Archive for the 'Off The Shelf 2012' Category

Do Androids Dream of Electric Sheep? – Philip K. Dick

Sjanger: Science fiction (klassiker)
Originaltittel: Do Androids Dream of Electric Sheep? (1968)
Denne utgaven utgitt: 2007
Format: Heftet
Oversatt av: –
Forlag: Gollancz Fiction
ISBN: 9780575079939
Sider: 214
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka:
World War Terminus had left the Earth devastated. Through its ruins, bounty hunter Rick Deckard stalked, in search of the renegade replicants who were his prey. When he wasn’t ‘retiring’ them with his laser weapon, he dreamed of owning a live animal — the ultimate status symbol in a world all but bereft of animal life. Then Rick got his chance: the assignment to kill six Nexus-6 targets, for a huge reward. But in Deckard’s world things were never that simple, and his assignment quickly turned into a nightmare kaleidoscope of subterfuge and deceit — and the threat of death for the hunter rather than the hunted . . .
****

Denne boka har muligens tidenes vakreste tittel. En modig påstand kanskje, men se på den, da! Dick har klart å gjøre tittelen relevant for motivet, for filosofien og tematikken – og gjort den estetisk vakker på toppen av det hele. Puh.

Men før vi begynner, skal jeg vise frem en liten kortfilm for å sette stemningen. Den har altså ingenting med selve boka å gjøre, men veldig mye å gjøre med tematikken. Det er spillprodusenten Quantic Dream som har laget klippet for å vise frem ny teknologi, men poenget her er fortellingen. Veldig vakker, så selv om du ikke gidder å lese omtalen, synes jeg du skal se den. Snurr film:

Så… Nå som stemningen er satt, kan vi spørre det store spørsmålet: Hva er et menneske? Og for å gå litt videre: hva er en androide? Hva skiller mennesket fra en hvilken som helst annen skapning, være seg menneskeskapt eller naturlig? Dersom vi designer en androide på lik linje med Kara i klippet over, hvor ser vi grensen mellom oss selv og dem – hva er ekte, og hva er falskt? Hva vil det si å være i live? Dersom våre biologiske prosesser er kopiert (og forbedret, vil jeg tro) helt nøyaktig, og dersom androiden innehar en meget avansert kunstig intelligens, hvor går grensen? Kreativitet? Ønsket om å leve – hva da når Kara uttrykker det? Eller er det kanskje empati?

Rick Deckard er en dusørjeger i en dyster fremtidig verden fullstendig ødelagt av krig. De fleste har emigrert til andre planeter, og bare de som ikke kvalifiserer til emigrasjon (for eksempel på grunn av lav IQ), er stuck på jorda. Boka er satt til 1992, altså rundt 25 år etter boka ble utgitt (et fiffig eksempel på tilliten til teknologisk utvikling, som eksisterte på 60-tallet!). Etter World War Terminus begynte først fuglene å dø. I begynnelsen var det en kuriositet, men det viste seg raskt å bli et større problem enn som så. Overalt døde stadig flere arter ut, helt til dyr ute i det ville er mer eller mindre ikke-eksisterende. I takt med masseutryddelsen, øker det å eie et ekte dyr i verdi som statussymbol. De er vanskelige å få tak i, og slett ikke billige. Derfor har det vokst frem en industri med livaktige mekaniske dyr.

Deckard eier en mekanisk sau. Ingen kan se at den ikke er ekte, og han forteller det naturligvis ikke til noen, men mer enn noe annet ønsker han seg en ekte sau. Når han får i oppdrag å «pensjonere», eller drepe, seks rømte androider av den nyeste, mest avanserte modellen Nexus-6, ser han muligheten til å tjene nok penger til å få rå til et helt ekte dyr. Og han er flink til jobben sin, ingen tvil om det, men disse nye androidene er noe for seg selv. Problemet er vanligvis å skille androider fra ekte mennesker – og løsningen er vanligvis Voigt-Kampff-testen, som tester individets evne til empati gjennom å måle individets naturlige reflekser når de må ta stilling til en rekke spørsmål. Androidene har så langt ikke klart å vise empati, men Nexus-6ene er kanskje en annen historie. I et forsøk på å finne ut om det kommer til å være et problem, blir han kjent med en avansert androide som ikke står på listen hans.

Ja, du gjettet riktig. Deckard begynner å få problemer med å se hvor grensen går mellom mennesker og maskiner. Når androidene er så godt som eksakte kopier av mennesker i både utseende og oppførsel, kan han da rettferdiggjøre jobben sin som dusørjeger? Er han egentlig en morder?

Som hintet til tidligere, handler mye om empati i Dicks visjon. Gjennom et apparat som måler evnen til empati mener Deckard å kunne skille menneske fra maskin. Men det er ikke helt uten problemer. Han er kjent med at personer med psykiske lidelser av forskjellige typer og grad kan fremstå som androider. Hadde han truffet på en sosiopat, ville apparatet hans fortalt ham at vedkommende var en androide. Ville det kunne rettferdiggjøres når beinmargsprøver i ettertid viser at han har drept et menneske?

I Deckards verden er det empatien som skiller mennesker fra alle andre arter, pluss androider. Det kommer for eksempel frem i dette avsnittet:

He had wondered as had most people at one time or another precisely why an android bounced helplessly about when confronted by an empathy-measuring test. Empathy, evidently, existed only within the human community, where-as intelligence to some degree could be found throughout every phylum and order including the arachnida. For one thing, the empathic faculty probably required an unimpaired group instinct; a solitary organism, such as a spider, would have no use for it; in fact it would tend to abort a spider’s ability to survive. It would make him conscious of the desire to live on the part of his prey. Hence all predators, even highly developed mammals such as cats, would starve.
Empathy, he once had decided, must be limited to herbivores or anyhow omnivores who could depart from a meat diet. Because, ultimately, the empathic fight blurred the boundaries between hunter and victim, between the successful and the defeated.

Det er ikke nødvendigvis helt kompatibelt med virkeligheten, jeg leste for eksempel for bare et par uker siden at det er påvist empati i rotter. Men selv om vi går med på premissene Deckard lever etter, støter han på visse problemer, som for eksempel i delen der han har kommet innpå en av personene som mistenkes for å være en androide:

‘Do you think I’m an android? Is that it?’ Her voice had faded almost to extinction. ‘I’m not an android. I haven’t even been on Mars; I’ve never even seen an android!’ Her elongated lashes shuddered involuntarily; he saw her trying to appear calm. ‘Do you have information that there’s an android in the cast? I’d be glad to help you, and if I were an android would I be glad to help you?’
‘An android,’ he said, ‘doesn’t care what happens to another android. That’s one of the indications we look for.’
‘Then,’ Miss Luft said, ‘you must be an android.’
That stopped him; he stared at her.

Jo mer han lærer om disse Nexus-6-enhetene, jo vanskeligere er det å forstå forskjellen på å «pensjonere» og å «drepe». Hva vil det egentlig si å leve? Da er det ikke bare-bare å være dusørjeger som tjener til livets opphold gjennom å gjøre nettopp dette. Det store spørsmålet er om han klarer å fullføre jobben – hvis han i det hele tatt klarer det rent fysisk, når målene hans er det ypperste hva gjelder både fysikk og intelligens…

Science fiction er kanskje den sjangeren der det er lettest å leke med de store, tunge filosofiske spørsmålene. Do Androids Dream of Electric Sheep? er på ingen måte den eneste som gjør dette, men den er blant de største tungvekterne. Denne fortellingen (og andre av samme forfatter) har ikke bare inspirert en rekke andre forfattere, men er også grunnlaget for storfilmen Blade Runner fra 1982. Det er gjort enkelte påfallende endringer i filmen, som forklarer hvorfor de ikke beholdt den fantastiske tittelen, men filmen gjør ære på boka allikevel.

Jeg vil dog si at selve handlingen i boka er rett frem og ukomplisert. Ikke egentlig så veldig ekstraordinær i seg selv. Det er tematikken og måten den inspirerer til ettertanke på som gjør den til en moderne klassiker. Det er måten Deckard treffer på de moralske problemstillingene igjen og igjen som gjør at boka surrer rundt i hodet ditt lenge etter at boka er klappet igjen. Vi har spurt oss selv hva det er som gjør oss til noe helt spesielt lenge, lenge allerede. Det er et tema filosofer har tuklet med før, og som filosofer tukler med den dag i dag. Det dukker for eksempel opp i forbindelse med hvorvidt det er moralsk riktig å spise dyr, eller om abort er drap eller ei. Gir denne drøye 200 sider lange science fiction-boka fra 60-tallet svaret på dette evig kompliserte spørsmålet? Kanskje ikke, men det inspirerer til å forsøke å finne svaret.

De beste bøkene må vel kunne sies å være de som stimulerer deg til å tenke videre på historien eller problemstillingen på egen hånd. Det gjør definitivt denne. Det går an å skrive side opp og side ned om fortellingen (det har det blitt gjort andre steder, det er bare å google i vei), men jeg runder av her. Anbefales på det varmeste, også til deg som ikke synes noe særlig om science fiction. Denne er ikke tung på det vitenskapelige eller tekniske i det hele tatt, det vil på ingen måte komme i veien. Dette er en av de klassikerne du bør lese.

kortsagt-androids

Traileren til filmen Blade Runner (1982):

Om forfatteren:
Philip Kindred Dick (1928-1982) var en amerikansk forfatter som for det meste skrev science fiction. Han var kjent for å leke med metafysiske, filosofiske, politiske og sosiologiske problemstillinger, og skrev ofte om dystre samfunn med dystopiske trekk. Han er født i Chicago, men familien flyttet til San Francisco og deretter Nevada. Han gikk på samme skole som forfatter Ursula Le Guin i California, men de kjente ikke hverandre på denne tiden. Han studerte historie, psykologi, filosofi og zoologi ved universitetet i California, Berkley. Særlig filosofi fanget oppmerksomheten hans. Dick var gift fem ganger og hadde tre barn. Han døde av slag.
Wikipedia | fanside | goodreads

Den urolige mannen – Henning Mankell

Bok 10 av 10 i Wallander-serien
Sjanger: Krim
Originaltittel: Den Orolige Mannen (2009)
Denne utgaven utgitt:  2009
Format: Lydbok
Oversatt av: Kari Bolstad
Lest av: Nils Nordberg
Forlag: Lydbokforlaget
ISBN: 9788242147523
Spilletid: 16 timer, 53 minutter
Kilde: Gave (fra mamma!)

****
Forlaget om boka: En pensjonert høyere marineoffiser, Håkan von Enke, forsvinner under en av sine daglige spaserturer. Kurt Wallander kan ikke la være å engasjere seg. Den forsvunne offiseren er svigerfar til hans datter Linda. Så forsvinner også von Enkes ektefelle. Sporene peker bakover i tiden, til den kalde krigen, til høyreekstremistiske grupperinger og østeuropeiske leiemordere. Dette er den tiende og siste boken om Kurt Wallander.
****

Jeg visste nesten ingenting om Henning Mankell og serien om Kurt Wallander da jeg begynte på denne. Ikke visste jeg hvor mange bøker det var i serien, eller hvilken bok i rekken dette var. Jeg fikk ikke sove en kveld og visste jeg hadde denne liggende et eller annet sted. Mitt første møte med Kurt Wallander var altså Kurt Wallanders siste møte med leserne. Og det gjorde faktisk ingenting.

I denne boka treffer vi altså den pensjonerte marineoffiseren Håkan von Enke. Han er faren til samboeren til datteren til Wallander (det ble nesten litt sånn tanta til broren til kameraten til kollegaen til sykkelen på jobben-aktig, men det gikk), og møter Wallander for første gang under hans bursdagsfeiring. Wallander har havnet i trøbbel på jobben og har godt av å komme seg vekk litt, så han blir altså med datteren og samboeren til denne uvanlige feiringen (von Enke er visst ikke en mann med vane for feiringer). Her trekker marineoffiseren Wallander til side og begynner å fortelle ham en historie om den kalde krigen. Det snakkes om konspirasjoner på storpolitisk nivå.

Wallander lytter til fortellingen hans, men legger ikke så mye i det. Dette er vel ikke mer enn en eldre ringrev som føler for å dele sine erfaringer nå som årene begynner å ta på? Kanskje ikke… Noen dager senere forsvinner nemlig von Enke på en av sine daglige spaserturer. Var det mer tyngde i konspirasjonsteoriene hans enn det Wallander først gikk utifra? Når kona hans også plutselig forsvinner blir Wallander, som ikke engang jobber i det politidistriktet, stadig mer nysgjerrig. Også begynner han å nøste opp tråder som går tilbake til de anspente forholdene under den kalde krigen.

Jeg er som sagt fullstendig ute i det blå når det gjelder Wallander. Har vagt fått med meg at det eksisterer en TV-serie, og det er det hele. Da jeg etterhvert skjønte at dette var siste boka, ble jeg skeptisk til at dette kom til å føles som en veldig hullete fortelling. Det gjorde det ikke i det hele tatt. Faktisk merket jeg ikke på fortellingen (før nærmere slutten) at dette var siste bok. Jeg følte ikke at jeg manglet noenting, men det er mulig den spoilet innholdet i enkelte tidligere bøker. Har ikke peiling. Alt som ble fortalt om Wallanders fortid ble gjort på en måte så det føltes som at forfatteren forteller det for første gang. Her kan jeg ikke uttale meg om det er for mye eller for lite om du har lest de tidligere romanene. Ble det for mye gjentagelser? Aner ikke. For meg var det helt perfekt.

Plottet var helt greit. Det var uforutsigbart nok til at det ikke ble veldig kjedelig, selv om enkelte deler ikke kom som noen overraskelse. Det var interessant å høre om en konspirasjon med røtter fra den kalde krigen, og som strekker seg langt utenfor svenske landegrenser. Eller havgrenser for den saks skyld, som blir litt mer relevant med tanke på u-båtene som er så vesentlige i denne romanen. Nils Nordberg leser som vanlig veldig godt. Ingenting å si på ham. Språklig er dette også en behagelig opplevelse. Jeg opplevde plottet som troverdig. Allikevel skal jeg ikke påstå at dette var noen litterær høydare. Det var helt grei underholdning. Tror nok ikke jeg kommer til å huske handlingen her veldig lenge. Den havner i den boksen der all helt ok krim havner, også blander jeg dem sammen og husker ikke hvem som handler om hva etter ikke så altfor lenge.

Men for fans av Wallander er den vel et must siden den runder av  serien skikkelig. Ser for meg at dette må være veldig vemodig om man har lest bøkene i rekkefølge og fått et forhold til den behagelige etterforskeren. Jeg synes vel kanskje at dette er like mye roman som det er krim. En vesentlig del handler om det å bli gammel og måtte tilpasse seg til det. Wallander er 60 år i denne boka, og mye plass blir tilegnet følelsene hans rundt dette, såvel som det å samle alle trådene og få til en ordentlig avslutning på det hele. Krim-delen utgjør vel bare omtrent halve tematikken. Helt ok for min del.

kortsagt-denuroligemannen

Andre bloggere om boka:
Anitas blogg
Pervoluto
On the third side
Jan Magne’s blog
Tine’s blogg
Magnis bokblogg

Om forfatteren:
Henning Mankell (f. 1948) er en av Skandinavias mest kjente krim-forfattere. Han ble født i Stockholm, men familien hans flyttet til Sveg da han var to år, og til Borås da han var 12. Han elsket å lese, og bestemte seg for å bli forfatter etter barneskolen. Han har tilbragt tid til sjøs, og er gift med regissøren Ingmar Bergmans datter Eva. Han debuterte som forfatter i 1973 med Bergsprängeren, og har siden den gang gitt ut bøker for både ungdom og voksne. Med den prisvinnende serien om Kurt Wallander ble han for alvor kjent utenfor Skandinavia. Han startet Leopard forlag i 2001.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Watchmen – Alan Moore og Dave Gibbons

Sjanger: Tegneserieroman
Først utgitt: 1986-1987
Originaltittel: Watchmen
Denne utgaven utgitt: 1995
Forlag: DC Comics
Format: Heftet
Oversatt av: –
ISBN: 9780930289232
Sider: 408
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka:
This Hugo Award-winning graphic novel chronicles the fall from grace of a group of super-heroes plagued by all-too-human failings. Along the way, the concept of the super-hero is dissected as the heroes are stalked by an unknown assassin.
****

Jeg har litt vanskelig for å si noe klokt om denne boka. Den er å regne som en av milepælene innen tegneserie-formatet. Time Magazine har plassert den på lista over de 100 beste engelskspråklige romanene siden 1923. Den vant Hugo Award i 1988. Omslaget er fullt av lovord fra diverse kritikere, i tillegg til påstanden «This is the book that changed an industry and challenged a medium. If you’ve never read a graphic novel, start with Watchmen. And even if you have, it’s time to read it again.»

Vi befinner oss på midten av 80-tallet. Forholdet mellom Russland og USA er iskaldt, og faren for krig med masseødeleggelsesvåpen henger over samfunnet. Det meste er som virkelighetens 80-tall, med et lite unntak: superhelter finnes. De fleste superheltene er vanlige mennesker (a la Batman) uten faktiske superkrefter, med et fellestrekk: De tar på seg uniformene sine og beveger seg ut i natten for å bekjempe kriminalitet. Det er i allefall det som er tanken bak det hele, men ikke alle superhelter har samme syn på hva som er rett og hva som er galt. Etter den såkalte Keene Act-en fra 1977 ble alle superhelter (eller vigilantes om du vil) bannlyst fra å fortsette med mindre de hadde spesiell tillatelse fra regjeringen.

Fra venstre til høyre: Ozymandias, Silk Spectre II, Doctor Manhattan, The Comedian (på kne foran), Nite Owl II og Rorschach.

De to som fikk fortsette var The Comedian og Dr. Manhattan. Sistnevnte har faktisk superkrefter. Resten av superheltene ble jaget i skjul, noen av dem la opp fullstendig, andre fortsatte i all hemmelighet. Så blir The Comedian funnet drept. Tilfeldighet? The Comedian var en stor og erfaren mann, og allikevel hadde noen klart å slå ham helseløs og deretter kaste ham ut av vinduet. Rorschach tror ikke at dette kan være noen tilfeldighet, og når Dr Manhattan kort tid etterpå blir offentlig beskyldt for å ha gitt vennene sine kreft og går i frivillig eksil, blir mistankene hans styrket. Er det noen der ute som dreper superhelter?

Samtidig blir stemningen meget anspent når Russland begynner å bevege seg utenfor egne grenser.

Dette er altså ikke en typisk superhelt-tegneserie: Her er det superheltene og ikke «de slemme» som blir bekjempet. Og jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Ble awe-struck. Alan Moore imponerer nok en gang (jeg har tidligere skrevet om V for Vendetta og From Hell), og har skapt en fortelling der vi blant annet får et solid innblikk i de forskjellige superheltenes psyke. Hva er det som driver mennesker til å ta på seg rare kostymer og slåss mot badguys? Ja, hva er det egentlig som skiller superheltene fra nevnte badguys? Og hvordan hadde de faktisk passet inn i samfunnet?

Fortellingen hopper litt frem og tilbake i tid og rom. Gjennom store deler av fortellingen får vi en uavhengig historie fortalt gjennom tegneserieheftene til en av karakterene. Det lønner seg med andre ord å holde tungen rett i munnen. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg i blant måtte bevege meg tilbake noen ruter og lese en gang til. Men det gjør ingenting. Dette er en intrikat klassiker som fortjener all den rosen den har fått før jeg skriver dette.

Er ikke stemningen i tegningene fantastisk godt formidlet? Regnvær og vind, en skikkelse går gjennom et noe tvilsomt strøk med neonlys og prostituerte.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg er helt enig i det som ble nevnt på omslaget, at om man aldri har lest en tegneserieroman, så bør man starte med Watchmen. På den ene siden er dette en særdeles imponerende og detaljert roman som kan sies å ha revolusjonert sjangeren. På den annen side er det kanskje ikke det letteste stedet å starte for en nybegynner..? Det kan kanskje være en fordel å ha litt oversikt over hva annet som beveger seg innen sjangeren, om ikke annet bare for å forstå hva det er med Watchmen som gjør den så unik?

Ikke vet jeg. Jeg er mildt sagt begeistret over Watchmen. Streken til Gibbons er klassisk – helt perfekt til fortellingen. Den er like spennende som den er dyp: hvem er det som gjør de gamle superheltene til målskiver? Vil tredje verdenskrig bli et faktum? Hva er det som skjuler seg i hodene til heltene våre? Jeg brukte noen dager på den, og den krevde den fulle oppmerksomheten min, og det var verdt det. Anbefaler den videre.


Film-trailer (filmatisert i 2009, regissør Zack Snyder):

Forfatter-bio:
Alan Moore (f. 1953) er en britisk forfatter best kjent for sine tegneserier. Han har flere ganger blitt beskrevet som historiens beste tegneserieforfatter, og har innflytelsesrike verk som V for Vendetta, Watchmen og From Hell på samvittigheten. Det er blant annet med hans verk at begrepet “grafisk roman” har vokst frem og ut av samlebegrepet “tegneserie”. Han har latt skjegget gro fra han var ung, og det har rukket å bli enormt.
Wikipedia | Fanside | goodreads

A Clash of Kings – George R.R. Martin

Bok 2 i A Song of Ice and Fire
Sjanger: Fantasy
Først utgitt: 1999
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Bantam Books
Format: Heftet
ISBN: 9780553579901
Sider: 1009
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: A comet the color of blood and flame cuts across the sky. And from the ancient citadel of Dragonstone to the forbidding shores of Winterfell, chaos reigns. Six factions struggle for control of a divided land and the Iron Throne of the Seven Kingdoms, preparing to stake their claims through tempest, turmoil, and war. It is a tale in which brother plots against brother and the dead rise to walk in the night. Here a princess masquerades as an orphan boy; a knight of the mind prepares a poison for a treacherous sorceress; and wild men descend from the Mountains of the Moon to ravage the countryside. Against a backdrop of incest and fratricide, alchemy and murder, victory may go to the men and women possessed of the coldest steel…and the coldest hearts. For when kings clash, the whole land trembles.
****

George R.R. Martin plukker opp tråden der bok nummer en, A Game of Thrones slutter, og fortsetter i samme stil og med samme kvalitet. Det er ingen tvil om at Martin er blant de største fantasy-forfatterne verden har å by på i dag. Om ikke den beste.

Jeg kan vanskelig si noe om handlingen i denne uten at jeg spoiler noe av det som skjer i den første boka, så dette blir ingen anmeldelse der jeg går dypt inn i hendelsene. Fortellingen fortsetter videre i samme stil som før, der vi får mange forskjellige karakterers perspektiv på hendelsene. Det skjedde jo endel voldsomme greier i forrige boka, og det preger naturligvis hendelsene i denne. Om forholdet mellom enkelte hus ikke var anspent i forrige bok, er de det i allefall nå.

Jeg synes George R.R. Martin skriver godt. Språklig opplever jeg at han er godt tilpasset handlingen, med gjennomtenkte valg av ord som gir meg følelsen av at hører hjemme i denne settingen. Det er dog ikke til å legge under en stol at bøkene hans er lange. Veldig lange. Og jeg synes heller ikke at det er til å legge under den nevnte stolen at enkelte passasjer trekker litt ut her og der. Men det trekker ikke ned historien for min del, jeg får nemlig definitivt følelsen av at alt jeg leser skal være med. Ingenting føles unødvendig, selv om det gikk litt treigt med lesingen enkelte steder. Til gjengjeld suste den avgårde andre ganger…

Det er ikke overraskende lettere å holde orden på alle karakterene i bok to, siden vi ble kjent med de fleste i den første boka. Og igjen er det sånn at det ikke finnes noen utpreget bad-guy. Forfatteren behandler alle husene og menneskene på en rettferdig måte og gir leseren ingen (hverken klare eller subtile) retningslinjer når det gjelder hvem han vil vi skal like og ikke like. Dette resulterer i at jeg har favoritter i flere hus, og at jeg får et ambivalent forhold til hvem jeg heier på. Egentlig heier jeg vel ikke på noen, for jeg vet ikke hvorfor noen skulle ville ha Jerntronen. Bare trøbbel, hele greia. Den av de jeg liker minst etter de første to bøkene sitter på tronen nå, og h*n kan like gjerne beholde den. When you play the game of thrones, you win or you die. There is no middle ground.

Men så enkelt er det altså ikke. Kometen som har dukket opp på himmelen tolkes som et symbol for alle sammen på hver sin måte, og etter tumultene i første bok har flere karakterer erklært seg selv konge. Det er jo dømt til å bli intenst, og det blir det. Som i første bok, beviser Martin også at han ikke er redd for å skade eller ta livet av karakterene, og det er vanskelig å gjette seg til hva som kommer til å skje med hvem. Herlig!

A Song of Ice and Fire er så langt av ypperste kvalitet. Det er så bra som det får blitt, synes nå jeg. Jeg har allikevel ingen bråhast med å lese de neste tre utgitte bøkene i serien når det fortsatt mangler to. Her tar jeg det med ro og nyter det når jeg har tid, så kanskje jeg slipper å sitte å vente i en hel evighet uten noe å lese i serien før avslutningen kommer. Det er fint å ha uleste bøker i A Song of Ice and Fire i hylla. 😉 Om du enda ikke har prøvd deg på den, synes jeg du skal det – ikke la deg skremme av det store sideantallet. Dette er helt fantastisk.

Andre bloggere om boka:
e-bokhylla mi
Siljes skriblerier
Migrating Coconuts

Forfatter-bio:
George Raymond Richard Martin ble født den 20. september 1948 i New Jersey, USA. Han har en bachelor og master i journalistikk fra Northwestern University. Han begynte å skrive da han var veldig ung, og solgte fortellinger til de andre ungene i nabolaget. Da han oppdaget tegneserienes verden begynte han og skrive det også. Hans første utgivelse var «The Hero», solgt til et magasin, da han var 21 år gammel. Siden den gang har det blitt mange, mange utgivelser – både i magasiner, på TV og romaner. Martin var gift i 4 år på 70-tallet, men er i dag ugift og bor i Santa Fe i New Mexico.
Wikipedia | hjemmeside | blogg | goodreads
-Bildet er hentet her-

The Other Side of the Island – Allegra Goodman

Sjanger: Dystopi/YA
Først utgitt: 2008
Denne utgaven utgitt: 2008
Forlag: Razorbill
Format: Heftet
ISBN: 9781595141965
Sider: 280
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: Honor and her parents have been reassigned to live on Island 365 in the Tranquil Sea. Life is peaceful there—the color of the sky is regulated by Earth Mother, a corporation that controls New Weather, and it almost never rains. Everyone fits into their rightful and predictable place… Except Honor. She doesn’t fit in, but then she meets Helix, a boy with a big heart and a keen sense for the world around them. Slowly, Honor and Helix begin to uncover a terrible truth about life on the Island: Sooner or later, those who are unpredictable disappear … and they don’t ever come back. The Other Side of the Island has been named a Best Book of 2008 by the LA Times, Washington Post, and Village Voice.
****

Etter to heller skuffende dystopier i Nymånenatt og Famished, var det deilig å lese The Other Side of the Island, som stort sett gjør seg godt fortjent til tittelen Best book of the year.

Honor er ti år når hun og foreldrene flytter til øy nr 365. De bor ute ved kysten, og moren får ikke utdelt noen jobb. Dette, og det faktum at foreldrene til Honor ikke er spesielt flinke til å passe inn og følge reglene til Earth Mother, gjør dem annerledes fra de andre. Og for tiåringen blir dette en aldri så liten identitetskrise: Det hun lærer på skolen er ikke det samme som det foreldrene sier, men Earth Mother har jo selvfølgelig rett. Foreldrene hennes er bare vanskelige. Eller?

Vi følger Honors utvikling over flere år, fra en som først sluker alt foreldrene sier til en som har blitt «utdannet» av systemet og dermed stiller seg i mot foreldrenes ord og handlinger. Enda verre blir det når regler blir brutt – og når Honor og vennen Helix begynner å oppdage sprekker i fasaden på øya. Har ikke Earth Mother rett? Er det foreldrene hennes allikevel? Konsekvensene av å ikke følge reglene er strenge.

Lateness was not allowed. Honor hurried back inside the classroom and sank into her chair. When had the Thompsons been taken? Why hadn’t her parents told her? What had the Thompsons done?

Goodman har skrevet en stillferdig roman med mye innhold. Honor er en troverdig karakter satt i system: Hun formes av omverdenen, og det gjør naturligvis noe med hvordan hun opplever omgivelsene også. Det er en skummel prosess. I bakgrunnen ser vi foreldrene kjempe for å passe inn i en verden de ikke stoler på, og det blir ganske så katastrofalt når det topper seg. Ved hjelp av dop i vannet kontrollerer Earth Mother minnene deres. Og Honor blir den hun utdannes til å bli.

Romanen har noen mindre troverdige øyeblikk her og der som det ikke nytter å ta opp uten å spoile viktige deler av handlingen, så vi kan la det være med det. Det er ingen dramatiske problemer. Alt i alt er det en god og skummel roman med en troverdig heltinne – og er det ikke fantastisk at dette er en enkeltstående roman?!

Uoffisiell boktrailer:

Andre bloggere om boka:
Teenreads
3 Evil Cousins
Crunchings & Munchings
The Book Smugglers

Forfatter-bio:
Allegra Goodman (f. 1967) ble født i New York, men vokste opp på Hawaii. Faren underviste i filosofi ved universitetet i Honolulu, mens moren underviste i biologi. Allegra begynte å skrive noveller på ungdomsskolen, og fikk sin første tekst på trykk i Commentary. Hun studerte engelsk og filosofi ved Harvard. Samme dag som hun ble uteksaminert fra Harvard, gav hun ut sin første roman. Siden da har hun gitt ut en rekke populære romaner for unge voksne.
Hjemmeside | goodreads

Plague – Michael Grant

Bok 4 i Gone-serien
Sjanger: Science fiction/dystopi/YA
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Egmont
Format: Heftet
ISBN: 9781405256575
Sider: 526
Kilde: Kjøpt selv

OBS! Dersom du ikke har lest de foregående bøkene – Gone (bok 1), Hunger (bok 2), Lies (bok 3) – bør du styre unna denne omtalen, som kan inneholde spoiler i forhold til tidligere hendelser. Prøver å unngå det, men det kan være vanskelig i blant.

****
Om boka: Disease is spreading through the streets of Perdido Beach: a devastating, hacking cough that makes the sufferers choke their guts up – literally. For the moment the Darkness has disappeared and the only sign of its power lies in the basement prison where the monster, Drake, is being held. But a new horror is about to infest the FAYZ. Something is growing. Growing inside unsuspecting victims. . . and eating them from the inside.
****

Etter å ha lest den forrige boka, satt jeg igjen med følelsen at serien var i ferd med å tape seg litt (dog ikke veldig). Det inntrykket er borte etter å ha lest Plague, som er like spennende som den er actionfylt, trist og heseblesende – og til tider morsom.

Livet går videre for Sam, Astrid og de andre ungene og ungdommene på Perdido Beach, men det blir vanskeligere og vanskeligere. Den eneste som er i en ideell situasjon, er i grunn Albert. Som den unge kapitalisten han er, har han klart å opprettholde et brukbart system der alle gjør en jobb og får det de trenger. Men problemene begynner å tårne seg opp også for ham: Det regner ikke i FAYZ, og vannforsyningen minker fortere enn ønsket. Sam er passe ødelagt etter de tidligere hendelsene, og mye gnager på samvittigheten hans selv om det egentlig ikke er hans feil. Astrid sliter med tanker om broren Petey etter det som gikk opp for henne i forrige bok.

Hunter lever ute i skogen og jakter på mat for samfunnet, mens Quinn endelig har funnet mening i tilværelsen som fisker. Caine, Diana, Bug og Penny flyttet inn på den luksuriøse øya mens Sanjit og brødrene hans flyttet til fastlandet. Og der Sanjit kan sies å være en optimist, er Lana tilsvarende pessimistisk der hun bærer rundt på all verdens skyldfølelse for at hun mislyktes med det hun prøvde tidligere. Orc er skikkelig på kjøret og drukner sorgene sine i stadig mer alkohol, som Howard sørger for at han har tilgang til – spesielt nå som han sitter vakt for hva nå enn Drake/Brittney egentlig er. Dekka er taus om følelsene hun har for Brianna «The Breeze», som på sett og vis må kunne sies å være sammen med «Computer» Jack. Edilio gjør sitt beste for å leve opp til rollen som leder etter at ingen andre egentlig vil ha den, men det er ikke bare-bare å sørge for at folk ikke for panikk når Taylor er ei skikkelig sladrekjerring. Og på toppen av det hele lever fortsatt The Human Crew videre, med sitt rasistiske ideal. Og det er ikke lett for Dahra å holde orden på sykehuset når denne mystiske, smittsomme pesten altså begynner å spre seg.

Som vanlig et stort og innfløkt persongalleri, og det funker som bare det. Her er det barn og ungdommer av alle aldre, former, farger og bakgrunner, og der det er en bonus i enkelte områder er det en byrde i andre. Skillet mellom «freaks» og «normals» holdes fortsatt til en viss grad i live av Human Crew, som skapte et sant helvete i forrige bok. Og med så mange mennesker og meninger, er det dømt til å bli problematisk for folkene involvert. Når sykdommen sprer seg – og når en helt ny type forferdelig parasitt kommer til syne på en ubehagelig måte – baller det på seg, og vannmangelen kan fort vekk raskt bli fatal. Noe må gjøres, og forfatteren skriver knakende godt. Med en økende bevissthet rundt hva FAYZ er, må man ta stilling til hva som kommer til å skje dersom den en gang forsvinner. Er det en god ting for alle?

Michael Grant har holdt en jevnt høy kvalitet så langt, med unntak av et ørlite dropp i Lies. Han sjonglerer en hel haug av ungdommer, og klarer det fint. Det er strålende at han ikke er redd for å snakke om sex, hormoner og lyst, selv om det kanskje kan sies å være litt ensformig akkurat i denne boka her. Vet ikke om jeg vil påstå at det trekker ned på noen som helst måte, for pubertal lyst er vel generelt ganske ensformig… 😉 Farten holdes oppe hele tiden, og der det iallefall i de to første bøkene var mye fokus på overfladisk action og rumpesparking, synker vi lenger ned i karakterenes personlighet i denne boka. Grant setter stadig fokus på hvor ødelagte disse ungdommene er i ferd med å bli, men han legger også fokus på de positive sidene de har utviklet når de må bli voksne på denne måten.

Siden dette er en bok midt i en serie, tror jeg ikke jeg skal skrive en så veldig lang anmeldelse… Jeg har lest over 2000 sider så langt i denne serien, men det føles ikke sånn i det hele tatt. Selv om hver bok ligger på 5-600 sider, flyr fortellingen av sted fortere enn langt kortere bøker. Dette er en skikkelig pageturner som er vanskelig å legge fra seg, i likhet med de forrige bøkene. Sukk… Hvordan skal jeg klare å vente helt til 2013 på avslutningen?

Bøkene i serien:
– Gone (2008)
– Hunger (2009)
– Lies (2010)
– Plague (2011)
– Fear (2012)
– Light (forventes tidlig 2013)

Boktrailer:

Andre bloggere om boka:
Squeaky Books
Read in a Single Sitting
The Overflowing Library
The Book Smugglers

Forfatter-bio:
Michael Grant (f. 26. juli, 1954) er en amerikansk forfatter hvis egentlige navn er Michael Reynolds. Han har gått på ti skoler i fem forskjellige delstater og 3 skoler i Frankrike. Han er gift med K.A. Applegate, som skrev Animorphs-serien i 1996-2001, og har tre barn og mange kjæledyr. I tillegg til Gone-serien har han skrevet The Magnificent 12, og medforfattet Animorphs og Everworld. Han og familien bor for tiden i California.
Wikipedia | Hjemmeside | goodreads

How I Live Now – Meg Rosoff

Sjanger: Roman/YA
Først utgitt: 2004
Denne utgaven utgitt: 2010
Forlag: Penguin
Format: Heftet
ISBN: 9780141318011
Sider: 211
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: To get away from her pregnant stepmother in New York City, fifteen-year-old Daisy goes to England to stay with her aunt and cousins, with whom she instantly bonds, but soon war breaks out and rips apart the family while devastating the land.
****

Etter å ha lest mye pent om denne boken overalt på internett måtte jeg naturligvis gi den et forsøk. Og denne boken har i grunn gjort seg fortjent til all rosen, men det var en ting som jeg ikke i det hele tatt kan fatte og begripe hvorfor har blitt skrevet slik det har blitt gjort.

Daisy flytter til tanta og søskenbarna i England siden forholdet hennes til faren og stemoren er anspent. Et eller annet sted i det fjerne foregår det en krig, av en eller annen grunn, men Daisy snakker ikke mye om det. Det er liksom uinteressant for ei 15 år gammel jente fra New York. Hun kommer inn i rytmen på den engelske gården, og finner raskt tonen med søskenbarna sine. Særlig mystiske Edmond fanger oppmerksomheten hennes. Men så går det galt. Tante Penn reiser til Oslo for å forelese om Krigen-vi-ikke-vet-noe-om, og så kommer krigen til England. Tanta er fanget i Norge, og barna må klare seg selv.

The next day Aunt Penn set off for Oslo and we didn’t think much about it except that we were In Charge and pretty happy about it, but later when you look back on the whole story you realize that the moment she left was exactly the moment we all started skewing off into crisis like how Adchduke Ferdinand getting killed started WWI even though the connection, to me at least, was never that clear.

Fortellerstilen er strålende! Romanen fortelles av Daisy i førsteperson, og er veldig troverdig. Stemmen føles virkelig som om den kommer fra en 15 år gammel jente. Hun har akkurat samme prioriteringer som ungdom flest, og dette preger fortellingen. Det foregår en krig et eller annet sted langt unna, med Daisy er ikke spesielt interessert i det. Det er jo langt unna. Hun vet ikke helt hvem som krangler med hvem, eller hva som ligger til grunn for det, og bryr seg ærlig talt ikke videre heller. Hun skriver at det finnes artikler om ti forskjellige voldtekter i avisene hver dag, men det blar «man» bare forbi. Hun skriver at «7 000 eller 70 000» mennesker ble drept av ei bombe.

Reaksjonene hennes når krigen plutselig er virkelig er også troverdig. Hun er ei jente som riktignok har hatt sitt å stri med (hun er anorektisk og på utur med stemoren), men virkeligheten som treffer henne nå er noe helt annet. Fra å bla forbi artikler om krig og død og forbrytelser, står hun midt i det. Og det er ikke småtteri hun og vesle Piper utsettes for. Spennende og guffen setting.

I didn’t know if the food was poisoned. I didn’t know whether we’d get an infection and die. I didn’t know if a bomb would fall on us. I didn’t know whether Osbert would expose us to spores from some deadly disease picked up during his secret meetings. I didn’t know if we would be taken prisoner, tortured, murdered, raped, forced to confess or inform on our friends.

Men det er en ting jeg ikke kan fatte å begripe, og det er forholdet mellom Daisy og Edmond. De er søskenbarn og blir forelsket. Med alt som hører med av fysisk aktivitet også, altså, ikke bare sånn uskyldig avstandsforelskelse. Og jeg har virkelig ikke peiling på hvorfor forfatteren valgte å skape et kjærlighetsforhold mellom fetter og kusine. Det har ingen betydning for fortellingen utenom seg selv. I det hele tatt. Den eneste sammenhengen jeg har klart å forestille meg, er om de ble forelsket etter at verden gikk til helvete, som en slags unntakstilstand der to mennesker trenger hverandre. Men sånn er det ikke, de innleder et forhold før krigen blir virkelig. Det er rett og slett bare litt merkelig, og siden ingen av de andre rundt dem ser ut til å ha problemer med dette, blir jeg litt forvirret. Hvorfor? HVORFOR? Det er jo ikke akkurat som om Edmond MÅ være fetteren hennes for at dette skal funke, han kunne jo like gjerne være en nabogutt… Siden jeg ikke forstår grepet, trekker det litt ned. Forvirrende incestiøse forhold virker… litt unødvendig.

Anoreksiaen hennes passet derimot inn i fortellingen. Perspektivet som endrer seg etterhvert som katastrofene inntreffer. Innstillingen hennes endres gradvis, og matlysten kommer i takt med at maten tar slutt. Akkurat denne delen av historien sier mye om den personlige utviklingen hennes, synes jeg. For ikke å snakke om at det ligger i kortene at det har skapt splid mellom henne og faren (og stemoren). Dette er ei jente som opplever mye dritt, og som formes av dette.

Then there was the problem of burying all the cows and baby chicks and people who died and apparently there were lots of dead things and they were well on their way to becoming a big stinking rotten health problem, but that might have been too much information for me just then, and I thought I wasn’t going to eat another hamburger or chicken leg again in a hurry.

Anbefaler den videre til tross for at jeg ikke skjønner poenget med det romantiske forholdet mellom de to søskenbarna (selv om jeg skulle ønske jeg forstod hva forfatteren prøver å formidle med det her). Språklig er den en liten perle blant YA-literaturen, synes jeg. Daisy er en typisk tenåring med typiske følelser i en atypisk tid. Hun er både skarp og vittig, og forteller mye mellom linjene. Det handler om familie, kjærlighet, tap, håp og å overleve i en verden snudd på hodet. Vel verdt å lese.

Boktrailer:

Andre bloggere om boka:
The Witch of the North
Hjartesmil
The Compulsive Reader

Forfatter-bio:
Meg Rosoff (f. 1956) er en amerikansk forfatter som bor i London. Hun studerte ved Harvard, samt Central St. Martins i London. Hun jobbet med forlag og markedsføring i New York i 9 år, før hun endte i London. Hun begynte å skrive etter at den yngste søsteren hennes døde av brystkreft, og How I Live Now ble publisert samme uken som hun selv fikk diagnosen. Hun har gitt ut en rekke bøker for barn og unge, og har vunnet flere priser.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 279,921 hits

Instagram

@shanedawson is one of those people that manages to make me laugh on a crappy day. His gallows humour and self-depreciation appeals to me. 😋😅 I've laughed until I've cried at some of his content. In a good way.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #bookstagram #bookish #instabook #bookcoverlove #coverlove #shanedawson #itgetsworse Ugh. Spiders. 😐

#bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #thehatching #ezekielboone #horror #spiders #edderkopp I tend to gravitate towards Asian literature by default, and recently picked up this anthology of "visions of the future from China". #InvisiblePlanets is edited and translated by #KenLiu. 
#books #bøker #book #bok #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #bookish #instabook #anthology #sciencefiction #scifi #china #coffee #kaffe #noveller #kina #novellesamling We Found a Hat by Jon Klassen is the last book in the hat trilogy. It's a stylistically simple series for children, and where in the previous two books a bear and a fish have to deal with hat-problems, this time two turtles find one. They decide to put it back where they found it, because there's just one hat, and two turtles. But one of the turtles can't quite stop thinking about the hat... Where the previous two sports some dark humour, this one is surprisingly sweet. I like the simple and clean art work - this one is just as enjoyable as the previous books! 🙂

Den er nylig utgitt på norsk, og jeg har fått mitt eksemplar av forlaget.

#leseeksemplar #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook  #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #jonklassen #hattrilogy #mangschou #wefoundahat #vifantenhatt New book! Obviously had to get Neil Gaiman's new book, #NorseMythology as soon as possible. 🤓

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #neilgaiman #myth #newbook #bookhaul Two new books, both by Yuri Herrera: Signs Preceding the End of the World, and The Transmigration of Bodies. Love the covers!

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #yuriherrera #fiction #skjønnlitteratur #lisadillman #mexico #coverlove #bookhaul #newbook #bookcoverlove In celebration of the new Sherlock season fiiiiiiinally being released a few days ago, here is a picture of one of my most beautifully bound books. It is part of the Barnes & Noble Collectible Editions series. Bit too big and heavy to comfortably carry around with you, unfortunately.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #sherlock #sherlockholmes #barnesandnoble #collectible #arthurconandoyle #sherlocked Aaaand here is the result of this year's NaNoWriMo. I finally printed it a few days ago, but I've yet to actually read through it. Primarily because I remember all the little issues with the plot.  There's no time to fix stuff like that as the madness is happening...
I've sort of promised my #writingbuddy @kavehrashidi, who wrote his own novel at the same time, that he gets to read it. So I figured I'd do something about some of the issues... It's just such an effort. 😅
But yeah, it's quite the achievement to manage to put together something that resembles a novel in one month! 🎉🎖 #NaNoWriMo #novel #roman #book #bøker #books #bok #scifi #sciencefiction #tea #te  #papers #words #ord #writing #editing #redigering #bookstagram #bookish #instabook #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips New book! Time Travel: A History, by James Gleick. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #timetravel #jamesgleick #timeturner #bookporn #nonfiction #sakprosa #newbook The League of Regrettable Superheroes by Jon Morris is a fun look at superheroes who never made it into the big leagues. Some of them missed their chance simply because they just vanished in the crowd, but others were downright weird. Ever heard of Doll Man? Jigsaw? Fatman the Human Flying Saucer..? #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #superhero #jonmorris #theleagueofregrettablesuperheroes #lootcrate #comics #comicbooks #tegneserie
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat