Archive for the 'Norsk 2014' Category

Fra ungdommen – Lyngstad, Øverli og Andersen

Undertittel: Et portrett av en generasjon
Sjanger: S
akprosa/dokumentar
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202429874
Sider: 356
Kilde: Kjøpt selv
Hjemmeside med smakebiter

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Fra ungdommen portretterer en generasjon som har opplevd den høyeste materielle velstand noensinne, levd under de beste levekårsundersøkelser. Men også en generasjon som har de høyeste statistikker med psykiske problemer og diagnoser gjennom tidene. Den 22.7 ble også uskylden borte, kanskje for alltid. 24 ungdommer forteller sin historie og portretteres. Unike historier som tar pulsen på Norge i dag og som du aldri glemmer.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette var et av de prosjektene jeg ble umiddelbart nysgjerrig på og interessert i så fort jeg hørte om det. Alle mener noe om ungdommen, og det har de gjort i tusenvis av år:

We live in a decaying age. Young people no longer respect their parents. They are rude and impatient. They frequently inhabit taverns and have no self control.

Høres ut som noe du kunne ha sagt? Eller som noe noen har sagt til deg? Vel, det står skrevet på en 6000 år gammel egyptisk grav. Det finnes flere eksempler her. Hver eneste generasjon klager på generasjonene som kommer etter. *host* ephebiphobia *host*.

Så kommer det altså et multimedieprosjekt hvis mål er å dokumentere og gi stemme til ungdommer fra hele Norge. Hverken mer eller mindre. Alle snakker om ungdommen, men hvem er de egentlig, og hva tenker de selv?

Det er nok bildet av Josephine Albreksten som har blitt brukt mest i forbindelse med boka. Det var på forsiden av A-magasinet (Aftenposten) for en tid tilbake, og hos nettopp Aftenposten kan du se klipp fra prosjektet. Josephine som har blitt mobbet siden barneskolen, og som utviklet spiseforstyrrelser og ble innlagt på sykehus for første gang da hun var 14. Hun fant trøst i Lolita-kulturen og Japan, der det er mer fokus på å være søt enn sexy. Hun forteller selv at hun ikke har mange venner «in real life», at hun aldri har hatt det, men at hun har blitt kjent med folk fra samme subkultur på nettet. Hun elsker stilen, men hun kjenner også på de tilfeldige blikkene på gata, lurer på om de hvisker om henne. Hun mistenker det går diverse rykter, men det er ingen som snakker til henne.

Josephine er bare en av ungdommene forfatterne har fulgt. Boka er virkelig nydelig. Du legger kanskje merke til at jeg hele tiden omtaler det som et prosjekt fremfor ei bok, og det er fordi det strekker seg utover permene. Hjemmesiden deres, for eksempel, er et lite kunstverk i seg selv (den nytes best med lyd). De har ikke bare skrevet om ungdommene. De har tatt massevis av bilder, og de har filmet og tatt opp lyd. De gjør virkelig et solid forsøk på å dokumentere ungdommen, og å gi dem en stemme.

Renate Tårnes, som så kjæresten bli skutt i hodet på Utøya. Jan Olaf Hornstuen, som «har deala det meste og gjort det med de fleste», og som husker tilbake til da han så overvåkningsbildene fra ranet og forsto hvor fucka han var. Farhad Mansouri som har fått endelig avslag på oppholdstillatelsessøknaden sin, og som er redd. Jonas Svensson, som ble stjerne over natten da han begynte å spille fotball for RBK. Isak Anders Utsi, som er en av viddas yngste reineiere, og lurer på om det faktisk finnes noen fremtid der han er. Og hvorfor danser egentlig Arva Syed? Jan Egil Høgden, som flyktet fra kulene på Utøya og som forsøker å fortrenge tanken om at han burde ha gjort mer for å hjelpe gjennom spillet Call Of Duty. Marte Ramberg, som ikke lenger maktet å føle seg som en skuffelse hver eneste dag. Også videre, også videre.

Fra ungdommen er en samling historier. De er overraskende ærlige og personlige. Det er tydelig at forfatterne har kommet tett på personene som portretteres. Jeg anbefaler prosjektet varmt. Det er nærgående og respektfullt. Et portrett av en generasjon.

kortsagt-fraungdommen

Bok-trailer:

Om forfatterne:
paragon8Paragon Features består av journalistene Lars Andreas Ellingsgard Øverli (28), Martin Slottemo Lyngstad (24) og Aleksander Andersen (25). Bedriften omtaler seg selv som et mobilt reportasjebyrå med hus og kontor ombord i en buss.
Mer om hver av forfatterne

Soledad – Tor Arve Røssland

Sjanger: Ungdom/science fiction/dystopi
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203256929
Sider: 193
Kilde: Anmeldereksemplar

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Soledad våkner opp på øya der hun og faren er på sommerferie og oppdager at hun er helt alene. Faren, naboen og resten av beboerne på øya er forsvunnet. Vi følger Soledads kamp for å overleve i en ny og ukjent verden, der selv ikke naturen er til å stole på. «Soledad» er en spennende ungdomsroman om en nær og skremmende fremtid.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Norsk apokalypseroman? Selvsagt måtte jeg lese den. Og den startet så bra, men så flatet det ut og ble mer et skuldertrekk mot slutten. Dessverre.

Soledad våkner altså på en øy der hun er på ferie med faren sin. Han er kunstner og mente at det var spesielt gode lysforhold på denne lille øya. Problemet er bare at alle på øya forsvinner fra den ene til den andre dagen. Alt Soledad vet er at himmelen var utrolig vakker kvelden før, og så var alle borte. Samtidig er det noe rart som foregår. Det virker nesten som om himmelen, skyene, har utviklet et eget sinn.

Den første delen av boka er den beste. Soledad må overleve i en helt ny verden. Hun er (nesten?) helt alene på øya, og «moder jord» endrer på spillereglene. Hun er ressursterk og åpenbart ikke ubrukelig. Røssland etablerer en solid protagonist. Men her begynner også noe av det jeg opplever som problemet: tidsspennet forfatteren dekker. Stillheten og ensomheten har blitt gjort før i både Høsten og Ett sekund om gangen. Jeg var kjempefan av begge disse bøkene. Til sammenligning har Røssland det litt travelt. Jeg skulle egentlig ønske at den første delen i Soledad var tre ganger så lang, og resten av boka ble kuttet.

Et annet problem, som nok er knyttet til at det går så mye tid, er at handlingen, særlig etter den første delen, føles overfladisk. Det kan hende det er denne overfladiskheten som gjør at jeg ofte opplever at det skorter litt på troverdigheten. Vi haster avsted, måneder går, karakterer introduseres, diverse motiver og ambisjoner vises. Sånn går no dagan.

Det skjer litt for mye på de drøye 190 sidene historien fortelles over. Forfatteren er kanskje redd for at leseren skal kjede seg. Det er nok av action her, og det vil antageligvis appellere til en del lesere. For min del gikk det på bekostning av dybden. Jeg ville ha mer om psyken til hovedpersonen og mer av stillheten. Mer tenking, karakterutvikling, det å tilpasse seg til en ny verden og faktisk måtte leve i den. Jeg ville ha mer om tapet av alle som noen gang betød noe for Soledad. Mer om knusende ensomhet, fremmedgjøring, sorg og ikke minst redsel for at spillereglene har endret seg til noe ukjent. Og jeg fikk små drypp av det her, men ikke nok til at det gjorde inntrykk.

Det hele endte med en nokså overfladisk leseopplevelse, og Soledad er i ferd med å gå i glemmeboka.

kortsagt-soledad

Bok-trailer:

Andre bloggere om boka:
Karis bokprat
Bokelskeren
Skuledagboka

Om forfatteren:
Tor Arve Røssland (f. 1971) er en norsk forfatter. Han vokste opp i Kvinnherad, og har siden bodd på Voss, i Trondheim og i Bergen. Han har tatt fagene filmvitenskap, litteraturvitenskap og mediepedagogikk ved Universitetet i Trondheim. Han er best kjent for sine barne- og ungdomsbøker, og debuterte i 1999 med serien om Pode. Røssland bor for tiden i Os.
Hjemmeside | Wikipedia | goodreads

Kjære – Linnéa Myhre

Sjanger: Biografisk roman/brev
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Omslagsdesign: Julie Aida Graf
Forlag: Tiden
ISBN: 9788282381031
Sider: 156
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Det er lite som kjennes bedre enn å få bekreftelse på at man ser bra ut, at man er likt. Men hva når de andres granskende blikk tar overhånd? Med infam humor og sårt alvor beskriver Linnéa Myhre et ungt liv, anno 2014, i blikkenes tid, hvor det er viktigere å bli sett enn å bli hørt. I et tjuetalls brev, henvendt til venner og familie, redaktører og bedrifter, setter hun ord på opplevelsen av kontinuerlig å bli påminnet om å spise riktig, holde seg slank, trene, være sunn. «Jeg gruer meg til å få barn», skriver hun. Men gjennom brevene oppstår også en annen fortelling. For Linnéa har levd med spiseforstyrrelser siden hun var femten, og i 2012 var kroppen hennes nær kollaps. Det har gått to år. Hvordan plukker man opp livet sitt igjen etter å ha vært nær ved å miste alt? Kjære er en roman om kontroll og tapet av det, det er en roman om å spise på restaurant, om å skrive sitt eget selvmordsbrev, om å tilberede taco, om å få seg kjæreste, om å slippe inn og slippe til, og, til slutt, om å kunne betrakte seg selv med sitt eget blikk.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg oppdaget bloggen til Linnéa Myhre ved en tilfeldighet (tror muligens jeg fant den i sidebaren på en eller annen blogg jeg besøkte). Jeg kan ikke huske om dette var samme dagen, men et av de første innleggene jeg leste der var et om hvordan noen lesere hadde sendt henne feil type, eller feil merke, lomper. Jeg rynket litt på nesa og tenkte noe sånt som at dette da ikke var noen spesielt hyggelig blogger. Det var nemlig greia til Myhre. Hun var ikke spesielt hyggelig. Hun var sint og breddfull av galgenhumor. Etterhvert som jeg fortsatte å lese begynte jeg å skjønne hva det var som gjorde henne så populær. Det lå mer enn sinne og spark i alle retninger bak innleggene hennes. Det lå en sårbarhet mellom linjene.

Jeg leste (og likte) Evig søndag, og jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skrev der og skriver i Kjære. Kjære er en brevroman, det vil si at Myhre har forfattet en rekke brev til alt fra foreldrene, seg selv i fortid og nåtid, eksen, samboerne, terapeutene, bedrifter og den jenta som skrev en mail til henne om at hun selv skulle ønske hun hadde anoreksi. Hun avslører blant annet at hun sultet seg målbevisst i forbindelse med utgivelsen av Evig søndag, for å gjøre sitt beste for å fremstå som troverdig. Hele bokprosjektet Evig søndag var mørkt, både resultatet og det som foregikk med Myhre. Hun hadde det ikke bra, og det skinte igjennom.

I Kjære møter vi en litt annen Linnéa. Romanen innledes riktignok med et selvmordsbrev, men det danner et bakteppe for romanen. Det er ikke lenger så fryktelig mørkt. Det er fortsatt sårt, sårbart og selvutleverende, men med en litt annen vinkling enn før. Myhre har det åpenbart bedre med seg selv nå enn hun hadde. Hun har funnet en ny avhengighet i kjæresten Sondre Lerche, sier hun. Hun er endelig i et forhold med noen andre enn mat. Hun klarer endelig å gå på restaurant. Hun håndterer livet litt bedre, og det synes gjennom brevene. Det er en optimisme her som Evig søndag var helt blottet for, og det er godt å lese.

Myhre beskriver et enormt behov for å bli sett og godtatt. Hun har higet etter oppmerksomhet, hun forteller at all negativiteten på bloggen hennes delvis var et resultat av at det var all den negativiteten folk ville ha. Hun fikk en hel masse kommentarer og e-poster om at hun var en sutrete drittkjerring, om at hun bare burde holde kjeft. Men hun ble sett.

Jeg har merket meg at noen anmeldere mener at Linnéa Myhre har lite å melde med Kjære. Anmelderen i Universitas mente for eksempel at verdenen til Myhre er «klaustrofobisk liten», at hun bare «ser innover», og at sitatet «Jeg glemmer ofte å stille meg selv det spørsmålet. Hva jeg selv synes. Og ikke bare hva alle andre synes» ikke er særlig spenstig når det kommer fra «en 24-årig eksblogger som allerede har gitt ut to romaner spekket med hennes egne sterke meninger.» Jeg tillater meg å hevde at denne anmelderen bommet fullstendig på hva denne romanen egentlig er. Ja, selvsagt er det klaustrofobisk og innovervendt. Det er jo hele poenget. Det er jo nettopp det som er kjernen her, både i Evig søndag og i Kjære. Gikk anmelderen glipp av det faktum at både spiseforstyrrelser og depresjon er noe av kjernen her? Og at psykisk sykdom kan være noe av det mest egoistiske som finnes? Sånn helt ærlig: hva ventet anmelderen seg egentlig da han bestemte seg for å lese romanen? Det blir jo litt som å klage over at det dør folk i krimromaner.

Myhre skriver tidvis morsomt. Jeg smilte for eksempel både her og der av brevene hun har skrevet til de forskjellige bedriftene. Joda, jeg er riktignok en av de gærningene som ikke bruker noe i teen min, som bare lar posen trekke og drikker den som den er. Myhre bruker nøyaktig 35 suketter fra Natreen i sin te. Og det er mellom linjene historien ligger. De små hintene om det enorme behovet for kontroll. Sårbarheten når noe ikke går helt etter planen. Når Myhre spør om å få bedre design på dispenserne, fordi hun har mistet dem i gulvet utallige ganger, og sukettene har flydd overalt. Hun forteller om suketter i sprekkene i det gamle huset hennes. Og det er her historien ligger. Når jeg leser anmeldelser som mener Myhre ikke har noe særlig å melde, kan det for meg virke som om anmelderne har glemt sukettene i sprekkene i gulvet, eller karvefrøene i røbetlaken. Dagsavisens anmelder spurte for eksempel: «Men trenger leseren egentlig å vite, i detalj, hvor mange suketter forfatteren bruker i teen sin – nemlig 35 per kopp(!), 2.450 i uka? Gir det noe ekstra?» Svaret mitt er ja. Og jeg har litt vanskelig for å forstå hvordan flere anmeldere kan gå glipp av dette.

Når hun skriver en bønn til Bakers om at brødskivene deres er mindre i Oslo enn Molde (hvorfor det?), og at de må endre på dette, så ligger historien i at hun teller antall biter hun får ut av brødskiva, og at det er et brudd i rutinene når det er forskjellig fra Molde til Oslo. Når hun skriver til UNIL om karvefrøene i rødbetene deres, så er det igjen i stor grad rutine og kontroll det handler om. Hun må stå opp ti minutter tidligere om morgenen bare for å plukke vekk frøene, og hun kan ikke la kjæresten smøre brødskiva for henne fordi hun ønsker seg at rødbetene dekker hele brødskiva ganske nøyaktig (og dessuten er hun i tvil om at han gidder å pirke bort frøene). Jada, hun begynner åpenbart å få et litt mer avslappet forhold til mat, men det er fortsatt noe ganske annet enn hvordan friske mennesker spiser.

Samtidig får vi innsikt i en ny usikkerhet Myhre har måttet begynne å føle litt på: hvem er hun uten spiseforstyrrelsen? I et intervju i Costume (forøvrig et magasin jeg ikke vanligvis leser, men gjorde et unntak for Myhre), sier hun at hun ikke vet. I Kjære skriver hun et brev til den versjonen av henne som eksisterte før spiseforstyrrelsen. Hun skildrer sitt tidligere jeg som en drittkjerring, og sier at spiseforstyrrelsen muligens var det beste som kunne ha skjedd med henne. Hun forteller i intervjuet at hun av og til hører folk si at de gleder seg til hun blir frisk, og de får tilbake den «gode, gamle Linnéa». Men hvem var det? Myhre vet ikke, og hvis jeg tolker teksten i Kjære rett, så er hun uenig i at Linnéa-før-spiseforstyrrelsen var noe spesielt å spare på. Jeg har forståelse for dette, og jeg håper inderlig at Myhre finner seg selv. Det virker som om hun er på vei dit.

Myhre var døden nær for et par år siden. Mye har skjedd siden da. Dama som først ble kjent gjennom sinnabloggen sin var for eksempel med på Skal vi danse. Noe så folkelig som sesong ørten av et kjendisdanseshow. Og selv om det kan være litt vanskelig å forestille seg først, så har nok tv-serien hatt større effekt på Myhre enn hun selv kunne ha forestilt seg. Det må innrømmes at jeg ikke så alle episodene, jeg ser sjelden på tv generelt, men jeg så noen, og man kan bli varm om hjertet når man ser utviklingen hun hadde. Og stoltheten hun følte. Smilene som var stive i begynnelsen men mot slutten var dønn ærlige. Sånt kan man bli oppriktig glad av.

Men uansett, tilbake til Kjære. Det er som nevnt en optimisme her som den forrige romanen manglet. Særlig brevet til Sondre er nydelig skrevet. Ja, verdenen til Linnéa Myhre har vært, og er fortsatt ganske så klaustrofobisk liten. Det er hele poenget. Mange har det som henne, hun er på ingen måte den eneste i sin generasjon som skriker etter å bli sett, og som trenger bekreftelse. Som endrer kroppen sin for å få flere likes. Stemmen til Myhre bidrar med noe her, og vil appellere til mange, enten anmelderne ser det eller ikke.

kortsagt-kjære

Andre bloggere om boka:
Stjernekast
Mettemor møter massene
Beathes bokhylle
LeseHorden
Ellikkens bokhylle

Forfatter-bio:
Linnéa Myhre (f. 16 april 1990) er fra Molde. Med bloggen Alt du vet er feil ble hun kåret til årets beste blogger under både Vixen Blog Awards og Costume Awards i 2011. Hun ble kåret til Norges mest sexy kvinne i bladet Mann. Serien La Linnéa leve som gikk på NRK P3s nett-tv fikk pris for beste nett-tv-serie i 2012. Hun kom på tredjeplass i Skal vi danse i 2014, og er sammen med musiker Sondre Lerche.
Wikipedia | goodreads | Twitter
(Foto: Guro Beitohagen)

Råta – Siri Pettersen

Bok 2 i Ravneringene-serien
Sjanger: Fantasy
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Omslag/kart: Siri Pettersen
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205458673
Sider: 494
Kilde: Anmeldereksemplar, og kjøpt selv (seriøst, jeg har 4 utgaver)

Dette er en anmeldelse av en oppfølger. Denne anmeldelsen avslører hendelser i den forrige boka, så jeg anbefaler at du slutter å lese om du ikke har lest Odinsbarn.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:

Tenk deg å være jaget i en ukjent verden. Uten identitet. Uten familie. Uten penger. Alt du har er en menneskejeger, en likfødt, og en grim, gryende visshet om hvem du er. Hirka er strandet i en døende verden, dratt mellom menneskejegere, likfødte og lengselen etter Rime, vennen hun ville gitt alt for å se igjen. I vår urbane virkelighet er hun fritt vilt. Men kampen for å overleve blekner mot det som kommer, når hun innser hvem hun er. Kilden til råta har tørstet etter frihet i tusen år. En frihet bare Hirka kan gi. Dette er oppfølgeren til den kritikerroste fantasysuksessen Odinsbarn. I Råta møter vi grådighet, dødsfrykt og hevn.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Kunne Siri Pettersen klare å følge opp braksuksessen Odinsbarn viste seg å være? Med nominasjoner til flere priser (deriblant Bokbloggerprisen), og Fabelprisen i lomma ble Odinsbarn noe så sjeldent som en populær norsk fantasy. Det skjer ikke så ofte. Og Pettersen var åpenbart litt i tvil selv om hvordan Råta skulle bli motatt, etter det innledende brevet i leseeksemplaret mitt å dømme. Hun sprenger grenser. Hun lager et nytt univers i Odinsbarn, så plutselig endrer hun retning til portalfantasy og sender protagonisten ut i vår verden. Vips, så har vi en urban fantasy. Ytterst originalt så vidt meg bekjent. Jeg har ikke lest noe lignende, og jeg forstår hvorfor Pettersen var noe bekymret for hvordan dette skulle gå. Men jeg tror jaggu hun har klart det umulige: Råta overgår på enkelte punkter Odinsbarn.

Oppfølgeren har en dramatisk annerledes setting enn begynnelsen: Hirka har havnet i Storbritannia. Nåtidens Storbritannia. Hun måtte forlate alt hun kjente, og endte opp på et helt fremmed sted. Et bråkete, møkkete, ukjent sted der hun passer inn enda mindre enn det hun gjorde i Ymslanda. En døende verden. Boka starter med et bang, her er det action fra første side, og det er både bra og dårlig. Bra fordi det ikke går an å legge fra seg boka – man må bare lese videre. Dårlig fordi jeg egentlig føler at jeg skulle ha likt å høre mer om Hirka og den aller første tiden hennes. Det har gått litt tid før historien begynner. Det første sjokket har liksom lagt seg. Jeg skulle gjerne ha vært der da. Men det hadde, som sagt, gått på bekostning av den fryktelig spennende starten vi faktisk får.

Samfunnskritikken kommer tydeligere frem i Råta, den har blitt litt klarere. I Odinsbarn ble vi presentert for et samfunn mange av oss kjenner godt: et preget av bygdemonsteret, religion, tradisjoner og politiske intriger. Når Pettersen så tar Hirka ut av sitt element og plasserer henne i vårt, får kritikken enda en annen nyanse. Det går blant annet mer på miljø og hvor ødeleggende det moderne mennesket faktisk er. For ikke å snakke om forskjellene. Og hva det vil si å være papirløs. Man finnes ikke. Man er verdiløs uten papirene. Dette er fantasy, men papirløse finnes i virkeligheten. Her i Norge, også. De fleste har neppe reist riktig fullt så langt som Hirka, men dog. Forfatteren setter fokus på dette.

Hirka hadde håpet at hun skulle passe inn. Det var jo liksom her hun kom fra, var det ikke det, da? Hun ventet seg neppe at alle skulle ta i mot henne med åpne armer, men hun forventet nok mer enn det hun fikk. Hun er et utskudd. Et papirløst, usynlig utskudd som ikke forstår alle duppedittene våre, alle reglene, alle ritualene vi forholder oss til mer eller mindre ubevisst. Hun forstår heller ikke hvordan i all verden det kan ha seg at eplet hennes aldri råtner. Eller hvorfor folk blir begravet, så meningsløst, og at det er fullstendig hårreisende for oss, tanken på å gi kroppene til ravnene. Eller hvordan vi i det hele tatt kan se på ravner som skadedyr, slik vi gjør. Når Kuro blir syk, er det ikke bare-bare å få hjelp. Og hva gjør du når du blir forfulgt av noen du ikke vet hvem er i en verden som ikke vet hvem du er?

Jeg beit meg merke til en ting spesielt med det språklige. Alle ser ut til å bruke det samme kallenavnet på Hirka. Jente. Det er ikke et helt vanlig ord å legge til setninger, så det hadde, slik jeg ser det, funket bedre om færre karakterer tok det i sin munn. Om det kunne være avviket heller enn standarden. Ellers enkelte andre språklige klisjéer her og der, men stort sett bruker Pettersen språket på en måte som gjør det til hennes eget, og det bidrar til stemningen i Ravneringene.

Ellers fortsetter forfatteren med de gode personskildringene sine – hun bygger videre på karakterene vi lærte å elske i Odinsbarn (hallo, det går ikke an å mislike hverken Hirka eller Rime), og hun introduserer noen nye. En av styrkene her er at det er vanskeligere å skille heltene og skurkene fra hverandre – drivkraften bak de forskjellige personlighetene og motivene som lusker rundt. Linjene var noe klarere i bok 1. Her dukker det opp flere biter til et stadig større puslespill, og jeg digger det.

Jeg var treig med å lese Odinsbarn. Det var med vilje. Jeg hater å vente på oppfølgere. Dessverre klarte jeg ikke å være treig med å lese Råta, og nå er jeg grinete fordi jeg må vente hundre år på avslutningen. Gleder meg stort. Og bare sånn avslutningsvis: det er umulig å ikke like Siri. Hun er et av de mest likandes menneskene jeg har vært borti. Hun sprudler og er glad, og da hun så navnelappen min på Bokbloggertreffet (hun var som nevnt nominert til Bokbloggerprisen) i fjor, ropte hun begeistret «Julies bokbabbel!» og trakk meg inn i en klem. Man blir automatisk litt gladere av Siri, så takk og pris for at hun skriver så himla godt. Dama har alt.

kortsagt-råta

Andre bloggere om boka:
Karis bokprat
Bokstavelig talt
I bokhylla
Ellikkens bokhylle
Heartart
Kleppanrova
Av en annen verden
Lesehesten
Marielle Nerder
Maria i mengden

Om forfatteren:
Siri Pettersen (f. 1971) er en norsk designer og forfatter. Hun har røtter fra Finnsnes og Trondheim, men bor for tiden i Oslo. Hun skrev sin første bok på Bestefars papir fra trygdekontoret, og den handlet om en gråtende prinsesse. Det andre prosjektet ble skrinlagt da hun fant ut at det ikke var midnattsol i Afrika. Men etter fylte 18 år ble fokuset flyttet til det visuelle, og i 2002 vant hun Bladkompaniets tegneseriekonkurranse med serien Anti-klimaks, som også sikret henne Sproingprisen for årets nykommer. Hun er til daglig Art Director i Kantega. Odinsbarn er hennes første roman.
Forlaget | hjemmeside | goodreads
(foto: Lars Myhren Holand)

Postapokalypse nå! – Anne Linn og Andreas Kumano-Ensby

Sjanger: Fakta/oppslagsverk/overlevelse
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Illustrert av: Silje Ensby
Forlag: Spartacus
ISBN: 9788243008526
Sider: 266
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Ville du overlevd hvis en katastrofe lammet samfunnet og du måtte klare deg selv? Se for deg at en solstorm slår ut strømnettet, et vulkanutbrudd begraver landet vårt i aske, eller en terrorhandling jevner byen du bor i med jorda. Hvordan finner du trygg mat i forurensede områder? Hvordan holder du deg tørr og varm? Og hvor mange bruksområder har egentlig torvmose? Dersom du knapt nok kjenner til en eneste spiselig plante, sliter med å tenne i peisen, selv med fyrstikker, tørr ved og avispapir, og ikke vet hvor, når eller hvordan du søker tilflukt fra norsk vintervær eller radioaktivt nedfall, vil Postapokalypse nå! gi deg et lite overtak. En «fighting chance». Ferdighetene du lærer vil ikke bare være til nytte når samfunnet, slik vi kjenner det, er utradert. De kan også være til glede og nytte i livet du lever nå. Og kanskje vil en større forståelse og respekt for naturen og utfordringene vi møter ved å takle den, utsette undergangen. La familiealbumet ligge, her er hakkespettboka du helst vil ha i ryggsekken. 
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Når man er litt svak for sjangeren apokalypse/postapokalypse/katastrofe/dystopi, sånn som meg, så er det fort gjort å la fantasien vandre og undre seg over hva slags dommedagsscenarioer kan skje i virkeligheten – og hvorvidt man selv vil kunne klare seg.

Det er en narcissistisk sjanger, hevdes det blant annet i The Paris Review. Det stemmer nok, både på det generelle grunnlaget forfatteren i hovedsak diskuterer, og på et litt mer individuelt grunnlag. Alle drømmer om å være den ene prosenten som overlever og som er med på å bygge opp samfunnet igjen. Den ene prosenten som skjønte at fare var på ferde og gjemte seg i tide. Den ene prosenten med immunitet mot den dødelige pandemien. Den ene prosenten som var smarte og ressurssterke nok til å snike seg forbi marsboerne som invaderer, tredje verdenskrig, familien som ble til zombier. You name it. Saken er nå allikevel den at vi kan ikke alle være den ene prosenten, og la oss være ærlige: naturlig immunitet er nokså tilfeldig – helt vilkårlig når vi ikke engang vet hva slags lite monster det er som dreper oss enda – for ikke å snakke om alle som dør av ulykker. Biler som kræsjer, fly som styrter, det at man tilfeldigvis bor for nære den hemmelige laben til en gærning med ambisjoner. Kort sagt: det er mange tilfeldigheter som må klaffe for at man er den ene prosenten, uansett hvor forberedt man er på zombiene.

Det betyr selvsagt ikke at man ikke kan prøve å forberede seg på det verste.

Jeg fikk 100% på Coursera-kurset jeg tok i Disaster Preparedness i fjor. Det er forøvrig helt gratis og begynner snart på ny runde, så hvis du vil lære å lage bål og bug-out-bags, så er det bare å hive seg på. Jeg har naturligvis også lest The Zombie Survival Guide og diskutert heftig med brødrene mine om hvorvidt forfatteren har rett når han favoriserer .22 rimfire pistols (hva nå enn det heter på norsk). Så da Postapokalypse nå! dukket opp i feeden min på Instagram, en norsk overlevelsesguide som tar for seg naturen sånn den er her, så var det bare å bestille.

Nå vet jeg hvordan man fanger en elg. Jeg vet også hvordan man kan lage lim/mascara av kull, plantefiber og furukvae. Og hva som er spiselig av tang og tare. Og hvis det skulle dukke opp skadedyr på de nye jordbruksplantene mine, så vet jeg at jeg kan spraye dem med hjemmelaget neslete.

scan0001Postapokalypse nå! (snedig tittel forresten, utover å spille på den velkjente filmtittelen, fanger den liksom litt av det jeg sa innledningvis, om at vi alle tror vi er mindretallet som overlever – bring it on!) er delt inn i 16 kapitler, pluss for- og etterord og en lang kildeliste. Man kan hoppe frem og tilbake mellom kapitler som Jakt, Vann, Selvforsvar, Hygiene og Helse. Har du for eksempel tenkt på hvor du skal få bind fra når verden har gått til helvete? Ikke det? Torvmose, skal jeg si deg. Og mangel på tilgang til vann er ingen unnskyldning for å la hygienen gå til helvete (det ville jo vært veldig dumt, siden sånt kan ta livet av deg). Ta deg et bålbad: Kle av deg, stå i røyken til du føler deg som røkelaks, så er den i boks.

scan0003Det er fort gjort å lese sånne bøker med en dæsj humor. Jeg er jo ingen doomsday prepper, akkurat (selv om det er mange som er det). Jeg leser materialet uten forventning om at the end is nigh (men man vet jo aldri!), og mest som en intellektuell øvelse og mat til fantasien heller enn noe annet. Altså, ikke misforstå, det trenger ikke være midt i apokalypsen for å få bruk for triks som å kunne lage bål eller soveplass eller hva slags sopper og bær som er spiselige (vi nordmenn er jo så stolte av hvor glad vi er i naturen). Men jeg tror ikke jeg trenger å lage torvmosebind eller kullmascara på en stund. Håper ikke det, i alle fall.

scan0002Når det er sagt, og som det tas opp i etterordet: Vi er sju milliarder mennesker på denne planeten, og en av ti har ikke tilgang til vann. Når jeg sitter her og drikker te av vann fra springen som har blitt kokt i vannkokeren, mens jeg leser om hvordan jeg best kan sikre reint vann der ute i naturen når virus/supervulkaner/aliens/kjernekrig har snudd verden på hodet, så er det millioner av mennesker som risikerer å dø av tørste. En av ti sulter i hjel, mens jeg må kaste rester etter julemat fordi jeg ikke rakk å spise alt (og jeg trenger ærlig talt ikke gå lenger enn til søppelcontainerne der jeg kaster søpla mi for å se fattigdom i praksis når et par slitne menn løfter blikket fra hver sin åpne søppelpose). Hvert fjerde barn under fem år har skader som følger av feilernæring. To av ti av oss har ikke tilgang å dekke til helt elementære behov som mat, husly, grunnutdanning og primære helsetjenester. 800 kvinner dør hver eneste dag i forbindelse med fødsel.

Det er virkeligheten. For de fleste av oss nordmenn er dette kanskje lettere å forestille seg om vi kaster en apokalypse inn i miksen, og fantaserer om at vi er den ene prosenten. Kanskje til og med helten som leder gruppa til sikkerhet. Med fare for å bli litt i overkant alvorlig, så er det viktig å forstå hvor forbanna heldige vi er her som kan sitte her og fantasere om denne virkeligheten, og jeg er glad for at forfatterne valgte å skrive om dette i etterordet.

Som vaskeseddelen sier: la fotoalbumet bli liggende når krisen rammer. Dette er nøkkelen til litt bedre overlevelsessjanser. Om du vil ha smakebiter fra boka, kan du følge den på både Twitter og Instagram.

kortsagt-postapokalypse

Om forfatterne:
Andreas Kumano-Ensby er en bokhandler og litteraturviter med en forkjærlighet for postapokalyptiske bøker. Han er, i følge seg selv, ikke noe friluftsmenneske.
forlaget | bokelskere | twitter | goodreads

Anne Linn Kumano-Ensby er journalist i NRK og har studert journalistikk, estetikk, film og språk. Ingen av disse fagene har bidratt nevneverdig til å forberede henne til apokalypsen.
forlaget | instagram | twitter | linkedin | goodreads

Trengsel – Kathrine Nedrejord

Sjanger: Samtid
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Lest av:
Forlag: Oktober
ISBN: 9788249513512
Sider: 165
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
En ung jente flytter til Paris for å studere og skrive. Mens hun venter på at begynnelsen skal fortsette møter hun han – en elegant og tilsynelatende verdensvant gutt med algerisk bakgrunn som har vokst opp i en forstad til Paris. Han har øyne som vil vel, og kan kanskje gi et feste og en ro. Byen suger henne inn, men støter henne samtidig fra seg. Bankkontoen blir stadig mer skranten, vinteren tar aldri slutt, og i leiligheten krafser og kravler musene. Fortvilelsen og desperasjonen øker, det blir stillere og stillere mellom henne og kjæresten, og hun begynner å drømme om å forsvinne. Trengsel er en tett og intens roman om sterke lengsler og fortvilet kjærlighet. Med innlevelse og en særegen letthet skriver Kathrine Nedrejord fram den voksende desperasjonen i en ung jentes sinn.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette er, kan man vel si, enda en samtidsroman om ei norsk ung voksen kvinne som sliter med livets realiteter. Jeg kan for eksempel nevne både Furuset av Linn Strømsborg og Parissyndromet av Heidi Furre – førstnevnte nevner ei venninne som flytter til Paris (hovedpersonen er altså den som blir igjen), sistnevnte har en hovedperson som gjør det (og det går ikke knirkefritt, der heller). Bare ukedager av Cecilie Aurstad er også i samme gate, og det er Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg også. Selv om disse to i og for seg ikke involverer Paris. Kan også til en viss grad inkludere Evig Søndag av Linnéa Myhre.

Det er tydeligvis noe med Paris. Jeg vet ikke helt hva det er, jeg, men den tydelige romantiseringen i mye med virkeligheten skinner best igjennom i betegnelsen som ble Furres romantittel: Parissyndromet. Dette er en psykisk sykdom som etter sigende rammer flere (særlig japanske) turister i Frankrike hvert år. Det er et ekstremt tilfelle av kultursjokk – kombinasjonen av møtet med en helt annen kultur og det at virkeligheten ikke matcher de glossy reklamebrosjyrene og statusen Paris har som kjærlighetens og romantikkens by i tonnevis av romantiske filmer og bøker. Ikke vet jeg hva det er som får både romankarakterer og virkelige personer til å pakke snippesken og flytte til Paris, men noe er det. Jeg mistenker det er den naive jakten på et ideal, men jeg skjønner ikke hvorfor så mange andre ikke skjønner at det ikke er så enkelt.

Nedrejords hovedperson flytter også til Paris. Hun liker begynnelser, får vi høre innledningsvis i romanen. Eller kanskje det er prologen hun liker best? Forventningen om hva som skal komme? Problemet hennes ligger i at hun er ikke like glad i fortsettelsene. Dette får vi drypp om gjennom fortellingen. Hun har reist mye. Hun har hatt mer eller mindre løse forhold til mange menn. Hun fremstår som dårlig på å vedlikeholde vennskap over tid, og hun er dårlig på personlig økonomi. Egentlig alt som krever langsiktig planlegging og/eller forpliktelser. Det er begynnelsen hun vil ha, ikke fortsettelsen.

Nedrejords tidvis heseblesende språkføring står i stil med hovedpersonens rastløshet, men den kunne kanskje vært enda mer finjustert og knyttet til følelsen protagonisten sitter med i hver enkelt situasjon. Noen setninger strekker seg ut over hele sider, bare adskilt med en masse kommaer, og leseren trekkes etter protagonisten. Det er åpenbart at hun har rett i at hun liker begynnelser, og hun er også desidert best på begynnelser. Hun er ganske dårlig på fortsettelsene. Hun har nok innsikt til å skjønne det selv, også. Heldigvis. Dessverre klarer hun ikke å gjøre noe med det, fanget i en slags sirkel av hjelpeløshet, stahet og et ønske om å beholde følelsen hun får av å begynne.

Tittelen sitter som et skudd og er egentlig selve oppsummeringen av handlingen. Jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen i denne protagonisten – rastløsheten og det å ta irrasjonelle valg som bare er logiske i et kortsiktig perspektiv. Det å kjøpe ferdig smurte baguetter fremfor å lage dem selv, for eksempel. Protagonisten har relativt dyre matvaner sammenlignet med inntekten (oppsparte midler og en jobb som barnevakt). Hun klamrer seg fast i kjæresten, men er jammen ikke alltid like sikker på at han er verdt det. Hun elsker ham, men tør ikke si det, hun hater ham, men tør ikke si det. Han minner henne dessuten til stadighet om den tonen foreldrene, egentlig alle, legger an når de har lært henne å kjenne. En nærmest faderlig tone; oppdragelse. Hun gjør alt feil. Hun planlegger så dårlig. Hun klarer åpenbart ikke penger. Og det er sant, hun vet det selv, men det er neppe et sånt maktforhold i forholdet hun ønsker velkommen. Ikke overraskende ønsker hun seg enda en begynnelse. Begynner å drømme om å bare forsvinne. Det ville kanskje vært det beste for alle?

Jeg må si at jeg ikke opplever boka som spesielt unik. Som du ser innledningsvis: jeg har lest mye lignende før. Det er kanskje ikke helt fair å trekke frem dette som noe negativt, andre lesere som ikke har lest mye av det samme vil ikke bite seg merke i dette. Men jeg gjør det, og det ble rett og slett tidvis kjedelig og forutsigbart. Jeg klarte ikke helt å knyte bånd til protagonisten, kanskje er det fordi jeg ikke anså henne som spesielt unik innen norsk samtidslitteratur, eller kanskje fordi jeg har opplevd andre protagonister som bedre skildret. Det er for eksempel ikke noe spor av humor i Trengsel, i motsetning til de fleste av romanene jeg nevner over. Dette er nokså mørkt og deprimerende, ganske ensporet i narrativet. Ikke misforstå: mørkt, deprimerende og ensporet er helt greit for meg. Jeg er litt sånn selv, egentlig. Man trenger heller ikke humor i ei bok. Men selv ikke denne heseblesende fortellerstilen, med laaaange setninger kun regulert av komma, fremstår som spesielt unikt. Sett det før. I det hele tatt fremstår Trengsel som akkurat det jeg forventer av norsk samtidslitteratur. Protagonist i personlig krise på jakt etter noe mer, lange setninger, blek handling.

Isolert sett er den god og velskrevet. Den krypende angsten, den stadig økende rastløsheten, følelsen av å ikke få til å være voksen når det ser så himla lett ut for alle andre. Kanskje jeg har lest for mange lignende bøker? Kanskje mitt lunkne forhold til romanen er helt min egen feil, og at andre lesere vil finne favorittboka si med den? Det er ikke umulig når pirkingen min i hovedsak går på dens forhold til andre romaner. Et raskt søk viser at mange av de profesjonelle kritikerne er begeistret. Men allikevel: jeg får ikke noe nytt ut av Trengsel. Hørt det før, og kommer garantert til å høre mer av det samme i fremtiden.

kortsagt-trengsel

Andre bloggere om boka:
Bokverket
Det leste i livet er gratis

Om forfatteren:
Kathrine Nedrejord (f. 1987) er en norsk forfatter som bor og studerer i Paris. Hun debuterte med Transitt i 2010, som fikk strålende kritikker. Trengsel er hennes andre bok.
forlaget | goodreads

I morgen er alt mørkt: Brages historie – Sigbjørn Mostue

Bok 1 av (minst) 2
Sjanger:
Ungdom/apokalypse
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202450953
Sider: 238
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Brage er en vanlig tenåring, med hjertet håpløst fortapt til den uoppnåelige Frida. Han og vennene lever sine trygge liv i oljenlandet Norge, skjermet mot verdens råskap. Tror de. En dag meldes det fra Japan om rasende horder av mennesker, såkalt forrykte. De går løs på alt og alle. Når galskapen og smitten brer seg skal ikke bare Brages liv falle sammen, men også hele verden. I morgen er alt mørkt er en voldsom, men også følsom fortelling hvor skremmende paralleller til hendelser i den virkelige verden gjør dette til tankevekkende lesning.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg var begeistret for Den siste magiker-serien, og jeg har Alvetegnet-serien stående. Og da jeg så denne dukket opp på listen over utgivelser i år, måtte den sendes oppover på leselista. Apokalypse? En mutert utgave av Toxoplasma Gondii? Språkføringen til Mostue? Alt mellom to permer? Jepp. Forventningene var høye, og Mostue klarer stort sett å tilfredstille dem helt fint.

Det hele starter som en begynnende katastrofe langt unna trygge Norge. Det meldes om forrykte i Japan; gærne grupper mennesker som hamrer løs på uskyldige, blodtørstige og livsfarlige, helt uten forvarsel. Etter hvert blir det klart at det sannsynligvis er parasitten Toxoplasma Gondii som er synderen.

T. gondii har vært på radaren min over ting som fascinerer meg ganske lenge. Mostue valgte å skrive om det. Det var lurt, og jeg er litt overrasket over at dette er første gang jeg har kommet over det i apokalypsefortellinger (men jeg utelukker så visst ikke at det finnes der ute, jeg har jo ikke lest alt). Det er en av verdens vanligste parasitter, noen data forslår at så mange som en tredjedel av verdens befolkning har blitt utsatt for parasitten, jeg kjenner selv minst en person som har det bekreftet, sikkert flere, kanskje til og med meg selv, eller deg. Utover å innebære risiko for fosteret under graviditet og for mennesker med svekket immunforsvar, er det generelt få eller ingen symptomer hos friske voksne mennesker. Parasitten formerer seg i tarmene til katter. Derfra kan mus (og forøvrige alle andre varmblodige skapninger) bli smittet. T. gondii tar kontroll over musa og påvirker den kort sagt til å oppsøke katter (jepp). På denne måten vil musa bli spist av katten, og parasitten kan igjen formere seg og gjenta prosessen. Noe forskning foreslår at parasitten også kan påvirke oppførselen til sin menneskelige vert på subtile måter.

Mostue har laget sin egen muterte variant, og kalt den MTG. Resultatet er de forrykte. Det er klart det er skummelt, når tilsynelatende hvem som helst plutselig kan bli helt sprø og forsøke å drepe deg med eget liv som innsats. Når du ikke aner hvordan det smitter. Dette er ikke treige, dumme zombier. Det er intelligente mennesker som deg og meg, med et eneste mål: å angripe og drepe.

Som sagt, det er først et langt-unna-problem for tenåringen Brage. Noen skumle nyhetsbilder fra Asia, men ikke noe mer enn det. Så begynner det å spre seg. Meldinger om at den begynner å flytte seg nærmere og nærmere Europa gjør at katastrofen blir stadig mindre fjern. USA får sine første utbrudd. Så skjer det i Hellas. Kanskje er ikke Norge så trygt, selv om vi er blant verdens rikeste; selv om ungdommer flest her har det som plommen i egget; selv om opprør og pandemier vanligvis er noe som skjer i andre deler av verden…

Nei, Norge er definitivt ikke trygt. Mørket kommer krypende, klorer på døra. Brage, og resten av lokalsamfunnet, endres for alltid.

Det er noe visuelt med denne fortellingen. Den flyter på en måte som minner meg om filmer og tv-serier. Mye action; tidvis heseblesende og hjertestoppende sekvenser, helt i motsetning til for eksempel en annen skandinavisk apokalypsefortelling jeg leste i år: Ett sekund om gangen av Sofia Nordin. Mostue legger heller ikke fingrene i mellom når det gjelder å skildre brutale, traumatiske hendelser, og det er ikke småtteri Brage må håndtere. Makan. Dette er mørkt, intenst og skummelt. Det er en påminnelse om hvor sårbar menneskeheten egentlig er, og hvor fort det kan gå galt (vanskelig å skrive det uten å peke på Ebola-krisen).

Samtidig vil jeg trekke frem hvordan Mostue klarer å hele tiden holde på det menneskelige i alt det fæle; det så veldig banale men likevel uhyre viktig som Brages forelskelse i Frida. Brage må tilpasse seg en verden full av menneskelige rovdyr, han må drepe, han må overleve, og allikevel banker hjertet fortere når han ser på Frida. En forelskelse kan oppleves som like overveldende som apokalypsen, og jeg synes Mostue får frem balansen på en fin måte.

En av de tingene jeg har likt best med stilen til Mostue er hvor lett jeg faller inn i det språklige. Jeg roste Den siste magiker for å ha en protagonist med en troverdig stemme, og jeg velger å rose også denne boka for det. Det kan hende det er fordi vi har den samme dialekta at det faller så naturlig. Mostue legger seg på en ganske lite avansert tone, delvis fordi dette fortelles i førsteperson, og delvis fordi jeg mistenker at han ikke ønsker at språklige krumspring skal komme i veien for handlingen. Dette er helt ok, det funker. Man kunne kanskje ønske seg litt mer bakgrunn på flere av karakterene for å gi dem dybde, men igjen: førsteperson entall. Det kan hende at vi får mer kjøtt på enkelte bein med oppfølgeren.

Men jeg kan ikke skrive denne anmeldelsen uten å klynke litt over slutten. Ingen fare, jeg har ikke tenkt til å spoile noe som helst. Jeg har bare tenkt å påpeke at jeg så omtrent sånn ut da jeg var ferdig:

Håret mitt så vel omtrent likt også. Og jeg har vanligvis ikke krøller. Det er i sånne tilfeller jeg vil ha neste bok liggende klar, slik at jeg kan ta fatt på den med en gang. Men neeeeida. Så jeg venter i spenning på del 2, og anbefaler i mellomtiden gjerne Brages historie videre til deg.

kortsagt-mørkt

Bok-trailer:

Andre bloggere om boka:
Kasiopeiias bøker
Karis bokprat

Om forfatteren:
IMG_8109Sigbjørn Mostue (f. 1969) har tidligere forfattet blant annet trilogien Alvetegnet (Gravbøygen våkner, Nissedreperen, Krakens gap) og Den siste magiker-trilogien (Den siste magiker, Belz & Ebub, Nimrod). Alvetegnet har fått Arks barnebokpris og ble nominert til Brageprisen. Den siste magiker ble nominert til Arks barnebokpris og Ungdommens kritikerpris. Han skriver også krimthrillere sammen med Johnny Brenna. Mostue er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet som redaktør.
Hjemmeside | Wikipedia | facebook | goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 289,474 hits

Instagram

I have had "The gigantic beard that was evil" by Stephen Collins in my shelves for quite some time, and finally decided to read it. It's a quirky story about a neat and tidy guy living in a neat and tidy place. Life is perfectly predictable until his beard starts growing. And growing. And growing... I quite liked it - not a new fave of mine, but an enjoyable read nonetheless.

#bøker #books #litteratur #literature #graphicnovel #tegneserie #thegiganticbeardthatwasevil #stephencollins #picador #coffeeporn #bookhaul #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips Kroppen er lol. Sitat: @kavehrashidi, lege.

#broderi #embroidery #crosstitching #crosstitch #geriljabroderi #subversivecrosstitch #stitch #colours A couple of months ago, a friend of mine bought me this book. It contains some... interesting inventions! Certainly a weird read. 
Sorry I have sort of abandoned this account recently, I have been posting on @saga_in_oslo. If you like dogs, you might want to follow my quirky husky-staffy-mix. If not, you better just stay here. ❤

#books #bøker #bookhaul #newbook #unuselessinventions #litteratur #literature #sakprosa #nonfiction #bookstagram #instabook #bookish #japan #bookporn #lesetips #nrklesetips Currently reading: A House at the Bottom of a Lake, by Josh Malerman. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #joshmalerman #coffee #kaffe #cappuccino #coffeeporn #ahouseatthebottomofalake #currentlyreading I still have not seen Fantastic Beasts and Where to Find Them (I know 😵), but I will soon!

#fantasticbeasts #newtscamander #fabeldyr #jkrowling #book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur bookporn #literature #tea #te #teaporn @shanedawson is one of those people that manages to make me laugh on a crappy day. His gallows humour and self-depreciation appeals to me. 😋😅 I've laughed until I've cried at some of his content. In a good way.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #bookstagram #bookish #instabook #bookcoverlove #coverlove #shanedawson #itgetsworse Ugh. Spiders. 😐

#bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #thehatching #ezekielboone #horror #spiders #edderkopp I tend to gravitate towards Asian literature by default, and recently picked up this anthology of "visions of the future from China". #InvisiblePlanets is edited and translated by #KenLiu. 
#books #bøker #book #bok #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #bookish #instabook #anthology #sciencefiction #scifi #china #coffee #kaffe #noveller #kina #novellesamling We Found a Hat by Jon Klassen is the last book in the hat trilogy. It's a stylistically simple series for children, and where in the previous two books a bear and a fish have to deal with hat-problems, this time two turtles find one. They decide to put it back where they found it, because there's just one hat, and two turtles. But one of the turtles can't quite stop thinking about the hat... Where the previous two sports some dark humour, this one is surprisingly sweet. I like the simple and clean art work - this one is just as enjoyable as the previous books! 🙂

Den er nylig utgitt på norsk, og jeg har fått mitt eksemplar av forlaget.

#leseeksemplar #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook  #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #jonklassen #hattrilogy #mangschou #wefoundahat #vifantenhatt New book! Obviously had to get Neil Gaiman's new book, #NorseMythology as soon as possible. 🤓

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #neilgaiman #myth #newbook #bookhaul
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 81 andre følgere

Bloggurat