Posts Tagged 'populærvitenskap'

The Blind Watchmaker – Richard Dawkins

Undertittel: Why the Evidence of Evolution Reveals a Universe Without Design
Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap/ateisme
Utgitt: 2011 (første gang: 1986)
Format: Lydbok
Lest av: Richard Dawkins, Lalla Ward
Forlag: Audible, Inc
ASIN: B0057XQ2BQ
Spilletid: 14 timer, 44 minutter
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
The Blind Watchmaker, knowledgably narrated by author Richard Dawkins, is as prescient and timely a book as ever. The watchmaker belongs to the 18th-century theologian William Paley, who argued that just as a watch is too complicated and functional to have sprung into existence by accident, so too must all living things, with their far greater complexity, be purposefully designed. Charles Darwin’s brilliant discovery challenged the creationist arguments; but only Richard Dawkins could have written this elegant riposte. Natural selection – the unconscious, automatic, blind, yet essentially nonrandom process Darwin discovered – is the blind watchmaker in nature.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Et vanlig argument fra kreasjonister og mange andre religiøse er urmakeranalogien – altså at ei klokkes eksistens er avhengig av urmakeren som designer. Med andre ord: det faktum at noe så avansert som vi eksisterer er bevis på at noen (gud) må ha skapt oss. Klokker kan ikke oppstå spontant, derfor kan i alle fall ikke vi – som er langt mer avansert enn det – oppstå uten en intelligent designer.

Det er selvsagt en analogi som faller igjennom på alle punkter, og det er utgangspunktet for denne boka av Richard Dawkins. Her forklarer han hvorfor evolusjonsteorien er et bevis på et univers uten designer. Det var William Paley som gjorde urmaker-analogien kjent i denne sammenhengen, i ei bok publisert omtrent et halvt århundre før Darwins On The Origin Of Species, og poenget hans var nettopp det at kompleksiteten er et bevis på at det finnes en skaper. Dette argumentet har bitt seg fast, og det brukes den dag i dag.

Dawkins sammenligner evolusjonsprosessen med en blind urmaker for å spille videre på analogien, der han legger vekt på det faktum at ei klokke er et resultat av en menneskelig plan der hvert steg er planlagt, mens evolusjon er et resultat av naturlig utvalg og mange små prosesser. Øyet er et vanlig eksempel blant folk som ikke ser for seg et univers uten en skaper. Dawkins velger å forklare hvordan nettopp øyet fint kan oppstå uten noen «urmaker» (og dette fremstår som fryktelig åpenbart for sånne som meg…):

Dersom vi tar utgangpunkt i en veldig enkel organisme som bare har evnen til å skille mellom lys og mørke, så har vi også et mulig utgangspunkt for det moderne og svært avanserte øyet. Gjennom en lang rekke små modifikasjoner (for å tilpasse seg til miljøet det lever i), vil det utvikle seg, svært gradvis og over lang tid vel og merke, men det vil allikevel kunne ende opp der vi er i dag. Eller kanskje et annet sted, der øyet kan fange opp ting våre menneskeøyne ikke kan, som for eksempel radioaktive bølger. Det hele kommer an på hvilke kvaliteter som er nyttige og/eller levedyktige i miljøet øyet befinner seg i.

Kreasjonister og andre anti-evolusjonister snøfter gjerne av dette og sier noe sånt som at en halv vinge ville jo være helt meningsløst. Dermed ville en slik gradvis prosess aldri oppstå, fordi behovet for vinger som ikke er flyvedyktig aldri ville dukke opp, og da ville naturligvis heller ikke vingen få sjanse til å utvikle seg fra ikke-ving til ving. Dette argumentet funker bare dersom det hadde vært sant at en halv ving ikke er bedre enn noen ving. Dessverre (for dette argumentet) finnes det flere skapninger som finner nytte i for eksempel en membran som ikke er en ving. Flygeekorn, for eksempel.

Han tar også i bruk andre midler for å forklare tilpasning osv, deriblant en datasimulering. Jeg merket at jeg sonet litt inn og ut ved lyttingen av denne boka. Ikke fordi den ikke er god (det er den). Ikke fordi den ikke leses godt (det gjør den). Men fordi så mye av dette er 1) allerede velkjent for meg, og 2) smertefullt åpenbart. Jeg har i det hele tatt store vanskeligheter med å forstå hvordan folk kan avvise evolusjonsteorien. Men det kan de tydeligvis, og bøker som dette er nødvendig. The Blind Watchmaker er en moderne klassiker, dog kanskje ikke like godt kjent som The Selfish Gene fra 70-tallet.

I forordet forteller Dawkins at målet med boka ikke bare er å overbevise leseren om at evolusjonsteorien faktisk er sann, men at det er den aller beste teorien som kan løse mysteriet om vår eksistens. Vanskelig å være uenig i det, men det finnes altså mange som klarer det. De velger jeg å henvise videre til for eksempel denne boka her.

kortsagt-theblind

The Blind Watchmaker-dokumentaren

Om forfatteren:
Clinton Richard Dawkins
(f. 1941) er en britisk evolusjonsbiolog, adferdsbiolog og forfatter. I tillegg er han viden kjent som ateist, blant annet fordi han er kraftig i mot kreasjonisme og idéen om at det må finnes en gud. I The God Delusion setter han spikeren i kista for religion og argumenterer for at det er ytterst liten sannsynlighet for at det finnes en gud. Han er kjent fra en hel masse TV- og radiodebatter, og har gjort avanserte teorier og tanker tilgjengelig for mannen i gata gjennom mange av sine publikasjoner.
Wikipedia (bildekilde) | hjemmeside | goodreads | Twitter

Reklamer

Letter to a Christian Nation – Sam Harris

Sjanger: Sakprosa/essay
Først utgitt: 2006
Denne utgaven utgitt: 2008
Format: Heftet
Oversatt av:
Forlag: Vintage (Random House)
ISBN: 9780307278777
Sider: 119
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: “Thousands of people have written to tell me that I am wrong not to believe in God. The most hostile of these communications have come from Christians. This is ironic, as Christians generally imagine that no faith imparts the virtues of love and forgiveness more effectively than their own. The truth is that many who claim to be transformed by Christ’s love are deeply, even murderously, intolerant of criticism. While we may want to ascribe this to human nature, it is clear that such hatred draws considerable support from the Bible. How do I know this? The most disturbed of my correspondents always cite chapter and verse.”

So begins Letter to a Christian Nation
****

Jeg vet ikke hvor opptatt leserne mine er av debatten som ruller internasjonalt om såkalt «new atheism». De siste årene har særlig fire ateister blitt stadig mer profilerte: Richard Dawkins, Daniel D. Dennett, Christopher Hitchens og Sam Harris. Disse går gjerne under tilnavnet The Four Horsemen of New Atheism, og grunnen til at de stadig havner på utur med andre (også andre ateister), er at de representerer et syn om at religion ikke bare skal bli tolerert uten grunn (slik det stort sett blir behandlet i dag), men at man skal kunne kritisere, motsi og analysere religion med bakgrunn i rasjonalitet. Med andre ord mener de at tro bør kunne tåle akkurat den samme behandlingen som alt annet her i verden. Det er for eksempel helt ok å kritisere folks politiske syn (fascisme er for eksempel sjelden noe som forblir ukritisert [heldigvis]), men av en eller annen grunn har religion fått en opphøyd verdi som gjør at det er helt forbudt å kritisere det.

Disse nye ateistene ser seg lei av dette. Jeg kan med en gang legge kortene på bordet og si at jeg er helt enig i at religion bør behandles med akkurat det samme kritiske blikket som alt annet her på planeten – og at jeg synes det er fullstendig tragisk at det forventes at man ikke stiller spørsmål ved og/eller krever svar på noe som har merkelappen religion på seg.

You believe that Christianity is an unrivaled source of human goodness. You believe that Jesus taught the virtues of love, compassion, and selflessness better than any teacher who has ever lived. You believe that the Bible is the most profound book ever written and that its contents have stood the test of time so well that it must have been divinely inspired. All of these beliefs are false. (s 7)

Av en eller annen grunn får ofte særlig Dawkins og Harris anklager om at de er islamofobe. Jeg følger stadig debatten på Twitter, og ser at folk hele tiden spør hvorfor de «aldri» kritiserer andre religioner enn islam. Det er jo litt merkelig at de da glemmer at for eksempel Harris har skrevet en bok med tittelen Letter to a Christian Nation… Med denne lille boka har Harris skrevet et lengre essay i form av et brev til den kristne nasjonen USA. Her skriver han om noen av tingene som er problematisk med religion i dag. Selv om det er adressert til USA og dreier seg om kristendommen, kan det overføres til andre land og religion generelt.

USA er, når det gjelder blant annet religion, i en særstilling i vesten. En svært høy andel av befolkningen (litt avhengig av undersøkelsen, men 80-90%) hevder å tro på en eller annen form for gud. Det er vesentlig mer enn andre steder. Hvis vi ser på denne Gallup-pollen, ser vi at 20% i Norge svarer ja på spørsmålet om religion er viktig for dem. Sverige er på 17% og Danmark på 18%. Vermont ble den amerikanske staten med lavest score på 42%. Det er halvparten av staten som ligger på toppen, Mississippi. Totalt sier hele 2/3 av amerikanere at religion er viktig for dem.

Harris synes mildt sagt at dette er en uting. I dette brevet forteller han hvorfor, og selv om jeg kan anklages for confirmation bias, er det vanskelig å ikke se logikken i argumentasjonen hans. Det er mye som gjør meg forvirret av religiøs argumentasjon, men en av dem er påstanden om at mennesker trenger religion som moralsk kompass? Hæ? Mener man virkelig at moral må tvinges på oss utenfra? Det sier vel strengt tatt mer om religiøse enn ateister, for vi klarer fint å finne moral og medfølelse uten påtvungne retningslinjer.

We might also wonder, in passing, which is more moral: helping people purely out of concern for their suffering, or helping them because you think the creator of the universe will reward you for it? (s 34)

Og helt ærlig: hvordan kan man da forklare alle de delene av Bibelen som i dag gjerne oppfattes som gammeldagse og umoralske? Hvis man plukker de delene som handler om kjærlighet og utelukker de delene som ikke passer inn der, så bruker man et eget moralsk kompass. Dermed kommer moralen fra en selv allikevel, og ikke fra den hellige boka.

If we are going to take the God of the Bible seriously, we should admit that He never gives us the freedom to follow the commandments we like and neglect the rest. Nor does He tell us that we can relax the penalties He has imposed for breaking them. (s 22)

You probably think the Inquisition was a perversion of the «true» spirit of Christianity. Perhaps it was. The problem, however, is that the teachings of the Bible are so muddled and self-contradictory that it was possible for Christians to happily burn heretics alive for five long centuries. (s 9)

Og hvordan vet du at du har rett, fremfor alle andre? Andre er nemlig akkurat like sikre som deg på at deres religion er den rette.

Even if we accepted that our universe simply had to be designed by a designer, this would not suggest that this designer is the biblical God, or that He approves of Christianity. (s 73)

Jeg synes at folk som får helt hetta av disse såkalte sinte – noen kaller dem til og med fundamentalister – ateistene bør sette seg ned å lese argumentene de legger til grunn for å være så offensive som de er (du kan for eksempel lese Why are you atheists so angry? av Greta Christina). De har slik jeg opplever det svært gyldig grunn. Hvorfor er det ikke lov å stille spørsmål ved religion? Hvorfor er det ikke lov å kreve svar? Hvorfor kan vi ikke be offentlige personer om å rettferdiggjøre troen sin? Hvorfor er det ok å le av noen som i voksen alder tror på julenissen, men veldig ikke ok å le av noen som tror på en gud, når bevisene som ligger til grunn er like ikke-eksisterende for begge to? Hvorfor blir spørsmål om hvorfor en religion er mer sant enn en annen møtt med heftig motstand og påstanden «religion er personlig»? Hvordan er det mulig å feie så mange år med religiøse konflikter under en stol og si at religion ikke er skadelig? Jeg skjønner det bare ikke. Det bør være lov å stille kritiske spørsmål ved religion, på samme måte som man kan stille kritiske spørsmål om alt annet. Samtidig er både jeg selv og Harris helt for religionsfrihet. Det er den opphøyde posisjonen, det at religion er fritatt kritikk, som er problemet.

En skulle tro at Gud, uavhengig av religionen man hører til, skulle klare å beskytte seg selv mot en gruppe ateister som stiller spørsmål, uten at religiøse mennesker trenger å føle seg dypt krenket av den grunn. Dersom guden din er allmektig og allvitende (og ikke minst full av kjærlighet), trenger vel ikke du å bli sinna når noen pirker borti troen din? Jeg kan jo nevne at ateister blir forfulgt og drept rundt om i verden den dag i dag, og at majoriteten av amerikanere aldri verden ville ha stemt på en presidentkandidat som er åpen om ateismen sin.

Er det ok at så mange mennesker verden over tror på noe som ikke kan (og i følge mange ikke skal) bevises? Sam Harris synes ikke det. Det gjør ikke jeg heller. I dette brevet til USA skisserer han mye av det han opplever som problematisk med religiøsiteten i dag. Han er som vanlig flink til å snakke for seg, også når det gjelder spørsmål der religion ofte brukes som argument.

But let us assume, for the moment, that every three-day-old human embryo has a soul worthy of our moral concern. Embryos at this stage occasionally split, becoming separate people (identical twins). Is this a case of one soul splitting into two? Two embryos sometimes fuse into a single individual, called a chimera. You or someone you know may have developed this way. No doubt theologians are struggling even now to determine what becomes of the extra human soul in such a case. (s 30)

Bare sånn helt til slutt, er det greit å være klar på at jeg ikke automatisk er enig i alt «ny-ateistene» sier. Da Dawkins for eksempel presterte å twitre at alle muslimer i verden har færre Nobelpriser enn Trinity College i Cambridge, ble jeg i likhet med mange andre nokså paff. Ikke feil rent faktamessig, men irrelevant. Man kan komme med ganske like argumenter for omtrent alle grupper som ikke består av vestlige, hvite menn. Men jeg er altså for en verden der man skal kunne være like kritisk til alt, og at ingenting får spesialbehandling. Når drap og trusler er et godkjent svar på blasfemi er noe forferdelig galt. Alle er tross alt ateister, det er bare det at noen av oss krever bevis for én gud til.

Harris er flink til å argumentere, og jeg anbefaler denne korte boka varmt videre. Jeg synes ikke forfatteren er så provoserende som mange skal ha det til, og han misforstås gjerne med vilje (slik det ofte er når ateister og skeptikere kritiseres. Det siktes ofte på personen og ikke på ballen). Men at han pirker borti ting som folk med varierende grad av religiøsitet vil ha seg frabedt, er det ingen tvil om. Ateister og agnostikere vil kunne finne gode argumenter de selv kan bruke i diskusjoner, og troende vil kanskje finne gyldige argumenter mot sin egen tro (selv om det kanskje er i overkant optimistisk av meg).

kortsagt-christian

Sam Harris holder foredrag i en synagoge:

Om forfatteren:
Sam B. Harris (f. 1967) er en amerikansk filosof og forfatter med en doktorgrad i nevrovitenskap. Han er også CEO og en av grunnleggerne av Project Reason, hvis mål er å spre vitenskapelig kunnskap og sekulære verdier. For folk flest er han mest kjent som en profilert ateist, og omtales ofte som en av The Four Horsemen. Han er forkjemper for at stat og religion holdes adskilt, for religionsfrihet og for friheten til å kritisere religion. Han er også opptatt av moral og den frie vilje (eller mangelen på sådan). Han er stadig å finne i populærvitenskapelige sammenhenger, og gjør mye for å gjøre potensielt tungt stuff tilgjengelig for folk flest. Han er gift med Annaka Harris, og de to har en datter.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads | twitter

The Lucifer Effect – Philip Zimbardo

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap
Originaltittel: The Lucifer Effect (2007)
Denne utgaven utgitt: 2011
Format: Lydbok
Oversatt av:
Lest av: Kevin Foley
Forlag: Tantor
ASIN: B004UC573Y
Spilletid: 26 timer, 49 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Drawing on examples from history as well as his own trailblazing research, Zimbardo details how situational forces and group dynamics can work in concert to make monsters out of decent men and women. Zimbardo is perhaps best known as the creator of the Stanford Prison Experiment. Here, for the first time and in detail, he tells the full story of this landmark study, in which a group of college-student volunteers was randomly divided into guards and inmates and then placed in a mock prison environment. Within a week, the study was abandoned, as ordinary college students were transformed into either brutal, sadistic guards or emotionally broken prisoners. By illuminating the psychological causes behind such disturbing metamorphoses, Zimbardo enables us to better understand a variety of harrowing phenomena, from corporate malfeasance to organized genocide to how once upstanding American soldiers came to abuse and torture Iraqi detainees in Abu Ghraib. He replaces the long-held notion of the «bad apple» with the «bad barrel» – the idea that the social setting and the system contaminate the individual, rather than the other way around.
****

Har du hørt om Stanford Prison Experiment? Det har du nok, om du har lest litt populærpsykologi. Men om det er nytt for deg er altså saken denne: Philip Zimbardo bestemte seg for å lede et sosialpsykologisk eksperiment knyttet til mellommenneskelige relasjoner i fengsel i 1971. Eksperimentet var i og for seg interessant, men det var ikke på langt nær så store forventninger knyttet til prosjektet som det kunne ha vært. Zimbardo og medhjelperne forventet å finne litt forskjellig, men det de fant var så banebrytende og sjokkerende at eksperimentet har etablert seg som en del av både populærkultur og folk flests kjennskap til psykologi.

Zimbardo inviterte en gruppe helt tilfeldige mennesker (studenter) til å delta i eksperimentet. Planen var at halvparten helt tilfeldig skulle velges til å være fengselsvakter, og den andre halvparten skulle være fanger. Vaktene fikk uniformer og mørke solbriller. Fangene fikk også egne uniformer. Det var et viktig poeng at det var helt tilfeldig hvem som ble hva før eksperimentet, men etterpå er det jo selve kjernen. Rollespillet havnet nemlig ut av kontroll, der de helt vanlige, tilfeldige menneskene som fungerte som fengselsvakter ble svært brutale både fysisk og psykisk og fangene ble svært underkuet og motløse. Toppen av kransekaka var at Zimbardo selv, som skulle fungere som fengselsdirektør, ble en del av eksperimentet, der han unnlot å stoppe det og mistet litt av kontakten med sin egentlige rolle (psykologen og forskeren). Det var Zimbardos date, også psykolog, som stoppet prosjektet da hun ganske tilfeldig fikk innsikt i de sjokkerende handlingene som utspilte seg i fengslet.

Det gikk ikke mer enn noen timer før de første tegnene til disse ekstreme rollene begynte å vise seg, og eksperimentet, som skulle vare to uker, ble altså avsluttet etter 6 brutale dager.

Stillbilder fra eksperimentet i 1971.

Zimbardo snublet over noe svært viktig: var det faktisk sånn at hvem som helst kunne gjøre onde ting? Milgram-eksperimentet hadde funnet sted ikke så veldig mange årene i forkant. Finnes det egentlig ikke «bad apples», men «bad barrels»? Er det omgivelsene og ikke personene som gjør at onde handlinger blir begått? I så fall må det røskes i dine og mine forventninger om at vi aldri verden ville ha vært onde – at det er en vesensforskjell mellom gode og onde mennesker. Hva om alle kan være onde? Hva da?

Eksperimentet ble bemerkelsesverdig relevant i 2004, da de sjokkerende bildene av amerikanske soldater som poserte med svært nedverdigede fanger i fengselet Abu Ghraib. lakk ut i offentligheten. Misbruket lignet skummelt mye på det de hadde sett tretti år tidligere i et oppdiktet fengsel i kjelleren på Stanford. Det ble slått hardt ned på soldatene. 17 ble fjernet fra jobben sin, 11 siktet for «dereliction of duty», misbruk og ulike grader av vold og deretter dømt i krigsrett. De strengeste straffene gikk til soldatene Charles Graner og hans tidligere forlovede Lynndie England, som fikk henholdsvis ti og tre års fengsel for handlingene sine.

Lynndie England jobbet i fengselet Abu Ghraib.

Særlig England har blitt stående som ondskapen selv i ettermælet, og det ble et voldsomt mediastyr (ikke overraskende), med svært mange som uttalte sin avsky mot soldatene og deres handlinger. Hvordan kunne amerikanske soldater oppføre seg sånn? Det måtte jo være snakk om gjennområtne epler som lurte seg inn i forsvaret.

Eller?

Zimbardos eksperiment viser at det måtte det slett ikke. Og det er det som er hele poenget hans i denne boka, der han snakker om blant annet tilstandene i Abu Ghraib. Han tar selvsagt avstand fra misbruket, men han mener at det er eplekassa som gjør eplene råtne, og at man kan luke ut så mange enkeltepler man vil, men problemet vil fortsatt ikke være løst.

Han mener blant annet at håndteringen av slike situasjoner (som på ingen måte begrenser seg til Abu Ghraib, det finnes mange eksempler der for eksempel soldater begår overgrep og overtramp) er designet ut fra helt feil grunnlag. Han mener også at hvis ondskap kan ramme hvem som helst, er det viktig å være bevisst på dette. Man må være bevisst sine egne grenser, bevisst generelle fallgruver og bevisst at det kanskje ikke er noe som heter råtne epler. Han kommer med en rekke råd om hvordan man kan holde seg selv i nakken og sjekke at man ikke er i ferd med å gå i en av de mange fellene.

Det skal for øvrig sies at eksperimentet har fått en del kritikk, også av Zimbardo selv. Det er selvsagt et stort etisk problem at mennesker ble forvandlet til misbrukere og ofre i et eksperiment (ikke kjempegodt betalt, heller), og at Zimbardo selv fungerte som både del av eksperimentet og en nøytral kontrollperson. Eksperimentet kan heller ikke gjenskapes uten problemer (selvsagt grunnet de etiske problemstillingene). Men det føyer det seg inn i rekken av undersøkelser som viser at skillet mellom godt og ondt slett ikke er så klart som vi aller helst vil ha det til.

Alt i alt en interessant bok. Naturlig nok sentrert i stor grad rundt Zimbardos eget eksperiment (han beskriver det ned til ganske liten detalj), men det er ok. Kunne nok ha blitt kuttet ned en del, men beskrivelsene av eksperimentet er interessante i seg selv, ikke bare i det store bildet av ondskap og onde handlinger. Anbefales videre.

kortsagt-lucifer

Dokumentar om Stanford Prison Experiment:

Om forfatteren:
Philip George Zimbardo (f. 1933) er psykolog, forfatter og professor emeritus ved Stanford University. Han er best kjent for Stanford Prison-eksperimentet, og har flere bøker på samvittigheten, deriblant The Time Paradox og The Time Cure. Han har en BA i psykologi, sosiologi og antropologi fra Brooklyn College, og fikk sin MS og phD ved Yale University, hvor han senere underviste i et år. Etter dette underviste han ved New York University, Columbia University og til sist Stanford University. Han er en av skaperne av Social Intensity Syndrome-teorien, der det fortsatt samles inn data nå. Han er også leder av Heroic Imagination Project. Han har pensjonert seg, men er fortsatt å finne på Stanford University og ellers i populærvitenskapelige settinger.
Wikipedia | hjemmeside

Without Conscience – Dr. Robert D Hare

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap
Originaltittel: Without Conscience (1993)
Denne utgaven utgitt: 2011
Format: Lydbok
Oversatt av:
Lest av: Paul Boehmer
Forlag: Tantor Audio
ASIN: B005IEDKI2
Spilletid: 8 timer, 43 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Most people are both repelled and intrigued by the images of cold-blooded, conscienceless murderers that increasingly populate our movies, television programs, and newspaper headlines. With their flagrant criminal violation of society’s rules, serial killers like Ted Bundy and John Wayne Gacy are among the most dramatic examples of the psychopath. Individuals with this personality disorder are fully aware of the consequences of their actions and know the difference between right and wrong, yet they are terrifyingly self-centered, remorseless, and unable to care about the feelings of others. Perhaps most frightening, they often seem completely normal to unsuspecting targets–and they do not always ply their trade by killing. Presenting a compelling portrait of these dangerous men and women based on 25 years of distinguished scientific research, Dr. Robert D. Hare vividly describes a world of con artists, hustlers, rapists, and other predators who charm, lie, and manipulate their way through life. Are psychopaths mad, or simply bad? How can they be recognized? And how can we protect ourselves? This book provides solid information and surprising insights for anyone seeking to understand this devastating condition.
****

Betegnelsen «psykopat» og «sosiopat» blir gjerne brukt på folkemunne til å betegne både det ene og det andre. «Herregud, fyren er jo gæærn, han må være psykopat.» Den klistres (ofte berettiget) på seriemordere og andre som begår grusomme lovbrudd. Men man trenger ikke å være John Wayne Gacy eller Ted Bundy for å være psykopat. Mange tusler rundt i blant oss og har evnen til å bryte ned og ødelegge både deg og meg uten å blunke i all sin empatiløshet.

Robert D Hare gjør med denne boka, som ble gitt ut for 20 år siden, et forsøk på å tegne et bilde av skaden psykopater kan gjøre, og fortelle hvordan man skal få øye på og forholde seg til dem. Han bruker mange eksempler på virkeligheten, og forteller om flere situasjoner der han selv har latt seg forføre og lure av psykopater – til tross for alt han vet. Er psykopater gale? Kan de kureres? Kan de lære empati? Er det noen grunn til å håpe at de vil behandle meg annerledes enn de har behandlet andre? Hvordan kan de være så sjarmerende og så forferdelige fra et øyeblikk til et annet? Hvordan beskytter man seg selv mot noen som ikke har empati i den sosiale verktøykassa?

Psykopaten har blitt en godt etablert personlighet i populærkulturen. Hannibal Lecter, som først så dagens lys i romanen The Red Dragon av Thomas Harris (1981), betegnes ofte som sosiopat, selv om han ved nærmere ettersyn ikke ser ut til å oppfylle mer enn tre av kriteriene i henhold til DSM. Det har blitt gjort både filmer og TV-serier med Lecter i hovedrollen, og den mest kjente tolkningen er kanskje den gjort av Anthony Hopkins. Et annet eksempel er Dexter, som nok ble viden kjent etter at boka av Jeff Lindsey ble til tv-serien med Michael C Hall i hovedrollen. Dette er også en karakter som ofte betegnes som psykopat, men som klarer å begrense sitt behov for å drepe til kriminelle som «fortjener det». Patrick Batemann som først dukket opp i bøkene til Bret Easton, ble viden kjent etter American Psycho var å finne som film. I krimlitteraturen florerer psykopatene, deriblant Gretchen Lowell fra bokserien av Chelsea Cain.

Det er åpenbart en fascinasjon for psykopaten blant folket, og det er ikke helt tilfeldig at han eller hun ofte figurerer som mordere eller kriminelle. Som Hare skriver i denne boka er en stor andel av innsatte i fengsel psykopater, men det betyr ikke at alle innsatte er psykopater, og slett ikke at alle psykopater er kriminelle. Hare, som selv hadde praksis i fengsel, hadde egentlig ingen spesiell interesse for psykopater før denne praksisen. De menneskene han møtte her, og som brukte sin sjarm og tidvis tvinnet også Hare rundt lillefingeren, fanget imidlertid interessen hans, og han har jobbet med dette siden. Hare betegner psykopater som sosiale rovdyr.

Han presenterer en rekke forskjellige psykopater – og en rekke forskjellige ofre for psykopatene. Bildet som tegnes er urovekkende, men kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende om man har litt interesse for dette fra før av. Det må selvsagt sies at boka har blitt nokså gammel, og som garantert har ligget til grunn for mye av det vi vet om psykopati i dag, så han skal definitivt ha all ære for arbeidet sitt. Ikke misforstå. Det er bare det at dette kanskje like greit er et fint sted å begynne, ikke for å gå helt inn i dybden. Siden Hare selv utviklet Psychopathy-sjekklista, får denne svært god plass og mye omtale i boka, men det er jo i og for seg på sin plass.

For min del var kanskje det mest interessante å finne i bokas siste kapitler. Her snakker Hare om at psykopati er i ferd med (altså slik han så det tilbake i 1993) å vokse ut av kontroll i samfunnet. Etter hvert som verdiene har flyttet seg (særlig etter forbrukssamfunnet vokste frem) til å handle mye om ytre faktorer, er det grunn til bekymring. Vi (i vesten, i alle fall) lever i et samfunn der mennesker svært ofte måles ut i fra hvor bra man gjør det på karrierestigen, hvor mye penger man har, hvor mye finere (les: dyrere) bilen og hekken er enn naboen – og ikke minst hvor flotte pupper og hvor definert sixpack man kan vise frem. Det er overflaten som er viktig. Vi måles i stor grad ut fra premisser der psykopaten blomstrer, mener Hare; vi har bygget et samfunn der vi oppmuntrer psykopater og psykopatiske trekk. Hensynsløs oppførsel i karrieresammenheng blir for eksempel av mange sett på som beundringsverdige ambisjoner. Han er en go-getter, hun er en moderne kvinne.  Hva som ligger bak evnen til å plassere en albue i ansiktet til alle på ens vei er ikke viktig.

Langt på vei en svært interessant bok, men for min del var det ikke så veldig mye nytt å hente utover den interessante biten til slutt om hvordan samfunnet legger til rette for psykopaten. Definitivt et fint sted å begynne for folk som ikke vet så mye om temaet fra før av, og slett ikke ubrukelig for de litt viderekommende heller. Det skal dog sies at det nok har skjedd mye forskning siden denne boka ble skrevet, så alt er ikke automatisk direkte overførbart til virkeligheten lenger. Kan anbefales videre.

kortsagt-without

Om forfatteren:
Robert D. Hare (f. 1934) er en kanadisk forsker og psykolog med kriminalpsykologi som spesialfelt. Han er blant annet rådgiver for FBIs CASMIRC-avdeling, som jobber med barnebortføringer og seriedrap, og både britiske og amerikanske fengsler. Han tok en doktorgrad i eksperimentell psykologi ved University of Western Ontario i 1963, og er professor emeritus ved University of British Columbia. Forskningen hans har vært et viktig bidrag til forståelsen av psykopati og kriminalpsykologi.
Wikipedia | Hjemmeside

The God Virus – Darrel W Ray

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap/ateisme
Originaltittel: The God Virus (2009)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Lydbok
Oversatt av:
Lest av: Darrel Ray
Forlag: Dogma Debate, LLC
ASIN: B00A8LQFGO
Spilletid: 7 timer og 22 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Dawkins, Hitchens, Harris and Dennett opened the door to a hard nosed look at religion in our society but no one seemed to be using their concepts to explain the psychology of religion and its practical effects on people. Dr. Darrel Ray, psychologist and lifelong student of religion stepped into this gap to discuss religious infection from the inside out. How does guilt play into religious infection? Why is sexual control so important to so many religions? What causes the anxiety and neuroticism around death and dying? How does religion inject itself into so many areas of life, culture and politics? Dr. Ray explores this and much more in his book, The God Virus: How religion infects our lives and culture. This second generation book takes the reader several steps beyond Dawkins, et al. into the realm of the personal and emotional mechanisms that affect anyone who lives in a culture steeped in religion. He uses examples that anyone can relate to and gives real world guidance in how to deal with and respond to people who are religious among our families, friends and coworkers.
****

Ateisme i den formen kanskje helst Richard Dawkins er det største symbolet på har vokst frem de siste årene. Ateister har blitt enda krassere i tonen mot religion, og de moderate slipper slett ikke alltid unna kritikken lenger, heller. Det er derfor mange som setter Dawkins og andre som ham (deriblant Sam Harris, Christopher Hitchens og Daniel Dennett) i vrangstrupen, og mange ateister argumenterer for at denne formen gjør mer skade enn nytte. Mange sammenligner for eksempel Dawkins med religiøse fundamentalister. Det er i det hele tatt en het debatt som jeg ikke skal blande meg noe særlig mer inn i her og nå.

Darrel Ray forklarer fra begynnelsen av at han langt på vei har latt seg inspirere av folk som nettopp Dawkins. Rays påstand er at religion kan sammenlignes med oppførselen til et virus, og mange av dere vet kanskje allerede at det var nettopp Richard Dawkins som introduserte mem-teorien i Det egoistiske genet fra 1976. Et mem er kort sagt en idé som sprer seg innen en kultur eller gruppering, og begrepet var i bunn og grunn ment som en analogi og et supplement til genenes oppførsel (anbefaler forøvrig at dere leser Det egoistiske genet!). Men i denne sammenhengen holder det å si at religioner er memer.

Ray tar skrittet et hakk videre og har i det hele tatt skapt en lang og sammenhengende teori om at religion deler svært mange trekk med et virus. Det er vanskelig å ikke være enig med ham i mye, og selv om analogien kanskje er litt påtvungen her og der, er den i det store og det hele svært treffende. Han snakker om de mange likhetstrekkene i hvordan både religioner og virus kan dø ut, hvordan det noen ganger er tilfeldig hvem av dem som klarer å spre seg og kanskje mest sentralt: hvordan religion (og virus) modifiserer oppførselen til «verten».

Skyldfølelse er en av de mest sentrale verktøyene innen religion, og det at det ofte er slik at det henger en eller annen allmektig gud over skulderen på en hele tiden, gjør det enda vanskeligere. Allikevel viser flere studier at religiøse personer ikke automatisk gjør mindre av de tingene de helst skal ta avstand fra (for eksempel onanering, pornobruk og sex utenfor ekteskapet). Tvert i mot viser det seg stadig at det er mer utbredt i svært religiøse områder. Forskjellen er skyldfølelsen. En ikkereligiøs kan onanere så mye han eller hun vil uten å føle noe skyld, mens det for en religiøs person ofte er å regne som syndig. Driftene er allikevel de samme, og skyldfølelsen er enorm for mange religiøse.

Ray snakker dessuten litt om hvor sentralt sinne og fremmedhat faktisk er i svært mange religioner, inkludert de som påstår at de er basert på kjærlighet og medmenneskelighet. For at religionen (viruset, altså) skal overleve, må det blant annet bygges opp en oss-mot-dem-mentalitet som ikke bare gir de «infiserte» sjansen til å se på seg selv som noe bedre enn de andre, som de utvalgte, men også en unnskyldning til å redde øvrigheten fra deres uvitenhet. Han gir tips om et triks man kan gjøre om man ikke er enig i at det er mye sinne i religion. Skru på en religiøs kanal, finn en kristen (eller muslimsk, eller hvilken som helst annen religiøs) lederskikkelige, og skru av lyden. Studer ansiktet og kroppsspråket til vedkommende, og spør deg selv hvilke følelse de ser ut til å ha. Svært ofte er dette sinne.

I motsetning til for eksempel Dawkins, gir Ray inntrykk av å være litt mindre aggressive og litt rundere i kantene i sin ateisme. Der han i den siste delen av boka gir råd til hvordan en ateist skal forholde seg til folk som er «under påvirkning av» viruset, går mange av tipsene ut på å rett og slett unngå hele greia. Et eksempel er for eksempel om du som ateist møter en person som salig påstår at «jeg kan takke Gud for at jeg var en av de tre som overlevde denne katastrofen», er fort gjort å bli syrlig og spørre om hvorfor i all verden gud skapte katastrofen i det hele tatt, og hvorfor han var villig til å ofre flere titalls andre. Ray mener i steden at ateisten rett og slett skal ignorere «viruset» og svare «ja, du var heldig» eller «jeg er glad for at du overlevde».

Ray sykeliggjør dermed på en måte de religiøse. Der Dawkins & co ofte går rett på og holder de fleste religiøse ansvarlig for sin egen religiøsitet, gir Ray inntrykk av å heller se på dem som ofre for et virus. Jeg vet nå ikke om det er en mindre arrogant måte å se på det på enn andre, men det blir i allefall mindre (direkte?) konfrontasjoner ut fra hans taktikk. Ut i fra hans egen argumentasjon er det definitivt en logisk måte å se på det på. Boka er et interessant tilskudd til all den religionsskeptiske litteraturen som har vokst frem de siste årene, men den inneholdt ikke så mye jeg ikke hadde hørt andre steder før. Ray kan i det store og det hele argumentere for seg, og kommer med flere eksempler der religiøse venner og bekjente av ham har fått øynene opp etter å ha gått med på å se på religion på denne måten. Problemet er vel heller det at det sjelden er de religiøse som leser disse bøkene… Confirmation bias, vet dere. 😉

Jeg har forøvrig hørt den som lydbok lest av forfatteren selv, og det var så som så. Man kan stadig høre litt rasling med papir i bakgrunnen mens han leser, og klipperne har ikke gjort en særlig solid jobb med å klippe ut stotring – ved i allefall et tilfelle leser forfatteren feil og starter setningen på nytt uten at det er klippet ut. Det er ikke uvanlig at innleserne stotrer litt her og der, men det blir vanligvis tatt opp på nytt. Vet ikke om dette forlaget har et lavt budsjett eller hva det er, men det høres tidvis litt amatørmessig ut. Det gikk litt utover lytteopplevelsen.

kortsagt-godvirus

Om forfatteren:
Darrel W Ray (f. 1950) er en amerikansk forfatter og foredragsholder i blant annet ledelse. Han er også grunnlegger av organisasjonen Recovering From Religion, som er til stede for folk som forlater religionen de har tilhørt. Han vokste selv opp i en strengt religiøst, kristen familie og med misjonerende foreldre. Han har en BA i sosiologi/antropologi fra Friends University i Wichita og en MA i Kirke og samfunn fra Scarritt College for Christian Workers i Nashville. Deretter tok han doktorgraden sin i psykologi ved Peabody College/Vanderbilt University. Han har vært medlem i Kvekerkirken, deretter i presbyterianerkirken, men forlot den på midten av 80-tallet.
Wikipedia | Twitter

The Man Who Mistook His Wife for a Hat – Oliver Sacks

Sjanger: Sakprosa/psykologi/populærvitenskap
Originaltittel: The Man Who Mistook His Wife for a Hat (1985)
Denne utgaven utgitt: 2011
Format: e-bok
Illustrert av:
Oversatt av:
Forlag: Picador
ASIN: B0057EQEN6
Sider: 276
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: In his most extraordinary book, «one of the great clinical writers of the 20th century» (NY Times) recounts the case histories of patients lost in the bizarre, apparently inescapable world of neurological disorders. Oliver Sacks’ The Man Who Mistook His Wife for a Hat tells the stories of individuals afflicted with fantastic perceptual & intellectual aberrations: patients who have lost their memories and with them the greater part of their pasts; who are no longer able to recognize people and common objects; who are stricken with violent tics and grimaces or who shout involuntary obscenities; whose limbs have become alien; who have been dismissed as retarded yet are gifted with uncanny artistic or mathematical talents. If inconceivably strange, these brilliant tales remain, in Sacks’ splendid and sympathetic telling, deeply human. They are studies of life struggling against incredible adversity, and they enable us to enter the world of the neurologically impaired, to imagine with our hearts what it must be to live & feel as they do. A great healer, he never loses sight of medicine’s ultimate responsibility: «the suffering, afflicted, fighting human subject.»
****

Dette er en klassiker innen populærvitenskap. Den inneholder en rekke tekster om pasienter Oliver Sacks har truffet på i forbindelse med jobben sin innen nevrologi, og det er virkelig en skattekiste av sære tilfeller; morsomme på en trist måte, triste på en sær måte, fullstendig fremmed for folk som ikke selv lider av det. Kan du for eksempel se for deg å ikke klare å oppfatte det som er til venstre? Altså, bokstavelig talt. Man spiser det som ligger på høyre side av tallerkenen, og aner ikke at halvparten ligger igjen, før man har rotert nesten 360 grader mot høyre og så får maten på høyre side. Så gjentar man. Eller det å bare sminke den høyre siden av ansiktet, for den venstre eksisterer simpelthen ikke. Det er ingen venstreside. Kan du i det hele tatt forestille deg det? Det er ikke enkelt.

Eller pasientene som plutselig opplever en egen kroppsdel, for eksempel et bein, som noe fremmed; noe som ikke er og aldri har vært deres, og dermed forsøker av all sin kraft og hive beinet ut av senga (og dermed fly etter den og havne på gulvet). Det er et dødt bein. Det tilhører noen andre, det er i allefall ikke deres – og nå har noen spilt et morbid puss på dem, og de er svært stressa med tanke på at deres eget bein faktisk er borte. Hvordan noen har klart å gjøre dette er umulig å forstå for pasienten, og det gjør bare saken verre. Det er litt som å våkne med hestehodet fra Gudfaren, for så å oppleve at det sitter fast i deg.

Så er det jo de pasientene som tilsynelatende har frosset i tid. De som ikke husker noe etter en viss dato, og som dermed i følge egen forståelse aldri blir eldre. Tenk deg sjokket å se seg selv i speilet og se en gammel mann når man «vet» at man er i 20-årene. Eller å hele tiden oppdage teknologi som slett ikke passer inn i tiden man selv opplever at man er i? Eller å ikke forstå at folk rundt en blir eldre, å aldri kunne danne nye sosiale relasjoner fordi man slett ikke husker menneskene man møter etter denne visse datoen?

Eller de som en dag plutselig begynner å høre musikk. På repeat, som på et stereoanlegg, men inni hodene sine. Til den en dag forsvinner, like plutselig som den dukket opp. Eller, som tittelen henspiller på, de pasientene som mister evnen til å skille mellom for eksempel sin kone og sin hatt. Det er noe perverst underholdende med å lese om disse tilfellene. Samtidig som at man vet at dette er virkeligheten for noen mennesker. Og hvem vet, kanskje dette blir virkeligheten for deg eller meg en dag? Det er ikke alltid (snarere tvert i mot i mange tilfeller) mulig å identifisere hva som er årsaken til disse nevrologiske fenomenene, og det er både spennende og skummelt.

Nå vil jeg vel ikke påstå at Sacks er noen utpreget språkkunstner. Det kan hende han har blitt bedre på dette med årene. Noen deler tyder på at han kanskje ikke er helt sikker på hva lekfolk vil synes er spennende, for jeg fikk tidvis inntrykket av at han skrev litt for langt om noen ting og litt for kort om noe annet. Boka er nokså anekdotisk i formen, og utifra denne alene er det vanskelig å få noe bilde av hvor vanlige disse fenomenene faktisk er. Men det gjør ikke egentlig noe, og lidelsene og tilstandene gjøres fullstendig menneskelige. Sacks fremstår som et dypt sympatisk menneske gjennom hele boka. Han beskriver pasientene med slik respekt og, tja, kjærlighet, at man skjønner at han er oppriktig interessert i hver og en av dem, og at han har viet og vier dem mange tanker. Det er vakkert å for eksempel lese om de tilfellene han enten med vilje eller ved en tilfeldighet plutselig oppdager at mennesker som har blitt avvist som tilbakestående og ubrukelige har merkverdige kunstneriske egenskaper. Eller når han kjærlig beskriver de anonymiserte personene som intelligente, hyggelige, talentfulle også videre. Menneskene er ikke diagnosene sine.

Det er også interessant hvor ofte disse nevrologiske lidelsene faktisk tilføyer noe positivt til pasientenes liv. Er det riktig å bruke det negativt betonte ordet «lidelser» bare fordi de er annerledes fra normalen? Er det riktig å se på folk som scorer lavt på IQ-tester, men som er fantastiske kunstnere, som mindre intelligente? Om de er lykkelige, er det da noen sak? Sacks gjør et poeng av dette gjennom hele boka, men tar selvsagt de brutale lidelsene som virkelig kommer i veien for pasientene på alvor. Det er klart at ikke alle lidelser bringer med seg noe positivt.

Uansett ser jeg definitivt hvordan boka har fått klassikerstatus, og til tross for enkelte svakheter vil jeg anbefale den videre til alle med et snev av interesse for hva som foregår eller kan foregå inni hodene på seg selv og andre.

kortsagt-themanwho

Oliver Sacks snakker om hallusinasjoner:

Om forfatteren:
Oliver Wolf Sacks (f. 1933) er en britisk nevrolog og forfatter bosatt i USA. Han har en rekke populærvitenskapelige bøker på samvittigheten, deriblant Musicophilia, Awakenings (som har blitt filmatisert) og hans nyeste: Hallucinations. Han ble født i London til legen Sam og kirurgen Elsie, og har tre søsken. Som 6-åring ble han, som mange andre, sendt på landet i forbindelse med evakuering under blitzkrigen. Han har en lang og rik karriere bak seg innen en rekke forskjellige nevrologiske lidelser, og har bidratt med forskning på mange områder. Asteroiden 84928 Oliversacks, som er 3.2 km i diameter, er oppkalt etter ham.
Hjemmeside | Wikipedia | goodreads

Voodoo Histories – David Aaronovitch

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap
Originaltittel: Voodoo Histories (2009)
Denne utgaven utgitt: 2010
Format: Lydbok
Lest av: James Langton
Forlag: Audible Inc
ASIN: B004FTADYA
Spilletid: 14 timer, 29 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Our age is obsessed by the idea of conspiracy. We see it everywhere – from Pearl Harbor to 9/11, from the assassination of Kennedy to the death of Diana. In this age of terrorism we live in, the role of conspiracy is a serious one – one that can fuel radical or fringe elements to violence. For award-winning journalist David Aaronovitch, there came a time when he started to see a pattern among these inflammatory theories. He found that these theories used similarly murky methods with which to insinuate their claims: they linked themselves to the supposed conspiracies of the past («it happened then so it can happen now»); they carefully manipulated their evidence to hide its holes; and they relied on the authority of dubious academic sources. Most important, they elevated their believers to membership of an elite – a group of people able to see beyond lies to a higher reality. But why believe something that entails stretching the bounds of probability so far? Surely it is more likely that men did actually land on the moon in 1969 than that thousands of people were enlisted to fabricate an elaborate hoax…
****

Er det noe mennesker har hatt dilla på i flere århundrer allerede, er det konspirasjonsteorier. Det er selvsagt sånn at det finnes konspirasjoner, noen av dem svært store (deriblant PRISM-skandalen i USA nå nylig), men mange mennesker ser konspirasjoner overalt, uavhengig av bevis. Blant de ferskeste konspirasjonsteoriene finnes for eksempel disse åtte (og sikkert flere) om Boston-bombingen. Ellers er det bøttevis av konspirasjonsteorier rundt Prinsesse Dianas, Marilyn Monroes, Elvis Presleys, John F. Kennedys (og mange, mange andres) død, for ikke å snakke om alle amerikanerne som nekter å tro at Barack Obama faktisk er fra USA. Også har du kanskje hørt om teorien om at verden i skjul blir styrt av reptiler fra verdensrommet? Roswell? At månelandingen var falsk, og at det var amerikanerne selv som stod bak 9/11? Og hva med alle de lugubre brorskapene som ettersigende sitter i kulissene og trekker i trådene? Populære grupperinger blant konspirasjonsteoretikerne er Illuminati, Frimurerne, Tempelridderordenen, Opus Dei og ikke minst Sionordenen. Sistnevnte har du kanskje hørt om gjennom Dan Browns Da Vinci-koden (men til tross for hva «faktasidene» hans måtte påstå, er dette – som så mye annet – bevist å være en bløff).

Vi kan le av mange av teoriene. Vi kan riste oppgitt på hodet og si «kjære vene», og ellers avfeie dem med tullball som har oppstått i hodene på folk med litt for mye tid og litt for ivrig fantasi. Men det går ikke an å gjøre det med alle konspirasjonsteorier, for noen har fått direkte motbydelige konsekvenser på verdenshistorien generelt. Et eksempel på dette er Sions vise protokoller, og Aaronovitch bruker en del tid på å skrive om akkurat denne teorien. I 1905 dukket det opp dokumenter som angivelig var skrevet under den første sionistkongressen i Basel i 1897. I dokumentene finner vi «bevis» for at jødene faktisk forsøker å ta over verden. Ikke en veldig overraskende teori, med tanke på hvor mye dritt jøder har måttet tolerere gjennom tidene. Dokumentene ble avslørt som en bløff i 1921, og det viste seg at dokumentene bestod av en klipp-og-lim-blanding med litt bearbeiding av ulike fiksjonelle tekster.

Dette stoppet ikke Henry Ford fra å finansiere trykkingen av 500 000 kopier på 20-tallet, og det ble hyppig brukt av Hitler og nazistene som direkte bevis på «jødeproblemet». Teksten ble for eksempel brukt i tyske klasserom. Holocaust ble delvis forklart og forsvart med en konspirasjonsteori som blomstret frem fra det som egentlig var harmløs skjønnlitteratur. Enkelte konspirasjonsteorier har enorm slagkraft, og det er det Aaronovitch skriver om i denne boka. Det handler ikke så mye om akkurat hvorfor mennesker har en hang til å tro på rare ting (det kan du for eksempel lese mer om i The Believing Brain av Michael Shermer). Fokuset ligger på hvordan teoriene har formet verdenshistorien, og han legger jo unektelig frem en solid argumentasjon for påstanden…

Dette er en av de bøkene som skeptikere lett kan trykke til sitt bryst. Det er et solid stykke arbeid, og han skriver godt om de lange linjene og store sammenhengene. Allikevel, og uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, opplevde jeg den som litt småkjedelig fra tid til annen. Kan det være at jeg hørte den på feil tidspunkt? Eller var det innleseren? Jeg kan ikke huske å ha noe å klage på med innleseren, selv om han gjorde et tidvis kleint poeng i å gi alle forskjellige dialekter og aksenter. Kanskje synes jeg at Aaronovitch brukte litt for lang tid på enkelte av teoriene. Usikker. Alle ingrediensene er uansett til stede for en typisk godbok for de av oss som stiller spørsmål ved ting som folk tror på. Det er jo litt skummelt at teoriene ofte gjør mer skade enn de angivelige konspirasjonene som de handler om… Kan fint anbefales videre.

kortsagt-voodoohistories

Om forfatteren:
David Aaronovitch (f. 1954) er en britisk forfatter og journalist. Han skriver en spalte for avisen The Times, og har skrevet flere bøker. Han vant blant annet Orwell-prisen for politisk journalistikk i 2001 og Årets beste spaltist i 2003.  Han har skrevet under pseudonymer og eget navn i store aviser som The Guardian, The Observer og The Jewish Chronicle. Han har studert historie, og har ellers jobbet som programleder i diverse TV- og radioshow.
Wikipedia | goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 345 741 hits

Instagram

Saga in her usual spot. Have a nice weekend, everyone! #books #bøker #bok #shelf #shelfie #bookshelf #bookshelfie #literature #litteratur #instabook #bookstagram #bookish #lesehest #bokorm #bookworm #staffordshirebullterrier #staffie #englishstaffordshire #sagathemutt #huskystaffy #huskystaffymix #mutt #pet #dogsofinstagram #dogsofinsta
Nå leser jeg den nye boka til Else Kåss Furuseth, Else går til psykolog. Liker den godt så langt! Den er morsom og sår på samme tid, anbefales! #elsegårtilpsykolog #elsekåssfuruseth #bok #book #sakprosa #nonfiction #bokelsker #bookstagram #instabook #bookish #litteratur #literature #bøker #boktips #lesetips #nrklesetips #cappelendamm #bokorm #lesehest #leseglede #selvmord #terapi #psykolog #currentlyreading #lesernå
I recently turned 30 (yay!), and got a very cool present from @kavehrashidi and @ainahaugr. They went to the coolest bookstore in Oslo (@tronsmobok of course) and picked up Sakiko Nomura: Ango, which is signed by the way. They also gave me a cutting from one of their plants, which I will try not to kill. The best way to explain this book is to just copy what the publisher says: A collaboration between graphic designer Satoshi Machiguchi and Japanese photographer Sakiko Nomura. “Sakiko Nomura: Ango” is part of a literary project by publisher and graphic designer Satoshi Machiguchi. In the space of a book, photographs by contemporary Japanese artists meet with works of Japanese literature to form a new kind of expression. After collaborating with Daido Moriyama for the first three entries in the series, Machiguchi decided to work with Sakiko Nomura for this fourth and latest issue. Sakiko Nomura’s stunning, sensual photographs interact with the 1946 short-story “The War and a Woman” by Ango Sakaguchi. Sakaguchi’s powerful story, heavily censored by the American authorities at the time of its release, describes a brutal and remorseless image of the crushing force that is war. Nomura’s images and Sakaguchi’s words interact to draw out new nuances in each other. Thank you! ❤ #bok #bøker #litteratur #literature #lesehest #bokorm #bookworm #sakikonomura #ango #angosakaguchi #art #lesetips #nrklesetips #bookish #instabook #bookstagram #instabook #art #kunst #tronsmo #stikling #japan #bookcoverlove #coverlove
There is this bookshelf at work, where several of us leave and pick up books. And pretty much everyone has been raving about the Icelandic author Yrsa Sigurđardóttir. So I brought one of her books home over the holidays, English title: The Undesired. Original title Kuldi. I was not blown away by it. But I liked it enough to give another one of her books a try, so I'm currently listening to the audio version of Dragsug (original title: Sogiđ), English title The Reckoning. Have you read any of her books? #books #bøker #bok #book #litteratur #literature #crime #krim #nordicnoir #yrsasigurdardottir #yrsasigurðardóttir #kuldi #deuønskede #theundesired #sogiđ #thereckoning #dragsug #kagge #bookstagram #instabook #bookish #coffee #bookporn #coffeeporn #read #reader
I recently picked up a beautiful book on wildflowers found in Norway. 🍃🌼🌸🌺🌷🌿 #villeblomsterinorge #litteratur #literature #book #newbook #bøker #bookhaul #flora #flowers #blomster #planter #greenthumb #grønnefingre #wildflower #villblomst #jonfeilberg #jensovergaardchristensen #aschehoug #bookish #instabook #bookstagram #nonfiction #lesetips #boktips
I bought a new book. 🙃 Norma by Sofi Oksanen. About: When Anita Naakka jumps in front of an oncoming train, her daughter, Norma, is left alone with the secret they have spent their lives hiding: Norma has supernatural hair, sensitive to the slightest changes in her mood–and the moods of those around her–moving of its own accord, corkscrewing when danger is near. And so it is her hair that alerts her, while she talks with a strange man at her mother’s funeral, that her mother may not have taken her own life. Setting out to reconstruct Anita’s final months–sifting through puzzling cell phone records, bank statements, video files–Norma begins to realize that her mother knew more about her hair’s powers than she let on: a sinister truth beyond Norma’s imagining. As Sofi Oksanen leads us ever more deeply into Norma’s world, weaving together past and present, she gives us a dark family drama that is a searing portrait of both the exploitation of women’s bodies and the extremes to which people will go for the sake of beauty. #norma #sofioksanen #books #book #bøker #litteratur #literature #lesehest #bokorm #bookworm #lesetips #nrklesetips #bookish #instabook #bookstagram #newbook #bookhaul
New book! Binti by Nnedi Okorafor. Looking forward to reading this one. About the book: Her name is Binti, and she is the first of the Himba people ever to be offered a place at Oomza University, the finest institution of higher learning in the galaxy. But to accept the offer will mean giving up her place in her family to travel between the stars among strangers who do not share her ways or respect her customs. Knowledge comes at a cost, one that Binti is willing to pay, but her journey will not be easy. The world she seeks to enter has long warred with the Meduse, an alien race that has become the stuff of nightmares. Oomza University has wronged the Meduse, and Binti's stellar travel will bring her within their deadly reach. If Binti hopes to survive the legacy of a war not of her making, she will need both the gifts of her people and the wisdom enshrined within the University, itself - but first she has to make it there, alive. #newbook #bookhaul #binti #nnediokorafor #sciencefiction #scifi #litteratur #literature #bokorm #bookworm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #instabook #bookish #bookcoverlove #coverlove #book #bok #bøker #books
New book! Ser frem til å lese Nordlys: reisen til Jotundalen av Malin Falch. #newbook #bookhaul #book #bøker #tegneserie #nordlys #malinfalch #comicbook #grafiskroman #graphicnovel #litteratur #literature #bokorm #bookworm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookish #instabook #bookstagram
I recently read Eleanor Oliphant is Completely Fine, and I'll happily recommend it to you. I'd say I liked the beginning better than the end, but overall a good read! #eleanoroliphantiscompletelyfine #eleanoroliphant #gailhoneyman #newbook #currentlyreading #bookhaul #books #book #bøker #litteratur #literature #lesehest #bokorm #bookworm #lesetips #nrklesetips #bookish #instabook #bookstagram
I work for a medical journal, and this is the cover of the current issue. And I love it so. One of my all time favourites. 😍 Kudos to the artist, Lauren Davis @lrndvs, you should all go check out her work! #coverlove #laurendavis #medicaljournal #tidsskriftet #tidsskriftfordennorskelegeforening #legeforeningen #dennorskelegeforening #art #heart #medicine
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat
Reklamer