Posts Tagged 'grafisk roman'

Samleinnlegg: Tegneserier

Jeg henger evig bak når det gjelder å få skrevet anmeldelser av det jeg leser, så her kommer et samleinnlegg om tegneserier jeg har lest i det siste.

Saga #1-24, fordelt på 4 volum – Brian K Vaughan og Fiona Staples

saga1Forlag: Image Comics
Utgitt: 2012-2014
ISBN: 9781607066019, 9781607066927, 9781607069317, 9781632150776
Sider: Ca 550 totalt

Forlaget om boka: Saga is the sweeping tale of one young family fighting to find their place in the worlds. Fantasy and science fiction are wed like never before in this sexy, subversive drama for adults.

Jeg sier: Saga er en stor og ambisiøs fortelling. I kjernen finner et ungt par som kjempet på forskjellige sider i en galaktisk krig – en slags Romeo og Julie. De får en liten datter, men må flykte fra fiender på begge sider som mener forholdet deres er skadelig og/eller motbydelig. Vi snakker en romantisk og actionfylt «space opera», skrevet med en humoristisk vri, gjennom datterens tilbakeblikk (altså, hun kommer med innskytelser utenfor snakkeboblene, fra en gang i fremtiden). Det funker, vi får hint om hva som er i vente, samtidig er det noe sjarmerende med å fortelle historien til foreldrene. Hvor nå enn flaut/trist/morsomt/opprivende det måtte være.
Jeg er solgt. Saga har blitt mer og mer populær siden utgivelse. Jeg kjøpte de første to i fjor en gang, men de ble liggende noen måneder. Nå har jeg slukt de fire første. Man vet aldri helt hvor forfatterne skal ta fortellingen, for de er så herlig fantasifulle. Selv om det definitivt er voksne temaer her, så er det noe barnslig med fantasien deres. Skapninger som bryter helt med hva evolusjon ville ha tillatt, for eksempel. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

God Hates Astronauts vol. 1 – Ryan Browne

Forlag: Image Comics
Utgitt: 2013
ISBN: (ebok)
Sider: 180

Forlaget om boka: God Hates Astronauts follows the story of a group of incompetent, small-minded, super powered narcissists called «The Power Persons Five» who are hired by NASA to stop all farmers from launching themselves into space in homemade rocket ships. Unfortunately for NASA, this goal is scarcely even addressed and the book focuses more on extramarital affairs, bank-robbing owls, big gross swollen heads, ghost cow heads, olde tyme boxers, tigers eating cheeseburgers in the Crab Nebula, buffalo judges and tons of aggressive swearing. Not so much a superhero book as it is a parody of basically everything and a celebration of weird that is jam-packed with references to RoboCop and Die Hard.

Jeg sier: Okay, jeg skjønner greia. Forfatterne har tatt alt det mest harry du kan tenke deg med tegneserier og actionfilmer, og laget en parodi. Det er åpenbart at de har prøvd å skape noe som er så dårlig at det er bra. Problemet mitt er bare at det er så dårlig at det er dårlig. Dette funket ikke for meg. Joda, jeg lo på et tidspunkt, men det var det. Det oppleves som at de prøver for hardt til å gjøre det så smakløst og harry som mulig. Det er definitivt smakløst og harry, men det klarer ikke å komme seg i havn med å være så dårlig at det blir morsomt. Jeg synes ikke det var så morsomt. Da forble den bare dårlig… Men den finner nok sine lesere.

Alex + Ada (#1-5, volum 1) – Jonathan Luna og Sarah Vaughn

Forlag: Image Comics
Utgitt: 2014
ISBN: (ebok)
Sider: 132

Forlaget om boka: Alex + Ada is a sci-fi drama set in the near future. The last thing in the world Alex wanted was an X5, the latest in realistic androids. But after Ada is dropped into his life, he discovers she is more than just a robot.

Jeg sier: Dette var litt av et funn. Det minner meg umiddelbart om den japanske serien Chobits: En ung mann blir tilfeldigvis eieren av en utrolig avansert robot. Ada er en gave som han i utgangspunktet har tenkt til å returnere, men han klarer ikke. Greit nok, jeg er svak for science fiction som pirker borti hva det er å være menneske (en robot som ser ut som og oppfører seg som et menneske=menneske? Eller? Hvorfor ikke?). Men jeg falt umiddelbart for streken og komposisjonen, også. Karakterene og situasjonene er så levende her. Måten rutene er bygget opp. Det formidles mye utenfor snakkeboblene, og det er akkurat sånt som gjør en tegneserie fantastisk. Jeg kommer definitivt til å følge serien videre.

Nemi: X – Lise Myhre

Forlag: Egmont
Utgitt: 2014
ISBN: 9788242950635
Sider: 168
(Anmeldereksemplar)

Forlaget om boka: Årets bok samler det beste fra årene 2007 og 2008 – striper, helsider, forsider og mye annet – og her begynner en ny fase i Lise Myhres forfatterskap å tre frem. Figuren Nemi er stadig like kjapp i replikken, men her er også kloke funderinger rundt det å leve i forhold, å velge mellom ansvar og frihet, i det hele tatt ting selv en opprører før eller siden må ta stilling til. Boka inneholder den fantastiske firesiders historien om Døden, som har blitt mange leseres favoritt, og en vakker bildelegging av Inger Hagerups dikt Den korsfestede sier.

Jeg sier: Vel. Det er Nemi. What’s not to like. Jeg har egentlig ikke noe særlig mer å si enn det.

Fables – Bill Willingham m.fl.

I steden for å skrive ørten forskjellige innlegg om denne serien, skriver jeg ett generelt innlegg. Denne tegneserien bør du nemlig ikke gå glipp av.

Untitled-2
Fables er fortellingen om hvordan det går med eventyrfigurene nå. De har flyktet fra The Homelands til vår verden, og må overleve blant oss mundies (fra ordet mundane, altså vanlig/kjedelig). Hvilke eventyrfigurer, spør du kanskje? Alle. Alle eventyrfigurer, fra Den Store Stygge Ulven (Bigby Wolf) og Froskeprinsen (Flycatcher/Ambrose) til Snøhvit (Snow) og Tornerose (Briar Rose). Her er ei liste over alle karakterene som dukker opp.

Jeg hørte om denne serien for første gang hos en eller annen bokblogger (enten Astrid Terese eller Mari), men det tok litt tid før jeg endelig fikk satt i gang. Når jeg først hadde begynt, var det vanskelig å stoppe. For en serie. Premisset er like enkelt som det er genialt: hvem er eventyrfigurene utenfor eventyrene? Hva skjedde egentlig – eventyr forteller jo ikke alltid hele sannheten? Og hva gjør de nå? Jeg har så langt lest ca halve serien, altså de åtte innbundne samleutgavene jeg la ved bilder av øverst. Disse inneholder de 69 første heftene.

Det er flere forskjellige kunstnere involvert i dette prosjektet, og leserne har dermed gleden av en rekke forskjellige tolkninger av karakterer. Noen illustrasjoner er rett og slett nydelige. Samtidig er alle karakterer lett gjenkjennelig på tvers av kunstnere, og jeg fryder meg hele veien. Ok, så er ikke alle historier like gode som andre, men noen skinner virkelig. Hjertet mitt ble for eksempel knust av fortellingen til Flycatcher. Sjangermessig får du nesten hva det måtte være, fra krim og thriller til humor og drama.

Det er ikke så mye jeg får sagt om handlingen i serien uten at jeg enten spoiler for mye, eller blir nødt til å skrive side opp og side ned om alt som skjer. Det holder å fortelle at noen karakterer er mer sentrale enn andre, deriblant Snow og Bigby, men at vi ofte får innblikk i andre karakterers liv, enten det er fra en generell vinkel eller om hele fortellingen fortelles fra deres perspektiv. Det er virkelig et rikt karaktergalleri Willingham og co har å leke seg med her. Den røde tråden gjennom store deler av Fables er hva som skjedde i hjemlandet deres – hvorfor de ble drevet på flukt, og hva som skjer nå. Ellers er det dagliglivet til karakterene, kjærlighet, konflikter og problemer av varierende viktighet. Gåter som må løses, gamle arr som rippes opp, forhold som går i vasken eller blomstrer opp. De er egentlig som deg og meg, bortsett fra det med at de er magiske, da.

For fans av tegneserien, synes jeg Telltales’ spill The Wolf Among Us er et absolutt must. Det er et eventyrspill satt til tiden før bok 1 i tegneserien, og vel verdt å få med seg. Her spiller du Bigby Wolf, og det er en skikkelig murder/mystery-fortelling. Fantastisk atmosfære, med en grafisk stil som er veldig lik tegneserien:

Sjekk introen. Nydelig. Skikkelig klassisk upopulær detektiv som røyker som en skorstein og vandrer i tvilsomme smug opplyst av glorete neonskilt. En av de fineste introene jeg vet om.

Spillet er ikke spesielt krevende når det gjelder erfaring fra din side, så dette kan fint spilles av alle (over 18, vel og merke). Som de fleste andre «adventure»-spill, er det først og fremst krevende mentalt. Det er hodet ditt som settes i sving. Du må følge med på hva som skjer foran deg – og ta valg på kort tid, der noen valg utelukker andre alternativer. Fortellingen formes etter hvordan du spiller. Anbefales like varmt som jeg anbefaler tegneserien.

Det finnes flere spinoff-serier til Fables, deriblant Fairest og Jack of Fables. Jeg har et par hefter med Fairest liggende, og skal definitivt lese dem. Jeg kommer til å kjøpe samleutgavene til hele denne serien, men tror neppe jeg klarer å vente med å følge serien videre til de kommer ut.

kortsagt-mal2

Om forfatteren:
William «Bill» Willingham (f. 1956) er en amerikansk forfatter og tegneserieskaper. Han ble født i Virginia, men på grunn av at faren var i militæret vokste han opp flere steder, deriblant Alaska og Tyskland. Han startet sin karriere på 70- og 80-tallet i TSR, Inc, der han illustrerte en rekke av rollespillproduktene deres. Gjennombruddet kom først med tegneserien Elementals (1984), og har siden da skrevet og illustrert mye forskjellig. Han har selv uttrykt at Fables skal være en metafor (men ingen politisk traktat) for konflikten mellom Israel og Palestina, og han ser på seg selv som «rabidly pro-Israel».
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

The Walking Dead Compendium 2 – Robert Kirkman, Charlie Adlard m.fl.

Sjanger: Tegneserieroman
Originaltittel: The Walking Dead (2012)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Heftet
Medforfattere: Cliff Rathburn, Rus Wooton, Sina Grace
Forlag: Image Comics
ISBN: 9781607065968
Sider: 1068
Kilde: Kjøpt selv

OBS! Dette er en oppfølger. Har du ikke lest de 48 første heftene (eller eventuelt Compendium 1, som samler alle), kan det være lurt å styre unna denne omtalen. Det samme gjelder om du følger tv-serien, den har ikke kommet så langt som denne samlingen.

****
Forlaget om boka: Returning with the second eight volumes of the fan-favorite, New York Times bestseller series, The Walking Dead, collected into one massive paperback collection! This is the perfect collection for any fan of the Emmy Award-winning television series on AMC: over one-thousand pages chronicling the next chapter of Robert Kirkman’s Eisner Award-winning continuing story of survival horror – beginning with Rick Grimes’ struggle to survive after the prison raid, to the group’s finding short solace in The Community, and the devastation that follows. In a world ruled by the dead, we are finally forced to finally start living. Collects The Walking Dead #49-96.
****

Jeg digger denne serien. Enkelt og greit.

Vi følger Rick Grimes og de av kompanjongene som fortsatt er i live videre i denne boka. Det gikk hardt for seg etter at fengselet ikke lenger var et trygt sted å være i slutten på forrige kompendium. Gruppa blir splittet i en periode, men noen finner hverandre igjen. Så finner de The Community, et samfunn som virker for godt til å være sant. Bak veggene blomstrer samfunnet frem. Der er det lekeplass, godteri, mødre med barnevogn, fester og alt som hører et vanlig liv til. Men kan gruppa til Rick egentlig gå tilbake til vanlig? Etter å ha opplevd så mye forferdelige ting – etter å ha mistet det og dem de elsket høyest på de mest brutale måter, kan de gå tilbake til dagliglivet? Kan de godta at det ikke lenger er OK å ha pistolen under hodeputa?

Er egentlig samfunnet så trygt som det først gir inntrykk av, når det er drevet av folk som mangler de erfaringene Rick og gruppa hans har gjort seg der ute i den zombieinfiserte verdenen? Når noe virker for godt til å være sant, er det vanligvis det…

smakebit
Kirkman og resten av gjengen fortsetter å imponere. The Walking Dead er vanskelig å legge fra seg, og man kan ikke stole på noen ting. Jeg liker at skaperne ikke går i heltefellen, der de lager folk som er andre moralsk overlegne. Her har alle svakheter, og alle kan gjøre feil. Noen er grovere enn andre, men ingen er perfekte. Og det gjør karakterene så levende og troverdige.

Zombier er ikke noe for deg, sier du? Fordi du ikke ser helt gleden i døde, hjernespisende mennesker som subber bortover veien med utstrakte armer og gurglelyder i den halvråtne halsen deres? Det er ikke alle som skjønner greia med zombier, så jeg skal forklare hvorfor jeg digger sjangeren. Det har ikke egentlig noe å gjøre med zombiene i seg selv, de setter bare ting på spissen. Det historier som The Walking Dead egentlig handler om, er mennesker. Det handler om de som er igjen, ikke om de som er døde. Det handler om hvordan mennesker takler press. Hva skjer med menneskesinnet – og moral – når man går igjennom en krise? Hva gjør det med en når ens elskede våkner igjen fra først å ha dødd brutalt, for så å ikke ville annet enn å drepe deg? Hva skjer når man må drepe barnet sitt, som plutselig har reist seg opp igjen fra de døde, og ikke lenger er seg selv?

Zombiene er et virkemiddel, ikke målet i seg selv. Det er de rutene hvor de overlevendes personlighet, sjel, grenser og moral kommer til syne som gjør zombiefortellingen – ikke de rutene der skumle udøde subber bortover gatene. De er der for å lokke frem sannheten om mennesket, og kunne like gjerne vært hva som helst, så lenge de utgjorde samme type trussel – og skapte de samme vanskelige valgene som det å f.eks. drepe zombie-barnet sitt gjør.

Og dette synes jeg The Walking Dead-forfatterne fikser bra. Jo mer man leser, jo flere sider ved karakterene dukker opp. Jeg er på ingen måte alltid enig med valgene favorittkarakterene mine tar. De er så menneskelige. Midt i alt det umenneskelige trer menneskeligheten frem. Og man bryr seg virkelig om karakterene. Da er det kjipt når de dør.

Om du fortsatt ikke har blitt bitt av basillen (no pun intended), synes jeg du har gått glipp av noe. Om du kunne tenke deg å prøve på zombietegneserier, er i allefall The Walking Dead et fint sted å starte. Jeg anbefaler hele serien varmt videre, og jeg kommer garantert til å følge den videre.

kortsagt-walking2

Trailer til sesong 1 av tv-serien:

Om (en av) forfatteren(e):
Robert Kirkman (f. 30. nov 1978) er en amerikansk tegneserieskaper som i tillegg til The Walking Dead har serier som Invincible, Ultimate X-Men og Marvel Zombies på samvittigheten. Han debuterte som tegneserieskaper i 2000 med Battle Pope, sammen med Tony Moore. Moore er også blant de som er med på The Walking Dead. Han bor i Kentucky, og har oppkalt sønnen sin etter den sivile identiteten til Spiderman: Peter Parker Kirkman.
Wikipedia | goodreads

Depresso – Brick

Sjanger: Tegneserieroman/biografisk roman
Originaltittel:  Depresso (2010)
Denne utgaven utgitt: 2010
Format: Heftet
Design/illustrasjoner: Brick
Forlag: Knockabout
ISBN: 9780861661701
Sider: 262
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: The world is plagued by madness. With leaders bent on insane policies and too many citizens locked in crippling depression, normality seems elusive and questionable. Part travelogue, part indictment of mad medicine, Depresso is Tom Freeman’s hilarious journey through the vagaries of the system to emerged scathed but content with being ‘bonkers’. The story unfolds over several years, in China and the UK, during which anti-depressants reduce Tom to a zombie and alternative therapies drive him to comic re-examinations of his life, his work and relationships.
****

Fiffig tittel på denne boka. Det var tittelen (og i grunn også det minimalistiske omslaget) som fanget blikket mitt mens jeg scrollet gjennom tegneserietitler. En morsom roman om depresjon hørtes jo dessuten ut som noe som var verdt å sjekke ut. Joda, den hadde sine øyeblikk, men i det store og det hele ble det endel rabling som jeg ikke helt så verdien av.

Romanen er altså en halvbiografisk skildring. Forfatteren John Stuart «Brick» Clark ble selv rammet av depresjon for noen år siden, og etter en sprø reise gjennom den britiske helsetjenesten konkluderer han kort fortalt med at den eneste kuren egentlig bare er å bli like gæærn som resten av verden.

Romanen har sine øyeblikk. Han skildrer hva depresjon gjør med en person særs godt, og det er tydelig at han vet hva han snakker om. Plutselig virker hele verden sprø. Ingenting gir mening, og han står plutselig på utsiden og ser det hele slik det egentlig er. Han rammes av en følelse av hjelpeløshet såvel som en manglende vilje til å i det hele tatt stå opp. Hva er vitsen allikevel? Ingenting betyr noe. Forholdet til kona hans begynner å bli litt anspent, han skyver fra seg alle venner og blir bedre kjent med en imaginær, snakkende øgle som dukket opp samtidig som depresjonen rammet.

Men utover det synes jeg forfatteren bruker litt vel mye tid på mye annet rart. Jeg skjønner jo i grunn hvorfor, når han kaller det en halvbiografisk fortelling. Det hele blir nokså politisk fra tid til annen, og det føles litt påtrengende. Det er åpenbart at forfatteren hadde endel problemer i møte med antidepressiva. Han har selvsagt et poeng i at verden har et overforbruk av denne typen medisiner, men jeg opplever at han i blant avskriver at de faktisk er svært effektive for mange pasienter. Han skriver endel om alle bivirkningene, og joda – de er verdt å være obs på. Men så er han heller ikke så nøye på de positive virkningene de kan ha.

Gjennom skildringen kommer et relativt negativt syn på politikere til syne. Han er i det hele tatt generelt misfornøyd med alt som heter stat. Det er i og for seg greit, og man har absolutt grunn til å holde et øye med staten uansett hvem det er som holder tøylene, men det er ikke problemet. Problemet er at det blir en overdose av kynisisme. Som om ikke depresjonen var nok, bli dette i nokså stor grad en kritikk av «systemet.» Kanskje ikke så overraskende når forfatteren har tegnet politisk satire og kritikk i rundt 30 år. Kritikken er selvsagt nokså relevant i forhold til overforbruk av medisiner og lettsindig diagnosering, for all del, men det blir liksom ikke så morsomt som jeg tror at han kanskje forestiller seg. Og joda… jeg vet at kynisisme fort vekk blir en del av hverdagen når man er deprimert. Spørsmålet blir om det gjør seg like godt i en tegneserieroman, eller om det blir litt ensidig. Sistnevnte er min konklusjon.

Kynisisme på dette nivået her gjør seg kanskje best som striper? Korte greier i aviser. Morsomt der og da, så blar man videre.

Og streken hans? Njaaa, ingen ny favoritt. Men den er konsekvent og nokså uttrykksfull. Tydelig at forfatteren er en erfaren tegner, ser at han har tegnet mye striper. Om man ikke tidligere har lest noe om depresjon, er det endel nyttig her. Han legger ved beskrivelse av forskjellige behandlingsmåter, medisiner og definisjoner på litt av hvert. Hjelpsomt for de som har null erfaring, litt i overkant for de som har litt greie på det. Og jeg mistenker at det stort sett er de som plukker opp en roman som dette.

Kjæresten min leste den etter meg, og han sa «joda, den var okay» på spørsmål om hva han synes om den. Det beskriver den vel egentlig best. Helt okay. Begge to trakk på smilebåndet ved noen anledninger, men jeg ville vel ikke kalle den en «hilarious journey», slik vaskeseddelen antyder. Mer en litt-morsom-i-blant-men-for-det-meste-i-overkant-kynisk-og-politisk reise. Hadde det ikke vært for de særs gode beskrivelsene av hva depresjon gjør med en person, ville jeg hatt vanskelig for å anbefale den i det hele tatt. Men den er altså ikke helt borkastet tid, og kan nok føles svært treffende for mange mennesker.

kortsagt-depresso

Om forfatteren:
John Stuart Clark, aka Brick, ble født til østerrikske og skotske foreldre i Sveits, men flyttet fra militærbase til militærbase gjennom oppveksten. Han gjorde endel strøjobber før han på 1980-tallet oppdaget at han hadde et talent for tegneserier. Siden den gang har han blitt kjent for politisk satire. Da han møtte veggen (eller eventuelt fant døra) gjentatte ganger, tegnet han Depresso i jakten på å bli glad igjen.
Hjemmeside

Nattsyn – Max Estes

Sjanger: Tegneserieroman
Utgitt for første gang: 2012
Originaltittel: Nattsyn
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Oversatt av: —
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202390426
Sider: 72
Kilde: Forlaget, ifm Bokbloggturnéen

****
Forlaget om boka:
Det som starter med et uskyldig kjøp av en tegneserie ender med blodig alvor, da en ung mann havner midt oppe i et overfall, som utvikler seg til et drap. Før han vet ord av det har han politiet på nakken, og må flykte til skogs. Der finner han skjul i en hule. Men han finner mer: Tegneserien Nattsyn, som han trodde han hadde mistet, da han måtte flykte. Da han blar i albumet ser han til sin store forskrekkelse at det handler om ham selv, på flukt fra politiet, gjennom skogen og inn i hula. I det han skal til å bla seg frem til løsningen forsvinner albumet med et vindkast. Han står alene igjen, men bak seg hører han politimennene nærme seg. Han må videre, inn i fjellet, inn i mørket.
****

Denne skulle egentlig ut på turné tidligere, men det har visst vært litt krøll hos Cappelen Damm når det gjelder utsendelse av eksemplarer, så da kommer omtalene etterhvert som vi får lest bøkene. Sjekk denne posten for å se hvem andre som skal skrive om den.

Dette var en snurrig bok. Fortellingen, som starter i en bruktbutikk, flyter fritt på flere forskjellige nivåer når en fyr plukker opp en tegneseriebok som er merkelig lik hans egne opplevelser. Han kastes inn i en situasjon der han må flykte fra politiet, roter seg bort i skogen, faller ned i en hule og skjønner ikke bæret. For i boken han rasket med seg fra bruktbutikken, utspiller nemlig akkurat den samme scenen seg. Han blar seg fortvilt fremover i håp om å finne løsningen.

Jeg liker stilen til Estes. Det er veldig lite tekst i denne fortellingen, bildene bærer det aller meste av handlingen. Det funker godt – leseren dras inn i den samme hektiske situasjonen som karakteren selv befinner seg i. Vi stopper ikke og dveler ved snakke- og tenkebobler. Vi haster av gårde; famler rundt i den mørke skogen, hører politiet, ser lommelykter, og skjønner like lite som hovedpersonen selv. Det blir like viktig for oss som den stakkars hovedpersonen å finne ut hva som egentlig foregår. Men finner vi ut av det? Tja…

Dere skal få noen bilder. Det er vanskelig å kverne ut mange ord om en fortelling som i så stor grad er visuell. Jeg vil heller vise frem stilen hans:


Nå vet jeg ikke helt hvor lenge denne boka kommer til å bli med meg. Den gjorde ikke noe varig inntrykk, og satt ikke som en knyttneve i magen – men den var finurlig. Den var fin å lese, så lenge det varte. Jeg likte godt at bildene fikk snakke for seg selv. For som sagt ble leseren dratt inn i den heseblesende følelsen av forvirrelse som helt sikkert også preget den stakkars hovedpersonen. Anbefales til deg som vil se hvordan en tegneserieroman kan gjøres, selv om den ikke er det beste fra sjangeren jeg har lest. Tror forlaget har ganske rett når det gjelder målgruppa: 12-16 år.

Andre bloggere om boka:
Med bok og palett

Om forfatteren:
Max Estes (f. 1977) er en amerikaner bosatt i Norge. Du kan se mange av illustrasjonene hans på hjemmesiden.
Hjemmeside | goodreads

The Mystery Play – Grant Morrison

Sjanger: Tegneserieroman/krim
Først utgitt: 1994
Originaltittel: The Mystery Play
Denne utgaven utgitt: 1994
Forlag: DC Comics
Format: Heftet
Illustrert av: Jon J Muth
ISBN:1563891891
Sider: 80
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: Accusation and suspicion threaten to tear a small English town apart when the actor playing God in a local religious play is brutally murdered. Into this turmoil comes a detective who is not what he seems, a man caught in a desperate race to unlock the secret of the town’s redemption… and his own.
****

Grant Morrison er et kjent navn i tegneserieverden, med fortellinger om Fantastic Four, Batman, Animal Man og The Invisibles på samvittigheten. Det er jo forsåvidt grunn nok i seg selv til å kikke på det han skriver, men denne boka merket jeg meg først og fremst på grunn av den dystre forsiden. I et dust landskap ligger en drept person, og i det fjerne står en skikkelse. Så skulle det også vise seg at det er illustratøren Jon J Muth og ikke Grant Morrison som gjør denne korte romanen verdt å lese.

Etter at skuespilleren som spiller gud i et religiøst teaterstykke blir funnet skutt og drept, må etterforskeren Frank Carpenter finne morderen. I tillegg til at småbyen begynner å rakne litt i sømmene ved å mistenkeliggjøre hverandre («det må være en av de jævla utlendingene. Send dem hjem,» også videre), blir det raskt klart at etterforskeren selv har en hemmelighet. Hva er det som foregår?

For å si det kort og greit, var dette en helt ordinær krimfortelling. Dersom dette hadde vært en roman (eller kanskje novelle) uten bilder, hadde den hatt meget lite å stille opp med, tror jeg. Det er ikke det at den er spesielt dårlig. Det er bare det at den er fullstendig intetsigende og, tja, på grensen til usynlig. Teksten i seg selv hadde kanskje (!) fått plass i en krimnovellesamling satt sammen av tekster med ymse kvalitet. Jeg ble overraskende nok rimelig skuffet over Morrison.

Men så ble jeg også desto mer fascinert av illustratøren Jon J Muth. Tegningene hans er mildt sagt utrolig flotte:


Det gjør ikke illustrasjonene rettferdighet å ta dem ut av konteksten, for det er der de virkelig skinner, men disse gir i allefall et inntrykk av hvor levende og livaktige personene blir med Muths strek. Innimellom tas leseren med ut i drømmer og paranormalitet (for eksempel under teaterstykket), og overgangen mellom virkelighet og fantasi er jevn som bare det.

Dermed har det seg sånn at den eneste grunnen til å plukke opp denne tegneserieromanen er – sånn jeg ser det – illustrasjonene. Fortellingen i seg selv ble forunderlig lite viktig for min del. Selv om den hadde sine øyeblikk, hadde den ingenting å stille opp med mot det grafiske. Den får en sterk treer på min imaginære terning, utelukkende pga de vakre tegningene. De kunne i teorien fått enda bedre karakter, men jeg opplevde det som problematisk at de bar hele fortellingen alene, og på sett og vis dyttet teksten litt ut i skyggen. Alle de små lagene jeg mistenker finnes i teksten i seg selv forsvant som dugg i solen for min del.

Men igjen… Jeg kan kanskje ikke forvente annet når grunnen til at jeg plukket den opp var nettopp forsideillustrasjonen?

Forfatter-bio:
Grant Morrison (f. 1960) er en skotsk tegneserieforfatter, dramatiker og selverklært okkultist. Han debuterte som tegneserieforfatter med stripene om Gideon Stargrave i bladet Near Myths i 1978. De mest kjente titlene hans i tillegg til Batman: Arkham Asylum er blant annet Animal Man, The Invisibles og New X-Men.
Wikipedia | goodreads

Everlast – Chad Michael Murray

Sjanger: Tegneserieroman
Først utgitt: 2011
Originaltittel: Everlast
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Archaia
Format: Innbundet
Illustratører: Robbi Rodriguez, Andrew Huerta, JK Woodward, Trevor Hairsine
ISBN: 9781932386974
Sider: 104
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: A pre-apocalyptic tale, Everlast follows Derek Everlast, a man whose destiny in life is guiding others to a place of rebirth for mankind called Haven. Following an instinct called the Nudge, bestowed on him by a higher power, Derek is guided to the next chosen human destined to survive, a little girl named Melissa. In a harrowing adventure, he must deliver her safely to Haven before the End of Days. Everlast tells a story of choice, love, friendship, and, most of all, survival. Will you be chosen?
****

Fra tid til annen dukker det opp en tittel som overrasker. Dette var en av dem. Jeg hadde ikke peiling på at tenårings-idolet Chad Michael Murray drev med tegneserieromaner. Jeg har riktignok sett ham spille Lucas i One Tree Hill, og han er glad i å skrive. Jeg ble jo umiddelbart nysgjerrig, for vaskeseddelen hørtes lovende ut. Ja, det lovet godt, men Murray forteller så rent for mye på de 100 sidene han har tilgjengelig, og gjør det hele enda litt mer hektisk med å skvise inn hele fem forskjellige illustratører.

Vi befinner oss altså i en verden som går mot slutten. Gatene svømmer over av synd, og ting ser mørke ut. Men Derek Everlast og en gruppe andre «soldater» har et oppdrag: å redde de utvalgte fra undergangen ved å levere de trygt til Haven. Når Everlast må hente Melissa, begynner det virkelig å skje dramatiske ting. Scavi-er, store dragelignende beist, har funnet ut hvem han skal redde, og prøver å stoppe ham. Melissa er helt nødvendig for at Haven skal fungere. Om Everlast mislykkes, er det ikke lenger noe håp for menneskeheten.

Det ligger en ganske kraftig religiøs undertone i denne fortellingen, og det er ikke så veldig rart. Murray skriver selv i forordet at han har latt seg inspirere av en av de mange religiøse som går rundt og banker på dører for å redde de av oss som ikke enda har sett lyset. 144 000 mennesker skulle bli reddet, i følge denne dommedagsprofeten. Murray lot seg ikke redde av «dørselgeren», men i ettertid begynte han å tenke seg en situasjon der dette faktisk var sant. Hva om 144 000 mennesker skulle reddes, og en gruppe mennesker hadde i oppgave å finne og redde dem før det er for sent?

Jeg kunne i grunn ha klart å styre meg for religiøs terminologi (synd, for eksempel) og bruk av heftig religiøs symbolikk (himmel/helvete også videre), men det er noe jeg kan leve med. Så det lå an til å bli en god debut, hadde det ikke vært for at fortellingen glatt kunne ha vært fire ganger så lang. Ja, jeg mener det. Her ligger det såpass mye som burde få mer plass og utbroderes at det helt sikkert kunne ha fylt 400 sider. Og det må jeg si jeg ikke klarer å forstå. Murray har det fryktelig travelt med å bli ferdig. Hvorfor?

Romanen hadde kanskje blitt mindre hektisk om det ikke hadde vært for at det er fem forskjellige illustratører som hver og en forteller en del av historien. Altså, vi hopper direkte fra en stil til en annen. Det gjorde det faktisk vanskelig å skille de forskjellige karakterene fra hverandre, særlig i kontrasten mellom hard strek og vannmaling – selv om overgangen i seg selv er jevn og fin. Det er et litt forvirrende trekk, men det hadde helt sikkert gjort seg godt om romanen var på 400 sider, så vi hadde hatt tid til å bli kjent med de forskjellige stilene før vi hastet til neste. For du må ikke misforstå, illustrasjonene er nydelige, alle sammen.

Det største problemet er med andre ord at det ikke er nok sider. Det er jo ikke akkurat den verste kritikken man kan gi en debutant. Murray skriver i utgangspunktet godt, men han skriver ikke nok. Mulig han har hatt noen regler å forholde seg til hos forlaget. Ikke vet jeg. Det er i allefall mer enn nok potensiale her til å skrive en gigantisk murstein, og den er jeg rimelig sikker på at jeg hadde likt godt. Når det er sagt, jobber Murray med oppfølgere, så det kommer nok mer. Problemet mitt er at det var plass til så mye mer mellom panelene i denne boka.

Murray svarer på spørsmål om boka:

Andre bloggere om boka:
Comics Grinder

Forfatter-bio:
Chad Michael Murray (f. 24. august, 1981) er en amerikansk skuespiller, modell og forfatter. Som skuespiller er han godt kjent for mange som Lucas Scott i One Tree Hill, men han har også spilt i filmer som Freaky Friday og House of Wax. Ellers har han prydet en rekke magasinforsider, og henger på veggen til mang en tenåring rundt om i verden.
Wikipedia | Hjemmeside | goodreads | Twitter


Besøk siden 12. mars '10

  • 359 320 hits

Instagram

I love this cover! 🥰 And the plot seems very interesting, too. About the book: Britain has lost the Falklands war, Margaret Thatcher battles Tony Benn for power and Alan Turing achieves a breakthrough in artificial intelligence. In a world not quite like this one, two lovers will be tested beyond their understanding. Machines Like Me occurs in an alternative 1980s London. Charlie, drifting through life and dodging full-time employment, is in love with Miranda, a bright student who lives with a terrible secret. When Charlie comes into money, he buys Adam, one of the first batch of synthetic humans. With Miranda’s assistance, he co-designs Adam’s personality. This near-perfect human is beautiful, strong and clever – a love triangle soon forms. These three beings will confront a profound moral dilemma. Ian McEwan’s subversive and entertaining new novel poses fundamental questions: what makes us human? Our outward deeds or our inner lives? Could a machine understand the human heart? This provocative and thrilling tale warns of the power to invent things beyond our control. #machineslikeme #ianmcewan #alternativehistory #sciencefiction #scifi #newbook #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bokelsker #booklover #lesetips #nrklesetips #boktips #lesehest #bokorm #bookworm #bookporn #coffeeporn
I recently read the first volume in a delightfully creepy comic book series: Ice Cream Man by W. Maxwell Prince, Martín Morazzo and Chris O'Halloran. Will definitely read more! About the book: Chocolate, vanilla, existential horror, drug addiction, musical fantasy…there's a flavor for everyone's misery. ICE CREAM MAN is a genre-defying comic book series featuring disparate 'one-shot' tales of sorrow, wonder, and redemption. Each installment features its own cast of strange characters, dealing with their own special sundae of suffering. And on the periphery of all of them, like the twinkly music of his colorful truck, is the Ice Cream Man-a weaver of stories, a purveyor of sweet treats. Friend. Foe. God. Demon. The man who, with a snap of his fingers-lickety split!-can change the course of your life forever. #theicecreamman #icecreamman #wmaxwellprince #martínmorazzo #chrisohalloran #horror #graphicnovel #comicbook #litteratur #literature #tegneserie #skrekk #imagecomics #lesetips #boktips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #bookish #instabook #bokstagram #ilovebooks #books #bøker #plants #greenplants
Got some new books, really love the way these covers look! They are anthologies of classic fantasy/science fiction/horror short stories. Edgar Allan Poe, Bram Stoker, H.P Lovecraft, Jack London, Jules Verne, H.G. Wells, Rudyard Kipling and so on... quite the collections!
En frivillig død (translates to A Voluntary Death) by Steffen Kverneland is a graphic memoir about the suicide of the author's father. Very powerful use of text and illustration. Highly recommended!
Several people have recommended A General Theory of Oblivion (Norwegian title: Allmenn teori om glemsel) by José Eduardo Agualusa. Took the opportunity when it showed up on sale recently. About the book: On the eve of Angolan independence an agoraphobic woman named Ludo bricks herself into her apartment for 30 years, living off vegetables and the pigeons she lures in with diamonds, burning her furniture and books to stay alive and writing her story on the apartment’s walls. Almost as if we’re eavesdropping, the history of Angola unfolds through the stories of those she sees from her window. As the country goes through various political upheavals from colony to socialist republic to civil war to peace and capitalism, the world outside seeps into Ludo’s life through snippets on the radio, voices from next door, glimpses of someone peeing on a balcony, or a man fleeing his pursuers. A General Theory of Oblivion is a perfectly crafted, wild patchwork of a novel, playing on a love of storytelling and fable.
There is something magical about the book store Tronsmo (@tronsmobok). Along with Outland, who specialise in fantasy, sci-fi and comic books (and other geeky goodness), it is by far the absolute best book store in Oslo (and maybe Norway? Any contenders?). I go there when I want to find something new, non-fiction or fiction, that I have never heard of, but that sounds interesting. I NEVER fail to find something. In fact, I always find several books every time I'm there. I stopped by after work yesterday, feeling peckish for something new, and lo and behold! I found four books. As I stood by one of the shelves, a man in his thirties and his son of maybe 8 years old walked in. As they passed me, the father whispered to his son: "This is the best book store in Oslo." And the kid, his small hand in his father's big one, looked up at him with big eyes and said: "is it really?" The father nodded solemnly, and the kid looked around with a new-found admiration for where he was standing. Anyway, the book in the picture is one of the four that I got: Toddler-hunting and other stories, by Taeko Kono. It is a collection of short-stories, and I know practically nothing about it, but I look forward to reading it. And stop by Tronsmo if you find yourself in Oslo!
Been a while since I posted a shelfie! #bookshelfie #shelfie #booknerd #book #bokhylle #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #interior #shelfiesunday #shelf #shelfielicious #shelfies #bookporn #bookworm #bokorm #lesehest #bookshelves #bookshelf #bookheaven #library #personallibrary
Not for the first time, I was inspired by the Norwegian Snapchat account, @snaplioteket. This time I discovered Junji Ito's Uzumaki. The blurb: Kurouzu-cho, a small fogbound town on the coast of Japan, is cursed. According to Shuichi Saito, the withdrawn boyfriend of teenager Kirie Goshima, their town is haunted not by a person or being but a pattern: UZUMAKI, the spiral - the hypnotic secret shape of the world. #uzumaki #spirals #junjiito #newbook #bookhaul #manga #literature #litteratur #skrekk #horror #coffee #cofferporn #bookporn #lesetips #nrklesetips #bokorm #bookworm #lesehest #bookstagram #bookish #instabook
I recently picked up Autonomous by Annalee Newitz. Not started reading it yet, but I was intrigued by the blurb: "Autonomous features a rakish female pharmaceutical pirate named Jack who traverses the world in her own submarine. A notorious anti-patent scientist who has styled herself as a Robin Hood heroine fighting to bring cheap drugs to the poor, Jack’s latest drug is leaving a trail of lethal overdoses across what used to be North America—a drug that compels people to become addicted to their work. On Jack’s trail are an unlikely pair: an emotionally shut-down military agent and his partner, Paladin, a young military robot, who fall in love against all expectations. Autonomous alternates between the activities of Jack and her co-conspirators, and Elias and Paladin, as they all race to stop a bizarre drug epidemic that is tearing apart lives, causing trains to crash, and flooding New York City." #autonomous #annaleenewitz #books #bøker #book #sciencefiction #scifi #newbook #litteratur #literature #bookhaul #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #orange #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #nybok
I recently realised that it's been about 17 years since I read The Lord of the Rings. Maybe this year is the year I will read it again? 🧝‍♀️ #books #book #bøker #litteratur #literature #jrrtolkien #lotr #thelordoftherings #lordoftherings #thefellowshipofthering #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #fantasy #lesehest #nrklesetips #bokorm #bookworm
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat