Posts Tagged 'moral'

The Walking Dead i spillform

Jeg tillater meg å skrive litt om et spill denne gangen, siden det tross alt er basert på tegneserien av samme navn (som også har inspirert til den velkjente TV-serien). Det er Telltale Games som står bak spillet, og det har de delt i fem episoder. Stilen har de lagt tett oppunder tegningene i originalen, som du sikkert ser i bildet over; grafikken er tegneserieaktig. Fortellingen starter i baksetet på en politibil. Der sitter hovedpersonen, Lee (mannen i blålilla skjorte på bildet), i håndjern og henger med hodet. Den eldre politibetjenten bak rattet kikker på ham i speilet og sier at han tror han er uskyldig, men Lee ser ikke ut til å mene det. De er på vei ut av Atlanta, og møter flere politibiler med sirener som i full fart er på vei inn i byen, før de kjører på en person. Eller rettere sagt, en zombie.

Lee blir slått bevisstløs og våkner til en verden der de døde ikke lenger er døde. Han har skadet beinet, men kommer seg med nød og neppe over et gjerde og inn i en hage. Han oppdager at huset er tomt, men finner ei lita jente i trehytta utenfor. Clementine er åtte år, og foreldrene hennes var i Savannah (langt unna) da det hele begynte. Utifra beskjedene på telefonsvareren står det neppe bra til med dem. Og der har du utgangspunktet: en mann som var på vei til fengsel og ei åtte år gammel potensielt foreldreløs jente i en verden som er i ferd med å gå til helvete.

For å si det som det er: Dette er på ingen måte noen ny Left 4 Dead, Killing Floor eller Dead Island. Dette handler ikke i første omgang å blåse huet av udøde (selv om du blir nødt til det og fra tid til annen). Det handler om valgene du tar; hva du sier og hvem du sier det til. Det handler om hva du velger under press, og konsekvensene dette får for deg i fremtiden. Vær du sikker. Valget du tar i desperasjon i en av de første episodene biter deg gladelig i rumpa i en av de siste. Og du? Du må bestemme deg fort – betenkningstiden din er ytterst begrenset, akkurat slik den hadde vært i en tilsvarende situasjon i virkeligheten. Handlingen formes av valgene dine, og i en verden som har gått av hengslene er det sjelden åpenbart hva som er gode og dårlige valg. No pressure.

Om du tillater deg å leve deg inn i historien, risikerer du en følelsesmessig berg-og-dalbane. En venn av min bedre halvdel karakteriserte spillet som «the saddest shit I’ve ever played.» For å illustrere trakk han frem det å måtte velge hvem som skal leve, hvem som skal få spise, og hva man skal fortelle ei lita jente som er vettskremt når det egentlig ikke finnes noen trøst. Jeg ble selv liggende våken å angre på et av valgene jeg tok i en av situasjonene, og måtte starte episoden på nytt for å rette opp det jeg selv så på som en moralsk brøler. Jada, det er bare et spill, men nei, det er ikke bare det heller. Når så mye av din rolle er å ta alle de vanskelige valgene blir man litt påvirket.

Liker du tegneserien og/eller TV-serien? Gi dette spillet en sjanse. Du har muligens unngått zombiespill (kanskje med unntak av Plants vs Zombies?) fordi du ikke er begeistret for tanken på å løpe rundt i et adrenalinrush med hagle eller motorsag og partere udøde. Det står ikke i fokus her. Dette handler om medmenneskelige relasjoner og umulige valg. Ja, du må tenke fort, men ikke på samme måte som i en av de mer typiske skyterne. Om du tør å ta på deg ansvaret for ei lita jente under zombie-apokalypsen, er dette absolutt spillet for deg. Clementine er forøvrig en av de fineste spillkarakterene jeg har vært borti på lenge.

Og slutten? Jeg er sikker på at jeg døde litt inni meg. Man må ha et hjerte av stein om man ikke blir blank i øynene (eller gråter i bøttevis) av en sånn finale. Internett er stappfull av folk som mener det samme, men jeg tror det er best at du spiller spillet før du googler. Traileren nedenfor er trygg, da!

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve – Ann Heberlein

Sjanger: Sakprosa/biografi
Først utgitt: 2009
Denne utgaven utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt av: Astrid Nordang
Format: Heftet
ISBN: 9788202332457
Sider: 179
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: «Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Det er et uløselig filosofisk dilemma, i seg selv en angstskapende situasjon, rent bortsett fra at det som regel er angsten min som driver meg til innsikten om at livet er verdiløst og får meg til å trekke den konklusjon at det bør ta slutt. Det gjør vondt. I blant. I blant er det bare uutholdelig. Denne hverdagen. Denne tristessen. Dette stygge livet. Det banale. Det dumme. Alt dere ikke forstår.» Her skriver Ann Heberlein sterkt og personlig om sine mørkeste stunder, men på et imponerende vis løfter hun blikket og tar leseren med på sine filosofiske refleksjoner rundt livet og døden.
****

Når jeg setter meg til og begynner å lese ei bok på 179 sider, er det sjelden jeg reiser meg opp igjen før jeg er ferdig med den. Det tar sjelden tid å lese en så kort bok. Slik var det på ingen måte med denne boka, som jeg har holdt på med i flere dager. Dette er ingen slukebok for meg, jeg klarte ikke å lese alt på en gang: det er tungt, mørkt, langt og vanskelig – for ikke snakke om vondt da dette er virkeligheten for mange mennesker.

(Venteromsverdenen. Det er en verden jeg behersker. Trygg. Velkjent. Verden utenfor. Den blir noen ganger så vanskelig. Så stor. Så fiendtlig. Men jeg behersker den jo også. Altfor godt. Så godt at jeg kan lure de fleste. Meg selv medregnet. Å ja. Men trygg?)

Ann Heberlein fikk diagnosen bipolar type 2, også kjent som manisk depresjon, i tjueårsalderen. For de som ikke er kjent med diagnosen, handler det veldig overfladisk fortalt ofte (men sikkert ikke alltid) om at pasienten får voldsomme opp- og nedturer. De er ikke nødvendigvis syke hele tiden, men så kan de gå inn i hypomane/maniske faser der de opplever et voldsomt stemningsløft med økt aktivitet og produktivitet, for så å synke ned i en dyp depresjon der de ofte også tar over seg hva de gjorde uten å tenke seg om da de var på topp. Selvmordsraten for denne lidelsen er høyere enn hos de som for eksempel sliter med depresjon.

Det gjør meg så helvetes forbanna når mennesker som sannsynligvis aldri har krøpet rundt på badegulvet med angsten dunkende i mellomgulvet, stått ved sporet klar til å hoppe, vært våkne i fem døgn i strekk, sittet med kniven mot strupen, fått tvangstrøye på lukket avdeling, foraktfullt sier at «vi må akseptere at livet ikke alltid er gøy. Vi må også kunne ha det dårlig.» Fuck you. Som om stavgang og gulrotjuice og klemmer og oppbyggelig litteratur kunne løse hele greia. Som om angst og depresjon og selvmordstanker først og fremst er en holdning.

Forfatteren er en gift trebarnsmor med en strålende karriere både bak og foran seg. Hun er en moralfilosof med doktorgrad i teologi, og opptrer hyppig i debatter, hun skriver hyppig innlegg og artikler, og hun foreleser hyppig. Hun gjør ganske enkelt veldig mye, og har mange baller i lufta. Men samtidig som at hun er en relativt velkjent person i slike sammenhenger i Sverige, sliter hun personlig med de spørsmålene og problemstillingene som stadig dukker opp i arbeidslivet hennes. Hun omgir seg daglig med de samme store spørsmålene hun sliter med, og hun underviser og mener noe om det. Hva er meningen med livet? Hva er verdien til et liv? Hva er vitsen med å leve fremfor å dø? Har mennesket rett til å bestemme over sitt eget liv, og sin egen død? Er selvmord moralsk rett eller galt? Hva er lykke? Hva er ondskap? Hva er straff?

Jeg blir så redd når jeg forstår at alle andre er normale. Når jeg forstår at alle andre greier det jeg ikke greier. Det er som om resten av verden snakker et språk jeg ikke forstår. Jeg savner noe. En duft. En lyd. Et spesielt lys. Noe jeg kjenner igjen.

Heberlein legger ikke fingrene imellom når hun skildrer lidelsen sin. Hun prøver ikke å gjøre den vakrere, eller styggere, enn det den er. Hun bare skildrer den. Hun slipper leserne inn i det innerste, og der er det tidvis vanskelig å være. Men til tross for dette bunnløset mørket hun synker ned i i blant, eller den verdenen med sterkere farger og konturer som hun stiger opp i i blant, klarer hun å beskrive det fra at intellektuelt ståsted. Det er jo ingen tvil om at Ann Heberlein er en intelligent kvinne. Hun er dessuten veldig klarsynt og har mye selvinnsikt. Når angsten rir henne, når selvmordstankene blir så alt for aktuelle, vet hun at det ikke er noe vakkert, poetisk eller heltemodig ved det. Men som i utdraget overfor: Selvmordstanker og depresjon er ikke en holdning, det er en lidelse.

Échec. Det totale nederlaget som grunnleggende erfaring. Det handler om noe annet. Det totale nederlaget handler verken om boligmangel eller arbeidsløshet. Det totale nederlaget er den manglende evnen til å takle livet. Den manglende evnen til å være lykkelig. Den manglende evnen til å ta imot kjærlighet. Den manglende evnen til å gi kjærlighet. Den manglende evnen til å leve. Den koden hvert menneske forventes å knekke. Livet. Det nederlaget. Alt det som lykkebegrepet skal romme.

Jeg oppdaget Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve hos Astrid Terese på Betraktninger. Etter en god omtale der, og en tittel som rommer så vanvittig mye, var veien kort til å kjøpe den selv. Og det er som jeg sa innledningsvis: Denne måtte jeg lese i små doser. Hun skriver utrolig bra om en lidelse hun dessverre kjenner altfor godt. Denne boka rommer mer enn det jeg tror man kan finne i fagbøker og på nettsteder om lidelsen – hun vet bedre enn synsere som ikke sliter, selv om de er aldri så høyt utdannet.

Jeg kommer ikke ut av den hinnen, boblen, kroppen. Jeg ser på barna mine. Jeg vet at jeg elsker dem. Selvfølgelig gjør jeg det. Det vet jeg. Men jeg kan ikke kjenne det. Jeg kjenner det ikke. Jeg kjenner det ikke. Jeg kjenner ingenting. Ingenting. Ingenting. Lede. Knapt noen smerte. Et ullent savn. Jeg vet at det er noe jeg savner. Jeg vet det. Men jeg har glemt hva det er. Hva er det jeg savner? Hva er det jeg vil ha? Hva savner jeg?

Og slutten er så mørk og, vel… avsluttende at man må sjekke at hun fortsatt er i live (og det er hun, selv om jeg fant denne avisartikkelen fra samme dag som boken ble sluppet). Det er vondt at hun har det slik, men det er fantastisk modig at hun setter ansikt på det (i så stor grad at en kan lure på om denne boka burde bli gitt ut i det hele tatt, for hennes egen skyld). Hun er en vakker kvinne i sin beste alder, høyt utdannet, gift og med tre flotte barn, god inntekt, og en viss kjendistilværelse. Allikevel er hun syk. Hun beviser at man ikke kan se hvem som sliter med hva, og at lykken ikke kan defineres utelukkende utifra de tingene jeg nevner. Hun beviser at mentalt syke, de med tvangstrøye på lukket avdeling, ikke trenger å være massemordere a la de vi ser på tv. På venterommet er alle like.

Andre bloggere om boka:
Betraktninger
Jeg leser

Vibekes bøker

Forfatter-bio:
Ann Heberlein (f. 1970) er en svensk forfatter med en doktorgrad i teologi (innen etikk). I tillegg til å ha skrevet flere bøker, deriblant Ett gott liv, Det var inte mitt fel! Om konsten att ta ansvar og En liten bok om onska er hun stadig med i TV- og radiodebatter og skriver eller har skrevet innlegg for flere forskjellige, store aviser.
Ann Heberlein om terroren 22. juli | Wikipedia


Besøk siden 12. mars '10

  • 359 656 hits

Instagram

I love this cover! 🥰 And the plot seems very interesting, too. About the book: Britain has lost the Falklands war, Margaret Thatcher battles Tony Benn for power and Alan Turing achieves a breakthrough in artificial intelligence. In a world not quite like this one, two lovers will be tested beyond their understanding. Machines Like Me occurs in an alternative 1980s London. Charlie, drifting through life and dodging full-time employment, is in love with Miranda, a bright student who lives with a terrible secret. When Charlie comes into money, he buys Adam, one of the first batch of synthetic humans. With Miranda’s assistance, he co-designs Adam’s personality. This near-perfect human is beautiful, strong and clever – a love triangle soon forms. These three beings will confront a profound moral dilemma. Ian McEwan’s subversive and entertaining new novel poses fundamental questions: what makes us human? Our outward deeds or our inner lives? Could a machine understand the human heart? This provocative and thrilling tale warns of the power to invent things beyond our control. #machineslikeme #ianmcewan #alternativehistory #sciencefiction #scifi #newbook #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bokelsker #booklover #lesetips #nrklesetips #boktips #lesehest #bokorm #bookworm #bookporn #coffeeporn
I recently read the first volume in a delightfully creepy comic book series: Ice Cream Man by W. Maxwell Prince, Martín Morazzo and Chris O'Halloran. Will definitely read more! About the book: Chocolate, vanilla, existential horror, drug addiction, musical fantasy…there's a flavor for everyone's misery. ICE CREAM MAN is a genre-defying comic book series featuring disparate 'one-shot' tales of sorrow, wonder, and redemption. Each installment features its own cast of strange characters, dealing with their own special sundae of suffering. And on the periphery of all of them, like the twinkly music of his colorful truck, is the Ice Cream Man-a weaver of stories, a purveyor of sweet treats. Friend. Foe. God. Demon. The man who, with a snap of his fingers-lickety split!-can change the course of your life forever. #theicecreamman #icecreamman #wmaxwellprince #martínmorazzo #chrisohalloran #horror #graphicnovel #comicbook #litteratur #literature #tegneserie #skrekk #imagecomics #lesetips #boktips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #bookish #instabook #bokstagram #ilovebooks #books #bøker #plants #greenplants
Got some new books, really love the way these covers look! They are anthologies of classic fantasy/science fiction/horror short stories. Edgar Allan Poe, Bram Stoker, H.P Lovecraft, Jack London, Jules Verne, H.G. Wells, Rudyard Kipling and so on... quite the collections!
En frivillig død (translates to A Voluntary Death) by Steffen Kverneland is a graphic memoir about the suicide of the author's father. Very powerful use of text and illustration. Highly recommended!
Several people have recommended A General Theory of Oblivion (Norwegian title: Allmenn teori om glemsel) by José Eduardo Agualusa. Took the opportunity when it showed up on sale recently. About the book: On the eve of Angolan independence an agoraphobic woman named Ludo bricks herself into her apartment for 30 years, living off vegetables and the pigeons she lures in with diamonds, burning her furniture and books to stay alive and writing her story on the apartment’s walls. Almost as if we’re eavesdropping, the history of Angola unfolds through the stories of those she sees from her window. As the country goes through various political upheavals from colony to socialist republic to civil war to peace and capitalism, the world outside seeps into Ludo’s life through snippets on the radio, voices from next door, glimpses of someone peeing on a balcony, or a man fleeing his pursuers. A General Theory of Oblivion is a perfectly crafted, wild patchwork of a novel, playing on a love of storytelling and fable.
There is something magical about the book store Tronsmo (@tronsmobok). Along with Outland, who specialise in fantasy, sci-fi and comic books (and other geeky goodness), it is by far the absolute best book store in Oslo (and maybe Norway? Any contenders?). I go there when I want to find something new, non-fiction or fiction, that I have never heard of, but that sounds interesting. I NEVER fail to find something. In fact, I always find several books every time I'm there. I stopped by after work yesterday, feeling peckish for something new, and lo and behold! I found four books. As I stood by one of the shelves, a man in his thirties and his son of maybe 8 years old walked in. As they passed me, the father whispered to his son: "This is the best book store in Oslo." And the kid, his small hand in his father's big one, looked up at him with big eyes and said: "is it really?" The father nodded solemnly, and the kid looked around with a new-found admiration for where he was standing. Anyway, the book in the picture is one of the four that I got: Toddler-hunting and other stories, by Taeko Kono. It is a collection of short-stories, and I know practically nothing about it, but I look forward to reading it. And stop by Tronsmo if you find yourself in Oslo!
Been a while since I posted a shelfie! #bookshelfie #shelfie #booknerd #book #bokhylle #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #interior #shelfiesunday #shelf #shelfielicious #shelfies #bookporn #bookworm #bokorm #lesehest #bookshelves #bookshelf #bookheaven #library #personallibrary
Not for the first time, I was inspired by the Norwegian Snapchat account, @snaplioteket. This time I discovered Junji Ito's Uzumaki. The blurb: Kurouzu-cho, a small fogbound town on the coast of Japan, is cursed. According to Shuichi Saito, the withdrawn boyfriend of teenager Kirie Goshima, their town is haunted not by a person or being but a pattern: UZUMAKI, the spiral - the hypnotic secret shape of the world. #uzumaki #spirals #junjiito #newbook #bookhaul #manga #literature #litteratur #skrekk #horror #coffee #cofferporn #bookporn #lesetips #nrklesetips #bokorm #bookworm #lesehest #bookstagram #bookish #instabook
I recently picked up Autonomous by Annalee Newitz. Not started reading it yet, but I was intrigued by the blurb: "Autonomous features a rakish female pharmaceutical pirate named Jack who traverses the world in her own submarine. A notorious anti-patent scientist who has styled herself as a Robin Hood heroine fighting to bring cheap drugs to the poor, Jack’s latest drug is leaving a trail of lethal overdoses across what used to be North America—a drug that compels people to become addicted to their work. On Jack’s trail are an unlikely pair: an emotionally shut-down military agent and his partner, Paladin, a young military robot, who fall in love against all expectations. Autonomous alternates between the activities of Jack and her co-conspirators, and Elias and Paladin, as they all race to stop a bizarre drug epidemic that is tearing apart lives, causing trains to crash, and flooding New York City." #autonomous #annaleenewitz #books #bøker #book #sciencefiction #scifi #newbook #litteratur #literature #bookhaul #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #orange #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #nybok
I recently realised that it's been about 17 years since I read The Lord of the Rings. Maybe this year is the year I will read it again? 🧝‍♀️ #books #book #bøker #litteratur #literature #jrrtolkien #lotr #thelordoftherings #lordoftherings #thefellowshipofthering #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #fantasy #lesehest #nrklesetips #bokorm #bookworm
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat