Blod vil ha blod – Bødker & Bruun

Bok 1 i serien om Linnea Kirkegaard
Sjanger: Krim
Først utgitt: 2011 (Danmark)
Denne utgaven utgitt: 2012
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Format: Innbundet
ISBN: 9788241907500
Sider: 361
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Om boka: Benrester fra et menneske blir funnet ved en fjord i Danmark. Linnea Kirkegaard arbeider som rettsantropolog i politiet og blir koblet på saken. Hun skal forsøke å rekonstruere den døde slik at liket kan identifiseres. Etterforskningen peker i mange retninger. Danmarks engasjement i krigene i Afghanistan og Irak peker seg ut som et spor. Så skjer et nytt drap.
Linnea Kirkegaard er ikke bare en ny og original hovedperson i skandinavisk krim. Som politietterforsker gir hun også leseren et fascinerende møte med både menneskelig svakhet og moderne etterforskningsmetoder.
Blod vil ha blod er en spenningsroman som både serverer et spennende persongalleri og en handling som skaper ettertanke.
****

Skandinaviske krimhelter og -antihelter har vi vel strengt tatt ingen mangel på. Jeg har inntrykk av at mye av det er masseproduserte greier som ligner veldig på hverandre, og med helt ok, om enn noe forutsigbare plot (selv om dette med forutsigbarhet dreier seg om krim uansett hvor det kommer fra, spør du meg). Men her dukket det faktisk opp en relativt original karakter, etter det jeg kjenner til i allefall. En rettsantropolog.

Linnea Kirkegaard, aka «skjelettkvinnen», har bred internasjonal erfaring, hovedsaklig fra USA. Hun har jobbet med identifisering av ofrene etter terrorangrepet 11. september 2001, og som rettsantropolog for private klienter, blant annet forsikringsselskap osv som er usikre på vurderingen som ble gjort av andre profesjonelle i første runde. Med andre ord: Hun har gjort det bra der borte. Men nå er hun tilbake i Danmark, det lille landet der etternavnet hennes gir ironiske assossiasjoner. I det hele tatt er det ikke bare-bare å gli inn blant de danske politifolkene, man skal tross alt ikke bare komme her og være stormannsgal – en stor fisk i en fryktelig liten dam.

Det hjelper naturligvis ikke at Linnea ikke anser seg selv som spesielt viktig, kollegaene hennes ser ut til å bli irriterte av hennes tilstedeværelse uansett hva hun sier. Da hjelper det lite med kreative avisoppslag som både pynter på CV-en hennes og setter henne i et usedvanlig godt lys i forbindelse med hennes identifisering av benrestene som dukket opp i et skogholt. Med små hint om at det kan dreie seg om en stygg sak i Irak for en tid tilbake, virker det relativt rett frem etter at skjelettet har fått et navn og ansikt, men så dukker det opp enda et lik. Et lik som kanskje kan ha tilknytning til Linnea.

Det var bare panikk. Hun var innesperret. Hun var bakbundet og hadde bind for øynene, og visste ikke hvor hun var. Men det var panikken som hadde gjort at hun ikke kunne trekke pusten. Angstanfall og klaustrofobi. Roligere nå.

Jeg er fornøyd med at vi endelig får se noe annet enn en etterforsker eller journalist i hovedrollen. Jobben til Linnea, som på mange måter er det samme som du ser i TV-serien Bones, er veldig spennende. Det er derfor det er litt skuffende at det tekniske ved jobben hennes blir så lite skildret. Greit nok, vi får litt innsikt når hun lager en rekonstruksjon, men jeg vil ha mer. Til tross for at hun faktisk har en annerledes jobb, oppfører hun seg for det meste som en hvilken som helst annen skandinavisk-krim-roman-etterforsker. Jeg hadde håpet at hun skulle skille seg enda mer ut fra sine fiktive kollegaer, men dette er i det minste en helt ok begynnelse.

Når det gjelder plottet, er det ikke å komme fra at det også sliter med å skille seg ut fra mylderet. Jeg hadde håpet at på grunn av jobben til Linnea ville vi få et litt annet perspektiv, men forsyvningen er altså ikke spesielt merkbar. Fremdriften blir stort sett som om hun var en hvilken som helst etterforsker. I tillegg får vi perspektivet til noen sidekarakterer i fortellingen, som har varierende viktighet. Det at forfatterne lar leseren få vite hvordan det meste henger sammen etterhvert som handlingen beveger seg fremover, fjerner jo unektelig litt av mystikken. Joda, det kommer noen overraskelser her og der, men som leser følte jeg meg ikke spesielt utfordret.

Dette fører til at helheten ikke blir så bra som jeg føler at den har potensiale til. For eksempel synes jeg at siden forfatterne gir oss innblikk i alle sider fra begynnelsen av, kunne de faktisk ha gått langt mer i detalj med jobben til Linnea. Det er ikke et så veldig stort mysterium, og det hadde vært helt ok, dersom den hadde vært annerledes på et annet punkt. Isteden føler jeg at den legger seg på akkurat samme linje som de fleste andre krimforfattere, og det er jo strengt tatt nettopp dette som gjør at krim på langt nær er favorittsjangeren min.

Kanskje det blir rom for mer annerledeshet (er det et ord?) i de påfølgende bøkene, der vi allerede kjenner Linnea? Det er lov å håpe. Det kjennes litt som om forfatterne ikke helt tør å satse, at de vil beholde føttene på den trygge veien mens de lener seg litt forsiktig mot den litt mindre trygge (men mer spennende) stien. Dersom du liker krim, kommer du sikkert til å like denne. Dersom du er litt lei av typisk skandinavisk krim, føler jeg ikke at denne har så altfor mye nytt å tilby – og det er nettopp det som gjør det hele litt skuffende, for potensialet er så åpenbart… Jeg har uansett tro på disse forfatterne, og håper de tør å satse i de påfølgende bøkene.

Boktrailer:

Forfatter-bio:
Karen vad Bruun (f. 1977) og Benni Bødker (f. 1975) debuterte som forfatterpar med Blod vil ha blod. Bruun arbeider til daglig som litterær agent i København. Bødker er i Danmark kjent som en populær forfatter av barne- og ungdomsbøker. For tiden holder duoen på med bok nummer to om Linnea Kirkegaard, som på dansk har fått tittelen Før døden lukker mine øjne.
Blogg