Posts Tagged 'andre verdenskrig'



Hotellet på hjørnet av bitter og søt – Jamie Ford

Sjanger: Roman
Først utgitt: 2009
Denne utgaven utgitt: 2009
Forlag: Pantagruel
Format: Innbundet
ISBN: 9788279004097
Sider: 342
Kilde: Jeg har mottatt og lest denne for forlaget

****
Om boka: Seattle 1942: Ungdomskjærestene Keiko og Henry blir skilt fra hverandre under dramatiske omstendigheter under krigen. En parasoll og en plate med jazzmusikk blir gjemt bort i kjelleren på Hotel Panama, sammen med minnene de har skapt sammen.
44 år senere har Henry blitt enkemann og bor fortsatt i Seattle. Plutselig en dag dukker tingene fra Hotel Panama opp. Henry begynner igjen å gruble over hva som egentlig skjedde med Keiko og familien hennes. Er hun fortsatt i live? Og hvis hun er det, husker hun ham?
****

USS Shaw eksploderer under det overraskende japanske angrepet på Pearl Harbor. Foto: ukjent

Den 7. desember 1941 angrep Japan brutalt Pearl Harbor, og amerikanerne ble kastet inn i hysteri og frykt for et nytt angrep. Amerikas president på denne tiden, Theodore Roosevelt, ble utsatt for press når det gjaldt alle japanerne som bodde i USA; mistanker om at de jobbet for fienden – at de var fienden – skylte over landet. Den 19. februar ’42 skrev presidenten under på Executive Order 9066, en signatur som sendte ca 120 000 personer av japansk opphav til arbeids- og interneringsleire. Det fikk ikke hjelpe at over 2/3 av de «evakuerte» var amerikanske borgere, at mange av dem var født i USA og ikke engang snakket japansk, og at store deler av dem var små barn. Så vidt meg bekjent ble det aldri bevist at en eneste en av de 120 000 var illojale mot USA.

Det ble ofte satt opp midlertidige leire av typen som skildres i denne boka, der familier ble inkvartert i gamle kvegtelt o.l., men de ble gjerne flyttet innover i USA. Leiren som fortelles om i Hotellet på hjørnet av bitter og søt, Minidoka i Idaho, eksisterte i virkeligheten og var åpen fra 10. august 1942-28. oktober 1945. På det meste bodde 9397 personer i de små brakkene de nå måtte kalle hjemme, mange etter å bare ha fått 48 timers varsel på at de skulle bli tvangsevakuert fra hjemmene sine.

I 1943 fikk alle de internerte over 17 år to spørsmål for å teste deres lojalitet til USA. Spørsmål en lurte på om de var villige til å gå inn i den amerikanske hæren og delta i kamp (på amerikansk side, naturligvis) når enn det måtte bli beordret (kvinner ble spurt om de var villige til å melde seg som frivillige som sykepleier eller i Women’s Army Corps). Spørsmål to spurte om de var villige til å sverge ubetinget troskap og trofast forsvare USA fra noen eller alle angrep fra utenlandske eller innenlandske krefter, og benekte enhver form for troskap og lydighet til den japanske keiseren, eller til en annen utenlandsk regjering, makt eller organisasjon.

Etterhvert som krigen i Europa tok slutt og Japan kapitulerte, ble leirene gradvis lagt ned, og de «evakuerte» fikk returnere til sitt gamle liv – som sjelden var noe å skryte av. Mange hadde desperat solgt unna eiendeler til sleipe kjøpere som vet å benytte seg av desperate situasjoner, og hjemmene deres var ofte solgt eller jevnet med jorden. Mange hadde forsøkt å gjemme sine kjæreste eiendeler på steder som for eksempel det omtalte Hotel Panama i Seattle, som eksisterer i virkeligheten. Mange av eiendelene er fortsatt å finne utstilt på hotellet; de ble aldri plukket opp igjen.

Selv om det ble hevdet at alle amerikanere av japansk herkomst ble evakuert for sin egen sikkerhets skyld, var de reelt sett fanger, og leirene var omgitt av vakttårn og piggtrådgjerder. Foto: ukjent

Det var dagens historietime, og jeg synes jeg måtte ta med akkurat den informasjonen der, for det er en situasjon jeg finner hjerteskjærende. I Hotellet på hjørnet av bitter og søt treffer vi Henry Lee. Vi følger to parallelle historier – en fra da han var 12 i 1942, og en fra da han i godt voksen alder sitter igjen som enkemann i 1986. De dramatiske omstendighetene som skiller Keiko og Henry som omtalt på vaskeseddelen, er nettopp i forbindelse med tvangsevakueringen. De to møttes som de eneste «utlendingene» på en skole for hvite, Henry med kinesiske foreldre og Keiko med japanske foreldre (dog født i Amerika). Henrys far hater alt Japan står for; Kina og Japan har kjempet mange brutale slag opp i gjennom tidene, og Henry må naturligvis holde det skjult at hans nye bestevenn(inne) har japanske forfedre. Henry tvinges til å bruke en button med påskriften «Jeg er kineser», spesielt i en tid der japanere blir sett på som fienden, og der amerikanere flest ikke ser forskjell på en kineser og en japaner (eller en koreaner og vietnameser for den saks skyld). Keiko sier selv med stolthet at «Jeg er amerikaner». Det hjelper selvsagt ikke når tvangsevakueringene settes i gang.

Settingen i denne boka har derfor et kjempepotensiale. Vi har ikke bare andre verdenskrig som bakteppe, med en masse raseri rettet mot japanere, men vi har også konfliktene som oppstår når en kinesisk gutt fra en tradisjonell, kinesisk familie faller for en japansk (dog amerikansk) jente. Derfor var det synd at boka ikke gjorde det helt store inntrykket på meg. Den er lettlest, med ikke de helt store språklige, positive overraskelsene. Mye av det jeg pirket på kan ha kommet med oversettelsen, ikke vet jeg, men jeg blir for eksempel ikke helt komfortabel med språkføringen til 12-årige Henry. Her er et utdrag fra hvordan han snakker:

Hun tittet på ham, og et lite smil ble til et skjevt flir. Han var nervøs og snublet over ordene.
«Jeg var bekymret for skolegangen,» sa Henry. «Vi må for all del ikke sakke akterut, især fordi lærerne uansett ikke ofrer mye oppmerksomhet på oss…»

Først prøvde jeg å se for meg en moderne 12-åring snakke sånn. Ikke tale om! Så prøvde jeg å se for meg en 12-åring i 1942 snakke sånn, og jeg fikk det fortsatt ikke til å stemme helt. Da synes jeg heller at rivjernet av ei kantinedame, Mrs. Beatty, har en mer troverdig talemåte for ungdom – og da er det noe som skurrer. Jeg tror allikevel at det kan være noe som har oppstått i oversettelsen, for jeg kan ser for meg hvordan utdraget kan ha sett ut på engelsk, og det er med et ikke så ille.

Men det er for all del en fin historie. Selv om jeg ikke er helt fornøyd med gjennomføringen, setter den i sving de små grå – i allefall hos lesere som ikke vet så mye om interneringsleirene i USA under krigen. Ford tar opp problematikken rundt det å være «utlending» og stå med en fot i foreldrenes tradisjoner og en annen i den kulturen de har flyttet inn i, både gjennom Henry og Keiko. Jeg likte best historien fra 1942-45, og skumleste nok litt igjennom den fra 1986, men synes som sagt at Henry er fryktelig voksen for alderen. Nå måtte han riktignok være voksen i de situasjonene han ender i, men allikevel. Enkel og grei sommerlektyre som ikke veier så veldig tungt, og som desverre ikke tar i bruk alt potensialet forfatteren legger til rette for.

Eksempel på plakater og løpesedler som varslet at personer av japansk herkomst ikke fikk befinne seg i enkelte områder. Andre plakater inneholdt instruksjoner rundt tvangsevakueringer.

Vil du lese mer om interneringsleirene under andre verdenskrig?
Wikipedia
Infoplease
PBS
History on the net

Det finnes mange filmsnutter om temaet på youtube, blant annet denne:

Advertisements

Sigrid Finne – Marit Tusvik

Sjanger: Roman
Først utgitt: 2007
Denne utgaven utgitt: 2008
Forlag: Oktober
Format: Heftet
ISBN: 9788249505814
Sider: 220
Kilde: Jeg har lest og anmeldt denne boka for Litteratur i Vestfold

****
Om boka:
Hvor stor avstand må en ha og hvor langt må en reise for å se klart? Desperat etter å skrive ned det siste Sigrid Finne sa, drar forfatteren til en øde vindruepresse på Sicilia. Der kryper naturen selv inn i fortellingen. Sigrid Finne er en vittig og dypt alvorlig roman om hvordan livet dikter seg selv mens det pågår.

Marit Tusvik (f. 1951) debuterte i 1979 med dikt- og prosasamlingen Reisa til mandarinlandet, og har siden skrevet flere diktsamlinger, skuespill, barnebøker og romaner. Hun har mottatt Ibsenprisen, Nynorsk litteraturpris, Mads Wiel Nygaards legat og Doblougprisen.
****

Jeg skal ikke skryte på meg at norsk samtidslitteratur er det som oftest havner i handlekurven når jeg er på jakt etter nye leseopplevelser. Jeg kan heller ikke skryte på meg å ha hørt om Marit Tusvik før Litteratur i Vestfold gjorde meg oppmerksom på henne, men ut i fra den lange listen av utgivelser som står trykket bakerst i Sigrid Finne, er det ikke tvil om at hun har hatt mye på hjertet. Dette er en roman om en datters desperate forsøk på å skrive ned morens fortelling.

Jeg gikk inn og ut av flere butikker, og for hver gang jeg krysset gaten ble jeg mer og mer oppmerksom på at selv om jeg ikke så henne, var Etna overalt. Jeg kjente trykket fra henne, og i ansiktene til dem jeg møtte så jeg at de gjorde det samme og at de lot som ingenting.

Vi entrer fortellingen 2 år etter morens begravelse, og jeg-personen har reist til Sicilia for å forsøke å skrive der. Men skrivingen lar vente på seg. Hun blir alltid distrahert, spesielt av den mektige vulkanen Etna. Hver gang hun skal skrive, dukker det opp et eller annet, enten det er mangelen på kaffe, kulden, olivenplukking eller vinden utenfor. Dette er på mange måter fortellingen om å ikke klare å skrive, selv ikke når man er milevis unna der det man skulle skrive om skjedde.

Det er en sår fortelling, og vi følger jeg-personens nervøse forsøk på finne roen til å fortelle. Morens stemme blir stadig mindre, mens datteren stadig finner merkeligere og merkeligere grunner til å bli distrahert. Tusvik skriver på en måte som føles både personlig og nær, og jeg-et forteller på mange måter likt som man tenker; plutselig forsvinner skildringen ut i et sidespor om noe som ofte kan virke helt irrelevant. Hun virker ensom, på grensen til redd, og Tusvik klarer absolutt å få frem dette.

Jeg ønsket mer. Jeg ville skrive. Men hvordan få det til under en vulkan som sendte røyken sin ut i forskjellige farger i stadig skiftende humør?

Men – jeg er redd for at det er et lite ‘men’ her – Tusvik sliter litt med å overbevise meg om at dette er en fortelling jeg faktisk burde lese. Ordet ‘intetsigende’ melder seg når jeg forsøker å finne et adjektiv for å beskrive store deler av fortellingen, men det høres litt brutalt ut. Greia er at halve boka er tilegnet den tiden hun ikke klarer å skrive på Sicilia. Det tok ikke lange stunden før jeg skjønte at jeg-et på mange måter lar seg distrahere med vilje, at hun kanskje ikke er klar for å fortelle morens historie. Da virket med et halve boka litt intetsigende. Skrivevegringen blir veldig repeterende, og selv om jeg skjønner hvorfor den er der, grenser det nesten til kjedelig. Hadde boka vært lenger, skal jeg ikke se bort i fra at jeg hadde kastet inn håndkleet før slutten.

Men boka er ikke lenger. Og når del 2 kommer ca halveis ut i fortellingen får jeg fornyet lyst til å fortsette ferden. Det er da fortellingen kommer. Det er da vi får høre alt det jeg-et vegret seg for å skrive – og det løfter boka igjen. Tusvik forteller historien med en blanding av nåtid og fortid. Skildringene handler plutselig om krigen. Notatene til datteren glir sammen, og fortellingen legges frem med en ro som kun befinner seg på overflaten. Det som fortelles vitner nemlig om det mørke nede i dypet, og morens kompliserte fortid vekkes igjen til live gjennom Tusviks språk.

Sigrid Finne høstet mye god kritikk da den ble gitt ut. Dagbladet, Aftenbladet og NRK sine anmeldere var blant annet relativt fra seg av begeistring for dette kjærlige datterportrettet. Joda, jeg skjønner den positive vinklingen boka får fra utdannede kritikere. Den er relativt original – både det at noe over halve boka er egnet til det å ikke kunne skrive og Tusviks språkføring generelt – men jeg ble ikke helt overbevist om hvorfor jeg skulle lese denne fortellingen. I allefall ikke før skrivevegringen forsvant og fortellingen om Sigrid Finne faktisk kom i gang. Men for all del, det er et fint og originalt portrett av en mor.


Besøk siden 12. mars '10

  • 296,863 hits

Instagram

When I'm in a bit of a reading slump, I find it helps to read YA, a type of literature I otherwise don’t read that much anymore.  Currently reading The Sun Is Also a Star by Nicola Yoon.

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #thesunisalsoastar #nicolayoon I’ve never actually read The Catcher in the Rye by J.D. Salinger. Now is a good a time as any. From what I understand, people either love or hate the protagonist. Have you read it? What do you think?

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #nrklesetips #boktips #thecatcherintherye #bookhaul  #redderenirugen #jdsalinger #klassiker #classic #lesehest #bokorm #bookworm #bookporn I’ve never been a huge fan of Stephen King, but I’ve ended up reading quite a few of his books... At the moment I'm slowly working my way through the massive brick that is "It". #book #books #bøker #litteratur #literature #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #reading #currentlyreading #stephenking #it #pennywise #horror #skrekk The Bell Jar by Sylvia Plath is one  of my favourite novels, and it was about time I got my hands on a collection of her poetry.

#bøker #book #books #litteratur #literature #poetry #poem #sylviaplath #dikt #everymanslibrary #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul #newbook New book: Dikt & forbannet løgn. This is a collection of Norwegian poetry - allegedly the best Norwegian poems.

#books #bøker #litteratur #literature #poetry #poem #anthology #antologi #newbook #nybok #bok #lesetips #diktogforbannetløgn #dikt #spartacus #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul Picked up Everything, Everything by Nicola Yoon a couple of hours ago, and am already half way through. I quite like it so far!

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #everythingeverything #nicolayoon #newbook #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #sommer I have had "The gigantic beard that was evil" by Stephen Collins in my shelves for quite some time, and finally decided to read it. It's a quirky story about a neat and tidy guy living in a neat and tidy place. Life is perfectly predictable until his beard starts growing. And growing. And growing... I quite liked it - not a new fave of mine, but an enjoyable read nonetheless.

#bøker #books #litteratur #literature #graphicnovel #tegneserie #thegiganticbeardthatwasevil #stephencollins #picador #coffeeporn #bookhaul #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips Kroppen er lol. Sitat: @kavehrashidi, lege.

#broderi #embroidery #crosstitching #crosstitch #geriljabroderi #subversivecrosstitch #stitch #colours A couple of months ago, a friend of mine bought me this book. It contains some... interesting inventions! Certainly a weird read. 
Sorry I have sort of abandoned this account recently, I have been posting on @saga_in_oslo. If you like dogs, you might want to follow my quirky husky-staffy-mix. If not, you better just stay here. ❤

#books #bøker #bookhaul #newbook #unuselessinventions #litteratur #literature #sakprosa #nonfiction #bookstagram #instabook #bookish #japan #bookporn #lesetips #nrklesetips Currently reading: A House at the Bottom of a Lake, by Josh Malerman. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #joshmalerman #coffee #kaffe #cappuccino #coffeeporn #ahouseatthebottomofalake #currentlyreading
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat