Archive for the 'Intervjuer og bokbad' Category

NorCon27 – dag 3

Les om dag 1 her, og dag 2 her.

Norcon27s siste dag hadde litt av hvert på menyen, og det var Odd Harry Arnesen som dro i gang med foredraget Hvor er lyssverdet mitt? Krigføring i fremtiden.

aa

Arnesen introduserte foredraget med å tipse om to norske, litterære pionerer: Maurits Hansen, som skrev en av verdens første krimfortellinger, og Gerhard Schøning, som skrev science fiction. Men resten av foredraget skulle vies til hvor krigføringen ser ut til å gå herfra, og for å finne det svaret, så han på hvordan utviklingen har vært så langt. De første våpnene var kortdistanse – klubber og sverd. Deretter utviklet det seg til å få stadig lengre distanse, via steiner og spyd, piler og kuler, granater og bomber (raketter og missiler). Herfra er det naturlig å tenke at vi er på vei mot mikrobølgevåpen og laser, men det interessante blir her at avstanden blir mindre.

Etter at den kalde krigen tok slutt, var det ikke lenger militæret som drev teknologien fremover. Det var mindre behov for det, og teknologiutvikling ble i stor grad tatt over av underholdningsindustrien. Men krigføringen har endret seg litt – terrorister har ingen uniform. De kan være hvem som helst. Og det er de. Dette gjør at kampen mot dem er vanskelig, men det er ikke noe nytt at underdog-en slår de store. Arnesen trakk frem indianeren Red Cloud som eksempel. Det er også en økende tendense til outsourcing – det vil si å leie inn private aktører. Dette er billig, men også problematisk, blant annet fordi aktørene ikke svarer direkte til staten, men sin egen sjef.

Det blir stadig flere spesialister, blant annet fordi det lages stadig mer avansert utstyr som krever stadig mer opplæring. USAs «fighting power» vil snart bestå av omkring 30% roboter, det er allerede tusenvis i bruk. Stadig mer skal dessuten på nett, og det er massiv økning i kommunikasjon og datatrafikk. Dette har jo både positive og negative sider ved seg. Det er for eksempel i utgangspunktet supert om rasjonslagre selv kan sende melding når de trenger påfyll. Dette er billigere og mer effektivt. Men det er desto mer lett for fienden å sabotere et slikts system.

Det største problemet vi får når vi beveger oss ut i verdensrommet, for eksempel med mål om kolonisering, er logistikken. Vi vil være avhengig av fornybar energitilførsel, og det å kunne dyrke og avle mat underveis. Materialer er det vanskelig å si hvordan vi skal få med oss, men 3D-printere vil muligens være praktisk med tanke på vedlikehold. Kommunikasjon vil bli mer og mer problematisk, jo større avstanden er. Reisetiden er det ikke godt å vite noe om, og gps vil være ubrukelig der ute (men det finnes alternativer allerede).

Hvem fienden er i en slik kontekst vet vi ikke. Men det er mest naturlig å anta at våpen basert på fornybar energi vil være det mest aktuelle. Arnesen trakk frem flere forskjellige type våpen basert på fornybar energi, som alle kan komme til å være aktuelle: solreflektorer og laser (lys), akustiske våpen (lydbølger), taser (elektrisitet), coilgun og railgun (kinetisk energi) og mikrobølgevåpen (radiobølger). Han viste frem eksempler på denne typen våpen som er aktuelle i større eller mindre grad.

Etter dette beveget jeg meg over til rommet ved siden av, der Melina Edvardsen skulle holde foredraget Kjønnsroller i superheltserier.

bb
Edvardsen begynte med å ta for seg tegneseriens historie, fra kvinnens vinkling. Den første kvinnelige superhelten var Fantomah, som du kan lese mer om her. Ellers dukket etterhvert Wonder Woman opp, som var en god rollemodell for jenter – sterk, trenger ikke å bli reddet i hytt og pine. Og i denne tegneserien er det mannen som til stadighet blir kidnappet og må reddes. Så det var en tendens mot stadig sterkere kvinner som også ble stadig mer sexy. Etterhvert begynte myndighetene å protestere, og mente at kvinner skulle fremstilles på en realistisk måte. DC Comics satte ikke pris på denne innblandingen, og deres løsning var å skrive om stadig færre kvinnelige karakterer.

Kvinnene kom sterkere tilbake senere. For eksempel ble Batgirl (Barbara Gordon) enormt populær, mens «ingen liker Robin». Enkelte rykter skal ha det til at skaperne gjorde henne lam i The Killing Joke nettopp på grunn av populariteten hennes, men hun endte etter dette med å bli The Oracle, og dermed den første helten i rullestol. Det var tydelig at Marvel-serien X-men står Edvardsen nær, for hun snakket varmt om serien. De kvinnelige karakterene er ikke bare varianter av de mannlige, men karakterer på egne bein. Dessuten bør det nevnes at Storm er en svært sentral karakter, og en av de aller første svarte tegneseriekarakterene.

Ellers introduserte hun meg for begrepet Women in Refrigerators, som er et nettsted med ei liste over alle de utrivelige skjebnene kvinnelige karakterer har møtt gjennom tidene – med spesielt fokus på at dette brukes som et «plot device», altså for eksempel at de lider denne skjebnen som et ledd i karakterutviklingen til den mannlige superhelten. Ikke egentlig en overraskende liste. Jeg skulle gjerne ha sett en tilsvarende oversikt over mannlige karakterer (om noen av leserne mine kjenner til en, link gjerne!).

Edvardsen sa generelt veldig mye som jeg er enig i. Det ble diskutert flittig i pausen etterpå, der tilhørerne stort sett ytret hvor unødvendig negativt innstilt enkelte deler av tegneserieindustrien er til kvinner og feminisme (og forandring). DC Comics har ekstremt få kvinner i staben sin, kunne Edvardsen melde, mens Marvel på sin side har gjort mye positivt for saken – deriblant med den nyeste Ms. Marvel.

Jeg ble sittende for å få med meg neste arrangement i dette auditoriet – en paneldebatt om norske tegneserier og superhelter.

cc

Fra venstre: Melina Edvardsen, Tonje Tornes og Øyvind Holen

Paneldeltakerne var Melina Edvardsen, Tonje Tornes og Øyvind Holen. Utgangspunktet ble egentlig hvorfor superhelter (altså helter med superkrefter) er så godt som ikke-eksisterende i Norge. Markedet er helt enormt stort i USA, men det gis knapt nok ut noen ting her i Norge. Tornes foreslår at norsk mentalitet skiller seg litt fra den amerikanske, der individet gjerne dyrkes frem. Her i Norge (og Skandinavia) er det mer snakk om en kollektiv innsats – litt mer «alle skal med» istedenfor det jeg kanskje kan kalle den amerikanske drømmen. Holen nevner at det egentlig ikke finnes noen tradisjonell norsk helt, og Tornes skyter at vi nordmenn foretrekker helter uten superkrefter – vanlige mennesker som gjør store ting.

Edvardsen forteller om at hun en kveld sammen med venner forsøkte å tenke frem den ultimate norske tegneseriehelten, og de kom frem at det måtte være Mr. Average. Mr. Average er en jævel på dugnad. Han er med på alle dugnadene, og sniker seg rundt i samfunnet og fikser alt uten at noen merker det – og uten å ville ta noe av æren for det. Salen lo godt, for det er vel muligens noe sannhet her…

Men hvordan har det seg at superheltfilmene blir så store, når tegneseriene blir ignorert? Holen har et interessant poeng: filmene krever veldig lite forkunnskap for at de skal gi mening. Her kan publikum gå inn i kinosalen, nyte en sci fi/action-film og reise hjem. Filmene er langt mer «self contained». Det er annerledes med tegneseriene. Her er det ofte ganske vanskelig å komme helt inn i mytologien, for det finnes svært mange forskjellige historier, forfattere, og det å gå inn i bokhandelen (som forøvrig er dårlig på å føre tegneserier) å be om «den første batman-tegneserien» vil ikke ha mye for seg. De gis gjerne ut i blader som hopper frem og tilbake i tid, også videre. Kort sagt: det krever mye av leseren. Filmene er nesten helt motsatt, og krever veldig lite.

Det kom svært mange kommentarer fra salen under dette innlegget, så dersom ordstyreren hadde noen plan med samtalen, så var det vel bare å skrinlegge den. De fleste i publikum hadde noe de skulle ha sagt eller hatt svar på. Men samtalen dreide stadig tilbake til det at nordmenn ikke egentlig liker folk med superkrefter. Holen foreslo at det kanskje var janteloven sin skyld – kanskje er det ikke rom for de supre individene i det norske samfunnet. Salen lo godt da han snurpet leppa sammen og sa «du e’kke så super…»

På programmet etterpå måtte jeg velge en av to, selv om jeg gjerne skulle ha sett begge. Det ble til at jeg nedprioriterte Årets bøker // SF på norsk – forfatterpresentasjoner til fordel for debatten Writing and Gender (or sex) med Pat Cadigan, Kristine Tofte og Kim Newman.

dd

Fra venstre: Ordstyrer Jonas som jeg ikke husker etternavnet til, Pat Cadigan, Kristine Tofte og Kim Newman.

Her ble det snakk om litt forskjellig når det gjelder kjønn og skriving. Både Pat og Kim er kjønnsnøytrale navn, men ingen av dem har valgt dette på grunn av nettopp det. Begge synes navnene deres klinger godt, og ønsker å beholde det, selv om de begge har opplevd at lesere har blitt overrasket når de finner ut at de ikke er det kjønnet de trodde. Cadigan fortalte at hun vokste opp i et hjem med bare kvinner, og at de kunne gjøre alt en mann eventuelt kunne gjøre, så det var aldri noen grunn for henne til å føle seg diskriminert. Hun ble introdusert for konseptet først som voksen.

På spørsmål om skriving kan være kjønnsdelt – om det for eksempel finnes noe som heter maskulin prosa, svarte Newman fort at det faktum at leserne deres ikke alltid vet forfatterens kjønn tyder på det motsatte. Cadigan fortalte at leserne ikke nødvendigvis opplever at det er noen kjønnsdeling der, og fortalte om den mannlige frisøren hennes som eeelsker chick-lit, i motsetning til henne. Men da kan det jo ellers tyde på at det er andre krefter som fører til at for eksempel «kvinner leser alt» mens «menn leser menn» (markedsføring? forlag?).

VIDA kom opp, og paneldeltakerne fikk høre om den skjeve kjønnsfordelingen. Kristine Tofte fikk (tok?) ikke ordet så veldig ofte under denne samtalen, men hun fortalte den hittil for meg ukjente historien om at en Dagbladet-kritiker kom med påstanden om at hun skjønte på første side av enhver bok hvilket kjønn forfatteren måtte være. Agnes Ravatn skal da visstnok har bedt kritikeren om å lese et utvalg førstesider som Ravatn selv har plukket ut, og deretter begrunne hvorfor hun antar det er det kjønnet hun tror. Det viste seg at hun bare hadde rett i omtrent halvparten av tilfellene, som er å forvente. Det var altså ingen sannhet ved denne påstanden. (Det skal sies at jeg ikke har fått denne historien bekreftet noe annet sted, så jeg kan ikke gå god for den). Oppdatering: Tofte la igjen ei lenke i kommentarfeltet. Takk!

Ellers svarte Tofte på spørsmål om det var vanskeligere å skrive om det motsatte kjønn enn sitt eget, at hun likte menn så godt at hun hadde en tendens til å være snillere med dem enn kvinnelige karakterer, til humring fra salen. Hun anså det som et problem, og fortalte at hun aktivt prøver å unngå det. Ellers ble ordstyrers spørsmål om det var sånn at forventningene til mannlige og kvinnelige forfatteres arbeider er annerledes (for eksempel det med at finnes kjønnede sjangre for kvinner – chick-lit og dameromaner) hengene litt i lufta. Men Kim Newman påpekte noe jeg selv har prøvd å overbevise kjæresten min om, så jeg er litt glad for det: at Ian Fleming (mannen bak James Bond) skrev manneversjonen av chick-lit. Allikevel er det sånn at kvinner leser Fleming, mens menn i langt mindre grad leser Keyes og Kinsella.

Interessant tema. Så var det endelig klart for den siste av æresgjestforedragene for denne gang, nemlig Pat Cadigan.

ee
Pat Cadigan holdt det kanskje mest inspirerende og morsomme innlegget hele helga. Hun introduserte hele greia med å ta en selfie, og så advare publikum om at det kom til å handle litt om «girl parts». Hun ville fortelle to historier som hun føler har vært avgjørende for hvem hun er i dag. Den første handlet om en gang hun skulle til tannlegen, og endte opp med å måtte ta veldig mye antibiotika. Hun synes selv at det hørtes fryktelig mye ut, og var ikke spesielt overrasket over det da hun begynte å klø over hele kroppen. Hun ringte til tannlegen igjen, som fortalte at hun skulle komme tilbake, så skulle han gi henne noe for å ordne det. På dette tidspunktet så begynte ansiktet hennes å bli hovent, og hun hadde kledd av seg alle klærne der hun sto i stua og klødde. Hun måtte derfor opp til soverommet sitt for å finne noen klær som ikke klødde, men innså at hun fikk blackout når hun prøvde å gå. Hun oppdaget dog at det funka å krabbe, så da gjorde hun det. Hun fikk kledd på seg, men det gikk opp for henne at kanskje det ikke var noen god idé å kjøre bil når man får blackout av å gå.

Hun ringte dermed til ambulanse og forklarte situasjonen, og de skulle sende en med det samme. Men det kom allikevel til å ta litt tid, så hun bestemte seg for å planlegge litt. Hun lærte da hun var liten at det var lurt å ha hva det nå enn var som hadde gitt den allergiske reaksjonen i hånden (eller, pakken/flasken, da), så hun tok den i den ene. Deretter, i all sin malplasserte ro, fant hun ut at hun burde ta med en bok (det var sikkert ventetid på legevakten!). På dette tidspunktet var ansiktet hennes veldig hovent, hun klødde overalt. Så bestemte hun seg for å sette seg ute på trappa, ellers kom ambulansen helt sikkert til å kjøre forbi, så hun hadde flaska i ene hånda og boka i den andre. Og ganske riktig så hun ambulansen kjøre forbi, men de så henne der hun satt, så de rygget tilbake.

Hun fortalte at hun trodde hun satt oppreist, men at hun ble plukket opp i liggende posisjon. Deretter tok de henne inn på kjøkkenet og begynte behandling, og hun begynte å lure på om de ikke skulle dra snart. «Vel,» sa dem, «blodtrykket ditt er litt lavt.» Til dette svarte hun at blodtrykket alltid er lavt. «Det er 50 over 0.» fikk hun til svar. Ganske dramatisk med andre ord, og det var ikke sikkert at hun kom til å overleve. Men det gjorde hun.

Historie nummer to handler om disse «girl parts»-ene hun advarte om. Det hadde seg nemlig slik at hun skulle ut en lørdag kveld med mannen sin, og når det gjaldt valg av prevensjon for kvelden, så sto hun mellom spiral og en p-svamp. Siden spiralen spratt ut av hendene hennes og (bokstavelig talt) satt seg fast i baderomstaket over henne, så gikk hun for svampen. Og når de kom hjem, så «velsignet de» alle rommene i huset, som hun sa, og hadde det kjempefint. Men søndag morgen snudde det, for hun fikk ikke ut svampen. Den var ikke der hun trodde den skulle være. Hun prøvde og prøvde på egen hånd, før hun spurte mannen, men da han dro frem ei tang så jaget hun ham vekk. Hun innså etterhvert at hun måtte på legevakta. På søndag morgen ute på landet i Kansas måtte hun inn på legevakta og fortelle at hun trengte hjelp til å fjerne noe fra vagina.

Den ene tvisten var at legen var den samme som hjalp henne da hun hadde den allergiske reaksjonen. Den andre var at siden svampen ikke hadde vært der den skulle, hadde den ikke funka. Og slik ble sønnen hennes unnfanget. Og disse to historiene har på hver sin måte vært med på å forme livet hennes. Og det var det som var selve kjernen i foredraget generelt: livet, og at ting skjer. Hvis man misliker livet sitt, så må man ta grep og gjøre noe med det. Man bør ikke finne seg i å hate sitt eget liv. Det er bedre å ta risikoer enn å kaste bort livet på noe man misliker sterkt.

Hele greia var langt mer inspirerende enn det jeg klarer å gjengi her, hun er virkelig flink til å formidle. Hun fikk salen til å gapskratte det ene øyeblikket og sitte helt stille det neste. Virkelig ei inspirerende dame som jeg aldri hadde hørt om før NorCon. Jeg har som resultat bestilt et par av bøkene hennes nå i ettertid.

Jon Bing. Foto: Andre Eide, via Wikipedia.

NorCon27s aller siste foredrag var En avskjed med Jon Bing ved Tore Bareksten. De fleste av dere fikk sikkert med dere at Jon Bing døde i januar i år. Det er derfor ikke særlig overraskende at dette var en del av programmet på NorCon27. Han etterlot seg en svært imponerende liste av utgivelser og ting han har oppnådd.

Foredraget ble litt oppramsende. Bareksten hadde et 20 sider langt word-dokument oppe på skjermen istedenfor en powerpoint-presentasjon, og leste egentlig mest det som sto der. Jeg hadde kanskje håpet på litt informasjon som jeg ikke hadde kommet over ved et enkelt google-søk, men det er jo i og for seg spennende, det også. Bing har vært svært viktig både innen jus, informasjonsteknologi og science fiction, ingen tvil om det. Istedenfor å gjengi hva som ble sagt på foredraget, kan jeg egentlig like gjerne henvise til internett, for eksempel Wikipedia. Men jeg fikk høre at Alexandria-bøkene ligger fritt tilgjengelig her!

Dessverre ble det litt kaotisk mot slutten, for saken var den at alle måtte være ute av bygget klokken 18. Foredraget var satt til å vare til 17:50, og siden nesten alle innleggene hele helga hadde gått over tiden, burde det kanskje være forutsett at dette kom til å bli trangt. 17:56 satte han punktum, og publikum måtte skynde seg ut. Men uansett, det var et helt greit punktum på en helg full av moro og faglig påfyll!

NorCon27 – dag 2

Les innlegget om dag 1 her.

Lørdagen, festivalens andre dag, begynte for meg med å få bøkene mine signert av fire forfattere:

signerte

Bra fornøyd med resultatet, og spesielt imponert over tegne-skillsa til Kristine Tofte. Det var forøvrig hun også, som faktisk har tegna kartene selv (hun fortalte at hun ringte moren sin for å fortelle at hun står oppført som illustratør i egen bok – mer entusiastisk over det enn at hun faktisk har skrevet boka). Det er ikke verst. Jeg liker mennesker som kan tegne sånne fine fantasy-kart, jeg må ærlig innrømme det.

1
Deretter snek jeg meg inn i auditoriumet der Torfinn Ørmen og Petter Bøckman holdt et foredrag om kryptozoologi – dyr som kanskje finnes. Altså, jeg må ærlig innrømme fra begynnelsen av at jeg var ørlitegrann skeptisk til denne posten. Kryptozoologi er jo en pseudovitenskap per definisjon; den er ikke en erkjent gren innen biologien, og den benytter seg i hovedsak av udokumenterte påstander og anekdoter. Men skepsisen ble feid til side, for Ørmen og Bøckman kan det de driver med. Foredraget havnet i det store og det hele om hva disse mystiske dyrene egentlig er.

Og det var jaggu interessant. Jeg lot meg særlig fascinere av sildekongen, jeg. Jeg hadde sett bilder her og der, men aldri egentlig satt meg inn i hvor spesiell den egentlig er. Ikke rart at den historisk sett har blitt tatt for å være ganske skummel. Ellers tok de for seg forskjellige «bildebevis» som har dukket opp, for eksempel dette her:

Genmanipulert monster?!?!

For et utrent øye kan jo det der se ganske merkelig ut, men en biolog skjønner ganske raskt at det er en pelsløs og medtatt vaskebjørn, hverken mer eller mindre. Men de fortalte også at det faktisk er et eller annet uidentifisert i de britiske skogene – et eller flere kattedyr. Fra tid til annen har det dukket opp store kattedyr i Storbritannia, for eksempel en puma og en gaupe, men dette var sannsynligvis på grunn av at private eiere satte dem fri etter at det ble forbudt å holde dem som kjæledyr. Allikevel driver det å lusker et eller annet rundt der som tidvis har blitt fanget på film.

Dessverre løp tiden litt i fra dem på denne forelesningen, og de måtte suse forbi både loch ness-monsteret og avskyelige snømenn, men det korte svaret er at det er fullt mulig å fabrikere disse bevisene, og at det egentlig er ganske enkelt også. De viste frem noen åpenbare fotomanipulasjoner, forklarte bakgrunnen for en rekke såkalte bevis og tok i det store og det hele mysteriene i fra hverandre bit for bit. Forfriskende og lærerikt innlegg – bare så synd at de ikke hadde dobbelt så lang tid. Både Ørmen og Bøckman er svært gode formidlere.

Neste punkt på agendaen for min del ble The Evolutionary History of Mars – Facts or Fantasy med Stephanie Werner.

2
Dette var egentlig akkurat det man forventet at det skulle være. Werner snakket om Mars og hvordan det ser ut der oppe. Hun snakket om formasjonene på overflaten, om vulkanene, størrelsesforhold og spekulasjoner rundt hvordan vannet kan ha vært der oppe. Var mesteparten dekket av hav slik jorden er? Kanskje. Eller var det noe annet? Det er i alle fall definitivt slik at det har vært vann på Mars. Hun snakket også litt om de forskjellige forsøkene på å undersøke Mars. Innlegget ble kanskje noe tørrere enn det det hadde trengt å være. Stoffet var interessant, men det ble noe monotont i lengden. Kanskje mest fordi hun kom rett etter Ørmen og Bøckman, som er veldig levende i formidlingen sin.

3

Etter Werner var det klart for Petter Bøckman igjen, denne gangen var temaet Liv på andre planeter. Innledningsvis fortalte han at det strengt tatt er ganske vanskelig å komme med vitenskapelige teser når vi bare har oss selv å gå ut i fra. Men det hindrer oss jo ikke i å spekulere litt. Bøckman tok derfor utgangspunkt i helt grunnleggende stoffer det generelt hersker enighet om at trengs for å danne liv, og deretter byttet de ut litt etter litt, for å se hva slags type liv det kunne bli av noe sånt. Han viste bilder av alternative former for liv slik de er i både filmer og øvrige medier, også snakket han litt om forskjellige steder der ute det kanskje kan finnes liv på bakgrunn av kriterer (vi mener) må være til stede. Et spennende innlegg.

4

Etter Bøckman var det klart for den første av totalt tre æresforedrag: Kristine Tofte skulle snakke om alt vi ikke visste at vi lurte på om Song for Eirabu-bøkene. Det var et svært fengende foredrag, og det ble klart hvor mye arbeid som faktisk ligger bak Eirabu-bøkene. Jeg har ikke lest dem enda – men jeg har til gjengjeld eid dem en stund. Det teller kanskje ikke. Men det er den lesekøen folkens, den slutter aldri. Tofte er dog høyt prioritert fra nå av. Hun snakket om alle de forskjellige inspirasjonskildene sine og listet opp følgende: norrøn, keltisk, gallisk, samisk, finsk, katolsk, voodoo, gresk/romersk/indoeiropeisk og japanske myter og legender. Dere som har lest bøkene vil kanskje kunne få øye på hva slags folk som har blitt inspirert av hva.

Hun snakket dessuten om drapet og ofringen som det sentrale i mye religion, og snakket om jakt. Hun har en egen evne med publikum, for hele salen satt som fjetret mens hun snakket om alle følelsene som følger med det å bedrive jakt. Det å sitte i skogen en tidlig morgen, helt rolig, å bare vente. Det å ta livet av et annet dyr. De blandede følelsene, drapet og stoltheten om hverandre. Det var også dette – offeret – som var utgangspunktet for Eirabu-bøkene. Mye spennende informasjon, jeg lot meg imponere av hvor komplekst universet er.

Hun trakk forøvrig frem hvor godt hun liker Voluspå. Det er også et av mine favorittverk. Hun tipset om Troels Brandts nettsider om herulerne for alle som er interesserte. Også var det faktisk første gang ever at hun hadde laget en powerpoint-presentasjon. Resultatet var vellykket.

Tone Almhjell (t.v.), Siri Pettersen og Tonje Tornes poserer for kameraene.

Tone Almhjell (t.v.), Siri Pettersen og Tonje Tornes poserer for kameraene.

Rett etter Tofte var det klart for et panel om sjangerulikheter i fantasy, og det var Tone Almhjell, Siri Pettersen og Tonje Tornes som skulle snakke. Kombinasjonen av disse tre damene ble et knallbra innlegg som gjerne kunne vart minst en time til. Stemningen var kjempegod blant publikum, som tidvis gapskrattet av samtalene som utspilte seg på «scenen». Et nevneverdig øyeblikk var for eksempel da Pettersen begynte å lure på hva egentlig greia med «Erik» var for Tornes (hovedpersonen i Hulder heter Erik, og det var visstnok et eller annet annet som hadde med Erik å gjøre også en gang). Da innrømmet Tornes (litt ut av det blå?) at Erik faktisk var hennes første forelskelse, men at han aldri visste hvem hun var.

Det ble ikke så fryktelig mye tid til å snakke om det de egentlig skulle snakke om, nemlig sjangerulikheter dem i mellom, og i fantasy generelt. Men de er jo tre gode eksempler på forskjeller, Almhjells Vindeltorn er en klassisk portal-fantasy, Pettersens Odinsbarn er high fantasy, mens Tornes har skrevet low fantasy. Pettersen innrømmet villig at hun ikke ante at det hun hadde skrevet var «high fantasy», til latter fra salen. Men alle tre var enige om at de har brukt det norske og/eller norrøne som plattform i skrivingen sin, selv om de ikke nødvendigvis har brukt det med hensikt i skriveprosessen. Det velkjente norske dukker opp hos alle tre (snøen og vaflene hos Almhjell, referansen til norrøne guder og andre myter i Odinsbarn og den åpenbare referansen til blant annet hulderfolket i Tornes’ roman).

Disse tre kunne sikkert ha holdt det interessant i timesvis, men plutselig var det tid for utdeling av årets Fabelpris. Det er Fabelprosaens venner som deler den ut, og det er kanskje ikke noen voldsomt stor overraskelse at det var nettopp Siri Pettersen som vant den i år, til jubel fra salen. Gratulerer med det! De fleste leserne mine vet jo også at hun er nominert til Bokbloggerprisen 2013.

6

Kay Olssen (t.v.) og æresgjest Kim Newman.

Æresgjestforedrag nummer to var neste punkt på programmet, og det var Kim Newman som skulle i ilden. Han hadde ikke forberedt noen tale, men valgte å kjøre et intervju isteden. Siden jeg ikke er kjent med bøkene hans, er det litt vanskelig å gjengi i detalj hva som ble sagt her. Mye av det handlet om bøkene hans. Det ble en del snakk om det faktum at han låner karakterer som allerede er funnet opp i mange av fortellingene sine, og det ble jeg svært nysgjerrig på. Han har åpenbart lagt ned en del arbeid i akkurat denne prosessen, og har funnet en masse obskure karakterer som ikke en gang han selv alltid klarer å huske opprinnelsen til.

Han ble også spurt litt om hvordan han forholdt seg til det å skrive for andre medier, som for eksempel tv og spill. Her svarte han at han hadde skrevet noen manus, og omarbeidet noen andre, men at han generelt ikke var så fryktelig interessert i å holde på med akkurat det lenger (siden det han allerede hadde gjort bare har blitt liggende allikevel). Men han fortalte en underholdende historie om at han endte opp med å skrive manuset til en pornofilm. Han var litt på ustø grunn, mente han, men prøvde allikevel og har i ettertid hørt at manuset hans var et av de beste pornomanusene de hadde sett. Her lo han og mente at det kanskje ikke var så fryktelig vanskelig.

Igjen kom han litt inn på det han var inne på under fredagens panel, at han ikke er spesielt begeistret for samtiden. Han mener at mye av det som produseres i dag mangler den identiteten og sjelen som ting hadde for eksempel på 80-tallet. Selv om det er pokker så harry, så er det også en kilde til nostalgi og minner – et direkte innblikk i datidens mote og musikk. Dette opplever han i mye mindre grad som tilfellet i disse dager. Jeg vet vel ikke om jeg er heeelt enig i den vurderingen (eraer blir gjerne tydeligere når vi får dem litt på avstand), men jeg ser poenget.

Etter Newman bar det avgårde til et annet auditorium for å høre Torfinn Ørmen fortelle om biologien bak zombier – hva er det som foregår?

7
Ørmen tok rett og slett for seg hva greia egentlig er. Han tok først frem de «ekte» zombiene: voodoo-zombiene på Haiti. Dette er folk som blir dopet ned og deretter brukt som slaver – og dette skjer i virkeligheten. Men det meste av foredraget handlet om zombier slik de fleste av oss ser dem for oss. Han snakket om tankekontrollerende vesner vi finner i naturen, som Cordyceps, enkelte leddyr, ikter, rundmark og Toxoplasma gondii. Så trakk han frem hva CDC i USA sier om zombier (ja, de har en mening). Lederen der har uttalt at zombieviruset er et mutert influensavirus, men den idéen skjøt Ørmen raskt ned. Hadde det vært influensa, hadde det vært luftbårent. Influensaviruset angriper dessuten ikke nervesystemet slik som «zombieviruset», og det muterer svært ofte.

Det er bare en ting dette kan være om vi er realistiske: en versjon av rabies-viruset. Det passer svært godt til symptomene som vanligvis er til stede. Og dette er et vaskeekte virus som i skrivende stund ikke er så fryktelig langt unna å kunne gjøre det «zombieviruset» gjør mot mennesker. Det spres via bitt, og angriper nervesystemet. Det fører dessuten til svært aggressiv oppførsel, og hjernen til verten vil bli stadig mer ødelagt. Men Ørmen nekter å gå med på at zombiene faktisk er døde. Det er fysisk umulig dersom det er virus som står bak, nettopp fordi virus er avhengig av levende celler for reproduksjon. Han hadde dog en forklaring på hvorfor zombiene ser ut som de er døde: nemlig en omprioritering av ressursfordeling i kroppen. Alle prosessene ville ble betydelig tregere, og ytre lag (hud) er blant det som blir nedprioritert. Zombiene biter ikke (contrary to popular belief?) fordi de er sultne eller fordi de er ute etter hjerner. De biter for å spre sykdommen, etter ordre fra viruset selv.

En annen populær myte om ekte zombier (jepp, jeg sa det) er at de kan se og lukte. Dette vil ikke være mulig når perifere systemer nedprioriteres. Skader i huden vil ikke repareres, og etterhvert som huden blir infisert og råtten vil luktesansen være helt meningsløs – de vil bare lukte seg selv. Øynene vil sannsynligvis også lide hard medfart og tørke ut. Den eneste sansen vi må anta at zombiene opererer med er hørsel. Det forklarer jo hvorfor det er dumt å bråke når apokalypsen har skjedd. De bare går og går og går.

8

Fra venstre: Kay Olssen, Gunnar Bakke, Torfinn Ørmen og Terje Pedersen

Det påfølgende og avsluttende panelet var i samme gate: her var det debatt om hvordan zombieapokalypsen ville påvirke oss – hvordan det ville skje og hva vi kunne gjøre. Her ble det blant annet tatt en liten recap av Ørmens foredrag. Det ble etterhvert et veldig interaktivt panel, med mange i publikum som kom med sine spørsmål og påstander. Vil alle bli infisert? (Noen vil være naturlig immune, men viruset kommer ikke til å utvise symptomer i begynnelsen. Man kan derfor smitte uten å vite det. Immune kan også smitte andre.) Vil rabiesvaksina ha noen effekt? (Ja, men det forutsetter at alle vaksinerer seg. Vaksinemotstandere vil ødelegge dette) Vil det smitte dyr også? (Ja, alle pattedyr [zombiehval!]. Kanskje også fugler) Så da vil rotter og mus løpe rundt og bite alt de kommer over? (Jepp. Lurt å bo i stabbur eller andre bygninger på stolper) Går det for eksempel an å spise infiserte zombiesauer? (ikke å anbefale, men bør være trygt om det er godt stekt) Vil det være fornuftig å bli i byen? (Nei, langt der i fra). Men om dyrene i skogen er infisert også…? Zombiebjørner? (Da er det kanskje best å bo i stolpebygninger midt i ei elv, siden rabiesviruset har en tendens mot hydrofobi). Hvor lang tid vil det ta? (Det vil antageligvis ikke ta mer enn omkring tre uker før det brenner seg ut, og da kan man sende ut lag for å drepe eventuelle overlevende zombier. Problemet deretter blir alle likene og alt det bringer med seg av andre sykdommer.) De kom dessuten frem til at det er moralsk ok å ta livet av infiserte personer. De vil høyst sannsynlig dø uansett, og forskjellen blir om de rekker å spre viruset og drepe andre før det skjer.

Dette var en svært innholdsrik dag med masse interessante personer og innlegg! Inntrykket jeg sitter igjen med er i grunn først og fremst: pokker, så kule norske fantasyforfattere er! På søndag, festivalens tredje og siste dag, var det duket for blant annet krigføring i fremtiden, Pat Cadigans æresforedrag og norske superhelter. Innlegg om dette kommer.

NorCon27 – dag 1

I helga (14.-16. mars) var det duket for fantasy- og science fictionfestival i Oslo. Dit måtte jeg selvsagt. Jeg tenkte jeg skulle skrive ett innlegg for hver dag, og begynner med fredagen.

(Foto: Gorm Kallestad)

Festivalen ble sparket i gang med Torfinn Ørmen, som snakket om drager. Ørmen er zoolog, førstelektor ved HiAO og tilknyttet Naturhistorisk museum i Oslo. Innlegget hans var i det store og det hele en gjennomgang av dragens historie, og der var det mye interessant. Mannen har greie på drager – han har til og med skrevet ei bok om dem. Det er interessant at drager finnes i alle språk og kulturer. Jung mente at dragen var den arketypiske fienden til den arketypiske helten. Og det faktum at dragen i så fryktelig stor grad er integrert i menneskers liv, uansett hvor de er fører jo naturligvis til at det er (eller var, i alle fall) fort gjort å anta at ganske mange forskjellige dyr var drager. Det var heller ikke noe mangel på falske eksemplarer, av typen som er sydd sammen av flere forskjellige type dyr.

Vi lærte at den vestlige fremstillingen av dragen gjerne handler om et monster – noe ondt og farlig, mens den østlige dragen er noe positivt. Videre fikk vi se bilder av dragens utvikling, og den har sannelig vært innom mye rart og lite funksjonelt. Legg merke til at denne bare har to bein:

Ellers kan man jo lure litt på hvordan denne faktisk kunne fly:

Men pyttsann. Ørmen fortalte også litt om alle de forskjellige dyrene som har inspirert både til illustrasjoner av drager og til skrekkhistorier om drager. Hulebjørnen har for eksempel vært opphav til noen ganske skumle myter. Særlig med tanke på at de fleste skjellettene fra hulebjørner som vi har i dag blir funnet i nettopp huler, så vil et samfunn som allerede er overbevist om at drager eksisterer raskt trekke den konklusjonen når de kommer over hulesystemer fulle av beinrester. Et interessant foredrag som førte til at jeg bestilte boka hans. Gleder meg til å lese den.

(Foto: Richard Cooper)

Deretter var det rett over til en internasjonal og (for mange av oss som lesere populærvitenskap) velkjent kar. Simon Singh besøkte Oslo på selveste Pi-Day, og snakket om temaet for den nyeste boka si: The Simpsons And Their Mathematical Secrets. Auditorium 1 i Sophus Lies hus fyltes raskt opp, og denne forelesningen var vel verdt å få med seg. Singh begynte med å spørre retorisk om det virkelig var så himla mye matte i the Simpsons. Hadde vi ikke merka det, da? Hadde det ikke vært åpenbart for alle? Så viste han frem Toblerone-logoen, deretter FedEx-logoen, og lurte på om vi hadde sett henholdsvis bjørnen og pila.

Bjørnen står på bakbena i fjellet. Pila er mellom E og X.

Bjørnen står på bakbena i fjellet. Pila er mellom E og X.

Det hadde ikke jeg, da. Derfra ble det bedre og bedre. Han fortalte litt om hvor gode mange av folka bak The Simpsons er i matte, og at det err en greie blant dem å lure inn mattevitser. Og du store min – en helt ny verden åpnet seg for meg. Singh snakket om flere scener, men det var særlig en som satt seg fast i hjernen min, og det var den scenen her:

Fra episoden The Wizard of Evergreen Terrace (1998)

Den øverste formelen er imponerende nok i seg selv, og handler om Higg’s Boson (lenge før de faktisk fant det). Jeg skal ikke gå nærmere inn på akkurat hvordan, for jeg er ikke flink. Men den store overraskelsen kommer på den andre linja. Dette er en referanse til Fermats siste teorem. Fermat mente at han kunne bevise at det ikke fantes noen positive heltall x, y og z, xn+yn = zn, der n er et naturlig tall høyere enn to (feks x³ + y³ = z³ eller x4 + y4 = z4). Slapp av, du trenger ikke å skjønne det. Poenget er at han døde før han beviste det (typisk), og andre matematikere har lett febrilsk etter beviset. Andrew Wiles fant det endelig i 1995. Men om man taster inn formelen til Homer på kalkulatoren, har han tilsynelatende løst problemet.

Ganske utrolig, ikke sant? Det er dog ikke riktig. En vanlig kalkulator vil ikke finne problemet fordi den ikke tar i bruk nok desimaler i utregningene sine. Singh kaller det en «near-miss solution», og hele vitsen er jo da at Homer har løst det uløselige. Men den vakreste lille fortellingen han kom med er å finne i Futurama. I flere episoder dukker det et tilsynelatende tilfeldig tall: 1729. Det er ved første øyekast ikke noe spesielt med det. Med mindre man kjenner til Srinivasa Ramanujan. Aldri hørt om, sier du?

Saken er den at Ramanujan var et selvlært, indisk mattegeni av dimensjoner. Han tilbragte dagene sine på biblioteket og leste alt han kom over av mattebøker. Så skrev han haugevis av formler og løsninger som fløy rett over hodet til de rundt ham – dermed puttet han det i en konvolutt og sendte det til Cambridge-universitetet. G.H. Hardy så hvor elegant det var og inviterte Ramanujan til Cambridge. Tallet 1729 stammer fra en samtale mellom Hardy og Ramanujan, der Ramanujan spurte Hardy hva slags nummer det var på drosjen han tok. Hardy svarte at det var et kjedelig og uinteressant nummer, 1729. Til dette svarte Ramanujan:

«No, it is a very interesting number; it is the smallest number expressible as the sum of two cubes in two different ways.»

Sånn, helt ut av det blå, visste han det. De to måtene er forøvrig 1729 = 13 + 123 = 93 + 103. Denne generelle idéen har nå fått navnet «taxicab-numbers». 1729 er Futurama-skapernes hyllest til Ramanujan – en genial matematiker som de fleste av oss ikke kjenner til. De stopper ikke der heller. I episoden Bender’s Big Score dukker tallet 87539319 opp på en drosje. Dette er det minste tallet som kan skrives som summen av to kuber på tre forskjellige måter. For en nydelig hyllest.

Jeg har ikke en gang snakket om det faktum at Futurama-forfatterne, nærmere bestemt Ken Keeley, faktisk laget et helt nytt teorem for å løse et plott-problem. Jepp, vi snakker det nivået der. Les om det her. Jeg kjøpte boka hans på stedet (eller, i Realistkjelleren, da) og spurte pent om han kunne signere. Det kunne han. Veldig hyggelig og blid mann som villig stilte opp på bilder med fans – med et stort smil hele tiden. Det er tydelig at han er lidenskapelig opptatt av det han driver med, og verden trenger flere formidlere som ham. I og med at jeg brukte litt tid på å skaffe meg autografen hans, gikk jeg litt glipp av deler av det neste punktet på programmet: Apocalypse Tomorrow – our favourite bad fates med Pat Cadigan, Kim Newman og Eirik Newth.

Pat Cadigan, Kim Newman, Eirik Newth

Pat Cadigan, Kim Newman, Eirik Newth

De snakket om endetid, og litt om hvordan vi behandler temaet i litteraturen. Jeg synes særlig Newths bidrag var interessante – han tok for eksempel opp meteoren i Chelyabinsk i fjor. Du husker det sikkert. Så påpekte han hvor stor denne katastrofen hadde vært om den skjedde under den kalde krigen, når alle satt klare til å slippe helvete løs. Og det har han jo helt rett i! Det kunne blitt dramatisk. Et annet interessant poeng panelet tok opp var det besynderlige faktum at litteraturen av en eller annen grunn ignorerer det fullstendig åpenbare problemet med verden i dag: overbefolkning.

Panelmedlemmene kom vel i grunn frem til to årsaker: at vi er i et fornektelsesstadium når det gjelder dette, og at det er et antiklimaks. Det er så fryktelig lite spektakulært, det at vi sakte men sikkert tar del i en apokalypse allerede. En stillegående, stødig og stabil katastrofe som skjer hver eneste dag. Ellers snakket de litt videre om det å være menneskelig. Teller det som «verdens ende» om menneskeheten gradvis mister alt det menneskelige ved seg? Særlig Kim Newman er lite imponert av samtiden, med alle merkene og forpakningene, glossy plakater og farger. Kjøp, kjøp, kjøp. Manglende individualitet og identitet. Er dette også en pågående katastrofe? Interessant panel, skulle gjerne hatt litt mer tid på seg.

(Foto: Ingrid Pop)

Helt til sist var det klart for makulatorfest med Cornelius Jakhelln. Med andre ord: en glitrende mulighet til å få gratis, signerte bøker. Jeg klinket til og rasket med meg to bøker til meg selv og David – selv om jeg, strengt tatt, allerede hadde boka i paperback. Ordstyreren var kanskje ikke så forberedt som han kunne ha vært, og innlegget bar litt preg av dødtid og litt intetsigende spørsmål. Men forfatteren er en interessant type. Jeg fikk fornyet interessen i boka, særlig på grunn av det språklige. Ingen dårlig avslutning på NorCon27s første dag!

(Innlegg om dag 2 og 3 kommer)

Bokbad: Samantha Shannon

Det har vært snakk om henne i utlandet en stund allerede. Samantha Shannon, født i London i 1991, kommer i disse dager med braksuksessen Drømmegjengeren (originaltittel: The Bone Season). Forlaget hennes, Bloomsbury, har foreløpig skrevet kontrakt på tre bøker, men Shannon har planlagt hele sju stykker i historien om Paige. Den unge damen har blant annet blitt sammenlignet med J.K. Rowling, og debuten hennes har i skrivende stund rukket å bli solgt til omkring 25 land. Nå er hun på bokturné for å promotere boka si, og Kagge forlag inviterte bloggere til å delta på et bokbad.

Foto: markpringle.net

Fra praktikant til forfatter med millionkontrakt
Shannon er nettopp ferdig med en grad i engelsk fra St Anne’s College i Oxford, og det var mens hun hadde praksis hos en litterær agent i London at Drømmegjengeren ble til. Hun fortalte at hun lenge hadde hatt ideen til en dystopisk fortelling satt til Oxford, men at den aldri ble noe av. Så, i en lunsjpause der hun vandret rundt i Seven Dials i Covent Garden, begynte ideene å dale ned i hodet på henne (i et intervju med Telegraph fortalte hun at hun løp rundt som gal for å finne en notisblokk for å få ideene ned på papiret). Derfra har det bare gått en vei, og plutselig befinner hun seg altså foran et knippe bloggere på et kontor i Oslo, etter en intens dag med flere intervjuer, før hun tar turen videre til Romania dagen etter.

Så, hva handler egentlig Drømmegjengeren om? Vi møter 19 år gamle klarsynte Paige, som bor i et dystopisk London styrt av Scion. Er det noe Scion slår hardt ned på, så er det klarsynthet, og Paige begår høyforræderi bare ved å puste. Veien derfra til å bli med i den kriminelle underverdenen var kort, og grunnet de sterke evnene sine blir hun raskt en nokså sentral person i kartellet. Så går det riktig galt, og nesten samtidig som at Paige oppdager en ny side ved evnene sine, blir hun arrestert. Hun blir tatt med til en fangekoloni i Oxford, som har vært skjult de siste 200 årene, og som nå blir styrt av overnaturlige vesener.

Oppmuntret av skotsk forfatter
Shannon kunne fortelle at i skriveprosessen holdt hun kortene tett til brystet, litt på grunn av skuffelsen hun opplevde da Aurora, en roman hun skrev som 15-åring, ble avvist igjen og igjen. Men så bestemte hun seg for å la den skotske forfatteren Ali Smith, som var på besøk på Oxford, lese noe av det. Smith oppmuntret Shannon umiddelbart til å sende manuset til en agent. Det viste seg å være lurt, for agenten hun hadde vært i praksis hos, og senere forlaget Bloomsbury, hev seg over prosjektet med liv og lyst.

Hun ler litt når hun får spørsmål om det dystre bildet som tegnes av Oxford i boka er slik hun opplevde stedet i virkeligheten.
– Jeg hadde det ikke så fælt der, altså. Men det er ikke til å komme i fra at Oxford er litt klaustrofobisk. Man lever i ei boble, der man går på forelesninger, studerer, tilbringer tid med andre studenter og sitter på hybelen og skriver.

Linjer til mytologier og hendelser fra virkeligheten
Det er slett ikke ubevisst at hun har lagt inn referanser til virkeligheten. Shannon er blant annet svært bevisst på de mange linjene som trekkes til Irlands konfliktfylte historie. Heltinnen Paige har klare, irske røtter. Drømmegjengeren inneholder dessuten en fire sider lang ordliste, og forfatteren har vært svært bevisst på å bringe det hun omtalte som språklig farge inn i teksten. Anthony Burgess (best kjent for A Clockwork Orange, som er stappfull av ord forfatteren har funnet på) ble nevnt som en inspirasjonskilde.

I sagaen er året 1859 (200 år før handlingen) sentralt – det er der den splitter fra vår virkelighet og blir til en alternativ historie. Derfor var det naturlig for Shannon å hente inspirasjon til både språk og klesdrakt fra 1800-tallet. På toppen av det hele er hebraisk svært sentralt, og noen av de skumle skikkelsene er for eksempel tenkt frem ut i fra hebraiske ord.
– Jeg ville hente inspirasjon fra en annen mytologi enn det som har vært så populært i det siste, for eksempler med engler og sånn. Hebraisk mytologi er spennende og passer godt.

Når det er sagt, er hun også opptatt av at boka ikke blir så full av mening og betydning at det blir en overdose. På spørsmål fra publikum om hvordan hun kom frem til navnet Paige, og om det er noen grunn bak akkurat det valget, svarte forfatteren at det egentlig ikke lå noe annet bak navnet enn at hun synes det høres no-nonsense ut.

Blogger for å gi innsikt i bokbransjen
På bloggen A Book from the Beginning har forfatteren over lengre tid gitt leserne innsikt i den prosessen det er å gi ut en bok. Og det er ikke bare for alle andres del – hun er nemlig nysgjerrig på dette selv. Derfor intervjuer hun bransjefolk, deriblant innleseren av lydbokutgaven og en agent.

– Blogging er en fin måte å ha kontakt med leserne på, og jeg får blant annet mulighet til å svare godt på spørsmål om skriveprosessen, forteller hun. – Men jeg kommer nok ikke til å klare å fortsette å legge ut ukentlige innlegg lenger, for de tar ganske mye tid. For en stund siden la jeg for eksempel ut et kjempelangt innlegg om å bygge fiktive verdener, og det tok skikkelig lang tid. Men jeg kommer til å fortsette å blogge, kanskje en gang hver andre uke.

Andre innlegg du kan lese på bloggen hennes er en guide til å uttale navn fra boka, helseplager som rammer forfattere og om bøkers mål og mottagelse. Akkurat dette med hvem målgruppen hennes er, hadde hun ikke noe klart svar på: – YA-bøker har jo vanligvis helter i 15-16-årsalderen, men Paige er jo 19. Jeg skrev egentlig ikke for en spesiell gruppe, jeg skriver det jeg har å fortelle. Men det var voksenavdelingen ved Bloomsbury som ville ha romanen, så kanskje det er en pekepinn?

Skrivegleden er viktig
Det er tydelig at Shannons univers er enormt, og at det ligger utrolig mye arbeid bak allerede. Samtidig røper hun at hun ikke egentlig har så veldig mange spesifikke planer for serien. Hun har ikke lyst til å ta livet av gleden ved å skrive, og forteller at hun tror at lesere også merker det veldig fort dersom forfatteren tvinger seg selv til å skrive bare fordi han eller hun må. Det er derfor viktig å ikke planlegge for mye – selv om hun naturligvis har lagt ned rammene. Den fiktive flyeren som omtales i boka har hun for eksempel skrevet (og hun røpet at hun håper at den kan bli gitt ut om e-bok på et eller annet tidspunkt).

Bokbader Guttorm Andreasen forteller at han ser for seg henne med et gigantisk kart full av detaljer og tråder som trekkes hit og dit og det hele, men hun bare smiler og sier at det meste befinner seg i hodet hennes. The Bone Season er et prosjekt som antageligvis ikke vil være ferdig før hun har rundet tretti, og hun lo hjertelig da hun sa at hun i alle fall ikke håpet at hun skulle ende opp med samme problem som George R.R. Martin. Martin, som står bak A Song of Ice And Fire/En sang om is og ild, har holdt på med den episke fantasyserien siden 1996, og får stadig henvendelser fra utålmodige og mer eller mindre forbannede fans som ikke klarer å vente på de to planlagte neste bøkene.

Det er vel liten tvil om at Samantha Shannon er en forfatter som kommer til å figurere både i tradisjonelle medier og på blogger fremover. Filmrettighetene er allerede solgt, og Shannon har blitt enormt hypet opp. Det gjenstår for meg å se om boka er like god som all oppmerksomheten tilsier. Den er altså å finne på norsk nå, så det er bare å kaste seg uti det!

Artikler om Samantha Shannon:
– Vil ikke bli sammenlignet med JK Rowling
– Britiske Samantha (21) er høstens boksensasjon
– Samantha Shannon: I know my book isn’t that literary
– Samantha Shannon set to JK Rowling
– Samantha Shannon’s «The Bone Season» faces great expectations
– 21-year-old Samantha Shannon already has a 6-figure book deal and is ‘The next JK Rowling’
– 21-year-old novelist Samantha Shannon on her debut, ‘The Bone Season’
– Samantha Shannon on her novel’s Oxford inspirations

Les anmeldelser av The Bone Season:
Bokelskerinnen
The Guardian
The Independent
New York Times
Salon
Washington Post
Toronto Star
NPR
The Telegraph
Huffington Post
USA Today


Besøk siden 12. mars '10

  • 282,778 hits

Instagram

Currently reading: A House at the Bottom of a Lake, by Josh Malerman. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #joshmalerman #coffee #kaffe #cappuccino #coffeeporn #ahouseatthebottomofalake #currentlyreading I still have not seen Fantastic Beasts and Where to Find Them (I know 😵), but I will soon!

#fantasticbeasts #newtscamander #fabeldyr #jkrowling #book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur bookporn #literature #tea #te #teaporn @shanedawson is one of those people that manages to make me laugh on a crappy day. His gallows humour and self-depreciation appeals to me. 😋😅 I've laughed until I've cried at some of his content. In a good way.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #bookstagram #bookish #instabook #bookcoverlove #coverlove #shanedawson #itgetsworse Ugh. Spiders. 😐

#bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #thehatching #ezekielboone #horror #spiders #edderkopp I tend to gravitate towards Asian literature by default, and recently picked up this anthology of "visions of the future from China". #InvisiblePlanets is edited and translated by #KenLiu. 
#books #bøker #book #bok #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #bookish #instabook #anthology #sciencefiction #scifi #china #coffee #kaffe #noveller #kina #novellesamling We Found a Hat by Jon Klassen is the last book in the hat trilogy. It's a stylistically simple series for children, and where in the previous two books a bear and a fish have to deal with hat-problems, this time two turtles find one. They decide to put it back where they found it, because there's just one hat, and two turtles. But one of the turtles can't quite stop thinking about the hat... Where the previous two sports some dark humour, this one is surprisingly sweet. I like the simple and clean art work - this one is just as enjoyable as the previous books! 🙂

Den er nylig utgitt på norsk, og jeg har fått mitt eksemplar av forlaget.

#leseeksemplar #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook  #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #jonklassen #hattrilogy #mangschou #wefoundahat #vifantenhatt New book! Obviously had to get Neil Gaiman's new book, #NorseMythology as soon as possible. 🤓

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #neilgaiman #myth #newbook #bookhaul Two new books, both by Yuri Herrera: Signs Preceding the End of the World, and The Transmigration of Bodies. Love the covers!

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #yuriherrera #fiction #skjønnlitteratur #lisadillman #mexico #coverlove #bookhaul #newbook #bookcoverlove In celebration of the new Sherlock season fiiiiiiinally being released a few days ago, here is a picture of one of my most beautifully bound books. It is part of the Barnes & Noble Collectible Editions series. Bit too big and heavy to comfortably carry around with you, unfortunately.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #sherlock #sherlockholmes #barnesandnoble #collectible #arthurconandoyle #sherlocked Aaaand here is the result of this year's NaNoWriMo. I finally printed it a few days ago, but I've yet to actually read through it. Primarily because I remember all the little issues with the plot.  There's no time to fix stuff like that as the madness is happening...
I've sort of promised my #writingbuddy @kavehrashidi, who wrote his own novel at the same time, that he gets to read it. So I figured I'd do something about some of the issues... It's just such an effort. 😅
But yeah, it's quite the achievement to manage to put together something that resembles a novel in one month! 🎉🎖 #NaNoWriMo #novel #roman #book #bøker #books #bok #scifi #sciencefiction #tea #te  #papers #words #ord #writing #editing #redigering #bookstagram #bookish #instabook #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat