Posts Tagged 'debatt'

Boknyheter #80

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

Neil Gaiman kommer til Litteraturhuset i Oslo mandag 26. mai.

– Bangkok var verdens bokhovedstad til og med april i år – men hadde det noen effekt?

– Kulturminister Thorhild Widwey kommer nest dårligst ut i en undersøkelse om hvor høy tillit folk har til de forskjellige statsrådene.

– Vigmostad & Bjørke planlegger å integrere studentbokhandelen Studia med Akademika og Campusbok.

De 10 mest forferdelige mødrene fra litteraturen. Og 10 memoarer om forferdelige mødre.

– En bibliotekar i New Mexico fant en bunke brev skrevet i 1967.

Brekk lårbeinet, så får du tid til å lese.

Yahya Hassan blir brukt av alle sider i debatter om innvandrerforeldre, kultur og religion.

Mye står på spill i konflikten mellom Amazon og Hachette Book Group.

– En ny rapport viser at amerikanske barn leser – men stadig sjeldnere for gledens skyld.

Bruce Wayne med de døde foreldrene. Via theatlantic.com.

– En traumatisk opplevelse i Bruce Waynes barndom skapte Batman. Men var det en ekte traumatisk opplevelse som skapte Bruce Wayne?

– Da Norli Universitetsgata i Oslo åpnet igjen forrige torsdag, klippet ordfører Fabian Stang snora.

– Elizabeth May forteller om sin reise fra bokomslagsmodell til forfatter.

Bidrar kritikere til å gjøre forfattere bedre?

– Charles Dickens var bekymret for velferden til fattige kvinner. Dette kommer frem i et brev som nå legges ut for salg.

– Hva er det med stillitsen som gjorde at Donna Tartt falt pladask?

– The Diagram Prize deles ut hvert år til årets rareste tittel. I år gikk den til How To Poo On A Date.

– I Tyskland vil regjeringen senke momsen på e-bøker slik at den ligger på samme nivå som papirboka.

De beste LGBT-bøkene for unge.

Derfor elsker vi fortellinger om foreldreløse.

Illustrasjon: Anjana Iyer, via Huffingtonpost.com.

Anjana Iyer har illustrert 28 ord som ikke har noen god oversettelse på engelsk.

– Storbritannia opplever nedgang i salg av pocketbøker. Det har sunket med 23.3% siden 2008.

– Den canadiske forfatteren Farley Mowat er død, 92 år gammel.

– Alan Bennett foretrekker amerikanske over britiske forfattere. Hvorfor? Fordi britene ikke har noe særlig å fortelle.

Om å være bokelsker og miste synet.

Romanen etter den arabiske våren.

– Den britiske tabloiden Daily Mail innrømmer å ha løyet om JK Rowling.

– Den prisvinnende omslagsdesigneren David Pearson og hans beste omslag.

– Gode bøker med stygge ord: Banning i litteraturen.

– Hva er greia med at vi lyver om favorittbøkene våre?

Walt Whitman. Foto: George C Cox, via Wikipedia.

– Walt Whitman søkte jobb – med anbefalinger fra Ralph Waldo Emerson.

– Ingen grunn til bekymring: Russel Brand kommer ikke til å erstatte Shakespeare.

Problemet med superheltfilmatiseringer.

– Misha Defonsecas Holocaust-memoir solgte flere millioner på 90-tallet. Nå viser det seg at boka er oppspinn.

A Brief History of Time av Stephen Hawking har ligget på den britiske bestselgerlista i totalt 250 uker.

Forfatter Frode Grytten er nervøs før sitt første teaterstykke.

– Journalist og forfatter Tony Parsons er glad han ikke er en ung mann i dag.

– Nå blir Kindle og Kindle Paperwhite å finne i italienske bokhandler.

– Barnehjemsbarn i Tanzania får matte- og vitenskapsbøker verdt flere millioner.

– Thriller-forfatter David Baldacci skriver ikke om jomfruer i nød.

Boknyheter #72

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

– Årets Fabelpris ble delt ut under NorCon27 i helga som var, og vinneren var Siri Pettersen med Odinsbarn. Romanen er også nominert til Bokbloggerprisen 2013.

– Direktør ved Holocaustsenteret, Guri Hjeltnes, mener den nye boka Liste nr. 1 over mistenkte for grovere arter av landssvik er en dypt uetisk utgivelse.

– Er litteraturen politisk? Yahya Hassan kan leses på tre måter.

Her er en analyse av Hassans diktning.

– Afrika er den originale kilden til magisk realisme, hevder noen.

Keith Richards skriver barnebok.

Mannen bak pseudonymet Samuel Bjørk er avslørt.

Fem myter om bok-apper.

– Kulturministeren i Angola anser litteraturpriser som en del av kulturpolitikken.

– Det er ikke bare her i Norge ord og uttrykk brukes feil (ja, jeg ser rett på dere som særskriver ord og misbruker «i forhold til»). Her er fem ord som ofte brukes feil i det engelske språk.

Er det vanskeligere å skrive om lykke enn det motsatte?

– Kim Leine kunne ha blitt ødelagt etter mange års medisinmisbruk, men gjorde heller sine vonde opplevelser om til litterær suksess.

– Eline Lund Fjæren er fjorårets beste debutant i følge Norli-ansatte.

– Litteraturen i Zimbabwe har blitt tannløs.

Bokseren Klitschko tar nå opp kampen mot analfabetisme.

Skal det være en tur på Galtvortekspressen?

– Det er problematisk at bibliotekene nekter noen å holde foredrag, mener William Nygaard.

De ivrigste bibliotekbrukerne leser daglig. Men det visste du antageligvis fra før…

Jerome Caminada. Foto, via telegraph.co.uk.

Er dette den ekte Sherlock Holmes?

– Ungdommens kritikerpris gikk til Agnes Ravatn for Fugletribunalet. Romanen er også nominert til Bokbloggerprisen 2013.

Chimamanda Ngozi Adichie vant den amerikanske National Book Critics Circle-prisen.

Lord of the Flies er fortsatt aktuell.

– Kurt Vonnegut sendte en gang dette brevet til en high school.

– Forfatter Alexai Galaviz-Budziszewski tror ikke på skrivesperre.

– Tarjej Vesaas’ debutantpris gikk i år til Gine Cornelia Pedersen.

– Den irske forfatteren Donal Ryan har opplevd mange avslag – noen verre enn andre.

– Shailene Woodley, som snart er aktuell som Tris i Divergent-filmene, disser Twilight.

De beste skjønnlitterære åpningene.

– En britisk undersøkelse viser et dypt klasseskille i lesevanene til folk.

– Har en heterofil, hvit mannlig litteraturkritiker forutsetninger for å vurdere bøker av lesbiske forfattere?

– Forfatter Malorie Blackman stiller seg undrende til at biblioteker er påbudt i fengsler men ikke skoler.

Biblioteksbrukere er mindre ensomme.

Putin invaderer skjønnlitteraturen, også.

– Fikk du med deg #TwitterFiction Festival 2014?

– Den norske forfatterforeningen ber kulturministeren sikre innkjøpsordningen.

Britiske foreldre har fått nok av kjønnsdelingen i markedsføringen av leker og bøker. Forlagene mener at kjønnsspesifikke bøker er lettere å selge.

Boknyheter #5

I denne spalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

– Kinesiske Mo Yan stakk av med Nobels litteraturpris i 2012. Tanker rundt dette kan du lese hos blant annet The Guardian. Avgjørelsen har fått kritikk fra blant annet Gabi Gleichmann og Ai Weiwei.

– Interessen for bøker om 22. juli har dabbet av. Det har blitt gitt ut over 30 bøker om den skjebnesvangre dagen, og bestselgerne ble gitt ut i fjor. Butikksjef Espen Konglevoll forteller til NRK at de selger langt flere bøker om andre verdenskrig enn 22. juli.

Regjeringen mener at en ny boklov vil være på plass før neste sommer. De mener at en boklov vil sikre mangfold og bredde i norsk litteratur, men i Danmark mener blant annet direktøren for den danske bokhandlerforeningen at mangfoldet er godt ivaretatt til tross for at de har et friprissystem.

– Det blir mindre og mindre lønnsomt å være bokhandel. NorliLibris, som har den største markedsandelen, har det verst. Dette er det Aftenposten som skriver om.

Hos NPR finnes en artikkelserie der ulike forfattere skriver om sine såkalte ‘Guilty pleasures’. Gary Gutting i The New York Times spekulerer i holdningen om at noe litteratur er høykultur, mens annen litteratur er lavkultur – og om det har seg sånn at bøker fra høykulturen er mindre underholdene enn de fra lavkulturen.

– Anbefaler dessuten følgende lister fra NPR: Topp 100 science fiction og fantasy, Topp 100 thrillere og Topp 100 strandlektyre. Listene er basert på lesernes stemmer.

– Fikk du med deg at Apple stoppet omslaget på e-bokutgaven av Cathrine Ms seksuelle liv av Cathrine Millet? Ja, du gjettet riktig: Det er den nakne rumpa som ble for drøy. Det kan du lese hos Kagge, som gir ut boka.

– På bokelskere ble det tipset om denne siden. Her finner du en språk- og litteraturhistorisk tidslinje, der du kan bla deg gjennom bøker helt tilbake til 800-tallet. Du kan lære om hver enkelt bok, og tidslinjen er delt inn etter epoker. Nyttig verktøy for skoleelever, vil jeg tro!

Samlaget får 12.9 millioner kr i statsbudsjettet for 2013. Pengene skal gå til å styrke nynorsk språk, litteratur og kultur, og bidra til et bredere tilbud av bøker utgitt på nynorsk.

Dagbladet tester barnebok-apper: Opplev Rødhette og Ulven på en helt ny måte.

– NRK skriver om den internasjonale bokhøsten. Tom Wolfe, Ian McEwan og Zadie Smith er blant forfatterne vi kan glede oss til.

– Per Pettersons roman Det er greit for meg var forrige ukes bok på bloggen til Oprah. «Novels about teenager angst can sometimes sound, well…teenage. Not so in the case of It’s Fine by Me by Norwegian writer Per Petterson […]» skriver teamet bak bloggen.

– Debatten om bokblogging fortsetter. I Aftenposten finnes artikkelen Uforpliktende skamros, og den fikk svar på tiltale av forfatter og forlagsredaktør Tiger Garté i samme avis. Bloggen Politikk Poetikk Praksis kommenterer også saken.

– I mai neste år kommer romanen The Fall of Arthur av J.R.R. Tolkien ut for første gang. Den har ligget urørt siden 1930-tallet, men nå gis den altså ut av HarperCollins. Det leste jeg hos Bokelskerinnen først.

– 90 000 gratis bøker ble delt ut til 9.-klassinger rundt om i det ganske land i forrige uke. Det er de nyillustrerte høydepunktene fra Snorre-sagaene, og bøkene kommer med en egen hjemmeside.

6 myter om bokblogger og bokbloggerne

Jeg har ikke skrevet en eneste ren post om debatten som har rast siden bokbloggtreffet – altså angående bokbloggernes rolle i offentligheten og vårt forhold til den profesjonelle litteraturkritikken. Stikk innom Knirk for en fin oversikt over det bloggerne har sagt. Siste tilskudd i buketten så vidt meg bekjent er artikkelen Bokbloggerne tar igjen anmelderne hos NRK. Det har gnagd i bakhodet mitt at det eksisterer endel misforståelser og myter der ute om bokblogger og bloggerne bak dem. Ja, myter. Jeg skal ikke sitte her og si at absolutt alle bokbloggere har rent mel i posen, men min oppfattelse er at synderne er i et absolutt mindretall. Ble vi alle svartmalte på grunn av episoden der Fotballfrue (som ikke engang er en bokblogger) ble avslørt etter å ha forsøkt å selge en positiv anmeldelse til Cappelen Damm? Her kommer i allefall 6 myter jeg ønsker å rydde opp i – selv om jeg er helt for at debatten eksisterer (se myte nummer 6).

1. Bokbloggerne er en homogen gruppe
Nei. Det er vi ikke. Like lite som litteraturkritikerne er en homogen gruppe. Vi er ikke en eneste stor redaksjon der vi alle har kommet frem til at sånn og sånn skal det skrives, og de og de bøkene skal vi skrive om. Vi er individer, alle sammen. På samme måte som at noen kritikere jobber i en bitteliten lokalavis, mens andre jobber i Norges største aviser, er det forskjell på bloggerne, både i skrivestil, bakgrunn, verdier, smak og ambisjoner. Å kaste alle bloggerne oppi samme esken har ingenting for seg. Om det kommer frem at én bokblogg har tvilsomme motiver og ugler i mosen, gjelder ikke dette bokbloggere generelt. Det gjelder det individet.

2. Bokbloggere blir smigret av å få gratis bøker, og føler at de står i gjeld til forlaget/forfatteren
Sludder og pølsevev. First things first: vi startet ALLE å blogge om bøker vi selv har kjøpt. Ingen får gratisbøker før man har etablert seg litt. Så til resten… Det er grenser for hvor smigret man blir når man vet at man blir brukt som et ledd i markedsføring. Det vet de aller fleste av oss som har blogget mer enn et par måneder (og de helt nye har en innkjøringsperiode, sånn er det bare på internett). De av oss som har opplevd å bli sitert på hjemmesider, i nettbutikker og på bokomslag vet godt at dette er markedsføring fra forlagets side. Så hvorfor skulle vi sitte her med hatten i hendene og tenke «wow, så heldig jeg er som får en bok helt gratis…» når vi blir brukt? Det er dessuten ikke som om dette er noe som er forbeholdt et par bloggere. Forlagene opererer gjerne med lister med flere titalls bloggere. Jeg sitter ikke her og føler meg super-spesiell og beæret for oppmerksomheten. La meg vise frem den haugen jeg har av anmeldereksemplarer akkurat nå:

Disse kommer i tillegg til de omkring 15 jeg plukket med meg på bokbloggtreffet, og antageligvis et par stykker som er på vei til meg, ikke godt å si. Bare litt over halvparten av disse har jeg takket ja til eller forespurt på egen hånd, resten dukker på magisk vis opp i postkassa mi (bare så det er sagt: haugen er vanligvis ikke så høy. Hoper seg litt opp rundt deadlines på universitetet). Man trenger ikke høyere utdanning for å forstå at dersom det ikke var lønnsomt for forlagene, ville de ikke ha sendt ut eksemplarer på denne måten. Forlagene er ikke naive virksomheter uten mål, men (i allefall den store majoriteten av) bloggerne er heller ikke så naive at vi ikke ser det. Jeg har aldri følt at forlagene eller forfattere har hatt makt over meg, og de har ikke innflytelse på meningen min. Det vet faste lesere, som har lest slakt her gjentatte ganger – veldig ofte av bøker jeg har fått gratis. Integritet er minst like viktig for meg som den er for de profesjonelle anmelderne – og jeg er kanskje til og med enda mer bevisst akkurat dette nettopp fordi jeg ikke har noen redaksjon som kan backe meg opp. Jeg kunne stå for det jeg skriver. Jeg har tro på at slik er det for majoriteten av mine medbloggere også.

Og hvorfor er det ingen av skeptikerne der ute som tenker at dette er gjensidig utnyttelse? Noe skjevt å se på bloggerne som uskyldige ofre. Forlagene får kanskje en positiv omtale, og jeg får gratis bøker. Dette er en deal som funker for meg med slank studentlommebok. Bare nevner det. Ja, dette hadde vært problematisk om forlagene straffet oss om vi skrev negativt. Det gjør de ikke, så vidt meg bekjent. Ingen av forlagene jeg har vært i kontakt med har vendt meg ryggen om jeg skriver negativt. Og jeg er stadig negativ, hehe.

3. Bokbloggere vet ikke hva de snakker om, og bidrar ikke med noen ting
Det stemmer godt at mange bokbloggere er blottet for relevant utdannelse eller erfaring innen bokbransjen. Jeg har selv tatt grunnleggende emner i litteratur på universitetet (vitnemålet mitt hevder at mine «main field(s) of study for the qualification [altså bachelor i kultur og samfunn] er history og general and comparative literature»), men har enn så lenge ikke jobbet med bøker. Det er andre bokbloggere som er langt høyere utdannet enn meg, mens andre igjen har lang erfaring innen kritikk, bibliotek eller bokhandel, uten å nødvendigvis ha høyere utdannelse i det. Noen studerer litteratur akkurat nå, men i det store og det hele er vi å regne som amatører hele gjengen.

Betyr det at vi ikke vet hva vi snakker om? Nei, det gjør ikke det. Bidrar vi ikke med noe? Jo, det gjør vi. For å si som Henrik Njaa fra Aschehoug gjorde: vi er stemmen fra folkedypet. De profesjonelle litteraturkritikerne har en enormt viktig jobb etter min mening, men det utelukker ikke bokbloggernes rolle. Vi er «folk flest» – «mannen i gata» – «Ola og Kari Nordmann». Det er ikke rart at forlagene er ivrig på oss, vi kan i mange tilfeller gi et hint om hvordan kundene vil like nye utgivelser. Mange av oss bruker mye tid på diverse nettfora, for eksempel goodreads. Her plukker vi med oss tips om nye utgivelser som de norske forlagene ikke engang har fått snust på enda. Vi bidrar til bredde og mangfold, og til at bøker som ikke fortjener å bli ignorert (dem er det mange av!) får oppmerksomhet. Slik jeg ser det, kan vi fint leve side om side med proffene.

4. Bloggere som bare skriver positive omtaler er inhabile og ikke til å stole på
Det har blitt trukket frem at såkalt positiv kosebokblogging er et sykdomstegn. Det mumles i kriker og kroker at bokbloggere som bare legger ut positive omtaler ikke er til å stole på. De må naturligvis ha blitt farget av at boka er gratis, eller så er de bare generelt redd for å trå noen på tærne. Dette er (kanskje med et par unntak jeg selv ikke kjenner til?) en misforståelse, og den kan bokbloggerne selv rette opp. Jeg vet nemlig at enkelte bokbloggere ganske enkelt ikke skriver om bøkene de ikke likte. Dette er en diskusjon jeg først så på en utenlandsk bokblogg for noen år siden, og jeg husker ikke hvor dette var, men vet at det også gjelder enkelte norske bokblogger. Disse bloggerne leser og misliker bøker de også, men de har en slags policy om at bloggen skal være et positivt sted. Altså: Grunnen til at du bare finner positive omtaler, er at de negative ikke blir publisert – etter bloggerens eget valg.

Hvordan løse dette? Dere bloggere som har et sånt grunnlag (det har ikke jeg, kan man trygt si) bør skrive det klart og tydelig ett eller annet sted på bloggen. Alle bloggere bør i grunn være tydelig på policyen sin (særlig om man omtaler bøker man har fått gratis, sånt bør man alltid informere om i den aktuelle posten!), men dette synes jeg er spesielt viktig for de bloggerne som «bare» er positive, slik at dere ikke fremstiller dere selv som tvilsomme.

Selv de bloggerne som ikke har en sånn policy vil kanskje i all hovedsak skrive positive omtaler. Noen som kan tenke seg hvorfor? Dette er selvfølgelig fordi vi i så stor grad luker ut de bøkene vi ikke vil lese… Vi trenger ikke å lese bøker vi ikke liker, vi kan avbryte når vi vil, og er vår egen sjef. Selv fullfører jeg elendige bøker av ren stahet, og jeg synes det er minst like gøy å skrive slakt som ros. Men det er mange som ikke gidder å kaste bort tida på denne måten. Livet er for kort, også videre.

5. Det er de hersens bokbloggerne sin feil at dårlig litteratur selger
Tullprat! La oss bare få på det rene at «dårlig litteratur» i denne sammenhengen er mer eller mindre ensbetydende med «litteratur som ikke blir snakket om av profesjonelle litteraturkritikere». Det er mange bøker. Hver eneste uke. Men det konkrete eksemplet som gjerne trekkes frem i denne sammenhengen er Fifty Shades of Grey. Jeg har ikke lest serien, men det er vel ikke akkurat noen nobels litteraturpris-kandidat. Eller … noen pris i det hele tatt-kandidat. Allikevel selger det i bøtter og spann, hauger og fjell. Hvorfor? Mange skylder på bloggerne. Hadde det ikke vært for at vi – de glade amatørene som atpåtil er inhabile rett som det er – hadde snakket om og elsket slike bøker, ville de fått den oppmerksomheten de fortjener: ingen i det hele tatt.

Det forundrer meg igjen og igjen at ingen av skeptikerne ser det åpenbare problemet med dette argumentet: Serieromaner. Profesjonelle kritikere og litteraturvitere har ignorert sjangeren siden tidenes morgen (med noen unntak i disse dager, f.eks. her), men det har solgt. Og det solgte leeeeeenge før enkelte av bokbloggerne i det hele tatt var født (Sagaen om isfolket – kanskje den mest kjente romanserien vi har hatt – gikk fra 1982-1989, jeg er født i 1988). Populær litteratur (og kultur generelt) har solgt uavhengig av hva proffene synes. Vi skal ikke så veeeldig langt tilbake i tid før gretne, gamle menn med skjegg mente at romaner var sentimentalt tull som bare kvinnfolk leste – det var jo selvsagt sakprosa, dikt og episke verk som var ekte litteratur. Jaggu solgte romanen allikevel.

Og la meg bare få si en ting til… Bloggere skriver ikke nødvendigvis positivt om disse såkalt «dårlige» bøkene… Jeg har faktisk til gode å lese en ensidig positiv omtale av Fifty Shades – det går mest i kritiske kommentarer eller hjertesukk. Og hvor myten om at vi skriver om så vanvittig mye ræl kommer fra, kan jeg ikke fatte og begripe. Uvitenhet og overfladisk kunnskap til hva som beveger seg innen norsk bokblogging må være greia. Line har en lesesirkel der mange bloggere leser en hel masse klassikere. Ann Helen organiserer samlesing av Bookerpris-nominerte. Knirk har arrangert samlesing av nominerte til Nordisk råds litteraturpris. Elisabeth har stått bak samlesing av norsk fantasy. Jeg skriver selv om bøker av alle fra Dostojevskij, Dante og Voltaire til Suzanne Collins, Linnéa Myhre og Chad Michael Murray. Det litteraturkritikerne og -viterne definerer som dårlig litteratur er ikke nødvendigvis hovedfokus på en bokblogg, snarere tvert i mot.

6. Bokbloggere bør ikke kunne kritiseres, det er jo bare en hobby
Denne retter jeg mest mot andre bokbloggere som er av den oppfatning av at bare fordi bokblogging er en hobby for dem, er man ikke et legitimt mål for kritikk. Hør her, folkens. Det må vi være, enten vi vil det eller ikke. Vi er faktisk her ute i den store verdensveven og uttaler oss. Dette er offentlige uttalelser. Hvor mange ganger har du ikke selv vært uenig med og/eller kritisert noen som har uttalt seg offentlig om et eller annet? Du har antakeligvis diskutert det med venner og familie, men du har kanskje også blogget om det eller twitret om det. De samme reglene gjelder for oss. Vil du ikke uttale deg offentlig, må du rett og slett gjøre bloggen din privat. Du kan ikke henge opp en gigantisk plakat på en vegg i en hektisk gate og så bli hårsår om noen er uenig med det du skrev på den. Konseptet er det samme på internett. Om du synes det er artig å bli sitert på et bokomslag, må du nesten tåle at du blir sitert på andre ting også, i en kritisk kontekst. Sorry, men det er medaljens bakside.

Jeg sliter dessuten litt med å se hvorfor vi skal kunne frita oss for kritikk når selve konseptet med bokblogging er å skrive om andres tekster. Om jeg slakter hjertebarnet til en forfatter, så kan jeg vel ikke unndra meg å bli trukket frem om noen mener jeg har sagt noe dumt? Dette betyr ikke at det ikke er ubehagelig (det er vel aldri behagelig å bli offentlig kritisert, vil jeg tro). Det betyr heller ikke at all form for kritikk er like heldig. Det må selvsagt være konstruktivt. Nå er jeg riktignok ikke veldig fan av det å henge ut enkeltpersoner som representant for et større problem. Går fint an å snakke generelt, også heller ta opp problemet i kommentarfelt hos de det gjelder.

Jeg er uenig med noe av det som har blitt sagt av enkelte den siste tiden. «Det finnes utrolig mange dårlige bokblogger» har gått igjen. Uheldig retorikk, spør du meg. For det første er jeg rimelig sikker på at en genuint dårlig (eller lite troverdig) bokblogg faktisk ikke vil leve særlig lenge. Internett er rimelig brutalt sånn sett. Det finnes såpass mange gode bokblogger der ute at det er liten grunn til å kaste bort tiden på noe dårlig. For det andre passer ikke setningen til det faktum at vi ikke er en homogen gruppe (jfr myte nummer 1). Hvor «dårlig» en bokblogg er må faktisk måles utifra ambisjonene til bloggeren. Det er ingen mal, og vi er uenig i hva som utgjør en dårlig blogg. Det jeg er helt 100% enig i er at alle bloggere bør strebe etter å være så gode de får blitt. Det skader ikke å skrive litt om hva slags type blogger du er, hvilke mål du eventuelt måtte ha, osv, så leseren vet hvor han har deg hen. Poenget er at disse målene kommer fra deg, og ikke fra utsiden. Det finnes ingen helt konkret fasit på en god bokblogg, og det ønsker jeg meg ikke heller. Så lenge integriteten og troverdigheten din er i behold. Husk at du har makt.

Puh… Sånn… Flere myter som burde være med? Eller er det noe her du slett ikke anser som mytisk i det hele tatt? Rop ut.

23 things they don’t tell you about capitalism – Ha-Joon Chang

Sjanger: Sakprosa/fakta
Først utgitt: 2010
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Audible Inc
Format: Lydbok
Lest av: Joe Barrett
ISBN (til innbundet utgave): 9781846143281
Lengde: 8 timer, 48 minutter (122.9 MB)

****
Om boka: In 23 Things They Don’t Tell You About Capitalism one of today’s most iconoclastic thinkers destroys the biggest myths about the world we live in.
It may have its flaws, but there’s no real alternative to free-market capitalism – ultimately it’s making us all more prosperous. The West is more efficient and financially savvy than the developing world. And technology is the way forward for everyone. Right?
Wrong. This book will turn every piece of received economic wisdom you’ve heard on its head. It reveals the truth behind what ‘they’ tell you and shows how the system really works, including:
– There’s no such thing as a ‘free’ market
– Globalization isn’t making the world richer
– We don’t live in a digital world – the washing machine has changed lives more than the internet
– Poor countries are more entrepreneurial than rich ones
– Higher paid managers don’t produce better results
This galvanizing, fact-packed book about money, equality, freedom and greed proves that the free market isn’t just bad for people – it’s an inefficient way of running economies too. Here Chang lays out the alternatives, and shows there’s a better way.
****

Det var mens jeg uten mål og mening klikket meg gjennom utvalget til audible.co.uk at jeg snublet over denne boka. Greit, så høres kanskje ikke en bok om mytene bak kapitalisme ut som den mest spennende lydboka å høre på når man skal kose seg – men jeg liker å utfordre intrykkene mine av, og meningene mine om, alt fra politikk, kultur, religion osv. I og med at jeg egentlig er ganske fornøyd med kapitalisme som konsept, måtte jeg naturligvis høre hva disse 23 mytene dreide seg om – og vips så satt Chang ord på mye av det jeg selv har følt har skurret litt men som jeg har følt meg ukvalifisert til å krangle om.

Ha-Joon Chang (f. 1963) vokste opp i Sør-Korea og studerte ved økonomifakultetet ved det nasjonale universitetet i Seoul (eller 서울대 om du vil). Etter fullført utdannelse der flyttet han til Storbritannia og begynte på Cambridge-universitetet. Det var mens han studerte under den marxistiske økonomen Robert Rowthorn at han begynte å bidra til alternative (heterodokse) økonomiske teorier, det vil si teorier som går utenfor den ortodokse (mainstream) tenkningen. Nå spesialiserer han seg i utviklingsøkonomi (development economy på engelsk, i tilfelle oversettelsen min er helt på jordet!), som ser på de økonomiske sidene ved land med lav inntekt. Og med den bakgrunnen blir det med ett litt klarere hvorfor han velger å gå ut imot den bredt aksepterte kapitalistiske tenkningen.

Vi skal være klar over at dette er en bok skrevet av en mann som jobber med alternative teorier. Men han sier helt i begynnelsen av boka at han ikke går ut mot kapitalismen som helhet; han går ut mot neo-liberalistiske teorier, altså markedsøkonomien. Han hevder at han selv mener at kapitalismen er det beste systemet vi har i dag, men at den neo-liberalistiske grenen absolutt ikke er den beste formen kapitalismen kan ta. Det første Chang gjør rede for er at det ikke finnes noe ‘fritt marked’, dvs markedsøkonomi (free market) – og dermed slår han jo egentlig beina under neo-liberalistene helt i begynnelsen. De fleste av oss er vant til å høre om free markets, og alle godene som kommer med dette konseptet – men ved hjelp av ikke særlig mange setninger beviser Chang at markedsøkonomien refererer til noe som faktisk ikke eksisterer. Der snudde han opp ned på det…

Deretter tar han for seg de resterende 22 tingene på en systematisk og, tja.. mythbusting måte. Han klarer til og med å på en overbevisende måte å gjøre rede for den ganske kontroversielle påstanden om at internett ikke på langt nær har vært like viktig for økonomien som vaskemaskinen var. Og dette gjør han med ord du og jeg forstår. Innledningsvis forteller han at han ønsker å unngå unødvendig vanskelige ord fordi han vil at du og jeg (altså vi som ikke er økonomer) skal gjøre oss opp en egen mening om det økonomiske og politiske systemet vi lever i uten å bare følge blindt etter de som faktisk forstår fagterminologien.

Jeg skal ikke gå inn på alle tingene han tar opp, men i disse dager er det aktuelt å snakke om verdien av høyt utdannede innbyggere – og akkurat dette tar han for seg som nummer 17. Jeg vet ikke hvor mange av dere som har fått med dere denne debatten, men over de siste ukene har det haglet inn meninger om det at så mange tar høyere utdanning. For noen uker siden argumenterte sosiologiprofessor Ottar Brox i studentavisa Universitas for at konsekvensene av overutdanning (altså at alt for mange tar høyere utdannelse) fører til svekket studiekvalitet og store økonomiske kostnader for samfunnet. Uttalelsene hans førte til en rekke enige og uenige svar: Akademikerne mente at påstanden var tatt ut av løse lufta, lederen for Teknastudentene hevdet at det utdannes for mange humanister og for få innen tekniske og naturvitenskapelige fag. Elin Ørjasæter, kanskje best kjent fra Luksusfellen på TV3, sa seg enig med Brox (som jeg kun fant faksimile av på nettet) – og det siste ordet så langt har blitt sagt av kunnskapsminister Tora Aasland selv: Hun ønsker enda flere inn i utdanning, samtidig som at hun ønsker å tydeliggjøre bachelorgraden der ute i arbeidslivet og at det skal investeres i vår kunnskapskapital.

Grunnen til at jeg refererer til denne debatten er ganske enkelt fordi Ha-Joon Chang har både det ene og det andre å si om saken. Kort sagt argumenterer han for at høyere utdanning ikke har noen effekt på landets totale produktivitet. Samtidig argumenterer han mot denne kunnskapskapitalen som Aasland snakker varmt om, og han snakker ikke minst om det han kaller en universitetsgrad-inflasjon. Når «nesten alle» tar en bachelorgrad, vil det automatisk kreves en enda høyere grad for å skille seg ut i mengden. Verdien av bachelorgraden er forringet, og det blir vanskelig å få seg en relevant jobb om man må konkurrere med såpass mange andre som stiller helt likt. Konsekvensene er at du må bruke enda mer penger og enda flere år på å utdanne deg enda høyere. Chang er derimot ikke i mot at alle skal ha tilgang til høyere utdanning, snarere tvert i mot. Hans argument går ut på at kunnskapskapitalen som Aasland refererer til ikke nødvendigvis trenger å ha noen som helst positiv innvirkning på produktiviteten…

Men nå har jeg ikke egentlig tenkt å starte en debatt om dette akkurat her og nå, det blir gjort nok av andre steder nå om dagen (selv om du gjerne må kommentere debatten her i kommentarfeltet). Ha-Joon Chang har skrevet en noe kontroversiell bok som går mot strømmen hva økonomiske teorier angår. Dette er en veldig lettlest og tidvis morsom (!) bok som henvender seg til de av oss uten kompetanse innen økonomiske teorier. På en meget ryddig måte tar han tak i 23 veletablerte «myter», rister godt i dem og snur dem på hodet. Som jeg nevnte innledningsvis har han hjulpet meg å sette ord på ting jeg ikke helt følte meg kvalifisert til å mene noe om, og jeg har absolutt fått en bredere innsikt i saken.

Men (for det er et men!) jeg tror ikke vi skal ta alt han sier for gitt. Han argumenterer godt for sin side av saken på samme måte som mange andre med kompetanse innen økonomi kan argumentere for sin egen side. Ha-Joon Chang oppfordrer oss til å tenke selv og å ikke følge strømmen – og det er nettopp det jeg tror vi skal gjøre også etter å ha hørt hans argumenter. Uansett: dette er en veldig god, lettlest og morsom bok som tilbyr et alternativt syn på både økonomi og politikk. Jeg anbefaler den gjerne videre – også til dere som ønsker dere en bok å slappe av med.

Vil du vite mer?
Ha-Joon Changs hjemmeside
Ha-Joon Chang på Wikipedia

The Real News intervjuer Ha-Joon Chang om boka:

Chick-lit: En nedverdigende sjanger?

Jeg leste en artikkel hos The Guardian i dag, der det er en debatt i full gang: Artikkelen The chick-lit debate: who in Playboy Mansion Hell calls women chicks? av (den kvinnelige) forfatteren DJ Connel tar for seg hvordan kvinnelige forfattere blir ufrivillig dyttet inn i chick-lit-sjangeren, og at dette på ingen måte er noen bonus.

The dirty truth is that books written by men still tend to get more attention and respect than those written by women, particularly when it comes to humorous writing. If you do not believe me, ask anyone to name three funny writers. I bet they will give you the names of three men. Ask them to name three funny female writers and they will pause, frown, scratch and then possibly pull Nancy Mitford out of the hat. Just so you know, Mitford was born in 1904. She did write extremely funny books but she has not been around for almost 40 years.

Chick-lit er en sjanger jeg sjelden bryr meg med. Rosa omslag med høye hæler, veltede vinglass, røde lepper og handleposer fra diverse merkebutikker fanger rett og slett ikke interessen min. Jeg føler sjelden jeg har noe til felles med damene i disse bøkene. Men hvor drar man linjen for hva som er chick-lit og hva som ikke er det? Det er vel dette artikkelforfatteren er frustrert over. Jeg ble sittende å tenke litt på dette her. Så konkluderte jeg selv med at jeg slett ikke dømmer alle kvinnelige forfattere som chick-lit-forfattere.

Omslag jeg har meget vanskelig for å la meg fenge av.

De to siste bøkene jeg leste var av Suzanne Collins, som jeg overhodet ikke ville finne på å plassere innenfor «chick-lit». Det tror jeg neppe noen ville gjort. Men så er spørsmålet som følger, da: Plukker gutter opp Hunger Games-bøkene når de ser at de er skrevet av en kvinne? J.K. Rowling, damen bak Harry Potter, ble anbefalt av forlaget sitt å  gi ut serien under et kjønnsnøytralt navn fremfor sitt eget, Joanne, nettopp for å friste gutter/menn til å lese serien. Betyr dette kanskje at menn har lettere for å automatisk dytte kvinner inn under et og samme tak, kjent som chick-lit, eller er dette noe forlagene maner frem?

I artikkelen i the Guardian får jeg inntrykk av at artikkelforfatteren skylder på menn for at hun ikke blir tatt seriøst. Da måtte jeg også sitte å tenke litt. Er det ikke slik at chick-lit som oftest er skrevet av kvinner, for kvinner, og dermed gitt ut med denne målgruppen i bakhodet? Chick-lit selger som varmt hvetebrød, spesielt om sommeren, og da er det vel ikke spesielt rart at forlagene ønsker å spille på dette? Da ender det jo gjerne med skikkelig jentete omslag og vaskesedler, og det er jo sikkert et problem for noen. Meeeen da blir jeg sittende å lure på om ikke forfatteren har noe å si i denne prosessen. Hvorfor lar hun boka publiseres på denne måten om hun mener sjangeren er nedverdigende? Har dette egentlig noe med menn å gjøre?

Teller disse bøkene som "chick-lit"? Hvis ikke, hadde de blitt stemplet chick-lit om de var skrevet av en kvinne?

Kvinner er ikke de eneste som skriver «strandlektyre», det vil si lette bøker – som oftest ikke ment som mer enn underholdning. Menn skriver også slikt. Artikkelforfatteren påpeker at det ikke finnes noen tilsvarende stempel for menn som skriver lette historier, og at dette fortsetter å utelukke kvinnene i det forfatteren kaller en «old boys’ club». Det vil si at hun mener at menn skriver humor, kvinner skriver chick-lit – slik er i allefall oppfatningen – og at humor er høyere på litteratur-rangstigen enn chick-lit.

Jeg leser flest menn. Sånn er det bare, rett og slett. Dette er ikke fordi jeg med vilje diskriminerer kvinner, det er fordi sjangrene jeg beveger meg i stort sett er dominert av menn. Dette betyr på ingen måte at det ikke finnes gode kvinnelige forfattere i disse sjangrene (for eksempel fantasy, science fiction), og det betyr i allefall ikke at alle kvinner skriver chick-lit. Artikkelforfatteren klager over at ingen husker kvinnelige morsomme forfattere. Jeg synes vel kanskje det er å dra den litt langt å fremstille dette som om menn med hensikt ikke har lyst til at kvinner skal klare seg i litteraturverden. Det er vel ikke menn sin skyld at forlagene pusher chick-lit-konseptet for å tjene penger, og det er vel heller ikke menn sin skyld at det masseproduseres bøker av kvinner, for kvinner, og at det selger som bare det. Det at kvinnelige humorister føler at de drukner i mylderet og blir ufrivillig stemplet er vel heller ikke menn sin skyld?

Hva mener du? Er chick-lit et nedverdigende begrep som gjør at kvinner generelt ikke blir tatt seriøst som forfattere? Er det «rettferdig» at kvinner anbefales å publisere under kjønnsnøytrale navn for å appellere til/bli tatt seriøst av det motsatte kjønn? Leser du flest menn eller kvinner? Utdyp gjerne!


Besøk siden 12. mars '10

  • 363 112 hits

Instagram

I'll be honest, I bought this one mostly because of the cover... 🥰 Thankfully the plot seems very interesting too! Something has infected the world, and a bunch of girls have been left to fend for themselves. One of the blurbs say the following: "A feminist, LGBT+, sci-fi horror story with all the tantalizing elements of gore, mystery, war, and love you can ask for. Real, flawed, brave girls against a world gone mad. A shudderingly good read!" #wildergirls #rorypower #books #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesehest #bokorm #bookworm #nybok #newbook #bookhaul
I've meant to read this book for so long. Have you read The Vegetarian, or another one of Han Kang's books? #thevegetarian #hankang #bok #book #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #lesetips #boktips #lesehest #bokorm #bookworm #manbookerinternationalprize #bookstagrammers
The story OF this book might actually be more interesting than the story IN it. The Norwegian novel "The Song of the Red Ruby" from 1956 presents the story of the young man Ask Burlefot and his journey through shame and disappointment towards "a deeper understanding of himself." But the novel's sexually explicit descriptions actually landed both the author, Agnar Mykle, and his publisher, Gyldendal, in court. The case is known as the Mykle case. The book initially received pretty favourable reviews, but some thought the contents were pornographic, filthy and obscene. This eventually led to the book being confiscated on a court order, and the author and Gyldendal's managing director was on trial for writing and spreading obscene material (which was illegal at the time). They were both eventually acquitted, but all of the books were removed from the market. The decision to withdraw the books was overturned by the supreme court the next year. Although they won the case, the court case and the intense media attention weighed heavily on Agnar Mykle, turning him into a recluse who almost exclusively spent time with only the closest friends and family. His writing took a serious hit as well. The Song of the Red Ruby is actually the second book in a trilogy, the first one ("Lasso Around the Moon") was published in 1954. It would take 9 years before he finished the trilogy with "Rubicon" in 1965. No pictures were published of him after 1957. It's hard to imagine today, for a Scandinavian at least, that something like this could happen, but it did. And it's not even that long ago!
Into the Wild tells the true story of Chris McCandless, a young man from a privileged family who one day decided to get rid of everything he owned and set off alone into the Alaskan wilds. Four months later he was found starved to death. You may have seen the movie with the same title. I did, years ago, and the story seems to have stuck with me. So I finally decided to pick up the book. #intothewild #chrismccandless #christophermccandless #jonkrakauer #alaska #book #bok #bøker #litteratur #literature #nonfiction #sakprosa #newbook #bookhaul #bookstagrammers #bookstagram #booksofinstagram #lesetips #bokelsker #lesehest #bokorm #bookworm #instabook #bookish
Inn i naturen: 101 norske dikt is a collection of Norwegian poems relating to nature, and it is divided into seasons. I like that there are both old and familiar classics and new poems I've never read before. Also say hello to my snake plant. #inninaturen #samlaget #dikt #poetry #poems #snakeplant #svigemorstunge #julieholdalhansen #eirikvassenden #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #bok #book #bøker #bookstagrammers #bookhaul #newbook
You know what I like? Cephalopods. They are so wonderfully alien and intelligent (have you seen the Australian one who actually climbs on land to cross between bodies of water?). I like the giant squid in the lake outside of Hogwarts. I like the kraken. I like cthulhu and the other lovecraftian old gods. Here are three books about cephalopods that I'm looking forward to reading: Squid Empire by Danna Staaf, The Soul of an Octopus by Sy Montgomery and Other Minds by Peter Godfrey-Smith. 🐙🦑 #squidempire #dannastaaf #thesoulofanoctopus #symontgomery #otherminds #petergodfreysmith #cephalopod #tentacle #octopus #squid #aloevera #plantporn #seamonster #cthulhu #kraken #giantsquid #bok #book #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #booksofinstagram #bookworm #bookporn
Currently reading a book that I don't think has been translated to English yet? The author is Swedish, and the title roughly translates to Men show me their dick. It's about dickpics and the men who send them, and the discrepancy between what men feel when they're sending them and women feel when they receive them. Like the cover says: Everything about dickpics - except pictures. #mennviserframpikkensin #mänvisarkukenförmig #carolinehainer #book #currentlyreading #newbook #bookhaul #bookstagram #bookstagrammers #instabook #bookish #booksofinstagram #bookworm #bokorm #feminisme #feminism #nonfiction #sakprosa #plantporn #bookporn #cactus
I was drawn in by the cover and the title on this one! 🥰 The Monsters We Deserve by Marcus Sedgwick. Apparently it's an 'ambitious and original take on the gothic'. An author in a remote house broods over Mary Shelley's Frankenstein... Very intriguing! #themonsterswedeserve #marcussedgwick #gothic #maryshelley #frankenstein #book #books #bookhaul #newbook #bookstagrammers #bookstagram #bookish #instabook #ilovebooks #booknerd #booksofinstagram #flatlay #aesthetic #coffeeporn #bookporn
Yesterday was #freecomicbookday, and Outland, my local geeky store, also offered 20% off all other comic books and graphic novels. This is one of the ones I picked up at a discount! "Shuri vol 1: The Search For Black Panther" is written by Nnedi Okorafor and illustrated by Leonardo Romero and Jordie Bellaire. #shuri #nnediokorafor #leonardoromero #jordiebellaire #blackpanther #wakanda #comicbook #comics #graphicnovel #litteratur #literature #bookstagram #bookstagrammers #instabook #bookish #booksofinstagram #bookworm #aesthetic #booknerd #coffeeporn #plantporn #bookporn #marvel
Recently picked up this book, after hearing about it through @siljeblomst and @elbakken: Medieval Bodies by Jack Hartnell. #medievalbodies #jackhartnell #newbook #bookhaul #book #bok #bøker #bokelsker #lesehest #bookworm #bokorm #bookish #instabook #bookstagram #bookstagrammers #coverlove #bookcoverlove #litteratur #literature #nonfiction #sakprosa #plants #greenplants #plantporn #tea #teaporn
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat