Jakten på den gode historie – i dataspill

Scene der helten vår må bekjempe en drage i spillet Dragon Age: Origins

Mange av dere som leser bloggen min har allerede fått med dere at jeg er nerd. Jeg er glad i gaming, og det er PC som gjelder. Det var i online rollespillet (aka mmorpg) World of Warcraft (WoW) at jeg tidlig i 2005 tok mine famlende første skritt inn i spillverdenen. Før dette hadde jeg storkost meg med Zelda: The Ocarina of Time på Nintendo 64, og en del av Supermario-spillene. Men det er ikke for å liste opp hvilke spill jeg har spilt og spiller at jeg skriver denne posten. Jeg har nemlig lyst til å snakke litt om historiefortelling gjennom spill.

WoW har et rikt univers å trekke historier fra, her representert av en skummel undead

Det har gått noe sånt som 3 år siden WoW sluttet å interessere meg, men mens det pågikk var det jammen mye å hente. Det var ikke så veldig mye jeg skjønte helt i begynnelsen. Utålmodige brødre pekte på skjermen og sa at «det der, den alven der, det er en annen spiller» og «nei, du må gå til han med spørsmålstegnet over hodet. Se på kartet ditt!» Og da var det i gang. Jeg hadde allerede laget en character. En human mage. Blond, som meg selv, så klart. Og nå skulle helten min – det vil si jeg – ut å redde Azeroth fra både det ene og det andre. Ikke så rent ulikt det du finner i en fantasy-roman. Forskjellen ligger i interaktiviteten.

Enda noen år før jeg begynte å spille spill «på ordentlig» leste jeg Grøsserbøkene. Mange av dere var sikkert, som meg, medlem av grøsserklubben og fikk grøsserbøkene til R.L. Stine tilsendt jevnlig. Den gangen var favorittene mine de mer interaktive bøkene. Der hvor hver side ble avsluttet med et valg – der du styrte historien slik du trodde var best. Av typen «Vennen din har nettopp forvandlet seg til en stor og hårete varulv. Hvis du vil løpe, gå til side 61. Hvis du velger å bli stående å prøve og snakke med han, gå til side 7.» Det var altså opp til meg å styre historien dit jeg ville at den skulle gå.

Noen ganger gikk det slett ikke slik jeg så det for meg, og det ligger i kortene at det ikke er uendelig med valgmuligheter. Det er heller ikke uendelig med valgmuligheter i spillene jeg spiller, men mange klarer å gi deg en følelse av at det er du som er helten. Det er valgene du tar som avgjør om verden går under eller ei. WoW er selvfølgelig relativt lineært, du ender der de fleste andre ender. Men veien kan gås via flere forskjellige steder. Synes du at helten din skal være en usympatisk jævel, så driter du i å hjelpe den bonden som har mista alle grisene sine.

Et eksemplar fra Blood Ravens-gjengen David tyr til i Dawn of War-spillene. Mannfolk og store våpen.

Jeg kan også bruke Warhammer-universet som et eksempel på det å forme historien. Nå skal jeg ikke sitte her å hevde at jeg er noen hardcore fan av Warhammer og Warhammer 40K, men jeg koser meg med Dawn of War (DoW)-spillene. Og det gjør kjæresten min også. Men vi spiller ganske forskjellig, og vi har forskjellige preferanser hva heltene våre gjelder. Jeg sverger til Eldar. David sverger til Blood Ravens. Og vi diskuterer flittig hvem som er kulest. Jeg snøfter og sier at space marines bare er en gjeng hjernevaska kultister som blindt tilber the Emperor – selv om han ikke vil det. Han avviser meg blankt og sier at Eldar brakte katastrofene på seg selv og at de er i ferd med å dø ut – og at de ikke er til å stole på. «Alt er lov i krig og kjærlighet,» sier jeg. Jeg har selvsagt rett i at Eldar er kulest, men han har nå rett til meningen sin. The Eldar og Blood Ravens har meget forskjellige ambisjoner med det de gjør etterhvert som historiene utspiller seg, og dette kommer til rette.

En fanbasert fremstilling av et viktig medlem av the Eldar: Farseer Taldeer, for anledningen uten hjelm

Nå er selvsagt Dawn of War, og Warhammer generelt, basert på strategi. Dette betyr at du ikke har så store valgmuligheter utover hvilken faction du vil representere, og det handler stort sett om å drepe eller bli drept, for å legge det frem rått og brutalt. Du må bruke hodet, sende riktig tropper til riktige steder og være smartere eller sterkere – eller begge deler – enn fienden din. Et av de spillene jeg har spilt med mest mulighet til å forme historien akkurat slik du vil, er Dragon Age: Origins. Dette er et rollespill som har hentet elementer fra strategi-sjangeren. Her former valgene du foretar deg i quests og samtaler hele spillet. Her bestemmer du også hvilke kompanjonger du vil ha med deg. Du kan ha et gitt antall kompanjonger som hjelper deg på ferden, men det er ofte gjennom samtaler og valg at det avgjøres om de kan/vil være med deg eller ei. Du har selvsagt skapt karakteren din slik du vil at han eller hun skal se ut, og du velger hva slags tone du vil føre an. Er du aggressiv? Diplomatisk? Kald? Slu? Snill og grei? Dersom du har lyst til å kjøpe ei hore for en natt gjør du det, og vil du kose deg litt med en av kompanjongene dine er det bare å skru på sjarmen. Her styrer altså du hva slags personlighet hovedpersonen har, du styrer hva slags venner han eller hun omgir seg med, og du styrer hvordan – og om – du vil redde menneskeheten.

Dan Browns Robert Langdon, her i form av Tom Hanks, fikler med en dings. Hadde det vært opp til meg skulle jeg ha endret både det ene og det andre med denne fyren.

Regner med at det ikke bare er jeg som gjerne skulle ha gjort noen endringer i diverse romankarakterer. Noen er skikkelig tafatte, noen er for perfekte, andre er irriterende, andre igjen fremstilles for dårlig. Dan Browns Robert Langdon er en av de mest irriterende hovedpersonene jeg vet om. Han blir fremstilt som så perfekt at jeg gnisser tenner. Får ikke engang sympati for klaustrofobien hans, så irriterende er han. Så flat, så lite interessant og så flaks han har i alt han begir seg ut på. Ikke en eneste skavank, og snill som dagen er lang. Kjekk, smart, morsom, sosialt kapabel, plettfri fortid, osv osv. Nei, han skulle jeg gjerne ha gjort noen endringer på. Andre ganger har du kanskje sittet der og tenkt «Nei, ikke dra dit, da. Dust! Skjønner du ingen ting?» når helten er i ferd med å gå rett i baret. «Dette burde du ha skjønt,» tenker du. Kanskje du burde kikke litt på det å bli fortalt en historie gjennom dataspill? Da gjør du i allefall ikke samme feilene. Eller?

Helten i Deus Ex. Grafikken er utdatert, men historien fenger nye fans den dag i dag.

Kjæresten blir blank i øya når noen kommer til skade for å nevne Deus Ex. Han sier «det måååå du spille. DU MÅÅÅ SPILLE DET!» og jeg gjesper og sier «ja da.» Jeg kan se på hele han at han har lyst til å ta tak i skuldrene mine og riste bort ignoransen min. Hovedargumentet? Historien. Det er historien han skryter av. Fortellingen, plottet, handlingen, personene. Setningene faller ut av munnen hans mens han fortvilet forsøker å få meg til å forstå at dette er en fortelling jeg må få med meg. «Jammen grafikken…» sier jeg og rynker på nesa. «Drit i grafikken,» sier han, «du er så overfladisk! Det er historien som er fantastisk. Når du fullfører spillet kommer du til å sitte igjen med et nytt syn på ting!» «Ja, jeg hører du sier det,» svarer jeg, men har enda ikke spilt det. Det er kanskje litt som når man går forbi en bok fordi omslaget er intetsigende?

Til mitt forsvar har han heller ikke lest en eneste en av yndlingsbøkene mine. «Ja, jeg hører du sier det,» svarer han, og da er det jeg som vil gripe tak i skuldrene hans og riste skikkelig.

Orphiel Farwind tilbringer til vanlig tiden sin foran et gigantisk teleskop helt øverst i tårnet i byen Meridian, i spillet Rift.

Nei, jeg tror at den gode historie finnes i mange formater. Som de bokelskerne vi er, forbinder vi de store fortellingene med en bok. Det er til og med ganske mange som nekter å bevege seg fra papir til digitalt, det er liksom ikke det samme. Jeg leser på papir. Jeg leser på lesebrett. Jeg hører lydbok. Og jeg spiller spill. Og felles for alle er at jeg er på jakt etter opplevelser. I en fantasy-roman lar jeg meg begeistre av episke skildringer av landskap, i en rpg kan jeg selv stå i landskapet. Der kan jeg til og med se hva som finnes bak det rare treet, hvis jeg går dit. I den samme fantasy-romanen kan jeg fantasere meg bort i lydene av fuglesang og et eller annet merkelig dyr, mens helten gjør det han eller hun gjør – uten min hjelp. I rollespillet har jeg fuglelydene på øret, og jeg ser det pussige dyret bevege seg i buskene der borte. Er det farlig, mon tro? Klarer jeg å drepe det om det angriper? Skal jeg kanskje la det være og gå den andre veien isteden? Skal jeg hjelpe alven som har satt fast foten, eller skal jeg alliere meg med han som la ut fella?

Det er mange muligheter. Akkurat nå er det MMORPG-en Rift som har fått oppmerksomheten min. Etter å ha kikket innom både Aion og Age of Conan etter at jeg sluttet med WoW, har jeg funnet noe jeg trives med. Og nå er det opp til meg (og de andre millionene som spiller, men shhh) å gå tilbake i tid og endre på fortiden slik at vi ikke er på vei mot den sikre undergang, hele gjengen.

Konsept-kunst fra spillet Rift. Dette ser ut som noe som kunne vært på omslaget til en klassisk fantasy-roman, gjør det ikke? Forskjellen på å lese en roman og å spille et spill, er at i spillet har du i mye større grad anledning til å forme historien. Du er ingen passiv tilhører, slik du er når du setter deg til rette i godstolen med godboka. Fellesnevneren er (forhåpentligvis) den gode historie.

Og bare sånn for å få det helt på det rene, helt på tampen: Mange gir ut bøker som er satt i det samme universet spillene er satt i. Man kan kjøpe bøker som har et eller annet å gjøre med blant annet Warhammer, Warcraft, Dragon Age, The Witcher, The Elder Scrolls, Assassin’s Creed, Dead Space, Mass Effect også videre. Internet er proppfullt av historier som hører til spillene, og de fleste spill har egne Wiki-sider der det legges ut lore og informasjon om karakterer, steder og quests. Også er det ikke alltid sånn at man er ute etter den helt episke opplevelsen. Noen ganger leser man lettvektere; strandlektyre og chick-lit. Andre ganger spiller man spill hvis eneste mål er å ta knekken på motspilleren og/eller stjele/ødelegge noe de har. Det er både gøy og lov. Team Fortress 2 er et slikt eksempel.

The Heavy fra Team Fortress 2. Han ser kanskje spinnvill ut, men denne gigantiske russeren har faktisk en doktorgrad i russisk litteratur.

4 Responses to “Jakten på den gode historie – i dataspill”


  1. 1 knirk mars 23, 2011, kl. 21:51

    Dette er det jeg kaller en GOD GOD GOD FANTASTISK bloggpost. Oj oj, jeg har lagret den. Takk for enormt mange gode tips. Jeg har spilt Wow i mange år, men er litt lei. Har spilt en del Dragon Age, men akkurat nå er jeg hekta på Lotr onlinespillet som har blitt gratis. Jeg jogger rundt i Bree og The Shire og det er veldig veldig fint.
    Vups, hadde tenkt å kommentere lenger, men nå må jeg gå. Igjen, takk for bra bloggpost.

    • 2 Julie mars 24, 2011, kl. 01:26

      Takker og bukker for hyggelig kommentar! Jeg var så vidt innom lotro – men akkurat da jeg skulle prøve passet det ikke inn i dagliglivet mitt, så det ble liggende. Broren min var dog lotro-entusiast en stund.🙂

  2. 3 Spillvev oktober 22, 2011, kl. 16:30

    Hei.

    Takk for dette fine innlegget, som blant annet fikk meg til å kjøpe og spille Dragon Age Origin, et spill jeg likte kjempegodt. Liker i det hele tatt spill med god historiefortelling, og ser det på mange måter som en forlengelse av bøker. Egentlig er det samme greia alt sammen, film, spill, bøker osv. Finn en god historie og bli oppslukt.🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Besøk siden 12. mars '10

  • 273,325 hits

Instagram

The League of Regrettable Superheroes by Jon Morris is a fun look at superheroes who never made it into the big leagues. Some of them missed their chance simply because they just vanished in the crowd, but others were downright weird. Ever heard of Doll Man? Jigsaw? Fatman the Human Flying Saucer..? #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #superhero #jonmorris #theleagueofregrettablesuperheroes #lootcrate #comics #comicbooks #tegneserie In celebration of being completely done with this year's Christmas shopping: here is an unrelated shelfie. I'm not actually giving away any books this year. I know. It's sad. 
#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #shelfie #bookshelf #bokhylle #bookshelfporn #bookshelfie #personallibrary #privatelibrary New book! I've seen this book around for a while, and finally decided to pick it up - even though it seems to be slightly outside what I usually read. The Wrath & The Dawn by Renée Ahdieh. Have you read it? What did you think?

#newbook #thewrathandthedawn #reneeahdieh #books #bok #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #bookporn New book! Every Anxious Wave by Mo Daviau. It's being described as "High fidelity with time travel". I was intrigued.

Here's the publisher's description: Good guy Karl Bender is a thirty-something bar owner whose life lacks love and meaning. When he stumbles upon a time-travelling worm hole in his closet, Karl and his best friend Wayne develop a side business selling access to people who want to travel back in time to listen to their favorite bands. It's a pretty ingenious plan, until Karl, intending to send Wayne to 1980, transports him back to 980 instead. Though Wayne sends texts extolling the quality of life in tenth century "Mannahatta," Karl is distraught that he can't bring his friend back.

Enter brilliant, prickly, overweight astrophysicist, Lena Geduldig. Karl and Lena's connection is immediate. While they work on getting Wayne back, Karl and Lena fall in love -- with time travel, and each other. Unable to resist meddling with the past, Karl and Lena bounce around time. When Lena ultimately prevents her own long-ago rape, she alters the course of her life and threatens her future with Karl.

#books #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #sciencefiction #modaviau #everyanxiouswave #bookstagram #bookish #instabook #bookporn #coffeeporn #coffee #bookcoverlove #coverlove #bookhaul #newbook New children's book!

Rallskanken er den nye barneboka til Aleksander L. Nordaas, med nydelige illustrasjoner av Sandra Steffensen. Den følger samme struktur som Nordaas' forrige barnebok, Mister Mjukis, med rim og store illustrasjoner. Fin og stemningsfull!

#leseeksemplar #bok #book #bøker #books #litteratur #literature #bookporn #bookworm #leseglede #bokorm #bookstagram #bookish #instabook #lesehest #lesetips #nrklesetips #aleksanderlnordaas #sandrasteffensen #illustrasjoner Have you read The Universe Versus Alex Woods, by Gavin Extence? Here's what I wrote on goodreads after having listened to the audio version: "Wow. I laughed. I cried. I laughed while I cried. What a quirky, beautiful, funny, heartbreaking and overall incredibly touching book." #books #bok #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #theuniverseversusalexwoods #gavinextence #fiction #skjønnlitteratur #youngadult #bookcoverlove #coverlove Hi guys. I've not posted for a couple of weeks, and the main reason for that is that I'm doing #NaNoWriMo this year. If you don't know what that is: November is the month when thousands of people set out to write a novel (each...). 50000 words in 30 days. 1667 words a day.

I have hit the halfway mark (25000 words) a couple of days early, and have only failed to hit the daily minimum once. I'm vaguely optimistic that I might in fact get through this madness. 👍I can assure you that I have made a few of the mistakes listed in the book in the picture though!

#books #bok #bøker #book #literature #litteratur #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #nonfiction #sakprosa #writing #skrive #write I found this paperback from 1952 at a local flea market, and I bought it because of the adorable cover... Tarjei Vesaas is of course also one of Norway's greatest authors, probably the most famous for his novel Is-slottet (The Ice Palace). The Black Horses, as seen in the photo, was first published in 1928.

#bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #tarjeivesaas #deisvartehestane #theblackhorses #vintage #bokmarked #fleamarket #loppemarked #loppis My friend @kavehrashidi went to Paris and brought back this signed book from Shakespeare and Co for me. Thank you!

It's a somewhat weird novella about a guy talking about a particular author and the books she has written. I'm not entirely sure what to say about it. Certainly a strange read... #bythesameauthor #jackrobinson #shakespeareandco #book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #signedbook #novella #shortstory #novelle New book! The Queue by Vladimir Sorokin.

#book #bøker #books #bok #reading #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #lesetips #nrklesetips #boktips #bookish #instabook #bookstagram #litteratur #literature #bookporn #te #tea #teaporn #vladimirsorokin #køen #thequeue
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 77 andre følgere

Bloggurat

%d bloggers like this: