Archive for the 'Off The Shelf 2013' Category

Ut – Ida Hegazi Høyer

Sjanger: Roman
Først utgitt: 2013
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Tiden
ISBN: 9788210053245
Sider: 244
Kilde: Anmeldereksemplar

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Ut er intens roman om en kvinne som balanserer hårfint i den konforme hverdagen, men som kjenner noe stort og uunngåelig presse seg frem. På jobben, hjemme, i henne selv. Ut viser hvor nødvendig det er å ta risiko, hvor farlig det kan være å se seg selv i speilet, hvordan kjærlighet antar overraskende former og hvordan en tilsynelatende enkel tilværelse rommer komplekse, dystre og komiske avgrunner…
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Bokas hovedperson er gift med Andreas. Drømmemannen. Ikke bare hennes, men alles. Han er en sånn mann «alle» kvinner vil ende opp med, han driver med veldedighet (ofte knyttet til kvinners rettigheter og utdanning), og han er kjekk. Kjekk, snill, smart, generøs. Sammen har de en nydelig, liten sønn, et flott hus. Hun jobber på et hjem der de tar seg av folk med spesielle behov. Livet er akkurat slik alle higer etter – harmonisk, stabilt, perfekt og… fullstendig drepende.

Første gang jeg merker at noe ikke er som det skal, er en onsdag i februar. Det kommer en speilhvit tåke inn i hagen, inn i veggene, som et godstog, som en sommerfugl. Som et annet hus i huset.

Hun orker ikke mer. På jobb har hun ansvaret for Hugo, et lite barn fanget i en voksen mannekropp, og hun begynner å ta ham med til parken. Der finner hun en mann med en rød termos sittende på en benk. Hun kaller ham Ulv, og begir seg ut på en sti som for henne selv er helt nødvendig og som tar henne bort fra alt det stabile og kjedelige.

For meg lå det et tynt lag av ubehag over hele denne romanen. Vi møter en protagonist som har «alt» – et fullkomment liv. Nok penger, nok kjærlighet. Også funker det ikke for henne – helt ut av det blå. Det sniker seg på, presser seg ut av henne, dette behovet for noe annet. Og det er en ubehagelig tanke, det at når man får det man forventes å hige etter, er det allikevel ikke riktig. Det at perfeksjon og harmoni til slutt gnager på deg og driver deg til å gjøre ting du ikke visste du kunne. Det å være utro, for eksempel. Eller å lyve til familie, venner og kollegaer. Bryte normer og regler, miste noe av evnen (eller viljen) til å se hvorfor de er viktige.

Dette er naturligvis ikke en ukjent tanke, og er en viktig ingrediens i min egen lille teori om at den himmelen mange religioner snakker om egentlig er helvete. Eller at politiske modeller som søker å gjøre alle like undervurderer det dype, menneskelige behovet for å kunne gjøre noe helt annet – behovet for å ha noe å hige etter, eller å møte veggen og jobbe seg forbi den. Men det gjør ikke saken mindre ubehagelig, snarere tvert i mot.

I dette voksende ubehaget mitt som leser opplevde jeg en stadig motvilje mot protagonisten. Hun plaget meg. Ikke fordi hun er skrevet dårlig, eller fordi jeg synes hun tar uforståelige valg. Tvert i mot. Jeg tror på henne. Jeg er ikke enig i det hun gjør, jeg får medfølelse med menneskene rundt henne. Men jeg forstår hva hun mener. På et rent intellektuelt nivå, det må sies, for hun og jeg er for det første ikke i samme livssituasjon i det hele tatt, og for det andre har jeg aldri gjort noe av det hun gjør, og for det tredje tillater jeg meg retten til å dømme henne. Vi har ikke annet enn kjønn og art til felles. Men det er nok til at jeg skjønner. Og det er nok til å skape ubehag.

Totalt sett en interessant roman, men til tross for denne evnen til å vekke ubehag i meg som leser med jevne mellomrom var den litt preget av kjedelige øyeblikk. Noen av personene blir på grensen til karikaturer, jeg synes for eksempel at Andreas var litt i overkant. Mange av karakterene passer muligens litt for perfekt (men det kan man kanskje si var hele poenget). Den klarte ikke å holde meg fast og røske i meg. Men den er verdt å lese.

kortsagt-ut

Om forfatteren:
Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk, har røtter i Lofoten, og er oppvokst i Oslo. Hun har studert sosiologi. Hun debuterte i 2012 med Under verden. Nå skriver og bor hun i Oslomarka.
Forlaget | goodreads
Foto: Susanne Horn

Letter to a Christian Nation – Sam Harris

Sjanger: Sakprosa/essay
Først utgitt: 2006
Denne utgaven utgitt: 2008
Format: Heftet
Oversatt av:
Forlag: Vintage (Random House)
ISBN: 9780307278777
Sider: 119
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: “Thousands of people have written to tell me that I am wrong not to believe in God. The most hostile of these communications have come from Christians. This is ironic, as Christians generally imagine that no faith imparts the virtues of love and forgiveness more effectively than their own. The truth is that many who claim to be transformed by Christ’s love are deeply, even murderously, intolerant of criticism. While we may want to ascribe this to human nature, it is clear that such hatred draws considerable support from the Bible. How do I know this? The most disturbed of my correspondents always cite chapter and verse.”

So begins Letter to a Christian Nation
****

Jeg vet ikke hvor opptatt leserne mine er av debatten som ruller internasjonalt om såkalt «new atheism». De siste årene har særlig fire ateister blitt stadig mer profilerte: Richard Dawkins, Daniel D. Dennett, Christopher Hitchens og Sam Harris. Disse går gjerne under tilnavnet The Four Horsemen of New Atheism, og grunnen til at de stadig havner på utur med andre (også andre ateister), er at de representerer et syn om at religion ikke bare skal bli tolerert uten grunn (slik det stort sett blir behandlet i dag), men at man skal kunne kritisere, motsi og analysere religion med bakgrunn i rasjonalitet. Med andre ord mener de at tro bør kunne tåle akkurat den samme behandlingen som alt annet her i verden. Det er for eksempel helt ok å kritisere folks politiske syn (fascisme er for eksempel sjelden noe som forblir ukritisert [heldigvis]), men av en eller annen grunn har religion fått en opphøyd verdi som gjør at det er helt forbudt å kritisere det.

Disse nye ateistene ser seg lei av dette. Jeg kan med en gang legge kortene på bordet og si at jeg er helt enig i at religion bør behandles med akkurat det samme kritiske blikket som alt annet her på planeten – og at jeg synes det er fullstendig tragisk at det forventes at man ikke stiller spørsmål ved og/eller krever svar på noe som har merkelappen religion på seg.

You believe that Christianity is an unrivaled source of human goodness. You believe that Jesus taught the virtues of love, compassion, and selflessness better than any teacher who has ever lived. You believe that the Bible is the most profound book ever written and that its contents have stood the test of time so well that it must have been divinely inspired. All of these beliefs are false. (s 7)

Av en eller annen grunn får ofte særlig Dawkins og Harris anklager om at de er islamofobe. Jeg følger stadig debatten på Twitter, og ser at folk hele tiden spør hvorfor de «aldri» kritiserer andre religioner enn islam. Det er jo litt merkelig at de da glemmer at for eksempel Harris har skrevet en bok med tittelen Letter to a Christian Nation… Med denne lille boka har Harris skrevet et lengre essay i form av et brev til den kristne nasjonen USA. Her skriver han om noen av tingene som er problematisk med religion i dag. Selv om det er adressert til USA og dreier seg om kristendommen, kan det overføres til andre land og religion generelt.

USA er, når det gjelder blant annet religion, i en særstilling i vesten. En svært høy andel av befolkningen (litt avhengig av undersøkelsen, men 80-90%) hevder å tro på en eller annen form for gud. Det er vesentlig mer enn andre steder. Hvis vi ser på denne Gallup-pollen, ser vi at 20% i Norge svarer ja på spørsmålet om religion er viktig for dem. Sverige er på 17% og Danmark på 18%. Vermont ble den amerikanske staten med lavest score på 42%. Det er halvparten av staten som ligger på toppen, Mississippi. Totalt sier hele 2/3 av amerikanere at religion er viktig for dem.

Harris synes mildt sagt at dette er en uting. I dette brevet forteller han hvorfor, og selv om jeg kan anklages for confirmation bias, er det vanskelig å ikke se logikken i argumentasjonen hans. Det er mye som gjør meg forvirret av religiøs argumentasjon, men en av dem er påstanden om at mennesker trenger religion som moralsk kompass? Hæ? Mener man virkelig at moral må tvinges på oss utenfra? Det sier vel strengt tatt mer om religiøse enn ateister, for vi klarer fint å finne moral og medfølelse uten påtvungne retningslinjer.

We might also wonder, in passing, which is more moral: helping people purely out of concern for their suffering, or helping them because you think the creator of the universe will reward you for it? (s 34)

Og helt ærlig: hvordan kan man da forklare alle de delene av Bibelen som i dag gjerne oppfattes som gammeldagse og umoralske? Hvis man plukker de delene som handler om kjærlighet og utelukker de delene som ikke passer inn der, så bruker man et eget moralsk kompass. Dermed kommer moralen fra en selv allikevel, og ikke fra den hellige boka.

If we are going to take the God of the Bible seriously, we should admit that He never gives us the freedom to follow the commandments we like and neglect the rest. Nor does He tell us that we can relax the penalties He has imposed for breaking them. (s 22)

You probably think the Inquisition was a perversion of the «true» spirit of Christianity. Perhaps it was. The problem, however, is that the teachings of the Bible are so muddled and self-contradictory that it was possible for Christians to happily burn heretics alive for five long centuries. (s 9)

Og hvordan vet du at du har rett, fremfor alle andre? Andre er nemlig akkurat like sikre som deg på at deres religion er den rette.

Even if we accepted that our universe simply had to be designed by a designer, this would not suggest that this designer is the biblical God, or that He approves of Christianity. (s 73)

Jeg synes at folk som får helt hetta av disse såkalte sinte – noen kaller dem til og med fundamentalister – ateistene bør sette seg ned å lese argumentene de legger til grunn for å være så offensive som de er (du kan for eksempel lese Why are you atheists so angry? av Greta Christina). De har slik jeg opplever det svært gyldig grunn. Hvorfor er det ikke lov å stille spørsmål ved religion? Hvorfor er det ikke lov å kreve svar? Hvorfor kan vi ikke be offentlige personer om å rettferdiggjøre troen sin? Hvorfor er det ok å le av noen som i voksen alder tror på julenissen, men veldig ikke ok å le av noen som tror på en gud, når bevisene som ligger til grunn er like ikke-eksisterende for begge to? Hvorfor blir spørsmål om hvorfor en religion er mer sant enn en annen møtt med heftig motstand og påstanden «religion er personlig»? Hvordan er det mulig å feie så mange år med religiøse konflikter under en stol og si at religion ikke er skadelig? Jeg skjønner det bare ikke. Det bør være lov å stille kritiske spørsmål ved religion, på samme måte som man kan stille kritiske spørsmål om alt annet. Samtidig er både jeg selv og Harris helt for religionsfrihet. Det er den opphøyde posisjonen, det at religion er fritatt kritikk, som er problemet.

En skulle tro at Gud, uavhengig av religionen man hører til, skulle klare å beskytte seg selv mot en gruppe ateister som stiller spørsmål, uten at religiøse mennesker trenger å føle seg dypt krenket av den grunn. Dersom guden din er allmektig og allvitende (og ikke minst full av kjærlighet), trenger vel ikke du å bli sinna når noen pirker borti troen din? Jeg kan jo nevne at ateister blir forfulgt og drept rundt om i verden den dag i dag, og at majoriteten av amerikanere aldri verden ville ha stemt på en presidentkandidat som er åpen om ateismen sin.

Er det ok at så mange mennesker verden over tror på noe som ikke kan (og i følge mange ikke skal) bevises? Sam Harris synes ikke det. Det gjør ikke jeg heller. I dette brevet til USA skisserer han mye av det han opplever som problematisk med religiøsiteten i dag. Han er som vanlig flink til å snakke for seg, også når det gjelder spørsmål der religion ofte brukes som argument.

But let us assume, for the moment, that every three-day-old human embryo has a soul worthy of our moral concern. Embryos at this stage occasionally split, becoming separate people (identical twins). Is this a case of one soul splitting into two? Two embryos sometimes fuse into a single individual, called a chimera. You or someone you know may have developed this way. No doubt theologians are struggling even now to determine what becomes of the extra human soul in such a case. (s 30)

Bare sånn helt til slutt, er det greit å være klar på at jeg ikke automatisk er enig i alt «ny-ateistene» sier. Da Dawkins for eksempel presterte å twitre at alle muslimer i verden har færre Nobelpriser enn Trinity College i Cambridge, ble jeg i likhet med mange andre nokså paff. Ikke feil rent faktamessig, men irrelevant. Man kan komme med ganske like argumenter for omtrent alle grupper som ikke består av vestlige, hvite menn. Men jeg er altså for en verden der man skal kunne være like kritisk til alt, og at ingenting får spesialbehandling. Når drap og trusler er et godkjent svar på blasfemi er noe forferdelig galt. Alle er tross alt ateister, det er bare det at noen av oss krever bevis for én gud til.

Harris er flink til å argumentere, og jeg anbefaler denne korte boka varmt videre. Jeg synes ikke forfatteren er så provoserende som mange skal ha det til, og han misforstås gjerne med vilje (slik det ofte er når ateister og skeptikere kritiseres. Det siktes ofte på personen og ikke på ballen). Men at han pirker borti ting som folk med varierende grad av religiøsitet vil ha seg frabedt, er det ingen tvil om. Ateister og agnostikere vil kunne finne gode argumenter de selv kan bruke i diskusjoner, og troende vil kanskje finne gyldige argumenter mot sin egen tro (selv om det kanskje er i overkant optimistisk av meg).

kortsagt-christian

Sam Harris holder foredrag i en synagoge:

Om forfatteren:
Sam B. Harris (f. 1967) er en amerikansk filosof og forfatter med en doktorgrad i nevrovitenskap. Han er også CEO og en av grunnleggerne av Project Reason, hvis mål er å spre vitenskapelig kunnskap og sekulære verdier. For folk flest er han mest kjent som en profilert ateist, og omtales ofte som en av The Four Horsemen. Han er forkjemper for at stat og religion holdes adskilt, for religionsfrihet og for friheten til å kritisere religion. Han er også opptatt av moral og den frie vilje (eller mangelen på sådan). Han er stadig å finne i populærvitenskapelige sammenhenger, og gjør mye for å gjøre potensielt tungt stuff tilgjengelig for folk flest. Han er gift med Annaka Harris, og de to har en datter.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads | twitter

Under the Dome – Stephen King

Sjanger: Science Fiction
Originaltittel: Under the Dome (2009)
Denne utgaven utgitt: 2010
Format: Heftet
Oversatt av:
Lest av:
Forlag: Hodder
ISBN: 9780340992586
Sider: 880
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: This is the story of the small town of Chester’s Mill, Maine which is inexplicably and suddenly sealed off from the rest of the world by an invisible force field. No one can get in and no one can get out. The normal rules of society are suddenly changed and when food, electricity and water run short, the community begins to crumble. As a new and more sinister social order develops, Dale Barbara, Iraq veteran, teams up with a handful of intrepid citizens to fight against the corruption that is sweeping through the town and to try to discover the source of the Dome before it is too late . . .
****

Ikke vet jeg hva som gikk av meg, men plutselig bestemte jeg meg for at denne mursteinen på nesten 900 sider tettpakket med en bitteliten font skulle leses, etter at den hadde stått i hylla i et par år. Det har kanskje å gjøre med reklamene for tv-serien som har gått på tv, fordi jeg har en aversjon mot å se filmer og serier før jeg har lest bøkene (gitt at jeg er interessert i å lese bøkene, så klart..). Heldigvis var boka både fengende og spennende, og hele handlingen fra start til slutt utspiller seg i løpet av rundt ei uke.

Vi befinner oss i et tettsted i Maine. Chester’s Mill er en typisk, amerikansk småby med alt det innebærer. Naturligvis har boka et persongalleri av imponerende størrelse. Ekssoldat og nåværende kokk Dale «Barbie» Barbara var egentlig i ferd med å forlate byen da katastrofen inntraff. Så har vi Julia Shumway, en vittig og kynisk redaktør i den republikanske avisen The Democrat (ja, du hørte riktig) og den trofaste hunden hennes Horace. Eric «Rusty» Everett er legeassistent, gift med Linda og far til Janelle og Judy (og eier av hunden Audrey). Romeo «Rommie» Burpee eier den lokale altmuligbutikken. Sammy Bushey, gift med den tilsynelatende forsvunnede Phil «The Chef» Bushey, sliter med å få endene til å møte med sønnen Little Walter ved å selge dop. Brenda er gift med politisjef Perkins. Joe McClatchey er den lokale kjempesmarte tenåringen og nerden, som tilbringer det meste av tiden sin med vennene Norrie og Benny. Så er det Big Jim Rennie, den store fisken i den lille dammen, som selger bruktbiler og som trekker i de egentlige politiske trådene bak «first selectman» Andy Sanders. Sønnen Junior Rennie har alltid vært en løs kanon, men i det siste har han blitt langt mer uforutsigbar. I tillegg til disse, finnes mange flere karakterer, deriblant turistene og elskerne Thurston og Carolyn, som blir fungerende foreldre for Alice og Aidan Appleton siden deres foreldre er sporløst borte.

Om jeg skulle ha skissert opp hele persongalleriet, hadde dere nok sluttet å lese før jeg var ferdig, så jeg stopper der. Men det er altså et rikt persongalleri, der så godt som alle deler av lokalsamfunnet er representert ved minst én person. Og isteden for å fortelle hele fortellingen fra en åpenbar helteskikkelse (for eksempel Barbie eller Julia), får svært mange karakterer ordet etter tur.

Språket passer godt. Stephen King legger ikke fingrene i mellom og skildrer scenene med en ukomplisert og upretensiøs tone, der voldsomme dødsfall er voldsomme dødsfall, og banning er banning. Det kler fortellingen, synes jeg, denne brutale ærligheten. Noen Nobelpriskandidat er han ikke, men han får sagt det som skal sies på en måte som funker. Det er vel derfor han er en av verdens mest kjente nålevende forfattere. Leserne vet hva de får, en fortelling som er endeløst spennende, full av cliffhangere og mer eller mindre overraskende vendinger og dødsfall.

Jeg synes vel løsningen var litt… i meste laget. Den passer jo til resten av Kings forfatterskap, for all del, men jeg hadde kanskje sett for meg noe annet. Eller ønsket meg noe annet. Det nytter ikke å gå nærmere inn på det her uten å ødelegge alt for dere (som selvsagt skal lese boka?!). Men jeg ser for meg at løsningen kunne ha vært noe ganske annet. Dette er selvsagt fullstendig smak og behag, og mange vil nok like akkurat denne.

Og ti poeng til King for å tenke frem en karakter jeg virkelig har ønsket død: Big Jim. Faen, for en usmakelig og psykopatisk drittsekk. Det er nesten så jeg gnisser tenner bare ved å tenke på ham.

Uansett, denne kan jeg fint anbefale videre. Spennende og brutal.

kortsagt-underthe

Boktrailer:

Om forfatteren:
Stephen Edwin King (f. 21 september 1947) er en av verdens mest kjente grøsserforfattere, men har også skrevet fortellinger uten overnaturlige elementer. Han debuterte med romanen Carrie i 1974, og har siden den gang gitt ut enorme suksesser som The Shining (1977), Cujo (1981), Pet Sematary (1983) Christine (1983), Misery (1987), Bag of Bones (1998), Dreamcatcher (2001) og The Colorado Kid (2005). Alle disse har blitt filmatisert, sistnevnte som tv-seriene Haven. Han har vunnet en lang rekke forskjellige priser. King har også skrevet under pseudonymene Richard Bachmann og John Swithen. Han har en BA i engelsk fra Universitetet i Maine, og har skrevet store deler av livet. I en periode på 80-tallet slet han med rusproblemer, og har uttalt at han knapt husker å ha skrevet Cujo. Han har engasjert seg politisk, blant annet som motstander av lover som legger begrensninger på salg av videospill, og har blant annet hjulpet innbyggere i Maine med å betale strømregningene sine. Han har dessuten uttalt at folk med mye penger, inkludert seg selv, burde betale mer skatt. I kjølvannet av Sandy Hook-skytingen, skrev han en kronikk der han ytret ønske om strengere våpenlover. Han og kona eier tre forskjellige hus, har tre barn og tre barnebarn. Han er dessuten stor baseballfan.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Death and the Penguin – Andrey Kurkov

Sjanger: Roman/surrealisme/satire
Originaltittel: Smert’postoronnego (1996)
Denne utgaven utgitt: 2003
Format: Heftet
Illustrert av:
Oversatt av: George Bird
Forlag: Vintage
ISBN: 9781860469459
Sider: 228
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka:
Viktor is an aspiring writer with only Misha, his pet penguin, for company. Although he would prefer to write short stories, he earns a living composing obituaries for a newspaper. He longs to see his work published, yet the subjects of his obituaries continue to cling to life. But when he opens the newspaper to see his work in print for the first time, his pride swiftly turns to terror. He and Misha have been drawn into a trap from which there appears to be no escape.
****

Denne har stått i hylla et par-tre års tid. Jeg tror jeg leste om den hos Ann Helen første gangen, og falt pladask for tittelen og omslaget. Hørtes akkurat quirky nok ut til at den er noe for meg. Og jeg må jo si at selv om jeg kanskje hadde i overkant høye, var dette en svært interessant bok.

Vi befinner oss altså i Ukraina, der Viktor (som aller helst vil skrive skikkelig korte noveller) ender opp med å skrive nekrologer for en avis. Han har ikke noe særlig til sosialliv, men har en pingvin. Misha ble hans etter at en dyrehage donerte bort dyrene (dette skjedde visstnok i virkeligheten). Han viser seg å ha et stort talent for nekrologene, og får flere og flere jobber. Samtidig gjør han nye bekjentskaper, men finner også seg selv i en situasjon han helst ikke skulle være. Hva har nekrologene hans å gjøre med den kriminelle underverdenen i Ukraina – og kan han komme seg unna?

Noe av det første man legger merke til med denne boka, er det bleke landskapet Viktor og Misha befinner seg i. Jeg ser for meg grått vær, bygninger som minner om grå klosser og harde, uttrykksløse ansikter på tause, forbipasserende mennesker som aldri vil møte blikket ditt. Og i dette landskapet sitter Viktor og skriver nekrologer. Mens Misha står og ser på eieren med triste øyne i et hjørne. Allikevel klarer forfatteren å få historien til å ose av varme og humor. Viktor er åpenbart glad i pingvinen sin, og man får litt sånn «oss mot resten av verden»-inntrykk av det … usannsynlige paret. Selv når Viktor havner i en slags familie, er det Misha som betyr mest. Det er rørende.

Forholdet mellom Viktor og Misha er helt sentralt, ikke bare fordi det danner motbalansen til det bleke landskapet. Misha fungerer nemlig som et slags speilbilde av eieren – humøret til Misha, som i og for seg skildres ganske gjennomgående, representerer Viktor. Pingvinen får jo også en helt sentral rolle til slutt, uten at jeg skal røpe hvordan den ender. En av de pussigste elementene ved boka er hvordan Misha beskrives som om han hadde vært et helt vanlig kjæledyr, som en katt eller en hund. Viktors inntrykk av omverdenen veksler fra å være i overkant paranoid der det ikke alltid passer seg, til å være på grensa til barnslig naivt i det neste. Boka er full av kontraster som balanserer mot hverandre på en (litt overraskende) velfungerende måte.

Som samfunnskommentar funker boka også veldig godt. Bildet som tegnes av mistenksomhet, egoisme og manglende medmenneskelighet er dystert, og kan kanskje best illustreres med hendelsen der en mann blir drept av en landmine, og naboene som finner ham bestemmer seg for at det aller enkleste er å bare skyve litt snø over liket og ikke melde fra – det er så mye stress. Kritikken og satiren er åpenbar, og den tause og dystre Misha kan kanskje ses på som en metafor for hvordan folkene generelt lever i post-sovjetiske Ukraina. Både pingviner og mennesker trives vanligvis i flokk, men Misha og Viktor har funnet hverandre, utskudd på hver sin måte.

Når man ser på de forskjellige elementene i denne fortellingen (en pingvin, en kortnovelleforfatter-turned-nekrolog, en entusiastisk avisredaktør, en mann som deler navn med pingvinen og som har jobber til Viktor, ei lita jente som ender opp med å bli Viktors ansvar og den kriminelle underverdenen i et korrupsjonsplaget Ukraina), er det fort gjort å se for seg at denne historien blir litt for sær. Men det ble den faktisk ikke. Det er noe med den harde realiteten i landskapet som gjør at den blir verken teit eller absurd. Tragikomisk er vel en dekkende beskrivelse av mesteparten av romanen.

Dette var ikke en av de bøkene jeg ikke klarte å legge fra meg, men det var definitivt en av dem som jeg så frem til å ta opp igjen. Den er ikke helt lett å plassere sjangermessig. Den er en… samfunnskritisk og humoristisk thriller med krim-elementer? Close enough… Anbefales videre. Lurer på om jeg ikke må sjekke flere Kurkov-bøker, gitt.

kortsagt-deathand

Andre bloggere om boka:
Migrating Coconuts
The Lone Reader
Material Witness
Strictly Writing
Misprinted Pages

Om forfatteren:
Andrey Yuryevich Kurkov (f. 23.04 1961) er en ukrainsk forfatter som skriver på russisk. Han begynte å skrive i sjuårsalderen, da den ene av hans to hamstre døde og han skrev et dikt om ensomheten til kjæledyret som fortsatt var i live. Han har så langt skrevet 13 romaner for voksne og fem for barn. Bøkene hans har blitt oversatt til rundt 25 språk, og kjennetegnes ofte av mørk humor, post-sovjetisk virkelighet og elementer av surrealisme. Han skal visstnok ha fått omkring 500 avvisninger fra forlag før han endelig ble opptatt, og da hadde han rukket å skrive åtte romaner. Det var mens han jobbet som fengselsbetjent at han skrev alle barnebøkene sine.
Wikipedia | RandomHouse | goodreads

This is Paradise! My North Korean Childhood – Hyok Kang

Sjanger: Sakprosa/biografi
Originaltittel: Ici, C’est Le Paradis! (2004)
Denne utgaven utgitt: 2007
Format: Heftet
Medforfatter: Philippe Grangereau
Oversatt av: Shaun Whiteside
Forlag: Abacus
ISBN: 9780349118659
Sider: 204
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka:
Hyok Kang was eighteen when he escaped from North Korea, a country locked away from the outside world. This personal, illustrated account of school days in a rigidly communist institution and everyday life with his family and community provides a rare glimpse of this secretive nation. His shocking and moving portrayal bears witness to this spirited young boy’s resilience and survival in a society forced to operate under the shadow of labour camps, public executions and the deception of UN representatives by Korean officials. When the famine comes so too does death by starvation of friends and close ones, and Hyok Kang watches as his classmates drop out of school one by one, too weak to attend. All this is normal. After all, the propaganda North Koreans are fed by their government insists that compared to the rest of the world, this is paradise! Hyok Kang’s childhood and courageous escape through China, Vietnam and Cambodia to South Korea is a remarkable story that goes to the heart of a nation living under a disturbing delusion of ‘paradise’.
****

Nord-Korea har fascinert meg så lenge jeg har kjent til at det skjuler seg en helt annen verden innenfor de grensene. Dessverre er det nokså sjeldent vi får representative og troverdige beretninger derifra, av tre grunner:
1) Propagandaen i Nord-Korea er så bunnsolid at de som bor der tror på det de hører (og det er på ingen måte rart, for er det noe Kim-ene i Nord-Korea kan, så er det dette), og dermed er helt sikre på at alle andre land er verre, (pluss at det å stille spørsmål er ensbetydende med å være en forræder).
2) De som ikke har noe positivt å si, blir selvsagt ikke trykket i Nord-Korea (de blir henrettet eller sendt til arbeidsleire, som i grunn vanligvis er det samme som å bli henrettet).
3) Mange av de som prøver å flykte – eller mistenkes for å prøve å flykte, eller er i familie med noen som har prøvd/klart å flykte – blir drept.

Dette er paradiset.

Hyok Kang var blant de som overlevde flukten over grensa til Kina, da hungersnøden i Nord-Korea var som verst. Dette var en hungersnød som begynte i 1994 og varte til 1998. Ikke at de ikke sliter med hungersnød lenger, for det gjør de virkelig (men mest utenfor hovedstaden Pyongyang). Men fra 1994 til 1998 døde mellom 240 000 og 3,5 millioner mennesker (vanskelig å si, for dette er ikke tall Nord-Korea er interessert i å dele. Er neppe tall de er interessert i å samle inn heller, for den saks skyld). Du kan lese mer om katastrofen her.

Faren til Hyok hadde allerede rømt til Kina en gang tidligere. Han hadde blitt arrestert, men klarte å stikke av over grensa. Tre måneder senere kom han tilbake for å overtale familien sin til å bli med, men da ble han tatt. Han endte opp i fengsel, men kom til slutt ut derifra (det hjelper å ha mulighet til å bestikke vaktene, som var sultne selv). Familien til forfatteren var blant de privilegerte. Og det sier i grunn litt, for de var på ingen måte priviligerte i forhold til folk selv med dårlig råd her i Norge. Denne statusen hadde de blant annet fått fordi de valgte å returnere til Nord-Korea etter å ha vært på flukt til Japan under krigen. De var å regne som ekte patrioter fordi de returnerte. Dette var noe besteforeldrene hans angret på siden, for når man først har kommet inn, er det nesten umulig å komme seg ut igjen.

Hyok ville ikke til Kina. Han er et levende bevis på den enorme effekten propagandaen har på innbyggerne. Selv ham, som var å regne som litt av en rebel i hemmelighet (han laget for eksempel parodier av de patriotiske sangene, som hadde vært nok til å få ham henrettet), trodde fullt og helt på alt det positive som ble sagt om lederne, og på at i Kina og Sør-Korea, for ikke å snakke om USA (de imperialistiske bastardene!), var det langt verre. Bildet som males av utlandet er så mørkt at sulten i Nord-Korea virkelig virket som det beste alternativet. Kan man i det hele tatt forestille seg det her på utsiden?

Hyok Kang kan tegne. Han har illustrert boka, og i to deler får vi tegninger av lærere som banket elever, et klasserom med stadig færre elever (fordi de sultet ihjel en etter en), ihjelsultede lik i gatene, henrettelser, rottejakt og tyverier. I kombinasjon med forfatterens svært nøkterne språkføring, blir virkningen voldsom. Det var flere ganger der jeg oppriktig talt glemte at jeg leste en historie fra virkeligheten. Den virkeligheten som Hyok Kang beskriver er så fremmed og så forunderlig trist at det rett og slett ble vanskelig å huske at Nord-Korea eksisterer. Dette er ikke en skjønnlitterær dystopi som setter virkeligheten på spissen. Dette er virkeligheten. Forfatteren skriver stødig og saklig om kannibalen som slo ihjel datteren i raseri og deretter besluttet å spise henne for å holde seg i live. Han beskriver lampene som lyste opp statuer av lederne mens alle andre var uten strøm. Han beskriver at de jaktet på rotter – ikke bare for å spise dem, men for å finne lageret deres (av noen riskorn og annen mat). Han beskriver at han forsøkte å tegne Lederen en gang på barneskolen, og umiddelbart fikk juling uten like av læreren (fordi han selvsagt ikke er verdig å forsøke å tegne en så overmenneskelig person). Mistenksomheten som hersker blant menneskene er vanskelig å se for seg. Man kan ikke stole på noen, for hvem som helst kan være en representant for Staten undercover. Man belønnes for å rapportere negativ adferd.

Det er alle mot alle i paradiset.

Når Hyok og familien endelig kommer seg over grensa til Kina (etter å av en eller annen grunn – manglende ammunisjon? – ikke bli skutt av vaktene som så dem), er det en forunderlig verden som møter dem. Kina er ikke slik som Nord-Korea fortalte. Og når de til slutt bestemmer seg for å flykte til Sør-Korea (dog skeptiske, grunnet det de hadde hørt om stedet da de bodde i Nord-Korea), reiser Hyok og et par venner i forveien gjennom Vietnam og Kambodsja. Etter diverse problemer ender de til slutt opp i sør, og løgnene de har blitt fødd med under oppveksten blir smertefullt klare.

En av de mest interessante delene av boka for min del var forfatterens beskrivelse av hvordan de blir behandlet i Sør-Korea. Dette var en problemstilling jeg ikke egentlig hadde tenkt noe særlig over før, men den er jo ikke overraskende. Disse menneskene kommer fra et alle-mot-alle-samfunn, der kriminalitet var en nødvendighet. Når de kommer til et åpent og demokratisk samfunn er det utrolig vanskelig å gi slipp på mistenksomheten og gamle (livsnødvendige) uvaner. Dette fører til at de har en tendens til å bekrefte det dårlige ryktet de har blant sør-koreanerne (at de er småkriminelle pøbler), og når man samtidig er vant til å svare på mobbing med vold (fordi skylden for angrepet ligger hos mobberen, ikke hos han som angriper i samfunnet i Nord-Korea), finner man seg selv i en spiral av diskriminasjon og dårlig rykte det er vanskelig å komme ut av. Problemet forsterkes i at det er lett å kjenne igjen en flyktning fra Nord-Korea simpelthen fordi de er småvokste i forhold til sør-koreanerne.

En knallsterk biografi det er umulig å legge fra seg (jeg leste mens jeg gikk til/fra steder). Man blir målløs. Dette er et sted som finnes akkurat nå. De tingene som beskrives skjer samtidig som jeg skriver om denne boka. Dette er ikke skjønnlitteratur. Det er heller ikke eldre historie. Dette er nåtiden, og landet blir nå ledet av den tredje Kim-en (som tilsynelatende er ekstra glad i å hisse på seg naboene i sør og USA). Bør leses av alle.

kortsagt-paradise

Om forfatteren:
Hyok Kang var 18 år da han flyktet fra Nord-Korea til Kina den 19. mars, 1998. Han beskrives av medforfatter Grangereau som en stille, sjenert, intelligent, tynn og liten ung mann. De to møttes i Praha mens Hyok Kang var invitert av en menneskerettighetsorganisasjon til å snakke om opplevelsene sine i Nord-Korea. Han er en dyktig tegner. Han bor i Sør-Korea sammen med familien, og håper at han en dag vil kunne møte de tre bestevennene han etterlot i Nord-Korea da han flyktet.
goodreads

The Day of the Triffids – John Wyndham

Sjanger: Science fiction/klassiker
Originaltittel: The Day of the Triffids (1951)
Denne utgaven utgitt: 2000
Format: Heftet
Oversatt av:
Forlag: Penguin (Modern Classics)
ISBN: 9780141185415
Sider: 233
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: When Bill Masen wakes up blindfolded in hospital there is a bitter irony in his situation. Carefully removing his bandages, he realizes that he is the only person who can see: everyone else, doctors and patients alike, have been blinded by a meteor shower. Now, with civilization in chaos, the triffids – huge, venomous, large-rooted plants able to ‘walk’, feeding on human flesh – can have their day. The Day of the Triffids, published in 1951, expresses many of the political concerns of its time: the Cold War, the fear of biological experimentation and the man-made apocalypse. However, with its terrifyingly believable insights into the genetic modification of plants, the book is more relevant today than ever before.
****

Året var 1951, og andre verdenskrig var ferskt i minne. Enda verre var trusselen Sovjetunionen så ut til å være, og den kalde krigen var på god vei til å bli iskald. John Wyndhams The Day of the Triffids er et produkt av sin tid, men ikke så rent lite aktuell nå heller – særlig med tanke på at postapokalyptiske romaner ikke ser ut til å gå av moten.

Helt på slump ender Bill Masen på sykehuset rett før katastrofen inntreffer. Han ble truffet av den giftige pisken til en triffid (store, kjøttetende planter som kan gå – og som er en strålende kilde til matolje), og legene klarte med nød og neppe å redde synet hans. Bitter må han ligge der i senga mens de seende rundt ham forteller han om hvor uendelig vakkert meteorregnet er. Han sovner og våkner til en verden der majoriteten har blitt blind. Som om ikke denne blindheten var et stort nok problem i seg selv, ser triffidene ut til å ta seg godt til rette i en situasjon der menneskene ikke lenger har overtaket.

Hva kan han gjøre? Skal han samle sammen de blinde og hjelpe dem? Kan han i det hele tatt hjelpe dem over tid, eller blir det bare en utsettelse av det uungåelige? Skal han gi blaffen og forsøke å overleve helt på egen hånd? Eller skal han slå seg sammen med andre som av en eller annen grunn har synet i behold? Uansett hva han velger, ser det ut til at det moralske kompasset hans får seg en støyt. Heldigvis treffer han en annen kvinne som fortsatt kan se, og kampen for å overleve i denne radikalt forandrede (og livsfarlige) verdenen er i gang.

Jeg kjente historien fra før gjennom miniserien av BBC (som du for eksempel kan se på Netflix). Det har naturligvis blitt gjort noen endringer fra bok til film, som for eksempel hva det er triffidene brukes til. I miniserien brukes plantene for å erstatte oljen vi holder på med å bruke opp i disse dager, men boka er de en kilde til matolje. Fortellingen dukket opp midt i en periode der frykten for to ting preget den vestlige verden: det ene var at overbefolkningen vil føre til at vi ikke har nok mat, derav matoljen fra plantene. Det andre var den overhengende frykten for hva Sovjetunionen egentlig holdt på med i laboratoriene sine under den kalde krigen, da gjerne med fokus på biologiske modifikasjoner av planter (atomvåpen var også selvsagt sentralt).

I Wyndhams science fiction-fortelling har marerittet blitt virkelig: ved en ren, skjær tilfeldighet (eller?) blir nesten hele menneskeheten blinde. Triffidene hadde i noen tiår spredd seg verden over etter at noen frø ble fraktet i et fly som kræsjet, og det viser seg at selv om de er nokså skumle, og selv om man må være på vakt, er de greie nok å håndtere. Så lenge man kan se. Man er helt avhengig av å kunne se for å kunne beskytte seg mot giftpisken, og plantene ser ut til å lære seg dette ved å gå etter øynene på folk. Så når dette fantastiske, helt naturlige (eller?) lysshowet sender menneskeheten ut i et evig mørke, er marerittet et faktum.

Until then I had always thought of loneliness as something negative – an absence of company, and, of course, something temporary . . . That day I had learned that it was much more. It was something which could press and oppress, could distort the ordinary, and play tricks with the mind. Something which lurked inimically all around, stretching the nerves and twanging them with alarms, never letting one forget that there was no one to help, no one to care. It showed one as an atom adrift in vastness, and it waited all the time its chance to frighten and frighten horribly – that was what loneliness was really trying to do; and that was what one must never let it do . . .

Boka er i bunn og grunn en svært rolig og nøktern skildring. Hovedpersonen forteller sin historie fra han våknet opp og frem til flere år senere. I løpet av disse drøye 230 sidene skvises det inn flere år, og det sier seg selv at det ikke er rom for noe særlig ekstra. Men det betyr ikke at fortellingen er mager eller mangler noe. Joda, forfatteren kunne helt sikkert ha doblet antall sider og vel så det, men det trengs ikke, og det er det som er poenget. Fortellingen flyter jevnt fremover, både med jeg-ets egne observasjoner på situasjonen de er i, og beskrivelser av situasjoner.

Wyndham skriver godt. Vil vel ikke si at dette var en pageturner uten like, men den er absolutt verdt å lese. Kvaliteten ligger ikke i forfatterens evne til å hale og dra i leseren, men i det tause og jevne. Det er det ikke alle forfattere innen sjangeren som får til. Skjønner hvorfor den har oppnådd klassikerstatus. Forfatteren har klart å skrive ei bok som representerer tiden den oppstod i godt, men som allikevel holder seg aktuell over tid. Det er ikke vanskelig å forestille seg maktesløsheten og frykten som må prege menneskene i denne krisen: ikke bare har du blitt helt blind, men ingen kan hjelpe deg, og rundt hvert hjørne (eventuelt rett foran deg) lusker planter som spiser mennesker (a la Venusfluefangeren, bare større og skumlere).

Både boka og miniserien (og eventuelt øvrige filmatiseringer som jeg ikke har sett) har et overordnet tema i hvordan vi mennesker behandler planeten vår. Det var aktuelt på 50-tallet, og enda mer aktuelt i dag. Apokalypser er interessante først og fremst fordi de er en studie av menneskesinnet; fordi det er en helt unik mulighet til å undersøke hvor godt det moralske kompasset vårt holder mål under press og hvordan situasjonen håndteres på vidt forskjellige måter av forskjellige mennesker. Jeg vil ikke gå så langt i å si at Wyndham har skrevet en revolusjonerende bok når det gjelder akkurat dette, men at han gjør en strålende jobb, er det ingen tvil om. Anbefales.

kortsagt-triffids

Utdrag fra miniserien:

Om forfatteren:
John Wyndham Parkes Lucas Beynon Harris (1903-1969) var en britisk forfatter. Han ble sendt til en rekke forskjellige kostskoler som barn, før han studerte landbruk og jus. Han prøvde en rekke forskjellige karrierer, deriblant også innen reklame. Han skrev noveller for en rekke amerikanske magasiner på 1930-tallet, og debuterte som romanforfatter med Foul Play Suspected i 1935. Siden da produserte han en rekke romaner og novellesamlinger, der de fleste handler om vanlige samfunn som utsettes for noe ekstraordinært.
Wikipedia | IMDb | goodreads

Perfect People – Peter James

Sjanger: Thriller/spenning
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2011
Format: Lydbok
Lest av: Clare Corbett
Forlag: Macmillan Digital Audio
ASIN: B0062NSODE
Spilletid: 13 timer, 59 minutter
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: Be careful what you wish for…. John and Naomi are grieving the death of their four-year-old son from a rare genetic disorder. They desperately want another child, but they realize the odds of their next child contracting the same disease are high. Then they hear about geneticist Dr Leo Dettore. He has methods that can spare them the heartache of ever losing another child to any disease. At his clinic is where their nightmare begins. They should have realized something was wrong when they saw the list. Choices of eye colour, hair, sporting abilities. They can literally design their child. Now it’s too late to turn back. Naomi is pregnant and already something is badly wrong.
****

Perfect People viste seg å være et perfekt eksempel på hvordan en i utgangspunktet god historie lider unødvendig under dårlig innlesing…

Naomi og John ønsker seg desperat et barn. De mistet sin fire år gamle sønn til en sjelden, genetisk sykdom, men sjansen for at et nytt barn vil lide av den samme sykdommen er høy. Løsningen finner de hos den kontroversielle doktoren Leo Dettore. Han skaper storm i media hver gang han uttaler seg, og det er kanskje ikke overraskende med tanke på at feltet hans er det som populært kalles «design(er)babyer». Ved å plukke og mikse gener, gir han kommende foreldre muligheten til å sette sammen sitt eget barn, fra intelligens og hårfarge til høyde og søvnbehov. Naomi og John vil ikke designe barnet sitt utover å luke ut de skadelige genene, men Dr. Dettore slipper en kjempelang liste over valg de må ta i fanget på dem, og forsøker å overbevise dem om å forandre på mer enn de kom dit for. Til tross for forsøkene hans, holder dog paret seg på matta og bestemmer seg for ytterst få endringer. Naomi blir gravid, og det viser seg med et at kanskje ikke doktoren har vært helt ærlige med dem, for problemene står i kø.

Jeg har aldri lest noe av Peter James før, men han har opparbeidet seg både en solid bibliografi og en like solid fanbase. Jeg hadde ingen forventninger fra eller til da jeg trykket på play, og ble positivt overrasket over handlingen. Perfect People er for det første svært aktuell, og muligheten til og konsekvensene av genmanipulering er endeløst fascinerende. De moralske problemene som dukker opp er svært interessante: på den ene siden er det vel en god ting å kunne velge bort gener som garantert vil føre til sykdom, lidelse og for tidlig død – men på den annen side er det svært kontroversielt å designe mennesker både fysisk og psykisk. Ikke bare fordi det uten tvil vil utvikle seg et stort sosialt gap mellom de som er «perfekte» og de som er «uperfekte», men også fordi designbabyen bare vil være tilgjengelig for de som har råd til det. Premisset i Perfect People var derfor svært tiltalende, og jeg var nysgjerrig på hvordan forfatteren bruker temaet.

Resultatet er en spennende roman det er vanskelig å legge fra seg. Hele tiden dukker det opp nye ting som vaskeseddelen ikke la noe grunnlag for, og det er vanskelig å forutse hvor forfatteren har tenkt seg hen. Ok, så var ikke alt like overraskende, men leseren holdes definitivt på tå hev gjennom store deler av fortellingen. Gjennom relativt korte kapitler, cliffhangere og tidvise glimt inn i diverse antagonisters sinn inviteres leseren inn i teksten, og det funker som bare det.

Det som ikke funker, derimot, er Clare Corbett, innleseren. Du vet når du selv som kvinne, eller kvinner du kjenner, tulle-etterligner en mannestemme? Når du/de gjør stemmen dypere, og det blir ganske komisk. Like komisk som når menn prøver å etterligne kvinnestemmer. Vel, Corbett synes det er en god idé å gjøre dette på alle sine mannlige karakterer. Det er rett og slett LATTERLIG. Ja, det er så ille at LATTERLIG må skrives med store bokstaver. Det grenser til flaut. Det krysser grensa over til flaut med jevne mellomrom også. Hver gang hovedpersonen John snakker, bringer Corbett dette komiske elementet inn i fortellingen som absolutt (!) ikke gjør seg. Hvorfor i all verden leser hun på denne måten? Og det blir verre! Hun prøver seg på forskjellige aksenter også, og gir John det som egentlig skal være en svensk aksent, men som ender opp med å bli en aksent ingen i verden har hørt før. Det er ikke engang en overdrevent skandinavisk tulleaksent – det er en aksent som ikke engang eksisterer. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor forlaget har beholdt dette, for det skader virkelig fortellingen.

Se for deg at dette paret sitter og bekymrer seg dypt for hva som egentlig har blitt gjort med befruktningen som skjedde på klinikken, og hva som kommer til å skje. De har store, motstridende følelser om moral og om hvorvidt de har gjort noe virkelig galt. Så åpner John kjeften og høres ut som om han egentlig er ei dame som prøver å tulle-etterligne en annen mann, med en påtatt og bevisst elendig aksent som er en merkelig blanding av aksenter fra hele verden. Vel, akkurat sånn var det.

Hun gir det hun garantert selv opplever som autentiske stemmer til små barn også. Bare så det er klart.

Gah.

Men, til tross for dette svært forstyrrende elementet, var fortellingen absolutt vært tiden jeg brukte på den. Den er skummel og spennende. Den er til og med realistisk, til tross for at mange av elementene bikker et godt stykke inn i science fiction sjangeren (vel, foreløpig. Det er vel ikke så lenge til du kan stryke fiction der). Synes dessuten at avslutningen forfatteren har valgt er plettfri; tror neppe han kunne ha skrevet det på noen bedre måte. Anbefaler gjerne denne boka videre, men styr helst unna Clare Cabott som innleser. Om opptredenen hennes i denne boka er representativ for henne generelt, er det en god idé å styre unna alle lydbøker som leses av denne dama, med mindre det ikke er noen mannlige karakterer. Eller muligheter for å tolke dialekter og aksenter. Men om vi kutter ut Cabott, kan jeg altså anbefale boka. Nokså lett underholdning med røtter i noe svært komplekst og alvorlig.

kortsagt-perfectpeople

Om forfatteren:
Peter James (f. 1948) er en britisk forfatter og filmprodusent. Han ble født i Brighton, og moren hans laget hansker til Dronning Elizabeth II. Peter gikk på Charterhouse School, deretter Ravensbourne Film School. Da han var ferdig der, flyttet han til USA og jobbet som manusforfatter og produsent. I 1994 ble romanen Host gitt ut på to disketter, og dermed verdens første elektroniske roman. Han har så langt 27 romaner på samvittigheten, med flere som kommer de neste årene. Han er interessert i kriminologi, vitenskap og paranormalitet – for ikke å snakke om raske biler. Han bor for tiden i Brighton og i Notting Hill.
Wikipedia | hjemmeside | twitter | goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 279,991 hits

Instagram

@shanedawson is one of those people that manages to make me laugh on a crappy day. His gallows humour and self-depreciation appeals to me. 😋😅 I've laughed until I've cried at some of his content. In a good way.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #bookstagram #bookish #instabook #bookcoverlove #coverlove #shanedawson #itgetsworse Ugh. Spiders. 😐

#bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #thehatching #ezekielboone #horror #spiders #edderkopp I tend to gravitate towards Asian literature by default, and recently picked up this anthology of "visions of the future from China". #InvisiblePlanets is edited and translated by #KenLiu. 
#books #bøker #book #bok #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #bookish #instabook #anthology #sciencefiction #scifi #china #coffee #kaffe #noveller #kina #novellesamling We Found a Hat by Jon Klassen is the last book in the hat trilogy. It's a stylistically simple series for children, and where in the previous two books a bear and a fish have to deal with hat-problems, this time two turtles find one. They decide to put it back where they found it, because there's just one hat, and two turtles. But one of the turtles can't quite stop thinking about the hat... Where the previous two sports some dark humour, this one is surprisingly sweet. I like the simple and clean art work - this one is just as enjoyable as the previous books! 🙂

Den er nylig utgitt på norsk, og jeg har fått mitt eksemplar av forlaget.

#leseeksemplar #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook  #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #jonklassen #hattrilogy #mangschou #wefoundahat #vifantenhatt New book! Obviously had to get Neil Gaiman's new book, #NorseMythology as soon as possible. 🤓

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #neilgaiman #myth #newbook #bookhaul Two new books, both by Yuri Herrera: Signs Preceding the End of the World, and The Transmigration of Bodies. Love the covers!

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #yuriherrera #fiction #skjønnlitteratur #lisadillman #mexico #coverlove #bookhaul #newbook #bookcoverlove In celebration of the new Sherlock season fiiiiiiinally being released a few days ago, here is a picture of one of my most beautifully bound books. It is part of the Barnes & Noble Collectible Editions series. Bit too big and heavy to comfortably carry around with you, unfortunately.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #sherlock #sherlockholmes #barnesandnoble #collectible #arthurconandoyle #sherlocked Aaaand here is the result of this year's NaNoWriMo. I finally printed it a few days ago, but I've yet to actually read through it. Primarily because I remember all the little issues with the plot.  There's no time to fix stuff like that as the madness is happening...
I've sort of promised my #writingbuddy @kavehrashidi, who wrote his own novel at the same time, that he gets to read it. So I figured I'd do something about some of the issues... It's just such an effort. 😅
But yeah, it's quite the achievement to manage to put together something that resembles a novel in one month! 🎉🎖 #NaNoWriMo #novel #roman #book #bøker #books #bok #scifi #sciencefiction #tea #te  #papers #words #ord #writing #editing #redigering #bookstagram #bookish #instabook #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips New book! Time Travel: A History, by James Gleick. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #timetravel #jamesgleick #timeturner #bookporn #nonfiction #sakprosa #newbook The League of Regrettable Superheroes by Jon Morris is a fun look at superheroes who never made it into the big leagues. Some of them missed their chance simply because they just vanished in the crowd, but others were downright weird. Ever heard of Doll Man? Jigsaw? Fatman the Human Flying Saucer..? #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #superhero #jonmorris #theleagueofregrettablesuperheroes #lootcrate #comics #comicbooks #tegneserie
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat