Archive for the 'Bokbloggturné' Category

Ildkrøniken – John Stephens

Bok 2 i Begynnelsens bøker-trilogien
Sjanger: Fantasy (ungdom)
Originaltittel: The Fire Chronicle (2012)
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Oversatt av: John Grande
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202341961
Sider: 491
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Denne omtalen er en del av Bokbloggturnéen, der flere bloggere mottar samme bok og skriver om den i tur og orden. Det var Askeladden som var først ute, etterfulgt av Ellens Oase, og i morgen vil Ungdomsboka si sin mening – men i dag er det min tur.

OBS! Dette er en anmeldelse av en oppfølger. Om du ikke har lest Smaragdatlaset, anbefaler jeg at du leser denne omtalen med forsiktighet da den kan inneholde spoilere i forhold til første bok.

****
Forlaget om boka: Etter forrige vinters stormfulle hendelser lengter Kate, Michael og Emma etter å fortsette jakten på sine forsvunne foreldre. Men nå er de selv i stor fare, og derfor gjemmer trollmannnen Stanislaus Pym dem bort på Edgar Allan Poes hjem for håpløse og uforbederlige barn. Der, sier han, skal de være trygge.Så feil han tar.Snart finner fienden barna, og etter en vill jakt havner Kate hundre år tilbake i tid, i et farefullt og fortryllet New York. Mens hun ser etter en måte å komme seg tilbake til broren og søsteren på, møter hun en mystisk gutt hvis skjebne på intrikat – og farlig – vis er bundet til hennes.I mellomtiden har Michael og Emma reist av sted for å lete etter den andre av Begynnelsens bøker. En rekke ledetråder fører dem til en skjult verden hvor de må forsere bitende snøstormer, oppspore en gammel krigerorden og møte grufulle uhyrer. Kommer Michael og Emma til å finne den sagnomsuste ildens bok – og bli herre over kraften den bærer – før de mister Kate for godt?Annen del av den bestselgende Begynnelsens bøker-trilogien er full av spenning, humor og varme og fører Kate, Michael og Emma nærmere familien sin – og til trolldommen som kan redde, eller tilintetgjøre, dem alle.
****

Jeg storkoste meg i grunn med den første boka, og hadde rimelig høye forventninger til oppfølgeren. Er det ikke deilig når forventninger blir innfridd?

I omtalen min av Smaragdatlaset skrev jeg at jeg er svak for omslaget. Det gjelder denne boka også. Det gir følelsen av at man er i ferd med å åpne en klassisk fantasy/eventyrfortelling. Denne gangen ser vi en eldre mann og to barn (bare to? hvor er den tredje, lurer du kanskje på?) som med gru ser haugevis av rotter pile ut av det som ser ut som en åpen grav, utifra gravstøtten med det merkelige symbolet på. Igjen får vi tittelen i store, gullbokstaver – og bak selve maleriet, ligger noe som ser ut som et kart med håndskrevne notater. Mon tro om det blir endel reising på disse barna? Herlig!

Hendelsene i forrige bok var litt uklare for meg da jeg begynte å lese. Forleggere og forfattere bør seriøst vurdere å begynne hver oppfølger med en oppsummering av hendelsene så langt, for med ett år i mellom er det mildt sagt vanskelig å huske detaljene i denne serien – og ikke minst å skille den fra andre bøker jeg har lest i mellomtiden. Så det er ikke til å legge under en stol at jeg fikk en litt haltende start, og at jeg fortsatt ikke husker helt hvordan diverse ting henger sammen, men magien fra bok en er definitivt den samme.

I denne boka har barna altså fått tak i Atlaset. Det er Kate, den eldste av søsknene som er denne bokens verge, og målet er å finne den neste. Ildkrøniken er livets bok, og det antas forsiktig at det er Michael, mellomstemann, som er denne bokens verge. Men veien dit blir med ett langt mer komplisert når Kate ved hjelp av Atlaset teleporter seg tilbake til 1899 for å sette igjen en fiende der. Hun kommer nemlig ikke tilbake, slik hun pleier. Michael og Emma er igjen i nåtiden, Kate befinner seg i New York rett før Skillet – da magikerne gikk i glemmeboka etter eget ønske grunnet all diskrimineringen og mishandlingen de opplever i møte med ikke-magiske mennesker.

Og Atlaset er ikke lenger hos Kate, så hvordan i all verden skal hun komme seg tilbake? Og hva var det Atlaset sendte henne akkurat hit for uansett? Er det meningen hun skal gjøre noe?

Hvordan vil Michael og Emma klare seg (nesten) på egenhånd?

Forfatter John Stephens fortsetter i samme takt og tone som i forrige bok. På den ene siden får vi det mørket som kommer med det at foreldrene til disse barna er borte, på den andre siden får vi den behagelige og lystige humoren Stephens tilegner karakterene. Jeg digger dynamikken mellom søsknene, og jeg digger personligheten til hver og en av dem. Yngstemann Emma er en liten råtass som synes at storebrorens interesse for bøker er litt i teiteste laget, mens storesøster Kate holder orden på og ser etter sine to yngre søsken. Fortellingen om forholdet dem pakkes inn i en spenningsfull handling som holder leseren fast og absolutt gir mersmak.

Jeg skrev følgende om den forrige boka, og jeg kan ikke annet enn å kopiere det, for det er fortsatt like aktuelt:

John Stephens har funnet en god oppskrift: En generøs dæsj med Harry Potter, en klype Ringenes Herre og Hobitten, to deler Narnia, tre deler Lemony Snicket og strø over et eller flere valgfrie fantasy-spill. Bland så godt sammen med hovedingrediensen; Stephens egen tolkning av god fantasy for barn og unge, og smak til slutt til med Spiderwick-krønikene. Et voilá!

Og med dette mener jeg ikke at Stephens ikke har noe nytt å komme med. Joda, vi har hørt fortellingen om foreldreløse barns møte med farer før, men Stephens klarer absolutt (etter min mening i allefall) å gjøre det godt brukte plottet til noe eget. Varmen i forholdet mellom hovedpersonene og humoren er enormt sjarmerende. Dessuten er den akkurat passe uforutsigbar. Det er ikke kjempevanskelig å gjette seg til mye av det som kommer til å skje, men så smetter forfatteren inn situasjoner og vendinger det er vanskelig å se for seg på forhånd. Dette er kvalitet!

Jeg gleder meg til neste og siste bok. Cliffhangeren på slutten av denne boka gjør det i allefall umulig å la være å lese ferdig serien. Denne passer helt perfekt for en målgruppe som begynner i 9-10 årsalderen og et stykke oppover i tenårene. Jeg anbefaler serien varmt videre (men kanskje det er en fordel å vente til neste bok er ute, slik at man kan lese alle tre på rekke og rad…)

kortsagt-ildkrøniken

Andre bloggere om boka:
Askeladden
Born to be a reader

Bok-trailer til Smaragdatlaset:

Om forfatteren:
John Stephens er en amerikansk forfatter som jobbet med tv i ti år før han ble forfatter. Da jobbet han med tv-serier som Gossip Girl, Gilmore Girls og The O.C. Han bor i Los Angeles med kona, sønnen og hunden deres Bug.
Seriens hjemmeside | Wikipedia | goodreads

Beistet – Ingunn Aamodt

Sjanger: Roman (ungdom)
Originaltittel: Beistet
Denne utgaven utgitt:  2012
Format: Innbundet
Oversatt av: —
Illustrert av: —
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202390372
Sider: 123
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Jeg har mottatt denne boka som del av Cappelen Damms bokbloggturné, som innebærer at en rekke forskjellige bloggere skriver om boka i løpet av ei uke. I går var det Lena som sparket igang turnéen, og i morgen fortsetter Ingaplinga, men i dag er det min tur.

****
Forlaget om boka: Mona er på konsert med sin store helt, rapperen EK. Hun er blant de heldige som får komme backstage, og der får hun møte ham personlig. Mona ender med å bli med EK hjem samme natt, som i et romantisk eventyr. Morgenen etter er situasjonen helt annerledes. Mona dumpes på verst tenkelig vis. Han skylder på ølbriller og kaller henne for et beist, men hvem er egentlig beistet her? Beistet er en humoristisk vendetta mot de vellykkede og berømte med makt til å såre.
****

Nok en gang har jeg lest en ungdomsroman. Og nok en gang møter jeg følgende problem: norske ungdomsbokforfattere pusher ikke grenser. Det gjelder nok ikke alle, men dette er en tendens jeg ser så klart og tydelig når jeg leser bøker med tilsvarende målgruppe fra utlandet. Mer om det straks.

Vi blir altså kjent med Mona, som er stor fan av rapperen EK. På en konsert får hun en fantastisk mulighet: å bli med på samme fest som ham. Og som om ikke det var utrolig nok i seg selv, finner de tonen. I så stor grad at hun blir med rapperen hjem og mister jomfrudommen. Alt er helt perfekt. Helt til morgenen etter. Da faller alt fra hverandre når hun overhører ham snakke på telefonen, om hvor fæl hun er, og hvor full han må ha vært for å i det hele tatt ville gå til sengs med et beist som henne.

«Hun er skikkelig feit! Du skulle sett! Og den teite sveisen! Ja, hun ligger i senga mi og purker nå. Hvor full kan jeg ha vært? Hun ser faen meg ikke ut. Trodde aldri jeg skulle røre det beistet. Fatter ikke hva jeg kan ha tenkt på.»
Mona står urørlig i døråpningen. Det er som om alt blodet forlater kroppen, hun blir stiv og iskald.

Reaksjonen til Mona er den samme som veldig mange gutter og jenter kan kjenne seg igjen i: det å stå foran speilet og virkelig hate det de ser. Ekkoet etter det han sa spretter frem og tilbake i hodet hennes, og han har jo rett. Hun er jo dritstygg. Hun mener hun ser det selv. En ufin kommentar og det skjøre selvbildet hun hadde går i tusen knas. Mona begir seg ut på en reise som skal gå på helsa løs. Så langt treffer forfatteren helt blink.

Det er bare det at alt gjøres så enkelt. Dette er en roman med tematikk som glatt passer for jenter i 16-årsalderen, men både språk, lengde og gjennomføring minner om ei bok som er skrevet til 11/12-åringer. Faste lesere har sett meg klage på dette før, blant annet angående Dødsreisen og Farlige spor. Jeg opplever det som undervurdering av den tenkte leseren. Hva er greia med det? Utenlandsk litteratur med den samme målgruppen (når det gjelder nivå og tema) skriver lange serier (Gone-serien til Michael Grant for å nevne den første jeg tenkte på, hver bok på flere hundre sider). Selv de som bare skriver ei bok, skriver 2-400 sider. I samme font som voksenbøker. De fleste norske ungdomsbokforfattere jeg har lest skriver drøye 100 sider, i en større font (passer på å nevne hederlige unntak, som Sigbjørn Mostue og Jan Henrik Nielsen. I sistnevntes tilfelle gjør det ingen ting at boka er kort.)

Det blir rett og slett pinglete. For all del, Beistet er en helt ok roman. Den har en start, en fortsettelse og en slutt. Mange vil kjenne seg igjen i følelsene til Mona, selv om hendelsesforløpet utvikler seg ganske så urealistisk. Ikke akkurat veldig mange som kan kjenne seg igjen i måten Mona får sin hevn på, for å si det sånn. Men det er helt ok, det er skjønnlitteratur det går an å drømme seg bort i. Problemet er bare at det ikke blir mer enn «helt ok», heller. Hvor er utfordringene? Overraskelsene? Det kreves absolutt ingenting av leseren. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg leste Ringenes Herre i 14-årsalderen. Jeg er fullstendig klar over at ikke alle er på det nivået, men jeg har inntrykk av at her i Norge er det fryktelig vanskelig å lage en mellomting mellom det avanserte og det helt grunnleggende. Enten så er du 12, eller så er du 25. De i mellom nedprioriteres; i beste fall får de et passende tema i for ung forkledning.

Men altså… Det er ikke meningen å slakte Beistet. Satt i norsk sammenheng med den tendensen jeg beskriver er den helt grei. Den pirker borti særdeles viktige temaer, som selvtillit og kroppsbilde. Ungdom som sliter med leselysten/-evnen vil sikkert synes den er et fint alternativ. Alle andre vil nok heller vende blikket mot utlandet. Er du vant til Twilight, Gone eller Divergent, blir ikke dette rare greiene i forhold. Det er vel og bra at den svake leseren blir ivaretatt, men må det skje på bekostning av resten?

Andre bloggere om boka:
Lena

Om forfatteren:
Ingunn Aamodt (f. 1965) er bosatt på Frogner i Sørum. Hun er utdannet lærer i kunst og håndverk, men har jobbet som forfatter på heltid siden 1998. Hun er en av de tre forfatterne bak grøsserserien Marg & Bein, og har også utgitt serien om Marlena Evensen. Ingunn Aamodt vant ARKs barnebokpris 2010 for Dukken.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Til jeg dør – Amy Plum

Bok 2 i Våk over meg-trilogien
Sjanger: Paranormal romance (YA)
Originaltittel: Until I Die (2012)
Denne utgaven utgitt:  2012
Format: Innbundet
Oversatt av: Agnete Øye
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202382261
Sider: 345
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Obs! Dette er en anmeldelse av en oppfølger, og kan inneholde spoilere i forhold til forrige bok. Du bør derfor styre unna denne om du ikke har lest den første boka.

****
Forlaget om boka:
Kjærligheten mellom Kate og Vincent vokser, men et spørsmål forblir ubesvart: Hvordan skal de kunne være sammen dersom ikke Vincent kan stå imot trangen til å ofre seg for andre og dø i deres sted? Og hvis Vincent lover å leve et normalt liv med Kate, betyr det at han lar andre mennesker dø? At det er hans skyld? Det må finnes en annen mulighet? Samtidig våkner en ny trussel blant numaene, og Kate befinner seg plutselig midt i en eldgammel og dødelig krig. Ikke som tilskuer – men som målet!
****

Jeg fikk denne tilsendt av Cappelen Damm i forbindelse med bokbloggturnéen, og skulle ha blogget om den for noen uker siden, men rakk ikke å lese den i tide. Omtalen kommer dermed nå, og nederst i posten finner du linker til andre bloggere som har ment noe om boka.

I denne oppfølgeren til Våk over meg fortsetter historien om Kate, Vincent og de andre. Etter en dramatisk slutt i forrige bok har numaene blitt underlig stille. Det er ikke bra, for numaene er ikke akkurat av den rolige typen, og mye tyder på at de har organisert seg mer siden sist. Det er alt annet enn bra. Ryktene svirrer om at de organiserer seg internasjonalt. Violette og Arthur, de to gjengangerne som erstatter tvillingene Charles og Charlotte, har sine kontakter og holder øye med hva som skjer i et litt større perspektiv. Kate er deppa over å miste Charlotte, men finner en ny venn i Violette. Samtidig driver Vincent med et eller annet muffins, og Kate mistenker at det har å gjøre med at hun ikke vil at han skal dø med jevne mellomrom. Utsetter han seg kanskje for fare? Det var jo ikke det hun ville. Siden han nekter å fortelle henne hva han egentlig driver med, bestemmer hun seg for å undersøke litt på egen hånd. Kanskje det finnes en tryggere måte å trosse gjenganger-ritualene på.

Eller kanskje hun ender opp med å gjøre alt verre…

Forfatteren holder samme kvalitet som i bok nummer én oppe. Det vil også si at de samme svakhetene følger med. Positivt først: Dette er en interessant mytologi. Gjengangere i Paris. Plottet er fortsatt jevnt over ganske så spennende. Men fortsatt er det i overkant mange vakre mennesker, som jeg tok opp i omtalen av den første boka. Det har heldigvis blitt færre av dem her, og med litt flaks er det enda færre i neste og siste bok. Jeg synes det er trist at det er en skikkelig mangel på litt mer ordinære mennesker, og at utseende fremheves som så viktig. Alle de «gode» er også vakre. Godhet=skjønnhet. Det blir så klisjéfylt. Jeg skulle ønske forfattere holdt seg for gode til sånt, det er en så voldsomt gjennomprøvd klisjé. Men som sagt, det er bedre i denne enn det var i forgjengeren. Jeg mistenker riktignok at det bare er fordi de fleste karakterene ble introdusert der. De nye karakterene her får samme skildring som de «gamle» fikk i bok èn. Kunne ikke andre kvaliteter få stå på egne bein? Kunne ikke karakterene ha vært gode uten å være overjordisk vakre?

De av dere som liker litt småsvulstig og intens romantikk har mye å hente i denne serien. Det treffer ikke meg, og jeg setter det litt i halsen når det blir for mye av det gode. Jeg har sagt det uttallige ganger før, og jeg sier det igjen: det er på grunn av dette at jeg ikke kommer helt på godfot med sjangeren. Her er det uten tvil jeg som er problemet og ikke boka, for det er tross alt snakk om paranormal romance. De av dere som liker store ord, våte kyss, fine kjoler og å vandre hånd i hånd gjennom gatene i Paris i måneskinn har MYE godt i vente i denne serien! Og for the record: dette er uskyldige greier, altså, om dere lurer på om det egentlig er ok at trettenåringen i huset leser den. Ja, det er det.

Slutten tok litt pusten fra meg, og jeg vet sannelig ikke hvordan dette kommer til å gå. Jeg får egentlig ikke sagt noe mer enn det uten å spoile innholdet, så jeg får stoppe der. Faktum er nok at jeg blir nødt til å lese neste og siste bok også, som kommer i 2013. Til å skrive i en sjanger jeg sliter med, har Amy Plum i veldig stor grad klart å fenge meg. Det er bare å ta av seg hatten for det. Om du liker sjangeren, vil jeg si at denne serien er et must. Om du aldri har prøvd sjangeren, må dette være et fint sted å begynne for å gi deg et godt inntrykk.

Bok-trailer:

Andre bloggere om boka:
Boknerdens blogg
Enda ein bokblogg
Askeladden

Om forfatteren:
Amy Plum vokste opp i Alabama, men har bodd i Chicago, New York, Paris og London i tillegg til den lille, franske landsbyen hun bor nå med mann, barn og hunden Ella. Før hun ble forfatter, jobbet hun som professor ved Tours University. Hun debuterte med Die For Me i 2011, og har høstet enorm suksess. Oppfølgeren Until I Die kom i 2012, og den siste, If I Should Die kommer i 2013.
Hjemmeside | goodreads

Uka etter – Stein Erik Lunde

Sjanger: Roman
Utgitt for første gang: 2012
Originaltittel: Uka etter
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Oversatt av: —
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202380434
Sider: 116
Kilde: Anmeldereksemplar ifm bokbloggturneen

****
Forlaget om boka:
22. november 1963 blir den amerikanske presidenten John F. Kennedy skutt i Dallas, Texas. Nyheten slår ned som en bombe over hele verden, også i utkanten av Oslo der 12 år gamle Arne bor i en blokkleilighet sammen med foreldrene sine. I uka etter presidentmordet merker Arne at mora, faren og frøken på skolen ikke oppfører seg som de pleier. Stemningen er nummen og vanskelig. Derfor blir han usikker på hvordan han selv skal oppføre seg og hva som er riktig å føle, om det er akseptabelt å ha det morsomt, om han kan være opptatt av jenter når hele verden sørger. Med det ene beinet godt plantet i barndommen, og det andre på holkeføret vi kaller voksenverdenen, står Arne og stirrer inn i vintermørket, og prøver å forstå det han ser.
****

For et par år siden leste jeg et anmeldereksemplar av Nissens natt: En sonettkrans, en av Stein Erik Lundes mange tidligere utgivelser. Jeg falt intet mindre enn helt pladask for den boka, den var så inderlig fin. Da jeg så at en ny bok av Lunde skulle ut på høstens turné, måtte jeg jo melde meg på…

Handlingen i denne boka finner sted i uka etter drapet på president John F. Kennedy i Dallas, Texas den 22. november 1963. Arne er 12 og et halvt, og må plutselig forholde seg til noe han ikke egentlig vet hva er. Han bor i en blokkleilighet litt i utkanten av Oslo, og befinner seg fysisk milevis fra USA og psykisk milevis fra alt som heter storpolitiske konsekvenser. Allikevel lekker nyheten om drapet gradvis inn i livet hans, og han vet ikke helt hvordan han skal oppføre seg. På skolen er frøken litt annerledes. Stillere, liksom. Pappa følger med på nyhetene. Mamma sukker «stakkars Jackie». Er det lov å ha det gøy når presidenten har blitt skutt?

Lunde tar egentlig her for seg et tema som jo er rasende aktuelt: hvordan kan barn forholde seg til store nasjonale og internasjonale hendelser. Det første jeg selv tenkte på var alle barna som måtte forholde seg til 22. juli, det er ikke vanskelig å dra den linjen fra Lundes bok til virkeligheten. Det skjer store ting hele tiden. Soldater som dør, selvmordsbombere, sultkatastrofer, naturkatastrofer, sykdomsutbrudd, kidnappinger, diplomatiske kriser. You name it. Vi voksne har jo vår måte å forholde oss til det på, men for barn er det annerledes. Er det lov å også være barnslig og leken når de voksne sitter der og ser så alvorlige ut? Når selveste presidenten er død?

Men fortsatt hadde han Lises kyss i seg, selv om det var mange timer siden, og i badstua etter løpingen var Arne den som greide å sitte lengst, på øverste benk, etter at de hadde slengt øse på øse med vann på de varme steinene. Og da de kom ut fra klubbhuset med treningstøyet i vesker over skulderen, fortsatt varme og dampende i kroppene og røde i ansiktene, sto det flere jenter der ute i mørket og vasset og tråkket rundt i halvveis stivfrosne blader fra det store lønnetreet, og blant dem som sto der, var Lise. Lyset fra den lille utelampa lyser mest på Lise, tenkte Arne. På hjemveien tulla han med at han hadde sklidd inn i skiltet, og alle lo, og Lise lo høyest av alle, og latteren hennes falt som stjernestøv ned over ham.

Arne synes det er vanskelig. Han får dårlig samvittighet ovenfor presidenten og Jackie fordi han glemmer å tenke på dem; fordi han tenker på at han elsker Lise. Fordi han tenker på å lage kjelke med Kjell. Fordi han ikke har lyst på nye skistaver til jul, selv om hans har blitt for små. Og han gjør ting han egentlig ikke trodde at han kunne gjøre. Hvorfor rappet han to sigaretter fra mamma? Han hadde jo aldri gjort det før? Og hvorfor fikk han det for seg å stjele noe helt trivielt? Han er jo egentlig en snill gutt. Hvorfor er den vanlige skituren med pappa klein?

Jeg synes Lunde tar for seg temaet på en god måte. Det er egentlig noe jeg i allefall ikke tenker så altfor mye på (det hadde jeg kanskje gjort om jeg hadde hatt barn), men det er så absolutt en reell problemstilling, enten vi befinner oss i 1963 eller 2012. Uka etter presidentmordet er jo på de fleste måter en helt vanlig uke for Arne. Men noe er annerledes. Hva av handlingene hans som kan krediteres til at han er på vei inn i tenårene, og hva som kan koples til presidentmordet er ikke nødvendigvis klart, men denne uka sammenfaller med uka Arne nølende beveger seg inn i tenårene.

Språklig gjør ikke forfatteren så mye ut av seg, og det funker veldig fint. Nøkternt og tidvis poetisk – ikke noe overflødig, og ikke noe mangler. Dette var en behagelig bok til ettertanke, og jeg tør påstå at den passer minst like mye til voksne som den gjør til barn. Jeg tror forøvrig at dette er en bok som kan appellere til dere som husker 60-tallet. Tror nok det er mye nostalgi å hente her!

Andre bloggere om boka:
Elis lesebabbel
Ellens Oase
Med bok og palett

Om forfatteren:
Stein Erik Lunde (f. 1953) er en norsk forfatter og lærer. Han vokste opp i Bærum, men har de siste ca 30 årene bodd på Nøtterøy i Vestfold. Han har så langt gitt ut 17 bøker, skrevet to teaterstykker, flere essays, noveller, dikt og sangtekster. De fleste utgivelsene hans er rettet mot barn og unge. Han jobber for tiden halv stilling ved Horten VGS.
Wikipedia | goodreads

Nattsyn – Max Estes

Sjanger: Tegneserieroman
Utgitt for første gang: 2012
Originaltittel: Nattsyn
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Innbundet
Oversatt av: —
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202390426
Sider: 72
Kilde: Forlaget, ifm Bokbloggturnéen

****
Forlaget om boka:
Det som starter med et uskyldig kjøp av en tegneserie ender med blodig alvor, da en ung mann havner midt oppe i et overfall, som utvikler seg til et drap. Før han vet ord av det har han politiet på nakken, og må flykte til skogs. Der finner han skjul i en hule. Men han finner mer: Tegneserien Nattsyn, som han trodde han hadde mistet, da han måtte flykte. Da han blar i albumet ser han til sin store forskrekkelse at det handler om ham selv, på flukt fra politiet, gjennom skogen og inn i hula. I det han skal til å bla seg frem til løsningen forsvinner albumet med et vindkast. Han står alene igjen, men bak seg hører han politimennene nærme seg. Han må videre, inn i fjellet, inn i mørket.
****

Denne skulle egentlig ut på turné tidligere, men det har visst vært litt krøll hos Cappelen Damm når det gjelder utsendelse av eksemplarer, så da kommer omtalene etterhvert som vi får lest bøkene. Sjekk denne posten for å se hvem andre som skal skrive om den.

Dette var en snurrig bok. Fortellingen, som starter i en bruktbutikk, flyter fritt på flere forskjellige nivåer når en fyr plukker opp en tegneseriebok som er merkelig lik hans egne opplevelser. Han kastes inn i en situasjon der han må flykte fra politiet, roter seg bort i skogen, faller ned i en hule og skjønner ikke bæret. For i boken han rasket med seg fra bruktbutikken, utspiller nemlig akkurat den samme scenen seg. Han blar seg fortvilt fremover i håp om å finne løsningen.

Jeg liker stilen til Estes. Det er veldig lite tekst i denne fortellingen, bildene bærer det aller meste av handlingen. Det funker godt – leseren dras inn i den samme hektiske situasjonen som karakteren selv befinner seg i. Vi stopper ikke og dveler ved snakke- og tenkebobler. Vi haster av gårde; famler rundt i den mørke skogen, hører politiet, ser lommelykter, og skjønner like lite som hovedpersonen selv. Det blir like viktig for oss som den stakkars hovedpersonen å finne ut hva som egentlig foregår. Men finner vi ut av det? Tja…

Dere skal få noen bilder. Det er vanskelig å kverne ut mange ord om en fortelling som i så stor grad er visuell. Jeg vil heller vise frem stilen hans:


Nå vet jeg ikke helt hvor lenge denne boka kommer til å bli med meg. Den gjorde ikke noe varig inntrykk, og satt ikke som en knyttneve i magen – men den var finurlig. Den var fin å lese, så lenge det varte. Jeg likte godt at bildene fikk snakke for seg selv. For som sagt ble leseren dratt inn i den heseblesende følelsen av forvirrelse som helt sikkert også preget den stakkars hovedpersonen. Anbefales til deg som vil se hvordan en tegneserieroman kan gjøres, selv om den ikke er det beste fra sjangeren jeg har lest. Tror forlaget har ganske rett når det gjelder målgruppa: 12-16 år.

Andre bloggere om boka:
Med bok og palett

Om forfatteren:
Max Estes (f. 1977) er en amerikaner bosatt i Norge. Du kan se mange av illustrasjonene hans på hjemmesiden.
Hjemmeside | goodreads

I dag skulle jeg egentlig…

… ha blogget om den tredje boka i Abarat-serien til Clive Barker i forbindelse med bokbloggturneen. Den kom ut på Cappelen Damm i august, og de to første bøkene ble gitt ut på nytt i heftet utgave tidligere i år. Dessverre fikk jeg boka veldig sent, så jeg har ikke hatt sjanse til å lese den. Omtalen kommer etterhvert, men inntil videre må dere ta til takke med det jeg skrev om første bok, pluss noen av maleriene du kan møte på i disse bøkene. Stikk innom Marielle i morgen. Skal ikke se bort ifra at hun har rukket å lese det hun skal!

Monsteret kommer – Patrick Ness og Siobhan Dowd

Illustrert av: Jim Kay
Sjanger:
Fantasy/ungdom/barn
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Format: Innbundet
ISBN: 9788202366025
Sider: 216
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. I går var det Eirinsurr som skrev om boka, i morgen skal Marielle skrive, men i dag er det min tur!

****
Om boka:
Monsteret kom like etter midnatt. De kommer gjerne på den tiden. Men monsteret som kommer, ligner ikke på det som Conor har hatt mareritt om. Han har hatt det samme marerittet hver eneste natt siden moren begynte med behandling for kreft. Det monsteret som kommer sju minutter over tolv, er helt ulikt monsteret i drømmen. Det er gammelt, nesten forhistorisk, og det er rasende vilt. Det forteller at det ønsker seg noe av Conor. Det farligste av alt: sannheten. Den prisbelønte forfatteren Patrick Ness har fullført historien Siobhan Dowd startet på, men ikke fikk tid til å fullføre fordi hun selv ble rammet av kreft og døde. Monsteret kommer er en dypt rørende bok, skrevet av to av ungdomslitteraturens fremste forfattere. Gjennomillustrert av Jim Kay.
****

Jeg har den dystopiske Chaos Walking-trilogien til Patrick Ness stående i bokhylla, uten å ha kommet så langt at jeg har fått lest dem. Etter å ha sett hva Ness har fått til i denne FANTASTISKE fortellingen, rykket de kraftig opp på leselista.

Monsteret kommer (orginaltittel: A Monster Calls) er et prosjekt den britiske forfatteren Siobhan Dowd startet på men aldri fikk fullført fordi hun ble rammet av kreft og døde. Patrick Ness plukket opp stafettpinnen og fullførte boka, som skildrer den tretten år gamle Conor og hans vanskeligheter med å takle at mamma har blitt rammet av kreft. En natt dukker monsteret opp i hagen, og fra da dukker det opp klokken 12:07 de gangene det kommer. Conor er selvsagt gammel nok til å vite at monstre ikke finnes (bare unger tror jo på monstre!), men har vanskelig for å forklare hvorfor drømmene om monstret etterlater fysiske spor, for eksempel på rommet hans. Hva er det monsteret vil med ham?

Illustrasjon: Jim Kay, s. 10 i "Monsteret kommer"

Først må jeg bare si at jeg har funnet en ny favorittillustratør. Herregud, så vakre illustrasjonene er. De kunne neppe funnet noen bedre kunstner til denne historien, som i seg selv er blant de mest rørende barne- og ungdomsbøkene jeg noensinne har lest. Jeg må jo bare innrømme at tårene trillet fritt etterhvert som det nærmet seg slutten. Om det var av tårer av glede eller sorg, får du lese deg frem til selv, men følelsene kommer definitivt til å bli satt i sving.

Illustrasjon: Jim Kay, s. 111 i "Monsteret kommer"

Det er et vanskelig tema forfatteren tar opp, og det er ingen solskinnhistorie. Conor sliter ikke bare med at mammaen hans har blitt alvorlig syk, han må også tåle hvordan folk rundt han begynner å behandle ham annerledes. Som om han blir stadig mer skjør og annerledes. Han straffes ikke lenger når han gjør noe galt, klassekameratene skyr unna ham, og han klarer ikke å tilgi venninnen Lily for at hun fortalte de andre om at moren hans var syk. Conor føler seg usynlig. Men monsteret kan se ham.

Illustrasjon: Jim Kay, s. 186 i "Monsteret kommer"

Men hva vil egentlig monsteret? Det truer med å ta ham om han ikke gjør som han sier, men Conor er ikke egentlig spesielt redd for monsteret som vokser ut av barlind-treet i hagen. Det er helt annerledes enn monsteret i marerittene hans, som startet da moren fikk diagnosen. Conor tvinges til å konfronteres med det aller skumleste av alt gjennom tre beretninger: nemlig sannheten.

Forfatter-bio:
Patrick Ness (f. 1971) er en amerikansk forfatter, journalist og foredragsholder som bor i London. Han debuterte innen bøker for barn og unge med Chaos Walking-trilogien, som vant flere prestisjetunge priser. Han har også skrevet to bøker for voksne; The Crash of Hennington (2003) og Topics About Which I Know Nothing (2005).
Hjemmeside | Wikipedia


Besøk siden 12. mars '10

  • 289,474 hits

Instagram

I have had "The gigantic beard that was evil" by Stephen Collins in my shelves for quite some time, and finally decided to read it. It's a quirky story about a neat and tidy guy living in a neat and tidy place. Life is perfectly predictable until his beard starts growing. And growing. And growing... I quite liked it - not a new fave of mine, but an enjoyable read nonetheless.

#bøker #books #litteratur #literature #graphicnovel #tegneserie #thegiganticbeardthatwasevil #stephencollins #picador #coffeeporn #bookhaul #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips Kroppen er lol. Sitat: @kavehrashidi, lege.

#broderi #embroidery #crosstitching #crosstitch #geriljabroderi #subversivecrosstitch #stitch #colours A couple of months ago, a friend of mine bought me this book. It contains some... interesting inventions! Certainly a weird read. 
Sorry I have sort of abandoned this account recently, I have been posting on @saga_in_oslo. If you like dogs, you might want to follow my quirky husky-staffy-mix. If not, you better just stay here. ❤

#books #bøker #bookhaul #newbook #unuselessinventions #litteratur #literature #sakprosa #nonfiction #bookstagram #instabook #bookish #japan #bookporn #lesetips #nrklesetips Currently reading: A House at the Bottom of a Lake, by Josh Malerman. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #joshmalerman #coffee #kaffe #cappuccino #coffeeporn #ahouseatthebottomofalake #currentlyreading I still have not seen Fantastic Beasts and Where to Find Them (I know 😵), but I will soon!

#fantasticbeasts #newtscamander #fabeldyr #jkrowling #book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur bookporn #literature #tea #te #teaporn @shanedawson is one of those people that manages to make me laugh on a crappy day. His gallows humour and self-depreciation appeals to me. 😋😅 I've laughed until I've cried at some of his content. In a good way.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #bookstagram #bookish #instabook #bookcoverlove #coverlove #shanedawson #itgetsworse Ugh. Spiders. 😐

#bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #thehatching #ezekielboone #horror #spiders #edderkopp I tend to gravitate towards Asian literature by default, and recently picked up this anthology of "visions of the future from China". #InvisiblePlanets is edited and translated by #KenLiu. 
#books #bøker #book #bok #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #bookish #instabook #anthology #sciencefiction #scifi #china #coffee #kaffe #noveller #kina #novellesamling We Found a Hat by Jon Klassen is the last book in the hat trilogy. It's a stylistically simple series for children, and where in the previous two books a bear and a fish have to deal with hat-problems, this time two turtles find one. They decide to put it back where they found it, because there's just one hat, and two turtles. But one of the turtles can't quite stop thinking about the hat... Where the previous two sports some dark humour, this one is surprisingly sweet. I like the simple and clean art work - this one is just as enjoyable as the previous books! 🙂

Den er nylig utgitt på norsk, og jeg har fått mitt eksemplar av forlaget.

#leseeksemplar #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook  #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #jonklassen #hattrilogy #mangschou #wefoundahat #vifantenhatt New book! Obviously had to get Neil Gaiman's new book, #NorseMythology as soon as possible. 🤓

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #neilgaiman #myth #newbook #bookhaul
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 81 andre følgere

Bloggurat