Archive for the 'Anmeldelser og omtaler' Category

Stranger in a Strange Land – Robert A. Heinlein

Sjanger: Science fiction/klassiker
Utgitt: 2012 (først utgitt: 1961)
Format: Lydbok
Lest av: Martin McDougall
Forlag: Audible, Inc
ASIN: B00AG34T4O
Spilletid: 23 timer, 34 minutter
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Epic, entertaining, blasphemous, this is the most influential and controversial of Science Fiction novels. Stranger in a Strange Land caused uproar when it was first published as it savaged conventional religious, sexual, and social ideals. Many years in the future, Valentine Michael Smith’s upbringing is exceptional. Orphan child to two astronauts killed in space, he is raised on Mars. Twenty-five years later he is «rescued» and brought back to Earth. The initial enthusiasm of the administration in Smith’s safe return is soon dampened by the realisation that they cannot control him. Possessed with superhuman skills and a unique philosophy he threatens their society – Smith must be contained. Then a nurse helps him escape his hospital jail. Their flight becomes a journey of discovery, enlightenment and wonder. But danger is following fast behind, and there will be no escape from the final confrontation.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Stranger in a strange land lå i lesekøen min lenge. Jeg endte opp med å kjøpe den hos Audible for en god stund siden. Jeg leser gjerne science fiction-klassikere, men denne har kunne jeg ha klart meg uten.

Vi befinner oss mange år inn i fremtiden, og mennesker har forsøkt å kolonisere Mars. Så blir 25 år gamle Valentine Michael Smith reddet på Mars av jordboere og tatt med tilbake til jorden. Foreldrene hans var døde. Det viser seg raskt at Smith ikke er som folk flest, og de med makt innser at han kan komme til å bli ekstremt farlig på flere måter. En journalist og en sykepleier innser at dette kan få konsekvenser for Smith, som i begynnelsen befinner seg på et strengt bevoktet sykehus, og de hjelper ham med å rømme. Derifra tas leseren med på en reise i religions- og samfunnskritikk.

Denne boka later som om den er en progressiv og fremtidsrettet roman – og den glimter til her og der – men totalt sett synes jeg den er ganske konservativ. Jada, jeg vet at den er fra 1961, og den oppleves fortsatt som konservativ. Hvis jeg skulle ha gjettet utgivelsesdato på den, ville jeg ha antatt den var eldre. Og i ettertid da jeg lette etter mer informasjon om den, fikk jeg vite at han begynte arbeidet med dem et tiår tidligere. Det passer litt bedre til hvor jeg selv ville ha plassert den på tidslinjen.

Romanen smykker seg med å være progressiv blant annet når det gjelder kvinnesyn. På overflaten kan man kanskje la seg overbevise av en slik påstand, men man skal ikke langt inn i romanen før det inntrykket knuses. For det første kan man enkelt pirke på at enhver mannlig karakter gladelig bruker infantiliserende kallenavn på kvinner, og kvinner synes dette er helt greit. «Don’t worry your pretty, little head, little girl» og sånne ting er helt stuerent som uironiske utsagn når vår «progressive» heltinne Jill legger frem legitime kommentarer, og hun er enig og lar seg villig lede bort fra bekymringene sine. Vi kan også pirke litt på at de tre viktigste kvinnelige karakterene egentlig bare skilles fra hverandre på hårfargen – en blondine, en brunette og en med rødt hår. Utover det er det egentlig ingenting som skiller dem fra hverandre. Progressivt kvinnesyn på 60-tallet? Nei. Helt standard, kanskje til og med litt gammeldags. Eneste forskjellen er konseptet med likestilt rett til sex utenfor ekteskapet (selv om det åpenbart ikke er helt likestilt siden det nevnes og redegjøres for utførlig). Vi får derimot flere scener der kvinner forventes å gjøre «kvinnearbeid» (husarbeid osv), for ikke å snakke om scenene der de blir kysset til de besvimer. Jepp.

Jeg er ikke spesielt godt kjent med Heinlein som person. Jeg har sett Starship Troopers-filmen (uten å ha blitt spesielt imponert, må sies), men utover det kjenner jeg stort sett bare til ham som en av dem som skrev science fiction som overlevde tidens tann. Det virker dog ganske åpenbart for meg at den mest nedlatende og selvgode karakteren av dem alle, Jubal Harshaw, er en ganske utilslørt versjon av forfatteren selv.

Jeg skjønner at forfatteren har skrevet Jubal med kjærlighet. Han passer på at alle Jubals synspunkter og meninger blir behørlig representert og gjennomdiskutert, og han setter også Jubal i rollen som en slags far – en nærmest allvitende mann med kunnskap om alt og ingenting, og ikke minst stor visdom siden han ser igjennom sosiale normer, religiøse dogmer og ikke lar seg vippe av pinnen av mennesker som gjør andre valg eller har andre ønsker. Greit nok, men resultatet er at Jubal blir masete i lengden. Selv i de tilfellene jeg er enig med ham (og det er jeg ganske ofte når alt kommer til alt). Det er mulig opplevelsen blir sterkere av at han har lite respekt for de som er yngre enn ham, og kvinner generelt.

Det er ingenting med Stranger in a strange land som er sjokkerende i dag. I alle fall ingenting av det som forfatteren bruker for å sjokkere. Det kanskje mest sjokkerende med hele greia har ingenting med free love, politikk og religion å gjøre. Nei, det mest sjokkerende skjer i en slags bisetning og blir liggende uberørt. Jeg snakker om scenen der vår kvinnelige fremadstormende og frigjorte heltinne sier:

[…] nine times out of ten, if a girl gets raped it’s partly her fault.

Samtalepartneren hennes reagerer ikke på det, og forfatteren gjør heller ikke noe videre poeng av det. Påstanden ytres, og det var det. Jeg som leser opplevde det derimot som langt mer dramatisk enn orgier og new age-bevegelsen «marsboeren» starter og alt det andre forfatteren baler med. Og bare så det er sagt: han baler med mye. Denne boka er lang. Lengre enn den trenger å være. Det er helt greit at han gir en karakter dette synspunktet. Jeg har vanskeligere for å svelge at en samfunnskritisk roman skrevet av en forfatter som er opptatt av å snu rundt på vedtatte sannheter ikke diskuterer påstanden videre.

Begrepet «grok» gikk inn i dagligtale etter boka kom ut, har jeg skjønt. Jeg hadde aldri hørt det før, så jeg antar det var mer en amerikansk greie. Ikke nok med det, det ble en religion av det også: The Church of all Worlds. Men etter min mening er den ikke god nok hverken hva gjelder handling eller språk til å overleve som klassiker. Den har svært lite å by på som ikke er utdatert i dag, og den tendenserer kraftig mot å være belærende og overlegen i tonen. Den representerer dessuten en type likestilling jeg er lite imponert over. Heinlein fører et nokså kjedelig språk til tross for at han kan attribueres med oppfinnelsen av ordet grok. Det er gjentagende og fullstendig motstandsløst – og det kan være greit nok, det, om handling og ideene er gode nok til å bære interessen. Det synes jeg ikke Stranger In A Strange Land kan skryte på seg å være. Kanskje på 60-tallet? Den gjorde jo et visst inntrykk da, tydeligvis… For min del kunne den gjerne ha blitt liggende der.

Har jeg noen lesere som har lest flere bøker av Heinlein? Hva tror dere – er denne representativ for stilen hans, eller har han skrevet noe jeg sannsynligvis kommer til å like bedre?

kortsagt-strangerina

Om forfatteren:
Robert Anson Heinlein (1907-1988) var en amerikansk forfatter som ofte omtales som «dean of science fiction writers». Sammen med Isaac Asimov og Arthur C Clarke omtales han også som «The Big Three» innen sjangeren. Han var en av de første blant science fiction-forfatterne som gjorde seg store på tekster publisert i diverse magasiner. Han skrev ofte om temaer som personlig frihet og individets rett til og ansvar for seg selv, samt religion og samfunnets utfrysning av folk som tenker annerledes. Han vant Hugo-prisen fire ganger mens han levde og to etter han var død. Han har fått et krater på Mars og en asteroide oppkalt etter seg.
Heinlein var sjette generasjons tysk-amerikaner, vokste opp i Kansas og var gift tre ganger.
Wikipedia | Heinlein Society | goodreads

Dendera – Yuya Sato

510kKkQxDPLSjanger: Fabel
Utgitt: 2015
Format: Heftet
Illustrert av:
Forlag: Haikasoru
ISBN: 9781421571737
Sider: 400
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
When Kayu Saito wakes up, she is in an unfamiliar place. Taken to a snowy mountainside, she was left there by her family and her village according to the tradition of sacrificing the lives of the elderly for the benefit of the young. Kayu was supposed to have passed quickly into the afterlife. Instead, she finds herself in Dendera, a utopian community built over decades by old women who were abandoned like her. Together, they must now face a new threat: a savage bear who, like them, is female and hungry.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det er neppe noen hemmelighet lenger at jeg er ekstra nysgjerrig på litteratur fra Asia (men om det var nytt for deg, kan du kikke på Asiaprosjektet mitt). Jeg er rimelig begeistret for forlaget Haikasoru som har som mål å oversette mer japansk litteratur til engelsk – særlig fabelprosa, men også litt annet nå og da. Dendera kommer fra dette forlaget, og jeg kastet meg over den. Bare for å bli ganske skuffet. Eller skal vi si likegyldig.

Kayu Saito våkner altså opp på et fremmed sted etter å ha klatret opp fjellet for å dø, slik tradisjonen er for alle når de når en viss alder og slutter å være en ressurs for landsbyen (bare omtalt som The Village) de kommer fra. I motsetning til mange andre, mener Kayu at det er helt greit å skulle dø. Det er sånn det er, det er sånn det alltid har vært, og hun vil komme til et bedre sted når livet endelig slipper tak. Men så våkner hun altså opp igjen, i en skrøpelig liten «landsby» bestående utelukkende av gamle damer som overlevde. Kayu blir rasende – hva slags rett har de til livet? De skulle da for helvete dø slik anstendige mennesker gjorde når de ble ubrukelige! Og nå er hun altså selv fanget her – berøvet sin plass i paradis fordi en gjeng med skranglete gamle kjerringer reddet henne. Og verre blir det: en desperat bjørnemamma ser seg nødt til å trosse frykten hun har opparbeidet seg etter et møte med menneskene i The Village for å skaffe mat til seg selv og den lille. Når hun oppdager at menneskene i Dendera ikke har samme slagkraft som de hun har møtt tidligere, aner hun en stor kilde til mat. Kampen for tilværelsen er i gang for både mennesker og bjørner.

Mange japanske forfattere har en litt flat skrivestil når det kommer til karakterenes følelsesliv. Jeg har merket meg dette før, men jeg er ikke helt sikker på om jeg har nevnt det før. Det kan også hende at dette er noe som går litt tapt i oversettelser. Men mange, Yuya Sato inkludert, tendenserer mot å være veldig beskrivende og forklarende i hva karakterene føler. Følelsene ligger litt utenpå, og jeg aner at fokuset ligger litt tyngre på å formidle til leseren hva karakterene føler, mer enn hvorfor og prosessene bak (slik at leseren eventuelt kan forestille seg mer av følelsene). Karakteren Kayo Saito bærer i allefall følelsene utenpå.

Bjørnen som får navnet Redback etter fargen sin beskrives også med litt varierende hell. Forfatteren gir den enkelte menneskelige følelser samtidig som han understreker at hun ikke er menneskelig. Raseri, altså mer enn «bare» instinktiv (territoriell, sult, frykt…) raseri, blir for eksempel stadig tillagt bjørnen. Det er i og for seg greit, men forfatteren gjør samtidig et poeng av at bjørnen ikke er hevngjerrig. Dette er en fabel, så forfatteren kunne i og for seg gått hele veien med antropomorfisme, eller han kunne ha luket det helt ut. Sånn det er nå, fikk jeg et visst inntrykk av at det faller ned mellom to stoler. Jeg leser bjørnen som delvis besjelet med tidvis kompliserte (menneskelige) tankeprosesser, men ribbet for enkelte ting.

Noe stort problem generelt er det allikevel ikke, for hva persongalleriet angår så liker jeg nok bjørnen best. De fleste menneskelige karakterene beveger seg litt i utkanten av synsfeltet mitt, bortsett fra den uvillige protagonisten Kayu Saito, og hun er når sant skal sies en ganske kjedelig person. Hun er særlig åpenbar og forutsigbar i følelseslivet sitt, og det tar litt knekken på spenningen. Som leser blir jeg ikke spesielt engasjert i situasjonen som beskrives, og det sier egentlig litt i seg selv. Dette burde være midt i blinken for meg utifra beskrivelsen.

Jeg opplever det som feil at vaskeseddelen snakker om Dendera som et utopi. Den eneste måten man kan påstå dette på er i sterk sammenligning med The Village, og selv da vil jeg heller beskrive The Village som dystopisk fremfor Dendera som utopisk. Joda, idealene som kan danne grunnlaget til et utopi er i og for seg til stede i Dendera, men i praksis er det slett ikke sånn. Det eneste utopiske med Dendera er at man får dø en naturlig død, og det holder ikke. Spesielt ikke når Dendera er delt i faksjoner med svært forskjellig syn på hva de skal bedrive tiden med. Det blir klart så fort Kayu åpner øynene at dette ikke er utopisk, og knapt kan klamre seg til begrepet i sammenligning med The Village, som på sin side definitivt har dystopiske trekk, langt over kravet om å dø når man når en viss alder.

Sato har åpenbart latt seg inspirere av den angivelige tradisjonen Ubasute, som kan oversettes til å forlate en gammel kvinne (evt oyasute, som betyr å forlate en forelder). Det finnes lite bevis på at en slik tradisjon noen sinne har blitt fulgt, men det skal altså ha skjedd i den fjerne fortid, særlig under dårlige tider. Dette kunne dermed ha blitt en kommentar på hvordan Japan skal håndtere sine eldre, som er en stadig større befolkningsgruppe. Det blir allikevel ikke noen vesentlig kommentar på dette. Navnet Dendera er heller ikke originalt, det er et nokså isolert sted i Egypt. Utover at stedet knyttes til gudinnedyrkelse, klarer jeg ikke helt å se viktigheten av akkurat dette navnet (men det kan være det krever mer kunnskap om stedet). Romanen blir liggende på vannskorpen uten å ta noen merkbare dykk, og gjør et ganske lite inntrykk totalt sett, selvom det altså ligger en del potensiale her.

kortsagt-dendera

Om forfatteren:
la-et-dendera-20150220-001Yuya Sato (f. 1980) er en japansk forfatter fra Hokkaido. Han har utgitt en rekke bøker siden romandebuten Furikka Shiki (Flicker Style) i 2001, som han forøvrig fikk Mephisto-prisen for. Foreløpig har bare Dendera og noen noveller blitt oversatt til engelsk, men arbeidene hans er også å finne på kinesisk og koreansk. Stilen hans skal ha blitt påvirket av J.D. Salinger, Kenzaburō Ōe og Kenji Nakagami.
Wikipedia | goodreads

Den tomme stolen – J.K. Rowling

Sjanger: Samtidsroman
Utgitt: 2012
Format: Lydbok
Lest av: Trond Brænne
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202412012
Spilletid: 18 timer, 2 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Barry Fairbrother er i begynnelsen av førtiårene da han helt uventet dør, og etterlater den engelske landsbyen Pagford i sjokk. Stedet fremstår som en engelsk idyll, med sitt brosteinslagte torg og historiske kloster. Men under den vakre fasaden er det en by i krig. Det ledige setet Barry etterlater seg i sognerådet blir snart kilde til den største konflikten byen har opplevd. Hvem vinner dette valget preget av lidenskap, dobbeltspill og uventede avsløringer?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det skulle ta ca tre år før jeg endelig fikk lest (hørt) JK Rowlings første roman for voksne, selv om jeg forhåndsbestilte boka i innbundet utgave på engelsk. Jeg merket meg at den fikk en litt lunken mottagelse av internasjonale anmeldere da den kom ut, men jeg likte den godt. Jeg har til og med kviet meg litt for å skrive om den, for den er kompleks nok til at jeg har litt vanskelig for å gi den en like kompleks anmeldelse.

Vi følger altså livet i den (erketypiske?) engelske landsbyen Pagford etter at Barry Fairbrother gikk hen og døde helt plutselig utenfor en restaurant. Ikke bare etterlot han seg en knust familie; han etterlot seg en tom stol (som på engelsk er betegnet som en «casual vacancy») i sognerådet. Dermed sparkes det liv i en gammel konflikt som ble holdt i sjakk av Fairbrothers standpunkt i saken. Det gjelder et område ved grensa som ble solgt til utbyggere som valgte å bygge et boligområde, Fields. Det består i hovedsak av kommunale boliger. Sett fra mange Pagfordinnbyggeres synspunkt er Fields en skamplett på den ellers så flotte byen deres, og de ser helst at feltet tilhører nabobyen slik at det «rasket» som bor i de kommunale boligene ikke lenger har rett til å gå på skole med deres egne, perfekte barn. Barry Fairbrother var Fields’ sterkeste forkjemper og hadde nok støttespillere til å sørge for at rådet ikke fikk fått igjennom noe søknad om å flytte grensen slik at Fields blir noen andre sitt problem. Med hans død blusser konflikten opp igjen, og vi får høre at han var en stabiliserende faktor på mange flere områder enn bare her.

Vi introduseres for et stort og rikt persongalleri. Barrys død går direkte inn på kona Mary og barna deres, samt vennen Colin (som har kallenavnet Putte på skolen han jobber, og som sliter med en tvangslidelse). Colin er gift med Tessa, som jobber som rådgiver på samme skole, og de har den, skal vi si problematiske, sønnen Stuart, aka «Fats». Krystal er også direkte berørt av Barrys død. Hun er fra Fields-feltet, og har en rusavhengig mor og en lillebror med uviss far i treårsalderen. Barry var den eneste som trodde på Krystal (han trente skolens ro-lag), den eneste som ikke behandlet henne som dritt fordi hun var fra Fields. Han var kort sagt livlinen hennes, og så døde han plutselig. Så har vi familien Jawanda, den eneste ikke-hvite i landsbyen. Doktor Parminder Jawanda, mor i huset, var Barrys viktigste støttespiller i rådet, og han betød mye for henne.

Nesten hele resten av den lille byen blir berørt indirekte av hans død. Fats’ venn, Andrew «Arf» Price, må med gru se sin voldelige far legge planer i kjølvannet av Barrys død, med mora Ruth og broren Paul som passive tilskuere. Og på motsatt side av Fields-saken finner vi på-alt-annet-enn-papiret-ordføreren Howard Mollison, hans kone Sherri og deres sønn Miles med hans kone Sam. Howards forretningspartner Maureen fryder seg også over tragedien, men som flere andre ikke nødvendigvis bare på grunn av Fields-saken. Det er selve dramaet, selve sladderet, de higer etter. Særlig det å sitte på informasjon vennene deres ikke har. Jo mer sjokkerende og giftig, jo bedre. Også kommer sosialarbeideren Kay flyttende inn fra utsiden med den protesterende datteren Gaia (som Andrew for et godt øye til), for å være sammen med kjæresten Gavin, som hun overhodet ikke klarer å lese.

Dette er først og fremst en kritikk av den engelske middelklassen og fasaden de er så opptatt av (dette gjelder ikke bare britene, forøvrig). På overflaten er (nesten) alt perfekt. Landsbyen er piktoresk, familiene er samkjørte og lykkelige, og alt er fryd og gammen. På overflaten. Og jeg synes at JK Rowling skriver fabelaktig om dette. Enkelte anmeldere har anklaget henne for å skrive kjedelig og langdrygt, men slik opplevde ikke jeg det. Litt treig i begynnelsen, før jeg fikk oversikt over hvem som var hvem, muligens, men ikke kjedelig. Dette er den reneste trykk-kokeren av et samfunn, og Barry var en avvæpnende karakter på flere måter enn jeg rekker å gå inn på her. Særlig skildringen av hvordan deler av landsbyen fryder seg over drama, for eksempel innledningsvis når enkelte karakterer er svært oppsatt på å være den første til å levere den sjokkerende beskjeden til noen andre. Og måten de fryder seg over det når selv venner blir offer for sladder. Jeg kjenner typen så godt. Det skal innrømmes at jeg opplevde det å flytte til Oslo fra «bygda» som en lettelse selv. Jeg har dessuten tilbragt en juleferie i en forstad i Kent (England). Riktignok et litt mer urbant område enn det som beskrives i Den tomme stolen, men man trenger ikke å befinne seg lenge i et sånt nabolag før man ser konturene av det JK Rowling beskriver. Om overfladisk høflighet, fulgt av særs ufine verbale stikk under «hyggelige» sammenkomster. Om baksnakking, falske smil, hemmelighetene og den evige konkurransen med naboene, om den peneste hekken, den dyreste bilen og den flotteste julepynten.

Nå kommer det en stor spoiler, så hvis du ikke har lest boka, anbefaler jeg deg og scrolle til du får beskjed om at det er trygt.

Jeg så tilfeldigvis en diskusjon på goodreads, angående hvem sin skyld Krystal og Robbies død er. Alle de små detaljene som leder opp til denne ultimate tragedien førte til en rekke forskjellige svar. En del skyldte på Terri, barnas mor, som ikke klarte å holde seg unna dopet. Andre skylder på en av de tre voksenpersonene som alle ser ting som burde ha fått dem til å reagere (og ville de ha reagert, hvis det ikke var snakk om barn fra Fields?). Noen skyldte på uansvarligheten til Krystal, andre mente Fats var bra idiotisk. Men til syvende og sist opplever jeg tragedien som en bitende kritikk av samfunnet generelt. Alt gikk galt her, og i nesten hvert ledd kunne noen ha gjort noe. Krystal tok et elendig valg, men gjorde det i et forsøk på å forbedre situasjonen sin, med de virkemidlene hun har tilgjengelig i sin miserable situasjon. Gavin husket ikke hendelsen i det hele tatt, han var så oppslukt av seg selv – og kanskje den mest ubehagelige personen av dem alle, etter min mening. Også var det de to kvinnene som begge hadde egne barn og som burde ha reagert når de så Robbie, men som lot det være. Det var ikke deres ansvar. Den ene uttrykte til og med avsky for Robbie og Krystal. Ingen gjorde noe. Alle er opptatt med sitt, alle er opptatt med å skyve ansvaret over på andre. Ingen bryr seg annet enn for å kunne være den første til å slarve om andre.

JK Rowling kritiserer samfunnet. Boken begynner og avsluttes med en begravelse, og jeg tror ikke (som enkelte optimister på goodreads uttrykte) at samfunnet lærte av hendelsene. Jeg tror tvert i mot at de fortsatte på helt samme måte. Kanskje i større grad. Som om tragedien som burde ha vekket dem heller sementerer rollene og selvopptattheten de sitter i. De er så oppslukt av fasade og slarving at de har mistet all medmenneskelighet. Skadefryd lyser i øynene på dem, der de samtidig tar avstand fra sin rolle i tragedien (flere er svært snare til å plassere skylden hos andre, og de tror på seg selv).

Nå kan du lese igjen!

Rowlings budskap sitter som et skudd, spør du meg. Mot slutten blir det åpenbart for min del at samfunnet ikke kommer til å endre seg. Enkelte karakterer ser riktignok ut til å ha hentet en eller annen form for positiv lærdom i hendelsene i boka (Sam, for eksempel), men bunner det i medmenneskelighet? Nei. Jo mer jeg tenker på romanen, jo bedre synes jeg den blir. Alle detaljene, alle personene som er involvert. Når gode hensikter ikke er nok, når man ikke klarer å se hva som foregår i livet til ens helt nærmeste, når passivitet leder til tragedie. Det at Barry fungerte som en slags demning, han er selve symbolet på hva et enkeltmenneske kan bety bare man vil gjøre en forskjell.

Denne romanen fortjener mer enn lunkne anmeldelser. Den er kanskje noe tung å trå i gang, men etter det er det vanskelig å legge den fra seg. Også etter man er ferdig. Deprimerende og realistisk. Den er forøvrig godt lest av Trond Brænne.

kortsagt-dentomme

Trailer til miniserien:

Andre bloggere om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Dykslektrikeren
Solgunn sitt
Knirk

Om forfatteren:
Joanne Rowling (f.1965) ble født i Chipping Sodbury, nær Bristol i England. Hun har skrevet en av verdens mest elskede serier: Harry Potter. Hun har vunnet en rekke priser, og er en av verdens mestselgende forfattere. Hun skriver også under pseudonymet Robert Galbraith, som hun i utgangspunktet ønsket å holde hemmelig. Hun har donert mye av tiden og pengene sine til veldedighet, og er særlig opptatt av barn i vanskelig situasjoner og fattigdom. Hun bor nå i Edinburgh med sin mann og tre barn.
Hjemmeside | Wikipedia | Twitter | goodreads

Konrad Sejer #1-12 – Karin Fossum

Jeg har hatt et aldri så lite Karin Fossum-maraton den siste tiden. Alle Konrad Sejer-bøkene ligger på Storytel, og jeg fikk blod på tann, so to speak. Jeg er ingen utpreget krim-leser, men jeg leste Den onde viljen (nummer 9) for et par-tre år siden. Tror jeg kjøpte den på en flyplass og leste den på reise? Jeg merket meg uansett at Fossum legger seg på en litt annen linje enn mange andre krimforfattere. Utover det var samtlige av disse nye for meg – rent bortsett fra at mamma er begeistret for bøkene og mer enn gjerne snakker om dem til alle som vil høre.

fossum

Konrad Sejer er en svært behagelig protagonist. I motsetning til for eksempel Harry Hole havner Sejer og Jakob Skarre, hans yngre kompanjong, ofte i bakgrunnen fordi Fossum mer enn gjerne vinkler historien fra karakterene som blir rammet. Sejer er høy, stødig og grå i håret. Han har i de første bøkene en svær leonberger (og jeg kjenner igjen beskrivelsene av den i Frøya, familiens leonberger). Senere skaffer han seg en grå shar pei. Han er enkemann allerede i den første boka, og har «bare» datteren Ingrid og barnebarnet Matteus. Som politimann har han ingen uløste saker bak seg. Han preges av en tålmodighet som ikke er alle forunt, og man får litt følelsen av at han finner sannheten på samme måte som vann former stein. I motsetning til ganske mange andre nordiske (og andre, for den saks skyld) skjønnlitterære politietterforskere har han ikke noe videre problem ved å holde seg innenfor loven for å løse sakene, og det er egentlig ganske befriende.

Fossum skiller seg litt ut fra det jeg har lest av øvrig skandinavisk krim. Hun setter stort fokus på menneskelige relasjoner og hvordan hendelsene rammer og påvirker mennesker. Bøkene hennes har en tendens til å handle like mye om ringvirkningene av lovbruddet som jakten på løsningen. I Drapet på Harriet Krohn (nummer 7) får vi hele fortellingen fra drapsmannens perspektiv – Sejer og Skarre er knapt med i det hele tatt. Også i Djevelen holder lyset (nummer 4) og Varsleren (nummer 10) får vi store deler av fortellingen fra den kriminelles perspektiv. Man aner noe Forbrytelse og straff-aktig i flere av bøkene, der lovbryteren med varierende hell lever med det de har gjort.

Fossum opererer i det hele tatt mye i gråsoner – gråsonen mellom den kriminelle handlingen og «folk flest» (kan folk flest begå kriminelle handlinger?), gråsonen mellom rett og galt (finnes det tilfeller der det «gale» er det «riktige»?), og gråsonen mellom mennesket og monsteret. I Den som elsker noe annet (nummer 8) blir en liten gutt funnet halvnaken og seksuelt misbrukt. Det er en svært tragisk og ubehagelig situasjon, men også her tas leseren med ut i gråsoner. Er pedofile alltid monstre? Kan pedofili nyanseres – kan man skille mellom pedofile?

Den jeg har likt minst, er nok Svarte sekunder (nummer 6). Her forsvinner ei ung jente. Tragisk sak, men jeg føler at boka trekker unødvendig ut. Sejer og Skarre bruker lang tid på å spørre de riktige spørsmålene, og saken er ganske åpenbar fra begynnelsen av. Ikke at Fossum alltid skjuler løsningen for leserne, som nevnt, men her får vi løsningen tidlig uten at det egentlig har noe for seg. De store moralske spørsmålene lar vente på seg – det samme gjelder gråsonene som får leseren til å gå i seg selv. For min del ventet jeg mest på at politiet skulle gjøre jobben sin.

Elskede Poona (nummer 5) er blant de beste i serien, synes jeg, uten at jeg kan sette helt fingeren på det i ettertid. Det er noe så dypt tragisk med det hele; Gunder som endelig har funnet ei kone for så å miste henne som ledd i en annen tragedie. Jeg så ham så tydelig for meg. Jeg følte så med ham i fortvilelsen og fornektelsen. Men ellers er det jevnt over høy kvalitet på disse bøkene. Noen av de mest ubehagelige karakterene jeg kan tenke meg trasker rundt i Fossums romaner. Eddie fra den tolvte boka Helvetesilden – jeg kunne ikke utstå ham fra det ble klart at han likte å nappe bikkja hardt i halen, og Carmen Zita for den saks skyld, gjennom dagboknotatene hennes. For ikke å snakke om Irma Funder i Djevelen holder lyset. Og Axel i Den onde viljen. Og Jonny i Varsleren (nummer 10).

Fossum har god kontroll på psyken til karakterene sine – og hun har åpenbart en forkjærlighet for de som er litt, skal vi si, annerledes. Bøkene hennes er ikke alltid spennende på den måten mange krim/thrillere prøver på; løsningen er ikke alltid overraskende – men bøkene er stort sett alltid intense. Leseren trekkes inn i dystre og ofte tragiske menneskeskjebner og kikker på alt som foregår inne i hodene deres. Det er noe intenst med det hele, tidvis nokså grotesk, helt uten at hun tar i bruk grafiske skildringer av situasjonene (hun er egentlig ganske sparsom og effektiv i skrivestilen sin). Det er det som foregår i hodene på folk som utgjør det groteske, og jeg som leser blir stadig sittende igjen med et visst ubehag. Kan det ikke bo en Irma nedi gata, kanskje? Hvordan skal jeg kunne vite det? Det er aldri godt å si hva som foregår inni hodene på folk – og Fossums persongalleri blir altså jevnt over svært troverdig.

Definitivt en serie det er verdt å følge, jeg kan jo forstå hvorfor hun omtales som Norges krimdronning i både inn- og utland. Jeg ser også i blant at folk snakker om hennes forfatterskap som et bevis på at krimsjangeren kan være mer enn bare underholdning. Det kan jeg vel egentlig også si meg enig i.

Trailer til filmatiseringen av Den som frykter ulven:

Om forfatteren:
Karin Fossum (f. 1954) er en norsk forfatter, opprinnelig fra Sandefjord. Hun debuterte allerede i 1974 med diktsamlingen Kanskje i morgen, som sikret henne Tarjej Vesaas’ debutantpris. Siden da har hun vært innom flere sjangre, og da hun i 1995 slapp den første boka om Konrad Sejer, Evas øye, fikk et stort publikum for alvor øynene opp for henne. Hun har blitt oversatt til mange språk, og blant annet vunnet Riverton-prisen to ganger i tillegg til en rekke andre priser. Flere av romanene hennes har blitt filmatisert for kino og TV.
Forlaget | Wikipedia | goodreads

Slipp hold – Heidi Sævareid

Sjanger: Ungdom/samtid
Utgitt: 2015
Format: Innbundet
Illustrert av:
Forlag: Mangschou
ISBN: 9788282381093
Sider: 230
Kilde: Anmeldereksemplar

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før. Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg? Heidi Sævareid vant Kulturdepartementets debutantpris for sin forrige ungdomsroman Spranget. Slipp Hold er skrevet for unge voksne fra 15 år og oppover.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Ei ungdomsbok satt til suspension-miljøet? Den måtte jeg naturligvis lese. Jeg kjenner til konseptet fra før; ei gammel venninne driver med det. Jeg husker da hun først fortalte meg om det, så reagerte jeg vel som de fleste andre, men nå, når jeg ser bilder av det, så er det ikke krokene i huden øynene trekkes mot. Det er ansiktet til den som henger. En slags dyp konsentrasjon iblandet indre ro og fred. Det er ikke noe for meg, men jeg har en forståelse for hvorfor det kan være noe for andre.

Mari, protagonisten i Slipp hold, har vært sammen med ambisiøse og kontrollerende Torger ganske lenge. Han har en tendens til å legge seg på en «faderlig» tone med henne, og hun har en tendens til å la seg lede. Hun begynte for eksempel å løpe mer når de ble sammen, fordi Torger mente at det var bedre å løpe enn å drive med yoga, som hun gjorde. Torger gjør henne nervøs fordi han hele tiden sjekker hvor hun er, hva hun gjør, hvem hun er sammen med. Han får henne til å føle seg tvunget til å snakke, som ender med at hun av og til sier lite gjennomtenkte ting, og han hugger tak i det og bruker det mot henne, som et slags bevis på at hun rett og slett trenger å bli ledet og styrt. Men dypt der inne vet hun at ikke alt er helt som det skal, og da hun får øynene opp for konseptet suspension, klarer hun ikke legge det fra seg. Det er så langt fra Torger sin verden som det får blitt, og hun holder den gryende fascinasjonen hemmelig. I prosessen møter hun August, en venn av romkameraten hennes, og dynamikken mellom Mari og August står i sterk kontrast til dynamikken mellom Mari og Torger.

Sævareid skriver med en merkverdig varhet og et øye for detaljer. Det var noe altoppslukende med historien om Mari, jeg klarte ikke å legge den fra meg. Det ligger mye bak få setninger og mellom linjer. Maktforholdet mellom Torger og Mari, for eksempel, la oss snakke litt om det. Jeg lar meg ofte irritere av protagonister som lar seg dytte rundt av andre, og den ytre situasjonen til Mari er av en sånn type som kunne ha gått meg på nervene. Jeg skrev om en sånn type i anmeldelsen min av Splintered nylig. I steden oppstår det motsatte, og det er skrivestilen og protagonistens tanker som gjør det. Mari mister nemlig aldri seg selv. Hun er der inne, klar og tydelig, vi får høre innsiktsfulle observasjoner og en slags stahet når Torger går for langt i å bestemme ting. Forskjellen på Mari og Alyssa i Splintered er at Mari aldri mister seg selv. Hun inntar ikke en rolle der Torgers handlinger glorifiseres og forsvares. Hun har kanskje viklet seg inn i dette forholdet, og har kanskje blitt nærmest en passiv tilskuer til hvor skjev maktbalansen er, men hun mister aldri seg selv. Hun er der, og hun ser problemene. Det er bare det at det ikke er helt lett å komme seg ut av en slik situasjon.

Det er verdt å merke seg hvordan temaet smerte, usikkerhet og uro behandles her. Mari har det på mange måter ganske vondt. Hun sliter i alle fall med usikkerhet og uro i forholdet til Torger. Hun får sjelden ro. Hun er alltid redd for å si eller gjøre noe teit – noe som fører til den formen for mobbing Torger driver med. Allikevel holder hun fast, åpenbart litt redd for å slippe. Også har vi beskrivelsene av suspension på den andre siden. Joda, of course it fucking hurts, som det heter seg på ei t-skjorte, men det er ikke smerten det handler om der. Eller, det er ikke smerten som er sluttresultatet. Smerten er en del av opplevelsen, den delen som etterhvert fører til det øvrige. I Maris forhold er uroen en konstant følelse som ikke slipper taket, og den lette angsten hun hele tiden føler på må være ganske vond. I suspension er det Mari som slipper taket, og smerten blir en bieffekt heller enn konklusjonen.

Slipp hold er nydelig og intens. Dette er en het kandidat til neste års Bokbloggerpris. Den bør i allefall være det (hører dere, bokbloggere? Denne må dere lese). Sævareid får sagt så mye med få og presise ord. Mari og resten av persongalleriet nærmest spretter frem fra sidene, og lever videre i hodet mitt selv om det begynner å bli en stund siden jeg leste siste side. Dette er en roman om å finne, eller eventuelt gjenfinne, seg selv. Dette er en roman om å bli selvstendig, bryte fri fra skadelige mønstre, og ikke minst det å tørre og slippe taket. Jeg opplever ikke så rent sjelden å lese ungdomsbøker som sender ut tvilsomme signaler til leseren, men Slipp hold er et hederlig og ytterst vellykket unntak. Hvis jeg hadde hatt barn selv, er dette en roman jeg etter hvert hadde prakket på dem. Det samme gjelder forsåvidt om jeg var lærer eller skolebibliotekar.

Det må nevnes at øvrige karakterer er like velskrevet som protagonisten selv. Vi hører om et knippe forskjellige individer, og alle blir klare og tydelige på sin egen måte. Jeg synes forfatteren fint klarer å unngå klisjéer; ingenting virker falskt eller påtvunget. Og du? Ikke la deg skremme av suspension. Sævareid skriver om det på en så vakker måte som det kan gjøres. Og suspension er dessuten ikke, slik jeg opplever det, hovedpoenget her. Det er simpelthen den veien Mari tar. Det er det hun trenger. Om det skulle være noen tvil, så sier jeg det rett ut: les denne romanen. Gjør den tilgjengelig på ungdomsskoler og videregående skoler rundt omkring. Jeg anbefaler den varmt.

kortsagt-slipphold

Andre bloggere om boka:
Flukten fra virkeligheten

Om forfatteren:
Heidi Sævareid (1984) har mastergrad i nordistikk fra UiO. Tidligere har hun vært norsklærer og forlagsredaktør, og arbeider i dag som oversetter, kritiker og yogalærer. Hun ble nominert til Brageprisen og fikk Kulturdepartementets debutantpris for ungdomsromanen Spranget (Omnipax) i 2013.
Blogg | goodreads

Splintered – A.G. Howard

Bok 1 i Splintered-trilogien
Sjanger: Fantasy/YA
Utgitt: 2013
Format: Lydbok
Lest av: Rebecca Gibel
Forlag: Blackstone Audio, Inc
ISBN: 9781620641859
Spilletid: 12 timer, 42 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Alyssa Gardner hears the whispers of bugs and flowers–precisely the affliction that landed her mother in a mental hospital years before. This family curse stretches back to her ancestor Alice Liddell, the real-life inspiration for Lewis Carroll’s Alice’s Adventures in Wonderland. Alyssa might be crazy, but she manages to keep it together. For now. When her mother’s mental health takes a turn for the worse, Alyssa learns that what she thought was fiction is based in terrifying reality. The real Wonderland is a place far darker and more twisted than Lewis Carroll ever let on. There, Alyssa must pass a series of tests, including draining an ocean of Alice’s tears, waking the slumbering tea party, and subduing a vicious bandersnatch, to fix Alice’s mistakes and save her family. She must also decide whom to trust: Jeb, her gorgeous best friend and secret crush, or the sexy but suspicious Morpheus, her guide through Wonderland, who may have dark motives of his own.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Denne anmeldelsen inneholder milde spoilere. Og noen banneord.

Jeg la tilfeldigvis merke til at en person hvis anmeldelser jeg stoler på ga denne 4 av 5 stjerner på Goodreads, og snublet deretter tilfeldigvis over den på Storytel. Hadde det ikke vært for disse to tingene (samt de vakre omslagene på alle bøkene i trilogien), hadde jeg neppe plukket opp denne, og da hadde jeg ærlig talt ikke gått glipp av noe. Det beste med romanen var egentlig Rebecca Gibel, som leser den.

Alyssa er datteren til Alison, og de er begge etterkommere etter selveste Alice Liddell, som inspirerte Lewis Carroll til å skrive om Alice og Wonderland. Det åpenbart kleine ved navnene til side (seriøst, hvorfor er dette et poeng? Skal vi anta at alle kvinnene som er etterkommere etter Alice har et navn som ligner på hennes? Eller er det kanskje sånn at det bare er de som har et navn som ligner som blir offer for forbannelsen? In any case, det er teit); Alyssa er livredd for å ende opp som moren på galehus. Men det blir stadig klarere at hun er på vei til samme sted selv. Hun hører insekter og blomster snakke. Hun har utrolig livaktige drømmer om Alice i skumle situasjoner. Men når hun innser at morens hallucinasjoner er de samme som hennes, blir det klart at kanskje det de ser og hører faktisk finnes. Kanskje kan moren reddes? Alyssa må finne virkelighetens Wonderland, så kan kanskje forbannelsen som har hjemsøkt Alices etterfølgere brytes. Og jada. Det er nok av kjærlighetsdrama og ta av her. Én kjekkas fra hver verden.

Vi må snakke om Jeb. Vaskeseddelen beskriver ham som her gorgeous best friend and secret crush, og teksten er ikke redd for å understreke hvor gorgeous han er; bicepsene som holder rundt Alyssa, ryggen som tydeligvis kan gjøre skam på en kampestein (hennes ord), det mørke, tjukke håret som alltid ligger perfekt, og ikke minst (og dette nevnes ofte): his olive skin. Han har italienske gener uti der et sted, tror jeg hun nevner. Også er det colognen hans, som dufter av sjokolade og en tresort jeg ikke kommer på i farta. Med andre ord: her settes drømmegutten opp og leserne forventes å dåne over hans interesse for Alyssa og broderlig bekymring over om hun har det bra. Problemet er bare at han er spik spenna gæærn. Han er en overbeskyttende drittsekk som umyndiggjør Alyssa og overkjører henne uansett hva hun foretar seg (det var han og faren hennes som sammen bestemte at hun ikke var moden nok til å studere i London, får vi vite i begynnelsen – hva i himmelens navn har han med det å gjøre?). Overbeskyttende er ikke engang et dekkende nok ord. Det han driver med kan best beskrives som konstant infantilisering. Han respekterer henne ikke i det hele tatt. Han behandler henne som et lite barn, tar fra henne enhver rett til å ta egne valg og invaderer livet hennes laaaangt over det Alyssa burde finne seg i. Jeg skulle bare noen minutter inn i boka før han begynte å gå meg på nervene: når hun skader foten og han tar kontroll, bærer henne ut og insisterer på å kjøre henne dit hun skal, selv om hun ikke vil (fordi hun skal besøke moren, og det er personlig og veldig sårt for henne).

Men det stopper ikke der. Jeb har kjæreste. Taelor; skolens pene, rike og populære jente. Du vet, den typiske antagonisten til vår skjønne, spesielle protagonist (som ikke skjønner hvor skjønn og spesiell hun er). Jeb og Alyssa har vært bestevenner, men så blir han altså sammen med Tae, og Alyssa føler seg (heldigvis) snurt over at han blandet seg inn i ønsket hennes om å reise til London for å studere. Hun er også snurt over at han ble sammen med nemesisen hennes. Du skjønner tegninga? Han har den perfekte kjæreste, men gnistene flyr og han trekkes mot Alyssa. Og av grunner jeg bare kan anta er Stockholmsyndromet er hun forelska i ham også. I en scene, før Jeb skal på ball med Taelor, stikker han innom Alyssa for å blande seg inn igjen. Han lekser henne først opp fordi hun tok igjen da Taelor slang med leppa, så forlanger han å få vite hva hun skal med et falskt pass (som han hørte om via ei annen jente som kjenner han som lager dem). Han setter bokstavelig talt foten i døra når hun forsøker å lukke den igjen. Han trenger seg inn, hun sier at han ikke kan komme inn uten invitasjon, og han svarer at sist han sjekket var han ingen vampyr. HALLO? Er det ingen som merker hvor ubehagelig dette er? Og det blir bare verre. Når hun prøver å bortforklare og si at han misforstod, at hun hadde bestilt en falsk ID, så forlanger han å få vite hva hun skal med det. Det har han ingenting med, tenker jeg, og Alyssa svarer snerpete at hun skal ut på barer og flørte. Og hva gjør han da? Jo, nå skal du høre. Han forteller henne at hun burde spare jomfrudommen sin til en fyr som fortjener det. KØDDER DU MED MEG?

Jeg tuller ikke engang, jeg trakk en lettelsens sukk da han dro derifra og hun kunne reise og leite etter Wonderland på egen hånd, og da han ved et uhell ender opp der sammen med henne ble jeg bare deppa. Vi var bare noen kapitler inn i fortellingen og jeg ønsket en av hovedpersonene ut derifra. Jeg ønsket meg at Alyssa så hvor dårlig han behandler henne, og jeg ønsket meg mest av alt at forfatteren lot være å romantisere sånne typer. Han går rundt med lommekniv, for pokker, og ved flere tilfeller trekker han den på Morpheus, som introduseres som den siste ingrediensen i denne uforståelige trekanten. Måten Morpheus og Jeb krangler på minner om to hulemenn høye på testosteron, og Jeb finner på allverdens teite kallenavn på Morpheus, som forøvrig også er all over the place når det gjelder følelser til Alyssa, men som allikevel ikke umyndiggjør henne eller antar at hun hele tiden må reddes og beskyttes.

Dersom bøker som dette hadde fulgt karakterene hele livet deres, skal jeg banne på at den hadde vært en fortelling om et voldelig forhold, for det er sånn her det starter. Jeb håndterer Alyssa fysisk flere ganger, han løfter henne opp mot hennes vilje, og han flytter på henne (ofte for å plassere henne bak seg selv). Det er bare tragisk at forfatteren presenterer ham som en bra fyr; en type det er verdt å hige etter. Han burde holde seg langt unna andre mennesker. Jeg gir blanke i hvor pen han er, og det skulle jeg ønske andre gjorde også. Her er en fin huskeregel, alle sammen der ute: Er du i tvil om den nye potensielle kjæresten din går over streken i å være creepy og kontrollerende? Se dem for deg som stygg. Skrell bort utseendet. Sjansen er stor for at du ser mer negativt på handlingene deres. Hva er forskjellen på Jeb og enhver stalker-aktig fyr som krysser utilgivelige grenser igjen og igjen? Jeb er pen. Her har YA-forfattere noe å lære også. Bare fordi noen er pene, betyr ikke at de får lov til å oppføre seg dårlig. Unnskyld språkbruken, men se til helvete å slutt å skrive sånt. Det ødelegger bøkene for meg, igjen og igjen.

Den jeg har mest sympati med her er faktisk Taelor. Forfatteren kunne spart seg for å kjøre på med denne tropen også (mean girl, vakker og rik), men det er kanskje bare å forvente når øvrige karakterer følger så erketypiske mønstre. Taelor viser gjentatte ganger at hun er menneskelig, selv om hun ikke dukker opp særlig ofte i teksten. De få gangene vi blir vitne til en konflikt mellom Alyssa og Taelor, viser sistnevnte en åpenbar anger når hun har gått for langt. Hun er sammen med Jeb, som helt åpenbart lyster etter Alyssa (han maler bilder, og hun er hans muse). Det er ikke rart at Taelor føler seg usikker rundt Alyssa, som atpåtil har noe annet Taelor aldri hadde: en pappa som bryr seg. Det rettferdiggjør ikke å oppføre seg bitchy, men man forstår raskt hva som ligger bak. Allikevel settes Taelor opp som den vi skal hate. Jeg leser henne som ei trist jente som sliter med usikkerhet, dårlige familieforhold og en skummelt humørsyk kjæreste som egentlig bare bruker henne. Alyssa irriterer meg uendelig mye mer, for eksempel når hun påstår at Jeb har behandlet Taelor med respekt. Det har han ikke. (Protip til Alyssa: måten han behandlet Taelor på kan være et hint om hvordan han kan behandle Alyssa om en ny «muse» skulle dukke opp). Da hun påstod dette i et øyeblikk som liksom var stort for protagonisten (hun tok igjen «for første gang»), og som til og med gjorde at Taelor revurderte handlingene sine, antar jeg at jeg så omtrent sånn ut:

For en helt forvridd beskjed denne boka sender til leserne sine.

Jeg merker meg at det eksisterer en team Jeb/Morpheus-mentalitet der ute, men jeg ble ikke team noen av dem. Morpheus er kanskje det bedre alternativet av de to, men hadde det vært tak i Alyssa, hadde hun sparket begge to ut av livet sitt. Ærlig talt tror jeg at jeg hadde vært langt mer vennligsinnet til Splintered om forfatteren ikke hadde inkludert Jeb i det hele tatt. Han er faktisk ikke så veldig viktig for plottet. Han er der bare for å irritere, slik jeg opplever det. Jeg synes Taelor er viktigere enn Jeb, selv om jeg misliker klisjéen. Og da har noe gått galt, siden hun er den jeg skal hate.

Det skal sies at jeg likte Howards skildring av Wonderland. Spesielt originalt oppleves det dog ikke som, det hele har noe Tim Burtonsk over seg – men det er kanskje litt vanskelig å unngå. Hun sier selv her at det var hans filmatisering som inspirerte henne. Og innleser Rebecca Gibel gjør virkelig en strålende jobb med teksten. Hun leser med forskjellige aksenter og stemmeleier, helt uten at det blir pinlig å høre på. Dessverre er dette det eneste positive jeg kan klare å få ut, for alt ble overskygget av persongalleriet og dynamikken dem i mellom.

kortsagt-splintered

Om forfatteren:
Anita Grace Howard er en amerikansk forfatter. Hun debuterte med Splintered-trilogien, og har siden skrevet to tilhørende noveller. Når hun ikke skriver, står hun gjerne på rollerblades eller ski, sykler eller driver med hagearbeid. Hun bor i Texas med mann, to tenåringer og to hunder.
Hjemmeside | twitter | goodreads

Samleinnlegg: lydbøker

Nå er det jaggu omtrent en måned siden jeg skrev en anmeldelse her, men jeg leser (og i denne sammenhengen lytter) fortsatt minst like fort og mye som før. Her kommer nok et samleinnlegg.

Nietzsche: Philosophy in an Hour – Paul Strathern

Sjanger: Sakprosa/filosofi
Forlag: Harper Collins
Utgitt: 2013
Format: Lydbok
ISBN: 9780007530625
Spilletid: 1 time, 11 minutter
Kilde: Storytel

Forlaget sier: Here is a concise, expert account of Nietzsche’s life and philosophical ideas – entertainingly written and easy to understand. Also included are selections from Nietzsche’s work, suggested further reading, and chronologies that place Nietzsche in the context of the broader scheme of philosophy.

Jeg sier: Snublet over denne da jeg klikket meg rundt hos Storytel på jakt etter noe kortlest. Dette var en veldig overfladisk innføring i Nietzsches tanker. Den minner egentlig mer om en biografi enn en bok om filosofi. Mesteparten av boka går med på å fortelle om livet til filosofen, som i og for seg er svært interessant – men det var ikke helt det jeg ventet. De viktigste verkene hans nevnes, og vi får en svært kort innføring i hva som ligger i forskjellige ord og begrep som knyttes til Nietzsche. Jeg kan allikevel ikke si at jeg ble spesielt mye klokere på hva han stod for. Jeg lærte mest om hvordan livet hans var.

Parallel Worlds: A Journey Through Creation, Higher Dimensions, and the Future of the Cosmos – Michio Kaku

Sjanger: Sakprosa/populærvitenskap
Forlag: Audible, Inc
Utgitt: 2009 (første gang 2006)
Format: Lydbok
ASIN: B004FT70GY
Spilletid: 14 timer, 55 minutter
Kilde: Kjøpt selv

Forlaget sier: In this thrilling journey into the mysteries of our cosmos, best-selling author Michio Kaku takes us on a dizzying ride to explore black holes and time machines, multidimensional space, and most tantalizing of all, the possibility that parallel universes may exist alongside our own. Kaku skillfully guides us through the latest innovations in string theory and its latest iteration, M-theory, which posits that our universe may be just one in an endless multiverse, a singular bubble floating in a sea of infinite bubble universes. If M-theory is proven correct, we may perhaps finally find an answer to the question, «What happened before the big bang?» This is an exciting and unforgettable introduction into the new cutting-edge theories of physics and cosmology from one of the pre-eminent voices in the field.

Jeg sier: Jeg har lest og hørt en del popvitenskapelige bøker opp igjennom, og denne klarer ingen topp-plassering, men er definitivt god nok til å bli anbefalt videre. Kaku klarer å forklare kompliserte teorier på en måte det går an å henge med på for vanlige folk (men jeg er ganske sikker på at kvantemekanikk er vanskelig uansett hvem du er). Det som kanskje skiller denne boka fra diverse andre jeg har lest er at Kaku ikke er redd for å diskutere religion med åpent sinn. Han sammenligner også gjerne big bang med skapelsesmyter fra forskjellige religioner. Regner med at dette vil være positivt for noen lesere og negativt for andre.

The Man Who Couldn’t Stop – David Adam

Sjanger: Sakprosa/memoir
Forlag: Whole Story Audiobooks
Utgitt: 2014
Format: Lydbok
ASIN: B00LNGLVY4
Spilletid: 7 timer, 53 minutter
Kilde: Kjøpt selv

Forlaget sier: In this captivating fusion of science and personal memoir, writer David Adam explores the weird thoughts that exist within every mind. David has suffered from OCD for twenty years, and The Man Who Couldn’t Stop is his honest attempt to understand the condition. At what point does a harmless idea become a blinding blizzard of unwanted thoughts? Drawing on the latest research on the brain, as well as historical accounts of patients and their treatments, this is an audiobook that will challenge the way you think.

Jeg sier: Denne var ukjent for meg helt til jeg snublet over den på Audible og brukte en ekstra credit på den, og jeg er jammen glad for at jeg gjorde det. Dette er en utmerket sakprosabok, én del popvitenskap om OCD (på norsk gjerne kjent som tvangslidelser) og én del memoir om forfatterens egne erfaringer med sykdommen. Det er ikke helt uvanlig å si ting som at «du har nok litt ocd» når noen vasker henda ofte eller har et behov for en ryddig pult. Men det er noe ganske annet enn det som skildres her. Adams problem ble tydelig på tidlig 90-tall, når hiv/aids-kampanjene var på sitt skumleste. Han utviklet en varig og fullstendig irrasjonell frykt for viruset som han ikke klarte å riste av seg. Han forteller om skillet mellom før og etter det begynte – om hvordan han pleide å deltok i livet før, og fant seg selv på utsiden etter. I resten av boka får vi fakta om OCD, både historisk og moderne forskning. Den er relevant for alle, fordi alle opplever intrusive thoughts (vet ikke hva det heter på fagspråket på norsk?). Forskjellen er at der de fleste klarer å riste av seg tanken, avvise den som tilfeldig og sprø, klarer ikke folk som utvikler OCD å gjøre det samme. De forsøker å undertrykke dem, og utvikler ofte ritualer i forbindelse med dem. Linja mellom folk med og uten OCD er ganske tynn og uklar. En svært interessant, lett tilgjengelig og åpenhjertig skildring. Anbefales varmt.

Reasons To Stay Alive – Matt Haig

Sjanger: Sakprosa/memoir
Forlag: Canongate Books
Utgitt: 2015
Format: Lydbok
ASIN: B00S8UIM4A
Spilletid: 4 timer, 19 minutter
Kilde: Kjøpt selv

Forlaget sier: What Does it mean to feel truly alive? Aged 24, Matt Haig’s world caved in. He could see no way to go on living. This is the true story of how he came through crisis, triumphed over an illness that almost destroyed him and learned to live again. A moving, funny and joyous exploration of how to live better, love better and feel more alive, Reasons to Stay Alive is more than a memoir. It is a book about making the most of your time on earth.

Jeg sier: Haig var for første gang åpen om at han har slitt med panikkangst og depresjon i scifi-romanen The Humans, og opplevde positiv feedback på åpenheten. Dette er ei bok om hvordan det var for ham – hvordan han ut av det blå ble rammet av en uforklarlig angst og knusende depresjon og bestemte seg for å ta sitt eget liv. Han hoppet allikevel ikke utfor den klippen på Ibiza, og det er han glad for i dag. Dette er, som du forstår fra tittelen, ei bok om at det kommer til å bli bedre. Ikke at han pynter på hvordan det er på det mørkeste. Langt derifra. Det er en personlig skildring der han utleverer mye ved seg selv og kona si – som åpenbart har vært helt uunværlig for ham. Strukturen er nokså fragmentert, med korte kapitler, sitater, en masse lister over diverse ting (deriblant bøker han elsker, grunner til å være i live, og ting man ikke burde si til folk med depresjon); et kapittel er dedikert til hva folk med erfaring med depresjon på Twitter svarte da han ba dem om grunner til å leve. En nokså kort og tidvis brutalt ærlig, men også håpefull skildring av sykdommen.

The Radleys – Matt Haig

Sjanger: Urban fantasy
Forlag: Audible, Inc
Utgitt: 2011
Format: Lydbok
ASIN: B00579TD4I
Spilletid: 9 timer, 49 minutter
Kilde: Kjøpt selv

Forlaget sier: Meet the Radleys. Peter, Helen and their teenage children, Clara and Rowan, live in an English town. They are an everyday family, averagely dysfunctional, averagely content. But as their children have yet to find out, the Radleys have a devastating secret.

Jeg sier: På overflaten er The Radleys en fortelling om vampyrer; om to foreldre som har bestemt seg for å leve «avholds» og skjule sannheten for sine barn, men som etter hvert tvinges til å innrømme at barna ikke er som alle andre etter at en av dem oppdager skumle krefter i en presset situasjon. Men den er mer enn som så. The Radleys er en fortelling om familie, og å akseptere hvor man kommer fra og hvem man er. Det er en fortelling om samhold og hemmeligheter, om utrivelige sannheter og å finne seg selv. Matt Haig har en ganske særegen skrivestil. Han elsker lister. Jeg har fortsatt til gode å lese en Haig-bok uten lister. Eksisterer de? En fiffig fortelling, men jeg likte The Humans bedre.

Contact – Carl Sagan

Sjanger: Science fiction
Forlag: Simon & Schuster
Utgitt: 1997
Format: Lydbok
ASIN: B00JJTYBX0
Spilletid: 14 timer, 42 minutter
Kilde: Kjøpt selv

Forlaget sier: The future is here…in an adventure of cosmic dimension. In December, 1999, a multinational team journeys out to the stars, to the most awesome encounter in human history. Who – or what – is out there? In Cosmos, Carl Sagan explained the universe. In Contact, he predicts its future – and our own.

Jeg sier: Carl Sagan var muligens best kjent for sakprosaen sin, men Contact har blitt en slags moderne klassiker innen science fiction. Jeg kjente til det meste av plottet før jeg hørte på den (populærvitenskapelige bøker refererer til den rett som det er for å gjøre forskjellige poeng), og jeg har til og med sett filmen på ett eller annet tidspunkt for lenge siden. Så det var ikke så fryktelig mange overraskelser å hente her. Jeg har sett noen omtale den som Sagans forsøk på å formidle det han gjør i sakprosaen sin innen skjønnlitteraturen, og det stemmer nok. Stemmen til protagonisten sier mye av det Sagen selv sa, og jeg havnet umiddelbart på bølgelengde med henne. Stort sett. Jeg er i det hele tatt ganske begeistret for Ellie. Anbefales.

The Girl On the Train – Paula Hawkins

Sjanger: Krim/thriller
Forlag: Random House
Utgitt: 2015
Format: Lydbok
ASIN: B00S1RALVW
Spilletid: 10 timer, 57 minutter
Kilde: Kjøpt selv

Forlaget sier: Rachel catches the same commuter train every morning. She knows it will wait at the same signal each time, overlooking a row of back gardens. She’s even started to feel like she knows the people who live in one of the houses. ‘Jess and Jason’, she calls them. Their life – as she sees it – is perfect. If only Rachel could be that happy. And then she sees something shocking. It’s only a minute until the train moves on, but it’s enough. Now everything’s changed.  

Jeg sier: Jeg kjøpte og lyttet til denne boka før den rakk å bli en skikkelig snakkis. Den er «det nye store» etter Gone Girl, for eksempel. Jeg har ikke lest Gone Girl, og jeg er ikke egentlig kjempebegeistret for sjangeren. Denne romanen har en antihelt i hovedrollen – en alkoholiker hvis daglige høydepunkt er glimtene hun får fra togvinduet inn i livet til et kjærestepar som bor i et hus langs sporet. Når hun ser noe hun ikke skulle ha sett sprekker fantasiens fasade opp, og hun må bestemme seg for om hun skal blande seg inn eller ei. Grei spenning. Irritasjonen jeg følte for henne i begynnelsen (særlig denne tendensen til å ville bruke hendelsene som en måte å løfte seg selv opp på) sprakk litt opp etterhvert som nyansene ble klarere, og forfatteren ror det hele greit i land. Dog ikke helt min sjanger, som sagt. Men jeg anbefaler den gjerne videre til folk som liker thrillere, særlig av det psykologiske slaget.

The Magician’s Nephew og The Lion, The Witch, and the Wardrobe – C.S. Lewis

24876293 copySjanger: Barn/klassiker/fantasy
Forlag: Harper Collins
Utgitt: 2007
Format: Lydbok
ISBN: 9780007222858 og 9780007222865
Spilletid: 3 timer, 56 minutter og 4 timer, 22 minutter
Kilde: Storytel

Forlaget sier: Hurled back in time to the birth of a new world, two young friends get caught in the epic struggle between Aslan and his nemesis the White Witch. /// “It’s a magic wardrobe. There’s a wood inside it, and it’s snowing! Come and see,” begged Lucy. Lucy has stumbled upon a marvellous land of fauns and centaurs, nymphs and talking animals. But soon she discovers that it is ruled by the cruel White Witch, and can only be freed by Aslan, the great Lion, and four children…

Jeg sier: Jeg har en gammel, gulnet utgave av den norske oversettelsen av The Magician’s Nephew. Den leste jeg om og om igjen da jeg var yngre, jeg drømte meg bort med de som dammene og ringene med forskjellige farger. Jeg hadde et innfall om å høre hvordan den høres ut på engelsk da jeg klikket rundt på Storytel, og magien eksisterer fortsatt. Hørte på den neste boka også, også denne hadde jeg lest før, men ikke fullt så mange ganger som jeg fulgte fortellingen om skapelsen av Narnia. Det er noe med skrivestilen til Lewis; noe med hvordan han henvender seg til barna og forteller på barns premisser uten at det blir uleselig eller i overkant naivt for voksne. Det er morsomt og det er trist, og det er ikke minst episk.

Neverwhere (BBC-hørespill) – Neil Gaiman

Sjanger: Hørespill/urban fantasy
Forlag: BBC
Utgitt: 2013
Format: Lydbok
ISBN: 9780007222858
Spilletid: 3 timer, 48 minutter
Kilde: Kjøpt selv

Forlaget sier: A BBC Radio six-part adaptation of Neil Gaiman’s best-selling novel, starring James McAvoy as Richard and Natalie Dormer as Door. Beneath the streets of London there is another London. A subterranean labyrinth of sewers and abandoned tube stations. A somewhere that is Neverwhere…. An act of kindness sees Richard Mayhew catapulted from his ordinary life into the strange world of London Below. There he meets the Earl of Earl’s Court, faces a life-threatening ordeal at the hands of the Black Friars, comes face to face with the Great Beast of London, and encounters an Angel called Islington.

Jeg sier: Jeg har lest romanen, og skrevet om den her, så jeg skal ikke gå spesielt inn på selve historien. Denne produksjonen er naturligvis en konsentrert utgave av fortellingen, og det funker godt. Skuespillerprestasjonene er det ingenting å si på (og det er jo et ganske imponerende team de har fått med seg på den). Jeg foretrekker allikevel (kanskje ikke overraskende) romanen, der vi får mer detaljer om omgivelser og karakterer som det ikke er plass til i hørespillformatet.

Trigger Warning – Neil Gaiman

Sjanger: Novellesamling
Forlag: Headline
Utgitt: 2015
Format: Lydbok
ISBN: 9781472217714
Spilletid: 11 timer, 5 minutter
Kilde: Kjøpt selv

Forlaget sier: In this new volume, Neil Gaiman pierces the veil of reality to reveal the enigmatic, shadowy world that lies beneath. Trigger Warning includes previously published pieces of short fiction–stories, verse, and a very special Doctor Who story that was written for the fiftieth anniversary of the beloved series in 2013–as well as «Black Dog», a new tale that revisits the world of American Gods. Trigger Warning is a rich cornucopia of horror and ghosts stories, science fiction and fairy tales, fabulism and poetry that explores the realm of experience and emotion.

Jeg sier: Dette er den første novellesamlingen jeg har lest av Neil Gaiman (men ikke den første novellen). Den inkluderer blant annet en versjon av The Truth Is A Cave In The Mountain (uten musikken og det grafiske), som jeg har hørt separat (med musikken). Det begynner kanskje å bli gammelt nytt at jeg lar meg begeistre av Neil Gaiman, men pokker heller som den mannen kan skrive. Jeg husker kjæresten min sa følgende da jeg prakket på ham The Ocean At The End Of The Lane: Ingenting er overflødig i det han skriver. Alle ordene er nøye overveid og valgt med vilje. Og sånn er det med Gaiman. Ingenting fremstår som tilfeldig. Og når man er ferdig, så blir man sittende igjen med hodet fullt av fortellingen(e) og en masse egne tanker i alle mulige retninger. Som enhver novellesamling er det selvsagt slik at jeg liker noen fortellinger mer enn andre, og de som gjorde mest inntrykk var nok Feminine Endings (grøss!) og Black Dog (sistnevnte er en aldri før publisert novelle satt til American Gods-universet). Tittelen er dessuten interessant, særlig om du har fulgt med på debatten om hvorvidt litteratur bør ha «trigger warnings» på omslaget.


Besøk siden 12. mars '10

  • 289,600 hits

Instagram

New book: Dikt & forbannet løgn. This is a collection of Norwegian poetry - allegedly the best Norwegian poems.

#books #bøker #litteratur #literature #poetry #poem #anthology #antologi #newbook #nybok #bok #lesetips #diktogforbannetløgn #dikt #spartacus #nrklesetips #boktips #summer #bookhaul Picked up Everything, Everything by Nicola Yoon a couple of hours ago, and am already half way through. I quite like it so far!

#bøker #books #litteratur #literature #ya #youngadult #everythingeverything #nicolayoon #newbook #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips #summer #sommer I have had "The gigantic beard that was evil" by Stephen Collins in my shelves for quite some time, and finally decided to read it. It's a quirky story about a neat and tidy guy living in a neat and tidy place. Life is perfectly predictable until his beard starts growing. And growing. And growing... I quite liked it - not a new fave of mine, but an enjoyable read nonetheless.

#bøker #books #litteratur #literature #graphicnovel #tegneserie #thegiganticbeardthatwasevil #stephencollins #picador #coffeeporn #bookhaul #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips Kroppen er lol. Sitat: @kavehrashidi, lege.

#broderi #embroidery #crosstitching #crosstitch #geriljabroderi #subversivecrosstitch #stitch #colours A couple of months ago, a friend of mine bought me this book. It contains some... interesting inventions! Certainly a weird read. 
Sorry I have sort of abandoned this account recently, I have been posting on @saga_in_oslo. If you like dogs, you might want to follow my quirky husky-staffy-mix. If not, you better just stay here. ❤

#books #bøker #bookhaul #newbook #unuselessinventions #litteratur #literature #sakprosa #nonfiction #bookstagram #instabook #bookish #japan #bookporn #lesetips #nrklesetips Currently reading: A House at the Bottom of a Lake, by Josh Malerman. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #joshmalerman #coffee #kaffe #cappuccino #coffeeporn #ahouseatthebottomofalake #currentlyreading I still have not seen Fantastic Beasts and Where to Find Them (I know 😵), but I will soon!

#fantasticbeasts #newtscamander #fabeldyr #jkrowling #book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur bookporn #literature #tea #te #teaporn @shanedawson is one of those people that manages to make me laugh on a crappy day. His gallows humour and self-depreciation appeals to me. 😋😅 I've laughed until I've cried at some of his content. In a good way.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #bookstagram #bookish #instabook #bookcoverlove #coverlove #shanedawson #itgetsworse Ugh. Spiders. 😐

#bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #thehatching #ezekielboone #horror #spiders #edderkopp I tend to gravitate towards Asian literature by default, and recently picked up this anthology of "visions of the future from China". #InvisiblePlanets is edited and translated by #KenLiu. 
#books #bøker #book #bok #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #bookish #instabook #anthology #sciencefiction #scifi #china #coffee #kaffe #noveller #kina #novellesamling
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 81 andre følgere

Bloggurat