Ru – Kim Thúy

Sjanger: Selvbiografisk roman
Først utgitt: 2009
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Perleblekk
Format: Innbundet
ISBN: 9788299846059

Sider: 151
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Om boka: Ru betyr “vuggesang” eller “å vugge” på vietnamesisk, i tillegg til “bekk” på fransk. Det er også tittelen på Kim Thúys lovpriste selvbiografiske roman som kan beskrives som en liten bekk av minner som slynger seg frem fra barndommen i Sør-Vietnam til livet i eksil i Malaysia, tilbakekomsten til Vietnam som voksen samt mammarollens gleder og sjelekvaler. Alt skildres både med humor og alvor, og med et ufravikelig blikk for hverdagens små detaljer – som i ettertid kan vise seg å være livsavgjørende. Fortellingen er egenartet og har en spontan rytme som leseren vugges inn i. Thúy tar ikke hensyn til kronologi, men følger sin indre logikk der avslutningsavsnittet i hvert minnefragment gir opptakten til det neste. Når du har leste denne korte boken, har du besøkt verdener du ikke visste eksisterte.
****

Jeg ble litt varm om hjertet da Perleblekk forlag la merke til at jeg for tiden holder på med asiatisk litteratur, og lurte på om jeg kunne tenke meg å lese «Ru» av vietnamesiske Kim Thúy. Det kunne jeg absolutt tenke meg. Jeg leser ikke egentlig verken selvbiografier, biografier, historiske eller selvbiografiske romaner særlig ofte (det er kanskje merkelig, siden jeg studerer historie?), men dersom jeg snubler over slike bøker fra land som er veldig fjerne for meg lar jeg meg som oftest friste.

Nok en gang tar jeg meg selv i å sitte og stirre litt for lenge på et omslag fra Perleblekk (forrige gang var til Kan dere myrde min mann?). Det er ikke overraskende at det er samme designer på denne som det er på den andre: Sanna Sporrong. Jeg må skryte litt av disse designene, de appellerer virkelig til meg. Det er ikke så ofte jeg trekker frem omslagsdesignerens navn i omtalene mine, men dette fortjener hun virkelig. Veldig bra. Men… Det har seg jo sånn at det hjelper ikke at omslagsdesigneren er aldri så flink om forfatteren ikke skriver godt.

Vi glemmer ofte alle de kvinnene som bar Vietnam på ryggen mens ektemennene og sønnene deres bar våpen på ryggene sine. Vi glemmer dem fordi de ikke så himmelen under de kjegleformede hattene sine. De ventet bare på at solen skulle gå ned så de kunne falle i søvn – nei, snarere i svime. Hvis de hadde tatt seg tid til å la solen falle på ansiktene deres, ville de ha sett for seg sønnene sine skutt i filler eller likene av ektemennene flyte som vrakgods nedover en elv.

Heldigvis skriver denne forfatteren godt… 😉 Boka er bygget opp på en ganske fragmentarisk måte, og dette liker jeg veldig godt. Jeg er skeptisk til lange tekster som går i et om forfatterens fortid, for jeg tror ikke helt på det. Det vil si, jeg tror ikke man husker alt på den måten mange som skriver sine memoirer skriver det – jeg er overbevist om at de tar i bruk egen fantasi og trekker linjer der det kanskje ikke var noen linjer da det skjedde. Jeg tror det er helt nødvendig at man er ærlig nok til å vedgå at minner aldri er fullstendige og troverdige bilder inn i fortiden, og derfor setter jeg veldig pris på måten Kim Thúy forteller sin historie (og at merkelappen er selvbiografisk roman).

Et vietnamesisk ordspråk lyder: «Bare folk med langt hår er redde, for ingen kan lugge folk i hår som ikke finnes.» Altså forsøker jeg så langt det er mulig ikke å skaffe meg flere ting enn kroppens grenser tillater.

Det er ei lita flis av ei bok med sine drøye 150 sider, og det sier seg jo selv at det ikke er absolutt alt hun har opplevd som har fått plass på disse sidene – som i tillegg ofte er luftige, avhengig av hvor lange minnene hennes er (ofte ganske korte). Minnene knytes ofte sammen ved enkelte ord eller mennesker, og leseren tas virkelig inn i den rytmen som vaskeseddelen skryter av. Det er nesten som en strøm som tar oss gjennom en vuggesang. Det er ikke ofte jeg er enig i slike på grensen til svulstige beskrivelser av bokens innhold, men akkurat her synes jeg det passet.

Men jeg var jevngammel med henne. Nei, jeg har ikke rett til å si at jeg var jevngammel med henne – alderen hennes lot seg ikke telle i år og måneder og dager, men i antall stjerner hun hadde sett når slagene falt.

Ru er stillferdig. Det adjektivet fulgte meg gjennom hele boka. Jeg ble minnet på en engelsktime på ungdomsskolen, og av en eller annen grunn var klassen min ganske slitsom å ha med å gjøre. Hvisking og bråking og generell uro – noe som egentlig ikke var kjennetegnet til B-klassen. Uansett, engelsklæreren forsøkte å snakke litt videre, men da hun innså at det å heve stemmen ikke hjalp, senket hun den. Hun snakket stillere. Og det funket faktisk. Klassen måtte konsentrere seg for å høre hva hun sa. Kim Thúy er stillferdig når hun forteller. Hun hever ikke stemmen, roper ikke og sliter ikke for å klore til seg oppmerksomheten. Hun forteller ganske enkelt. I en rolig stemme.

Veiene var fulle av dype sprekker og hull. De kommunistiske opprørssoldatene minela veien hver natt, og hver dag ble minene fjernet av de proamerikanske militære. Det hendte at en mine eksploderte. Da måtte vi vente i timevis mens soldatene fylte igjen hullene og kjørte vekk rester av døde mennesker. En dag ble en kvinne sprengt i filler og ble liggende blant forrevne slintrer av gule gresskar som lå strødd rundt henne på veien. Hun hadde sikkert vært på vei til markedet for å selge dem. Kanskje fant de også liket av barnet hennes i veikanten. Kanskje ikke.

Noen av minnene hennes er relativt uhyggelig lesing. Det jeg bare får innsyn i gjennom fiksjon her i Norge, er eller har vært virkeligheten for mange andre. Andre minner er humoristiske, som da hun skildrer de tykke lårene til damen som møtte dem etter at de hadde kommet frem til Canada (hun ønsket seg også sånne lår, og øynet håp om å få dem nå). Mange minner har å gjøre med morsrollen og valg hun har tatt – noen hun ikke er helt sikker på om er riktige, andre hun er stolt av. Og alt dette skildrer hun i en myk, stødig og stillferdig stemme.

Advertisements

8 Responses to “Ru – Kim Thúy”


  1. 1 Nina C. oktober 22, 2011, kl. 11:56

    Kjempe flott bokomtale. Nå fikk jeg lyst å lese den boka. Er ikke så ofte jeg tar for meg selvbiografiske eller historiske romaner. Skal notere meg tittelen,og prøve å få lest denne her.

  2. 3 Ingalill oktober 22, 2011, kl. 13:08

    Den hørtes fin ut – og stillferdig, som du sier.
    Interessant det du sier om memoarer og hvordan vi husker fortiden. Jeg satt akkurat og tenkte på det samme da jeg leste Anne Enrights The gathering. Hun ser tilbake, forteller historien, men presiserer stadig, at slik kunne det jo ikke vært – etc etc. Det gjør at ting framstår mer autentisk, litterært grep eller faktiske minner.

    Veldig god omtale.

    • 4 Julie oktober 22, 2011, kl. 14:29

      Takk for det.
      Ja, det er litt vanskelig, dette med å hevde at man skriver sant når man skriver om fortiden sin. Ikke fordi man nødvendigvis mener å lyve eller luke ut/dytte inn enkelte elementer, men fordi det er sånn minnene er. Det er ytterst få mennesker, tror jeg, som klarer å huske alt slik det står i selvbiografier og memoarer…

      • 5 Båtflyktning oktober 23, 2011, kl. 23:16

        Jeg er nettopp ferdig med «Ru», og er helt enig med deg i at boka var godt skrevet. Som båtflyktning kjenner jeg igjen noen av de opplevelsene som Kim Thúy beskriver i boka, selv om jeg bor i Norge og hun i Canada.
        A propos å skrive om fortid og minner: et fortalt minne kan ha både beskrivende, avslørende og skapende sider (f.eks. beskriver forhold, avslører normer og verdier, og skaper/forsvarer normer, verdier, handlinger og levde liv…. (Ingar Kaldal, Historisk tidsskrift 2008)

      • 6 Julie oktober 23, 2011, kl. 23:26

        Hei du!
        Jeg forsøker ikke å avskrive verdien skildring av minner kan ha sånn sett, det jeg er skeptisk til er forfattere som fremstiller slike skildringer som 100% fakta. Særlig når de godt oppe i årene skriver i detalj om hendelser fra da de var unge. Da har de høyst sannsynlig trukket noen linjer som antageligvis ikke var der da det skjedde. Det er ikke noe problem i seg selv, men jeg synes man skal være klar over det når man leser selvbiografier. Det er også derfor jeg liker måten Thúy skriver fortellingen sin på: ganske så fragmentarisk. 🙂
        Hva forfatteren velger å ta med, og hvordan han eller hun skildrer det, kan absolutt si noe mer enn akkurat det han eller hun skriver, ingen tvil om det.

  3. 7 Sanna Sporrong oktober 25, 2011, kl. 11:21

    Hej Julie!

    Tusen tack för din fina kommentar om min bokformgivning 🙂
    Det gjorde min dag!

    Ska läsa vidare på din blogg 🙂

    Allt gott,
    Sanna


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Besøk siden 12. mars '10

  • 288,585 hits

Instagram

I have had "The gigantic beard that was evil" by Stephen Collins in my shelves for quite some time, and finally decided to read it. It's a quirky story about a neat and tidy guy living in a neat and tidy place. Life is perfectly predictable until his beard starts growing. And growing. And growing... I quite liked it - not a new fave of mine, but an enjoyable read nonetheless.

#bøker #books #litteratur #literature #graphicnovel #tegneserie #thegiganticbeardthatwasevil #stephencollins #picador #coffeeporn #bookhaul #bookstagram #instabook #bookish #lesetips #nrklesetips #boktips Kroppen er lol. Sitat: @kavehrashidi, lege.

#broderi #embroidery #crosstitching #crosstitch #geriljabroderi #subversivecrosstitch #stitch #colours A couple of months ago, a friend of mine bought me this book. It contains some... interesting inventions! Certainly a weird read. 
Sorry I have sort of abandoned this account recently, I have been posting on @saga_in_oslo. If you like dogs, you might want to follow my quirky husky-staffy-mix. If not, you better just stay here. ❤

#books #bøker #bookhaul #newbook #unuselessinventions #litteratur #literature #sakprosa #nonfiction #bookstagram #instabook #bookish #japan #bookporn #lesetips #nrklesetips Currently reading: A House at the Bottom of a Lake, by Josh Malerman. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn #joshmalerman #coffee #kaffe #cappuccino #coffeeporn #ahouseatthebottomofalake #currentlyreading I still have not seen Fantastic Beasts and Where to Find Them (I know 😵), but I will soon!

#fantasticbeasts #newtscamander #fabeldyr #jkrowling #book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur bookporn #literature #tea #te #teaporn @shanedawson is one of those people that manages to make me laugh on a crappy day. His gallows humour and self-depreciation appeals to me. 😋😅 I've laughed until I've cried at some of his content. In a good way.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #bookstagram #bookish #instabook #bookcoverlove #coverlove #shanedawson #itgetsworse Ugh. Spiders. 😐

#bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #thehatching #ezekielboone #horror #spiders #edderkopp I tend to gravitate towards Asian literature by default, and recently picked up this anthology of "visions of the future from China". #InvisiblePlanets is edited and translated by #KenLiu. 
#books #bøker #book #bok #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #lesehest #lesetips #nrklesetips #bookstagram #bookish #instabook #anthology #sciencefiction #scifi #china #coffee #kaffe #noveller #kina #novellesamling We Found a Hat by Jon Klassen is the last book in the hat trilogy. It's a stylistically simple series for children, and where in the previous two books a bear and a fish have to deal with hat-problems, this time two turtles find one. They decide to put it back where they found it, because there's just one hat, and two turtles. But one of the turtles can't quite stop thinking about the hat... Where the previous two sports some dark humour, this one is surprisingly sweet. I like the simple and clean art work - this one is just as enjoyable as the previous books! 🙂

Den er nylig utgitt på norsk, og jeg har fått mitt eksemplar av forlaget.

#leseeksemplar #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook  #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #jonklassen #hattrilogy #mangschou #wefoundahat #vifantenhatt New book! Obviously had to get Neil Gaiman's new book, #NorseMythology as soon as possible. 🤓

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #neilgaiman #myth #newbook #bookhaul
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 79 andre følgere

Bloggurat

%d bloggers like this: