Posts Tagged 'apokalypse'

Den røde pest – Jack London

24871044Også kjent som: Den skarlagensrøde pest
Sjanger: Post-apokalypse/klassiker
Utgitt: 1971 (først utgitt: 1912)
Format: Lydbok
Oversatt av: Oddvar Nilsen
Forlag: Lydbiblioteket/Cappelen Damm
ISBN: 9788202458126
Spilletid: 1 time, 49 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
En pest har ført menneskene tilbake til en primitiv tilværelse. Det den gamle mannen forteller om en høyt utviklet teknikk før krigen lyder for den nye generasjonen som ren fantasi.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette er intet mindre enn en av verdens første endetidsromaner. Den ble først publisert i 1912, og forfatteren ser for seg at verden blir rammet av en pest hundre år senere. Det vil si for et par år siden. Vi må dog enda 60 år til inn i fremtiden, til 2073, før vi finner bokas forteller. Den gamle mannen er den siste linken til tiden før alt gikk til helvete, og dette er hans nostalgiske og vemodige tilbakeblikk på alt som gikk tapt.

Jack London var riktignok blant de første som skrev denne typen fortellinger, men jeg må også si at det nok er det som gjør romanen interessant – ikke nødvendigvis innholdet i seg selv. Det er en ganske stillferdig fortelling som knapt er lang nok til å kunne kalles en roman. Den gamle mannen ser på det uskolerte og primitive barnebarnet sitt – og han skjønner at han må gripe sjansen og fortelle om hvor fantastisk verden var før pesten sveipet over verden.

Fortellingen har ingenting å tilby som jeg ikke har hørt før (sånn rent bortsett fra å være først ute). Protagonisten opplevde og overlevde samfunnets kollaps: først pesten, så anarkiet, så ensomheten. Han opplevde tapet av teknologien og av høykulturen, og i 2073 sitter han igjen i et primitivt stammesamfunn han ikke klarer å betrakte uten en viss tristhet. Han ser alt som mangler. De unge derimot klarer ikke å se for seg alt den gamle gubben babler om. Det høres ut som det rene, skjære tull. Ungguttene tar enhver sjanse til å latterliggjøre det den tidligere professoren sier – for den teknologien og høykulturen som beskriver er meningsløst i samfunnet som har oppstått.

Jack London byr ikke på noen overraskelser for den moderne leser, og jeg klarte heller ikke å engasjere meg spesielt mye. Protagonistens fortelling er helt som forventet, helt ned til detaljene rundt hvordan den gamle mannen overlevde. Den er dessuten nokså stillestående i sin form, og byr dermed heller ikke på noe som øker pulsen på leseren.

Forfatteren bruker ikke spesielt mye tid på å forklare detaljer rundt sykdommen og teknologien som forsvant. Han beskriver en tid der vi kunne se små skapninger i et mikroskop; en tid der vi kunne vaksinere og beskytte oss mot bakterier og virus. Han nevner også damp, som i dampkraft. Jeg tror denne vagheten bidrar til at romanen tross alt er fullt leselig den dag i dag, fordi den ikke låser seg fast i akkurat hvilken type teknologi og hva slags kultur som gikk tapt i 2013 (sånt er ikke alltid like lett å forutse). Sånn sett er den overraskende moderne.

Jeg anbefaler den videre som en kuriositet av sin tid. Handlingsmessig kan jeg ikke annet enn å trekke litt på skuldrene.

kortsagt-denrødepest

Om forfatteren:
John Griffith Chaney, aka Jack London, (f. 1876) var en amerikansk forfatter, journalist og aktivist. Han var en av de første som gjorde litteratur publisert i tidsskrifter populært, og en av de første som høstet så stor suksess at han kunne leve av å skrive skjønnlitteratur. I 1885 oppdaget han romanen Signa, som han senere ga deler av æren for hans interesse for litteratur. Han prøvde også lykken under det såkalte Klondike Gold Rush. Han giftet seg med Bessie i 1900, og de fikk to barn sammen, men ekteskapet varte bare fire år. Han giftet seg så med forfatteren Charmian i 1905. Han var førti år gammel da han døde i 1916.
Wikipedia | goodreads

Soledad – Tor Arve Røssland

Sjanger: Ungdom/science fiction/dystopi
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203256929
Sider: 193
Kilde: Anmeldereksemplar

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Soledad våkner opp på øya der hun og faren er på sommerferie og oppdager at hun er helt alene. Faren, naboen og resten av beboerne på øya er forsvunnet. Vi følger Soledads kamp for å overleve i en ny og ukjent verden, der selv ikke naturen er til å stole på. «Soledad» er en spennende ungdomsroman om en nær og skremmende fremtid.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Norsk apokalypseroman? Selvsagt måtte jeg lese den. Og den startet så bra, men så flatet det ut og ble mer et skuldertrekk mot slutten. Dessverre.

Soledad våkner altså på en øy der hun er på ferie med faren sin. Han er kunstner og mente at det var spesielt gode lysforhold på denne lille øya. Problemet er bare at alle på øya forsvinner fra den ene til den andre dagen. Alt Soledad vet er at himmelen var utrolig vakker kvelden før, og så var alle borte. Samtidig er det noe rart som foregår. Det virker nesten som om himmelen, skyene, har utviklet et eget sinn.

Den første delen av boka er den beste. Soledad må overleve i en helt ny verden. Hun er (nesten?) helt alene på øya, og «moder jord» endrer på spillereglene. Hun er ressursterk og åpenbart ikke ubrukelig. Røssland etablerer en solid protagonist. Men her begynner også noe av det jeg opplever som problemet: tidsspennet forfatteren dekker. Stillheten og ensomheten har blitt gjort før i både Høsten og Ett sekund om gangen. Jeg var kjempefan av begge disse bøkene. Til sammenligning har Røssland det litt travelt. Jeg skulle egentlig ønske at den første delen i Soledad var tre ganger så lang, og resten av boka ble kuttet.

Et annet problem, som nok er knyttet til at det går så mye tid, er at handlingen, særlig etter den første delen, føles overfladisk. Det kan hende det er denne overfladiskheten som gjør at jeg ofte opplever at det skorter litt på troverdigheten. Vi haster avsted, måneder går, karakterer introduseres, diverse motiver og ambisjoner vises. Sånn går no dagan.

Det skjer litt for mye på de drøye 190 sidene historien fortelles over. Forfatteren er kanskje redd for at leseren skal kjede seg. Det er nok av action her, og det vil antageligvis appellere til en del lesere. For min del gikk det på bekostning av dybden. Jeg ville ha mer om psyken til hovedpersonen og mer av stillheten. Mer tenking, karakterutvikling, det å tilpasse seg til en ny verden og faktisk måtte leve i den. Jeg ville ha mer om tapet av alle som noen gang betød noe for Soledad. Mer om knusende ensomhet, fremmedgjøring, sorg og ikke minst redsel for at spillereglene har endret seg til noe ukjent. Og jeg fikk små drypp av det her, men ikke nok til at det gjorde inntrykk.

Det hele endte med en nokså overfladisk leseopplevelse, og Soledad er i ferd med å gå i glemmeboka.

kortsagt-soledad

Bok-trailer:

Andre bloggere om boka:
Karis bokprat
Bokelskeren
Skuledagboka

Om forfatteren:
Tor Arve Røssland (f. 1971) er en norsk forfatter. Han vokste opp i Kvinnherad, og har siden bodd på Voss, i Trondheim og i Bergen. Han har tatt fagene filmvitenskap, litteraturvitenskap og mediepedagogikk ved Universitetet i Trondheim. Han er best kjent for sine barne- og ungdomsbøker, og debuterte i 1999 med serien om Pode. Røssland bor for tiden i Os.
Hjemmeside | Wikipedia | goodreads

Postapokalypse nå! – Anne Linn og Andreas Kumano-Ensby

Sjanger: Fakta/oppslagsverk/overlevelse
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Illustrert av: Silje Ensby
Forlag: Spartacus
ISBN: 9788243008526
Sider: 266
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Ville du overlevd hvis en katastrofe lammet samfunnet og du måtte klare deg selv? Se for deg at en solstorm slår ut strømnettet, et vulkanutbrudd begraver landet vårt i aske, eller en terrorhandling jevner byen du bor i med jorda. Hvordan finner du trygg mat i forurensede områder? Hvordan holder du deg tørr og varm? Og hvor mange bruksområder har egentlig torvmose? Dersom du knapt nok kjenner til en eneste spiselig plante, sliter med å tenne i peisen, selv med fyrstikker, tørr ved og avispapir, og ikke vet hvor, når eller hvordan du søker tilflukt fra norsk vintervær eller radioaktivt nedfall, vil Postapokalypse nå! gi deg et lite overtak. En «fighting chance». Ferdighetene du lærer vil ikke bare være til nytte når samfunnet, slik vi kjenner det, er utradert. De kan også være til glede og nytte i livet du lever nå. Og kanskje vil en større forståelse og respekt for naturen og utfordringene vi møter ved å takle den, utsette undergangen. La familiealbumet ligge, her er hakkespettboka du helst vil ha i ryggsekken. 
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Når man er litt svak for sjangeren apokalypse/postapokalypse/katastrofe/dystopi, sånn som meg, så er det fort gjort å la fantasien vandre og undre seg over hva slags dommedagsscenarioer kan skje i virkeligheten – og hvorvidt man selv vil kunne klare seg.

Det er en narcissistisk sjanger, hevdes det blant annet i The Paris Review. Det stemmer nok, både på det generelle grunnlaget forfatteren i hovedsak diskuterer, og på et litt mer individuelt grunnlag. Alle drømmer om å være den ene prosenten som overlever og som er med på å bygge opp samfunnet igjen. Den ene prosenten som skjønte at fare var på ferde og gjemte seg i tide. Den ene prosenten med immunitet mot den dødelige pandemien. Den ene prosenten som var smarte og ressurssterke nok til å snike seg forbi marsboerne som invaderer, tredje verdenskrig, familien som ble til zombier. You name it. Saken er nå allikevel den at vi kan ikke alle være den ene prosenten, og la oss være ærlige: naturlig immunitet er nokså tilfeldig – helt vilkårlig når vi ikke engang vet hva slags lite monster det er som dreper oss enda – for ikke å snakke om alle som dør av ulykker. Biler som kræsjer, fly som styrter, det at man tilfeldigvis bor for nære den hemmelige laben til en gærning med ambisjoner. Kort sagt: det er mange tilfeldigheter som må klaffe for at man er den ene prosenten, uansett hvor forberedt man er på zombiene.

Det betyr selvsagt ikke at man ikke kan prøve å forberede seg på det verste.

Jeg fikk 100% på Coursera-kurset jeg tok i Disaster Preparedness i fjor. Det er forøvrig helt gratis og begynner snart på ny runde, så hvis du vil lære å lage bål og bug-out-bags, så er det bare å hive seg på. Jeg har naturligvis også lest The Zombie Survival Guide og diskutert heftig med brødrene mine om hvorvidt forfatteren har rett når han favoriserer .22 rimfire pistols (hva nå enn det heter på norsk). Så da Postapokalypse nå! dukket opp i feeden min på Instagram, en norsk overlevelsesguide som tar for seg naturen sånn den er her, så var det bare å bestille.

Nå vet jeg hvordan man fanger en elg. Jeg vet også hvordan man kan lage lim/mascara av kull, plantefiber og furukvae. Og hva som er spiselig av tang og tare. Og hvis det skulle dukke opp skadedyr på de nye jordbruksplantene mine, så vet jeg at jeg kan spraye dem med hjemmelaget neslete.

scan0001Postapokalypse nå! (snedig tittel forresten, utover å spille på den velkjente filmtittelen, fanger den liksom litt av det jeg sa innledningvis, om at vi alle tror vi er mindretallet som overlever – bring it on!) er delt inn i 16 kapitler, pluss for- og etterord og en lang kildeliste. Man kan hoppe frem og tilbake mellom kapitler som Jakt, Vann, Selvforsvar, Hygiene og Helse. Har du for eksempel tenkt på hvor du skal få bind fra når verden har gått til helvete? Ikke det? Torvmose, skal jeg si deg. Og mangel på tilgang til vann er ingen unnskyldning for å la hygienen gå til helvete (det ville jo vært veldig dumt, siden sånt kan ta livet av deg). Ta deg et bålbad: Kle av deg, stå i røyken til du føler deg som røkelaks, så er den i boks.

scan0003Det er fort gjort å lese sånne bøker med en dæsj humor. Jeg er jo ingen doomsday prepper, akkurat (selv om det er mange som er det). Jeg leser materialet uten forventning om at the end is nigh (men man vet jo aldri!), og mest som en intellektuell øvelse og mat til fantasien heller enn noe annet. Altså, ikke misforstå, det trenger ikke være midt i apokalypsen for å få bruk for triks som å kunne lage bål eller soveplass eller hva slags sopper og bær som er spiselige (vi nordmenn er jo så stolte av hvor glad vi er i naturen). Men jeg tror ikke jeg trenger å lage torvmosebind eller kullmascara på en stund. Håper ikke det, i alle fall.

scan0002Når det er sagt, og som det tas opp i etterordet: Vi er sju milliarder mennesker på denne planeten, og en av ti har ikke tilgang til vann. Når jeg sitter her og drikker te av vann fra springen som har blitt kokt i vannkokeren, mens jeg leser om hvordan jeg best kan sikre reint vann der ute i naturen når virus/supervulkaner/aliens/kjernekrig har snudd verden på hodet, så er det millioner av mennesker som risikerer å dø av tørste. En av ti sulter i hjel, mens jeg må kaste rester etter julemat fordi jeg ikke rakk å spise alt (og jeg trenger ærlig talt ikke gå lenger enn til søppelcontainerne der jeg kaster søpla mi for å se fattigdom i praksis når et par slitne menn løfter blikket fra hver sin åpne søppelpose). Hvert fjerde barn under fem år har skader som følger av feilernæring. To av ti av oss har ikke tilgang å dekke til helt elementære behov som mat, husly, grunnutdanning og primære helsetjenester. 800 kvinner dør hver eneste dag i forbindelse med fødsel.

Det er virkeligheten. For de fleste av oss nordmenn er dette kanskje lettere å forestille seg om vi kaster en apokalypse inn i miksen, og fantaserer om at vi er den ene prosenten. Kanskje til og med helten som leder gruppa til sikkerhet. Med fare for å bli litt i overkant alvorlig, så er det viktig å forstå hvor forbanna heldige vi er her som kan sitte her og fantasere om denne virkeligheten, og jeg er glad for at forfatterne valgte å skrive om dette i etterordet.

Som vaskeseddelen sier: la fotoalbumet bli liggende når krisen rammer. Dette er nøkkelen til litt bedre overlevelsessjanser. Om du vil ha smakebiter fra boka, kan du følge den på både Twitter og Instagram.

kortsagt-postapokalypse

Om forfatterne:
Andreas Kumano-Ensby er en bokhandler og litteraturviter med en forkjærlighet for postapokalyptiske bøker. Han er, i følge seg selv, ikke noe friluftsmenneske.
forlaget | bokelskere | twitter | goodreads

Anne Linn Kumano-Ensby er journalist i NRK og har studert journalistikk, estetikk, film og språk. Ingen av disse fagene har bidratt nevneverdig til å forberede henne til apokalypsen.
forlaget | instagram | twitter | linkedin | goodreads

I morgen er alt mørkt: Brages historie – Sigbjørn Mostue

Bok 1 av (minst) 2
Sjanger:
Ungdom/apokalypse
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202450953
Sider: 238
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Brage er en vanlig tenåring, med hjertet håpløst fortapt til den uoppnåelige Frida. Han og vennene lever sine trygge liv i oljenlandet Norge, skjermet mot verdens råskap. Tror de. En dag meldes det fra Japan om rasende horder av mennesker, såkalt forrykte. De går løs på alt og alle. Når galskapen og smitten brer seg skal ikke bare Brages liv falle sammen, men også hele verden. I morgen er alt mørkt er en voldsom, men også følsom fortelling hvor skremmende paralleller til hendelser i den virkelige verden gjør dette til tankevekkende lesning.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg var begeistret for Den siste magiker-serien, og jeg har Alvetegnet-serien stående. Og da jeg så denne dukket opp på listen over utgivelser i år, måtte den sendes oppover på leselista. Apokalypse? En mutert utgave av Toxoplasma Gondii? Språkføringen til Mostue? Alt mellom to permer? Jepp. Forventningene var høye, og Mostue klarer stort sett å tilfredstille dem helt fint.

Det hele starter som en begynnende katastrofe langt unna trygge Norge. Det meldes om forrykte i Japan; gærne grupper mennesker som hamrer løs på uskyldige, blodtørstige og livsfarlige, helt uten forvarsel. Etter hvert blir det klart at det sannsynligvis er parasitten Toxoplasma Gondii som er synderen.

T. gondii har vært på radaren min over ting som fascinerer meg ganske lenge. Mostue valgte å skrive om det. Det var lurt, og jeg er litt overrasket over at dette er første gang jeg har kommet over det i apokalypsefortellinger (men jeg utelukker så visst ikke at det finnes der ute, jeg har jo ikke lest alt). Det er en av verdens vanligste parasitter, noen data forslår at så mange som en tredjedel av verdens befolkning har blitt utsatt for parasitten, jeg kjenner selv minst en person som har det bekreftet, sikkert flere, kanskje til og med meg selv, eller deg. Utover å innebære risiko for fosteret under graviditet og for mennesker med svekket immunforsvar, er det generelt få eller ingen symptomer hos friske voksne mennesker. Parasitten formerer seg i tarmene til katter. Derfra kan mus (og forøvrige alle andre varmblodige skapninger) bli smittet. T. gondii tar kontroll over musa og påvirker den kort sagt til å oppsøke katter (jepp). På denne måten vil musa bli spist av katten, og parasitten kan igjen formere seg og gjenta prosessen. Noe forskning foreslår at parasitten også kan påvirke oppførselen til sin menneskelige vert på subtile måter.

Mostue har laget sin egen muterte variant, og kalt den MTG. Resultatet er de forrykte. Det er klart det er skummelt, når tilsynelatende hvem som helst plutselig kan bli helt sprø og forsøke å drepe deg med eget liv som innsats. Når du ikke aner hvordan det smitter. Dette er ikke treige, dumme zombier. Det er intelligente mennesker som deg og meg, med et eneste mål: å angripe og drepe.

Som sagt, det er først et langt-unna-problem for tenåringen Brage. Noen skumle nyhetsbilder fra Asia, men ikke noe mer enn det. Så begynner det å spre seg. Meldinger om at den begynner å flytte seg nærmere og nærmere Europa gjør at katastrofen blir stadig mindre fjern. USA får sine første utbrudd. Så skjer det i Hellas. Kanskje er ikke Norge så trygt, selv om vi er blant verdens rikeste; selv om ungdommer flest her har det som plommen i egget; selv om opprør og pandemier vanligvis er noe som skjer i andre deler av verden…

Nei, Norge er definitivt ikke trygt. Mørket kommer krypende, klorer på døra. Brage, og resten av lokalsamfunnet, endres for alltid.

Det er noe visuelt med denne fortellingen. Den flyter på en måte som minner meg om filmer og tv-serier. Mye action; tidvis heseblesende og hjertestoppende sekvenser, helt i motsetning til for eksempel en annen skandinavisk apokalypsefortelling jeg leste i år: Ett sekund om gangen av Sofia Nordin. Mostue legger heller ikke fingrene i mellom når det gjelder å skildre brutale, traumatiske hendelser, og det er ikke småtteri Brage må håndtere. Makan. Dette er mørkt, intenst og skummelt. Det er en påminnelse om hvor sårbar menneskeheten egentlig er, og hvor fort det kan gå galt (vanskelig å skrive det uten å peke på Ebola-krisen).

Samtidig vil jeg trekke frem hvordan Mostue klarer å hele tiden holde på det menneskelige i alt det fæle; det så veldig banale men likevel uhyre viktig som Brages forelskelse i Frida. Brage må tilpasse seg en verden full av menneskelige rovdyr, han må drepe, han må overleve, og allikevel banker hjertet fortere når han ser på Frida. En forelskelse kan oppleves som like overveldende som apokalypsen, og jeg synes Mostue får frem balansen på en fin måte.

En av de tingene jeg har likt best med stilen til Mostue er hvor lett jeg faller inn i det språklige. Jeg roste Den siste magiker for å ha en protagonist med en troverdig stemme, og jeg velger å rose også denne boka for det. Det kan hende det er fordi vi har den samme dialekta at det faller så naturlig. Mostue legger seg på en ganske lite avansert tone, delvis fordi dette fortelles i førsteperson, og delvis fordi jeg mistenker at han ikke ønsker at språklige krumspring skal komme i veien for handlingen. Dette er helt ok, det funker. Man kunne kanskje ønske seg litt mer bakgrunn på flere av karakterene for å gi dem dybde, men igjen: førsteperson entall. Det kan hende at vi får mer kjøtt på enkelte bein med oppfølgeren.

Men jeg kan ikke skrive denne anmeldelsen uten å klynke litt over slutten. Ingen fare, jeg har ikke tenkt til å spoile noe som helst. Jeg har bare tenkt å påpeke at jeg så omtrent sånn ut da jeg var ferdig:

Håret mitt så vel omtrent likt også. Og jeg har vanligvis ikke krøller. Det er i sånne tilfeller jeg vil ha neste bok liggende klar, slik at jeg kan ta fatt på den med en gang. Men neeeeida. Så jeg venter i spenning på del 2, og anbefaler i mellomtiden gjerne Brages historie videre til deg.

kortsagt-mørkt

Bok-trailer:

Andre bloggere om boka:
Kasiopeiias bøker
Karis bokprat

Om forfatteren:
IMG_8109Sigbjørn Mostue (f. 1969) har tidligere forfattet blant annet trilogien Alvetegnet (Gravbøygen våkner, Nissedreperen, Krakens gap) og Den siste magiker-trilogien (Den siste magiker, Belz & Ebub, Nimrod). Alvetegnet har fått Arks barnebokpris og ble nominert til Brageprisen. Den siste magiker ble nominert til Arks barnebokpris og Ungdommens kritikerpris. Han skriver også krimthrillere sammen med Johnny Brenna. Mostue er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet som redaktør.
Hjemmeside | Wikipedia | facebook | goodreads

Fragments og Ruins – Dan Wells

Bok 2 og 3 i Partials Sequence
Sjanger: Dystopi/YA/post-apokalypse
Utgitt: 2013 / 2014
Format: Lydbok
Lest av: Julia Whelan
Forlag: Harper Collins
ASIN: 9780007519705 / 9780007581665
Spilletid: 16 timer, 20 minutter / 12 timer, 39 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel

Dette er en anmeldelse av andre og tredje bok i en serie. Hvis du ikke har lest Partials, bør du unngå denne anmeldelsen siden det dukker opp spoilere.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om Fragments:
Fighting to stop a war that could destroy everyone alive… Kira Walker nearly died searching for the RM cure, but the battle for survival is only just beginning. The genetically engineered Partials are inextricably bound to a greater plan that could save both races and give Kira the answers she desperately seeks. Venturing deep into the wasteland, Kira’s only allies are an unhinged drifter and two Partials who betrayed her yet saved her life the only ones who know her secret. Back on Long Island, what’s left of humanity is gearing up for war. But their greatest enemy may be one they didn’t even know existed. It is the eleventh hour of humanity’s time on earth; this journey may be their last.

Forlaget om Ruins: The only hope for humanity isn’t human. But she’s fighting to stop a war that could destroy them all… Kira is fighting to prevent a final war between Partials and humans in the gripping final installment of the teen sci-fi blockbuster Partials series. Humans and Partials alike are on the brink of destruction, and their only hope is to work together. But there is no avoiding it – the final war to decide the fate of both species is at hand, and every faction seems determined to tear the others apart. Both sides hold in their possession a weapon that could destroy the other. Kira has fought her way through madness and ruin, but the greatest horror lies in a place she had never dared to consider: herself. She has one chance to save both species and the world. But it might be at the cost of her life…
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det blir en kombinert anmeldelse av disse to, for så fort jeg var ferdig med Fragments startet jeg på Ruins. Tok ikke pause en gang, bare rett på. Hvorfor? Fordi denne serien starter ganske bra og avsluttes på en utrolig episk måte.

Fragments begynner altså med at Kira forlater Long Island. Bildet med den kryptiske oppmodningen til å «find the trust» driver henne ut på en ensom reise for å finne svar. Nandita er fortsatt borte. Søstrene og Marcus blir igjen på Long Island, mens Samm befinner seg med andre partials. Kira fant kuren, men hun kan ikke reprodusere den. Svaret må være der ute et sted, og hun må finne det for å unngå utslettelse av både menneskeheten og Partials.

Jeg skal la være å utbrodere noe særlig mer om plottet siden jeg anmelder begge to i samme slengen. Jeg var en smule skeptisk til den første boka fordi jeg følte at det skortet litt på troverdigheten. Jeg hadde vanskelig for å tro at hun var den første/eneste som fikk disse idéene. Jeg har fortsatt vanskelig for å tro dette, men i oppfølgerne blir dette irrelevant. I sitt eget univers øker troverdigheten i Fragments, og settingen er 100% troverdig i Ruins. Jeg kan ikke huske forrige gang jeg leste en serie der jeg gav første bok 3/5, bok to 4/5 og avslutningen 5/5 (på goodreads altså). Denne serien bare vokser og vokser.

Jeg har litt vanskelig for å ta tak i det jeg likte så godt med disse to bøkene, men jeg kan snakke litt om det jeg begynte på i anmeldelsen av Partials. Mangfoldet. Dan Wells beskriver et etnisk mangfold, der rasisme blant menneskene har blitt fullstendig meningsløs. Når menneskeheten består av 35 000 mennesker (totalt), og er i ferd med å dø ut fordi de ikke kan reprodusere, så blir prioriteringene litt annerledes. Men faktum er at rasisme står helt sentralt i denne serien – det er et hovedtema. Her står konflikten mellom menneskeheten og Partials isteden, og begge har problemer med den andre. Måten denne konflikten er bygget opp på er så realistisk at det nesten er vondt å stå på sidelinjen å se på.

Og det bringer meg til et annet punkt: karakterene er komplekse, motivene er mange og sympatien min ligger ikke hos en av sidene. Det er ikke så veldig ofte jeg lar meg imponere av dybden til så mange karakterer i en ungdomsbok, men her ble jeg virkelig sugd inn. Wells beskriver prosessene som gjør at karakterene har blitt det de har blitt. Wells stoler på at vi klarer å henge med. Han stoler på at leseren klarer å takle store, vanskelige temaer. Han stoler på at vi takler moralske dilemmaer og umulige valg. Han tør å sette skarpt lys på miljøproblemer. På genteknologiens positive og negative sider. Han stoler rett og slett på leseren sin, og han gir det sitt ytterste.

Og han klarer alt dette uten å ofre den tidvis heseblesende spenningen som gjør at man kan risikere å glemme å puste nå og da.

Vi snakker en leseopplevelse av typen «ikke klare å slutte å lese, men grue seg enormt til det er over.» Vi snakker spesielt en scene som gjorde så inntrykk at jeg utbrøt «å nei…» mens jeg kjente en klump i halsen. Og jeg er så overrasket, siden den første boka bare gjorde middels inntrykk. Jeg skulle virkelig ønske at dette var en serie på 6-7 bøker, og at jeg fortsatt hadde mange igjen. Den er helt der oppe sammen med Hunger Games og Divergent.

Sånn i tilfelle det var uklart, så anbefaler jeg serien varmt. Den starter litt sånn trekke-på-skuldrene-aktig, men for en episk fortelling den blir. YA-forfattere, hør etter: Slik avslutter man en post-apokalyptisk/dystopisk serie. Jeg får frysninger.

kortsagt-fragments

Bok-trailere:

Om forfatteren:
Dan Wells (f. 1977) er en amerikansk forfatter som for tiden bor i Stuttgart (Tyskland). Han skrev sine første fortellinger da han gikk på barneskolen, og har en bachelorgrad i engelsk fra Brigham Young University. Han er muligens best kjent for John Cleaver-serien, som begynner med I Am Not a Serial Killer (2009). Han har blitt nominert til flere store priser. Han er broren til Robison Wells, som også skriver bøker.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Partials – Dan Wells

Bok 1 i Partials Sequence
Sjanger: Dystopi/YA/post-apokalypse
Utgitt: 2012
Format: Heftet
Oversatt av:
Forlag: Harper Collins
ASIN: 9780007465224
Sider: 468
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
The only hope for humanity isn’t human. In a world where people have been all but wiped out by a virus created by part-human cyborgs called ‘Partials’, and where no baby survives longer than three days, a teenage girl makes it her mission to find a cure, and save her best friend’s unborn child. But finding a cure means capturing a Partial…
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Denne leste jeg i forbindelse med lesesirkelen Reading in the Rain på Goodreads, som forøvrig ble startet av BookNerdMille. Siden den allerede har stått i bokhylla mi i et par års tid, var det ingen grunn til å la være. Nå er den ferdig lest, og selv om jeg definitivt kommer til å lese resten av serien, så var det et par ting som plaget meg.

Kira Walker bor altså i det vi kan anta er den siste betydelige menneskelige kolonien. Resten er tapt til Partials, biologiske roboter som først ble skapt av mennesker for å kjempe i Isolasjonskrigen, og som deretter vendte seg mot sine tidligere ledere. Da de slapp viruset RM for 11 år siden, ble nesten hele menneskeheten utryddet. Det er riktig nok ikke det som er problemet nå. Problemet er at ingen barn overlever mer enn ca 3 dager før de dør. Menneskeheten overlevde kanskje 11 år siden, men nå dør den ut fordi den ikke lenger kan formere seg.

Regjeringen har inntrodusert Hope Act, som krever at alle jenter fra 18 år må være gravide til en hver tid. Nå kan ting tyde på at de er i ferd med å senke alderen til 16. Kira

Vi kan begynne med det positive: Jeg liker godt premisset. Mennesker skaper maskiner, mennesker mister kontroll på maskiner, mennesker dør i hopetall helt til bristepunktet, før en slags våpenhvile eksisterer – selv om menneskeheten

Jeg er dessuten begeistret for mangfoldet Dan Wells tilsynelatende har gjort et poeng av å inkludere. Barne- og ungdomslitteraturen anklages stadig for å være heteronormativ og i det hele tatt ganske blendahvit og vestlig i uttrykket. Hovedpersonen Kira beskrives som «mostly Indian in appearance», med lys brun hud og mørkt hår. Jeg tipper at Xochi kommer fra Sør-Amerika (Mexico, kanskje?) utifra navnet, og Yoon høres veldig koreansk ut. Mr. Mkele, som driver med etteretning for regjeringen, beskrives som av afrikansk opphav. Jeg regner med at Nandita er indisk, mens Jayden van Rijn har et etternavn som høres nederlandsk ut. Det er flere enn disse også. Poenget er at Wells har satt sammen en troverdig gruppe overlevende med røtter fra hele verden.

Men så er jeg ikke helt overbevist av deler av plottet. Her vil det dukke opp spoilere for de som ikke har lest boka, scroll forbi teksten i lysegrått:

For det første synes jeg det er usannsynlig rart at i løpet av de 11 årene menneskeheten sakte, men sikkert har dødd ut, så har ingen tenkt på det (for meg) vannvittig åpenbare: Partials slapp viruset. Partials er immune. For å finne immunitet, hadde det vært nyttig å forske på en partial. Jeg klarer ikke tro at det skal en (dog smart) 17-åring til for å komme på dette. Det er jo helt grunnleggende. Ærlig talt?

For det andre ble det tidvis veldig forutsigbart. Mistanken min ble vekket på side 93 og (for min del) 100% bekreftet på side 165. Jeg opplever det også som en slående svakhet at ingen har tatt noen blodprøve av Kira – ikke engang hun selv i forskningen. Hun bruker tilfeldigvis noen andre sitt blod. Jeg skjønner at hvis hun ikke hadde gjort det, ville mye av spenningen forsvunnet, men jeg opplevde det som en sprekk i troverdigheten.

Jeg har vanskelig for å tro at ingen har kommet på de tingene Kira kommer på – det er det jeg prøver å si. Og selv om Kira viser seg å ha et slags fortrinn over andre, så dreier dette seg om saker *jeg*, uten bakgrunn innen medisin (men dog med en over gjennomsnittet interesse i mikrobiologi og epidemiologi), tenkte meg frem til. Når det gjentatte ganger nevnes i teksten at «verdens beste» forskere har forsøkt å løse problemet i 11 år, så får jeg det bare ikke til å stemme. Niks.

Spoilere slutt!

Når dette er sagt, så klarer jeg å sette pris på romanen for det den er. Den er spennende (dog ikke så spennende som den prøver å være, av årsakene jeg nevner over) og den er et nokså friskt pust innen sjangrene dystopi/katastrofe. Et pluss er at kjærlighetsdramaet holdes på et minimalt nivå, men jeg har en aldri så liten følelse av at dette kan utvikle seg til å bli ganske så dramatisk i de neste bøkene…

Kira er en bra protagonist, og det er svært befriende at det fokuseres så lite på utseende her! Mange YA-forfattere skaper heltinner som er helt fantastisk slående vakre, men som ikke vet det selv. I Partials får dette minimalt med oppmerksomhet. Bortsett fra når fysikken til Samm beskrives, da, men så er det også en naturlig del av karakteren hans. Kira er smart. Hun er ressurssterk, hun kjemper for rettferdighet, og utseendet hennes er nokså irrelevant.

Jeg blir definitivt med videre. Må jo finne ut av hvordan dette utvikler seg. Anbefales.

kortsagt-partials

Boktrailer:

Om forfatteren:
Dan Wells (f. 1977) er en amerikansk forfatter som for tiden bor i Stuttgart (Tyskland). Han skrev sine første fortellinger da han gikk på barneskolen, og har en bachelorgrad i engelsk fra Brigham Young University. Han er muligens best kjent for John Cleaver-serien, som begynner med I Am Not a Serial Killer (2009). Han har blitt nominert til flere store priser. Han er broren til Robison Wells, som også skriver bøker.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Ett sekund om gangen – Sofia Nordin

Bok 1 i en trilogi
Sjanger:
Ungdom/dystopi/apokalypse/scifi
Utgitt: 2014 (først: 2013)
Format: Innbundet
Oversatt av: Lene Stokseth
Illustrert av: —
Forlag: Mangschou
ISBN: 9788282380911
Sider: 214
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
«Jeg flykter, farer ned trappene til tross for at det ikke er noen som kan jage meg. Det er faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.»
Feberen har drept familien hennes og alle på skolen og i resten av samfunnet. Hedvig forlater alt. Hun må bort. Det ligger lik i gatene, og motorveien er full av bilvrak. Hun er ensom i verden. Eller fins det noen andre der ute?
«Ett sekund om gangen» er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for barn og ungdom. «Et sekund om gangen» er første bok i trilogi.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg tuller ikke engang: jeg klynket da jeg innså at siste side var lest (godt jeg var alene, for det kunne blitt merkelig). Dette er ei bok som kommer i en tid der dystopier og apokalypseromaner for ungdom og unge voksne slippes nærmest som på samlebånd – og det er ei bok som fint klarer å skille seg ut på en god måte. Jeg får vibber til Høsten av Jan Henrik Nielsen, og den likte jeg utrolig godt. Nominasjonen til Nordisk Råds litteraturpris er velfortjent.

Boka begynner rått og brutalt:

Jeg flykter, farer ned trappene selv om det ikke er noen som kan jage meg.
Det er faktisk ingen. Alle er døde.
Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.
Strømmen er borte, og det er så mørkt i trappeoppgangen at jeg ikke ser hvor jeg setter føttene, men jeg løper likevel, bort. Skrittene gjaller mot veggene.
Din feil, gjaller de. Din feil. Nei, stopp.
Jeg burde bli værende i leiligheten. Jeg burde ta med meg mat og vann, men det klarer jeg ikke. Jeg vil ikke ha med meg noe hjemmefra. Ingenting som har vært i samme leilighet som den døde familien min. Som om dødsfallene deres har smittet over på tingene våre.
Jeg vil bare komme meg bort herfra, og så vil jeg ta av meg alle klærne og vaske meg og vaske meg til det ikke er et eneste støvkorn på hele meg som har rørt ved all denne døden. Ikke fordi jeg er redd for smitten. […] Nei, feberen er jeg ikke redd for. Det er minnene jeg vil vaske bort. Følelsen av at det på en eller annen måte var min feil.
Jeg klarte ikke hjelpe dem. De ropte på meg, og jeg løp mellom sengene deres, fortere og fortere, men jeg klarte ikke å hjelpe.

Hedvig er 13, og mer eller mindre over natten har hun blitt helt alene. Likene ligger strødd i gaten. Alt hun vil er å komme seg vekk. Vekk fra døden og minnene. Men hvordan skal ei byjente som henne klare seg? Hvordan klarer man seg når man ikke kan gå på butikken eller google noe man lurer på? Og hva vil det egentlig si å være helt alene her i verden? Er hun egentlig helt alene?

Jeg nevnte Høsten innledningsvis, og jeg nevner den igjen. Noe av det jeg likte best med Høsten var stillheten. Den fullstendige mangelen på sensasjonsjag og spenning bare for spenningens skyld. Følsomheten i pennen og fokuset på karakterene og ikke på cliffhangere og livsfarlige zombier/mutanter/ville dyr/you name it. Akkurat sånn er Ett sekund om gangen også, og det funker så utrolig godt. Språket er nøkternt, det holder seg til saken – og følelsene dirrer både på og mellom linjene.

Hedvig er svært troverdig. Hun er ung. Hun kastes ut i en situasjon det er vanskelig å forestille seg uansett hvor gammel og erfaren man er, og hun må lære alt på egen hånd. Hun er ikke dum, hun er bare ei vanlig helt normalt usikker jente i begynnelsen på tenårene. Det er hjerteskjærende når hun tenker på at hun er helt alene og aldri vil få vite hvordan det er å kysse og ha sex med en gutt. Det er hjerteskjærende når hun trår ut av skyggen til den nå døde venninnen som mer eller mindre bevisst har trykket henne ned og brukt henne som dørmatte for å hevde seg selv (dette er noe Hedvig begynner å innse nå når skyggen ikke lenger hviler over henne, og det er noe jeg personlig har kjent på kroppen). Hedvig er pokker så lett å se for seg, og det er så fint å se (eller… lese…) henne blomstre (og mislykkes) i en ekstremt vanskelig situasjon hun er tvunget inn i.

Jeg leste nesten hele boka i et jafs. Jeg klarte ikke legge den fra meg – og det helt uten at forfatteren bruker billige triks som cliffhangere. Ett sekund om gangen går mange av de amerikanske bestselgerdystopiene en høy gang, på samme måte som Høsten. Dette er en roman som kommer til å sitte i meg i lang tid, og jeg er allerede frustrert over at de to neste bøkene ikke er å få tak i enda (Spring så fort du kan kom nylig ut på svensk). Denne romanen fortjener mange, mange lesere og bør frontes på skolebibliotek over alt. HØRER DERE, BIBLIOTEKARER? 😀

Avslutter med noen kommentarer jeg har funnet på bloggen hennes, fra folk i målgruppa hennes, i tilfelle dere ikke tror på meg:

Hejj! Jag heter Isabelle och är 12 år!
Jag har läst: en sekund i taget & spring så fort du kan!
JAG TYCKER DEM ÄR SÅ SJUKT BRA!
Jag läste ut båda på två veckors jag kunde inte sluta läsa dem! Kommer de någon fortsättning på de? Det är så svårt för mig att hitta böcker jag gillar men jag gillar dessa två böckerna!

~

Hej!
Jag är 12 år och har läst ”en sekund i taget” & ”spring så fort du kan”. För mig kändes det inte som om jag läste din bok för det kändes mer som om jag upplevde den. Jag älskar det du skriver om och jag känner igen mig väldigt mycket i boken.

~

Hej!
Jag läste nyss ut din bok ”En sekund i taget”.
En favoritbok just nu!

kortsagt-ettsekund

Bok-trailer (men boka er bedre enn det virker utifra denne…)

Andre bloggere om boka:
elis lesebabbel
Bokhora
paperback lover
Malins bokblogg

Om forfatteren:
Sofia Nordin (f. 1974) er en svensk forfatter og oversetter, best kjent for sine barne- og ungdomsbøker. Hun debuterte med Äventyrsveckan i 2003, som vant konkurransen «Berättarglädje» og har blitt oversatt til flere språk. Blant øvrige utgivelser finnes Förlåt Elina (2005), Natthimmel (2009) og Det händer nu (2010), samt voksenbøkene Utanmyr (2005) og Gå sönder, gå hel (2011) Hun har blant annet oversatt de norske bøkene Juli av Tania Kjeldset og Sangen om en brukket nese av Arne Svingen til svensk.
Wikipedia | blogg | goodreads
Foto: Viktor Gårdsäte


Besøk siden 12. mars '10

  • 364 803 hits

Instagram

I am participating in SFF180's Space Opera September, and I chose Becky Chambers' To Be Taught if Fortunate as my first book. The quest I am on is to read at least 4 books. The challenges are: 1: read a space opera novella (which is what I'm reading now) 2A: read two space operas by women 2B: read a space opera by a diverse author and/or with a diverse main character 3: read a space opera from before you were born 4: read a space opera with 500 pages or more. There are unlocks for each challenge, and the path you follow is decided by whether you pick 2A or 2B. Look up SFF180's YouTube channel for more information, and search for "SSF180 presenters Space Opera September 2019" on goodreads to find the group. Among other things, you will find a huge list of women and non-binary space opera authors there. #spaceoperaseptember2019 #sff180 #readathon #readingchallenge #soseptember2019 #sos2019 #tobetaughtiffortunate #beckychambers #scifi #sciencefiction #spaceopera #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #currentlyreading
(I'll do this one in Norwegian). Leste nylig Linnéa Myhres nyeste bok, Meg meg meg. Likte den! Synes @linniiie får til den skildringen av... Hva skal jeg si... unnvikende retningsløshet og angst veldig bra. Protagonisten er med den eldre kjæresten sin til LA mens han jobber, uten å egentlig ha noe spesielt å ta seg til. Så hun klamrer seg fast til det samme ankeret hun klamret seg fast i da hun var yngre, nemlig Britney Spears. Anbefales videre! #megmegmeg #linnéamyhre #linneamyhre #book #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #ebok #ebook #bookporn #bookshelf #kindle #ereader #bookstagrammers #reading #bookreview #britneyspears
The Gift of Fear by Gavin de Becker is one of those books that has kept popping up everywhere for years. Last time that happened was when I watched the movie Unsane. And now I've finally read it (it's been in my library for years). I thought it was quite interesting, there are a lot of harrowing statistics and anecdotes. I'm still not sure if I'm able to separate genuine fear, which according to de Becker is a good thing, from general worry and anxiety, which is not very helpful. But still! I'd recommend this one, as have many, many people before me. #thegiftoffear #gavindebecker #ebook #book #books #classic #nonfiction #sakprosa #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #lesetips #bokorm #bookworm #lesehest #welovebooks
I recently read "Bad Blood" by John Carreyrou. The story of Theranos and Elizabeth Holmes is so weird - and it's shocking that something like this could and did happen. If you're not familiar with this case, I'd recommend the HBO documentary "The inventor", as well as this book. Holmes will be on trial in 2020. #badblood #theranos #elizabethholmes #johncarreyrou #books #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #ebook #bookporn #bookshelf #newbook #bookhaul #documentsary #nonfiction #sakprosa
Very happy to have gotten my hands on 'Plantelykke' by Anders Røyneberg, aka @arcticgardener. 🌱 It's a beautiful book, full of helpful advice for beginners and experienced plant lovers alike. It was a gift from @kavehrashidi and @ainahaugr, and it's signed (with an awkward inside joke). Thank you! ❤ The plants featured in this picture, not including the ones on the actual cover: Begonia Maculata, Fittonia Verschaffeltii, String of Hearts, String of Pearls, Peperomia Prostrata, Begonia Rex, Alocasia Polly, Kalanchoe Thyrsiflora, Monstera Adansonii #plantelykke #andersrøyneberg #arcticgardener #sakprosa #nonfiction #coffeetable #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #bookish #bookstagram #bookporn #plantporn
[Leseeksemplar fra forlaget // ARC from the publisher] When I finished reading the first half of of the story about Vei earlier this year, I was sad to discover that the last half wasn't out yet. So imagine my excitement when the publisher sent it to me without me knowing not too long ago. I'm not sure if this story exists in English yet, but it should. Vei by the Swedish authors Sara B. Elfgren and Karl Johnsson consists of 11 chapters split into two books. The story follows the young woman Vei in a world based on norse mythology, where her destiny is not for her to decide. I must say I liked the first half better than the second one, but I happily recommend it! Beautiful artwork, I remember a couple of pages with a lot of red and tangled hair in particular. 🥰 #vei #sarabelfgren #karljohnsson #graphicnovel #comicbook #newbook #bookhaul #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #teaporn #bookporn #egmont
Emily Eternal by M.G. Wheaton has been showing up in recommendations all over the place recently, and when I found it on the recommended shelf at @outlandkirkegata, I went for it. About the book: Emily is an artificial consciousness, designed in a lab to help humans process trauma, which is particularly helpful when the sun begins to die 5 billion years before scientists agreed it was supposed to. So, her beloved human race is screwed, and so is Emily. That is, until she finds a potential answer buried deep in the human genome. But before her solution can be tested, her lab is brutally attacked, and Emily is forced to go on the run with two human companions - college student Jason and small-town Sheriff, Mayra. As the sun's death draws near, Emily and her friends must race against time to save humanity. But before long it becomes clear that it's not only the species at stake, but also that which makes us most human. #emilyeternal #mgwheaton #book #books #newbook #bookhaul #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #scifi #sciencefiction #bookstagrammers #bookporn #coffeeporn #plantporn
I first saw Elisabeth (@elbakken) recommend Planetfall by Emma Newman earlier this year, and since then it has been making the rounds on Norwegian bookish social media. Obviously couldn't let that one pass me by, I trust her taste! About Planetfall: Renata Ghali believed in Lee Suh-Mi’s vision of a world far beyond Earth, calling to humanity. A planet promising to reveal the truth about our place in the cosmos, untainted by overpopulation, pollution, and war. Ren believed in that vision enough to give up everything to follow Suh-Mi into the unknown. More than twenty-two years have passed since Ren and the rest of the faithful braved the starry abyss and established a colony at the base of an enigmatic alien structure where Suh-Mi has since resided, alone. All that time, Ren has worked hard as the colony's 3-D printer engineer, creating the tools necessary for human survival in an alien environment, and harboring a devastating secret. Ren continues to perpetuate the lie forming the foundation of the colony for the good of her fellow colonists, despite the personal cost. Then a stranger appears, far too young to have been part of the first planetfall, a man who bears a remarkable resemblance to Suh-Mi. The truth Ren has concealed since planetfall can no longer be hidden. And its revelation might tear the colony apart… #planetfall #emmanewman #sciencefiction #scifi #gollancz #book #books #newbook #bookhaul #litteratur #literature #bookish #bookstagram #bookstagrammers #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #plants #bookporn #plantporn #begoniamaculata
Hunger (Sult) by Knut Hamsun is one of my favourite books. Obviously had to read this new graphic novel adaptation by Martin Ernstsen. I'd happily recommend it, I find the text and illustrations perfectly compliment each other. Ernstsen captured the protagonist's inner turmoil very well! #knuthamsun #sult #hunger #martinernstsen #book #classic #klassiker #bok #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #nrklesetips #lesehest #bokorm #bookworm #graphicnovel #tegneserie #bookporn
One of my favourite hobbies, aside from reading, is embroidery. So obviously, when I came across "Threads of Life" by Clare Hunter, which claims to offer "A history of the world through the eye of a needle", I had to get it. #threadsoflife #clarehunter #books #bøker #litteratur #literature #bookish #bookstagram #instabook #booknerd #bookcoverlove #coverlove #boktips #lesetips #bokorm #bookworm #nonfiction #history #historybook #embroidery #crafts
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 75 andre følgere

Bloggurat