Living Dead in Dallas – Charlaine Harris

Bok 2 i Southern Vampire Series
Sjanger: Dark Fantasy
Lesenivå: Unge voksne
Originalspråk: Amerikansk
Forlag: Orion Books – Gollancz Fiction
ISBN: 9780575089389
Sider: 279

Sookie Stackhouse jobber på en bar i en småby i Louisiana. Livet er slett ikke verst for tankeleseren, hun er lykkelig med den mystiske vampyren Bill. Så blir en av kollegaene hennes funnet drept, og hun får omtrent samtidig et ubehagelig møte med et overnaturlig vesen. Heldigvis blir hun reddet fra en smertefull død av en gruppe vampyrer. Uheldigvis står hun nå til tjeneste til vampyrene, og hun får i oppdrag å lokalisere en savnet vampyr i Dallas. Ikke bare skal hun komme over flere overnaturlige vesener, men en gruppe meget ubehagelige mennesker skal komme til å stå i veien for henne.

Jeg har sett her og der at mange Sookie-fans klager litt over bok nummer en, men mener at fra bok nummer to og ut blir det spennende. Jeg er ikke helt sikker på om jeg deler det synet. Men ikke misforstå. Vi starter med det negative.

Instinctively, I shut my eyes while the blasting lasted. Glass shattered, vampires roared, humans screamed. The noise battered at me, just as the tidal wave of scores of brains at high gear washed over me. When it began to taper off, I looked up into Eric’s eyes. Incredibly, he was excited. He smiled at me. ‘I knew I’d get on top of you somehow,’ he said. ‘Are you trying to make me mad so I’ll forget how scared I am?’ ‘No, I’m just opportunistic.’ I wiggled, trying to get out from under him, and he said, ‘Oh, do that again. It felt great.’ ‘Eric, that girl I was just talking to is about three feet away from us with part of her head missing.’

Gjennom bok en hadde jeg en gnagende følelse av at Harris’ personligheter var litt overfladiske, og jeg har vel i grunn ikke endret det synet. Utdraget ovenfor vitner dog om noen følelser, men jeg synes vel ikke reaksjonene matcher hendelsen. Når kollegaer, venner og familie blir drept forventer jeg i grunn litt overveldende følelser. Jeg forventer at alle har en grense, og når den grensen er nådd forventer jeg at personene skal reagere. En ting er at Sookie Stackhouse er en meget sterk person, det tror jeg på. Hun hadde en vanskelig oppvekst, og hun har levd med det hun lenge så på som et handikapp – at hun kan lese tanker. Dette har hindret henne å ha, og beholde, normale menneskelige relasjoner. Så det at Sookie er steintøff, kan jeg i grunn gå med på. Det jeg har litt vanskeligere med å tolke, er at resten av byen tilsynelatende også er like kalde. Folk blir myrdet, og resten av befolkningen fortsetter som om ingenting har skjedd. Om folk dør under mistenkelige omstendigheter er det vel normalt om de som lever er litt mer forsiktig? Om de så er kalde jævler, ville de vel vært litt bekymret for sitt eget ve og vel? Jeg sier ikke at det er nødvendig med panikk og barrikaderte dører – men jeg hadde vel kikket en gang ekstra over skulderen om det var en seriemorder løs (som i bok nummer en).

Men dette er altså ikke et direkte problem i denne boka alene, det er bare en rød tråd jeg har bitt meg merke i siden jeg begynte å lese serien. Folk virker uvanlig usympatiske. Dette gjelder selvsagt ikke vampyrene, de er jo strengt tatt døde og sterke nok til å passe på seg selv. Når det gjelder spenningsnivået, så ja: jeg kan gå med på at det skjer mye hele tida i denne boka. Men jeg vet ikke helt om jeg synes det var så veldig… spennende. Igjen må jeg berømme Harris for hennes måte å gjøre vampyrene til en naturlig del av samfunnet. De er rett og slett en minoritet som i blant (ofte?) må kjempe mot undertrykkelse, og dette synes jeg er en interessant del av boka. De amerikanske sørstatene har vel ikke akkurat rykte på seg for å generelt være åpenhjertige og tolerante, historisk sett…

Når det gjelder selve plottet ble jeg vel ikke spesielt imponert. Her føler jeg Harris kunne gjort mye mer ut av historien. Jeg synes ideen om The Fellowship of the Sun er strålende, og jeg skulle egentlig ønske jeg fikk høre mer, og at de var enda skumlere. Slike ting har nemlig potensiale til å bli skremmende og spenstig. Men den følelsen ble egentlig liggende. Jeg fikk ingen gnagende følelse av at det var noen reell trussel med i bildet. Kanskje var ikke det hensikten til Harris, eller kanskje det kommer mer i senere bøker – det vet jo de av dere som har lest mer enn meg. Men jeg skulle ønske at hun gjorde et større poeng av det mens hun introduserte konseptet.

Videre synes jeg at hun har puttet to adskilte historier i samme bok. Drapet på kollegaen føles som en separat (og unødvendig?) historie, men jeg er villig til å slå meg til ro med saken fordi Harris måtte få frem diverse detaljer, karakterer og egenskaper som blir viktige i kommende bøker (dvs bøker jeg ikke har lest). Hun er heller ikke mindre deskriptiv når det kommer til sex, og denne boka er enda drøyere enn den forrige. Jeg setter pris på en mer voksen vinkling på paranormal romance-sjangeren, og unngår gladelig fjortissproblemer. Sookie Stackhouse er stort sett en interessant hovedperson så langt i serien, og jeg kommer til å fortsette videre!

Reklamer