Posts Tagged 'Dragon Age'

Jakten på den gode historie – i dataspill

Scene der helten vår må bekjempe en drage i spillet Dragon Age: Origins

Mange av dere som leser bloggen min har allerede fått med dere at jeg er nerd. Jeg er glad i gaming, og det er PC som gjelder. Det var i online rollespillet (aka mmorpg) World of Warcraft (WoW) at jeg tidlig i 2005 tok mine famlende første skritt inn i spillverdenen. Før dette hadde jeg storkost meg med Zelda: The Ocarina of Time på Nintendo 64, og en del av Supermario-spillene. Men det er ikke for å liste opp hvilke spill jeg har spilt og spiller at jeg skriver denne posten. Jeg har nemlig lyst til å snakke litt om historiefortelling gjennom spill.

WoW har et rikt univers å trekke historier fra, her representert av en skummel undead

Det har gått noe sånt som 3 år siden WoW sluttet å interessere meg, men mens det pågikk var det jammen mye å hente. Det var ikke så veldig mye jeg skjønte helt i begynnelsen. Utålmodige brødre pekte på skjermen og sa at «det der, den alven der, det er en annen spiller» og «nei, du må gå til han med spørsmålstegnet over hodet. Se på kartet ditt!» Og da var det i gang. Jeg hadde allerede laget en character. En human mage. Blond, som meg selv, så klart. Og nå skulle helten min – det vil si jeg – ut å redde Azeroth fra både det ene og det andre. Ikke så rent ulikt det du finner i en fantasy-roman. Forskjellen ligger i interaktiviteten.

Enda noen år før jeg begynte å spille spill «på ordentlig» leste jeg Grøsserbøkene. Mange av dere var sikkert, som meg, medlem av grøsserklubben og fikk grøsserbøkene til R.L. Stine tilsendt jevnlig. Den gangen var favorittene mine de mer interaktive bøkene. Der hvor hver side ble avsluttet med et valg – der du styrte historien slik du trodde var best. Av typen «Vennen din har nettopp forvandlet seg til en stor og hårete varulv. Hvis du vil løpe, gå til side 61. Hvis du velger å bli stående å prøve og snakke med han, gå til side 7.» Det var altså opp til meg å styre historien dit jeg ville at den skulle gå.

Noen ganger gikk det slett ikke slik jeg så det for meg, og det ligger i kortene at det ikke er uendelig med valgmuligheter. Det er heller ikke uendelig med valgmuligheter i spillene jeg spiller, men mange klarer å gi deg en følelse av at det er du som er helten. Det er valgene du tar som avgjør om verden går under eller ei. WoW er selvfølgelig relativt lineært, du ender der de fleste andre ender. Men veien kan gås via flere forskjellige steder. Synes du at helten din skal være en usympatisk jævel, så driter du i å hjelpe den bonden som har mista alle grisene sine.

Et eksemplar fra Blood Ravens-gjengen David tyr til i Dawn of War-spillene. Mannfolk og store våpen.

Jeg kan også bruke Warhammer-universet som et eksempel på det å forme historien. Nå skal jeg ikke sitte her å hevde at jeg er noen hardcore fan av Warhammer og Warhammer 40K, men jeg koser meg med Dawn of War (DoW)-spillene. Og det gjør kjæresten min også. Men vi spiller ganske forskjellig, og vi har forskjellige preferanser hva heltene våre gjelder. Jeg sverger til Eldar. David sverger til Blood Ravens. Og vi diskuterer flittig hvem som er kulest. Jeg snøfter og sier at space marines bare er en gjeng hjernevaska kultister som blindt tilber the Emperor – selv om han ikke vil det. Han avviser meg blankt og sier at Eldar brakte katastrofene på seg selv og at de er i ferd med å dø ut – og at de ikke er til å stole på. «Alt er lov i krig og kjærlighet,» sier jeg. Jeg har selvsagt rett i at Eldar er kulest, men han har nå rett til meningen sin. The Eldar og Blood Ravens har meget forskjellige ambisjoner med det de gjør etterhvert som historiene utspiller seg, og dette kommer til rette.

En fanbasert fremstilling av et viktig medlem av the Eldar: Farseer Taldeer, for anledningen uten hjelm

Nå er selvsagt Dawn of War, og Warhammer generelt, basert på strategi. Dette betyr at du ikke har så store valgmuligheter utover hvilken faction du vil representere, og det handler stort sett om å drepe eller bli drept, for å legge det frem rått og brutalt. Du må bruke hodet, sende riktig tropper til riktige steder og være smartere eller sterkere – eller begge deler – enn fienden din. Et av de spillene jeg har spilt med mest mulighet til å forme historien akkurat slik du vil, er Dragon Age: Origins. Dette er et rollespill som har hentet elementer fra strategi-sjangeren. Her former valgene du foretar deg i quests og samtaler hele spillet. Her bestemmer du også hvilke kompanjonger du vil ha med deg. Du kan ha et gitt antall kompanjonger som hjelper deg på ferden, men det er ofte gjennom samtaler og valg at det avgjøres om de kan/vil være med deg eller ei. Du har selvsagt skapt karakteren din slik du vil at han eller hun skal se ut, og du velger hva slags tone du vil føre an. Er du aggressiv? Diplomatisk? Kald? Slu? Snill og grei? Dersom du har lyst til å kjøpe ei hore for en natt gjør du det, og vil du kose deg litt med en av kompanjongene dine er det bare å skru på sjarmen. Her styrer altså du hva slags personlighet hovedpersonen har, du styrer hva slags venner han eller hun omgir seg med, og du styrer hvordan – og om – du vil redde menneskeheten.

Dan Browns Robert Langdon, her i form av Tom Hanks, fikler med en dings. Hadde det vært opp til meg skulle jeg ha endret både det ene og det andre med denne fyren.

Regner med at det ikke bare er jeg som gjerne skulle ha gjort noen endringer i diverse romankarakterer. Noen er skikkelig tafatte, noen er for perfekte, andre er irriterende, andre igjen fremstilles for dårlig. Dan Browns Robert Langdon er en av de mest irriterende hovedpersonene jeg vet om. Han blir fremstilt som så perfekt at jeg gnisser tenner. Får ikke engang sympati for klaustrofobien hans, så irriterende er han. Så flat, så lite interessant og så flaks han har i alt han begir seg ut på. Ikke en eneste skavank, og snill som dagen er lang. Kjekk, smart, morsom, sosialt kapabel, plettfri fortid, osv osv. Nei, han skulle jeg gjerne ha gjort noen endringer på. Andre ganger har du kanskje sittet der og tenkt «Nei, ikke dra dit, da. Dust! Skjønner du ingen ting?» når helten er i ferd med å gå rett i baret. «Dette burde du ha skjønt,» tenker du. Kanskje du burde kikke litt på det å bli fortalt en historie gjennom dataspill? Da gjør du i allefall ikke samme feilene. Eller?

Helten i Deus Ex. Grafikken er utdatert, men historien fenger nye fans den dag i dag.

Kjæresten blir blank i øya når noen kommer til skade for å nevne Deus Ex. Han sier «det måååå du spille. DU MÅÅÅ SPILLE DET!» og jeg gjesper og sier «ja da.» Jeg kan se på hele han at han har lyst til å ta tak i skuldrene mine og riste bort ignoransen min. Hovedargumentet? Historien. Det er historien han skryter av. Fortellingen, plottet, handlingen, personene. Setningene faller ut av munnen hans mens han fortvilet forsøker å få meg til å forstå at dette er en fortelling jeg må få med meg. «Jammen grafikken…» sier jeg og rynker på nesa. «Drit i grafikken,» sier han, «du er så overfladisk! Det er historien som er fantastisk. Når du fullfører spillet kommer du til å sitte igjen med et nytt syn på ting!» «Ja, jeg hører du sier det,» svarer jeg, men har enda ikke spilt det. Det er kanskje litt som når man går forbi en bok fordi omslaget er intetsigende?

Til mitt forsvar har han heller ikke lest en eneste en av yndlingsbøkene mine. «Ja, jeg hører du sier det,» svarer han, og da er det jeg som vil gripe tak i skuldrene hans og riste skikkelig.

Orphiel Farwind tilbringer til vanlig tiden sin foran et gigantisk teleskop helt øverst i tårnet i byen Meridian, i spillet Rift.

Nei, jeg tror at den gode historie finnes i mange formater. Som de bokelskerne vi er, forbinder vi de store fortellingene med en bok. Det er til og med ganske mange som nekter å bevege seg fra papir til digitalt, det er liksom ikke det samme. Jeg leser på papir. Jeg leser på lesebrett. Jeg hører lydbok. Og jeg spiller spill. Og felles for alle er at jeg er på jakt etter opplevelser. I en fantasy-roman lar jeg meg begeistre av episke skildringer av landskap, i en rpg kan jeg selv stå i landskapet. Der kan jeg til og med se hva som finnes bak det rare treet, hvis jeg går dit. I den samme fantasy-romanen kan jeg fantasere meg bort i lydene av fuglesang og et eller annet merkelig dyr, mens helten gjør det han eller hun gjør – uten min hjelp. I rollespillet har jeg fuglelydene på øret, og jeg ser det pussige dyret bevege seg i buskene der borte. Er det farlig, mon tro? Klarer jeg å drepe det om det angriper? Skal jeg kanskje la det være og gå den andre veien isteden? Skal jeg hjelpe alven som har satt fast foten, eller skal jeg alliere meg med han som la ut fella?

Det er mange muligheter. Akkurat nå er det MMORPG-en Rift som har fått oppmerksomheten min. Etter å ha kikket innom både Aion og Age of Conan etter at jeg sluttet med WoW, har jeg funnet noe jeg trives med. Og nå er det opp til meg (og de andre millionene som spiller, men shhh) å gå tilbake i tid og endre på fortiden slik at vi ikke er på vei mot den sikre undergang, hele gjengen.

Konsept-kunst fra spillet Rift. Dette ser ut som noe som kunne vært på omslaget til en klassisk fantasy-roman, gjør det ikke? Forskjellen på å lese en roman og å spille et spill, er at i spillet har du i mye større grad anledning til å forme historien. Du er ingen passiv tilhører, slik du er når du setter deg til rette i godstolen med godboka. Fellesnevneren er (forhåpentligvis) den gode historie.

Og bare sånn for å få det helt på det rene, helt på tampen: Mange gir ut bøker som er satt i det samme universet spillene er satt i. Man kan kjøpe bøker som har et eller annet å gjøre med blant annet Warhammer, Warcraft, Dragon Age, The Witcher, The Elder Scrolls, Assassin’s Creed, Dead Space, Mass Effect også videre. Internet er proppfullt av historier som hører til spillene, og de fleste spill har egne Wiki-sider der det legges ut lore og informasjon om karakterer, steder og quests. Også er det ikke alltid sånn at man er ute etter den helt episke opplevelsen. Noen ganger leser man lettvektere; strandlektyre og chick-lit. Andre ganger spiller man spill hvis eneste mål er å ta knekken på motspilleren og/eller stjele/ødelegge noe de har. Det er både gøy og lov. Team Fortress 2 er et slikt eksempel.

The Heavy fra Team Fortress 2. Han ser kanskje spinnvill ut, men denne gigantiske russeren har faktisk en doktorgrad i russisk litteratur.


Besøk siden 12. mars '10

  • 359 319 hits

Instagram

I love this cover! 🥰 And the plot seems very interesting, too. About the book: Britain has lost the Falklands war, Margaret Thatcher battles Tony Benn for power and Alan Turing achieves a breakthrough in artificial intelligence. In a world not quite like this one, two lovers will be tested beyond their understanding. Machines Like Me occurs in an alternative 1980s London. Charlie, drifting through life and dodging full-time employment, is in love with Miranda, a bright student who lives with a terrible secret. When Charlie comes into money, he buys Adam, one of the first batch of synthetic humans. With Miranda’s assistance, he co-designs Adam’s personality. This near-perfect human is beautiful, strong and clever – a love triangle soon forms. These three beings will confront a profound moral dilemma. Ian McEwan’s subversive and entertaining new novel poses fundamental questions: what makes us human? Our outward deeds or our inner lives? Could a machine understand the human heart? This provocative and thrilling tale warns of the power to invent things beyond our control. #machineslikeme #ianmcewan #alternativehistory #sciencefiction #scifi #newbook #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bokelsker #booklover #lesetips #nrklesetips #boktips #lesehest #bokorm #bookworm #bookporn #coffeeporn
I recently read the first volume in a delightfully creepy comic book series: Ice Cream Man by W. Maxwell Prince, Martín Morazzo and Chris O'Halloran. Will definitely read more! About the book: Chocolate, vanilla, existential horror, drug addiction, musical fantasy…there's a flavor for everyone's misery. ICE CREAM MAN is a genre-defying comic book series featuring disparate 'one-shot' tales of sorrow, wonder, and redemption. Each installment features its own cast of strange characters, dealing with their own special sundae of suffering. And on the periphery of all of them, like the twinkly music of his colorful truck, is the Ice Cream Man-a weaver of stories, a purveyor of sweet treats. Friend. Foe. God. Demon. The man who, with a snap of his fingers-lickety split!-can change the course of your life forever. #theicecreamman #icecreamman #wmaxwellprince #martínmorazzo #chrisohalloran #horror #graphicnovel #comicbook #litteratur #literature #tegneserie #skrekk #imagecomics #lesetips #boktips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #bookish #instabook #bokstagram #ilovebooks #books #bøker #plants #greenplants
Got some new books, really love the way these covers look! They are anthologies of classic fantasy/science fiction/horror short stories. Edgar Allan Poe, Bram Stoker, H.P Lovecraft, Jack London, Jules Verne, H.G. Wells, Rudyard Kipling and so on... quite the collections!
En frivillig død (translates to A Voluntary Death) by Steffen Kverneland is a graphic memoir about the suicide of the author's father. Very powerful use of text and illustration. Highly recommended!
Several people have recommended A General Theory of Oblivion (Norwegian title: Allmenn teori om glemsel) by José Eduardo Agualusa. Took the opportunity when it showed up on sale recently. About the book: On the eve of Angolan independence an agoraphobic woman named Ludo bricks herself into her apartment for 30 years, living off vegetables and the pigeons she lures in with diamonds, burning her furniture and books to stay alive and writing her story on the apartment’s walls. Almost as if we’re eavesdropping, the history of Angola unfolds through the stories of those she sees from her window. As the country goes through various political upheavals from colony to socialist republic to civil war to peace and capitalism, the world outside seeps into Ludo’s life through snippets on the radio, voices from next door, glimpses of someone peeing on a balcony, or a man fleeing his pursuers. A General Theory of Oblivion is a perfectly crafted, wild patchwork of a novel, playing on a love of storytelling and fable.
There is something magical about the book store Tronsmo (@tronsmobok). Along with Outland, who specialise in fantasy, sci-fi and comic books (and other geeky goodness), it is by far the absolute best book store in Oslo (and maybe Norway? Any contenders?). I go there when I want to find something new, non-fiction or fiction, that I have never heard of, but that sounds interesting. I NEVER fail to find something. In fact, I always find several books every time I'm there. I stopped by after work yesterday, feeling peckish for something new, and lo and behold! I found four books. As I stood by one of the shelves, a man in his thirties and his son of maybe 8 years old walked in. As they passed me, the father whispered to his son: "This is the best book store in Oslo." And the kid, his small hand in his father's big one, looked up at him with big eyes and said: "is it really?" The father nodded solemnly, and the kid looked around with a new-found admiration for where he was standing. Anyway, the book in the picture is one of the four that I got: Toddler-hunting and other stories, by Taeko Kono. It is a collection of short-stories, and I know practically nothing about it, but I look forward to reading it. And stop by Tronsmo if you find yourself in Oslo!
Been a while since I posted a shelfie! #bookshelfie #shelfie #booknerd #book #bokhylle #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #interior #shelfiesunday #shelf #shelfielicious #shelfies #bookporn #bookworm #bokorm #lesehest #bookshelves #bookshelf #bookheaven #library #personallibrary
Not for the first time, I was inspired by the Norwegian Snapchat account, @snaplioteket. This time I discovered Junji Ito's Uzumaki. The blurb: Kurouzu-cho, a small fogbound town on the coast of Japan, is cursed. According to Shuichi Saito, the withdrawn boyfriend of teenager Kirie Goshima, their town is haunted not by a person or being but a pattern: UZUMAKI, the spiral - the hypnotic secret shape of the world. #uzumaki #spirals #junjiito #newbook #bookhaul #manga #literature #litteratur #skrekk #horror #coffee #cofferporn #bookporn #lesetips #nrklesetips #bokorm #bookworm #lesehest #bookstagram #bookish #instabook
I recently picked up Autonomous by Annalee Newitz. Not started reading it yet, but I was intrigued by the blurb: "Autonomous features a rakish female pharmaceutical pirate named Jack who traverses the world in her own submarine. A notorious anti-patent scientist who has styled herself as a Robin Hood heroine fighting to bring cheap drugs to the poor, Jack’s latest drug is leaving a trail of lethal overdoses across what used to be North America—a drug that compels people to become addicted to their work. On Jack’s trail are an unlikely pair: an emotionally shut-down military agent and his partner, Paladin, a young military robot, who fall in love against all expectations. Autonomous alternates between the activities of Jack and her co-conspirators, and Elias and Paladin, as they all race to stop a bizarre drug epidemic that is tearing apart lives, causing trains to crash, and flooding New York City." #autonomous #annaleenewitz #books #bøker #book #sciencefiction #scifi #newbook #litteratur #literature #bookhaul #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #orange #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #nybok
I recently realised that it's been about 17 years since I read The Lord of the Rings. Maybe this year is the year I will read it again? 🧝‍♀️ #books #book #bøker #litteratur #literature #jrrtolkien #lotr #thelordoftherings #lordoftherings #thefellowshipofthering #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #fantasy #lesehest #nrklesetips #bokorm #bookworm
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat