Først utgitt: 2011
Originaltittel: The Magic of Reality: How We Know What’s Really True
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Bantam Press
Format: Innbundet
Oversatt av: –
ISBN: 9780593066126
Sider: 271
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka:
Magic takes many forms. Supernatural magic is what our ancestors used in order to explain the world before they developed the scientific method. The ancient Egyptians explained the night by suggesting the goddess Nut swallowed the sun. The Vikings believed a rainbow was the gods’ bridge to earth. The Japanese used to explain earthquakes by conjuring a gigantic catfish that carried the world on its back — earthquakes occurred each time it flipped its tail. These are magical, extraordinary tales. But there is another kind of magic, and it lies in the exhilaration of discovering the real answers to these questions. It is the magic of reality — science.
****

Det er alltid hyggelig å finne nye – eller lese gamle – favorittforfattere, men enda finere er det når de slår seg sammen med en annen av favorittene dine. Richard Dawkins, en av vår tids mest kjente biologer og ateister har i denne boka slått seg sammen med den fantastiske illustratøren Dave McKean, for å fortelle at vi slett ikke trenger å ty til overnaturlige og religiøse beskrivelser for å forstå verden rundt oss. Virkelighetens magi er mye bedre.

Over 12 kapitler kan vi lese om følgende temaer: Hva er virkelighet, og hva er magi? Hvem var den første personen? Hvorfor er det så mange forskjellige dyr? Hva er ting laget av? Hvorfor har vi natt og dag, sommer og vinter? Hva er sola? Hva er en regnbue? Når og hvordan startet alt? Er vi alene? Hva er et jordskjelv? Hvorfor skjer kjipe ting? Og til slutt: Hva er et mirakel?

Hvorfor finnes det så mange forskjellige dyr? — © Dave Mckean

Innledningsvis deler Dawkins opp «magi» i tre: Overnaturlig magi (som når feen i Askepott tryller om et gresskar til en vogn), scene-magi (som når illusjonister later som at de forvandler et tørkle til en due) og til slutt virkelighetens magi (som er den følelsen av ærefrykt man kan få når man kikker opp på stjernehimmelen, ser en vakker solnedgang eller hører på fuglekvitter). Alle tre formene for magi får plass, men det er virkelighetens magi som får den avgjørende plassen.

Hvert kapittel innledes med myter fra hele verden. I kapittelet om døgn og årstider er det for eksempel aboriginene i Australia og indianerne på det nord-amerikanske kontinentet hvis myter vi får høre om. I kapitlet om hvordan alt startet, får vi skapelsesmyter fra Kongo, Kina, India, Zulu-ene, Nigeria og Salish-ene (en indianerstamme i Canada). Vikingene blir nevnt i kapitlet om regnbuen, og myten om Adam og Eva får være med i kapitlet om hvem de første menneskene var. Men så avsluttes hvert kapittel med hva som egentlig er tilfellet. Hva sola, regnbuen, årstidene, jordskjelv osv egentlig er.

Ved hjelp av McKeans fantastiske illustrasjoner, tas leseren med gjennom alle spørsmålene på en pedagogisk måte. Jeg har skrevet «ungdom» i parantes øverst i posten, men for å være helt ærlig passer denne til alle. Dette er en sånn type faktabok som du kan lese for minstemann før han sovner, deretter låne bort til storesøster som kan lese selv – også kan du og svigerfar få nytte av den etterpå. Dawkins skriver som vanlig på en måte som gjør at du og jeg skjønner hva som foregår til tross for at vi ikke er biologer eller fysikere. Det finnes ikke noe pretensiøst eller overlegent med måten Dawkins skriver på.

Slektstreet ditt, for henholdsvis 6 millioner, 25 millioner og 63 millioner år siden. — © Dave McKean

Om jeg skal forsøke å trekke frem Dawkins hensikt med både denne og de fleste andre bøkene hans, så er det å oppmuntre til kritisk tenkning. Han er en sterk motstander av å gjøre ting «fordi vi alltid har gjort det», og av å la være å stille spørsmål. Han er, som vi vet, en åpenhjertet ateist, og det skinner igjennom i denne boka også. Han setter alle religioner på samme nivå, som han konsekvent kaller myter og overtro, enten han snakker om norrøn og egyptisk mytologi eller kristendom. Og målet? Å få deg til å være kritisk – å få deg til å ville finne sannheten. For i bunn og grunn er virkelighetens magi langt, langt mer fantastisk enn overtro og scene-magi. Dawkins overbeviser, som vanlig! Boka finnes for øvrig også på norsk under tittelen Den magiske virkeligheten (gis ut av Humanist forlag).

Bok-trailer:

Andre bloggere om boka:
Matematikklærer’n

Forfatter-bio:
Clinton Richard Dawkins (f. 1941) er en britisk evolusjonsbiolog, adferdsbiolog og forfatter. I tillegg er han viden kjent som ateist, blant annet fordi han er kraftig i mot kreasjonisme og idéen om at det må finnes en gud. I boken The Blind Watchmaker protesterer han mot nettopp tanken om intelligent design ved å bruke klokkemaker-analogien (om at noe så avansert som liv kan ikke være tilfeldig). I The God Delusion setter han spikeren i kista for religion og argumenterer for at det er ytterst liten sannsynlighet for at det finnes en gud. Han er kjent fra en hel masse TV- og radiodebatter, og har gjort avanserte teorier og tanker tilgjengelig for mannen i gata gjennom mange av sine publikasjoner.
Wikipedia (bildekilde) | hjemmeside | goodreads | Twitter


Besøk siden 12. mars '10

  • 292,865 hits

Instagram

When I'm in a bit of a reading slump, I find it helps to read YA, a type of literature I otherwise don’t read that much anymore.  Currently reading The Sun Is Also a Star by Nicola Yoon.

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #thesunisalsoastar #nicolayoon I’ve never actually read The Catcher in the Rye by J.D. Salinger. Now is a good a time as any. From what I understand, people either love or hate the protagonist. Have you read it? What do you think?

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #nrklesetips #boktips #thecatcherintherye #bookhaul  #redderenirugen #jdsalinger #klassiker #classic #lesehest #bokorm #bookworm #bookporn I’ve never been a huge fan of Stephen King, but I’ve ended up reading quite a few of his books... At the moment I'm slowly working my way through the massive brick that is "It". #book #books #bøker #litteratur #literature #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #stephenking #it #pennywise #horror #skrekk The Bell Jar by Sylvia Plath is one  of my favourite novels, and it was about time I got my hands on a collection of her poetry.

#bøker #book #books #litteratur #literature #poetry #poem #sylviaplath #dikt #everymanslibrary #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #newbook New book: Dikt & forbannet løgn. This is a collection of Norwegian poetry - allegedly the best Norwegian poems.

#books #bøker #litteratur #literature #poetry #poem #anthology #antologi #newbook #nybok #bok #lesetips #diktogforbannetløgn #dikt #spartacus #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul Picked up Everything, Everything by Nicola Yoon a couple of hours ago, and am already half way through. I quite like it so far!

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #everythingeverything #nicolayoon #newbook #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #sommer I have had "The gigantic beard that was evil" by Stephen Collins in my shelves for quite some time, and finally decided to read it. It's a quirky story about a neat and tidy guy living in a neat and tidy place. Life is perfectly predictable until his beard starts growing. And growing. And growing... I quite liked it - not a new fave of mine, but an enjoyable read nonetheless.

#bøker #books #litteratur #literature #graphicnovel #tegneserie #thegiganticbeardthatwasevil #stephencollins #picador #coffeeporn #bookhaul #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips Kroppen er lol. Sitat: @kavehrashidi, lege.

#broderi #embroidery #crosstitching #crosstitch #geriljabroderi #subversivecrosstitch #stitch #colours A couple of months ago, a friend of mine bought me this book. It contains some... interesting inventions! Certainly a weird read. 
Sorry I have sort of abandoned this account recently, I have been posting on @saga_in_oslo. If you like dogs, you might want to follow my quirky husky-staffy-mix. If not, you better just stay here. ❤

#books #bøker #bookhaul #newbook #unuselessinventions #litteratur #literature #sakprosa #nonfiction #bookstagram #instabook #bookish #japan #bookporn #lesetips #nrklesetips Currently reading: A House at the Bottom of a Lake, by Josh Malerman. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #joshmalerman #coffee #kaffe #cappuccino #coffeeporn #ahouseatthebottomofalake #currentlyreading
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat