Posts Tagged 'humor'

The Social Guidebook To Norway – Julien S. Bourrelle

Sjanger: Humor/sakprosa
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Illustrert av: Nicholas Lund
Forlag: Jungelboken
ISBN: 9788299885188
Sider: 143
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
This is your Social Guidebook to Norway. It takes you through an illustrated Norwegian journey. This guidebook is not about typical Norwegian behaviours. It is about behaviours that are peculiar to Norwegians. Foreigners will fast forward their adaptation. Norwegians will learn how their behaviours may be perceived. The guidebook is rooted in the author’s experience helping Norwegian organizations benefit from diversity. Julien S. Bourrelle held several board positions in Norway. He is educated as a rocket scientist and lived in a variety of cultures. He is on leave from his doctoral degree to hold lectures, workshops and courses around the country bridging cultural gaps in businesses and universities.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Hvordan oppfattes egentlig nordmenn fra utsiden? Vi har jo generelt ganske høye tanker om oss selv (verdens rikeste land! Verdens beste land!). Jeg tenkte ikke egentlig så veldig mye over dette før jeg ble kjent med David, min bedre halvdel, for over 8 år siden. Men siden da har jeg sett både nordmenn og norsk kultur og vaner gjennom hans øyne, og det er ofte underholdende. Bourrelle så også nordmenn fra utsiden, og hevder selv at han aldri har vært så forvirret som da han kom hit. Han bestemte seg for å starte Mondå-prosjektet, og har blant annet skrevet denne lille boka til hjelp for andre som eventuelt måtte være like forvirret.

The Social Guidebook To Norway tar i hovedsak for seg hvordan nordmenn oppfører seg i relasjon til andre mennesker, og hvordan outsidere best skal kunne komme «på innsiden». Han prøver for eksempel å forklare hvorfor norske heiser byr på (i følge han) de pinligste og mest anspente turene i verden, men hvis man møter en nordmann i skogen eller på fjellet, har de plutselig forvandlet seg til de mest sosiale menneskene ever, med store smil og solide HEI HEI. Og hvorfor alle sitter i hvert sitt sete på bussen, og hvorfor en benk er full når det sitter to personer ytterst, med plass til en person i midten (uten at noen faktisk tar den plassen, for benken er jo som sagt full).

Han skildrer også den flate strukturen i samfunnet generelt, der «elite» er et ord som for all del ikke må brukes om noe annet en idrett. Han forklarer hvorfor dette er negativt og positivt på hver sin måte. Likestillingen tas også opp, og hvordan dette kan virke forvirrende særlig for utenlandske menn som prøver å sjekke opp norske damer. Norsk dating er noe for seg selv, hevdes det, der alkohol får oss på gli og rekkefølgen mange andre land er vant til når det gjelder dating stokkes heftig om:

Processed with VSCOcam with 10 preset
… mens den norske rekkefølgen starter med at man er ute og drikker, og går ellers omtrent sånn her:

Processed with VSCOcam with 10 preset
… med forklaring om at der mange andre land bruker middagen som en måte å bli kjent med folk på, bruker nordmenn den gjerne som et resultat av at man har blitt kjent. Med andre ord: Vi inviterer folk vi kjenner og liker på middag, ikke folk vi vil bli kjent med. Da er det gjerne alkohol med i bildet. Eller så melder vi oss eventuelt inn i en eller annen forening. Også er det jo dugnad, da.

Jeg lånte den for sikkerhets skyld bort til min bedre halvdel, skotten, for å se hvordan han (som tross alt er en outsider) opplevde den. Totalt sett opplevde han den som passende, og han lo flere ganger. Han kjenner igjen enkelte ting, andre ting hadde han ikke noe forhold til. Det er sånn jeg opplever den også. Særlig dette med høflighet var et kultursjokk for David. Hvis du har vært i Storbritannia, eller kjenner briter, så vet du sikkert at de sier excuse me og thank you og please og if it’s not too much trouble og would you mind if og if I may også videre (også videre) i nesten alle setninger de ytrer. De holder konsekvent dører for andre, de slipper folk forbi og de er i det hele tatt vant med noe helt annet enn det vi er her. Han opplevde dermed nordmenn som ganske frekke, og det synes jeg var ganske frekt. Jeg er da vel ikke frekk fordi jeg ikke begynner hver setning med å unnskylde meg og avslutter den med ørten måter å si takk på, vel. Han har etterhvert blitt enig i det – at nordmenn ikke er spesielt frekke. De er bare langt mer sparsomme med ordene sine. Og akkurat det peker Bourrelle på også:

Processed with VSCOcam with 10 preset
Men det er lett å forstå at fra utsiden fremstår nordmenn som småfrekke, og til en viss grad lite rafinerte. Jeg ser det selv når jeg ser på oss med øynene til en som ikke kommer herfra. Jeg tror at ei bok som denne ville gjort David litt mindre forvirret i begynnelsen. 😉 Og etter det jeg forstår er det nettopp det Mondå prøver på. Jeg må forøvrig legge til at David selv opplever sin egen høflighet som overveldende og tidvis flau. Han har for eksempel en automatisk trang til å si unnskyld hvis det skjer noe ugreit i nærheten. Som for eksempel hvis noen velter glasset hans. På ham. Og hvis den andre også er britisk, så blir det en lang rekke unnskyldninger fra begge to i alle mulige former og kombinasjoner (og når begge har gått hjem for å legge seg mange timer senere ligger de våkne til langt på natt og tenker på hvor pinlig det hele var). Mens jeg sitter himmelfallen og ser på, siden situasjonen slik jeg ser den ville gått omtrent sånn: person 1 søler på person 2. Person 1 sier unnskyld. Person 2 sier det er greit. Ferdig. Britisk høflighet kan være fryktelig pinlig. Men uansett, I digress.

Boka har en litt uferdig finish. Teksten står gjerne midstilt og oppdelt på den ene siden, og det finnes gjerne en illustrasjon på den andre. Jeg har ingenting å si på illustrasjonene, de formidler ganske mye til tross for den enkle stilen, men setningene mangler ofte punktum, neste linje starter med stor eller liten bokstav, ofte uavhengig av hva slags tegnsetting som befinner seg på linja over. Noen av setningene er også skrevet på litt haltende engelsk. Det er åpenbart at den ikke har blitt nitidig redigert av en erfaren redaktør og grafisk designer. Men det er ikke så ille at det er plagsomt, og det kommer ikke i veien for budskapet. Totalt sett er dette ei artig bok om hvordan nordmenn oppfattes fra utsiden.

kortsagt-socialguidebook

Om forfatteren:
Julien S. Bourrelle kommer opprinnelig fra Canada, men har bodd i flere land før han endte opp her i Norge. Han er utdannet rakettforsker, og holder på med en doktorgrad ved NTNU. Han tok en pause fra denne for å starte Mondå, en organisasjon som tar sikte på å bygge broer mellom ulike kulturer og forbedre kommunikasjonen innad i bedrifter og institusjoner. Bourrelle snakker engelsk, norsk, fransk og spansk.
Hjemmeside | Blogg | Twitter | goodreads

What If? – Randall Munroe

Sjanger: Sakprosa/fakta/humor
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Houghton Mifflin Harcourt
ISBN: 9780544272996
Sider: 320
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Science’s most intriguing questions answered by the web’s favourite writer, the genius behind xkcd.com. Munroe’s hilarious and compelling answers explain everything from the odds of meeting your one true soulmate to how many humans a rampaging T-Rex would need to eat a day.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Har du noen gang lurt på hva som skjer om hele menneskeheten samles og står tett i tett, for så å hoppe og lande samtidig? Eller hvordan det i realiteten hadde vært om hvert menneske faktisk bare hadde én sjelefrende? Eller hva som hadde skjedd med en person dersom alt DNA-et hans plutselig forsvant? Eller hva som hadde skjedd med Mars om vi tok alt vannet fra havene på jorda og slapp det på hodet til Curiosity Rover? Eller hvor lang tid det hadde tatt for to udødelige mennesker å finne hverandre hvis de startet på motsatt side av en planet som ligner Jorda?

Om ikke annet, lurer du kanskje på noe av dette nå…?

Frykt ikke. Gjennom spalten What If? svarer tegneserieskaperen og tidligere NASA-ansatt Randall Munroe på hypotetiske og mer eller mindre absurde spørsmål som sendes inn fra lesere som lurer. Om du bare er litt geeky har du garantert sett stripene hans rundt omkring, selv om du aldri har besøkt hjemmesiden, som forøvrig er utstyrt med følgende:

Warning: this comic occasionally contains strong language (which may be unsuitable for children), unusual humor (which may be unsuitable for adults), and advanced mathematics (which may be unsuitable for liberal-arts majors).

Her er noen eksempler:


Jeg skal ikke skryte på meg å skjønne alle vitsene (graden min er tross alt i kultur og samfunn), men jeg kan kaste bort ganske mye tid på å bla igjennom arkivet hans og le (som for eksempel nå, når jeg bare skulle lime inn noen eksempler her). Jeg har også fulgt med på What if?-spalten, og måtte selvsagt ha boka.

Folk lurer på mye rart. Folk som Munroe tar seg tid til å svare på det – og illustrere i tillegg. Jeg tror kanskje noe av det morsomste med denne boka var «Weird (and worrying) questions». Når du ber folk sende inn «hva hvis»-scenarioer, så kommer det virkelig noen rare – og bekymringsverdige – spørsmål.

weird-and-worrying

weird-and-worrying2

Munroe har tidvis en tendens til å svare seg ganske langt bort fra det originale spørsmålet. Av og til ender han et helt annet sted enn det som opprinnelig ble spurt om, men det skjer gjerne i de tilfellene svaret enten er at det er umulig, eller at det er umulig å svare på (på grunn av for mange variabler, manglende tilgjengelig informasjon, osv). Dette er på den ene siden interessant, men på den annen side kan det bli litt i meste laget her og der. Dette var ikke en sånn type bok jeg kunne lese fra perm til perm. Jeg tok heller frem boka nå og da, og leste et eller flere spørsmål før jeg la den fra meg igjen. Men det er helt greit, ikke misforstå.

Jeg kan ikke annet enn å berømme Munroe for både kreativitet og kunnskap. Ikke bare klarer han å svare på disse gæærne hypotetiske situasjonene, men han gjør det med humor og på en lettfattet måte som gjør at «liberal arts majors» også kan klare å henge med i svingene. Han skriver underholdende, og det er fullt mulig å lære en hel del av å lese boka – selv om situasjonene beskrevet er absurde.

Julegave til favorittnerden din, kanskje? Jeg tror det.

kortsagt-whatif

Randall Munroe om What if?

Om forfatteren:
Randall_Munroe_ducksRandall Munroe (f. 1984) er en amerikansk webtegneserieskaper som tidligere jobbet med robotikk i NASA. Som liten oppdaget han tegneserien Tommy og Tigern, og ble frelst. Han studerte fysikk ved Christopher Newport University, og begynte å jobbe i NASA. Han har siden 2006 jobbet fulltid med tegneserien xkcd, som i 2007 hadde opptil 70 millioner klikk på én måned. Han bor i Massachusetts.
Wikipedia | goodreads

Discworld-serien av Terry Pratchett

2014 vil vel kunne kalles Det Store Discworld-året for min del. Jeg har nemlig slukt de 9 første bøkene på forholdsvis kort tid denne høsten, og flere blir det garantert før året er slutt. Dersom jeg skulle ha skrevet en post til hver av dem, hadde jeg aldri kommet i mål, så i steden får dere et slags samleinnlegg om serien. Jeg har hatt planer om å lese serien i årevis, helt siden jeg først hørte om den da jeg gikk på videregående. Det har aldri passet seg sånn. Før nå.

Aldri hørt om Discworld, eventuelt Skiveverdenen, sier du? Vel, da er du kanskje ikke spesielt stor forbruker av fantasy, da, kan jeg tenke meg? Seriens første bok, The Colour of Magic, kom i 1983, og i skrivende stund har det kommet 40 bøker totalt. I alle fall deler av serien har blitt oversatt til norsk, men det er ikke bare-bare å få tak i dem. Regner med at de er å finne på de fleste bibliotek.

La oss starte med Skiveverdenens geografi. Skiveverdenen er skiveformet, altså flat. Den ligger oppå skuldrene til fire elefanter (navn: Berilia, Tubul, Great T’Phon og Jerakeen), som igjen står på skallet til den store verdenskilpadden: Great A’Tuin. A’Tuin tilhører arten Chelys galactica og er den eneste skilpadden i universet som er å finne på Hertzprung-Russell diagrammet (som jeg forøvrig har hengende på veggen, og måtte knegge litt for meg selv da jeg leste akkurat denne beskrivelsen). Kjønnet til A’Tuin er det ikke godt å si noe om, men den omtales om enn noe usikkert som et hankjønn i den første boka. En teori om hvor skilpadden er på vei er Skiveverden-versjonen av Big Bang-teorien, som dreier seg om at den er på vei fra der den ble født til der den skal formere seg. Hvis denne teorien stemmer, vil sannsynligvis alle beboerne enten bli knust eller skli av ryggen til A’Tuin – med andre ord vil det være dommedag. En annen teori, Skiveverden-versjonen av Steady State-teorien dreier seg om at den ikke er på vei fra noe spesielt sted, og heller ikke til noe spesielt sted. Hendelsene i The Light Fantastic kan dog få det til å høres ut som om førstnevnte teori er mer troverdig.

Byvåpenet til Ankh-Morpork.

Mye av handlingen finner sted enten delvis eller hovedsaklig i byen Ankh-Morpork. Her ligger blant annet The Unseen University, der trollmennene pusler med sitt, og City Watch/Night Watch jobber også her. I tillegg oppholder blant annet Thieves Guild og Assassins Guild her. Kriminaliteten er organisert, bokstavelig talt. Tyvene forholder seg til et budsjett, og beboerne kan få kvittering på at de allerede har fylt kvoten sin som offer dette året. Kriminaliteten halverte når de kriminelle fikk organisere seg og ble skattepliktige, og da tyvene streiket for en tid tilbake, ble det kaos og dobbelt så mye kriminalitet. De kriminelle er med andre ord langt bedre politi enn det vaktene noen sinne kan bli (vaktenes viktigste jobb er kanskje å befinne seg i de gatene der det ikke skjer noe, ringe i bjella og rope klokkeslett og at alt står bra til). Ankh-Morpork er en parodi på den moderne storbyen og alle dens problemer – jeg leser den som en slags blanding av New York og London (den skitne elva er for meg en ekstrem versjon av Themsen). Som det heter seg i en av bøkene: «There’s a saying that all roads lead to Ankh-Morpork. And it’s wrong. All roads lead away from Ankh-Morpork, but sometimes people just walk along the wrong way.»

Ellers blir vi kjent med en rekke andre steder også. Pyramids handler for eksempel om Skiveverden-versjonen av Egypt. Det er fire store kontinenter på skiva, og helt i midten ligger det som kan sammenlignes med Skandinavia, nemlig The Hub (det er ingen poler på skiva, dermed ligger dette området så langt unna sola som mulig: altså i midten). Helt i midten ligger tårnet Cori Celesti, der gudene ettersigende oppholder seg. Aurora Borealis (nordlyset) går under navnet Aurora Corialis i Skiveverdenen. Tropiske områder ligger nærmere kanten på skiva, der vann renner over kanten:

En tolkning av hvordan Skiveverdenen ser ut.

Jeg kunne ha fortsett i en hel evighet å snakke om alle finurlige detaljer og referanser til vår egen verden, men jeg tenker jeg lar geografien ligge der. Det er varierende kvalitet på bøkene jeg har lest så langt, og jeg regner med at dette er tilfellet med resten av serien også. Til min forundring var jeg ikke speisielt begeistret for den aller første, The Colour of Magic. Hadde jeg ikke visst hvor populær serien er, hadde jeg muligens stoppet der. Eller kanskje ikke. Oppfølgeren The Light Fantastic er nemlig avslutningen, og den likte jeg bedre. Jeg vet ikke helt hva det var som ikke funket for meg i bok 1, men jeg opplevde muligens at humoren ble mer avslappet i bok 2. Akkurat som om forfatteren hadde fått litt trua på det han drev med og kunne tillate seg å leke litt mer. Eller kanskje det bare var det at jeg jevnt over likte karakterene vi møtte i bok 2 bedre enn de fra den første boka.

Serien er bygget opp på en sånn måte at vi ikke følger samme personer i alle bøkene. I de to første bøkene er det den mislykkede trollmannen Rincewind vi følger. I den tredje boka, Equal Rites, følger vi heksa Granny Weatherwax, mens bok 4, Mort, handler om Death. I den neste boka, Sourcery, møter vi Rincewind igjen. Alle karakterene jeg har nevnt her er gjengangere. Det er også blant annet The Watch (altså vaktene), som begynner med den åttende boka, Guards! Guards!

Leserekkefølgen er dermed ikke helt automatisk. Jeg selv har valgt å ta det kronologisk, altså fra The Colour of Magic og utover, men det er ikke nødvendig å lese det i denne rekkefølgen. Det eneste jeg stadig ser anbefalt er å starte med The Colour of Magic og The Light Fantastic, utover det finnes det forskjellige rekkefølger du kan lese i. En måte er å lese om de forskjellige hovedpersonene i den rekkefølgen bøkene kom ut i. Det finnes flere guider til dette på nettet. Her er en, for eksempel. Der har du alle bøkene om heksene på rekke og rad, også videre.

urlTerry Pratchett elsker å leke med fantasyklisjéer. Han tar de eldste, mest velbrukte klisjéene du kan tenke deg innen sjangeren og puster nytt liv i dem med humor av den tørre, britiske typen. Jeg tenker at hvis du har sansen for Douglas Adams (altså mannen bak for eksempel Haikerens Guide til Galaksen), vil du ha glede av Terry Pratchetts bøker også. Humoren er definitivt av den samme typen. Og jeg har ledd høyt flere ganger.

Dette er yndlingsserien til min bedre halvdel. Han leste dem ihjel da han gikk i grunnskolen, og fikk til slutt beskjed av læreren sin om at han kanskje skulle prøve å lese noe annet enn Terry Pratchett neste gang de skulle skrive og levere analyse. Jeg er usikker på om han faktisk tok det til etteretning. Dette er definitivt en serie jeg vil anbefale videre, selv om den første boka i serien er blant de dårligste av dem jeg har lest så langt. Med andre ord: hvis du ikke faller for The Colour of Magic, så ikke gi opp. Jeg synes det ble bedre i The Light Fantastic, og enda litt bedre i Equal Rites. Favoritten så langt er nok Guards! Guards!, og jeg gleder meg til å lese mer om vaktene.

Jeg har inntrykk av at denne serien vil kunne leses av folk som ikke leser fantasy, kanskje nettopp fordi Pratchett leker med klisjéene og skriver med såpass tydelige referanser til vår egen verden. Men det kan hende det hjelper å være fantasy-entusiast for å se hvordan klisjéene herjes med…? Vet ikke. Alt jeg vet er at jeg har blitt rimelig Discworld-frelst, og kommer helt sikkert til å sluke hele serien.

Foto via telegraph.co.uk

Engelske Sir Terence David John «Terry» Pratchett ble født i 1948 i Buckinghamshire. Han gikk på grunnskole, men sier selv at det var på det lokale folkebiblioteket at hans egentlige utdannelse skjedde. En av hans første store lidenskaper var astronomi, men han måtte droppe drømmen om å bli astronom da han ikke var flink nok i matte. I steden vendte han blikket mot science fiction-sjangeren. Dette førte til at han begynte å dra på sci fi-cons, der han også fikk sin første jobb noen år senere. Han fikk sin første novelle på trykk i skoleavisa da han var 13, og kommersielt for første gang to år senere. Han begynte å jobbe som journalist i 1965. Under et intervju med en forlegger nevnte han at han hadde skrevet et manus kalt The Carpet People, som dermed ble gitt ut i 1971. Den ble etterfulgt av science fiction-romanene The Dark Side of the Sun i 1976 og Strata i 1981. Begynnelsen på Discworld-serien kom i 1983, og han har siden den gang hatt en gjennomsnittsfart på ca to bøker i året.

Terry Pratchett annonserte i 2007 at han lider av Alzheimers sykdom med tidlig debut. Han ble først feildiagnostisert: legene trodde han hadde hatt et slag. Selv om det hadde gått noe utover motoriske evner, kunne han fortsatt skrive. Da det ble klart at det var snakk om presenil demens, ble det også klart at han har den sjeldne typen PCA, som fører til atrofi i deler bak i hjernen. Han har omtalt det som en «embuggerance», men han har bedt sine fans holde motet oppe, og uttalte at han fortsatt hadde flere bøker å skrive. I 2008 ble det klart at han ikke lenger klarer å skrive personlige dedikasjoner når han signerer bøker, og han dikterer til assistenten sin eller gjennom talegjenkjenneslesverktøy når han skriver. Samme året annonserte han at han donerer $1 million til Alzheimer-forskning, og han ba daværende statsminister i Storbritannia, Gordon Brown, om økt finansiering av Alzheimer-forskning. Pratchett har siden 2009 vært åpen om at han støtter og selv ønsker aktiv dødshjelp før sykdommen når et kritisk punkt. I 2012 uttalte han at han hadde det bedre enn han (og spesialisten hans) trodde han skulle ha det, men våren 2014 ble han for første gang nødt til å kansellere sin opptreden på International Discworld Convention.

Norges uskrevne lover – Egil Aslak Aursand Hagerup

Sjanger: Humor/sakprosa
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Illustrert av: Tegnehanne
Forlag: Kagge
ISBN: 9788248914259
Sider: 151
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Hysterisk morsomt om de lovene vi egentlig lever etter.
Uten lover ville samfunnet kollapset i løpet av morgenrushet, og i år feirer vi betydningen av selveste grunnloven. Allikevel har ingen tatt seg bryet med å skrive ned alle de uskrevne lovene vi hver dag forholder oss til: Før nå. For å gjøre Norge til et litt bedre land har vi samlet de lovene vi egentlig lever etter – både de som gjelder, og de som burde gjelde. Med denne boken i hånden er du sikret aldri å trå feil. Eller du kan le over alle gangene du har gjort det.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

§2.14 Finner du en mistet vott eller lignende på gata, skal du alltid børste den og henge den opp på et synlig sted rett i nærheten.

Egil Aslak Aursand Hagerup fant ut at noen burde skrive ned alle de uskrevne lovene vi lever etter dag inn og dag ut, og det gjorde han. Resultatet ble denne boka, og jeg har humret meg gjennom den.

§3.13 Det er ikke lov å like en norsk film eller tv-serie. Med mindre den ble slaktet i pressen og er nesten umulig å få tak i.

Boka er delt inn i 39 kapitler, blant annet for kollektivtransport (min personlige favoritt, siden jeg har mye erfaring med det), samliv, sosial omgang, kropp, humor, på jobb og politikk.

§30.10 Journalister skal hate Frp.

§30.11 Frp skal hate journalister.

Hagerup har fått hjelp fra en rekke bidragsytere, fra både sosiale medier og folk han har snakket med i virkeligheten (og har lagt ved ei liste bakerst i boka). Er det noe nordmenn liker, så er det tross alt å høre og snakke om hva som er typisk norsk (som det ganske riktig heter seg i §1.9).

§11.26 Romantisk sex kan ikke være så høylytt at naboene hører det, dynen skal dekke nedre haldvel av kroppene, og lyset skal helst være levende.

Jeg er stor fan av Tegnehanne, og ble glad inni meg da jeg så at det er hun som har illustrert denne boka. Hun er fast spaltist i Aftenposten, så du kan sjekke stripene hennes der eller på bloggen hennes, og her kommer noen eksempler fra Norges uskrevne lover:

scan0002

scan0001

Bare så synd illustrasjonene ikke er i farger, det hadde vært enda bedre. Boka er tidvis svært treffende – passer det ikke til en selv, passer det stort sett til noen man kjenner. Som jeg nevnte innledningsvis kjente jeg spesielt igjen situasjoner som oppstår i kollektivtrafikken.

§5.18 Det er ikke lov å snakke med fremmede på bussen med mindre du er en gammel dame som uansett ikke bryr deg om hva folk synes.

§5.26 Dersom du sitter innerst, og en fremmed person sitter i veien for at du kommer deg av, skal du følge denne rutinen når du nærmer deg din stasjon:
1. Ta på deg eventuelle hodeplagg eller andre plagg du midlertidig har tatt av deg.
2. Løft handlepose eller tilsvarende håndbagasje opp i fanget.
3. Snu beina i den retningen du skal gå ut.
4. Dersom personen ikke regerer, kan du for sikkerhets skyld også.
5. Legge hånden på setet foran, eller andre ting du kan holde fast i, uavhengig av om du egentlig trenger det for å holde balansen.
Det er strengt forbudt å gjøre disse tingene hvis du ikke skal gå av på førstkommende stasjon.

Anbefales videre!

kortsagt-uskrevne

Andre bloggere om boka:
Ut av hylla

Om forfatteren:
Egil Aslak Aursand Hagerup (f. 1984) er sosiale medier-rådgiver for NRK, men også humortekstforfatter, kursholder og konfransier. På si skriver han for satire-mediehuset 5080 og tegneseriene Lunch og Donald Duck. Han har studert statsvitenskap og sosiologi, men jobber fortsatt med å skjønne hvorfor mennesker gjør som de gjør. Tidligere har han utgitt boken Talerens lille sleipe. (bio hentet hos Kagge)
Wikipedia | hjemmeside

Notes From The Internet Apocalypse – Wayne Gladstone

Sjanger: Satire/dystopi
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Illustrert av: —
Forlag: Thomas Dunne Books
ISBN: 9781250045027
Sider: 212
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
When the Internet suddenly stops working, society reels from the loss of flowing data, instant messages, and streaming entertainment. Addicts wander the streets, talking to themselves in 140 characters or forcing cats to perform tricks for their amusement, while the truly desperate pin their requests for casual encounters on public bulletin boards. The economy tumbles further and the government passes the draconian NET Recovery Act.
For Gladstone, the Net’s disappearance comes particularly hard following the loss of his wife, leaving his flask of Jamesons and grandfather’s fedora as the only comforts in his Brooklyn apartment. But there are rumors that someone in New York is still online. Someone set apart from this new world where Facebook flirters «poke» each other in real life and members of Anonymous trade memes at secret parties. Where a former librarian can sell information as a human search engine, and the perverted fulfill their secret fetishes at the blossoming Rule 34 club. With the help of his friends, a blogger and a webcam girl both now out of work, Gladstone sets off to find the Internet. But is he the right man to save humanity from this Apocalypse?

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Åh. Notes From The Internet Apocalypse, du startet så bra, men så ble det bare tull mot slutten.

Tenk deg hvor mye du faktisk bruker internet. Selv når vi ser forbi de sosiale mediene du er hekta på, selv når vi ser forbi Netflix og Spotify, nettbutikker og Wikipedia. Tenk så mye du sannsynligvis bruker nettet på jobb – og at du sannsynligvis bruker det til å betale regninger og gjøre andre viktige ting. Det er akkurat det som plutselig skjer en dag i denne fortellingen om Wayne Gladstone (ja, forfatteren har funnet opp en historie om seg selv). Plutselig må folk tilpasse seg en helt ny verden uten lynraske nyheter, uten mulighet til å google hvem det var som gjorde gullørnen til et så viktig symbol for den romerske legionen (gjorde du det nå?) – og plutselig må du se på TV til en viss tid for å få med deg tv-serien din. Og hvor skal du få pornoen din, fra? BLADER?

For å sette det på spissen, slik denne boka gjør det hele veien: Du kan ikke lenger hvile på din digitale identitet, der du tar selfies fra den beste vinkelen (litt ovenifra fra siden?) for å se enda litt slankere ut (eller få litt mer kløft), der du kan trykke backspace før enter når du oppdager at du er i ferd med å si noe dumt. Du er kanskje til og med rimelig dreven på å si det du trenger på maks 140 tegn? Blir det egentlig det samme å lage duckface når det ikke gjøres i gulaktig lys på badet? OG HVORDAN SKAL JEG FINNE NOE SOM HELST UTEN GPS PÅ SMARTTELEFONEN?

Uansett, Wayne Gladstone får internettvennen/bloggeren Tobey på døra, og sammen skal de finne internett.

I was slow to respond, and not just because Tobey was now eating from my jar of peanut butter, assisted only by his finger, but because nothing about this made sense. Online, Tobey was a name. A green dot. A series of sarcastic, meta-humorous messages that broke the monotony of my day. But in my kitchen, he was a twenty-nine-year-old man-child who blinked a little too often and moved with more energy than was required to accomplish any task.

Forfatteren klarer på en ganske så presis måte å karikatere internettbrukere. Folk som ikke klarer overgangen til et liv uten internett, kalles zombier, og de deles inn i grupper basert på hva de savner mest. Twitter-brukerne, for eksempel?

Harder to ignore, however, are the Twatters. Clever, huh? That’s what we’re calling Twitter addicts now. Losing the Internet has forced them to interact verbally instead of microblogging their lives, but a lot of them still talk in Tweets:
«Ugh! I’m standing in line at the post office.»
«I’m not eating the crusts on my sandwich because apparently I’m five.»
«Oh, my god, the barista didn’t leave room for milk, like some sort of ax murderer.»

Og de stakkars kattene i møte med youtube-brukerne…

Men det er naturligvis ikke bare Gladstone, Tobey og etterhvert også den australske cam girl/punkerjenta Oz som leter etter internett. Myndigheten gjør også det. Er det terrorister? Islamister, kanskje? Har de tatt internett? Eller er det noen helt andre? NET Recovery Act innføres, og folk må nå tolerere ganske pågående soldater som har utvidet mandat til å finne internett. Ut fra utdraget over så skjønner du muligens allerede at her harseleres det med en masse forskjellige grupper, til en viss grad inkludert kvinner. Men jeg lot meg ikke plage av det (det kommer liksom litt med sjangeren?) – andre vil muligens det (men hvis det plager deg vet jeg ikke helt hvorfor du skal lese satire).

Premisset er solid – en satire om hvor viktig internett faktisk er for oss. Jeg måtte flire ved flere anledninger, og selv om alle karakteristikker her settes på spissen, så har Gladstone klart å fange kjernen ved svært mange hjørner av internett. Men han har et stort problem som løses med et nytt problem: Det rent tekniske. Hvordan er dette praktisk mulig? Det beskrives ikke. Og det er greit i begynnelsen, for dette fortelles i førsteperson. Men jeg forventet en viss forklaring. Hvordan kan internett forsvinne sånn når det ikke sies noe om øvrige signaler (telefon? Kunne man fortsatt ringe)? Jeg var ikke tilfredsstilt, men jeg regnet med at forfatteren kom til å ha en i alle fall halvveis tilfredsstillende løsning til slutt. Dette er tross alt mer satire og samfunnskommentar enn science fiction og apokalypse. Det er det menneskelige som skal settes på spissen her, ikke det tekniske.

Han «løste problemet» til slutt, og jeg ble maks skuffet. Jeg skal ikke spoile hva som skjer for de av dere som kunne tenke dere å lese den, men som jeg sa: problemet ble løst med et annet problem. Jeg er ikke tilfredsstilt. Jeg ville heller hatt en dårlig teknisk løsning enn det forfatteren gjør her. For å si det sånn: det føles litt som en slutt man kunne finne på å skrive på ungdomsskolen. Jeg er ikke en gang helt sikker på om forfatteren visste hva han skulle gjøre til slutt da han begynte. Altså, at han ikke hadde den ringeste anelse, og bare måtte gjøre noe for å avslutte. Nei, dette var kjipt. Sukk…

kortsagt-notesfrom

Bok-trailer:

Om forfatteren:
Wayne Gladstone er en amerikansk skribent og forfatter. Han er blant annet skaperen, forfatteren og skuespilleren i internettserien Hate By Numbers, der han viser forskjellige musikk-, film- og serieklipp og teller ned ting som gjør ham sint. Ellers har skriveriene hans vært å finne på McSweeney’s Internet Tendency, IndecisionComedy Central og i antologiene You Might Be A Zombie and Other Bad News og The McSweeney’s Joke Book of Book Jokes. Han bor i New York.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

En mann ved navn Ove – Fredrik Backman

Sjanger: Roman/humor
Utgitt: 2013
Format: Lydbok
Lest av: Trond Brænne, Kim Haugen
Oversatt av: Nina M. Due
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202409951
Spilletid: 10 timer, 29 minutter
Kilde: Kjøpt selv
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene. Men når det nyinnflyttede paret i nabohuset er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg ser stadig at denne romanen sammenlignes med en annen svensk roman om en annerledes gammel gubbe, nemlig Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson. Men jeg synes ærlig talt ikke de er spesielt like utover det helt ytre motivet – og jeg likte denne bedre enn Hundreåringen.

Ove ble oppfordret til å forlate jobben sin, for å gjøre plass til den yngre garde. Han trengs ikke lenger. Ikke er han leder i borettslaget lenger heller; «statskuppet» skjedde for noen år siden. Ikke at det stopper ham i å egenhendig sjekke at alt blir gjort ordentlig – hver morgen tar han sin daglige inspeksjonsrunde i området, og står det en sykkel utenfor sykkelskuret, eller har noen kjørt bil inne på området, så blir det bråk. Det må da være mulig å følge regler. Ove er i det hele tatt omgitt av idioter.

Men så begynner det å gå litt i stå. Ove har bestemt seg for å gjøre noe ganske drastisk, men noe kommer hele tiden i veien. Først kommer det et kjøtthue av en nyinnflyttet nabo med en høygravid innvandrerkone og rygger både over blomsterbedet og postkassa til Ove. Så er det dette blonde meheet med den lille drittbikkja som har en høne å plukke med den rufsete, lille katta som har lagt sin elsk, om det kan kalles det, på Ove. Ove liker ikke katter, men kona hans hadde blitt sur om han ikke hadde hjulpet den. Også er det noe som foregår med Oves gamle venn (nå nemesis) der borte i nabohuset. Og denne høygravide dama lar ham pokker ikke være i fred – verre blir det når den rampen av en tenåring trenger hjelp.

Den største forskjellen mellom Ove og Hundreåringen må vel være at Oves fortelling egentlig er en ganske alvorlig en – Backman bruker humor som virkemiddel for å ta for seg en rekke alvorlige temaer. Hundreåringen er derimot ikke så alvorlig i det hele tatt – det er mer en vimsete fortelling litt a la Forrest Gump der hovedpersonen tilfeldigvis påvirker historiens løp i ganske stor grad. Så jeg må si at denne sammenligningen er litt malplassert i mitt hode – det skal mer til enn at det er en spesiell, eldre kar som har hovedrollen til at de skal kunne plasseres i samme boks, spør du meg.

Og når det er sagt, så synes jeg historien om Ove var en god del bedre. Det skjer egentlig ikke så ofte – og jeg ble litt tatt på senga med denne romanen – men her lo jeg høyt i det ene øyeblikket og snufset ned i lommetørklet i det neste. Jeg forventet ikke det helt store av denne, men der tok jeg faktisk feil. Jeg sitter stadig og tenker på Ove. For en utrolig hjertevarm historie dette egentlig var. Jeg lånte den umiddelbart bort til mamma, og var overbevist om at hun kom til å like den like godt. Det gjorde hun – vi satt på telefonen og lo og sukket over de mange minneverdige scenene etter at hun var ferdig. Og det skal sies at det er ikke så ofte lesingen min står i tråd med bestselgerlista. Men her gjør den virkelig det.

Måten livet til Ove blir klart på – gjennom tilbakeblikk innimellom hendelsene som preger nåtiden – funker godt. Han starter som en sur, vanskelig, gretten gammel fossil av en gubbe som bare er vanskelig på pur faenskap, men da boka var ferdig hørt, var inntrykket noe ganske annet. Jeg hadde vært glad om Ove var i min egen omgangskrets, hvor vanskelig han nå en gang måtte fremstå. Jeg må si at forfatteren gjør alt riktig her – han gjør et alvorlig tema lett tilgjengelig. Han klarer den vanskelige balansegangen mellom humor og alvor bra.

Dette var det siste lydbokprosjektet Trond Brænne jobbet med før han døde. De rakk ikke å fullføre den, men valgte å beholde arbeidet han allerede hadde gjort. Kim Haugen leser resten. Begge leser (som vanlig) veldig bra, ingen ting å si på dem.

Likte jeg romanen så godt fordi jeg hadde lave forventninger basert på hva jeg synes om Hundreåringen? Kanskje… Og er det stor, viktig litteratur? Njaei. Det er det vel ikke. Men det er en særdeles fin leseopplevelse, og jeg nøler ikke et sekund med å anbefale den videre.

kortsagt-ove

Andre bloggere om boka:
Reading Randi
Berit sin bokblogg
ebokhylla mi
Karis bokprat
Bøker & Bokhyller
Dykslektrikeren
Bentebing’s Weblog
Bok-Karete
Den har jeg lest
Beathes bokhylle
Tine sin blogg
Artemisias verden
Betraktninger
Tones bokmerke
Pervoluto

Om forfatteren:
Fredrik Backman (f. 1981) er en svensk skribent, blogger og forfatter. Han vokste opp i Helsingborg, og begynte å studere religionsvitenskap før han hoppet av og ble truckfører isteden. Så begynte han som skribent i gratisavisen Xtra Helsingborg, deretter Moore Magazine. Han begynte å blogge i forbindelse med eget bryllup og det å bli far, før han ble fast blogger på Cafe.se. Han debuterte som forfatter i 2012 med En man som heter Ove og Saker min son behöver veta om världen, begge sluppet på samme dag. I 2013 kom romanen Min mormor hälsar och säger förlåt.
Wikipedia | blogg | goodreads

Selger dere strykejern? – Stian Johansen (red)

Undertittel: og andre spørsmål fra bokhandelkunder
Sjanger: Sakprosa/humor
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Illustrert av: Anette Moi
Forlag: Liv Forlag
ISBN: 9788293184768
Sider: 91
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Merkelige og morsomme og absurde møter mellom kunder og bokhandelmedarbeidere – samlet fra bokhandelansatte i Norge. Kunder spør om alt mulig rart i en bokhandel: Fører dere kunstgjødsel? Vannkanner? Opptennings-briketter? Barberkrem? Syngende slips? Eller favoritten: Har dere karikaturlakk? For ikke å glemme kundene som spør om man kan skrive ut en oversikt over alle bøker man kan skaffe. Utgangspunktet for denne boka er redaktørens interesse for bokhandel, lang erfaring med rare samtaler og spørsmål, og ønske om å lage en utgivelse som skal skape glede og latter og gjenkjennelse blant kunder og bokhandlere. Bokas redaktør er Stian Johansen, som selv har jobba ti år i bokhandel (Tanum og Libris) og som har bakgrunn fra Bok & samfunn. Dette er den perfekte boka for alle som liker bøker, bokhandel og humor!
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Da jeg leste boka som inspirerte til denne norske varianten, Weird Things Customers Say in Bookshops av Jen Campbell, hadde jeg virkelig vondt for å la være å sprute ut i latter på t-banen og deretter flytoget. Det var ikke en sånn bok man leser uten å tiltrekke seg bekymrede blikk fra folk som tror at du har satt noe i halsen. Det var altså utgangspunktet mitt da jeg plukket opp denne, som ganske riktig klarte å lure frem noen fnis og megetsigende hoderisting, men som er vinklet på en nesten deprimerende måte.

«Selger dere strykejern?» er liksom vinnerspørsmålet. Det über-rare spørsmålet som fikk selveste tittelplassen. Men vet du hva? Jeg synes ikke det er det spor rart at folk spør etter det hos bokhandelen. Jeg kan til og med levende se for meg en slik situasjon, og da tenker jeg på sånne små reisestrykejern, sånne som jeg solgte da jeg jobbet på Morris (veskebutikken). Jeg er faktisk ikke helt overbevist om at det ikke finnes strykejern hos en eller annen bokhandel, kanskje særlig blant dem på flyplasser.

Da jeg var innom Notabene på Storo storsenter her om dagen ble jeg møtt av et stort, rundt bord fullt av ikke-bøker. To-tre bord med bøker, ett bord med lysestaker, dørstoppere, kurver, pyntedingser og det hele. Fine greier, for all del, jeg har til og med den dørstopperen som ser ut som skotsk høylandsku (heilan’ coo, hvis vi skal late som vi fikser skotsk aksent). Men jeg kjøpte den ikke i en bokhandel, altså. Jeg fikk den i gave. I Skottland. Men nok om det. Det er ikke bøker. Det er ikke strykejern heller, men det er ikke langt nok unna til at det er morsomt når folk spør om de har det. Er det så himla mye rarere å spørre etter strykejern enn dekorative dørstoppere og lysestaker som ser ut som trestubber?

20140225_182840

Er det bare meg, eller er strykejernmannen i ferd med å grafse Norli-dama på puppen? Hun ser i alle fall ganske bestyrtet ut. (Fra boka, illustrert av Anette Moi)

Når jeg får nyhetsbrev fra Bokklubben kan de finne på å reklamere for både undertøy, vaffeljern, treningsmatter og pledd i ekte kaninskinn (de burde skamme seg for den siste der, forresten). Smykker, leker, pyntegjenstander og andre ikke-bøker preger bokhandlene i dag. De gjør vel det de kan i vanskelige tider, men det er ikke rart at folk spør etter strykejern. Eller vannkanner. Eller opptenningsbriketter. Vitsen er ikke kundens spørsmål, men det faktum at bokhandlere nå gir inntrykk av at de selger sånt (og at de faktisk selger sånt).

«Jaha», tenkte jeg. «Er dette det morsomste norske bokhandelkunder har gjort?» For det var ikke stort. Heldigvis var det mer ved boka enn «rare» spørsmål, og det var litt artig at de har inkludert tilfeller der bokhandleren selv driter seg ut. Som når kunden spør om de har diktafon, og bokhandleren tar med seg kunden til diktavdelingen, leser langs bokryggene og sier at de dessverre ikke har dikt av Fon (fnis!). Eller den kunden som kommer inn rett før stengetid på julaften og spør hvilken bok som har solgt best på salget, før han deretter ber om 12 eksemplarer, pent pakket inn. Eller kundene som ikke helt har fått med seg at roman ikke er ensbetydende med skjønnlitteratur (eller bok), eller som insisterer på at bokhandlerne er dumme som brød når de prøver å forklare at Harry Hole ikke er en forfatter, men en romankarakter. Sånt er morsomt. Dessverre føles det som om mesteparten av boka er dedikert til folk som enten påstår at de selger noe de aldri har hatt, etterspør diverse gjenstander eller som tar feil av bokhandelen og andre butikker.

Men boka har ingen sjanse om den blir sammenlignet med sin engelskspråklige inspirasjonskilde. Det kan hende det er fordi nordmenn ikke er morsomme (hadde Simpsons-skaper Matt Groening et poeng da han sa: «My background is Norwegian and German, two of the unfunniest ethnic groups in the history of the world.»?), men jeg heller mot at bokas selling point er på grensen til deprimerende når jeg hele tiden blir sittende å tenke på hvordan det er å gå inn i en lekebutikk interiørbutikk bokhandel i dag.

OK, det er litt rart å spørre etter kattemat i bokhandelen. Men så gjorde heller ikke kunden det, egentlig, hun prøvde å ringe til en annen butikk, og spurte litt mer sånn for sikkerhets skyld, mens hun hadde dem på tråden, om de var helt sikre på om de ikke hadde kattemat. Og du? Barberkrem… For ikke å snakke om dette reisesettet med blant annet tannkrem. Syngende slips hadde jeg ikke blitt overrasket over å finne rundt juletider (ikke at jeg har tenkt til å lete, makan til bråk. Bah, humbug). Sorry, bokhandlere, det er inntrykket kjedene gir i dag. The joke’s on you. Jeg er kanskje i overkant streng, og jeg går kanskje glipp av poenget (siden boka består av mer enn merkelige henvendelser). Men pokker heller, jeg ble distrahert av vinklingen.

kortsagt-strykejern

Om forfatteren:
Stian Johansen er en norsk forfatter og journalist. Han har gått på Skriveverkstedet ved Buskerud Folkehøgskole og på Forfatterskolen i Bø. Han har blant annet jobbet i både forlag og bokhandler, samt magasinet Bok & Samfunn.
Blogg | twitter


Besøk siden 12. mars '10

  • 364 804 hits

Instagram

I am participating in SFF180's Space Opera September, and I chose Becky Chambers' To Be Taught if Fortunate as my first book. The quest I am on is to read at least 4 books. The challenges are: 1: read a space opera novella (which is what I'm reading now) 2A: read two space operas by women 2B: read a space opera by a diverse author and/or with a diverse main character 3: read a space opera from before you were born 4: read a space opera with 500 pages or more. There are unlocks for each challenge, and the path you follow is decided by whether you pick 2A or 2B. Look up SFF180's YouTube channel for more information, and search for "SSF180 presenters Space Opera September 2019" on goodreads to find the group. Among other things, you will find a huge list of women and non-binary space opera authors there. #spaceoperaseptember2019 #sff180 #readathon #readingchallenge #soseptember2019 #sos2019 #tobetaughtiffortunate #beckychambers #scifi #sciencefiction #spaceopera #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #currentlyreading
(I'll do this one in Norwegian). Leste nylig Linnéa Myhres nyeste bok, Meg meg meg. Likte den! Synes @linniiie får til den skildringen av... Hva skal jeg si... unnvikende retningsløshet og angst veldig bra. Protagonisten er med den eldre kjæresten sin til LA mens han jobber, uten å egentlig ha noe spesielt å ta seg til. Så hun klamrer seg fast til det samme ankeret hun klamret seg fast i da hun var yngre, nemlig Britney Spears. Anbefales videre! #megmegmeg #linnéamyhre #linneamyhre #book #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #ebok #ebook #bookporn #bookshelf #kindle #ereader #bookstagrammers #reading #bookreview #britneyspears
The Gift of Fear by Gavin de Becker is one of those books that has kept popping up everywhere for years. Last time that happened was when I watched the movie Unsane. And now I've finally read it (it's been in my library for years). I thought it was quite interesting, there are a lot of harrowing statistics and anecdotes. I'm still not sure if I'm able to separate genuine fear, which according to de Becker is a good thing, from general worry and anxiety, which is not very helpful. But still! I'd recommend this one, as have many, many people before me. #thegiftoffear #gavindebecker #ebook #book #books #classic #nonfiction #sakprosa #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #lesetips #bokorm #bookworm #lesehest #welovebooks
I recently read "Bad Blood" by John Carreyrou. The story of Theranos and Elizabeth Holmes is so weird - and it's shocking that something like this could and did happen. If you're not familiar with this case, I'd recommend the HBO documentary "The inventor", as well as this book. Holmes will be on trial in 2020. #badblood #theranos #elizabethholmes #johncarreyrou #books #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #ebook #bookporn #bookshelf #newbook #bookhaul #documentsary #nonfiction #sakprosa
Very happy to have gotten my hands on 'Plantelykke' by Anders Røyneberg, aka @arcticgardener. 🌱 It's a beautiful book, full of helpful advice for beginners and experienced plant lovers alike. It was a gift from @kavehrashidi and @ainahaugr, and it's signed (with an awkward inside joke). Thank you! ❤ The plants featured in this picture, not including the ones on the actual cover: Begonia Maculata, Fittonia Verschaffeltii, String of Hearts, String of Pearls, Peperomia Prostrata, Begonia Rex, Alocasia Polly, Kalanchoe Thyrsiflora, Monstera Adansonii #plantelykke #andersrøyneberg #arcticgardener #sakprosa #nonfiction #coffeetable #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #bookish #bookstagram #bookporn #plantporn
[Leseeksemplar fra forlaget // ARC from the publisher] When I finished reading the first half of of the story about Vei earlier this year, I was sad to discover that the last half wasn't out yet. So imagine my excitement when the publisher sent it to me without me knowing not too long ago. I'm not sure if this story exists in English yet, but it should. Vei by the Swedish authors Sara B. Elfgren and Karl Johnsson consists of 11 chapters split into two books. The story follows the young woman Vei in a world based on norse mythology, where her destiny is not for her to decide. I must say I liked the first half better than the second one, but I happily recommend it! Beautiful artwork, I remember a couple of pages with a lot of red and tangled hair in particular. 🥰 #vei #sarabelfgren #karljohnsson #graphicnovel #comicbook #newbook #bookhaul #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #teaporn #bookporn #egmont
Emily Eternal by M.G. Wheaton has been showing up in recommendations all over the place recently, and when I found it on the recommended shelf at @outlandkirkegata, I went for it. About the book: Emily is an artificial consciousness, designed in a lab to help humans process trauma, which is particularly helpful when the sun begins to die 5 billion years before scientists agreed it was supposed to. So, her beloved human race is screwed, and so is Emily. That is, until she finds a potential answer buried deep in the human genome. But before her solution can be tested, her lab is brutally attacked, and Emily is forced to go on the run with two human companions - college student Jason and small-town Sheriff, Mayra. As the sun's death draws near, Emily and her friends must race against time to save humanity. But before long it becomes clear that it's not only the species at stake, but also that which makes us most human. #emilyeternal #mgwheaton #book #books #newbook #bookhaul #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #scifi #sciencefiction #bookstagrammers #bookporn #coffeeporn #plantporn
I first saw Elisabeth (@elbakken) recommend Planetfall by Emma Newman earlier this year, and since then it has been making the rounds on Norwegian bookish social media. Obviously couldn't let that one pass me by, I trust her taste! About Planetfall: Renata Ghali believed in Lee Suh-Mi’s vision of a world far beyond Earth, calling to humanity. A planet promising to reveal the truth about our place in the cosmos, untainted by overpopulation, pollution, and war. Ren believed in that vision enough to give up everything to follow Suh-Mi into the unknown. More than twenty-two years have passed since Ren and the rest of the faithful braved the starry abyss and established a colony at the base of an enigmatic alien structure where Suh-Mi has since resided, alone. All that time, Ren has worked hard as the colony's 3-D printer engineer, creating the tools necessary for human survival in an alien environment, and harboring a devastating secret. Ren continues to perpetuate the lie forming the foundation of the colony for the good of her fellow colonists, despite the personal cost. Then a stranger appears, far too young to have been part of the first planetfall, a man who bears a remarkable resemblance to Suh-Mi. The truth Ren has concealed since planetfall can no longer be hidden. And its revelation might tear the colony apart… #planetfall #emmanewman #sciencefiction #scifi #gollancz #book #books #newbook #bookhaul #litteratur #literature #bookish #bookstagram #bookstagrammers #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #plants #bookporn #plantporn #begoniamaculata
Hunger (Sult) by Knut Hamsun is one of my favourite books. Obviously had to read this new graphic novel adaptation by Martin Ernstsen. I'd happily recommend it, I find the text and illustrations perfectly compliment each other. Ernstsen captured the protagonist's inner turmoil very well! #knuthamsun #sult #hunger #martinernstsen #book #classic #klassiker #bok #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #graphicnovel #tegneserie #bookporn
One of my favourite hobbies, aside from reading, is embroidery. So obviously, when I came across "Threads of Life" by Clare Hunter, which claims to offer "A history of the world through the eye of a needle", I had to get it. #threadsoflife #clarehunter #books #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #bokorm #bookworm #nonfiction #history #historybook #embroidery #crafts
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat