Posts Tagged 'fakta'

NorCon27 – dag 1

I helga (14.-16. mars) var det duket for fantasy- og science fictionfestival i Oslo. Dit måtte jeg selvsagt. Jeg tenkte jeg skulle skrive ett innlegg for hver dag, og begynner med fredagen.

(Foto: Gorm Kallestad)

Festivalen ble sparket i gang med Torfinn Ørmen, som snakket om drager. Ørmen er zoolog, førstelektor ved HiAO og tilknyttet Naturhistorisk museum i Oslo. Innlegget hans var i det store og det hele en gjennomgang av dragens historie, og der var det mye interessant. Mannen har greie på drager – han har til og med skrevet ei bok om dem. Det er interessant at drager finnes i alle språk og kulturer. Jung mente at dragen var den arketypiske fienden til den arketypiske helten. Og det faktum at dragen i så fryktelig stor grad er integrert i menneskers liv, uansett hvor de er fører jo naturligvis til at det er (eller var, i alle fall) fort gjort å anta at ganske mange forskjellige dyr var drager. Det var heller ikke noe mangel på falske eksemplarer, av typen som er sydd sammen av flere forskjellige type dyr.

Vi lærte at den vestlige fremstillingen av dragen gjerne handler om et monster – noe ondt og farlig, mens den østlige dragen er noe positivt. Videre fikk vi se bilder av dragens utvikling, og den har sannelig vært innom mye rart og lite funksjonelt. Legg merke til at denne bare har to bein:

Ellers kan man jo lure litt på hvordan denne faktisk kunne fly:

Men pyttsann. Ørmen fortalte også litt om alle de forskjellige dyrene som har inspirert både til illustrasjoner av drager og til skrekkhistorier om drager. Hulebjørnen har for eksempel vært opphav til noen ganske skumle myter. Særlig med tanke på at de fleste skjellettene fra hulebjørner som vi har i dag blir funnet i nettopp huler, så vil et samfunn som allerede er overbevist om at drager eksisterer raskt trekke den konklusjonen når de kommer over hulesystemer fulle av beinrester. Et interessant foredrag som førte til at jeg bestilte boka hans. Gleder meg til å lese den.

(Foto: Richard Cooper)

Deretter var det rett over til en internasjonal og (for mange av oss som lesere populærvitenskap) velkjent kar. Simon Singh besøkte Oslo på selveste Pi-Day, og snakket om temaet for den nyeste boka si: The Simpsons And Their Mathematical Secrets. Auditorium 1 i Sophus Lies hus fyltes raskt opp, og denne forelesningen var vel verdt å få med seg. Singh begynte med å spørre retorisk om det virkelig var så himla mye matte i the Simpsons. Hadde vi ikke merka det, da? Hadde det ikke vært åpenbart for alle? Så viste han frem Toblerone-logoen, deretter FedEx-logoen, og lurte på om vi hadde sett henholdsvis bjørnen og pila.

Bjørnen står på bakbena i fjellet. Pila er mellom E og X.

Bjørnen står på bakbena i fjellet. Pila er mellom E og X.

Det hadde ikke jeg, da. Derfra ble det bedre og bedre. Han fortalte litt om hvor gode mange av folka bak The Simpsons er i matte, og at det err en greie blant dem å lure inn mattevitser. Og du store min – en helt ny verden åpnet seg for meg. Singh snakket om flere scener, men det var særlig en som satt seg fast i hjernen min, og det var den scenen her:

Fra episoden The Wizard of Evergreen Terrace (1998)

Den øverste formelen er imponerende nok i seg selv, og handler om Higg’s Boson (lenge før de faktisk fant det). Jeg skal ikke gå nærmere inn på akkurat hvordan, for jeg er ikke flink. Men den store overraskelsen kommer på den andre linja. Dette er en referanse til Fermats siste teorem. Fermat mente at han kunne bevise at det ikke fantes noen positive heltall x, y og z, xn+yn = zn, der n er et naturlig tall høyere enn to (feks x³ + y³ = z³ eller x4 + y4 = z4). Slapp av, du trenger ikke å skjønne det. Poenget er at han døde før han beviste det (typisk), og andre matematikere har lett febrilsk etter beviset. Andrew Wiles fant det endelig i 1995. Men om man taster inn formelen til Homer på kalkulatoren, har han tilsynelatende løst problemet.

Ganske utrolig, ikke sant? Det er dog ikke riktig. En vanlig kalkulator vil ikke finne problemet fordi den ikke tar i bruk nok desimaler i utregningene sine. Singh kaller det en «near-miss solution», og hele vitsen er jo da at Homer har løst det uløselige. Men den vakreste lille fortellingen han kom med er å finne i Futurama. I flere episoder dukker det et tilsynelatende tilfeldig tall: 1729. Det er ved første øyekast ikke noe spesielt med det. Med mindre man kjenner til Srinivasa Ramanujan. Aldri hørt om, sier du?

Saken er den at Ramanujan var et selvlært, indisk mattegeni av dimensjoner. Han tilbragte dagene sine på biblioteket og leste alt han kom over av mattebøker. Så skrev han haugevis av formler og løsninger som fløy rett over hodet til de rundt ham – dermed puttet han det i en konvolutt og sendte det til Cambridge-universitetet. G.H. Hardy så hvor elegant det var og inviterte Ramanujan til Cambridge. Tallet 1729 stammer fra en samtale mellom Hardy og Ramanujan, der Ramanujan spurte Hardy hva slags nummer det var på drosjen han tok. Hardy svarte at det var et kjedelig og uinteressant nummer, 1729. Til dette svarte Ramanujan:

«No, it is a very interesting number; it is the smallest number expressible as the sum of two cubes in two different ways.»

Sånn, helt ut av det blå, visste han det. De to måtene er forøvrig 1729 = 13 + 123 = 93 + 103. Denne generelle idéen har nå fått navnet «taxicab-numbers». 1729 er Futurama-skapernes hyllest til Ramanujan – en genial matematiker som de fleste av oss ikke kjenner til. De stopper ikke der heller. I episoden Bender’s Big Score dukker tallet 87539319 opp på en drosje. Dette er det minste tallet som kan skrives som summen av to kuber på tre forskjellige måter. For en nydelig hyllest.

Jeg har ikke en gang snakket om det faktum at Futurama-forfatterne, nærmere bestemt Ken Keeley, faktisk laget et helt nytt teorem for å løse et plott-problem. Jepp, vi snakker det nivået der. Les om det her. Jeg kjøpte boka hans på stedet (eller, i Realistkjelleren, da) og spurte pent om han kunne signere. Det kunne han. Veldig hyggelig og blid mann som villig stilte opp på bilder med fans – med et stort smil hele tiden. Det er tydelig at han er lidenskapelig opptatt av det han driver med, og verden trenger flere formidlere som ham. I og med at jeg brukte litt tid på å skaffe meg autografen hans, gikk jeg litt glipp av deler av det neste punktet på programmet: Apocalypse Tomorrow – our favourite bad fates med Pat Cadigan, Kim Newman og Eirik Newth.

Pat Cadigan, Kim Newman, Eirik Newth

Pat Cadigan, Kim Newman, Eirik Newth

De snakket om endetid, og litt om hvordan vi behandler temaet i litteraturen. Jeg synes særlig Newths bidrag var interessante – han tok for eksempel opp meteoren i Chelyabinsk i fjor. Du husker det sikkert. Så påpekte han hvor stor denne katastrofen hadde vært om den skjedde under den kalde krigen, når alle satt klare til å slippe helvete løs. Og det har han jo helt rett i! Det kunne blitt dramatisk. Et annet interessant poeng panelet tok opp var det besynderlige faktum at litteraturen av en eller annen grunn ignorerer det fullstendig åpenbare problemet med verden i dag: overbefolkning.

Panelmedlemmene kom vel i grunn frem til to årsaker: at vi er i et fornektelsesstadium når det gjelder dette, og at det er et antiklimaks. Det er så fryktelig lite spektakulært, det at vi sakte men sikkert tar del i en apokalypse allerede. En stillegående, stødig og stabil katastrofe som skjer hver eneste dag. Ellers snakket de litt videre om det å være menneskelig. Teller det som «verdens ende» om menneskeheten gradvis mister alt det menneskelige ved seg? Særlig Kim Newman er lite imponert av samtiden, med alle merkene og forpakningene, glossy plakater og farger. Kjøp, kjøp, kjøp. Manglende individualitet og identitet. Er dette også en pågående katastrofe? Interessant panel, skulle gjerne hatt litt mer tid på seg.

(Foto: Ingrid Pop)

Helt til sist var det klart for makulatorfest med Cornelius Jakhelln. Med andre ord: en glitrende mulighet til å få gratis, signerte bøker. Jeg klinket til og rasket med meg to bøker til meg selv og David – selv om jeg, strengt tatt, allerede hadde boka i paperback. Ordstyreren var kanskje ikke så forberedt som han kunne ha vært, og innlegget bar litt preg av dødtid og litt intetsigende spørsmål. Men forfatteren er en interessant type. Jeg fikk fornyet interessen i boka, særlig på grunn av det språklige. Ingen dårlig avslutning på NorCon27s første dag!

(Innlegg om dag 2 og 3 kommer)

Atlas over fjerne øyer – Judith Schalansky

Sjanger: Sakprosa
Originaltittel: Atlas der abgelegen Inseln (2009)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Oversatt av: Per Qvale
Forlag: Press
ISBN: 9788275477931
Sider: 143
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Forlaget om boka: Atlas over fjerne øyer er Schalanskys hyllest til den imaginære reisen, til verdens små og fjerne steder, til de isolerte øyene og små koloniene, de som ikke teller eller synes på verdenskartets etablerte virkelighet. Gjennom 50 fjerne øygrupper bringes vi tett på fantastiske fortellinger om slaver, sunkne skip og merkelige oppdagere. Boken er en hyllest til det eksotiske ved reisen, det som livnærer seg av fantasien og det ukjente, som den helt nødvendige forutsetning for enhver utfarts- og oppdagertrang.
****

Jeg elsker kart. At jeg har et stort verdenskart hengende på veggen er helt naturlig, men jeg har også en tendens til å fordype meg i kart over fiksjonelle steder. Jeg er mildt sagt begeistret over hvor vakre enkelte kart er, enten de representerer ekte eller fiksjonelle steder. Jeg lar gladelig fingrene mine gli over skoger og langs veier, elver og fjell, og jeg forestiller meg stadig hvilken rute fiksjonelle fantasy-helter tok eller burde ha tatt. Kartet i seg selv er mange fortellinger – bare det å kaste blikket på det inviterer til så utrolig mye.

Judith Schalansky vokste opp i Øst-Tyskland. Den eneste formen for reising hun foretok (og kunne foreta) var gjennom ulike atlas. Som hun skriver innledningsvis:

Jeg vokste opp med atlas. Og som atlasbarn var jeg naturligvis aldri i utlandet. At en pike i klassen faktisk var født i Helsinki, slik det sto i skolebeviset hennes, klarte jeg ikke å forestille meg. H-e-l-s-i-n-k-i — for meg ble disse åtte bokstavene nøkkelen til en annen verden, og den dag idag er det slik at jeg betrakter tyskere som er født i for eksempel Nairobi eller Los Angeles, med utilslørt forbløffelse og ikke sjelden ser på dem som rene skrytepaver. De kunne like gjerne påstått at de kom fra Atlantis, Thule eller El Dorado. Naturligvis vet jeg at Nairobi og Los Angeles finnes i virkeligheten. De står jo på kartet. Men at man faktisk har vært der eller sogar er født der, er meg stadig like ubegripelig.

Hele verden utenfor østtyske grenser var i praksis fjerne øyer for Schalansky da hun vokste opp, men dette atlaset er faktisk en samling mer eller mindre obskure øyer – noen befolket, andre helt folketomme, men alle har til felles at de føles fjerne.

Pukapuka, evt. Danger Islands, ble oppdaget på slutten av 1500-tallet. Den er på ca 3 km² og har omkring 600 innbyggere.

Pukapuka, evt. Danger Islands, ble oppdaget på slutten av 1500-tallet. Den er på ca 3 km² og har omkring 600 innbyggere.

Allerede i undertittelen ser vi at dette er et litt annerledes atlas. Schalansky sier at dette er øyer hun aldri har vært på, og også at hun aldri kommer til å dra dit. De er fjerne for henne at hun med sikkerhet slår fast at hun aldri kommer til å dra dit. Og det blir noe poetisk og kunstnerisk over det hele. Etter et forord får vi fjerne og ikke så rent sjelden helt ukjente (for meg) øyer presentert på en vakker måte. Den høyre siden tilegnes en flott illustrasjon av øya, med stedsnavn. Ensomheten (som forøvrig er navnet til en øy…) er til å ta og føle på der øya ligger midt på siden omkranset av en lyseblå, jevn og tilsynelatende uendelig farge.

Den venstre inneholder diverse fakta om øya. Vi får vite hvilket havområde den ligger i, og en liten klode som viser akkurat hvor den er. Vi får også informasjon om navn, om den hører til en annen nasjon, hvor stor den er og hvor mange beboere den eventuelt har. Så får vi en fiffig liten linje som sier noe om hvor fjern den er. Et tilfeldig eksempel: Napuka, aka Disappointment Islands (hører til Fransk Polynesia) ligger ikke mer enn 20 km fra den lille øya Tepoto, men til gjengjeld 920 km fra Fangataufa og hele 3990 km fra Hawaii. Laaaangt der ute i Stillehavet deler 277 innbyggere den 8 km² store øya.

Under der igjen får vi en tidslinje som trekker frem kjente hendelser, som når øya ble oppdaget og når den første flyplassen eventuelt ble åpnet. Så kommer en liten fortelling. Og ja… vi får vite hvorfor den nevnte øygruppen har fått det noe dystre navnet Skuffelsens øyer:

Da de når det store verdenshavet 28. november 1520 og setter kursen nordvestover, erklærer generalkaptein Fernão de Magalhães at de trenger høyst en måned til Krydderøyene. Men det er det snart ingen som tror på. Det går flere uker uten at de ser land. Havet er helt rolig, så de gir det navnet Mare Pacifico, Stillehavet. Det er som om evighetens porter hadde åpnet seg og de styrte like lukt inn gjennom dem. Snart har ikke kompassnålen nok kraft til å peke mot nord, og besetningen ikke nok å skipse: Beskøytene er det bare støv igjen av, ødelagt av muselort og mark, og drikkevannet er et gult, dovent brygg. For ikke å dø av sult spiser de sagspon og de lærstykkene som er surret rundt rærne for å beskytte tauene. De legger det steinharde læret i sjøvann fire-fem dager for å gjøre det mykt, steker det på kull og tvinger det i seg.
Når de får øye på rotter, setter jakten igang. For et avmagret eksemplar blir det betalt opptil en halv dukat. En er så utålmodig at han sluker det ervervede dyret rått, og to matroser kommer i så heftig slagsmål om en nedlagt rotte at den ene slår ihjel den andre med en øks. Drapsmannen skal sønderlemmes, men ingen har krefter til å fullbyrde dommen, altså bare kveler de ham og hiver ham overbord.
Hver gang noen dør, iler magellan til med å sy liket inn i en seilduk og kaste det i havet før mennene blir til menneskeetere. Faktisk stirrer de overlevende grådig på de nylig avdøde, ofre for sult eller den sykdommen som får tannkjøttet til å blø.
Da de endelig får land i sikte etter 50 dager, finner de ingen grunne å ankre opp på, og båtene de tar seg til land med, finner ingenting som kan stille sulten eller tørsten. De kaller øyene for Skuffelsens øyer og fortsetter ferden. Skipskronikøren Antonio Pigafetta noterer: Jeg er overbevist om at en slik ferd aldri mer vil bli foretatt.

Som dere ser tillater forfatteren seg å skrive levende. Der mange atlas kan oppleves som rimelig tørre og faktuelle, skriver Schalansky som i eksemplet over. Som vi allerede får vite i innledningen har forfatteren en fascinasjon for atlas og fjerne steder. Hun skriver for eksempel at “Kart er abstrakte og samtidig konkrete og gir tross all oppmålt objektivitet likevel ikke noen avbildning av virkeligheten, bare en djerv tolkning.” Og der tror jeg vi har noe av kjernen her – tolkning. Det er en viss grad av usikkerhet og skjevhet i et atlas som en globus ikke tillater. Det er der forfatterens fascinasjon så tydelig kommer frem.

Fortellingene som hører til øyene er hennes tolkning av øvrige kilder, det er klart. Tidslinjer, avstander, målestokk og tegninger er godt presentert, men det hele har en viss grad av mystikk ved seg. Fortellingene hun har lagt ved er ofte tatt ut av konteksten sin, og gis vanligvis en poetisk språkdrakt. Vi får høre om mytterister som flyktet til øyer, om våpentesting, om kannibalisme, om mystisk barnedød, om kriger og konflikter, om skipsbrudne og om ukjente dyrearter. Det mystiske, fjerne, fremmede, usikre men allikevel virkelige. Og det gjøres så vakkert.

Det må man naturligvis ta med seg etter å ha lest om øyene også. Det at du bare har fått et lite glimt. Fortellingen om Napuka er for eksempel fra 1500-tallet, og det har skjedd mye siden da. Den var tom og øde den gangen, nå bor det nesten 280 mennesker der, og de får vi ikke høre noe om. Men fortellingene gir oss det lille ekstra; et holdepunkt som overgår harde fakta. Et lite glimt. En imaginær reise via et atlas – fantasien som plutselig står i full blomst, bare ved å åpne ei bok.

Atlas over fjerne øyer ble med rett kåret til “Årets vakreste bok i Tyskland”, og mottok også den store designprisen. Jeg synes i grunn den er et must i bokhylla for alle som liker kartografi, reiser og/eller små fortellinger fra fjerne steder, gjerne fra virkeligheten. Dessuten utgjør den en utmerket coffeetable book, og jeg foreslår at alle steder med venteværelser hiver ut ræl som Se&hør til fordel for bøker som denne. Det hadde vært noe, det… Sukk. Anbefales varmt videre. Dette er ei bok jeg kommer til å finne frem igjen og igjen, det er i allefall klart.

kortsagt-atlas

Andre bloggere om boka:
Har du lest?

Om forfatteren:
Judith Schalansky (f. 1980) er en tysk kunstner og forfatter som vokste opp på “den andre siden” av muren under den kalde krigen. Hun har studert kunsthistorie, typografi og grafisk design i Berlin. Hun har tidligere gitt ut bøkene Fraktur Mon Amour (2006) og Blaus Steth dir nicht (2008), og hennes nyeste roman, Der Hals der Giraffe (2011) kom nylig på norsk under tittelen Giraffens hals. Hun har med bøkene sine markert seg som en av de mest originale forfatterne Tyskland har å by på i dag.
Wikipedia | forlaget | goodreads

A Short History of Nearly Everything – Bill Bryson

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap/historie
Utgitt for første gang: 2003
Originaltittel: A Short History of Nearly Everything
Denne utgaven utgitt: 2005
Format: Lydbok
Lest av: William Rogers
Forlag: AudioGo (Audible)
ISBN: 9780739302941
Spilletid: 19 timer, 1 minutt
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlagets omtale
: A Short History of Nearly Everything is Bill Bryson’s fascinating and humorous quest to understand everything that has happened from the Big Bang to the rise of civilization. He takes subjects that normally bore the pants off most of us, like geology, chemistry, and particle physics, and aims to render them comprehensible to people who have never thought they could be interested in science. In the company of some extraordinary scientists, Bill Bryson reveals the world in a way most of us have never seen it before.
****

Dette er ikke en så rent lite ambisiøs tittel, eller hva?! Bill Bryson innså en dag at han egentlig ikke visste noen ting. Dermed la han ut på en reise til å finne ut alt som har skjedd fra selveste Big Bang til i dag. Gjennom samtaler med eksperter på store mengder emner, deler han med denne boka sine funn med oss andre. Og resultatet? En morsom og lærerik faktabok som tar for seg både historie, geologi, kjemi og fysikk – så vel som vitenskapshistorie.

Innledningsvis snakker Bryson litt om hvor vanvittig kjedelig skolebøkene får de nevnte fagene til å høres ut som. Det er nesten som om det er målet til forfatterne å gjøre emnene så kjedelig at ungene ikke orker mer på egen hånd. Sånn hadde han det, og sånn hadde jeg det til en viss grad. Jeg er egentlig i overkant interessert i alt fra realfag til historie, psykologi og litteratur (det meste fakta egentlig!), men det var jeg ikke i skolen. Heldigvis er jeg skoleflink og fikset alt uten nevneverdige utfordringer. Helt opp til siste året på videregående syntes jeg historie som fag var fryktelig kjedelig. Etter et par års pause tok jeg en bachelorgrad i faget. Så jeg må jo si meg enig med Bryson når han snakker om hvor lite spennende skolebøkene egentlig er.

Da er det i allefall godt at populærvitenskapelig sakprosa gjør emner som ellers kan være ganske tunge lett tilgjengelig. Jeg liker godt å slappe av med sånne bøker på lydbok. Bryson gjør virkelig mye av stoffet interessant. Han fokuserer mye på vitenskapshistorisk tematikk, så vi får høre ganske mye om hvordan vitenskapen har endret seg. Altså: når lærte vi om big bang? Når skjønte vi at vi ikke er sentrum i universet? Hva med alderen på planeten vår? Eller fossilene, som mildt sagt har skapt mye hodebry for mange (kunne liv oppstå spontant fra noe livløst?).

Evolusjonsteorien er naturligvis også sentral, og Bryson nevner Alfred Russel Wallace i tillegg til Charles Darwin. Det er på sin plass! I det hele tatt har mange underdogs fått plass i denne boka. Vi får høre om alle de vitenskapsmennene og amatørene som innså ting vi anser som fakta i dag – men som møtte intens motstand. Noen møtte så mye motstand at det gikk på helsa løs. Flere tok sitt eget liv (men det kan naturligvis være flere årsaker til det). Overraskende mange (eller, hvor overraskende er det egentlig?) pionerer har blitt frosset ut, latterliggjort, ignorert og undergravd siden tidenes morgen. Noe nytt skal vi strengt tatt ikke ha noe av, folkens. Holder oss til det vi vet.

Bill Bryson skriver godt og lett tilgjengelig. William Rogers leser godt, selv om jeg kanskje hadde klart meg uten at han gjorde om stemmen så mye etter hvem som snakket. Det er og blir litt feil for meg når menn prøver og immitere kvinnestemmer og vice versa. Det blir distraherende. Heldigvis (?) var det store flertallet menn, og da funket litt endring i stemmen godt.

Klarer Bryson å fortelle om alt som har skjedd siden tidenes morgen? Nei… Klarer han å trekke frem noen av de mest sentrale trekkene? Ja, det synes jeg. Gjør han det interessant? Dette er stort sett en spennende og humoristisk bok. Jeg opplevde noen tørre biter her og der, men det er egentlig bare å forvente, for det er tidvis ganske knusktørt stoff som tas opp. Hadde skolebøkene blitt skrevet på en sånn her måte – eller som Dawkins – hadde nok realfag vært endel morsommere på ungdomsskolen og vgs.

Du kan forresten også lese denne på norsk. Her går den under tittelen En kort historie om nesten alt.

Om forfatteren:
William «Bill» McGuire Bryson (f. 1951) er en amerikansk forfatter som har tilbragt store deler av sitt voksne liv i England. Han gikk på Drake University i to år før han droppet ut. Han er kjent for sine reiseskildringer, så vel som noen bøker om det engelske språk. Han har blitt en bestselgende forfatter, antageligvis fordi han alltid skriver i en lett, humoristisk tone uten at det kommer i veien for det han skriver om.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

23 things they don’t tell you about capitalism – Ha-Joon Chang

Sjanger: Sakprosa/fakta
Først utgitt: 2010
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Audible Inc
Format: Lydbok
Lest av: Joe Barrett
ISBN (til innbundet utgave): 9781846143281
Lengde: 8 timer, 48 minutter (122.9 MB)

****
Om boka: In 23 Things They Don’t Tell You About Capitalism one of today’s most iconoclastic thinkers destroys the biggest myths about the world we live in.
It may have its flaws, but there’s no real alternative to free-market capitalism – ultimately it’s making us all more prosperous. The West is more efficient and financially savvy than the developing world. And technology is the way forward for everyone. Right?
Wrong. This book will turn every piece of received economic wisdom you’ve heard on its head. It reveals the truth behind what ‘they’ tell you and shows how the system really works, including:
– There’s no such thing as a ‘free’ market
– Globalization isn’t making the world richer
– We don’t live in a digital world – the washing machine has changed lives more than the internet
– Poor countries are more entrepreneurial than rich ones
– Higher paid managers don’t produce better results
This galvanizing, fact-packed book about money, equality, freedom and greed proves that the free market isn’t just bad for people – it’s an inefficient way of running economies too. Here Chang lays out the alternatives, and shows there’s a better way.
****

Det var mens jeg uten mål og mening klikket meg gjennom utvalget til audible.co.uk at jeg snublet over denne boka. Greit, så høres kanskje ikke en bok om mytene bak kapitalisme ut som den mest spennende lydboka å høre på når man skal kose seg – men jeg liker å utfordre intrykkene mine av, og meningene mine om, alt fra politikk, kultur, religion osv. I og med at jeg egentlig er ganske fornøyd med kapitalisme som konsept, måtte jeg naturligvis høre hva disse 23 mytene dreide seg om – og vips så satt Chang ord på mye av det jeg selv har følt har skurret litt men som jeg har følt meg ukvalifisert til å krangle om.

Ha-Joon Chang (f. 1963) vokste opp i Sør-Korea og studerte ved økonomifakultetet ved det nasjonale universitetet i Seoul (eller 서울대 om du vil). Etter fullført utdannelse der flyttet han til Storbritannia og begynte på Cambridge-universitetet. Det var mens han studerte under den marxistiske økonomen Robert Rowthorn at han begynte å bidra til alternative (heterodokse) økonomiske teorier, det vil si teorier som går utenfor den ortodokse (mainstream) tenkningen. Nå spesialiserer han seg i utviklingsøkonomi (development economy på engelsk, i tilfelle oversettelsen min er helt på jordet!), som ser på de økonomiske sidene ved land med lav inntekt. Og med den bakgrunnen blir det med ett litt klarere hvorfor han velger å gå ut imot den bredt aksepterte kapitalistiske tenkningen.

Vi skal være klar over at dette er en bok skrevet av en mann som jobber med alternative teorier. Men han sier helt i begynnelsen av boka at han ikke går ut mot kapitalismen som helhet; han går ut mot neo-liberalistiske teorier, altså markedsøkonomien. Han hevder at han selv mener at kapitalismen er det beste systemet vi har i dag, men at den neo-liberalistiske grenen absolutt ikke er den beste formen kapitalismen kan ta. Det første Chang gjør rede for er at det ikke finnes noe ‘fritt marked’, dvs markedsøkonomi (free market) – og dermed slår han jo egentlig beina under neo-liberalistene helt i begynnelsen. De fleste av oss er vant til å høre om free markets, og alle godene som kommer med dette konseptet – men ved hjelp av ikke særlig mange setninger beviser Chang at markedsøkonomien refererer til noe som faktisk ikke eksisterer. Der snudde han opp ned på det…

Deretter tar han for seg de resterende 22 tingene på en systematisk og, tja.. mythbusting måte. Han klarer til og med å på en overbevisende måte å gjøre rede for den ganske kontroversielle påstanden om at internett ikke på langt nær har vært like viktig for økonomien som vaskemaskinen var. Og dette gjør han med ord du og jeg forstår. Innledningsvis forteller han at han ønsker å unngå unødvendig vanskelige ord fordi han vil at du og jeg (altså vi som ikke er økonomer) skal gjøre oss opp en egen mening om det økonomiske og politiske systemet vi lever i uten å bare følge blindt etter de som faktisk forstår fagterminologien.

Jeg skal ikke gå inn på alle tingene han tar opp, men i disse dager er det aktuelt å snakke om verdien av høyt utdannede innbyggere – og akkurat dette tar han for seg som nummer 17. Jeg vet ikke hvor mange av dere som har fått med dere denne debatten, men over de siste ukene har det haglet inn meninger om det at så mange tar høyere utdanning. For noen uker siden argumenterte sosiologiprofessor Ottar Brox i studentavisa Universitas for at konsekvensene av overutdanning (altså at alt for mange tar høyere utdannelse) fører til svekket studiekvalitet og store økonomiske kostnader for samfunnet. Uttalelsene hans førte til en rekke enige og uenige svar: Akademikerne mente at påstanden var tatt ut av løse lufta, lederen for Teknastudentene hevdet at det utdannes for mange humanister og for få innen tekniske og naturvitenskapelige fag. Elin Ørjasæter, kanskje best kjent fra Luksusfellen på TV3, sa seg enig med Brox (som jeg kun fant faksimile av på nettet) – og det siste ordet så langt har blitt sagt av kunnskapsminister Tora Aasland selv: Hun ønsker enda flere inn i utdanning, samtidig som at hun ønsker å tydeliggjøre bachelorgraden der ute i arbeidslivet og at det skal investeres i vår kunnskapskapital.

Grunnen til at jeg refererer til denne debatten er ganske enkelt fordi Ha-Joon Chang har både det ene og det andre å si om saken. Kort sagt argumenterer han for at høyere utdanning ikke har noen effekt på landets totale produktivitet. Samtidig argumenterer han mot denne kunnskapskapitalen som Aasland snakker varmt om, og han snakker ikke minst om det han kaller en universitetsgrad-inflasjon. Når «nesten alle» tar en bachelorgrad, vil det automatisk kreves en enda høyere grad for å skille seg ut i mengden. Verdien av bachelorgraden er forringet, og det blir vanskelig å få seg en relevant jobb om man må konkurrere med såpass mange andre som stiller helt likt. Konsekvensene er at du må bruke enda mer penger og enda flere år på å utdanne deg enda høyere. Chang er derimot ikke i mot at alle skal ha tilgang til høyere utdanning, snarere tvert i mot. Hans argument går ut på at kunnskapskapitalen som Aasland refererer til ikke nødvendigvis trenger å ha noen som helst positiv innvirkning på produktiviteten…

Men nå har jeg ikke egentlig tenkt å starte en debatt om dette akkurat her og nå, det blir gjort nok av andre steder nå om dagen (selv om du gjerne må kommentere debatten her i kommentarfeltet). Ha-Joon Chang har skrevet en noe kontroversiell bok som går mot strømmen hva økonomiske teorier angår. Dette er en veldig lettlest og tidvis morsom (!) bok som henvender seg til de av oss uten kompetanse innen økonomiske teorier. På en meget ryddig måte tar han tak i 23 veletablerte «myter», rister godt i dem og snur dem på hodet. Som jeg nevnte innledningsvis har han hjulpet meg å sette ord på ting jeg ikke helt følte meg kvalifisert til å mene noe om, og jeg har absolutt fått en bredere innsikt i saken.

Men (for det er et men!) jeg tror ikke vi skal ta alt han sier for gitt. Han argumenterer godt for sin side av saken på samme måte som mange andre med kompetanse innen økonomi kan argumentere for sin egen side. Ha-Joon Chang oppfordrer oss til å tenke selv og å ikke følge strømmen – og det er nettopp det jeg tror vi skal gjøre også etter å ha hørt hans argumenter. Uansett: dette er en veldig god, lettlest og morsom bok som tilbyr et alternativt syn på både økonomi og politikk. Jeg anbefaler den gjerne videre – også til dere som ønsker dere en bok å slappe av med.

Vil du vite mer?
Ha-Joon Changs hjemmeside
Ha-Joon Chang på Wikipedia

The Real News intervjuer Ha-Joon Chang om boka:

Darwins Teori – Erik Tunstad

Undertittel: Evolusjon gjennom 400 år
Sjanger: Faglitteratur

Først utgitt: 2009
Denne utgaven utgitt: 2009
Forlag: Humanist Forlag
Format: Heftet
ISBN: 9788292622698
Sider: 405

Jeg har mottatt og anmeldt denne boka på forespørsel fra Litteratur i Vestfold.

****
Om boka: En dag i juni 1858 åpnet Charles Darwin posten. Der lå evolusjonsteorien, fiks ferdig. Utvikling gjennom naturlig utvalg – genistreken som skulle revolusjonere vitenskapen og hemmeligheten han hadde ruget på i over 20 år. Det var hans teori, men der lå den – postlagt på en bortgjemt liten øy utenfor Ny Guinea, skrevet av en ukjent ung insektsamler ved navn Alfred Russel Wallace.
Dramaet rundt Darwin, Wallace og evolusjonsteorien er et av vitenskapshistoriens mest dramatiske – men fikk heldigvis en lykkelig slutt. Det ble et møte mellom gentlemen.
Selv om Darwin og Wallace er viktige for utvikling av evolusjonsteorien er den mye mer enn Galapágos og Malay-arkipelaget. Erik Tunstad, forskningsjournalist og biolog, trekker historien tilbake til 1600-tallet, da dyr ble ordnet etter alfabetet, og fører den opp til 2000-tallet, hvor vi kan lese livets historie rett fra genene. Mellom disse ytterpunktene befinner det seg et vell av anekdoter og intriger, store gjennombrudd og store bedrag. Dette er historien om evolusjonsteorien.

Erik Tunstad (f. 1954) er utdannet biolog og har vært fagredaktør i forskning.no, programleder i Verdt å vite på NRK P2 og har skrevet flere fagbøker. Han er nå høgskolelektor i naturvitenskap ved Høgskolen i Vestfold.
****

Dette er ei bok med en tittel som kanskje først kan gi assossiasjoner til konspiratoriske spenningsromaner á la «The Da Vinci Code» og «The Dante Trap», men den gang ei: Dette er faktisk en fagbok om evolusjon. Eller rettere sagt historien bak teorien om evolusjon. Høres kanskje tungt ut? Det trodde jeg også, da jeg tok mot til meg og plukket den opp. Med over 400 sider i det som er den minste fonten jeg har sett trykket i en pocketbok, var det under tvil at jeg bega meg ut i denne brokete og fortsatt omdiskuterte veien mot forståelse av hvor vi kommer fra. Så satt jeg der, med te-koppen i hånda og tvilen i bakhodet. Så åpnet jeg boka og leste de første setningene:

I bunnen ligger kjærligheten til natur.
Jeg satt en gang under en helle i Spania, godt oppe i åssiden, trygt hevet over det endeløse, brunsvidde slettelandet under oss. Ved siden av meg satt sønnen min. Bak oss var okerfargede menneskeskikkelser, nesten utviskede hulemalerier. En annen mann hadde sittet på samme sted, flere titusen år tidligere. Med sin sønn ved sin side. Godt beskyttet bakfra og ovenfra, med overblikk over dyrene der nede. Gnuer, antiloper, sebraflokker, sjiraffer, sabeltigere og løver. Den gang vokste sikkert gresset høyt, kanskje var det vannhull og elver som glitret i solskinnet.
Mye har forandret seg. Men et sted inni oss er vi de samme.

Det var noe annet enn de tørre innledningene jeg desverre er vant til innen faglitteratur, der kloke akademikere i blant ser ut til å vise en viss motvilje til å lære bort all den lærdommen de selv har samlet opp gjennom årenes løp. Store ord presenteres ofte i setninger jeg, som forøvrig er ganske godt belest både innen fag- og skjønnlitteratur, må lese fire-fem ganger. Av og til må jeg slå opp opptil flere ord i samme setning. Kort fortalt kan faglitteratur, biografier og fakta være en utfordring å komme igjennom. Slik er det ikke i det hele tatt i Darwins Teori.

Ja, jo. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg blir mo i knærne av smarte menn, det er jo rett og slett fryktelig attraktivt. Da jeg besøkte Madame Tussauds forrige gang jeg var i London, seilte jeg glatt forbi alle kjendiser. Bortsett fra Albert Einstein. Han måtte jeg ha bilde av meg selv ved siden av, og det henger på veggen. Charles Darwin er naturlig nok en av disse geniene som jeg ikke kan gjøre annet enn å beundre. Men utover enn naturlig tiltrekning mot intelligens, kan jeg ikke si at jeg er noe mer interessert i å lese bøker som dette her enn en hvilken som helst annen «mann i gata». Som jeg nevnte, er dette mye fordi slike bøker er litt fjerne og uoppnåelige, men Erik Tunstad har uten tvil gått inn for å skrive en bok for deg og meg. Det virker som om han veldig gjerne vil at vi skal forstå.

Det er vanskelig å skulle begynne å beskrive dette mennesket. Det finnes mange historier om ham, mange populære forestillinger. Det er et snev av sannhet i de fleste av dem, de færreste er korrekte. Han var kompleks, som alle store menn, men ikke overveldende. Ingen store fakter, ingen heroiske positurer. Han var svært klok, kanskje genial. Han var i hvert fall i stand til å tenke nytt, se mønstre andre overså, og ikke minst: Han var i stand til å forandre mening, innrømme at han hadde tatt feil – når dette var påkrevet.

Med levende skildringer tar forfatteren oss med på en reise som begynner en god stund før Charles Darwin, og som den dag i dag ikke er avsluttet. Boka er delt inn i 8 kapitler. Bestefar Erasmus Darwin, samt Georges Cuvier, Etienne Geoffroy Saint-Hilaire og Jean Baptiste de Lamarck er blant de sentrale skikkelsene vi hører om før Darwins tid, så blir vi over de neste to kapitlene med unge Charles på den eneste ekspedisjonen han var på, og så da han kom hjem igjen. Fra kapittel fire introduseres vi for kappløpet som plutselig skulle oppstå mellom den etterhvert eldre Charles og den unge, så godt som ukjente insektssamleren Alfred Russel Wallace. I kapittel fem får perfeksjonisten Darwin endelig ut fingern og publiserer (etter å ha pirket på teorien sin i veldig mange år), og vi hører om mottagelsen teorien fikk. De neste to kapitlene tar for seg evolusjonsteorien fra Darwins død og frem til i dag, før vi til slutt får et helt kapittel om misforståelser og misbruk av teorien.

Og bare så det er sagt: Det er faktisk ikke bare-bare å introdusere oss lekmenn for vitenskaplige teorier uten å forvirre oss. Det er ikke til å komme i fra at vi kommer til å støte på fagtermer vi aldri har vært borti før, og menn (og et par kvinner) vi aldri har hørt om. Tunstad klarer det. Han gjør det ikke bare forståelig – han gjør det interessant. Ja, det blir jo nesten spennende til tider her, der vi heier på Darwin og sukker tungt av konservative, trangsynte bedrevitere. Forfatteren undervurderer ikke leserne sine, men viser allikevel tålmodighet og forklarer det som må forklares. Stemmen hans er veldig tydelig igjennom fortellingen, og han supplementerer ofte med humoristiske kommentarer til det som blir sagt og gjort. Jeg satt faktisk og humret ved et par anledninger. Av en faglitterær bok! Om evolusjon!

Den naturlige skepsisen jeg hadde i begynnelsen forsvant på et blunk. Joda, med den fontstørrelsen, blir vel dette egentlig en vanlig pocketbok på 700-800 sider, men det var en sann fornøyelse å følge denne enkle, men likevel så kompliserte teorien gjennom 400 år. Tunstad har gjort et solid stykke arbeid, og dette må da være en av de beste bøkene om dette emnet som finnes på markedet. Og om ikke denne boka var nok, inneholder den selvfølgelig en lang litteraturliste, der du kan gå direkte inn i kildene hans og lese deg opp. Hvert kapittel har en rekke fotnoter med mer inngående forklaringer, noen ganger til irrelevante (men ytterst fiffige) ting, andre ganger til kjempeviktig informasjon som ikke gjorde seg i teksten.

Hvorfor døde dinosaurene ut? Hvem drepte John F. Kennedy? Hva er meningen med livet? Noen spørsmål blir til slutt først og fremst irriterende.

Kort sagt: Ikke la deg skremme av fordommene du kanskje har mot slike bøker; denne vil faktisk at du skal forstå. Ikke tenk på den lille fonten heller, for teksten den utgjør er lettlest, spennende og meget godt fortalt.

Charles Darwin (1809-1882)

Nysgjerrig på edderkopper – Dagny Holm

Sjanger: Faktabok
Leseniv
å: Barn
Originalspråk: Norsk
Forlag: Mangschou
ISBN: 9788282380003
Sider: 70

Visste du at edderkoppsilke er verdens sterkeste stoff, eller at edderkopper blir spinnville av koffein? I denne boka kan du lese om edderkoppens utspekulerte jaktmetoder, kurering av edderkoppskrekk, hvordan du selv kan forske på edderkopper; og mye mye mer. Boka er gjennomillustrert med flotte fotografier og tegninger.

Nysgjerrig på… er en fagbokserie for barn om forskning og vitenskap utgitt i samarbeid med Nysgjerrigper i Norges forskningsråd.

Dagny Holm (f. 1955) er Cand. Philol. med lærerskole, kristendomskunnskap og faglitterært forfatterstudium. Hun har arbeidet som forfatter og oversetter på heltid siden 1992.

Det var i grunn med gru at jeg takket ja til å anmelde denne for Litteratur i Vestfold. Jeg fikk et meget anstrengt forhold til edderkopper etter at et (stort) eksemplar av denne typen satte seg godt til rette på den blomstrete sommerkjolen min for noen år siden, på ryggen slik at jeg hadde null kontroll over hva den gjorde og hvor den var. Alt jeg visste var at min mor forsikret meg om at den var på størrelse med en tarantella, og at hun i allefall ikke skulle ta på den og fjerne den for meg. Da var skaden skjedd. Jeg liker ikke edderkopper lenger.

Men kunnskap er som kjent makt, og leser man denne føler man seg nok vesentlig mektigere enn før man gjorde det. Boken er full av helsides bilder, og mindre illustrasjoner, og man lærer om alt fra edderkoppens kroppsbygning, bakgrunnen for ordet edderkopp, Spiderman, forskning knyttet til edderkoppen og så videre. Man trenger ikke være et barn for å lære noe nytt i denne boka. Selv jeg, som i lange tider har forsøkt å opparbeide meg nok kunnskap om disse krypene til å overvinne den mer eller mindre ubrukelige frykten, fant flere steder ting jeg ikke visste fra før, for eksempel hvordan edderkopper oppfører seg på diverse lugubre stoffer:

1: Edderkopp på hasj (…): Begynte bra, men gav opp lenge før nettet var ferdig.
2: Edderkopp på amfetamin (…): Spant fort, men uten plan. Lagde ingen ordentlig limspiral.
3: Edderkopp på koffein (…): Spant det aller rareste nettet, helt uten system.
4: Edderkopp på sovemiddel (…): Sovnet lenge før nettet var ferdig.

Alt i alt en fiffig faktabok som også inneholder informasjon om hvorfor noen har en irrasjonell frykt for edderkopper. Om man ønsker å forske litt selv på edderkopper, lærer man hvordan man skal gjennomføre det på en dyrevennlig måte. Om du lurer på om en edderkopp klarer å spinne et nett uten hjelp av tyngdekraften er det bare å bla opp i kapitlet om edderkopp-astronauter.

Jeg grøsser fortsatt av edderkopper. Min nye kunnskap om at noen edderkopper kaster nettet sitt på byttene sine lokker frem bilder av kjempestore edderkopper som bare sitter og venter på at jeg intetanende skal komme tuslende, for så å hive nettet på meg og spise meg til middag. Irrasjonell? Jeg? Neeei…


Besøk siden 12. mars '10

  • 366 519 hits

Instagram

All Systems Red by Martha Wells is the first book about Murderbot, which immediately became one of my new favourite characters! ❤ Murderbot is a security robot that is supposed to do what the company says. "Problem" is that it hacked itself and is no longer under their control. And it could have committed spectacular mass murder. Except it didn't. It downloaded thousands of hours of soap operas instead, and all it really want is to be left alone so it can watch that. Loved this read, will continue on the series! #allsystemsred #murderbot #themurderbotdiaries #marthawells #spaceoperaseptember2019 #sciencefiction #scifi #ebook #bookstagram #instabook #bookish #booksofinstagram #bookworm #bookporn #bokorm #lesehest #lesetips #bookstagrammers #ereader #kindle #ebok
During #spaceoperaseptember2019 one of the challenges was to read a book published before I was born. So I picked this one, The Ship Who Sang by Anne McCaffrey, first published in the 60s. And while I didn't get overly immersed in the actual storylines, I've found myself thinking about the core ideas she starts out with a lot. Basically parents of children with disabilities get a choice: you either euthanise the child (!), or you hand them over to the state so that they can turn your child into a shell person, that is, to install their brain in a ship (!). Provided they are smart enough. And when the child has grown up, they have to keep working for the state until the cost of training has been paid off (!). To me, that seems like an idea worth going into and exploring, there's so much potential when writing a society like that. But the author mostly just... doesn't. And that was disappointing. Barely remember the story, definitely remember the core premise presented in the beginning. #theshipwhosang #annemccaffrey #ebook #ereader #kindle #book #books #literature #litteratur #bokorm #bookworm #lesehest #bookstagram #bookish #instabook #ilovebooks #spaceopera #scifi #sciencefiction #bookstagrammers #bookporn
This is another book I read for #spaceoperaseptember2019: 'The Long Way to a Small, Angry Planet' by Becky Chambers. I tried starting several other books as we were getting closer to the end, but none of them stuck. So I went with this one, I just knew I could trust Becky Chambers after having read 'To Be Taught, if Fortunate' earlier. And this book did not disappoint, I love Chambers' universe. The characters. The atmosphere. Everything. 🥰 I ordered the next two books in the Wayfarer series before I had even finished this one. Highly recommended! #thelongwaytoasmallangryplanet #beckychambers #wayfarerseries #wayfarer #ssf180 #spaceopera #scifi #sciencefiction #bookstagrammers #bookporn #teaporn #book #books #literature #litteratur #bokorm #bookish #instabook #bookstagram #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bookworm #boktips #lesetips
I read 'Do You Dream of Terra-Two?' by Temi Oh last month, for #spaceoperaseptember2019. Unfortunately not quite my cup of tea, I struggled to get immersed because I didn't believe the way the space program was run at all. However, this is certainly a book I've wanted to read, because I discovered that I had bought both the paperback and the hardcover edition without noticing... this is why you check your collection on goodreads before you buy new books, people... 🤔 #doyoudreamofterratwo #temioh #books #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #sciencefiction #scifi #newbook #ssf180 #bookporn #coffeeporn #bookworm #lesehest #spaceopera #bookstagrammers
I am participating in SFF180's Space Opera September, and I chose Becky Chambers' To Be Taught if Fortunate as my first book. The quest I am on is to read at least 4 books. The challenges are: 1: read a space opera novella (which is what I'm reading now) 2A: read two space operas by women 2B: read a space opera by a diverse author and/or with a diverse main character 3: read a space opera from before you were born 4: read a space opera with 500 pages or more. There are unlocks for each challenge, and the path you follow is decided by whether you pick 2A or 2B. Look up SFF180's YouTube channel for more information, and search for "SSF180 presenters Space Opera September 2019" on goodreads to find the group. Among other things, you will find a huge list of women and non-binary space opera authors there. #spaceoperaseptember2019 #sff180 #readathon #readingchallenge #soseptember2019 #sos2019 #tobetaughtiffortunate #beckychambers #scifi #sciencefiction #spaceopera #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #currentlyreading
(I'll do this one in Norwegian). Leste nylig Linnéa Myhres nyeste bok, Meg meg meg. Likte den! Synes @linniiie får til den skildringen av... Hva skal jeg si... unnvikende retningsløshet og angst veldig bra. Protagonisten er med den eldre kjæresten sin til LA mens han jobber, uten å egentlig ha noe spesielt å ta seg til. Så hun klamrer seg fast til det samme ankeret hun klamret seg fast i da hun var yngre, nemlig Britney Spears. Anbefales videre! #megmegmeg #linnéamyhre #linneamyhre #book #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #ebok #ebook #bookporn #bookshelf #kindle #ereader #bookstagrammers #reading #bookreview #britneyspears
The Gift of Fear by Gavin de Becker is one of those books that has kept popping up everywhere for years. Last time that happened was when I watched the movie Unsane. And now I've finally read it (it's been in my library for years). I thought it was quite interesting, there are a lot of harrowing statistics and anecdotes. I'm still not sure if I'm able to separate genuine fear, which according to de Becker is a good thing, from general worry and anxiety, which is not very helpful. But still! I'd recommend this one, as have many, many people before me. #thegiftoffear #gavindebecker #ebook #book #books #classic #nonfiction #sakprosa #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #lesetips #bokorm #bookworm #lesehest #welovebooks
I recently read "Bad Blood" by John Carreyrou. The story of Theranos and Elizabeth Holmes is so weird - and it's shocking that something like this could and did happen. If you're not familiar with this case, I'd recommend the HBO documentary "The inventor", as well as this book. Holmes will be on trial in 2020. #badblood #theranos #elizabethholmes #johncarreyrou #books #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #ebook #bookporn #bookshelf #newbook #bookhaul #documentsary #nonfiction #sakprosa
Very happy to have gotten my hands on 'Plantelykke' by Anders Røyneberg, aka @arcticgardener. 🌱 It's a beautiful book, full of helpful advice for beginners and experienced plant lovers alike. It was a gift from @kavehrashidi and @ainahaugr, and it's signed (with an awkward inside joke). Thank you! ❤ The plants featured in this picture, not including the ones on the actual cover: Begonia Maculata, Fittonia Verschaffeltii, String of Hearts, String of Pearls, Peperomia Prostrata, Begonia Rex, Alocasia Polly, Kalanchoe Thyrsiflora, Monstera Adansonii #plantelykke #andersrøyneberg #arcticgardener #sakprosa #nonfiction #coffeetable #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #bookish #bookstagram #bookporn #plantporn
[Leseeksemplar fra forlaget // ARC from the publisher] When I finished reading the first half of of the story about Vei earlier this year, I was sad to discover that the last half wasn't out yet. So imagine my excitement when the publisher sent it to me without me knowing not too long ago. I'm not sure if this story exists in English yet, but it should. Vei by the Swedish authors Sara B. Elfgren and Karl Johnsson consists of 11 chapters split into two books. The story follows the young woman Vei in a world based on norse mythology, where her destiny is not for her to decide. I must say I liked the first half better than the second one, but I happily recommend it! Beautiful artwork, I remember a couple of pages with a lot of red and tangled hair in particular. 🥰 #vei #sarabelfgren #karljohnsson #graphicnovel #comicbook #newbook #bookhaul #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #teaporn #bookporn #egmont
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat