Boknyheter #129

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

boknyheter

Her er Knausgårds svar på Ebba Witt-Brattströms tekst.

Jonas Gardell svarte på Knausgårds kronikk, og Erlend Loe svarte Gardell.

– I mellomtiden svarte også kritiker Mats O Svensson Ebba Witt-Brattström. Hun svarte ham, og han fikk siste ordet.

– Kan skjønnlitteratur noen sinne være helt oppspinn?

Morsomme bøker er populære blant norske barn.

Trashy strandlektyre for 2015.

– Sjekk dette kinesiske biblioteket?

Her er de nominerte til Gullboken 2015.

Et forsvar for deprimerende bøker.

Her kan du lese The Duniazát av Salman Rushdie.

– Litteraturfestivalen i Lillehammer går av stabelen i morgen. Margaret Atwood er æresgjest.

Poeten Aja Monet om politibrutalitet.

Vårens rause debutanter.

Linnormen.

– Eksamner utsettes i Sør-Afrika grunnet mangel på skolebøker.

Norlis antikvariat fyller 125 år.

– Den internasjonale Man Booker-prisen gikk til ungarske László Krasznahorkai i år.

– Amazon – neste generasjons campusbokhandel.

Slik valgte forfatterne pseudonymene sine.

– Åsne Seierstad vant i høyesterett.

John Scalzis nye kontrakt er verdt 3.4 millioner amerikanske dollar.

Kunstmuseum tolker Game of Thrones.

Voksne har et nedlatende syn på barn.

Verdens største forlag.

– Dantes Guddommelige komedie er en av menneskehetens essensielle bøker.

Er det slik Shakespeare så ut?

– Hvorfor er det sånn at kritikere ofte glemmer å snakke om karakterene?

– Burde det være en nedre aldersgrense for å skrive memoar?

– Har litteraturfestivalene vokst seg for store?

10 science fiction-forfattere spår fremtiden.

Boknyheter #128

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

boknyheter

Stockholm ligger godt an som location for filmingen av Snømannen.

– En boksignering med Camilla Läckberg fikk en brå slutt da en mann i publikum begynte å oppføre seg truende.

En ny studie bekrefter sammenhengen mellom gode resultater på skolen og tilgang til skolebibliotek.

Poeten Franz Wright er død.

Hvorfor leser vi favorittbøkene våre igjen og igjen som barn – og hvorfor slutter vi med det som voksne?

– Knausgård gjør det fortsatt bra i USA.

– Knausgårds påstand om at menn som møter en kvinne lurer på hvordan det er å ligge med henne har blitt lagt merke til i Sverige.

Mette Høeg har startet en storm i Danmark med påstanden om at dansk litteratur lider under kvinnelige forfatteres dominans.

– EU-kommisjonena leder vil gjøre momsen formatnøytral.

Kuriosa om Emily Dickinson.

– Ingvar Ambjørnsen planlegger fire nye bøker om Elling.

Bokbransjen trenger flere formidlere.

– Boksalget i Sverige har gått ned med 4% grunnet strukturelle endringer.

Henrik Ibsen har blitt senter for en diskusjon om vitenskapelig redelighet.

JK Rowling beklager drapet på den ene Harry Potter-karakteren. (Obs! Spoiler)

– Barnebokforfatteren Nhu Diep mener vi må stole mer på barna.

Poesien er slett ikke død.

– Fargeleggingsbøker for voksne fortsetter å gjøre det godt.

– I mars og april så det dårlig ut med boksalget i Norge.

Om kampanjen mot Hugoprisen.

5 bøker fra verden rundt som du må lese.

Bokanmeldere er ikke spesielt imponerte over selfie-boka til Kim Kardashian. Men hun topper allikevel salgslistene på Amazon.

Fantasysjangeren må riste av seg mursteins-tyranniet.

– Huxleys Vidunderlige nye verden blir til tv-serie.

Lokomotivet Thomas fyller 70.

– Var det Charles Dickens’ feil at illustratøren tok selvmord, eller er det bare oppspinn?

– Thom Yorke, vokalist i Radiohead, og forfatteren John Updike er å finne på omslaget til en iransk bok som skal hjelpe menn med sexlivet.

Om Alan Moore.

Den perfekte lesesittestillingen.

Stein Mehren har rundet 80. Han debuterte for 55 år siden.

Dendera – Yuya Sato

510kKkQxDPLSjanger: Fabel
Utgitt: 2015
Format: Heftet
Illustrert av:
Forlag: Haikasoru
ISBN: 9781421571737
Sider: 400
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
When Kayu Saito wakes up, she is in an unfamiliar place. Taken to a snowy mountainside, she was left there by her family and her village according to the tradition of sacrificing the lives of the elderly for the benefit of the young. Kayu was supposed to have passed quickly into the afterlife. Instead, she finds herself in Dendera, a utopian community built over decades by old women who were abandoned like her. Together, they must now face a new threat: a savage bear who, like them, is female and hungry.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det er neppe noen hemmelighet lenger at jeg er ekstra nysgjerrig på litteratur fra Asia (men om det var nytt for deg, kan du kikke på Asiaprosjektet mitt). Jeg er rimelig begeistret for forlaget Haikasoru som har som mål å oversette mer japansk litteratur til engelsk – særlig fabelprosa, men også litt annet nå og da. Dendera kommer fra dette forlaget, og jeg kastet meg over den. Bare for å bli ganske skuffet. Eller skal vi si likegyldig.

Kayu Saito våkner altså opp på et fremmed sted etter å ha klatret opp fjellet for å dø, slik tradisjonen er for alle når de når en viss alder og slutter å være en ressurs for landsbyen (bare omtalt som The Village) de kommer fra. I motsetning til mange andre, mener Kayu at det er helt greit å skulle dø. Det er sånn det er, det er sånn det alltid har vært, og hun vil komme til et bedre sted når livet endelig slipper tak. Men så våkner hun altså opp igjen, i en skrøpelig liten «landsby» bestående utelukkende av gamle damer som overlevde. Kayu blir rasende – hva slags rett har de til livet? De skulle da for helvete dø slik anstendige mennesker gjorde når de ble ubrukelige! Og nå er hun altså selv fanget her – berøvet sin plass i paradis fordi en gjeng med skranglete gamle kjerringer reddet henne. Og verre blir det: en desperat bjørnemamma ser seg nødt til å trosse frykten hun har opparbeidet seg etter et møte med menneskene i The Village for å skaffe mat til seg selv og den lille. Når hun oppdager at menneskene i Dendera ikke har samme slagkraft som de hun har møtt tidligere, aner hun en stor kilde til mat. Kampen for tilværelsen er i gang for både mennesker og bjørner.

Mange japanske forfattere har en litt flat skrivestil når det kommer til karakterenes følelsesliv. Jeg har merket meg dette før, men jeg er ikke helt sikker på om jeg har nevnt det før. Det kan også hende at dette er noe som går litt tapt i oversettelser. Men mange, Yuya Sato inkludert, tendenserer mot å være veldig beskrivende og forklarende i hva karakterene føler. Følelsene ligger litt utenpå, og jeg aner at fokuset ligger litt tyngre på å formidle til leseren hva karakterene føler, mer enn hvorfor og prosessene bak (slik at leseren eventuelt kan forestille seg mer av følelsene). Karakteren Kayo Saito bærer i allefall følelsene utenpå.

Bjørnen som får navnet Redback etter fargen sin beskrives også med litt varierende hell. Forfatteren gir den enkelte menneskelige følelser samtidig som han understreker at hun ikke er menneskelig. Raseri, altså mer enn «bare» instinktiv (territoriell, sult, frykt…) raseri, blir for eksempel stadig tillagt bjørnen. Det er i og for seg greit, men forfatteren gjør samtidig et poeng av at bjørnen ikke er hevngjerrig. Dette er en fabel, så forfatteren kunne i og for seg gått hele veien med antropomorfisme, eller han kunne ha luket det helt ut. Sånn det er nå, fikk jeg et visst inntrykk av at det faller ned mellom to stoler. Jeg leser bjørnen som delvis besjelet med tidvis kompliserte (menneskelige) tankeprosesser, men ribbet for enkelte ting.

Noe stort problem generelt er det allikevel ikke, for hva persongalleriet angår så liker jeg nok bjørnen best. De fleste menneskelige karakterene beveger seg litt i utkanten av synsfeltet mitt, bortsett fra den uvillige protagonisten Kayu Saito, og hun er når sant skal sies en ganske kjedelig person. Hun er særlig åpenbar og forutsigbar i følelseslivet sitt, og det tar litt knekken på spenningen. Som leser blir jeg ikke spesielt engasjert i situasjonen som beskrives, og det sier egentlig litt i seg selv. Dette burde være midt i blinken for meg utifra beskrivelsen.

Jeg opplever det som feil at vaskeseddelen snakker om Dendera som et utopi. Den eneste måten man kan påstå dette på er i sterk sammenligning med The Village, og selv da vil jeg heller beskrive The Village som dystopisk fremfor Dendera som utopisk. Joda, idealene som kan danne grunnlaget til et utopi er i og for seg til stede i Dendera, men i praksis er det slett ikke sånn. Det eneste utopiske med Dendera er at man får dø en naturlig død, og det holder ikke. Spesielt ikke når Dendera er delt i faksjoner med svært forskjellig syn på hva de skal bedrive tiden med. Det blir klart så fort Kayu åpner øynene at dette ikke er utopisk, og knapt kan klamre seg til begrepet i sammenligning med The Village, som på sin side definitivt har dystopiske trekk, langt over kravet om å dø når man når en viss alder.

Sato har åpenbart latt seg inspirere av den angivelige tradisjonen Ubasute, som kan oversettes til å forlate en gammel kvinne (evt oyasute, som betyr å forlate en forelder). Det finnes lite bevis på at en slik tradisjon noen sinne har blitt fulgt, men det skal altså ha skjedd i den fjerne fortid, særlig under dårlige tider. Dette kunne dermed ha blitt en kommentar på hvordan Japan skal håndtere sine eldre, som er en stadig større befolkningsgruppe. Det blir allikevel ikke noen vesentlig kommentar på dette. Navnet Dendera er heller ikke originalt, det er et nokså isolert sted i Egypt. Utover at stedet knyttes til gudinnedyrkelse, klarer jeg ikke helt å se viktigheten av akkurat dette navnet (men det kan være det krever mer kunnskap om stedet). Romanen blir liggende på vannskorpen uten å ta noen merkbare dykk, og gjør et ganske lite inntrykk totalt sett, selvom det altså ligger en del potensiale her.

kortsagt-dendera

Om forfatteren:
la-et-dendera-20150220-001Yuya Sato (f. 1980) er en japansk forfatter fra Hokkaido. Han har utgitt en rekke bøker siden romandebuten Furikka Shiki (Flicker Style) i 2001, som han forøvrig fikk Mephisto-prisen for. Foreløpig har bare Dendera og noen noveller blitt oversatt til engelsk, men arbeidene hans er også å finne på kinesisk og koreansk. Stilen hans skal ha blitt påvirket av J.D. Salinger, Kenzaburō Ōe og Kenji Nakagami.
Wikipedia | goodreads

Den tomme stolen – J.K. Rowling

Sjanger: Samtidsroman
Utgitt: 2012
Format: Lydbok
Lest av: Trond Brænne
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202412012
Spilletid: 18 timer, 2 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Barry Fairbrother er i begynnelsen av førtiårene da han helt uventet dør, og etterlater den engelske landsbyen Pagford i sjokk. Stedet fremstår som en engelsk idyll, med sitt brosteinslagte torg og historiske kloster. Men under den vakre fasaden er det en by i krig. Det ledige setet Barry etterlater seg i sognerådet blir snart kilde til den største konflikten byen har opplevd. Hvem vinner dette valget preget av lidenskap, dobbeltspill og uventede avsløringer?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det skulle ta ca tre år før jeg endelig fikk lest (hørt) JK Rowlings første roman for voksne, selv om jeg forhåndsbestilte boka i innbundet utgave på engelsk. Jeg merket meg at den fikk en litt lunken mottagelse av internasjonale anmeldere da den kom ut, men jeg likte den godt. Jeg har til og med kviet meg litt for å skrive om den, for den er kompleks nok til at jeg har litt vanskelig for å gi den en like kompleks anmeldelse.

Vi følger altså livet i den (erketypiske?) engelske landsbyen Pagford etter at Barry Fairbrother gikk hen og døde helt plutselig utenfor en restaurant. Ikke bare etterlot han seg en knust familie; han etterlot seg en tom stol (som på engelsk er betegnet som en «casual vacancy») i sognerådet. Dermed sparkes det liv i en gammel konflikt som ble holdt i sjakk av Fairbrothers standpunkt i saken. Det gjelder et område ved grensa som ble solgt til utbyggere som valgte å bygge et boligområde, Fields. Det består i hovedsak av kommunale boliger. Sett fra mange Pagfordinnbyggeres synspunkt er Fields en skamplett på den ellers så flotte byen deres, og de ser helst at feltet tilhører nabobyen slik at det «rasket» som bor i de kommunale boligene ikke lenger har rett til å gå på skole med deres egne, perfekte barn. Barry Fairbrother var Fields’ sterkeste forkjemper og hadde nok støttespillere til å sørge for at rådet ikke fikk fått igjennom noe søknad om å flytte grensen slik at Fields blir noen andre sitt problem. Med hans død blusser konflikten opp igjen, og vi får høre at han var en stabiliserende faktor på mange flere områder enn bare her.

Vi introduseres for et stort og rikt persongalleri. Barrys død går direkte inn på kona Mary og barna deres, samt vennen Colin (som har kallenavnet Putte på skolen han jobber, og som sliter med en tvangslidelse). Colin er gift med Tessa, som jobber som rådgiver på samme skole, og de har den, skal vi si problematiske, sønnen Stuart, aka «Fats». Krystal er også direkte berørt av Barrys død. Hun er fra Fields-feltet, og har en rusavhengig mor og en lillebror med uviss far i treårsalderen. Barry var den eneste som trodde på Krystal (han trente skolens ro-lag), den eneste som ikke behandlet henne som dritt fordi hun var fra Fields. Han var kort sagt livlinen hennes, og så døde han plutselig. Så har vi familien Jawanda, den eneste ikke-hvite i landsbyen. Doktor Parminder Jawanda, mor i huset, var Barrys viktigste støttespiller i rådet, og han betød mye for henne.

Nesten hele resten av den lille byen blir berørt indirekte av hans død. Fats’ venn, Andrew «Arf» Price, må med gru se sin voldelige far legge planer i kjølvannet av Barrys død, med mora Ruth og broren Paul som passive tilskuere. Og på motsatt side av Fields-saken finner vi på-alt-annet-enn-papiret-ordføreren Howard Mollison, hans kone Sherri og deres sønn Miles med hans kone Sam. Howards forretningspartner Maureen fryder seg også over tragedien, men som flere andre ikke nødvendigvis bare på grunn av Fields-saken. Det er selve dramaet, selve sladderet, de higer etter. Særlig det å sitte på informasjon vennene deres ikke har. Jo mer sjokkerende og giftig, jo bedre. Også kommer sosialarbeideren Kay flyttende inn fra utsiden med den protesterende datteren Gaia (som Andrew for et godt øye til), for å være sammen med kjæresten Gavin, som hun overhodet ikke klarer å lese.

Dette er først og fremst en kritikk av den engelske middelklassen og fasaden de er så opptatt av (dette gjelder ikke bare britene, forøvrig). På overflaten er (nesten) alt perfekt. Landsbyen er piktoresk, familiene er samkjørte og lykkelige, og alt er fryd og gammen. På overflaten. Og jeg synes at JK Rowling skriver fabelaktig om dette. Enkelte anmeldere har anklaget henne for å skrive kjedelig og langdrygt, men slik opplevde ikke jeg det. Litt treig i begynnelsen, før jeg fikk oversikt over hvem som var hvem, muligens, men ikke kjedelig. Dette er den reneste trykk-kokeren av et samfunn, og Barry var en avvæpnende karakter på flere måter enn jeg rekker å gå inn på her. Særlig skildringen av hvordan deler av landsbyen fryder seg over drama, for eksempel innledningsvis når enkelte karakterer er svært oppsatt på å være den første til å levere den sjokkerende beskjeden til noen andre. Og måten de fryder seg over det når selv venner blir offer for sladder. Jeg kjenner typen så godt. Det skal innrømmes at jeg opplevde det å flytte til Oslo fra «bygda» som en lettelse selv. Jeg har dessuten tilbragt en juleferie i en forstad i Kent (England). Riktignok et litt mer urbant område enn det som beskrives i Den tomme stolen, men man trenger ikke å befinne seg lenge i et sånt nabolag før man ser konturene av det JK Rowling beskriver. Om overfladisk høflighet, fulgt av særs ufine verbale stikk under «hyggelige» sammenkomster. Om baksnakking, falske smil, hemmelighetene og den evige konkurransen med naboene, om den peneste hekken, den dyreste bilen og den flotteste julepynten.

Nå kommer det en stor spoiler, så hvis du ikke har lest boka, anbefaler jeg deg og scrolle til du får beskjed om at det er trygt.

Jeg så tilfeldigvis en diskusjon på goodreads, angående hvem sin skyld Krystal og Robbies død er. Alle de små detaljene som leder opp til denne ultimate tragedien førte til en rekke forskjellige svar. En del skyldte på Terri, barnas mor, som ikke klarte å holde seg unna dopet. Andre skylder på en av de tre voksenpersonene som alle ser ting som burde ha fått dem til å reagere (og ville de ha reagert, hvis det ikke var snakk om barn fra Fields?). Noen skyldte på uansvarligheten til Krystal, andre mente Fats var bra idiotisk. Men til syvende og sist opplever jeg tragedien som en bitende kritikk av samfunnet generelt. Alt gikk galt her, og i nesten hvert ledd kunne noen ha gjort noe. Krystal tok et elendig valg, men gjorde det i et forsøk på å forbedre situasjonen sin, med de virkemidlene hun har tilgjengelig i sin miserable situasjon. Gavin husket ikke hendelsen i det hele tatt, han var så oppslukt av seg selv – og kanskje den mest ubehagelige personen av dem alle, etter min mening. Også var det de to kvinnene som begge hadde egne barn og som burde ha reagert når de så Robbie, men som lot det være. Det var ikke deres ansvar. Den ene uttrykte til og med avsky for Robbie og Krystal. Ingen gjorde noe. Alle er opptatt med sitt, alle er opptatt med å skyve ansvaret over på andre. Ingen bryr seg annet enn for å kunne være den første til å slarve om andre.

JK Rowling kritiserer samfunnet. Boken begynner og avsluttes med en begravelse, og jeg tror ikke (som enkelte optimister på goodreads uttrykte) at samfunnet lærte av hendelsene. Jeg tror tvert i mot at de fortsatte på helt samme måte. Kanskje i større grad. Som om tragedien som burde ha vekket dem heller sementerer rollene og selvopptattheten de sitter i. De er så oppslukt av fasade og slarving at de har mistet all medmenneskelighet. Skadefryd lyser i øynene på dem, der de samtidig tar avstand fra sin rolle i tragedien (flere er svært snare til å plassere skylden hos andre, og de tror på seg selv).

Nå kan du lese igjen!

Rowlings budskap sitter som et skudd, spør du meg. Mot slutten blir det åpenbart for min del at samfunnet ikke kommer til å endre seg. Enkelte karakterer ser riktignok ut til å ha hentet en eller annen form for positiv lærdom i hendelsene i boka (Sam, for eksempel), men bunner det i medmenneskelighet? Nei. Jo mer jeg tenker på romanen, jo bedre synes jeg den blir. Alle detaljene, alle personene som er involvert. Når gode hensikter ikke er nok, når man ikke klarer å se hva som foregår i livet til ens helt nærmeste, når passivitet leder til tragedie. Det at Barry fungerte som en slags demning, han er selve symbolet på hva et enkeltmenneske kan bety bare man vil gjøre en forskjell.

Denne romanen fortjener mer enn lunkne anmeldelser. Den er kanskje noe tung å trå i gang, men etter det er det vanskelig å legge den fra seg. Også etter man er ferdig. Deprimerende og realistisk. Den er forøvrig godt lest av Trond Brænne.

kortsagt-dentomme

Trailer til miniserien:

Andre bloggere om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Dykslektrikeren
Solgunn sitt
Knirk

Om forfatteren:
Joanne Rowling (f.1965) ble født i Chipping Sodbury, nær Bristol i England. Hun har skrevet en av verdens mest elskede serier: Harry Potter. Hun har vunnet en rekke priser, og er en av verdens mestselgende forfattere. Hun skriver også under pseudonymet Robert Galbraith, som hun i utgangspunktet ønsket å holde hemmelig. Hun har donert mye av tiden og pengene sine til veldedighet, og er særlig opptatt av barn i vanskelig situasjoner og fattigdom. Hun bor nå i Edinburgh med sin mann og tre barn.
Hjemmeside | Wikipedia | Twitter | goodreads

Konrad Sejer #1-12 – Karin Fossum

Jeg har hatt et aldri så lite Karin Fossum-maraton den siste tiden. Alle Konrad Sejer-bøkene ligger på Storytel, og jeg fikk blod på tann, so to speak. Jeg er ingen utpreget krim-leser, men jeg leste Den onde viljen (nummer 9) for et par-tre år siden. Tror jeg kjøpte den på en flyplass og leste den på reise? Jeg merket meg uansett at Fossum legger seg på en litt annen linje enn mange andre krimforfattere. Utover det var samtlige av disse nye for meg – rent bortsett fra at mamma er begeistret for bøkene og mer enn gjerne snakker om dem til alle som vil høre.

fossum

Konrad Sejer er en svært behagelig protagonist. I motsetning til for eksempel Harry Hole havner Sejer og Jakob Skarre, hans yngre kompanjong, ofte i bakgrunnen fordi Fossum mer enn gjerne vinkler historien fra karakterene som blir rammet. Sejer er høy, stødig og grå i håret. Han har i de første bøkene en svær leonberger (og jeg kjenner igjen beskrivelsene av den i Frøya, familiens leonberger). Senere skaffer han seg en grå shar pei. Han er enkemann allerede i den første boka, og har «bare» datteren Ingrid og barnebarnet Matteus. Som politimann har han ingen uløste saker bak seg. Han preges av en tålmodighet som ikke er alle forunt, og man får litt følelsen av at han finner sannheten på samme måte som vann former stein. I motsetning til ganske mange andre nordiske (og andre, for den saks skyld) skjønnlitterære politietterforskere har han ikke noe videre problem ved å holde seg innenfor loven for å løse sakene, og det er egentlig ganske befriende.

Fossum skiller seg litt ut fra det jeg har lest av øvrig skandinavisk krim. Hun setter stort fokus på menneskelige relasjoner og hvordan hendelsene rammer og påvirker mennesker. Bøkene hennes har en tendens til å handle like mye om ringvirkningene av lovbruddet som jakten på løsningen. I Drapet på Harriet Krohn (nummer 7) får vi hele fortellingen fra drapsmannens perspektiv – Sejer og Skarre er knapt med i det hele tatt. Også i Djevelen holder lyset (nummer 4) og Varsleren (nummer 10) får vi store deler av fortellingen fra den kriminelles perspektiv. Man aner noe Forbrytelse og straff-aktig i flere av bøkene, der lovbryteren med varierende hell lever med det de har gjort.

Fossum opererer i det hele tatt mye i gråsoner – gråsonen mellom den kriminelle handlingen og «folk flest» (kan folk flest begå kriminelle handlinger?), gråsonen mellom rett og galt (finnes det tilfeller der det «gale» er det «riktige»?), og gråsonen mellom mennesket og monsteret. I Den som elsker noe annet (nummer 8) blir en liten gutt funnet halvnaken og seksuelt misbrukt. Det er en svært tragisk og ubehagelig situasjon, men også her tas leseren med ut i gråsoner. Er pedofile alltid monstre? Kan pedofili nyanseres – kan man skille mellom pedofile?

Den jeg har likt minst, er nok Svarte sekunder (nummer 6). Her forsvinner ei ung jente. Tragisk sak, men jeg føler at boka trekker unødvendig ut. Sejer og Skarre bruker lang tid på å spørre de riktige spørsmålene, og saken er ganske åpenbar fra begynnelsen av. Ikke at Fossum alltid skjuler løsningen for leserne, som nevnt, men her får vi løsningen tidlig uten at det egentlig har noe for seg. De store moralske spørsmålene lar vente på seg – det samme gjelder gråsonene som får leseren til å gå i seg selv. For min del ventet jeg mest på at politiet skulle gjøre jobben sin.

Elskede Poona (nummer 5) er blant de beste i serien, synes jeg, uten at jeg kan sette helt fingeren på det i ettertid. Det er noe så dypt tragisk med det hele; Gunder som endelig har funnet ei kone for så å miste henne som ledd i en annen tragedie. Jeg så ham så tydelig for meg. Jeg følte så med ham i fortvilelsen og fornektelsen. Men ellers er det jevnt over høy kvalitet på disse bøkene. Noen av de mest ubehagelige karakterene jeg kan tenke meg trasker rundt i Fossums romaner. Eddie fra den tolvte boka Helvetesilden – jeg kunne ikke utstå ham fra det ble klart at han likte å nappe bikkja hardt i halen, og Carmen Zita for den saks skyld, gjennom dagboknotatene hennes. For ikke å snakke om Irma Funder i Djevelen holder lyset. Og Axel i Den onde viljen. Og Jonny i Varsleren (nummer 10).

Fossum har god kontroll på psyken til karakterene sine – og hun har åpenbart en forkjærlighet for de som er litt, skal vi si, annerledes. Bøkene hennes er ikke alltid spennende på den måten mange krim/thrillere prøver på; løsningen er ikke alltid overraskende – men bøkene er stort sett alltid intense. Leseren trekkes inn i dystre og ofte tragiske menneskeskjebner og kikker på alt som foregår inne i hodene deres. Det er noe intenst med det hele, tidvis nokså grotesk, helt uten at hun tar i bruk grafiske skildringer av situasjonene (hun er egentlig ganske sparsom og effektiv i skrivestilen sin). Det er det som foregår i hodene på folk som utgjør det groteske, og jeg som leser blir stadig sittende igjen med et visst ubehag. Kan det ikke bo en Irma nedi gata, kanskje? Hvordan skal jeg kunne vite det? Det er aldri godt å si hva som foregår inni hodene på folk – og Fossums persongalleri blir altså jevnt over svært troverdig.

Definitivt en serie det er verdt å følge, jeg kan jo forstå hvorfor hun omtales som Norges krimdronning i både inn- og utland. Jeg ser også i blant at folk snakker om hennes forfatterskap som et bevis på at krimsjangeren kan være mer enn bare underholdning. Det kan jeg vel egentlig også si meg enig i.

Trailer til filmatiseringen av Den som frykter ulven:

Om forfatteren:
Karin Fossum (f. 1954) er en norsk forfatter, opprinnelig fra Sandefjord. Hun debuterte allerede i 1974 med diktsamlingen Kanskje i morgen, som sikret henne Tarjej Vesaas’ debutantpris. Siden da har hun vært innom flere sjangre, og da hun i 1995 slapp den første boka om Konrad Sejer, Evas øye, fikk et stort publikum for alvor øynene opp for henne. Hun har blitt oversatt til mange språk, og blant annet vunnet Riverton-prisen to ganger i tillegg til en rekke andre priser. Flere av romanene hennes har blitt filmatisert for kino og TV.
Forlaget | Wikipedia | goodreads

Boknyhetene utgår denne uken

På grunn av tidsmangel utgår Boknyhetene denne uken.

Boknyheter #127

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

boknyheter

Ruth Rendell er død.

– Forfattere og andre kulturtopper truer med å saksøke staten.

– Dagbladet arrangerer dystopi-diktkonkurranse.

Om fantasy og den britiske lengselen til en annen verden.

9 hagebøker til inspirasjon.

– Obama styrker e-boktilbudet til lavtlønnede studenter...

– … men kan de nye tiltakene redde det stadig synkende markedet?

– En «serieforsøpler» har kastet over 600 bøker ut av bilvinduet i Colorado.

Pensjonerte superhelter.

Styrk bokbransjen ytterligere, sier Refsnes fra Spartacus forlag.

– Om å skrive dagbok i en tid der vi deler alt.

Les om det virtuelle biblioteket Babel.

ePorten.no satser på at forfattere skal få en større del av salget.

Maus fjernes fra russiske bokhandler.

Ti bøker om arbeidslivet.

Vakre bibliotek på usannsynlige steder.

– Hvordan ville verden vært om bibliotekene ikke eksisterte?

Om språket i litteraturen.

Flere forfattere trekker seg fra en PEN-galla i protest mot en hyllest til Charlie Hebdo.

– Joyce Carol Oates og Junot Díaz er blant forfatterne som har signert et opprop mot Hebdo-hyllesten.

Neil Gaiman har tatt plassen til en av forfatterne som har trukket seg.

– 18 bøker å holde utkikk for i sommer.

– Bilder av forfatteres hus.

De mest irriterende typene i lesesirkler.

Hva skal vi med Kipling?

5 bøker om flyktningkatastrofen.

– Er Salman Rushdie vår tids Voltaire?

Tumblr er et møtested for forfattere og lesere.

– Gleden ved å gjenfinne litterære perler.

– Knausgård og bandet Lemen skal åpne en norsk-amerikansk litteraturfestival i New York.


Leser nå:

The Bunker Diary - Kevin Brooks

Besøk siden 12. mars '10

  • 230,268 hits

Instagram

Work #shelfie. 📚📚📚 #vscocam #bøker #books #litteratur #literature #medicine #surgery #tidsskriftet #nonfiction #sakprosa #science #vitenskap #bokhylle #bookshelf #bookshelfporn #bookporn #medicaljournal ☔ #vscocam #rain #regn #water #vann #weather #vær #vår #spring #blue #latergram New #books: 'The Guest Cat' by #TakashiHiraide, 'The Strange Library' by #HarukiMurakami and 'The Salmon Who Dared To Leap Higher' by #AhnDohyun 📚 #vscocam #theguestcat #thestrangelibrary #thesalmonwhodaredtoleaphigher #book #bøker #bokelsker #lesehest #bokorm #bookworm #leseglede #litteratur #literature #bookporn #bookstagram #booklover #bookish #instabook #bookcoverlove I just started reading #TheBunkerDiary by #KevinBrooks. 
#vscocam #penguinbooks #penguinstagram #book #books #bøker #litteratur #literature #bookporn #bookstagram #booklover #bookish #instabook #lesetips #nrklesetips #boktips #bokorm #bookworm #leseglede #lesehest #youngadult #yalit #ya #youngadult Ny dag, nye muligheter..? 😪 #vscocam #kaffe #coffee #svartkaffe #blackcoffee #hverdag #hverdagsliv #everydaylife #work #working #jobb #jobbe #minimalism #minimalistic #minimalisme #vscocam #path #sti #walk #walking #oslo #diggeroslo #mittoslo #oslove #visitoslo #stakkarsoss #byliv #city #norge #norway #spring #vår #green #grønt #grønn #natur #nature #landskap #landscape #tree #trees #trær #tree #vscocam #oslo #diggeroslo #mittoslo #oslove #visitoslo #stakkarsoss #byliv #city #hovedstad #capitalcity #nydalen #sagene #bydelsagene #akerselva #nature #natur #path #sti #walk #walking #vscocam #oslo #oslosentrum #oslove #visitoslo #mittoslo #diggeroslo #stakkarsoss #fountain #fontene #hansken #torg #christianivshanske #christianiv #christianiatorv #arkitektur #architecture #byliv #city #vscocam #oslo #diggeroslo #mittoslo #oslove #visitoslo #stakkarsoss #byliv #city #norge #norway #spring #vår #storm #green #grønt #grønn #natur #nature #bydelsagene #sagene #akerselva #vscocam #cat #katt #pet #kjæledyr #animal #animals #dyr #dyreliv #nature #natur #hage #garden #green #grønt #grønn #catsofinstagram #pusekatt #pus #kitty #kittycat #oransj #orange
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 64 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 72 andre følgere

Bloggurat

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 72 andre følgere