Archive for the 'Asiatisk litteratur-prosjekt' Category

Dendera – Yuya Sato

510kKkQxDPLSjanger: Fabel
Utgitt: 2015
Format: Heftet
Illustrert av:
Forlag: Haikasoru
ISBN: 9781421571737
Sider: 400
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
When Kayu Saito wakes up, she is in an unfamiliar place. Taken to a snowy mountainside, she was left there by her family and her village according to the tradition of sacrificing the lives of the elderly for the benefit of the young. Kayu was supposed to have passed quickly into the afterlife. Instead, she finds herself in Dendera, a utopian community built over decades by old women who were abandoned like her. Together, they must now face a new threat: a savage bear who, like them, is female and hungry.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det er neppe noen hemmelighet lenger at jeg er ekstra nysgjerrig på litteratur fra Asia (men om det var nytt for deg, kan du kikke på Asiaprosjektet mitt). Jeg er rimelig begeistret for forlaget Haikasoru som har som mål å oversette mer japansk litteratur til engelsk – særlig fabelprosa, men også litt annet nå og da. Dendera kommer fra dette forlaget, og jeg kastet meg over den. Bare for å bli ganske skuffet. Eller skal vi si likegyldig.

Kayu Saito våkner altså opp på et fremmed sted etter å ha klatret opp fjellet for å dø, slik tradisjonen er for alle når de når en viss alder og slutter å være en ressurs for landsbyen (bare omtalt som The Village) de kommer fra. I motsetning til mange andre, mener Kayu at det er helt greit å skulle dø. Det er sånn det er, det er sånn det alltid har vært, og hun vil komme til et bedre sted når livet endelig slipper tak. Men så våkner hun altså opp igjen, i en skrøpelig liten «landsby» bestående utelukkende av gamle damer som overlevde. Kayu blir rasende – hva slags rett har de til livet? De skulle da for helvete dø slik anstendige mennesker gjorde når de ble ubrukelige! Og nå er hun altså selv fanget her – berøvet sin plass i paradis fordi en gjeng med skranglete gamle kjerringer reddet henne. Og verre blir det: en desperat bjørnemamma ser seg nødt til å trosse frykten hun har opparbeidet seg etter et møte med menneskene i The Village for å skaffe mat til seg selv og den lille. Når hun oppdager at menneskene i Dendera ikke har samme slagkraft som de hun har møtt tidligere, aner hun en stor kilde til mat. Kampen for tilværelsen er i gang for både mennesker og bjørner.

Mange japanske forfattere har en litt flat skrivestil når det kommer til karakterenes følelsesliv. Jeg har merket meg dette før, men jeg er ikke helt sikker på om jeg har nevnt det før. Det kan også hende at dette er noe som går litt tapt i oversettelser. Men mange, Yuya Sato inkludert, tendenserer mot å være veldig beskrivende og forklarende i hva karakterene føler. Følelsene ligger litt utenpå, og jeg aner at fokuset ligger litt tyngre på å formidle til leseren hva karakterene føler, mer enn hvorfor og prosessene bak (slik at leseren eventuelt kan forestille seg mer av følelsene). Karakteren Kayo Saito bærer i allefall følelsene utenpå.

Bjørnen som får navnet Redback etter fargen sin beskrives også med litt varierende hell. Forfatteren gir den enkelte menneskelige følelser samtidig som han understreker at hun ikke er menneskelig. Raseri, altså mer enn «bare» instinktiv (territoriell, sult, frykt…) raseri, blir for eksempel stadig tillagt bjørnen. Det er i og for seg greit, men forfatteren gjør samtidig et poeng av at bjørnen ikke er hevngjerrig. Dette er en fabel, så forfatteren kunne i og for seg gått hele veien med antropomorfisme, eller han kunne ha luket det helt ut. Sånn det er nå, fikk jeg et visst inntrykk av at det faller ned mellom to stoler. Jeg leser bjørnen som delvis besjelet med tidvis kompliserte (menneskelige) tankeprosesser, men ribbet for enkelte ting.

Noe stort problem generelt er det allikevel ikke, for hva persongalleriet angår så liker jeg nok bjørnen best. De fleste menneskelige karakterene beveger seg litt i utkanten av synsfeltet mitt, bortsett fra den uvillige protagonisten Kayu Saito, og hun er når sant skal sies en ganske kjedelig person. Hun er særlig åpenbar og forutsigbar i følelseslivet sitt, og det tar litt knekken på spenningen. Som leser blir jeg ikke spesielt engasjert i situasjonen som beskrives, og det sier egentlig litt i seg selv. Dette burde være midt i blinken for meg utifra beskrivelsen.

Jeg opplever det som feil at vaskeseddelen snakker om Dendera som et utopi. Den eneste måten man kan påstå dette på er i sterk sammenligning med The Village, og selv da vil jeg heller beskrive The Village som dystopisk fremfor Dendera som utopisk. Joda, idealene som kan danne grunnlaget til et utopi er i og for seg til stede i Dendera, men i praksis er det slett ikke sånn. Det eneste utopiske med Dendera er at man får dø en naturlig død, og det holder ikke. Spesielt ikke når Dendera er delt i faksjoner med svært forskjellig syn på hva de skal bedrive tiden med. Det blir klart så fort Kayu åpner øynene at dette ikke er utopisk, og knapt kan klamre seg til begrepet i sammenligning med The Village, som på sin side definitivt har dystopiske trekk, langt over kravet om å dø når man når en viss alder.

Sato har åpenbart latt seg inspirere av den angivelige tradisjonen Ubasute, som kan oversettes til å forlate en gammel kvinne (evt oyasute, som betyr å forlate en forelder). Det finnes lite bevis på at en slik tradisjon noen sinne har blitt fulgt, men det skal altså ha skjedd i den fjerne fortid, særlig under dårlige tider. Dette kunne dermed ha blitt en kommentar på hvordan Japan skal håndtere sine eldre, som er en stadig større befolkningsgruppe. Det blir allikevel ikke noen vesentlig kommentar på dette. Navnet Dendera er heller ikke originalt, det er et nokså isolert sted i Egypt. Utover at stedet knyttes til gudinnedyrkelse, klarer jeg ikke helt å se viktigheten av akkurat dette navnet (men det kan være det krever mer kunnskap om stedet). Romanen blir liggende på vannskorpen uten å ta noen merkbare dykk, og gjør et ganske lite inntrykk totalt sett, selvom det altså ligger en del potensiale her.

kortsagt-dendera

Om forfatteren:
la-et-dendera-20150220-001Yuya Sato (f. 1980) er en japansk forfatter fra Hokkaido. Han har utgitt en rekke bøker siden romandebuten Furikka Shiki (Flicker Style) i 2001, som han forøvrig fikk Mephisto-prisen for. Foreløpig har bare Dendera og noen noveller blitt oversatt til engelsk, men arbeidene hans er også å finne på kinesisk og koreansk. Stilen hans skal ha blitt påvirket av J.D. Salinger, Kenzaburō Ōe og Kenji Nakagami.
Wikipedia | goodreads

Out – Natsuo Kirino

Sjanger: Krim/thriller
Utgitt: 2004 (først utgitt: 1997)
Format: Heftet
Oversatt av:
Forlag: Vintage
ISBN: 9780099472285
Sider: 520
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
With volcanic urgency, Kirino’s story erupts onto the page with a searing heat, flowing like lava to a remarkable finish. Facing the daily burdens of slavish work conditions, stale marriages, and a society refusing to show them a proper respect, the women on the nightshift at a suburban Tokyo factory are all looking for one thing — a way out. When pretty young Yayoi takes a beating from her deadbeat husband, her coworkers do little more than help their friend keep pace with the line. But a new kind of sisterhood emerges when Yayoi requires assistance in disposing of her dead husband’s body.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Om du har vært her før, vet du sikkert at jeg holder på med et Asiaprosjekt, der jeg fokuserer på å lese mer asiatisk litteratur. Japan er det landet jeg har absolutt flest bøker fra, noen titalls av dem står tålmodig og venter på meg. Out var en av disse bøkene helt til jeg plukket den ned nå for et par uker siden. Jeg visste egentlig ingenting om den, utover at den er skrevet av en forfatter som er populær i hjemlandet, og at den handler om hvor langt grenser kan tøyes (baksideteksten på min utgave avslører ikke noe mer enn det, egentlig, slett ikke like mye som det jeg limte inn over). Det ligger et tykt lag av ubehag rundt hele fortellingen – men når alt kom til alt så etablerte den seg ikke under huden på meg slik jeg forventet at den skulle.

Før jeg begynner: Jeg har ikke tenkt til å komme med noen direkte spoilere i denne anmeldelsen, men jeg tror at denne boka leses best om du går inn i den med minimal kjennskap til handling og persongalleri.

Fortellingen spinnes rundt fire kvinner som sjonglerer hjemmeliv og arbeidsliv med varierende suksess. De jobber alle nattskift på en fabrikk i Tokyo som produserer matpakker. Masako Katori er en stillferdig kvinne som riktignok er ganske pen, men som ikke gjør noe særlig ut av det. Hjemme har hun for lengst sluttet å sove på samme rom som ektemannen, og tenåringssønnen deres har helt sluttet å snakke med dem. Den lille familien eksisterer ved siden av hverandre, ikke sammen med hverandre, og ingen av dem ser ut til å ville gjøre noen endringer på det. Hun er disiplinert og ikke redd for å ta i et tak, og er dermed det helt motsatte av Kuniko Jonouichi. Kuniko kjører en ny importert bil som hun har masse gjeld på. Hun er overvektig, og opptatt av merker og sminke – noe hun definitivt skulle ønske at Masako gadd å bry seg om (så mye potensiale, også bare kaster hun det bort, liksom?) Hun klarer på ingen måte å følge opp sin manglende impulskontroll og forkjærlighet for materielle goder når det kommer til det økonomiske, og roter seg borti noen ganske tvilsomme lånehaier – med et unormalt naivt syn på (eller kanskje heller fullstendig manglende langtidsperspektiv) at dette kommer til å løse seg i tide. Hjemme har hun en ektemann hun stort sett veksler mellom å ha sex med og krangle med.

Yoshie Azuma har kallenavnet «the skipper» på jobb fordi hun er utrolig effektiv og flink i jobben ved samlebåndet – som setter krav til evnen til å være både presis og rask, og hvis noen gjør feil, går det ut over hele resten av teamet på samlebåndet. Hun får dermed ofte den vanskeligste rollen ved samlebåndet, men det går helt fint. Hun er alenemor til en tenåringsdatter som, for alt Yoshie vet, lyver henne rett i ansiktet, og tar samtidig vare på sin sterkt pleietrengende (og utrivelige) svigermor. Hele natten går med på en dårlig betalt fabrikkjobb, hele dagen går med på å være husmor og sykepleier og forelder. Sovingen tar hun stykkvis gjennom dagen. Hun er utslitt og blakk.

Yayoi Yamamoto er den virkelig vakre blant dem. Hun er gift og har to små sønner, men snakker sjelden om hvordan det står til hjemme. Sannheten er at mannen hennes, Kenji, slett ikke var den hun trodde han skulle være da hun valgte ham blant alle beilerne som stod i kø. Isteden er han en elendig ektemann som gambler bort alle sparepengene deres og jager etter vakre, dyre kvinner. Den ene dagen dukker hun opp på jobb helt fraværende (hun gjør feil ved båndet, og sklir på gulvet) med et blåmerke på magen. Den neste ringer hun Masako og forteller henne at hun har kvalt ektemannen sin og at hun trenger hjelp.

Vi introduseres også for Mitsuyoshi Satake, som driver en vellykket vertinneklubb i Shinjuku (tilfeldigvis den som Kenji vanker på). Han er en småkriminell med en svært mørk og grotesk hemmelighet på samvittigheten, men er stort sett fornøyd med tilværelsen sånn den er nå. Helt til denne plagsomme kunden som ikke betalte gjelden sin og som plaget den dyreste og beste jenta hans plutselig blir drept.

Fortellingen er delt opp i kapitler der vi hører om de forskjellige karakterene. Og det hele dreier seg altså rundt de store spørsmålene: hva skal til for å drepe noen? Hvordan kan fire vanlige kvinner fra rundt 30 til noen-og-førti år finne seg i en situasjon der de parterer et lik? Og hva gjør man når ballen begynner å rulle – når feil begås og dåden oppdages? Kvinnene vikles inn i  et nett de faktisk ikke kan komme seg ut av igjen, og de håndterer situasjonen på forskjellige måter.

Som jeg nevner innledningvis, så ligger det et lag av ubehag over historien. Det er noe med det at det er snakk om vanlige mennesker med vanlige problemer (pengeproblemer og dårlige ekteskap er ikke akkurat en sjeldenhet). Bildebruken er tidvis nokså grotesk (forfatteren pynter ikke på sannheten når hun beskriver hva karakterene driver med), og står på en måte i kontrast til slik vi ser for oss disse kvinnene. På en annen måte kjenner vi igjen handlingene og reaksjonene deres fra hverdagen i hvordan de håndterer det ekstraordinære. Man blir fort dratt inn i historien om kvinnene, og alles motiver, opplevelser og følelser flettes sammen til noe ganske komplekst. Jeg lot meg særlig fascinere av Masako (jeg både liker og misliker henne), og næret en dyp motvilje mot Kuniko.

Jeg ble noe skuffet over slutten. De første ca 2/3 av fortellingen er et spennende nett kvinnene vikles stadig hardere inn i, og leseren kan ikke forutse hvordan dette kommer til å gå – hvor de svake leddene er og hva konsekvensene kan være. Drapet på Kenji fører til press fra både politiet og organiserte kriminelle, og i midten står disse kvinnene som vi ikke kan unngå å heie på og håpe det beste for. Jeg skal ikke forklare hva som plager meg med slutten, for da spoiler jeg den, men jeg er ikke helt begeistret for retningen den tok. Det ble en avslutning som var delvis forutsigbar og delvis vanskelig å svelge.

Når det er sagt, kan romanen definitivt ses på som en kommentar på kvinneliv i Japan, og den har klare feministiske understrømmer. Vi møter her kvinner som sliter med hverdagen – helt vanlige kvinner som finnes overalt i Japan. Vi får også et innblikk i yakuza, selv om det er litt mer i bakgrunnen. Out føyer seg inn i rekken av mørke, samfunnskritiske japanske romaner (om det interesserer deg, vil du kanskje også like Ryu Murakami). Jeg anbefaler den videre til tross for at den skuffet noe mot slutten. Jeg kommer nok til å lese mer av Kirino.

kortsagt-out

Om forfatteren:
397947_355934837767553_1793971185_nNatsuo Kirino (f. 1951) er et pseudonym for den japanske forfatteren Mariko Hashioka. Hun ble født i Kanazawa og har to brødre. Hun studerte jus ved Seikei Universitet og ble uteksaminert i 1974. Skrivekarriereren hennes begynte på 80-tallet, da hun skrev romantikk – en sjanger som viste seg å ikke slå særlig an for henne. Det var først med krimromanene hennes på 1990-tallet at hun etablerte seg som en viktig stemme innen moderne japansk krim. Hun har bodd mange steder, men holder nå til i Tokyo. Hun har en voksen datter.
Wikipedia | goodreads

The Hen Who Dreamed She Could Fly – Sun-mi Hwang

Sjanger: Fabel/eventyr
Utgitt: 2013
Format: Innbundet
Oversatt av: Kim-chi Young
Illustrert av: Nomoco
Forlag: Turtleback Press
ISBN: 9780606350945
Sider: 144
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
This is the story of a hen named Sprout. No longer content to lay eggs on command, only to have them carted off to the market, she glimpses her future every morning through the barn doors, where the other animals roam free, and comes up with a plan to escape into the wild—and to hatch an egg of her own. An anthem for freedom, individuality and motherhood featuring a plucky, spirited heroine who rebels against the tradition-bound world of the barnyard, The Hen Who Dreamed She Could Fly is a novel of universal resonance that also opens a window on Korea, where it has captivated millions of readers. And with its array of animal characters—the hen, the duck, the rooster, the dog, the weasel—it calls to mind such classics in English as Animal Farm and Charlotte’s Web.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette er intet mindre enn en bestselgende fabel fra Sør-Korea. Vi møter høna Sprout, som har oppkalt seg selv etter «the sprouts», altså spirene, på treet hun kan se gjennom den lille glippa fra der hun sitter i hønsehuset dag inn og dag ut mens hun legger egg. Hun har bare et ønske: å få klekke et av eggene sine. I steden ruller eggene ut av rekkevidde for henne så fort hun legger dem. Hun har aldri fått lov til å ha noe med eggene sine å gjøre – de går rett i kurven og ut av livet hennes. Men nå er det nok. Hun har sett at høner som slutter å legge egg blir tatt ut av hønsehuset. Kan det være mulig at de får lov til å bo i låven sammen med de andre dyrene?

Sprout slutter å spise. Hun blir svakere og svakere til bonden ikke har bruk for henne lenger. Hun mister bevisstheten, men våkner igjen i en haug av lik. En and oppmuntrer henne til å komme seg i sikkerhet, så ikke røyskatten får tak i henne. Men dyrene på bondegården er ikke så imøtekommende som hun trodde de skulle være. Hun er en outsider – et utskudd som hører hjemme i hønsehuset. Det er bare ei høne som får bo på loven, og det er den med de store flotte fjærene. Den som legger egg som skal klekkes. Sprout jages på dør. Røyskatten er fortsatt der ute et sted og bare venter på å få sette tennene i et uforsiktig fjærkre, og etter å ha hørt noen voldsomme skrik i natten oppdager Sprout et ensomt egg.

Boka var nydelig til å begynne med – en fortelling om ei høne som ser seg lei av å være en del av et maskineri. Hun gjør et opprør på sin egen lille måte – alt hun ønsker er å få et barn, men hver dag ruller eggene ut av livet hennes for alltid. Hun tar et valg og bestemmer seg for å følge drømmen sin. Hun lar seg ikke knekke av redselen for røyskatten der ute, eller av å bli frosset ut av de andre dyrene. Selv ikke den nedlatende holdningen til den flotte høna knekker henne. Nei, hun fortsetter.

Men etterhvert som handlingen utspilte seg og særlig etter de siste sidene var lest, satt jeg igjen med en litt ugrei følelse av det den første moralen ble litt erstattet av en annen mer kontroversiell.

Spoilere følger i et forsøk på å forklare, scroll forbi:

Etter at Sprout egget klekker, og det viser seg at det er en andunge som skjuler seg der inne, forvandles prioriteringene til Sprout ganske drastisk. Altså… Ikke misforstå. Jeg vet at livet forandres totalt når man får barn. Det er ikke det som er problemet. Det står stor respekt av alt det Sprout gjør for sitt adoptivbarn, hun er fryktløs og årvåken, og hun lar seg ikke knekke av at hun nok en gang er litt rar (hva slags verpehøne er det som adopterer en and, liksom?) Sprout er den beste moren noen kan be om.

MEN…Tittelen klinger litt rart i mitt hode. Drømmen hennes er slik det fremstår i første halvdel er å få barn. Tittelen får først mening nærmere slutten, når hun begår et slags selvmord etter at barnet hennes forlater henne. Hva er hensikten med dette, egentlig? Hvorfor ble livet hennes verdiløst da barnet «forlot redet»? Joda, man kan argumentere for at hun ved å gjøre det hun gjorde ofret seg selv til en annen mor som trengte det for å redde sine små (jepp, røyskatten er ikke bare ond). Men hun ville aldri ha gjort det før barnet forlot redet. Jeg får en litt vond smak i munnen, det høres litt ut som om en mors liv ikke har noe verdi i seg selv, bare som middel og som veileder for barnet.

Moralen i begynnelsen er en som handler om å følge drømmene dine; å trosse de «bur» som både du selv og samfunn bygger rundt deg og å gi blaffen i forventninger om hva som sømmer seg. På siste side har det dukket opp en til, at en mors liv er verdiløst når barnet slutter å være barn. Tittelen spiller på denne delen av fortellingen, og det foreslår at det er denne delen som anses som den viktigste.

Spoilere slutt, trygt å lese igjen.

Den koreanske originaltittelen har en litt annen ordlyd enn den har fått på engelsk, og kan oversettes til noe sånt som «Høna som rømte fra gården». Den er også i tråd med tittelen den populære animasjonsfilmen har fått: Leafy, A Hen Into The Wild. Det klinger langt bedre for meg enn det de har gjort på engelsk. Ved å spesifisere hvilken drøm det er snakk om på denne måten, flyttes tyngdepunktet fra den delen av fortellingen jeg virkelig likte, til den delen hvis mulige tolkning er en jeg ikke helt klarer å stille meg bak og hylle. Originaltittelen er nøytral med tanke på hvilket budskap man skal ta med seg, den engelske tittelen er ikke det.

Det jeg derimot kan hylle er de fine illustrasjonene til japanske Nomoco:

kortsagt-thehen

Trailer til animasjonsfilmen basert på boka:

Om forfatteren:
Sun-mi Hwang (f. 1963) er en sørkoreansk forfatter og professor. Grunnet familiens fattigdom hadde hun ikke råd til å gå på skole da hun var liten, men hun kjente en lærer som gav henne en nøkkel til klasserommet slik at hun kunne tilbringe tid der utenom skoletid. Etter at hun etterhvert fikk tatt eksamen, studerte hun kreativ skrivekunst ved Seoul Institute of Arts og Gwangju University. Siden 1995 har hun skrevet rundt 30 bøker innen forskjellige sjangre. Hun bor i Seoul og jobber som professor ved litteraturfakultetet til Seoul Institute of Arts.
Wikipedia | goodreads
Foto: Revi (via Wikimedia Commons)

I misosuppen – Ryu Murakami

Sjanger: Spenning/thriller
Utgitt: 2014 (første gang i 1997)
Format: Innbundet
Oversatt av: Yngve Johan Larsen
Forlag: Pax
ISBN: 9788253036755
Sider: 218
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Tjue år gamle Kenji har spesialisert seg på å guide utlendinger rundt i Tokyos sexdistrikter. En dag får han den overvektige og tilsynelatende joviale amerikaneren Frank som kunde, men merker raskt at det er noe som skurrer. Uten å kunne sette fingeren på hvorfor, får Kenji en ubehagelig følelse av at Frank kan ha noe med drapet på en ung jente i strøket å gjøre. Men han er fanget i garnet, og finner ingen måte å trekke seg fra jobben på uten å sette både seg selv og kjæresten i fare.I misosuppen er et intenst, rått medrivende og mørkt humoristisk dypdykk i en side ved det moderne japanske samfunnet og den menneskelige psyken vi sjelden har sett maken til. Vi følger med Kenji på et berg-og-dalbaneritt gjennom Tokyos neonopplyste bakgater, i selskap med den isnende uforglemmelige Frank, der volden stadig lurer rundt hjørnene, men utfallet aldri er gitt.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette var litt av en leseopplevelse – en kritikk av samfunnet blant annet pakket inn i den mest spektakulære voldsscenen jeg har lest på lenge.

Kenji er altså 20 år gammel og livnærer seg ved å guide turister gjennom sexdistriktene i Tokyo. Det er ikke akkurat drømmejobben, men så skulle den heller ikke bli permanent – bare så han fikk spart nok penger til å reise. Det har allikevel vist seg å ta lang tid å spare penger, så han har holdt på en stund nå. Det er mye av det samme om og om igjen, men en dag blir amerikaneren Frank kunden hans.

Kenji får raskt en følelse av at Frank ikke er så hyggelig og jovial som han ved første øyekast kan virke. Av en eller annen grunn har han følelsen av at Frank kan ha et eller annet med et svært brutalt mord på ei ung jente. Det er et eller annet med måten han reagerer på i situasjoner – som om blikket hans blir dødt.

Men man kan jo ikke komme med sånne anklager basert på en følelse, det går ikke. Allikevel begynner Kenji å føle at Frank kommer til å skade ham og kjæresten Jun, og han vet ikke hva han skal gjøre. Touren gjennom sexstrøkene i Tokyo blir en psykologisk drakamp der vi ikke kan vite hva som venter seg på neste side.

«American Psycho i Tokyo» står det på omslaget. Jeg har riktignok ikke lest boka, men jeg har sett filmen, og det er vel ikke en helt malplassert sammenligning. Det er noe med kontrasten mellom det stille ytre og det voldsomme indre – den uforutsigbarheten som hele tiden preger denne romanen. Er Frank en morder? Er Kenji i fare? Eller er han bare paranoid – er Frank bare litt ubehagelig? Hvorfor har han dette enorme behovet for å lyve om de minste ting?

Det jeg likte aller best ved boka var hvordan Kenji stadig ble satt i en posisjon der han måtte tenke over sitt eget samfunn; gjerne alt det som ikke funker. Det er i møtet med de utenlandske turistene og spørsmålene deres at han tvinges til å måtte tenke over hvordan samfunnet han tar for gitt er.

Men for en utlending er det mye som framstår som merkelig i Japan, og jeg kan nesten ikke forklare noe av det. Hvis Japan er en av verdens rikeste nasjoner, hvorfor har du da et eget ord for å dø av overarbeid, karōshi? Hvorfor driver japanske skolejenter, som i motsetning til unge jenter fra fattigere asiatiske land lever i et overflodssamfunn, med prostitusjon? Hvorfor er det ingen som klager på at firmaer sender forretningsmenn langt vekk fra familien for å jobbe i andre byer og land, når folk i resten av verden går på jobb for å gjøre familien sin lykkelig? Er jeg dum som ikke kan svare på disse spørsmålene? Nei. For ingen aviser eller blader skriver om dette, ingen snakker om det på tv. Ingen forklarer hvorfor folk dør av overarbeid i Japan, eller at det for resten av verden framstår som sykt at folk sendes bort fra familien for å jobbe. Ingen.

Det er i møte med andre kulturer at likheter og forskjeller dukker opp:

Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket «akseptere». De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født japaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet.

Kenji ser denne ensomheten hos Frank:

Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst.

Murakami tar riktignok i bruk en ganske brutal teknikk for å fortelle denne historien. Noen vil nok synes at særlig den ene voldsscenen er i overkant – den er både svært grafisk og svært… kreativ. Men det er kanskje nettopp denne grelle kontrasten mellom legitim samfunnskritikk og meningsløs vold som gjør romanen så minneverdig…?

Som leser må jeg si at jeg stiller meg litt skeptisk til hvordan Kenji forholder seg til situasjonen han er i, men jeg skal la være å gå inn på dette av hensyn til dere som ikke har lest den. La meg bare si at det er litt vanskelig å forstå valgene han tar – og måten han opplever situasjonen.

Man må tåle en trøkk for å lese denne boka, men gjør du det, vil du nok finne samfunnskommentaren interessant. Det gjorde jeg. Japan interesserer meg generelt, og jeg synes at Murakami får frem både forskjeller og likheter mellom vesten og Japan. For ikke å snakke om generasjonsgapet Japan opplevde (og fortsatt opplever). Anbefales videre – til de rette leserne. Denne vil ikke passe for alle.

kortsagt-misosuppen

Andre bloggere om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Den har jeg lest

Om forfatteren:
Ryū Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter oppvokst i Nagasaki. Han har utdannelse fra Musashino kunstakademi, og ble litt av en sensasjon da han vant Akutagawa-prisen for debuten Almost Transparent Blue. Han har skrevet over 20 bøker, og flere av disse har blitt filmatisert. I tillegg til å være en engasjert samfunnsdebatant, har han hatt sitt eget TV-show, jobbet med film og som rockemusiker.
Wikipedia | forlaget | goodreads

The Reluctant Fundamentalist – Mohsin Hamid

Sjanger: Roman
Først utgitt: 2007
Denne utgaven utgitt: 2010
Format: Heftet
Oversatt av:
Forlag: Penguin
ISBN: 9780151013043
Sider: 209
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
At a café table in Lahore, a bearded Pakistani man converses with an uneasy American stranger. As dusk deepens to night, he begins the tale that has brought them to this fateful meeting… Changez is living an immigrant’s dream of America. At the top of his class at Princeton, he is snapped up by the elite «valuation» firm of Underwood Samson. He thrives on the energy of New York, and his infatuation with elegant, beautiful Erica promises entry into Manhattan society at the same exalted level once occupied by his own family back in Lahore. But in the wake of September 11, Changez finds his position in his adopted city suddenly overturned, and his budding relationship with Erica eclipsed by the reawakened ghosts of her past. And Changez’s own identity is in seismic shift as well, unearthing allegiances more fundamental than money, power, and maybe even love.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Denne var jeg nesten helt sikker på at jeg kom til å like. Den har stått og godgjort seg i bokhylla helt siden jeg kjøpte den for et par år siden. Det er derfor med en viss overraskelse at jeg sitter her og føler at den vanskelig kan beskrives som noe mer enn bare ok.

Changez er en av veldig mange som prøver seg på «The American Dream». Han kommer fra Pakistan, men begynner på eliteuniversitetet Princeton, og gjør det godt. Så godt at når han begynner i Underwood Samson, så havner han på radaren til sjefen selv. Han er hardtarbeidende og smart, og omfavner med en gang USA og dets idealer. Han møter dessuten Erica; vakre, flinke Erica som plages av noe som skjedde i fortiden hennes.

Så, etter at Changez allerede har følt at identiteten hans har kommet litt i klem her og der på forretningsreiser til andre land, rammes USA av terror den 11. september 2001. Gradvis endres både Changez’ syn på omverdenen – på det USA han var så glad i – og på omverdenens syn på ham.

Fortellerstilen er nokså unik. Hele boka fortelles fra førsteperson, der Changez møter en skeptisk amerikaner på en kafe i Lahore og ender opp med å fortelle hele sin historie utover kvelden. Amerikaneren beskrives bare glimtvis når Changez kommenterer ting han gjør eller hvordan han ser ut. I begynnelsen tenkte jeg at Changez ikke egentlig høres ut som den personen han beskriver. Jeg satt der og følte at han fortalte om noen andre, selv om det er ham selv som skildres. Men etter hvert kunne jeg gå med på dette – Changez går jo gjennom noen ganske voldsomme forandringer selv, en ikke så rent liten identitetskrise.

Men mest av alt reagerte jeg på den litt klaustrofobiske følelsen jeg fikk av å få hele livshistorien til en fremmed servert på en kafe. Jeg satt hele tiden og hadde sympati med amerikaneren som måtte høre på alt det her. Hadde det vært meg, hadde jeg jaggu følt det ganske påtrengende. Men når vi kommer til slutten, skjønner vi jo at det muligens ikke var helt tilfeldig at akkurat disse to møttes akkurat der…

Navnene på karakterene føles litt i overkant åpenbare. Changez kan ganske enkelt leses som «changes», og det turbulente forholdet hans til (Am)Erica var et ganske utilslørt trekk fra forfatterens side. Man kan undre seg over om navnet Chris er en religiøs referanse, det er jeg mindre sikker på. Det føltes uansett litt som om forfatteren følte et behov for å skyve symbolikken så langt frem at han var sikker på at ingen skulle gå glipp av dem.

Slutten er på helt motsatt side såpass åpen at den kan leses som to helt vidt forskjellige ting, litt avhengig av hvor leseren selv står, tenker jeg. Dårlig skjult symbolikk på den ene siden klarer på underlig vis å kulminere i en slutt som involverer leserens egne synspunkter og dermed kan bety så mangt. Det er en styrke (med mindre man er en slik leser som ikke orker åpne slutter, da).

Var forventningene mine for høye? Kanskje litt? Den har tross alt blitt hyllet opp i skyene av svært mange lesere. Men denne funket ikke optimalt for meg. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det – på den ene siden var den overraskende åpenbar, på den andre tillater den leseren å tenke videre på egen hånd. Slutten gjorde at romanen, som føltes som om den hele tiden holdt seg på «grunna» ved bassengkanten, plutselig kastet seg ut på dypet helt til slutt. Fristes til å sitere en av goodreads-vennene mine, Fahran, som ser ut til å sitte igjen med noe av de samme tankene som jeg gjør: «This novel is quite overrated globally due to its subject. at ground i’ve found nothing substantial in it.»

Følelsesmessig resultat: sterk ambivalens. Fantastisk god tittel. Romanen var full av potensiale, men nådde ikke opp. Allikevel er det bare å innrømme at jeg måtte fundere litt på den etter at siste side var lest. Den havner derfor ganske nøyaktig helt midt på treet i hodet mitt.

kortsagt-reluctant

Andre bloggere om boka:
Bibliotekarene anbefaler
Bokomtaler
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
My first, my last, my everything!
Migrating Coconuts
Birgittes bok

Om forfatteren:
Mohsin Hamid (f. 1971) er en pakistansk forfatter. Han tilbragte deler av oppveksten sin i USA før han flyttet tilbake til Pakistan. Han returnerte deretter til USA som 18-åring, der han fullførte en utdannelse ved Princeton, under blant annet Toni Morrison and Joyce Carol Oates. Deretter studerte han juss ved Harvard, før han begynte å jobbe for McKinsey & Company i New York. Det var her han fullførte sin første roman, Moth Smoke. Han flyttet deretter til London, og så tilbake til Pakistan med kona Zahra og datteren Dina. I tillegg til Moth Smoke og The Reluctant Fundamentalist har han skrevet How To Get Filthy Rich in Rising Asia.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Now You’re One Of Us – Asa Nonami

Sjanger: Thriller/grøsser/mysterie
Først utgitt: 1993
Denne utgaven utgitt: 2003
Format: Heftet
Oversatt av: Michael og Mitsuko Volek
Forlag: Vertical
ISBN: 9781934287033
Sider: 240
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
In the tradition of Daphne du Maurier’s Rebecca and Ira Levin’s Rosemary’s Baby, here is a new classic about the bride who’s no longer sure what to think. All families have their own rituals, secrets, and credos, like a miniature religious cult; these quirks may elicit the mirth or mild alarm of guests, but the matter is rather more serious if you’re marrying into a household. If its’s a Japanese one with a history, the brace yourself: some surprising truths lurk around the corner.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Noriko trosser fornuften sin og gifter seg inn i en storfamilie som alle bor sammen. Både hennes egen familie og venninne er minst like skeptiske som henne selv, men hun faller allikevel pladask for Kazuhito, den milde og snille mannen som altså er på jakt etter ei kone. Familien hans virker tross alt perfekt, alle er så snille og søte – også er det ikke til å legge under en stol at familien har penger. Mye penger.

Men Noriko har ikke bodd med familien så veldig lenge før hun aner ugler i mosen. Når en av eiendommene deres (og leieboerne med) brenner ned til grunnen, synes Noriko at familien oppfører seg litt merkelig. Når hun etter hvert oppdager at de ser ut til å ha nattlige møter uten henne, og når fremmede mennesker kommer bort til henne og sier rare ting, så er det bare begynnelsen. Hva for en familie er det egentlig hun har surret seg borti? Hva skjuler de bak den snille, imøtekommende fasaden?

Jeg lot meg friste av plottet i denne boka. Alle familier har hemmeligheter, men noen hemmeligheter er mer ekstreme enn andre. Dessverre var denne boka overraskende kjedelig. Den har alle ingrediensene til å være en psykologisk thriller med et krypende ubehag, men sluttresultatet er svært flatt og uinteressant.

Jeg lurer på om noe har gått tapt i oversettelsen. Sånn fortellingen fremstår nå, føles det mer som om jeg hører på en person som kjeder seg fryktelig mens h*n forteller noen andres historie. Språket mangler både liv og nyanse, det brukes utelukkende til å fortelle hva som skjedde. Ubehaget man kan forestille seg at Noriko føler gjenspeiles ikke på noen måte i teksten, som brukes i noe som minner mer om en måte å skrive referat på enn som et skjønnlitterært virkemiddel.

Jeg følte aldri noe ubehag. Jeg satt helt på utsiden og observerte med mild interesse hva som utspilte seg. Etter å ha kommet ca halvveis begynte jeg bare å vente på at det skulle ta slutt. Med tanke på at Asa Nonami er en svært populær forfatter, kan jeg ikke annet enn å se for meg at noe forsvant i oversettelsen. Thriller? Skrekk? Spenning? Gjeeeesp.

Ok, det siste kapitlet eller så var nokså ubehagelig, men igjen: ikke på grunn av annet enn det faktum at sannheten i seg selv som graves frem er ubehagelig. Den hadde vært ubehagelig uavhengig av hvordan den ble fortalt, enten det var på et språk jeg ikke kan spesielt godt, som strektegning eller i en skikkelig dårlig film. Det holder ikke. Jeg tror ærlig talt at det hadde holdt i massevis om noen bare skrev et referat over handlingen på en side eller to.

Skuffende. Fristet til å lese mer av forfatteren (og med en annen oversetter) bare for å se om alt er såpass flatt og livløst som det her, og ikke fordi denne boka ga mersmak.

kortsagt-oneofus

Om forfatteren:
Asa Nonami (født 19. aug 1960) er en japansk forfatter. Hun studerte sosiologi ved Universitetet i Waseda, men droppet ut og begynte å jobbe for et reklamebyrå isteden. Hun har skrevet flere romaner og noveller, noen av disse er også å finne i engelsk oversettelse. To av fortellingene hennes har blitt filmatisert. Hun er medlem av Nihon Suiri Sakka Kyōkai (Mystery Writers of Japan).
Wikipedia | J’Lit | goodreads

This is Paradise! My North Korean Childhood – Hyok Kang

Sjanger: Sakprosa/biografi
Originaltittel: Ici, C’est Le Paradis! (2004)
Denne utgaven utgitt: 2007
Format: Heftet
Medforfatter: Philippe Grangereau
Oversatt av: Shaun Whiteside
Forlag: Abacus
ISBN: 9780349118659
Sider: 204
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka:
Hyok Kang was eighteen when he escaped from North Korea, a country locked away from the outside world. This personal, illustrated account of school days in a rigidly communist institution and everyday life with his family and community provides a rare glimpse of this secretive nation. His shocking and moving portrayal bears witness to this spirited young boy’s resilience and survival in a society forced to operate under the shadow of labour camps, public executions and the deception of UN representatives by Korean officials. When the famine comes so too does death by starvation of friends and close ones, and Hyok Kang watches as his classmates drop out of school one by one, too weak to attend. All this is normal. After all, the propaganda North Koreans are fed by their government insists that compared to the rest of the world, this is paradise! Hyok Kang’s childhood and courageous escape through China, Vietnam and Cambodia to South Korea is a remarkable story that goes to the heart of a nation living under a disturbing delusion of ‘paradise’.
****

Nord-Korea har fascinert meg så lenge jeg har kjent til at det skjuler seg en helt annen verden innenfor de grensene. Dessverre er det nokså sjeldent vi får representative og troverdige beretninger derifra, av tre grunner:
1) Propagandaen i Nord-Korea er så bunnsolid at de som bor der tror på det de hører (og det er på ingen måte rart, for er det noe Kim-ene i Nord-Korea kan, så er det dette), og dermed er helt sikre på at alle andre land er verre, (pluss at det å stille spørsmål er ensbetydende med å være en forræder).
2) De som ikke har noe positivt å si, blir selvsagt ikke trykket i Nord-Korea (de blir henrettet eller sendt til arbeidsleire, som i grunn vanligvis er det samme som å bli henrettet).
3) Mange av de som prøver å flykte – eller mistenkes for å prøve å flykte, eller er i familie med noen som har prøvd/klart å flykte – blir drept.

Dette er paradiset.

Hyok Kang var blant de som overlevde flukten over grensa til Kina, da hungersnøden i Nord-Korea var som verst. Dette var en hungersnød som begynte i 1994 og varte til 1998. Ikke at de ikke sliter med hungersnød lenger, for det gjør de virkelig (men mest utenfor hovedstaden Pyongyang). Men fra 1994 til 1998 døde mellom 240 000 og 3,5 millioner mennesker (vanskelig å si, for dette er ikke tall Nord-Korea er interessert i å dele. Er neppe tall de er interessert i å samle inn heller, for den saks skyld). Du kan lese mer om katastrofen her.

Faren til Hyok hadde allerede rømt til Kina en gang tidligere. Han hadde blitt arrestert, men klarte å stikke av over grensa. Tre måneder senere kom han tilbake for å overtale familien sin til å bli med, men da ble han tatt. Han endte opp i fengsel, men kom til slutt ut derifra (det hjelper å ha mulighet til å bestikke vaktene, som var sultne selv). Familien til forfatteren var blant de privilegerte. Og det sier i grunn litt, for de var på ingen måte priviligerte i forhold til folk selv med dårlig råd her i Norge. Denne statusen hadde de blant annet fått fordi de valgte å returnere til Nord-Korea etter å ha vært på flukt til Japan under krigen. De var å regne som ekte patrioter fordi de returnerte. Dette var noe besteforeldrene hans angret på siden, for når man først har kommet inn, er det nesten umulig å komme seg ut igjen.

Hyok ville ikke til Kina. Han er et levende bevis på den enorme effekten propagandaen har på innbyggerne. Selv ham, som var å regne som litt av en rebel i hemmelighet (han laget for eksempel parodier av de patriotiske sangene, som hadde vært nok til å få ham henrettet), trodde fullt og helt på alt det positive som ble sagt om lederne, og på at i Kina og Sør-Korea, for ikke å snakke om USA (de imperialistiske bastardene!), var det langt verre. Bildet som males av utlandet er så mørkt at sulten i Nord-Korea virkelig virket som det beste alternativet. Kan man i det hele tatt forestille seg det her på utsiden?

Hyok Kang kan tegne. Han har illustrert boka, og i to deler får vi tegninger av lærere som banket elever, et klasserom med stadig færre elever (fordi de sultet ihjel en etter en), ihjelsultede lik i gatene, henrettelser, rottejakt og tyverier. I kombinasjon med forfatterens svært nøkterne språkføring, blir virkningen voldsom. Det var flere ganger der jeg oppriktig talt glemte at jeg leste en historie fra virkeligheten. Den virkeligheten som Hyok Kang beskriver er så fremmed og så forunderlig trist at det rett og slett ble vanskelig å huske at Nord-Korea eksisterer. Dette er ikke en skjønnlitterær dystopi som setter virkeligheten på spissen. Dette er virkeligheten. Forfatteren skriver stødig og saklig om kannibalen som slo ihjel datteren i raseri og deretter besluttet å spise henne for å holde seg i live. Han beskriver lampene som lyste opp statuer av lederne mens alle andre var uten strøm. Han beskriver at de jaktet på rotter – ikke bare for å spise dem, men for å finne lageret deres (av noen riskorn og annen mat). Han beskriver at han forsøkte å tegne Lederen en gang på barneskolen, og umiddelbart fikk juling uten like av læreren (fordi han selvsagt ikke er verdig å forsøke å tegne en så overmenneskelig person). Mistenksomheten som hersker blant menneskene er vanskelig å se for seg. Man kan ikke stole på noen, for hvem som helst kan være en representant for Staten undercover. Man belønnes for å rapportere negativ adferd.

Det er alle mot alle i paradiset.

Når Hyok og familien endelig kommer seg over grensa til Kina (etter å av en eller annen grunn – manglende ammunisjon? – ikke bli skutt av vaktene som så dem), er det en forunderlig verden som møter dem. Kina er ikke slik som Nord-Korea fortalte. Og når de til slutt bestemmer seg for å flykte til Sør-Korea (dog skeptiske, grunnet det de hadde hørt om stedet da de bodde i Nord-Korea), reiser Hyok og et par venner i forveien gjennom Vietnam og Kambodsja. Etter diverse problemer ender de til slutt opp i sør, og løgnene de har blitt fødd med under oppveksten blir smertefullt klare.

En av de mest interessante delene av boka for min del var forfatterens beskrivelse av hvordan de blir behandlet i Sør-Korea. Dette var en problemstilling jeg ikke egentlig hadde tenkt noe særlig over før, men den er jo ikke overraskende. Disse menneskene kommer fra et alle-mot-alle-samfunn, der kriminalitet var en nødvendighet. Når de kommer til et åpent og demokratisk samfunn er det utrolig vanskelig å gi slipp på mistenksomheten og gamle (livsnødvendige) uvaner. Dette fører til at de har en tendens til å bekrefte det dårlige ryktet de har blant sør-koreanerne (at de er småkriminelle pøbler), og når man samtidig er vant til å svare på mobbing med vold (fordi skylden for angrepet ligger hos mobberen, ikke hos han som angriper i samfunnet i Nord-Korea), finner man seg selv i en spiral av diskriminasjon og dårlig rykte det er vanskelig å komme ut av. Problemet forsterkes i at det er lett å kjenne igjen en flyktning fra Nord-Korea simpelthen fordi de er småvokste i forhold til sør-koreanerne.

En knallsterk biografi det er umulig å legge fra seg (jeg leste mens jeg gikk til/fra steder). Man blir målløs. Dette er et sted som finnes akkurat nå. De tingene som beskrives skjer samtidig som jeg skriver om denne boka. Dette er ikke skjønnlitteratur. Det er heller ikke eldre historie. Dette er nåtiden, og landet blir nå ledet av den tredje Kim-en (som tilsynelatende er ekstra glad i å hisse på seg naboene i sør og USA). Bør leses av alle.

kortsagt-paradise

Om forfatteren:
Hyok Kang var 18 år da han flyktet fra Nord-Korea til Kina den 19. mars, 1998. Han beskrives av medforfatter Grangereau som en stille, sjenert, intelligent, tynn og liten ung mann. De to møttes i Praha mens Hyok Kang var invitert av en menneskerettighetsorganisasjon til å snakke om opplevelsene sine i Nord-Korea. Han er en dyktig tegner. Han bor i Sør-Korea sammen med familien, og håper at han en dag vil kunne møte de tre bestevennene han etterlot i Nord-Korea da han flyktet.
goodreads


Besøk siden 12. mars '10

  • 279,843 hits

Instagram

Ugh. Spiders. 😐

#bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #thehatching #ezekielboone #horror #spiders #edderkopp I tend to gravitate towards Asian literature by default, and recently picked up this anthology of "visions of the future from China". #InvisiblePlanets is edited and translated by #KenLiu. 
#books #bøker #book #bok #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #bookish #instabook #anthology #sciencefiction #scifi #china #coffee #kaffe #noveller #kina #novellesamling We Found a Hat by Jon Klassen is the last book in the hat trilogy. It's a stylistically simple series for children, and where in the previous two books a bear and a fish have to deal with hat-problems, this time two turtles find one. They decide to put it back where they found it, because there's just one hat, and two turtles. But one of the turtles can't quite stop thinking about the hat... Where the previous two sports some dark humour, this one is surprisingly sweet. I like the simple and clean art work - this one is just as enjoyable as the previous books! 🙂

Den er nylig utgitt på norsk, og jeg har fått mitt eksemplar av forlaget.

#leseeksemplar #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook  #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #jonklassen #hattrilogy #mangschou #wefoundahat #vifantenhatt New book! Obviously had to get Neil Gaiman's new book, #NorseMythology as soon as possible. 🤓

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #neilgaiman #myth #newbook #bookhaul Two new books, both by Yuri Herrera: Signs Preceding the End of the World, and The Transmigration of Bodies. Love the covers!

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #yuriherrera #fiction #skjønnlitteratur #lisadillman #mexico #coverlove #bookhaul #newbook #bookcoverlove In celebration of the new Sherlock season fiiiiiiinally being released a few days ago, here is a picture of one of my most beautifully bound books. It is part of the Barnes & Noble Collectible Editions series. Bit too big and heavy to comfortably carry around with you, unfortunately.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #sherlock #sherlockholmes #barnesandnoble #collectible #arthurconandoyle #sherlocked Aaaand here is the result of this year's NaNoWriMo. I finally printed it a few days ago, but I've yet to actually read through it. Primarily because I remember all the little issues with the plot.  There's no time to fix stuff like that as the madness is happening...
I've sort of promised my #writingbuddy @kavehrashidi, who wrote his own novel at the same time, that he gets to read it. So I figured I'd do something about some of the issues... It's just such an effort. 😅
But yeah, it's quite the achievement to manage to put together something that resembles a novel in one month! 🎉🎖 #NaNoWriMo #novel #roman #book #bøker #books #bok #scifi #sciencefiction #tea #te  #papers #words #ord #writing #editing #redigering #bookstagram #bookish #instabook #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips New book! Time Travel: A History, by James Gleick. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #timetravel #jamesgleick #timeturner #bookporn #nonfiction #sakprosa #newbook The League of Regrettable Superheroes by Jon Morris is a fun look at superheroes who never made it into the big leagues. Some of them missed their chance simply because they just vanished in the crowd, but others were downright weird. Ever heard of Doll Man? Jigsaw? Fatman the Human Flying Saucer..? #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #superhero #jonmorris #theleagueofregrettablesuperheroes #lootcrate #comics #comicbooks #tegneserie In celebration of being completely done with this year's Christmas shopping: here is an unrelated shelfie. I'm not actually giving away any books this year. I know. It's sad. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #shelfie #bookshelf #bokhylle #bookshelfporn #bookshelfie #personallibrary #privatelibrary
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat