Posts Tagged 'Ondskap'

Boknyheter #133

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

boknyheter

– Er essayet en fattig eller en fornem fetter av romanen?

Knausgård på Charlie Rose.

– Bokhandelen La Hune i Paris måtte stenge dørene.

Barnløshet i litteraturen.

25 bokserier å lese i sommer.

– Er det slik dysleksi oppleves?

– Tronsmo har fått nye lokaler.

Kritikerne er ikke spesielt imponert over Grey.

Noen linjer fra Grey.

– Fansen er derimot fornøyd med Grey.

– James Salter er død.

– Veijo Meri er død.

Fem bøker om ondskap.

– De fem beste ungdomsbøkene om dagen.

– Språket i romantikk-sjangeren.

Fansen raser etter sesongavslutningen på Game of Thrones. (Obs! Spoilere.

Kunsten å lære med bilder.

– Ulf Lundell er forbannet over å bli nevnt i datterens bok.

– Bibliotekenes e-bokutlån skaper debatt i forlagsbransjen.

Vanntette bøker.

Oslo kommune jobber hardt for å få Snømannen til Oslo.

– Stephen King kritiserer de som er i mot endringer i den amerikanske våpenloven.

Litteraturens beste fedre.

Miffy fyller 60.

– Frode Grytten om sin sosiale skavank.

De 22 beste YA-bøkene i 2015.

Hva er poesi?

Trenger du hjelp til å lese Ulysses?

– Barnebokbransjen er ikke «tantete».

– Seksuelt misbruk i litteraturen.

The Lucifer Effect – Philip Zimbardo

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap
Originaltittel: The Lucifer Effect (2007)
Denne utgaven utgitt: 2011
Format: Lydbok
Oversatt av:
Lest av: Kevin Foley
Forlag: Tantor
ASIN: B004UC573Y
Spilletid: 26 timer, 49 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Drawing on examples from history as well as his own trailblazing research, Zimbardo details how situational forces and group dynamics can work in concert to make monsters out of decent men and women. Zimbardo is perhaps best known as the creator of the Stanford Prison Experiment. Here, for the first time and in detail, he tells the full story of this landmark study, in which a group of college-student volunteers was randomly divided into guards and inmates and then placed in a mock prison environment. Within a week, the study was abandoned, as ordinary college students were transformed into either brutal, sadistic guards or emotionally broken prisoners. By illuminating the psychological causes behind such disturbing metamorphoses, Zimbardo enables us to better understand a variety of harrowing phenomena, from corporate malfeasance to organized genocide to how once upstanding American soldiers came to abuse and torture Iraqi detainees in Abu Ghraib. He replaces the long-held notion of the «bad apple» with the «bad barrel» – the idea that the social setting and the system contaminate the individual, rather than the other way around.
****

Har du hørt om Stanford Prison Experiment? Det har du nok, om du har lest litt populærpsykologi. Men om det er nytt for deg er altså saken denne: Philip Zimbardo bestemte seg for å lede et sosialpsykologisk eksperiment knyttet til mellommenneskelige relasjoner i fengsel i 1971. Eksperimentet var i og for seg interessant, men det var ikke på langt nær så store forventninger knyttet til prosjektet som det kunne ha vært. Zimbardo og medhjelperne forventet å finne litt forskjellig, men det de fant var så banebrytende og sjokkerende at eksperimentet har etablert seg som en del av både populærkultur og folk flests kjennskap til psykologi.

Zimbardo inviterte en gruppe helt tilfeldige mennesker (studenter) til å delta i eksperimentet. Planen var at halvparten helt tilfeldig skulle velges til å være fengselsvakter, og den andre halvparten skulle være fanger. Vaktene fikk uniformer og mørke solbriller. Fangene fikk også egne uniformer. Det var et viktig poeng at det var helt tilfeldig hvem som ble hva før eksperimentet, men etterpå er det jo selve kjernen. Rollespillet havnet nemlig ut av kontroll, der de helt vanlige, tilfeldige menneskene som fungerte som fengselsvakter ble svært brutale både fysisk og psykisk og fangene ble svært underkuet og motløse. Toppen av kransekaka var at Zimbardo selv, som skulle fungere som fengselsdirektør, ble en del av eksperimentet, der han unnlot å stoppe det og mistet litt av kontakten med sin egentlige rolle (psykologen og forskeren). Det var Zimbardos date, også psykolog, som stoppet prosjektet da hun ganske tilfeldig fikk innsikt i de sjokkerende handlingene som utspilte seg i fengslet.

Det gikk ikke mer enn noen timer før de første tegnene til disse ekstreme rollene begynte å vise seg, og eksperimentet, som skulle vare to uker, ble altså avsluttet etter 6 brutale dager.

Stillbilder fra eksperimentet i 1971.

Zimbardo snublet over noe svært viktig: var det faktisk sånn at hvem som helst kunne gjøre onde ting? Milgram-eksperimentet hadde funnet sted ikke så veldig mange årene i forkant. Finnes det egentlig ikke «bad apples», men «bad barrels»? Er det omgivelsene og ikke personene som gjør at onde handlinger blir begått? I så fall må det røskes i dine og mine forventninger om at vi aldri verden ville ha vært onde – at det er en vesensforskjell mellom gode og onde mennesker. Hva om alle kan være onde? Hva da?

Eksperimentet ble bemerkelsesverdig relevant i 2004, da de sjokkerende bildene av amerikanske soldater som poserte med svært nedverdigede fanger i fengselet Abu Ghraib. lakk ut i offentligheten. Misbruket lignet skummelt mye på det de hadde sett tretti år tidligere i et oppdiktet fengsel i kjelleren på Stanford. Det ble slått hardt ned på soldatene. 17 ble fjernet fra jobben sin, 11 siktet for «dereliction of duty», misbruk og ulike grader av vold og deretter dømt i krigsrett. De strengeste straffene gikk til soldatene Charles Graner og hans tidligere forlovede Lynndie England, som fikk henholdsvis ti og tre års fengsel for handlingene sine.

Lynndie England jobbet i fengselet Abu Ghraib.

Særlig England har blitt stående som ondskapen selv i ettermælet, og det ble et voldsomt mediastyr (ikke overraskende), med svært mange som uttalte sin avsky mot soldatene og deres handlinger. Hvordan kunne amerikanske soldater oppføre seg sånn? Det måtte jo være snakk om gjennområtne epler som lurte seg inn i forsvaret.

Eller?

Zimbardos eksperiment viser at det måtte det slett ikke. Og det er det som er hele poenget hans i denne boka, der han snakker om blant annet tilstandene i Abu Ghraib. Han tar selvsagt avstand fra misbruket, men han mener at det er eplekassa som gjør eplene råtne, og at man kan luke ut så mange enkeltepler man vil, men problemet vil fortsatt ikke være løst.

Han mener blant annet at håndteringen av slike situasjoner (som på ingen måte begrenser seg til Abu Ghraib, det finnes mange eksempler der for eksempel soldater begår overgrep og overtramp) er designet ut fra helt feil grunnlag. Han mener også at hvis ondskap kan ramme hvem som helst, er det viktig å være bevisst på dette. Man må være bevisst sine egne grenser, bevisst generelle fallgruver og bevisst at det kanskje ikke er noe som heter råtne epler. Han kommer med en rekke råd om hvordan man kan holde seg selv i nakken og sjekke at man ikke er i ferd med å gå i en av de mange fellene.

Det skal for øvrig sies at eksperimentet har fått en del kritikk, også av Zimbardo selv. Det er selvsagt et stort etisk problem at mennesker ble forvandlet til misbrukere og ofre i et eksperiment (ikke kjempegodt betalt, heller), og at Zimbardo selv fungerte som både del av eksperimentet og en nøytral kontrollperson. Eksperimentet kan heller ikke gjenskapes uten problemer (selvsagt grunnet de etiske problemstillingene). Men det føyer det seg inn i rekken av undersøkelser som viser at skillet mellom godt og ondt slett ikke er så klart som vi aller helst vil ha det til.

Alt i alt en interessant bok. Naturlig nok sentrert i stor grad rundt Zimbardos eget eksperiment (han beskriver det ned til ganske liten detalj), men det er ok. Kunne nok ha blitt kuttet ned en del, men beskrivelsene av eksperimentet er interessante i seg selv, ikke bare i det store bildet av ondskap og onde handlinger. Anbefales videre.

kortsagt-lucifer

Dokumentar om Stanford Prison Experiment:

Om forfatteren:
Philip George Zimbardo (f. 1933) er psykolog, forfatter og professor emeritus ved Stanford University. Han er best kjent for Stanford Prison-eksperimentet, og har flere bøker på samvittigheten, deriblant The Time Paradox og The Time Cure. Han har en BA i psykologi, sosiologi og antropologi fra Brooklyn College, og fikk sin MS og phD ved Yale University, hvor han senere underviste i et år. Etter dette underviste han ved New York University, Columbia University og til sist Stanford University. Han er en av skaperne av Social Intensity Syndrome-teorien, der det fortsatt samles inn data nå. Han er også leder av Heroic Imagination Project. Han har pensjonert seg, men er fortsatt å finne på Stanford University og ellers i populærvitenskapelige settinger.
Wikipedia | hjemmeside

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve – Ann Heberlein

Sjanger: Sakprosa/biografi
Først utgitt: 2009
Denne utgaven utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Astrid Nordang
Format: Heftet
ISBN: 9788202332457
Sider: 179
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: «Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Det er et uløselig filosofisk dilemma, i seg selv en angstskapende situasjon, rent bortsett fra at det som regel er angsten min som driver meg til innsikten om at livet er verdiløst og får meg til å trekke den konklusjon at det bør ta slutt. Det gjør vondt. I blant. I blant er det bare uutholdelig. Denne hverdagen. Denne tristessen. Dette stygge livet. Det banale. Det dumme. Alt dere ikke forstår.» Her skriver Ann Heberlein sterkt og personlig om sine mørkeste stunder, men på et imponerende vis løfter hun blikket og tar leseren med på sine filosofiske refleksjoner rundt livet og døden.
****

Når jeg setter meg til og begynner å lese ei bok på 179 sider, er det sjelden jeg reiser meg opp igjen før jeg er ferdig med den. Det tar sjelden tid å lese en så kort bok. Slik var det på ingen måte med denne boka, som jeg har holdt på med i flere dager. Dette er ingen slukebok for meg, jeg klarte ikke å lese alt på en gang: det er tungt, mørkt, langt og vanskelig – for ikke snakke om vondt da dette er virkeligheten for mange mennesker.

(Venteromsverdenen. Det er en verden jeg behersker. Trygg. Velkjent. Verden utenfor. Den blir noen ganger så vanskelig. Så stor. Så fiendtlig. Men jeg behersker den jo også. Altfor godt. Så godt at jeg kan lure de fleste. Meg selv medregnet. Å ja. Men trygg?)

Ann Heberlein fikk diagnosen bipolar type 2, også kjent som manisk depresjon, i tjueårsalderen. For de som ikke er kjent med diagnosen, handler det veldig overfladisk fortalt ofte (men sikkert ikke alltid) om at pasienten får voldsomme opp- og nedturer. De er ikke nødvendigvis syke hele tiden, men så kan de gå inn i hypomane/maniske faser der de opplever et voldsomt stemningsløft med økt aktivitet og produktivitet, for så å synke ned i en dyp depresjon der de ofte også tar over seg hva de gjorde uten å tenke seg om da de var på topp. Selvmordsraten for denne lidelsen er høyere enn hos de som for eksempel sliter med depresjon.

Det gjør meg så helvetes forbanna når mennesker som sannsynligvis aldri har krøpet rundt på badegulvet med angsten dunkende i mellomgulvet, stått ved sporet klar til å hoppe, vært våkne i fem døgn i strekk, sittet med kniven mot strupen, fått tvangstrøye på lukket avdeling, foraktfullt sier at «vi må akseptere at livet ikke alltid er gøy. Vi må også kunne ha det dårlig.» Fuck you. Som om stavgang og gulrotjuice og klemmer og oppbyggelig litteratur kunne løse hele greia. Som om angst og depresjon og selvmordstanker først og fremst er en holdning.

Forfatteren er en gift trebarnsmor med en strålende karriere både bak og foran seg. Hun er en moralfilosof med doktorgrad i teologi, og opptrer hyppig i debatter, hun skriver hyppig innlegg og artikler, og hun foreleser hyppig. Hun gjør ganske enkelt veldig mye, og har mange baller i lufta. Men samtidig som at hun er en relativt velkjent person i slike sammenhenger i Sverige, sliter hun personlig med de spørsmålene og problemstillingene som stadig dukker opp i arbeidslivet hennes. Hun omgir seg daglig med de samme store spørsmålene hun sliter med, og hun underviser og mener noe om det. Hva er meningen med livet? Hva er verdien til et liv? Hva er vitsen med å leve fremfor å dø? Har mennesket rett til å bestemme over sitt eget liv, og sin egen død? Er selvmord moralsk rett eller galt? Hva er lykke? Hva er ondskap? Hva er straff?

Jeg blir så redd når jeg forstår at alle andre er normale. Når jeg forstår at alle andre greier det jeg ikke greier. Det er som om resten av verden snakker et språk jeg ikke forstår. Jeg savner noe. En duft. En lyd. Et spesielt lys. Noe jeg kjenner igjen.

Heberlein legger ikke fingrene imellom når hun skildrer lidelsen sin. Hun prøver ikke å gjøre den vakrere, eller styggere, enn det den er. Hun bare skildrer den. Hun slipper leserne inn i det innerste, og der er det tidvis vanskelig å være. Men til tross for dette bunnløset mørket hun synker ned i i blant, eller den verdenen med sterkere farger og konturer som hun stiger opp i i blant, klarer hun å beskrive det fra at intellektuelt ståsted. Det er jo ingen tvil om at Ann Heberlein er en intelligent kvinne. Hun er dessuten veldig klarsynt og har mye selvinnsikt. Når angsten rir henne, når selvmordstankene blir så alt for aktuelle, vet hun at det ikke er noe vakkert, poetisk eller heltemodig ved det. Men som i utdraget overfor: Selvmordstanker og depresjon er ikke en holdning, det er en lidelse.

Échec. Det totale nederlaget som grunnleggende erfaring. Det handler om noe annet. Det totale nederlaget handler verken om boligmangel eller arbeidsløshet. Det totale nederlaget er den manglende evnen til å takle livet. Den manglende evnen til å være lykkelig. Den manglende evnen til å ta imot kjærlighet. Den manglende evnen til å gi kjærlighet. Den manglende evnen til å leve. Den koden hvert menneske forventes å knekke. Livet. Det nederlaget. Alt det som lykkebegrepet skal romme.

Jeg oppdaget Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve hos Astrid Terese på Betraktninger. Etter en god omtale der, og en tittel som rommer så vanvittig mye, var veien kort til å kjøpe den selv. Og det er som jeg sa innledningsvis: Denne måtte jeg lese i små doser. Hun skriver utrolig bra om en lidelse hun dessverre kjenner altfor godt. Denne boka rommer mer enn det jeg tror man kan finne i fagbøker og på nettsteder om lidelsen – hun vet bedre enn synsere som ikke sliter, selv om de er aldri så høyt utdannet.

Jeg kommer ikke ut av den hinnen, boblen, kroppen. Jeg ser på barna mine. Jeg vet at jeg elsker dem. Selvfølgelig gjør jeg det. Det vet jeg. Men jeg kan ikke kjenne det. Jeg kjenner det ikke. Jeg kjenner det ikke. Jeg kjenner ingenting. Ingenting. Ingenting. Lede. Knapt noen smerte. Et ullent savn. Jeg vet at det er noe jeg savner. Jeg vet det. Men jeg har glemt hva det er. Hva er det jeg savner? Hva er det jeg vil ha? Hva savner jeg?

Og slutten er så mørk og, vel… avsluttende at man må sjekke at hun fortsatt er i live (og det er hun, selv om jeg fant denne avisartikkelen fra samme dag som boken ble sluppet). Det er vondt at hun har det slik, men det er fantastisk modig at hun setter ansikt på det (i så stor grad at en kan lure på om denne boka burde bli gitt ut i det hele tatt, for hennes egen skyld). Hun er en vakker kvinne i sin beste alder, høyt utdannet, gift og med tre flotte barn, god inntekt, og en viss kjendistilværelse. Allikevel er hun syk. Hun beviser at man ikke kan se hvem som sliter med hva, og at lykken ikke kan defineres utelukkende utifra de tingene jeg nevner. Hun beviser at mentalt syke, de med tvangstrøye på lukket avdeling, ikke trenger å være massemordere a la de vi ser på tv. På venterommet er alle like.

Andre bloggere om boka:
Betraktninger
Jeg leser

Vibekes bøker

Forfatter-bio:
Ann Heberlein (f. 1970) er en svensk forfatter med en doktorgrad i teologi (innen etikk). I tillegg til å ha skrevet flere bøker, deriblant Ett gott liv, Det var inte mitt fel! Om konsten att ta ansvar og En liten bok om onska er hun stadig med i TV- og radiodebatter og skriver eller har skrevet innlegg for flere forskjellige, store aviser.
Ann Heberlein om terroren 22. juli | Wikipedia

Topp ti på tirsdag #9: Bøker jeg ønsker meg til jul

Topp ti på tirsdag er et konsept jeg har lånt fra den engelskspråklige bokbloggen The Broke and the Bookish. Dette er en spalte de har hatt gående lenge, og jeg ser at de allerede har tatt opp noen temaer jeg kunne tenke meg å skrive om – så jeg plukker fritt fra lista. Dette betyr at det antageligvis er et annet tema du finner på originalbloggen – og vi skal ikke se bort ifra at jeg finner på mine egne temaer også.

I dag blir det topp ti julegaveønsker hos meg (til ære for eventuelle familiemedlemmer som ikke vet helt hva de skal gi bort). Nå har det seg sånn at jeg nesten aldri får bøker – jeg tror folk har litt prestasjonsangst når det gjelder meg og hvilke bøker jeg ønsker meg. Men… er man i tvil, tar jeg gjerne imot gavekort, for å si det sånn. 😛 Bokønskelista mi er jo alltid milevis lang, så det å plukke ut bøker nå er litt tilfeldig, men ti stykker skal jeg da alltids klare å plukke ut. 😉 De er rangert tilfeldig.

1) Fahrenheit 451 av Ray Bradbury:
Klassisk dystopi fra 1953, burde absolutt flytte inn i bokhylla mi sammen med Orwell og Huxley.


2) Sandman-serien av Neil Gaiman fra og med Absolute Sandman volum 2:
Jeg har den første samleutgaven stående i hylla, og liker den kjempegodt. Skulle gjerne hatt resten av dem også, men de er litt i dyreste laget for en fattig student. Mener å huske at nr 2 kostet 999,- på Outland for en tid tilbake (eller var det et annet sted?), men den finnes jo billigere… For eksempel hos Amazon og Tanum.


3) Love Manuela av Manuela Kjeilen:
Boka til dama bak Passion 4 baking. Fin blogg med mange fristende oppskrifter. Har tro på at boka hennes også inneholder mye godt (og usunt).


4) Et historisk atlas:
Har googlet meg frem til et par alternativer. Den av Kirsten Halvorsen m.fl ganske dyr med sine rundt 600 kr, og lommeboken min nekter å være med på den leken. Men det skader jo ikke å ha den på ønskelista… Alternativt finnes det et historisk atlas av Geoffrey Wawro. Den er litt billigere, og litt tjukkere. Har ingen formening om hvem av disse som er best.


5) Norvegr; Norges historie av Orning, Njåstad og Nilsen:
Dette tror jeg er det aller dyreste jeg har på bokønskelista mi med sine rundt 1300 kr… Men den har flott design, og i følge diverse anmeldelser er innholdet flott også. Den hadde gjort seg i hylla mi.


6) Våpen, pest og stål av Jared Diamond:
Menneskets historie gjennom 13 000 år skvist inn på 490 sider. Høres bra ut, spør du meg, og det er visst kritikere enige i også.


7) Ondskap av Torgrim Sørnes:
Dette er en bok som tar for seg «de henrettede i Norge 1815-1876» ved å se på 36 kriminalsaker som endte med henrettelse. Har stått på ønskelista en stund.


8 ) Ondskapens ansikter av Simon Montefiore m.fl:
Da jeg skrev punkt 7 om Ondskap av Sørnes, kom jeg på at jeg ønsker meg denne også. Jeg er nemlig nysgjerrig på hvem alle de 101 nevnte menneskene er. Noen sier seg jo selv, som for eksempel han som har fått æren av å pryde omslaget, godeste herr Hitler, men om jeg skulle ha satt meg ned og listet opp alle menneskene som gjennom historien kan kvalifisere til betegnelsen «ond», tror jeg nok ikke jeg hadde klart å komme frem til så mange. Det er tydeligvis opptil flere onde historiske personligheter jeg har glemt/gått glipp av.


9) Scandalous Women: The Lives and Loves of History’s Most Notorious Women av Elizabeth Kerri Mahon:
Dette er en bok som handler om kvinner som i sin tid har vært skandaløse i sin opptreden, enten det er fordi de ikke passet inn i kvinneidealet eller fordi de rett og slett var litt spesielle… Forfatteren står også bak bloggen ved samme navn.


10) Bøker om medisin- og sykdomshistorie:
Altså, da tenker jeg ikke på bøker om hvordan jeg kan kurere sykdommer, jeg tenker på bøker som tar for seg hvordan diverse sykdommer har formet verden, og om hva slags medisin mennesker har forsøkt å bruke mot dem. Et sosiologisk og historisk perspektiv på saken, med andre ord. Disease and the modern world: 1500 to the present day av Mark Harrison, The Burdens of Disease: Epidemics and Human Response in Western History av J.N Hays, A Social History of Medicine: Health, Healing and Disease in England 1750-1950 av Joan Lane, Blood and Guts: A Short History of Medicine av Roy Porter, Epidemics and History: Disease, Power and Imperialism av Sheldon Watts, A History of Infectious Diseases and the Microbial World av Lois N Magner. Bare sånn for å nevne noen. Jeg har nesten ingen bøker om temaet, så her er det bare å kjøre på. 😉

Jeg innser at bare to av disse er skjønnlitteratur, og det har vel mest å gjøre med at jeg stort sett har råd til å kjøpe de skjønnlitterære bøkene jeg har lyst på. Sakprosa og faglitteratur er det verre med, der blir jeg med et litt mer gnien. 😉 Men jeg er jo veldig glad i faktabøker o.l., så jeg sier absolutt ikke nei takk til å finne noen av disse under juletreet i år!

Hva med deg? Hvilke bøker kunne du tenke deg å pakke ut på julaften?


Besøk siden 12. mars '10

  • 290,786 hits

Instagram

When I'm in a bit of a reading slump, I find it helps to read YA, a type of literature I otherwise don’t read that much anymore.  Currently reading The Sun Is Also a Star by Nicola Yoon.

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #thesunisalsoastar #nicolayoon I’ve never actually read The Catcher in the Rye by J.D. Salinger. Now is a good a time as any. From what I understand, people either love or hate the protagonist. Have you read it? What do you think?

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #nrklesetips #boktips #thecatcherintherye #bookhaul  #redderenirugen #jdsalinger #klassiker #classic #lesehest #bokorm #bookworm #bookporn I’ve never been a huge fan of Stephen King, but I’ve ended up reading quite a few of his books... At the moment I'm slowly working my way through the massive brick that is "It". #book #books #bøker #litteratur #literature #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #stephenking #it #pennywise #horror #skrekk The Bell Jar by Sylvia Plath is one  of my favourite novels, and it was about time I got my hands on a collection of her poetry.

#bøker #book #books #litteratur #literature #poetry #poem #sylviaplath #dikt #everymanslibrary #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #newbook New book: Dikt & forbannet løgn. This is a collection of Norwegian poetry - allegedly the best Norwegian poems.

#books #bøker #litteratur #literature #poetry #poem #anthology #antologi #newbook #nybok #bok #lesetips #diktogforbannetløgn #dikt #spartacus #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul Picked up Everything, Everything by Nicola Yoon a couple of hours ago, and am already half way through. I quite like it so far!

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #everythingeverything #nicolayoon #newbook #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #sommer I have had "The gigantic beard that was evil" by Stephen Collins in my shelves for quite some time, and finally decided to read it. It's a quirky story about a neat and tidy guy living in a neat and tidy place. Life is perfectly predictable until his beard starts growing. And growing. And growing... I quite liked it - not a new fave of mine, but an enjoyable read nonetheless.

#bøker #books #litteratur #literature #graphicnovel #tegneserie #thegiganticbeardthatwasevil #stephencollins #picador #coffeeporn #bookhaul #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips Kroppen er lol. Sitat: @kavehrashidi, lege.

#broderi #embroidery #crosstitching #crosstitch #geriljabroderi #subversivecrosstitch #stitch #colours A couple of months ago, a friend of mine bought me this book. It contains some... interesting inventions! Certainly a weird read. 
Sorry I have sort of abandoned this account recently, I have been posting on @saga_in_oslo. If you like dogs, you might want to follow my quirky husky-staffy-mix. If not, you better just stay here. ❤

#books #bøker #bookhaul #newbook #unuselessinventions #litteratur #literature #sakprosa #nonfiction #bookstagram #instabook #bookish #japan #bookporn #lesetips #nrklesetips Currently reading: A House at the Bottom of a Lake, by Josh Malerman. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #joshmalerman #coffee #kaffe #cappuccino #coffeeporn #ahouseatthebottomofalake #currentlyreading
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat