Posts Tagged 'psykologi'

The Lucifer Effect – Philip Zimbardo

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap
Originaltittel: The Lucifer Effect (2007)
Denne utgaven utgitt: 2011
Format: Lydbok
Oversatt av:
Lest av: Kevin Foley
Forlag: Tantor
ASIN: B004UC573Y
Spilletid: 26 timer, 49 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Drawing on examples from history as well as his own trailblazing research, Zimbardo details how situational forces and group dynamics can work in concert to make monsters out of decent men and women. Zimbardo is perhaps best known as the creator of the Stanford Prison Experiment. Here, for the first time and in detail, he tells the full story of this landmark study, in which a group of college-student volunteers was randomly divided into guards and inmates and then placed in a mock prison environment. Within a week, the study was abandoned, as ordinary college students were transformed into either brutal, sadistic guards or emotionally broken prisoners. By illuminating the psychological causes behind such disturbing metamorphoses, Zimbardo enables us to better understand a variety of harrowing phenomena, from corporate malfeasance to organized genocide to how once upstanding American soldiers came to abuse and torture Iraqi detainees in Abu Ghraib. He replaces the long-held notion of the «bad apple» with the «bad barrel» – the idea that the social setting and the system contaminate the individual, rather than the other way around.
****

Har du hørt om Stanford Prison Experiment? Det har du nok, om du har lest litt populærpsykologi. Men om det er nytt for deg er altså saken denne: Philip Zimbardo bestemte seg for å lede et sosialpsykologisk eksperiment knyttet til mellommenneskelige relasjoner i fengsel i 1971. Eksperimentet var i og for seg interessant, men det var ikke på langt nær så store forventninger knyttet til prosjektet som det kunne ha vært. Zimbardo og medhjelperne forventet å finne litt forskjellig, men det de fant var så banebrytende og sjokkerende at eksperimentet har etablert seg som en del av både populærkultur og folk flests kjennskap til psykologi.

Zimbardo inviterte en gruppe helt tilfeldige mennesker (studenter) til å delta i eksperimentet. Planen var at halvparten helt tilfeldig skulle velges til å være fengselsvakter, og den andre halvparten skulle være fanger. Vaktene fikk uniformer og mørke solbriller. Fangene fikk også egne uniformer. Det var et viktig poeng at det var helt tilfeldig hvem som ble hva før eksperimentet, men etterpå er det jo selve kjernen. Rollespillet havnet nemlig ut av kontroll, der de helt vanlige, tilfeldige menneskene som fungerte som fengselsvakter ble svært brutale både fysisk og psykisk og fangene ble svært underkuet og motløse. Toppen av kransekaka var at Zimbardo selv, som skulle fungere som fengselsdirektør, ble en del av eksperimentet, der han unnlot å stoppe det og mistet litt av kontakten med sin egentlige rolle (psykologen og forskeren). Det var Zimbardos date, også psykolog, som stoppet prosjektet da hun ganske tilfeldig fikk innsikt i de sjokkerende handlingene som utspilte seg i fengslet.

Det gikk ikke mer enn noen timer før de første tegnene til disse ekstreme rollene begynte å vise seg, og eksperimentet, som skulle vare to uker, ble altså avsluttet etter 6 brutale dager.

Stillbilder fra eksperimentet i 1971.

Zimbardo snublet over noe svært viktig: var det faktisk sånn at hvem som helst kunne gjøre onde ting? Milgram-eksperimentet hadde funnet sted ikke så veldig mange årene i forkant. Finnes det egentlig ikke «bad apples», men «bad barrels»? Er det omgivelsene og ikke personene som gjør at onde handlinger blir begått? I så fall må det røskes i dine og mine forventninger om at vi aldri verden ville ha vært onde – at det er en vesensforskjell mellom gode og onde mennesker. Hva om alle kan være onde? Hva da?

Eksperimentet ble bemerkelsesverdig relevant i 2004, da de sjokkerende bildene av amerikanske soldater som poserte med svært nedverdigede fanger i fengselet Abu Ghraib. lakk ut i offentligheten. Misbruket lignet skummelt mye på det de hadde sett tretti år tidligere i et oppdiktet fengsel i kjelleren på Stanford. Det ble slått hardt ned på soldatene. 17 ble fjernet fra jobben sin, 11 siktet for «dereliction of duty», misbruk og ulike grader av vold og deretter dømt i krigsrett. De strengeste straffene gikk til soldatene Charles Graner og hans tidligere forlovede Lynndie England, som fikk henholdsvis ti og tre års fengsel for handlingene sine.

Lynndie England jobbet i fengselet Abu Ghraib.

Særlig England har blitt stående som ondskapen selv i ettermælet, og det ble et voldsomt mediastyr (ikke overraskende), med svært mange som uttalte sin avsky mot soldatene og deres handlinger. Hvordan kunne amerikanske soldater oppføre seg sånn? Det måtte jo være snakk om gjennområtne epler som lurte seg inn i forsvaret.

Eller?

Zimbardos eksperiment viser at det måtte det slett ikke. Og det er det som er hele poenget hans i denne boka, der han snakker om blant annet tilstandene i Abu Ghraib. Han tar selvsagt avstand fra misbruket, men han mener at det er eplekassa som gjør eplene råtne, og at man kan luke ut så mange enkeltepler man vil, men problemet vil fortsatt ikke være løst.

Han mener blant annet at håndteringen av slike situasjoner (som på ingen måte begrenser seg til Abu Ghraib, det finnes mange eksempler der for eksempel soldater begår overgrep og overtramp) er designet ut fra helt feil grunnlag. Han mener også at hvis ondskap kan ramme hvem som helst, er det viktig å være bevisst på dette. Man må være bevisst sine egne grenser, bevisst generelle fallgruver og bevisst at det kanskje ikke er noe som heter råtne epler. Han kommer med en rekke råd om hvordan man kan holde seg selv i nakken og sjekke at man ikke er i ferd med å gå i en av de mange fellene.

Det skal for øvrig sies at eksperimentet har fått en del kritikk, også av Zimbardo selv. Det er selvsagt et stort etisk problem at mennesker ble forvandlet til misbrukere og ofre i et eksperiment (ikke kjempegodt betalt, heller), og at Zimbardo selv fungerte som både del av eksperimentet og en nøytral kontrollperson. Eksperimentet kan heller ikke gjenskapes uten problemer (selvsagt grunnet de etiske problemstillingene). Men det føyer det seg inn i rekken av undersøkelser som viser at skillet mellom godt og ondt slett ikke er så klart som vi aller helst vil ha det til.

Alt i alt en interessant bok. Naturlig nok sentrert i stor grad rundt Zimbardos eget eksperiment (han beskriver det ned til ganske liten detalj), men det er ok. Kunne nok ha blitt kuttet ned en del, men beskrivelsene av eksperimentet er interessante i seg selv, ikke bare i det store bildet av ondskap og onde handlinger. Anbefales videre.

kortsagt-lucifer

Dokumentar om Stanford Prison Experiment:

Om forfatteren:
Philip George Zimbardo (f. 1933) er psykolog, forfatter og professor emeritus ved Stanford University. Han er best kjent for Stanford Prison-eksperimentet, og har flere bøker på samvittigheten, deriblant The Time Paradox og The Time Cure. Han har en BA i psykologi, sosiologi og antropologi fra Brooklyn College, og fikk sin MS og phD ved Yale University, hvor han senere underviste i et år. Etter dette underviste han ved New York University, Columbia University og til sist Stanford University. Han er en av skaperne av Social Intensity Syndrome-teorien, der det fortsatt samles inn data nå. Han er også leder av Heroic Imagination Project. Han har pensjonert seg, men er fortsatt å finne på Stanford University og ellers i populærvitenskapelige settinger.
Wikipedia | hjemmeside

The God Virus – Darrel W Ray

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap/ateisme
Originaltittel: The God Virus (2009)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Lydbok
Oversatt av:
Lest av: Darrel Ray
Forlag: Dogma Debate, LLC
ASIN: B00A8LQFGO
Spilletid: 7 timer og 22 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Dawkins, Hitchens, Harris and Dennett opened the door to a hard nosed look at religion in our society but no one seemed to be using their concepts to explain the psychology of religion and its practical effects on people. Dr. Darrel Ray, psychologist and lifelong student of religion stepped into this gap to discuss religious infection from the inside out. How does guilt play into religious infection? Why is sexual control so important to so many religions? What causes the anxiety and neuroticism around death and dying? How does religion inject itself into so many areas of life, culture and politics? Dr. Ray explores this and much more in his book, The God Virus: How religion infects our lives and culture. This second generation book takes the reader several steps beyond Dawkins, et al. into the realm of the personal and emotional mechanisms that affect anyone who lives in a culture steeped in religion. He uses examples that anyone can relate to and gives real world guidance in how to deal with and respond to people who are religious among our families, friends and coworkers.
****

Ateisme i den formen kanskje helst Richard Dawkins er det største symbolet på har vokst frem de siste årene. Ateister har blitt enda krassere i tonen mot religion, og de moderate slipper slett ikke alltid unna kritikken lenger, heller. Det er derfor mange som setter Dawkins og andre som ham (deriblant Sam Harris, Christopher Hitchens og Daniel Dennett) i vrangstrupen, og mange ateister argumenterer for at denne formen gjør mer skade enn nytte. Mange sammenligner for eksempel Dawkins med religiøse fundamentalister. Det er i det hele tatt en het debatt som jeg ikke skal blande meg noe særlig mer inn i her og nå.

Darrel Ray forklarer fra begynnelsen av at han langt på vei har latt seg inspirere av folk som nettopp Dawkins. Rays påstand er at religion kan sammenlignes med oppførselen til et virus, og mange av dere vet kanskje allerede at det var nettopp Richard Dawkins som introduserte mem-teorien i Det egoistiske genet fra 1976. Et mem er kort sagt en idé som sprer seg innen en kultur eller gruppering, og begrepet var i bunn og grunn ment som en analogi og et supplement til genenes oppførsel (anbefaler forøvrig at dere leser Det egoistiske genet!). Men i denne sammenhengen holder det å si at religioner er memer.

Ray tar skrittet et hakk videre og har i det hele tatt skapt en lang og sammenhengende teori om at religion deler svært mange trekk med et virus. Det er vanskelig å ikke være enig med ham i mye, og selv om analogien kanskje er litt påtvungen her og der, er den i det store og det hele svært treffende. Han snakker om de mange likhetstrekkene i hvordan både religioner og virus kan dø ut, hvordan det noen ganger er tilfeldig hvem av dem som klarer å spre seg og kanskje mest sentralt: hvordan religion (og virus) modifiserer oppførselen til «verten».

Skyldfølelse er en av de mest sentrale verktøyene innen religion, og det at det ofte er slik at det henger en eller annen allmektig gud over skulderen på en hele tiden, gjør det enda vanskeligere. Allikevel viser flere studier at religiøse personer ikke automatisk gjør mindre av de tingene de helst skal ta avstand fra (for eksempel onanering, pornobruk og sex utenfor ekteskapet). Tvert i mot viser det seg stadig at det er mer utbredt i svært religiøse områder. Forskjellen er skyldfølelsen. En ikkereligiøs kan onanere så mye han eller hun vil uten å føle noe skyld, mens det for en religiøs person ofte er å regne som syndig. Driftene er allikevel de samme, og skyldfølelsen er enorm for mange religiøse.

Ray snakker dessuten litt om hvor sentralt sinne og fremmedhat faktisk er i svært mange religioner, inkludert de som påstår at de er basert på kjærlighet og medmenneskelighet. For at religionen (viruset, altså) skal overleve, må det blant annet bygges opp en oss-mot-dem-mentalitet som ikke bare gir de «infiserte» sjansen til å se på seg selv som noe bedre enn de andre, som de utvalgte, men også en unnskyldning til å redde øvrigheten fra deres uvitenhet. Han gir tips om et triks man kan gjøre om man ikke er enig i at det er mye sinne i religion. Skru på en religiøs kanal, finn en kristen (eller muslimsk, eller hvilken som helst annen religiøs) lederskikkelige, og skru av lyden. Studer ansiktet og kroppsspråket til vedkommende, og spør deg selv hvilke følelse de ser ut til å ha. Svært ofte er dette sinne.

I motsetning til for eksempel Dawkins, gir Ray inntrykk av å være litt mindre aggressive og litt rundere i kantene i sin ateisme. Der han i den siste delen av boka gir råd til hvordan en ateist skal forholde seg til folk som er «under påvirkning av» viruset, går mange av tipsene ut på å rett og slett unngå hele greia. Et eksempel er for eksempel om du som ateist møter en person som salig påstår at «jeg kan takke Gud for at jeg var en av de tre som overlevde denne katastrofen», er fort gjort å bli syrlig og spørre om hvorfor i all verden gud skapte katastrofen i det hele tatt, og hvorfor han var villig til å ofre flere titalls andre. Ray mener i steden at ateisten rett og slett skal ignorere «viruset» og svare «ja, du var heldig» eller «jeg er glad for at du overlevde».

Ray sykeliggjør dermed på en måte de religiøse. Der Dawkins & co ofte går rett på og holder de fleste religiøse ansvarlig for sin egen religiøsitet, gir Ray inntrykk av å heller se på dem som ofre for et virus. Jeg vet nå ikke om det er en mindre arrogant måte å se på det på enn andre, men det blir i allefall mindre (direkte?) konfrontasjoner ut fra hans taktikk. Ut i fra hans egen argumentasjon er det definitivt en logisk måte å se på det på. Boka er et interessant tilskudd til all den religionsskeptiske litteraturen som har vokst frem de siste årene, men den inneholdt ikke så mye jeg ikke hadde hørt andre steder før. Ray kan i det store og det hele argumentere for seg, og kommer med flere eksempler der religiøse venner og bekjente av ham har fått øynene opp etter å ha gått med på å se på religion på denne måten. Problemet er vel heller det at det sjelden er de religiøse som leser disse bøkene… Confirmation bias, vet dere. 😉

Jeg har forøvrig hørt den som lydbok lest av forfatteren selv, og det var så som så. Man kan stadig høre litt rasling med papir i bakgrunnen mens han leser, og klipperne har ikke gjort en særlig solid jobb med å klippe ut stotring – ved i allefall et tilfelle leser forfatteren feil og starter setningen på nytt uten at det er klippet ut. Det er ikke uvanlig at innleserne stotrer litt her og der, men det blir vanligvis tatt opp på nytt. Vet ikke om dette forlaget har et lavt budsjett eller hva det er, men det høres tidvis litt amatørmessig ut. Det gikk litt utover lytteopplevelsen.

kortsagt-godvirus

Om forfatteren:
Darrel W Ray (f. 1950) er en amerikansk forfatter og foredragsholder i blant annet ledelse. Han er også grunnlegger av organisasjonen Recovering From Religion, som er til stede for folk som forlater religionen de har tilhørt. Han vokste selv opp i en strengt religiøst, kristen familie og med misjonerende foreldre. Han har en BA i sosiologi/antropologi fra Friends University i Wichita og en MA i Kirke og samfunn fra Scarritt College for Christian Workers i Nashville. Deretter tok han doktorgraden sin i psykologi ved Peabody College/Vanderbilt University. Han har vært medlem i Kvekerkirken, deretter i presbyterianerkirken, men forlot den på midten av 80-tallet.
Wikipedia | Twitter

The Man Who Mistook His Wife for a Hat – Oliver Sacks

Sjanger: Sakprosa/psykologi/populærvitenskap
Originaltittel: The Man Who Mistook His Wife for a Hat (1985)
Denne utgaven utgitt: 2011
Format: e-bok
Illustrert av:
Oversatt av:
Forlag: Picador
ASIN: B0057EQEN6
Sider: 276
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: In his most extraordinary book, «one of the great clinical writers of the 20th century» (NY Times) recounts the case histories of patients lost in the bizarre, apparently inescapable world of neurological disorders. Oliver Sacks’ The Man Who Mistook His Wife for a Hat tells the stories of individuals afflicted with fantastic perceptual & intellectual aberrations: patients who have lost their memories and with them the greater part of their pasts; who are no longer able to recognize people and common objects; who are stricken with violent tics and grimaces or who shout involuntary obscenities; whose limbs have become alien; who have been dismissed as retarded yet are gifted with uncanny artistic or mathematical talents. If inconceivably strange, these brilliant tales remain, in Sacks’ splendid and sympathetic telling, deeply human. They are studies of life struggling against incredible adversity, and they enable us to enter the world of the neurologically impaired, to imagine with our hearts what it must be to live & feel as they do. A great healer, he never loses sight of medicine’s ultimate responsibility: «the suffering, afflicted, fighting human subject.»
****

Dette er en klassiker innen populærvitenskap. Den inneholder en rekke tekster om pasienter Oliver Sacks har truffet på i forbindelse med jobben sin innen nevrologi, og det er virkelig en skattekiste av sære tilfeller; morsomme på en trist måte, triste på en sær måte, fullstendig fremmed for folk som ikke selv lider av det. Kan du for eksempel se for deg å ikke klare å oppfatte det som er til venstre? Altså, bokstavelig talt. Man spiser det som ligger på høyre side av tallerkenen, og aner ikke at halvparten ligger igjen, før man har rotert nesten 360 grader mot høyre og så får maten på høyre side. Så gjentar man. Eller det å bare sminke den høyre siden av ansiktet, for den venstre eksisterer simpelthen ikke. Det er ingen venstreside. Kan du i det hele tatt forestille deg det? Det er ikke enkelt.

Eller pasientene som plutselig opplever en egen kroppsdel, for eksempel et bein, som noe fremmed; noe som ikke er og aldri har vært deres, og dermed forsøker av all sin kraft og hive beinet ut av senga (og dermed fly etter den og havne på gulvet). Det er et dødt bein. Det tilhører noen andre, det er i allefall ikke deres – og nå har noen spilt et morbid puss på dem, og de er svært stressa med tanke på at deres eget bein faktisk er borte. Hvordan noen har klart å gjøre dette er umulig å forstå for pasienten, og det gjør bare saken verre. Det er litt som å våkne med hestehodet fra Gudfaren, for så å oppleve at det sitter fast i deg.

Så er det jo de pasientene som tilsynelatende har frosset i tid. De som ikke husker noe etter en viss dato, og som dermed i følge egen forståelse aldri blir eldre. Tenk deg sjokket å se seg selv i speilet og se en gammel mann når man «vet» at man er i 20-årene. Eller å hele tiden oppdage teknologi som slett ikke passer inn i tiden man selv opplever at man er i? Eller å ikke forstå at folk rundt en blir eldre, å aldri kunne danne nye sosiale relasjoner fordi man slett ikke husker menneskene man møter etter denne visse datoen?

Eller de som en dag plutselig begynner å høre musikk. På repeat, som på et stereoanlegg, men inni hodene sine. Til den en dag forsvinner, like plutselig som den dukket opp. Eller, som tittelen henspiller på, de pasientene som mister evnen til å skille mellom for eksempel sin kone og sin hatt. Det er noe perverst underholdende med å lese om disse tilfellene. Samtidig som at man vet at dette er virkeligheten for noen mennesker. Og hvem vet, kanskje dette blir virkeligheten for deg eller meg en dag? Det er ikke alltid (snarere tvert i mot i mange tilfeller) mulig å identifisere hva som er årsaken til disse nevrologiske fenomenene, og det er både spennende og skummelt.

Nå vil jeg vel ikke påstå at Sacks er noen utpreget språkkunstner. Det kan hende han har blitt bedre på dette med årene. Noen deler tyder på at han kanskje ikke er helt sikker på hva lekfolk vil synes er spennende, for jeg fikk tidvis inntrykket av at han skrev litt for langt om noen ting og litt for kort om noe annet. Boka er nokså anekdotisk i formen, og utifra denne alene er det vanskelig å få noe bilde av hvor vanlige disse fenomenene faktisk er. Men det gjør ikke egentlig noe, og lidelsene og tilstandene gjøres fullstendig menneskelige. Sacks fremstår som et dypt sympatisk menneske gjennom hele boka. Han beskriver pasientene med slik respekt og, tja, kjærlighet, at man skjønner at han er oppriktig interessert i hver og en av dem, og at han har viet og vier dem mange tanker. Det er vakkert å for eksempel lese om de tilfellene han enten med vilje eller ved en tilfeldighet plutselig oppdager at mennesker som har blitt avvist som tilbakestående og ubrukelige har merkverdige kunstneriske egenskaper. Eller når han kjærlig beskriver de anonymiserte personene som intelligente, hyggelige, talentfulle også videre. Menneskene er ikke diagnosene sine.

Det er også interessant hvor ofte disse nevrologiske lidelsene faktisk tilføyer noe positivt til pasientenes liv. Er det riktig å bruke det negativt betonte ordet «lidelser» bare fordi de er annerledes fra normalen? Er det riktig å se på folk som scorer lavt på IQ-tester, men som er fantastiske kunstnere, som mindre intelligente? Om de er lykkelige, er det da noen sak? Sacks gjør et poeng av dette gjennom hele boka, men tar selvsagt de brutale lidelsene som virkelig kommer i veien for pasientene på alvor. Det er klart at ikke alle lidelser bringer med seg noe positivt.

Uansett ser jeg definitivt hvordan boka har fått klassikerstatus, og til tross for enkelte svakheter vil jeg anbefale den videre til alle med et snev av interesse for hva som foregår eller kan foregå inni hodene på seg selv og andre.

kortsagt-themanwho

Oliver Sacks snakker om hallusinasjoner:

Om forfatteren:
Oliver Wolf Sacks (f. 1933) er en britisk nevrolog og forfatter bosatt i USA. Han har en rekke populærvitenskapelige bøker på samvittigheten, deriblant Musicophilia, Awakenings (som har blitt filmatisert) og hans nyeste: Hallucinations. Han ble født i London til legen Sam og kirurgen Elsie, og har tre søsken. Som 6-åring ble han, som mange andre, sendt på landet i forbindelse med evakuering under blitzkrigen. Han har en lang og rik karriere bak seg innen en rekke forskjellige nevrologiske lidelser, og har bidratt med forskning på mange områder. Asteroiden 84928 Oliversacks, som er 3.2 km i diameter, er oppkalt etter ham.
Hjemmeside | Wikipedia | goodreads

En smakebit på søndag: The Man Who Mistook His Wife for a Hat

En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

Nå leser jeg en sakprosabok av nevrologen Oliver Sacks som har blitt litt av en klassiker siden den kom på 80-tallet. The Man Who Mistook His Wife for a Hat – and other clinical tales inneholder en rekke korte fortellinger om pasienter han har møtt, med forskjellige, merkelige nevrologiske problemer. Vaskeseddelen sier som følger:

In his most extraordinary book, «one of the great clinical writers of the 20th century» (The New York Times) recounts the case histories of patients lost in the bizarre, apparently inescapable world of neurological disorders. Oliver Sacks’s The Man Who Mistook His Wife for a Hat tells the stories of individuals afflicted with fantastic perceptual and intellectual aberrations: patients who have lost their memories and with them the greater part of their pasts; who are no longer able to recognize people and common objects; who are stricken with violent tics and grimaces or who shout involuntary obscenities; whose limbs have become alien; who have been dismissed as retarded yet are gifted with uncanny artistic or mathematical talents. If inconceivably strange, these brilliant tales remain, in Dr. Sacks’s splendid and sympathetic telling, deeply human. They are studies of life struggling against incredible adversity, and they enable us to enter the world of the neurologically impaired, to imagine with our hearts what it must be to live and feel as they do. A great healer, Sacks never loses sight of medicine’s ultimate responsibility: «the suffering, afflicted, fighting human subject.»

Smakebiten skal dere få fra side 169:

He spent four years in a psychiatric hospital for the criminally insane – despite doubts as to whether he was either criminal or insane. He seemed to accept his incarceration with a certain relief – the sense of punishment was perhaps welcome, and there was, he doubtless felt, security in isolation. ‘I am not fit for society,’ he would say, mournfully, when questioned.

Batman and Psychology: A Dark and Stormy Knight – Travis Langley

Sjanger: Populærvitenskap/psykologi
Originaltittel:
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Lydbok
Lest av: Mike Chamberlain
Forlag: Audible, Inc
ASIN: B008SDCM20
Spilletid: 10 timer, 18 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka:
Batman is one of the most compelling and enduring characters to come from the Golden Age of Comics, and interest in his story has only increased through countless incarnations since his first appearance in Detective Comics #27 in 1939. Why does this superhero without superpowers fascinate us? What does that fascination say about us? Batman and Psychology explores these and other intriguing questions about the masked vigilante, including: Does Batman have PTSD? Why does he fight crime? Why as a vigilante? Why the mask, the bat, and the underage partner? Why are his most intimate relationships with bad girls he ought to lock up? And why won’t he kill that homicidal, green-haired clown?
****

Det er bare å si det med en gang: jeg digger Batman. Jeg har ikke på langt nær lest alt som er å komme over, men jeg koser meg med diverse tegneserier med jevne mellomrom. Og det er ikke bare jeg som er Batman-fan, han er en av de mest populære superheltene som finnes. Hva er greia med det?

For min egen del tror jeg mye av det dreier seg om at han egentlig bare er en vanlig mann. En steinrik mann, velg og merke, men han har ingen superkrefter. Foreldrene hans ble drept da han var ung, av en tilfeldig tyv som endte med å skyte begge to når ranet av dem ikke gikk helt som det skulle. Bruce Wayne arvet firmaet til faren, og butleren Alfred ble den nye farsfiguren. Siden den gang har Bruce sverget på å rydde opp i Gothams gater og sørge for at ingen andre blir offer for det samme som han selv og foreldrene var.

Og det bringer oss til den andre greia ved Batman-universet som er så genialt: Skurkene. Jeg synes skurkene i Batman jevnt over er de kuleste skurkene det går an å oppdrive. Poison Ivy. Bane. Two-Face. Cat Woman. Scarecrow. The Riddler. Penguin. The Mad Hatter. Mister Freeze. Ra’s og Talia al Ghul. Og la oss for all del ikke glemme den evig fascinerende Jokeren – og kjæresten hans Harley Quinn (tidligere psykiater ved Arkham Asylum).

Det er altså litt av en samling karakterer Travis Langley, psykolog og superherologist, begir seg ut på å analysere den mentale helsen til. Bakgrunnen for boka kom da han ble spurt rett ut om Batman er gal. Denne boka er svaret. En etter en tar forfatteren for seg de forskjellige skurkene, så vel som Batman selv. Han ser på hva karakterene gjør, hva som ser ut til å drive dem og hvordan de har blitt tolket av forskjellige tegneserieskapere (det er naturligvis ganske viktig, for det fører til enkelte forskjeller i karakterene). Videre ser han blant annet på de romantiske forholdene til Batman.

Dessuten tar han for seg hvorvidt alle pasientene på Arkham faktisk hører hjemme der. Ville de ha blitt sperret inne på et «galehus» i virkeligheten?

Langley knyter derfor sin lidenskap for superhelter til sin lidenskap for psykologi, og det funker som bare det. Han introduserer på en svært lett tilgjengelig måte en masse prinsipper og teorier innen psykologien, og vips! så har leseren lært om teorier av blant annet Freud og Jung. Uten å i det hele tatt prøve. Han siterer ofte fra de forskjellige tegneseriene for å illustrere sine poenger, og klarer svært ofte å få leseren (eller i mitt tilfelle lytteren) til å trekke på smilebåndet.

Så… er Batman gal? Tja… Mange foreslår for eksempel at han lider av PTSD, men forfatteren argumenterer mot dette. Uten at dette automatisk betyr at han ikke er gal, så klart. Men Jokeren, da? Han må jo være gal! Eller..? Hva med Two-face? The Riddler? Eller Harley Quinn, som startet som Jokerens psykiater og endte opp med å bli hans tidvis ganske lite verdsatte kompanjong. Og om vi går fra tegneserien og over til leserne: hva betyr for eksempel det faktum at «vi» faktisk stemte over å drepe en av «de snille» (Jason Todd), med 5343 stemmer for og 5271 mot. Er leserne gæærne?

Jeg skal ikke avsløre svarene, for jeg synes så absolutt at du skal lese eller høre denne boka. Du trenger ikke engang å være tegneseriefan. Langley forklarer med slik detalj at selv de karakterene du aldri har hørt om blir forståelige. Forfatteren imponerer med tanke på hvor mye arbeid han uten tvil må ha lagt i hver enkelt av analysene. Han er åpenbart like godt kjent med Batman-universet som med psykologi, og det hele blir en medrivende og interessant opplevelse.

kortsagt-batmanandpsychology

Om forfatteren:
Travis Langley er professor i psykologi ved Henderson State University. Han har blant annet forsket på aggressiv adferd og massemedia. Han er stadig å se på tegneseriekonvensjoner, der han snakker om superhelter og psykologi.
Hjemmeside | twitter | goodreads

Depresso – Brick

Sjanger: Tegneserieroman/biografisk roman
Originaltittel:  Depresso (2010)
Denne utgaven utgitt: 2010
Format: Heftet
Design/illustrasjoner: Brick
Forlag: Knockabout
ISBN: 9780861661701
Sider: 262
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: The world is plagued by madness. With leaders bent on insane policies and too many citizens locked in crippling depression, normality seems elusive and questionable. Part travelogue, part indictment of mad medicine, Depresso is Tom Freeman’s hilarious journey through the vagaries of the system to emerged scathed but content with being ‘bonkers’. The story unfolds over several years, in China and the UK, during which anti-depressants reduce Tom to a zombie and alternative therapies drive him to comic re-examinations of his life, his work and relationships.
****

Fiffig tittel på denne boka. Det var tittelen (og i grunn også det minimalistiske omslaget) som fanget blikket mitt mens jeg scrollet gjennom tegneserietitler. En morsom roman om depresjon hørtes jo dessuten ut som noe som var verdt å sjekke ut. Joda, den hadde sine øyeblikk, men i det store og det hele ble det endel rabling som jeg ikke helt så verdien av.

Romanen er altså en halvbiografisk skildring. Forfatteren John Stuart «Brick» Clark ble selv rammet av depresjon for noen år siden, og etter en sprø reise gjennom den britiske helsetjenesten konkluderer han kort fortalt med at den eneste kuren egentlig bare er å bli like gæærn som resten av verden.

Romanen har sine øyeblikk. Han skildrer hva depresjon gjør med en person særs godt, og det er tydelig at han vet hva han snakker om. Plutselig virker hele verden sprø. Ingenting gir mening, og han står plutselig på utsiden og ser det hele slik det egentlig er. Han rammes av en følelse av hjelpeløshet såvel som en manglende vilje til å i det hele tatt stå opp. Hva er vitsen allikevel? Ingenting betyr noe. Forholdet til kona hans begynner å bli litt anspent, han skyver fra seg alle venner og blir bedre kjent med en imaginær, snakkende øgle som dukket opp samtidig som depresjonen rammet.

Men utover det synes jeg forfatteren bruker litt vel mye tid på mye annet rart. Jeg skjønner jo i grunn hvorfor, når han kaller det en halvbiografisk fortelling. Det hele blir nokså politisk fra tid til annen, og det føles litt påtrengende. Det er åpenbart at forfatteren hadde endel problemer i møte med antidepressiva. Han har selvsagt et poeng i at verden har et overforbruk av denne typen medisiner, men jeg opplever at han i blant avskriver at de faktisk er svært effektive for mange pasienter. Han skriver endel om alle bivirkningene, og joda – de er verdt å være obs på. Men så er han heller ikke så nøye på de positive virkningene de kan ha.

Gjennom skildringen kommer et relativt negativt syn på politikere til syne. Han er i det hele tatt generelt misfornøyd med alt som heter stat. Det er i og for seg greit, og man har absolutt grunn til å holde et øye med staten uansett hvem det er som holder tøylene, men det er ikke problemet. Problemet er at det blir en overdose av kynisisme. Som om ikke depresjonen var nok, bli dette i nokså stor grad en kritikk av «systemet.» Kanskje ikke så overraskende når forfatteren har tegnet politisk satire og kritikk i rundt 30 år. Kritikken er selvsagt nokså relevant i forhold til overforbruk av medisiner og lettsindig diagnosering, for all del, men det blir liksom ikke så morsomt som jeg tror at han kanskje forestiller seg. Og joda… jeg vet at kynisisme fort vekk blir en del av hverdagen når man er deprimert. Spørsmålet blir om det gjør seg like godt i en tegneserieroman, eller om det blir litt ensidig. Sistnevnte er min konklusjon.

Kynisisme på dette nivået her gjør seg kanskje best som striper? Korte greier i aviser. Morsomt der og da, så blar man videre.

Og streken hans? Njaaa, ingen ny favoritt. Men den er konsekvent og nokså uttrykksfull. Tydelig at forfatteren er en erfaren tegner, ser at han har tegnet mye striper. Om man ikke tidligere har lest noe om depresjon, er det endel nyttig her. Han legger ved beskrivelse av forskjellige behandlingsmåter, medisiner og definisjoner på litt av hvert. Hjelpsomt for de som har null erfaring, litt i overkant for de som har litt greie på det. Og jeg mistenker at det stort sett er de som plukker opp en roman som dette.

Kjæresten min leste den etter meg, og han sa «joda, den var okay» på spørsmål om hva han synes om den. Det beskriver den vel egentlig best. Helt okay. Begge to trakk på smilebåndet ved noen anledninger, men jeg ville vel ikke kalle den en «hilarious journey», slik vaskeseddelen antyder. Mer en litt-morsom-i-blant-men-for-det-meste-i-overkant-kynisk-og-politisk reise. Hadde det ikke vært for de særs gode beskrivelsene av hva depresjon gjør med en person, ville jeg hatt vanskelig for å anbefale den i det hele tatt. Men den er altså ikke helt borkastet tid, og kan nok føles svært treffende for mange mennesker.

kortsagt-depresso

Om forfatteren:
John Stuart Clark, aka Brick, ble født til østerrikske og skotske foreldre i Sveits, men flyttet fra militærbase til militærbase gjennom oppveksten. Han gjorde endel strøjobber før han på 1980-tallet oppdaget at han hadde et talent for tegneserier. Siden den gang har han blitt kjent for politisk satire. Da han møtte veggen (eller eventuelt fant døra) gjentatte ganger, tegnet han Depresso i jakten på å bli glad igjen.
Hjemmeside

The Walking Dead i spillform

Jeg tillater meg å skrive litt om et spill denne gangen, siden det tross alt er basert på tegneserien av samme navn (som også har inspirert til den velkjente TV-serien). Det er Telltale Games som står bak spillet, og det har de delt i fem episoder. Stilen har de lagt tett oppunder tegningene i originalen, som du sikkert ser i bildet over; grafikken er tegneserieaktig. Fortellingen starter i baksetet på en politibil. Der sitter hovedpersonen, Lee (mannen i blålilla skjorte på bildet), i håndjern og henger med hodet. Den eldre politibetjenten bak rattet kikker på ham i speilet og sier at han tror han er uskyldig, men Lee ser ikke ut til å mene det. De er på vei ut av Atlanta, og møter flere politibiler med sirener som i full fart er på vei inn i byen, før de kjører på en person. Eller rettere sagt, en zombie.

Lee blir slått bevisstløs og våkner til en verden der de døde ikke lenger er døde. Han har skadet beinet, men kommer seg med nød og neppe over et gjerde og inn i en hage. Han oppdager at huset er tomt, men finner ei lita jente i trehytta utenfor. Clementine er åtte år, og foreldrene hennes var i Savannah (langt unna) da det hele begynte. Utifra beskjedene på telefonsvareren står det neppe bra til med dem. Og der har du utgangspunktet: en mann som var på vei til fengsel og ei åtte år gammel potensielt foreldreløs jente i en verden som er i ferd med å gå til helvete.

For å si det som det er: Dette er på ingen måte noen ny Left 4 Dead, Killing Floor eller Dead Island. Dette handler ikke i første omgang å blåse huet av udøde (selv om du blir nødt til det og fra tid til annen). Det handler om valgene du tar; hva du sier og hvem du sier det til. Det handler om hva du velger under press, og konsekvensene dette får for deg i fremtiden. Vær du sikker. Valget du tar i desperasjon i en av de første episodene biter deg gladelig i rumpa i en av de siste. Og du? Du må bestemme deg fort – betenkningstiden din er ytterst begrenset, akkurat slik den hadde vært i en tilsvarende situasjon i virkeligheten. Handlingen formes av valgene dine, og i en verden som har gått av hengslene er det sjelden åpenbart hva som er gode og dårlige valg. No pressure.

Om du tillater deg å leve deg inn i historien, risikerer du en følelsesmessig berg-og-dalbane. En venn av min bedre halvdel karakteriserte spillet som «the saddest shit I’ve ever played.» For å illustrere trakk han frem det å måtte velge hvem som skal leve, hvem som skal få spise, og hva man skal fortelle ei lita jente som er vettskremt når det egentlig ikke finnes noen trøst. Jeg ble selv liggende våken å angre på et av valgene jeg tok i en av situasjonene, og måtte starte episoden på nytt for å rette opp det jeg selv så på som en moralsk brøler. Jada, det er bare et spill, men nei, det er ikke bare det heller. Når så mye av din rolle er å ta alle de vanskelige valgene blir man litt påvirket.

Liker du tegneserien og/eller TV-serien? Gi dette spillet en sjanse. Du har muligens unngått zombiespill (kanskje med unntak av Plants vs Zombies?) fordi du ikke er begeistret for tanken på å løpe rundt i et adrenalinrush med hagle eller motorsag og partere udøde. Det står ikke i fokus her. Dette handler om medmenneskelige relasjoner og umulige valg. Ja, du må tenke fort, men ikke på samme måte som i en av de mer typiske skyterne. Om du tør å ta på deg ansvaret for ei lita jente under zombie-apokalypsen, er dette absolutt spillet for deg. Clementine er forøvrig en av de fineste spillkarakterene jeg har vært borti på lenge.

Og slutten? Jeg er sikker på at jeg døde litt inni meg. Man må ha et hjerte av stein om man ikke blir blank i øynene (eller gråter i bøttevis) av en sånn finale. Internett er stappfull av folk som mener det samme, men jeg tror det er best at du spiller spillet før du googler. Traileren nedenfor er trygg, da!


Besøk siden 12. mars '10

  • 363 096 hits

Instagram

I'll be honest, I bought this one mostly because of the cover... 🥰 Thankfully the plot seems very interesting too! Something has infected the world, and a bunch of girls have been left to fend for themselves. One of the blurbs say the following: "A feminist, LGBT+, sci-fi horror story with all the tantalizing elements of gore, mystery, war, and love you can ask for. Real, flawed, brave girls against a world gone mad. A shudderingly good read!" #wildergirls #rorypower #books #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesehest #bokorm #bookworm #nybok #newbook #bookhaul
I've meant to read this book for so long. Have you read The Vegetarian, or another one of Han Kang's books? #thevegetarian #hankang #bok #book #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #lesetips #boktips #lesehest #bokorm #bookworm #manbookerinternationalprize #bookstagrammers
The story OF this book might actually be more interesting than the story IN it. The Norwegian novel "The Song of the Red Ruby" from 1956 presents the story of the young man Ask Burlefot and his journey through shame and disappointment towards "a deeper understanding of himself." But the novel's sexually explicit descriptions actually landed both the author, Agnar Mykle, and his publisher, Gyldendal, in court. The case is known as the Mykle case. The book initially received pretty favourable reviews, but some thought the contents were pornographic, filthy and obscene. This eventually led to the book being confiscated on a court order, and the author and Gyldendal's managing director was on trial for writing and spreading obscene material (which was illegal at the time). They were both eventually acquitted, but all of the books were removed from the market. The decision to withdraw the books was overturned by the supreme court the next year. Although they won the case, the court case and the intense media attention weighed heavily on Agnar Mykle, turning him into a recluse who almost exclusively spent time with only the closest friends and family. His writing took a serious hit as well. The Song of the Red Ruby is actually the second book in a trilogy, the first one ("Lasso Around the Moon") was published in 1954. It would take 9 years before he finished the trilogy with "Rubicon" in 1965. No pictures were published of him after 1957. It's hard to imagine today, for a Scandinavian at least, that something like this could happen, but it did. And it's not even that long ago!
Into the Wild tells the true story of Chris McCandless, a young man from a privileged family who one day decided to get rid of everything he owned and set off alone into the Alaskan wilds. Four months later he was found starved to death. You may have seen the movie with the same title. I did, years ago, and the story seems to have stuck with me. So I finally decided to pick up the book. #intothewild #chrismccandless #christophermccandless #jonkrakauer #alaska #book #bok #bøker #litteratur #literature #nonfiction #sakprosa #newbook #bookhaul #bookstagrammers #bookstagram #booksofinstagram #lesetips #bokelsker #lesehest #bokorm #bookworm #instabook #bookish
Inn i naturen: 101 norske dikt is a collection of Norwegian poems relating to nature, and it is divided into seasons. I like that there are both old and familiar classics and new poems I've never read before. Also say hello to my snake plant. #inninaturen #samlaget #dikt #poetry #poems #snakeplant #svigemorstunge #julieholdalhansen #eirikvassenden #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bok #book #bøker #bookstagrammers #bookhaul #newbook
You know what I like? Cephalopods. They are so wonderfully alien and intelligent (have you seen the Australian one who actually climbs on land to cross between bodies of water?). I like the giant squid in the lake outside of Hogwarts. I like the kraken. I like cthulhu and the other lovecraftian old gods. Here are three books about cephalopods that I'm looking forward to reading: Squid Empire by Danna Staaf, The Soul of an Octopus by Sy Montgomery and Other Minds by Peter Godfrey-Smith. 🐙🦑 #squidempire #dannastaaf #thesoulofanoctopus #symontgomery #otherminds #petergodfreysmith #cephalopod #tentacle #octopus #squid #aloevera #plantporn #seamonster #cthulhu #kraken #giantsquid #bok #book #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #booksofinstagram #bookworm #bookporn
Currently reading a book that I don't think has been translated to English yet? The author is Swedish, and the title roughly translates to Men show me their dick. It's about dickpics and the men who send them, and the discrepancy between what men feel when they're sending them and women feel when they receive them. Like the cover says: Everything about dickpics - except pictures. #mennviserframpikkensin #mänvisarkukenförmig #carolinehainer #book #currentlyreading #newbook #bookhaul #bookstagram #bookstagrammers #instabook #bookish #booksofinstagram #bookworm #bokorm #feminisme #feminism #nonfiction #sakprosa #plantporn #bookporn #cactus
I was drawn in by the cover and the title on this one! 🥰 The Monsters We Deserve by Marcus Sedgwick. Apparently it's an 'ambitious and original take on the gothic'. An author in a remote house broods over Mary Shelley's Frankenstein... Very intriguing! #themonsterswedeserve #marcussedgwick #gothic #maryshelley #frankenstein #book #books #bookhaul #newbook #bookstagrammers #bookstagram #bookish #instabook #ilovebooks #booknerd #booksofinstagram #flatlay #aesthetic #coffeeporn #bookporn
Yesterday was #freecomicbookday, and Outland, my local geeky store, also offered 20% off all other comic books and graphic novels. This is one of the ones I picked up at a discount! "Shuri vol 1: The Search For Black Panther" is written by Nnedi Okorafor and illustrated by Leonardo Romero and Jordie Bellaire. #shuri #nnediokorafor #leonardoromero #jordiebellaire #blackpanther #wakanda #comicbook #comics #graphicnovel #litteratur #literature #bookstagram #bookstagrammers #instabook #bookish #booksofinstagram #bookworm #aesthetic #booknerd #coffeeporn #plantporn #bookporn #marvel
Recently picked up this book, after hearing about it through @siljeblomst and @elbakken: Medieval Bodies by Jack Hartnell. #medievalbodies #jackhartnell #newbook #bookhaul #book #bok #bøker #bokelsker #lesehest #bookworm #bokorm #bookish #instabook #bookstagram #bookstagrammers #coverlove #bookcoverlove #litteratur #literature #nonfiction #sakprosa #plants #greenplants #plantporn #tea #teaporn
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat