Archive for the 'Spill og gaming' Category

Fables – Bill Willingham m.fl.

I steden for å skrive ørten forskjellige innlegg om denne serien, skriver jeg ett generelt innlegg. Denne tegneserien bør du nemlig ikke gå glipp av.

Untitled-2
Fables er fortellingen om hvordan det går med eventyrfigurene nå. De har flyktet fra The Homelands til vår verden, og må overleve blant oss mundies (fra ordet mundane, altså vanlig/kjedelig). Hvilke eventyrfigurer, spør du kanskje? Alle. Alle eventyrfigurer, fra Den Store Stygge Ulven (Bigby Wolf) og Froskeprinsen (Flycatcher/Ambrose) til Snøhvit (Snow) og Tornerose (Briar Rose). Her er ei liste over alle karakterene som dukker opp.

Jeg hørte om denne serien for første gang hos en eller annen bokblogger (enten Astrid Terese eller Mari), men det tok litt tid før jeg endelig fikk satt i gang. Når jeg først hadde begynt, var det vanskelig å stoppe. For en serie. Premisset er like enkelt som det er genialt: hvem er eventyrfigurene utenfor eventyrene? Hva skjedde egentlig – eventyr forteller jo ikke alltid hele sannheten? Og hva gjør de nå? Jeg har så langt lest ca halve serien, altså de åtte innbundne samleutgavene jeg la ved bilder av øverst. Disse inneholder de 69 første heftene.

Det er flere forskjellige kunstnere involvert i dette prosjektet, og leserne har dermed gleden av en rekke forskjellige tolkninger av karakterer. Noen illustrasjoner er rett og slett nydelige. Samtidig er alle karakterer lett gjenkjennelig på tvers av kunstnere, og jeg fryder meg hele veien. Ok, så er ikke alle historier like gode som andre, men noen skinner virkelig. Hjertet mitt ble for eksempel knust av fortellingen til Flycatcher. Sjangermessig får du nesten hva det måtte være, fra krim og thriller til humor og drama.

Det er ikke så mye jeg får sagt om handlingen i serien uten at jeg enten spoiler for mye, eller blir nødt til å skrive side opp og side ned om alt som skjer. Det holder å fortelle at noen karakterer er mer sentrale enn andre, deriblant Snow og Bigby, men at vi ofte får innblikk i andre karakterers liv, enten det er fra en generell vinkel eller om hele fortellingen fortelles fra deres perspektiv. Det er virkelig et rikt karaktergalleri Willingham og co har å leke seg med her. Den røde tråden gjennom store deler av Fables er hva som skjedde i hjemlandet deres – hvorfor de ble drevet på flukt, og hva som skjer nå. Ellers er det dagliglivet til karakterene, kjærlighet, konflikter og problemer av varierende viktighet. Gåter som må løses, gamle arr som rippes opp, forhold som går i vasken eller blomstrer opp. De er egentlig som deg og meg, bortsett fra det med at de er magiske, da.

For fans av tegneserien, synes jeg Telltales’ spill The Wolf Among Us er et absolutt must. Det er et eventyrspill satt til tiden før bok 1 i tegneserien, og vel verdt å få med seg. Her spiller du Bigby Wolf, og det er en skikkelig murder/mystery-fortelling. Fantastisk atmosfære, med en grafisk stil som er veldig lik tegneserien:

Sjekk introen. Nydelig. Skikkelig klassisk upopulær detektiv som røyker som en skorstein og vandrer i tvilsomme smug opplyst av glorete neonskilt. En av de fineste introene jeg vet om.

Spillet er ikke spesielt krevende når det gjelder erfaring fra din side, så dette kan fint spilles av alle (over 18, vel og merke). Som de fleste andre «adventure»-spill, er det først og fremst krevende mentalt. Det er hodet ditt som settes i sving. Du må følge med på hva som skjer foran deg – og ta valg på kort tid, der noen valg utelukker andre alternativer. Fortellingen formes etter hvordan du spiller. Anbefales like varmt som jeg anbefaler tegneserien.

Det finnes flere spinoff-serier til Fables, deriblant Fairest og Jack of Fables. Jeg har et par hefter med Fairest liggende, og skal definitivt lese dem. Jeg kommer til å kjøpe samleutgavene til hele denne serien, men tror neppe jeg klarer å vente med å følge serien videre til de kommer ut.

kortsagt-mal2

Om forfatteren:
William «Bill» Willingham (f. 1956) er en amerikansk forfatter og tegneserieskaper. Han ble født i Virginia, men på grunn av at faren var i militæret vokste han opp flere steder, deriblant Alaska og Tyskland. Han startet sin karriere på 70- og 80-tallet i TSR, Inc, der han illustrerte en rekke av rollespillproduktene deres. Gjennombruddet kom først med tegneserien Elementals (1984), og har siden da skrevet og illustrert mye forskjellig. Han har selv uttrykt at Fables skal være en metafor (men ingen politisk traktat) for konflikten mellom Israel og Palestina, og han ser på seg selv som «rabidly pro-Israel».
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Tips til korte adventure-spill (også til deg som ikke er gamer)

Faste lesere er antageligvis allerede obs på at jeg driver lobbyvirksomhet for å få lesehester til å prøve seg på spillmediet som forteller, men jeg gir meg ikke. Tenkte jeg skulle skrive litt om noen korte, spillteknisk enkle og svært historiedrevne spill i dette innlegget. De vil falle under paraplybegrepet «adventure games», men om du vil finsortere litt, så er merkelapper som «story exploration», «walking simulator» også videre passende på flere av dem.

Fellestrekkene for spillene jeg nevner er at de krever svært lite kunnskap og erfaring av deg som spiller. Du trenger ikke å bekymre deg for noe annet enn å nøste opp trådene som danner fortellingen, stort sett bare gjennom å gå (enten med piltaster eller WASD) og tidvis klikke på ting. Men det faktum at de er spillteknisk lite krevende betyr ikke at fortellingene er enkle. De fleste kan sammenlignes med noveller/korte romaner, og vil gjerne kreve litt av hjernen og følelseslivet ditt, slik bøker ofte gjør.

For ordens skyld linker jeg til bl.a. Steam fordi det er denne jeg bruker selv – ikke fordi det er betalt reklame eller noe sånt.

header_292x136I Dear Esther (thechineseroom) våkner vi til på en øde, skotsk øy. Hvordan vi havnet der er ikke godt å si. Protagonisten, som vi styrer i førsteperson (med andre ord kan vi ikke se oss selv), begynner å fortelle en historie i form av et brev til Esther (hvem nå enn det er). Det har ingen ting for seg å stå rolig så klart, og etterhvert som vi beveger oss rundt på den svært så øde, værbitte og vakre øya kommer historien stykkvis. Hva skjedde? Hva gjør du der? Hvem er Esther? Spillet tar 1-1.5 timer å fullføre.

Det kan kjøpes som digital kopi hos blant annet Steam, der den koster €6.99 nå om dagen.

22Serena (Senscape) er ikke helt ulikt Dear Esther på flere punkter. Også her våkner vi til som en mannlig protagonist i førsteperson. Vi befinner oss i en værbitt og slitt hytte. Foran oss ligger et fotografi av ham selv og det vi må anta er Serena. Det er bare det at ansiktet hennes er utvisket. Hvorfor det? Hvor er hun nå? Vi reiser oss opp fra den slitte stolen og beveger oss rundt i hytta for å se om vi klarer å huske hva som har skjedd. Dette spillet er hakket mørkere enn Dear Esther, gir solide vibber til noe Edgar Allan Poe, eller kanskje André Bjerke, kunne finne på å skrive. Det tar omkring en time å fullføre.

Spillet er gratis på Steam.

header_292x1365I Gone home (The Fullbright Company) tar vi derimot skikkelsen til ei jente. Hun har vært på en lengre reise og skal nå komme hjem til familien sin. Men de plukker henne ikke opp på flyplassen slik de skulle, og når hun endelig kommer hjem oppdager hun at huset er tomt. Hva har skjedd her, da? Lillesøsteren har etterlatt seg et notat på døra, men det er opp til deg å løse mysteriet ved å finkjemme huset. Rundt omkring får du flere og flere hint, før det totale bildet blir klart. Alle som var unge på 90-tallet vil finne en gullgruve av nostalgi. Spillet tar et par timer å fullføre.

Det finnes på Steam til €18.99, men med 60% avslag i noen timer til. Spør du meg er det i overkant dyrt til fullpris, vet ikke om jeg tør påstå at det er verdt så mye.

header_292x136Her kommer et litt annerledes forslag: The Stanley Parable (Galactic Café). Du får unnskylde språkbruken, men dette spillet er en skikkelig mindfuck. Jeg klarer ikke å komme på noen bedre måte å forklare det på. Spillet kan fullføres på litt over fire minutter, men du kommer ikke til å gi deg der. Du er Stanley. Stanley er en trofast kontorarbeider hvis jobb er å trykke på knapper på tastaturet etterhvert som instruksjonene dukker opp på skjermen hans. Han er lykkelig. Så en dag kommer det ingen instruksjoner på skjermen hans. Hva skal han gjøre da? Det er opp til deg å ta kontroll på Stanley og bevege ham rundt i kontorbygget, som har blitt tomt. Til gjengjeld har du en forteller (som er helt fantastisk), og som forteller deg hva du er i ferd med å gjøre («Stanley bestemte seg for å sjekke møterommet»). Men hva skjer om du ikke gjør det? Hva skjer om du tar døra til høyre istedenfor den til venstre? Hmmm.

Fabelaktig godt spill. Selv om det kan fullføres på noen minutter, har jeg lagt igjen nesten 7 timer der så langt. Koster vanligvis €11.99, men er satt ned med 40% i noen timer til.

header_292x136Om du bare skal ta med deg ett tips fra dette innlegget, la det være To The Moon (Freebird Games). Ja, jeg har skrevet om det før. I motsetning til andre spill jeg har nevnt her, er ikke dette 3D med fancy grafikk, men det kommer til gjengjeld til å ha en langt sterkere følelsesmessig slagkraft. Du tror kanskje jeg bare sier det? Hah, tro om igjen. Internett er fullt av folk som enten skriver at de gråter, eller som faktisk har videoklipp av seg selv der de gråter mens de spiller – kvinner som menn (dette klippet for eksempel, men det får du ikke lov å se på før du har spilt spillet. Jeg mener det. Spoilers.).

Premisset er egentlig ganske enkelt: et firma tilbyr deg å oppfylle ønsket ditt når du ligger på dødsleiet – gjennom å redigere minnene dine slik at – for all intents and purposes – det var sånn det skjedde. Klienten deres i dette spillet, ønsker at han hadde reist til månen. Han vet ikke helt hvorfor, men de to forskerne (og vi) får svaret etterhvert som vi reiser tilbake i minnene hans. For et spill! For en følelsesmessig berg-og-dalbane! Væææær så snill, spill dette. Det kan fullføres på omkring 3 timer.

Spillet kan (bør!) kjøpes digitalt for €7.99, eller som fysisk kopi.

Sånn – der har du noen tips. Jeg har med hensikt valgt å fokusere på korte, teknisk enkle spill. Men disse er ikke de eneste adventure-spillene det er verdt å prøve seg på. The Walking Dead og The Wolf Among Us fra Telltale Games er fantastisk gode. Samme med The Longest Journey og Dreamfall fra Funcom. Og mange andre. Legg gjerne igjen forslag i kommentarfeltet.

To The Moon (Freebird Games)

Ja, ja. Jeg vet det. Dette er en bokblogg, ikke en spillblogg, men det får så være: To the Moon er for bra til å ikke skrive om. Og hvis bare eeen eneste en av dere som fortsatt tenker at spill ikke kan sidestilles med annen kultur blir fristet til å prøve denne lille perlen, så sier jeg meg herved fornøyd.

Før jeg sier noe som helst, skal jeg rett og slett sitere hva andre har sagt:

“It’s simple, poignant, and full of heart.”
– PC World (GamePro) 10/10

“To the Moon is a game you must play.”
– GameSpot 8/10

“How do I explain why it’s brilliant without spoiling what makes it so?”
– Eurogamer 9/10

“I guess the music’s kinda nice.”
– Tanta til utvikleren

To The Moon er et 2D eventyrspill fra Freebird Games. Vi møter Dr Rosalene og Dr Watts, som jobber for et firma som tilbyr noe helt spesielt: de gir folk en sjanse til å leve et helt nytt liv. Ved hjelp av teknologi kan de skape nye minner til klientene; med andre ord kan folk våkne med krystallklare minner av ting som egentlig aldri skjedde – for all intents and purposes har de levd livet på nytt. Men siden konflikten mellom de gamle og de nye minnene kan gjøre det vanskelig for klientene å fungere, tilbyr de kun tjenesten til de som er døende. Dette er altså en sjanse til å gjøre alt man aldri fikk gjort.

I dette spillet reiser de to doktorene til en eldre mann som ligger for døden. Han har ett ønske: han vil til månen. Det virker ved første øyekast som en rutinejobb, men vi oppdager fort at det er mye ved den gamle mannen som skal gjøre jobben mer komplisert enn først antatt. Hvorfor vil han egentlig til månen? Hvem er denne mystiske River? Hva er greia med fyrtårnet? Og enda viktigere: hva er greia med det mystiske rommet i den gamle mannens kjeller, fullt av origamikaniner?

Teknologien gjør at vi starter i det ferskeste minnet og jobber oss bakover, mens vi leter etter svarene på alle disse spørsmålene. Og du verden, for en reise det var.

Spillet ser ved første øyekast svært enkelt ut, i sin todimensjonale og lite krevende drakt. Det er lett å navigere seg gjennom, sånn rent praktisk, men enkelheten slutter der. Fortellingen er svært kompleks. Og nydelig. Aldeles nydelig.

Dessverre kan jeg ikke si stort uten å ødelegge innholdet for deg, som det nevnes i Eurogamer-sitatet over. For her henger alt sammen. Men jeg kan si såpass at minnene som gradvis dukker opp etter hvert som vi hopper bakover avslører et svært rørende, vanskelig, utrolig bittersøtt liv, der det å inspirere den gamle mannen til å ta et annet valg på et eller annet punkt kan få store konsekvenser for, vel, alt annet.

Folk som kjenner meg vil nok antageligvis ikke betegne meg som noe utpreget følelsesmenneske, men her var det bare å grine seg gjennom nesten hele spillet. Også min selverklærte supertøffe kjæreste som i alle fall aldri blir rørt av fiksjonelt tullball måtte vedgå at dette spillet er sterkt. Så sterkt at han kjøpte soundtracket og hører på det i de sene nattetimer (for øvrig fantastisk nydelig musikk). Jeg mistenker at han til og med ble blank i øynene, men det vil han selvsagt aldri si seg enig i. 😉

Dere der ute som besøker denne bloggen fordi dere elsker bøker; fordi dere ikke kan få nok av altoppslukende fortellinger som røsker i følelsene deres og får dere til å filosofere og tenke videre selv etter boka er utlest: prøv dette spillet. Det er ikke vanskelig å lære. Det er ikke forbeholdt de av oss med litt kraftigere datamaskiner, dette kan du til og med spille på Windows 98. Helt sant. Ikke er det veldig langt heller, du forplikter deg slett ikke til titalls timer med gaming ved å begynne på dette. Det er ikke engang dyrt (i skrivende stund €7.99 for en digital kopi på Steam og £11.99 for en boks hos Amazon UK). Du har ingenting å tape utover noen kroner, og alt å vinne.

Denne lille overraskelsen av et spill har i alle fall glatt havnet på min favorittliste.

The Walking Dead i spillform

Jeg tillater meg å skrive litt om et spill denne gangen, siden det tross alt er basert på tegneserien av samme navn (som også har inspirert til den velkjente TV-serien). Det er Telltale Games som står bak spillet, og det har de delt i fem episoder. Stilen har de lagt tett oppunder tegningene i originalen, som du sikkert ser i bildet over; grafikken er tegneserieaktig. Fortellingen starter i baksetet på en politibil. Der sitter hovedpersonen, Lee (mannen i blålilla skjorte på bildet), i håndjern og henger med hodet. Den eldre politibetjenten bak rattet kikker på ham i speilet og sier at han tror han er uskyldig, men Lee ser ikke ut til å mene det. De er på vei ut av Atlanta, og møter flere politibiler med sirener som i full fart er på vei inn i byen, før de kjører på en person. Eller rettere sagt, en zombie.

Lee blir slått bevisstløs og våkner til en verden der de døde ikke lenger er døde. Han har skadet beinet, men kommer seg med nød og neppe over et gjerde og inn i en hage. Han oppdager at huset er tomt, men finner ei lita jente i trehytta utenfor. Clementine er åtte år, og foreldrene hennes var i Savannah (langt unna) da det hele begynte. Utifra beskjedene på telefonsvareren står det neppe bra til med dem. Og der har du utgangspunktet: en mann som var på vei til fengsel og ei åtte år gammel potensielt foreldreløs jente i en verden som er i ferd med å gå til helvete.

For å si det som det er: Dette er på ingen måte noen ny Left 4 Dead, Killing Floor eller Dead Island. Dette handler ikke i første omgang å blåse huet av udøde (selv om du blir nødt til det og fra tid til annen). Det handler om valgene du tar; hva du sier og hvem du sier det til. Det handler om hva du velger under press, og konsekvensene dette får for deg i fremtiden. Vær du sikker. Valget du tar i desperasjon i en av de første episodene biter deg gladelig i rumpa i en av de siste. Og du? Du må bestemme deg fort – betenkningstiden din er ytterst begrenset, akkurat slik den hadde vært i en tilsvarende situasjon i virkeligheten. Handlingen formes av valgene dine, og i en verden som har gått av hengslene er det sjelden åpenbart hva som er gode og dårlige valg. No pressure.

Om du tillater deg å leve deg inn i historien, risikerer du en følelsesmessig berg-og-dalbane. En venn av min bedre halvdel karakteriserte spillet som «the saddest shit I’ve ever played.» For å illustrere trakk han frem det å måtte velge hvem som skal leve, hvem som skal få spise, og hva man skal fortelle ei lita jente som er vettskremt når det egentlig ikke finnes noen trøst. Jeg ble selv liggende våken å angre på et av valgene jeg tok i en av situasjonene, og måtte starte episoden på nytt for å rette opp det jeg selv så på som en moralsk brøler. Jada, det er bare et spill, men nei, det er ikke bare det heller. Når så mye av din rolle er å ta alle de vanskelige valgene blir man litt påvirket.

Liker du tegneserien og/eller TV-serien? Gi dette spillet en sjanse. Du har muligens unngått zombiespill (kanskje med unntak av Plants vs Zombies?) fordi du ikke er begeistret for tanken på å løpe rundt i et adrenalinrush med hagle eller motorsag og partere udøde. Det står ikke i fokus her. Dette handler om medmenneskelige relasjoner og umulige valg. Ja, du må tenke fort, men ikke på samme måte som i en av de mer typiske skyterne. Om du tør å ta på deg ansvaret for ei lita jente under zombie-apokalypsen, er dette absolutt spillet for deg. Clementine er forøvrig en av de fineste spillkarakterene jeg har vært borti på lenge.

Og slutten? Jeg er sikker på at jeg døde litt inni meg. Man må ha et hjerte av stein om man ikke blir blank i øynene (eller gråter i bøttevis) av en sånn finale. Internett er stappfull av folk som mener det samme, men jeg tror det er best at du spiller spillet før du googler. Traileren nedenfor er trygg, da!

Valve Presents: The Sacrifice and other steam-powered stories

Sjanger: Tegneserieroman
Utgis: 16. november 2011
Forlag: Dark Horse
Format: Innbundet
ISBN: 9781595828699

Sider: 208
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget, via NetGalley
OBS! Jeg har kun lest promoterings-utgaven, det vil si ca halve boka

****
Om boka: For fifteen years, Valve Corporation has defined the cutting edge of video games. Now, Valve joins with Dark Horse to bring three critically acclaimed, fan-favorite series to print, with a hardcover collection of comics from the worlds of Left 4 Dead, Team Fortress, and Portal. With over 200-pages of story, Valve Presents: The Sacrifice and Other Steam-Powered Stories is a must-read for fans looking to further explore the games they love, or comics readers interested in dipping their toes into new mythos!
****

Som jeg nevnte en gang tidligere her på bloggen snublet jeg over det faktum at Valve gir ut en samling grafiske noveller på NetGalley, og jeg ble helt satt ut. Jeg elsker Valve-spill, jeg elsker tegneserieromaner og jeg elsker å lese. Du kan jo si at jeg er solgt på ideen før jeg i det hele tatt har sett boka. Heldigvis skuffet ikke dette i det hele tatt! Hurra!

Siden de fleste av leserene mine sikkert ikke er blant de ivrigste gamerne (selv om noen av dere er det!), får jeg nesten fortelle litt om hva Valve er. Valve er en amerikansk spillutvikler som høstet stor suksess da de to år etter grunnleggelse gav ut det første Half-Life-spillet i 1998. Derfra gikk det bare oppover, og i dag er Valve gigantisk. Ordet Steam-powered i denne bokas tittel spiller på Valve-produktet Steam. Brukere av Valve-spill må registrere produktkoden i Steam for å kunne spille. Steam ble tatt i bruk for første gang i 2002, med spillet Counter Strike, og siden den gang har programmet passert 30 millioner aktive brukere. Nå har Steam blitt en av de største nettbutikkene som selger spill (butikken inneholder nå mange forskjellige spillprodusenter), og kontrollerer antageligvis ca 70% av det digitale spillmarkedet. Dette har igjen høstet mye kritikk fra firmaer som ikke lenger kan konkurrere, og mange har vist skepsis til at brukere må registrere seg for å kunne spille spillene.

Kontrollerende eller ei – Valve kan virkelig spill. Denne grafisk novelle-samlingen tar for seg historier fra tre forskjellige kjempesuksesser: Left 4 Dead, Team Fortress 2 og Portal. Jeg er ivrig spiller av L4D og Portal, og ikke fullt så fan av TF2 (men har spilt det også). Jeg digger dialogene og skuespillerne som spiller stemmene. Og ikke minst digger jeg historiene – både det vi ser og det som antydes via andre spill eller medier. Og det er her disse novellene skinner. Gjennom den utgaven jeg fikk av forlaget fikk jeg lese hele The Sacrifice, det vil si L4D-historien.


På side 28 ser vi Louis i møte med den første zombien av mange. Et virus har brutt ut, og Lois er en av få som har møtt opp på jobb. Dette får vi egentlig ikke noe beskrivelse av i spillet. Og det er det som er så spennende i denne fortellingen. Vi får vite hva Zoey, Francis, Bill og Louis drev med rett etter utbruddet, og tas stadig tilbake til nåtid. Her får altså fans av spillene en helt ny side ved saken, og det likte jeg godt. The Sacrifice fikk liksom en helt ny mening nå…

Jeg gleder meg til å lese historiene til TF2 og Portal, og håper allerede at Valve har planer om flere tegneserieromaner og noveller tatt fra spill-universene sine. Det beste er antageligvis at man ikke trenger å ha spilt Left 4 Dead for å skjønne greia (kan som sagt ikke gå god for at dette gjelder for de andre også), du får all informasjonen der. Så hvis du er fan av overlevelse i en zombifisert verden, uavhengig av om du spiller spill, er dette absolutt en fortelling du burde sjekke ut.

Jakten på den gode historie – i dataspill

Scene der helten vår må bekjempe en drage i spillet Dragon Age: Origins

Mange av dere som leser bloggen min har allerede fått med dere at jeg er nerd. Jeg er glad i gaming, og det er PC som gjelder. Det var i online rollespillet (aka mmorpg) World of Warcraft (WoW) at jeg tidlig i 2005 tok mine famlende første skritt inn i spillverdenen. Før dette hadde jeg storkost meg med Zelda: The Ocarina of Time på Nintendo 64, og en del av Supermario-spillene. Men det er ikke for å liste opp hvilke spill jeg har spilt og spiller at jeg skriver denne posten. Jeg har nemlig lyst til å snakke litt om historiefortelling gjennom spill.

WoW har et rikt univers å trekke historier fra, her representert av en skummel undead

Det har gått noe sånt som 3 år siden WoW sluttet å interessere meg, men mens det pågikk var det jammen mye å hente. Det var ikke så veldig mye jeg skjønte helt i begynnelsen. Utålmodige brødre pekte på skjermen og sa at «det der, den alven der, det er en annen spiller» og «nei, du må gå til han med spørsmålstegnet over hodet. Se på kartet ditt!» Og da var det i gang. Jeg hadde allerede laget en character. En human mage. Blond, som meg selv, så klart. Og nå skulle helten min – det vil si jeg – ut å redde Azeroth fra både det ene og det andre. Ikke så rent ulikt det du finner i en fantasy-roman. Forskjellen ligger i interaktiviteten.

Enda noen år før jeg begynte å spille spill «på ordentlig» leste jeg Grøsserbøkene. Mange av dere var sikkert, som meg, medlem av grøsserklubben og fikk grøsserbøkene til R.L. Stine tilsendt jevnlig. Den gangen var favorittene mine de mer interaktive bøkene. Der hvor hver side ble avsluttet med et valg – der du styrte historien slik du trodde var best. Av typen «Vennen din har nettopp forvandlet seg til en stor og hårete varulv. Hvis du vil løpe, gå til side 61. Hvis du velger å bli stående å prøve og snakke med han, gå til side 7.» Det var altså opp til meg å styre historien dit jeg ville at den skulle gå.

Noen ganger gikk det slett ikke slik jeg så det for meg, og det ligger i kortene at det ikke er uendelig med valgmuligheter. Det er heller ikke uendelig med valgmuligheter i spillene jeg spiller, men mange klarer å gi deg en følelse av at det er du som er helten. Det er valgene du tar som avgjør om verden går under eller ei. WoW er selvfølgelig relativt lineært, du ender der de fleste andre ender. Men veien kan gås via flere forskjellige steder. Synes du at helten din skal være en usympatisk jævel, så driter du i å hjelpe den bonden som har mista alle grisene sine.

Et eksemplar fra Blood Ravens-gjengen David tyr til i Dawn of War-spillene. Mannfolk og store våpen.

Jeg kan også bruke Warhammer-universet som et eksempel på det å forme historien. Nå skal jeg ikke sitte her å hevde at jeg er noen hardcore fan av Warhammer og Warhammer 40K, men jeg koser meg med Dawn of War (DoW)-spillene. Og det gjør kjæresten min også. Men vi spiller ganske forskjellig, og vi har forskjellige preferanser hva heltene våre gjelder. Jeg sverger til Eldar. David sverger til Blood Ravens. Og vi diskuterer flittig hvem som er kulest. Jeg snøfter og sier at space marines bare er en gjeng hjernevaska kultister som blindt tilber the Emperor – selv om han ikke vil det. Han avviser meg blankt og sier at Eldar brakte katastrofene på seg selv og at de er i ferd med å dø ut – og at de ikke er til å stole på. «Alt er lov i krig og kjærlighet,» sier jeg. Jeg har selvsagt rett i at Eldar er kulest, men han har nå rett til meningen sin. The Eldar og Blood Ravens har meget forskjellige ambisjoner med det de gjør etterhvert som historiene utspiller seg, og dette kommer til rette.

En fanbasert fremstilling av et viktig medlem av the Eldar: Farseer Taldeer, for anledningen uten hjelm

Nå er selvsagt Dawn of War, og Warhammer generelt, basert på strategi. Dette betyr at du ikke har så store valgmuligheter utover hvilken faction du vil representere, og det handler stort sett om å drepe eller bli drept, for å legge det frem rått og brutalt. Du må bruke hodet, sende riktig tropper til riktige steder og være smartere eller sterkere – eller begge deler – enn fienden din. Et av de spillene jeg har spilt med mest mulighet til å forme historien akkurat slik du vil, er Dragon Age: Origins. Dette er et rollespill som har hentet elementer fra strategi-sjangeren. Her former valgene du foretar deg i quests og samtaler hele spillet. Her bestemmer du også hvilke kompanjonger du vil ha med deg. Du kan ha et gitt antall kompanjonger som hjelper deg på ferden, men det er ofte gjennom samtaler og valg at det avgjøres om de kan/vil være med deg eller ei. Du har selvsagt skapt karakteren din slik du vil at han eller hun skal se ut, og du velger hva slags tone du vil føre an. Er du aggressiv? Diplomatisk? Kald? Slu? Snill og grei? Dersom du har lyst til å kjøpe ei hore for en natt gjør du det, og vil du kose deg litt med en av kompanjongene dine er det bare å skru på sjarmen. Her styrer altså du hva slags personlighet hovedpersonen har, du styrer hva slags venner han eller hun omgir seg med, og du styrer hvordan – og om – du vil redde menneskeheten.

Dan Browns Robert Langdon, her i form av Tom Hanks, fikler med en dings. Hadde det vært opp til meg skulle jeg ha endret både det ene og det andre med denne fyren.

Regner med at det ikke bare er jeg som gjerne skulle ha gjort noen endringer i diverse romankarakterer. Noen er skikkelig tafatte, noen er for perfekte, andre er irriterende, andre igjen fremstilles for dårlig. Dan Browns Robert Langdon er en av de mest irriterende hovedpersonene jeg vet om. Han blir fremstilt som så perfekt at jeg gnisser tenner. Får ikke engang sympati for klaustrofobien hans, så irriterende er han. Så flat, så lite interessant og så flaks han har i alt han begir seg ut på. Ikke en eneste skavank, og snill som dagen er lang. Kjekk, smart, morsom, sosialt kapabel, plettfri fortid, osv osv. Nei, han skulle jeg gjerne ha gjort noen endringer på. Andre ganger har du kanskje sittet der og tenkt «Nei, ikke dra dit, da. Dust! Skjønner du ingen ting?» når helten er i ferd med å gå rett i baret. «Dette burde du ha skjønt,» tenker du. Kanskje du burde kikke litt på det å bli fortalt en historie gjennom dataspill? Da gjør du i allefall ikke samme feilene. Eller?

Helten i Deus Ex. Grafikken er utdatert, men historien fenger nye fans den dag i dag.

Kjæresten blir blank i øya når noen kommer til skade for å nevne Deus Ex. Han sier «det måååå du spille. DU MÅÅÅ SPILLE DET!» og jeg gjesper og sier «ja da.» Jeg kan se på hele han at han har lyst til å ta tak i skuldrene mine og riste bort ignoransen min. Hovedargumentet? Historien. Det er historien han skryter av. Fortellingen, plottet, handlingen, personene. Setningene faller ut av munnen hans mens han fortvilet forsøker å få meg til å forstå at dette er en fortelling jeg må få med meg. «Jammen grafikken…» sier jeg og rynker på nesa. «Drit i grafikken,» sier han, «du er så overfladisk! Det er historien som er fantastisk. Når du fullfører spillet kommer du til å sitte igjen med et nytt syn på ting!» «Ja, jeg hører du sier det,» svarer jeg, men har enda ikke spilt det. Det er kanskje litt som når man går forbi en bok fordi omslaget er intetsigende?

Til mitt forsvar har han heller ikke lest en eneste en av yndlingsbøkene mine. «Ja, jeg hører du sier det,» svarer han, og da er det jeg som vil gripe tak i skuldrene hans og riste skikkelig.

Orphiel Farwind tilbringer til vanlig tiden sin foran et gigantisk teleskop helt øverst i tårnet i byen Meridian, i spillet Rift.

Nei, jeg tror at den gode historie finnes i mange formater. Som de bokelskerne vi er, forbinder vi de store fortellingene med en bok. Det er til og med ganske mange som nekter å bevege seg fra papir til digitalt, det er liksom ikke det samme. Jeg leser på papir. Jeg leser på lesebrett. Jeg hører lydbok. Og jeg spiller spill. Og felles for alle er at jeg er på jakt etter opplevelser. I en fantasy-roman lar jeg meg begeistre av episke skildringer av landskap, i en rpg kan jeg selv stå i landskapet. Der kan jeg til og med se hva som finnes bak det rare treet, hvis jeg går dit. I den samme fantasy-romanen kan jeg fantasere meg bort i lydene av fuglesang og et eller annet merkelig dyr, mens helten gjør det han eller hun gjør – uten min hjelp. I rollespillet har jeg fuglelydene på øret, og jeg ser det pussige dyret bevege seg i buskene der borte. Er det farlig, mon tro? Klarer jeg å drepe det om det angriper? Skal jeg kanskje la det være og gå den andre veien isteden? Skal jeg hjelpe alven som har satt fast foten, eller skal jeg alliere meg med han som la ut fella?

Det er mange muligheter. Akkurat nå er det MMORPG-en Rift som har fått oppmerksomheten min. Etter å ha kikket innom både Aion og Age of Conan etter at jeg sluttet med WoW, har jeg funnet noe jeg trives med. Og nå er det opp til meg (og de andre millionene som spiller, men shhh) å gå tilbake i tid og endre på fortiden slik at vi ikke er på vei mot den sikre undergang, hele gjengen.

Konsept-kunst fra spillet Rift. Dette ser ut som noe som kunne vært på omslaget til en klassisk fantasy-roman, gjør det ikke? Forskjellen på å lese en roman og å spille et spill, er at i spillet har du i mye større grad anledning til å forme historien. Du er ingen passiv tilhører, slik du er når du setter deg til rette i godstolen med godboka. Fellesnevneren er (forhåpentligvis) den gode historie.

Og bare sånn for å få det helt på det rene, helt på tampen: Mange gir ut bøker som er satt i det samme universet spillene er satt i. Man kan kjøpe bøker som har et eller annet å gjøre med blant annet Warhammer, Warcraft, Dragon Age, The Witcher, The Elder Scrolls, Assassin’s Creed, Dead Space, Mass Effect også videre. Internet er proppfullt av historier som hører til spillene, og de fleste spill har egne Wiki-sider der det legges ut lore og informasjon om karakterer, steder og quests. Også er det ikke alltid sånn at man er ute etter den helt episke opplevelsen. Noen ganger leser man lettvektere; strandlektyre og chick-lit. Andre ganger spiller man spill hvis eneste mål er å ta knekken på motspilleren og/eller stjele/ødelegge noe de har. Det er både gøy og lov. Team Fortress 2 er et slikt eksempel.

The Heavy fra Team Fortress 2. Han ser kanskje spinnvill ut, men denne gigantiske russeren har faktisk en doktorgrad i russisk litteratur.


Besøk siden 12. mars '10

  • 279,921 hits

Instagram

@shanedawson is one of those people that manages to make me laugh on a crappy day. His gallows humour and self-depreciation appeals to me. 😋😅 I've laughed until I've cried at some of his content. In a good way.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #bookstagram #bookish #instabook #bookcoverlove #coverlove #shanedawson #itgetsworse Ugh. Spiders. 😐

#bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #thehatching #ezekielboone #horror #spiders #edderkopp I tend to gravitate towards Asian literature by default, and recently picked up this anthology of "visions of the future from China". #InvisiblePlanets is edited and translated by #KenLiu. 
#books #bøker #book #bok #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #bookish #instabook #anthology #sciencefiction #scifi #china #coffee #kaffe #noveller #kina #novellesamling We Found a Hat by Jon Klassen is the last book in the hat trilogy. It's a stylistically simple series for children, and where in the previous two books a bear and a fish have to deal with hat-problems, this time two turtles find one. They decide to put it back where they found it, because there's just one hat, and two turtles. But one of the turtles can't quite stop thinking about the hat... Where the previous two sports some dark humour, this one is surprisingly sweet. I like the simple and clean art work - this one is just as enjoyable as the previous books! 🙂

Den er nylig utgitt på norsk, og jeg har fått mitt eksemplar av forlaget.

#leseeksemplar #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook  #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #jonklassen #hattrilogy #mangschou #wefoundahat #vifantenhatt New book! Obviously had to get Neil Gaiman's new book, #NorseMythology as soon as possible. 🤓

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #neilgaiman #myth #newbook #bookhaul Two new books, both by Yuri Herrera: Signs Preceding the End of the World, and The Transmigration of Bodies. Love the covers!

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #yuriherrera #fiction #skjønnlitteratur #lisadillman #mexico #coverlove #bookhaul #newbook #bookcoverlove In celebration of the new Sherlock season fiiiiiiinally being released a few days ago, here is a picture of one of my most beautifully bound books. It is part of the Barnes & Noble Collectible Editions series. Bit too big and heavy to comfortably carry around with you, unfortunately.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #sherlock #sherlockholmes #barnesandnoble #collectible #arthurconandoyle #sherlocked Aaaand here is the result of this year's NaNoWriMo. I finally printed it a few days ago, but I've yet to actually read through it. Primarily because I remember all the little issues with the plot.  There's no time to fix stuff like that as the madness is happening...
I've sort of promised my #writingbuddy @kavehrashidi, who wrote his own novel at the same time, that he gets to read it. So I figured I'd do something about some of the issues... It's just such an effort. 😅
But yeah, it's quite the achievement to manage to put together something that resembles a novel in one month! 🎉🎖 #NaNoWriMo #novel #roman #book #bøker #books #bok #scifi #sciencefiction #tea #te  #papers #words #ord #writing #editing #redigering #bookstagram #bookish #instabook #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips New book! Time Travel: A History, by James Gleick. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #timetravel #jamesgleick #timeturner #bookporn #nonfiction #sakprosa #newbook The League of Regrettable Superheroes by Jon Morris is a fun look at superheroes who never made it into the big leagues. Some of them missed their chance simply because they just vanished in the crowd, but others were downright weird. Ever heard of Doll Man? Jigsaw? Fatman the Human Flying Saucer..? #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #superhero #jonmorris #theleagueofregrettablesuperheroes #lootcrate #comics #comicbooks #tegneserie
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat