Boknyheter #118

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

boknyheter

– Kagge lanserer biografien til Eirik Jensen og har aldri opplevd lignende interesse.

– Kona til skuespilleren som spiller Christian i Fifty Shades ønsker ikke å se filmen.

… men må filmskaperne finne en ny Christian i oppfølgerne?

– Camilla Läckberg tar pause fra Instagram på grunn av all hetsen hun får.

Historiens villeste litterære rykter.

– Veronica Roth jobber med ny serie.

– Markedssjef i Press savner driv og entusiasme i bokbransjen.

– Marvel møtte mye motstand da de annonserte at de skulle relansere Thor som kvinne. Hun knekker kjeven til en skurk som påstår at feminister ødelegger alt.

Harry Potter-hemmeligheter avsløres.

Poesi på Instagram.

– Du kan lese et utdrag av Fight Club 2 hos Playboy.

Hva kler barn som ikke er hvite seg ut som på World Book Day?

Yasar Kemal er død, 91 år gammel.

IS har ødelagt tusenvis av bøker i Mosul.

Bibliotek i krigsområder.

– Hvem var det egentlig som skrev den nylig oppdagede Sherlock Holmes-fortellingen?

– Hva skjedde med lad’s lit?

Nå kommer podcast fra bibliotekene.

– Dagbladet får støtte fra Fritt ord og øker satsingen på litteratur.

– 50 bøker alle barn burde lese.

9 rapporter som viser hvorfor papirboka er bedre enn e-boka.

19 ting du ikke visste om Arthur Conan Doyle.

Tips til forskjellige bokutfordringer.

Intervju med folka bak @Hotdudesreading.

Catwoman er bifil.

Hva er galt med dystopi?

– Den beste måten å forstå sensur på er å tilbringe en uke med den som sensurerer.

– Sju sprø Game of Thrones-teorier som egentlig gir mening.

Den litterære rockestjerna Knausgård.

– The Guardian har intervjuet Knausgård.

Det som ble Norge – Reidar Müller

Undertittel: om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år
Sjanger: Sakprosa
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203294693
Sider: 303
Kilde: Anmeldereksemplar

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Hva ville den norske folkesjela ha vært uten vår tilknytning til dype dalsøkk, fjorder og fjell? Eller det kalde klimaet? Og de nesten uendelige granskogene? Den norske naturen er noe vi tar for gitt – noe som bare er der. Men hva er selve landets historie? I denne boken tar forfatteren oss med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge, fra den tidligste spede starten for 2902 millioner år siden til i dag. Underveis få vi svar på en rekke spørsmål: Hvorfor ser vi ut som vi gjør – bleke og blonde? Hva kan en gammel trestokk fra en myr fortelle oss om klima, om endringer, og om overlevelse? Hvorfor har vi egentlig fjorder og fjell? Og hvor finner vi Norges aller eldste stein?
Geologen Reidar Müller byr på en annerledes reise med personlige oppdagelser og forunderlige fakta om landet vårt. Bli med på tur i fortellingen om ditt eget land! Norge vil aldri være det samme for deg etterpå.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Forventningene mine var relativt høye med denne boka. Jeg liker historie, jeg liker sakprosa, og jeg liker spesielt sakprosa som forteller ting fra en vinkel jeg ikke har hørt før. Det finnes en masse bøker om Norges historie, men jeg har aldri lest en som tar for seg historien ved å se på naturen, i et tidsrom som for det meste ikke inkluderer mennesker i det hele tatt. Idéen fenget meg som bare det, men gjennomføringen funker ikke i det hele tatt.

Geologen Reidar Müller forteller altså om Norges historie. Ikke med fokus på kultur, politikk og sosiale tendenser. Nei, han ser på bergarter, fossiler, myrer, is – og lurer blant annet på hvorfor vi er så lyse i huden og håret her oppe i nord. Norgeshistorien i et naturvitenskapelig perspektiv. Boka er delt inn i 12 kapitler (pluss litteratur- og referanselister til slutt), der hvert kapittel handler om et spesielt tema, rangert sånn ca fra yngst (nordmannen selv) til eldst (den 2902 millioner år gamle steinen). I mellomtiden hører vi blant annet om istider, om hvordan kontinentene og Norge har sett ut i fortiden, om da det eksisterte fjell som var høyere enn Himalaya på vestlandet, om enorme vulkanutbrudd i Oslo og forskjellige fossiler fra forskjellige tidsperioder.

Det er ikke så rent lite ambisiøst å pakke så mange millioner år inn i ei bok som (uten litteraturlister osv) er på drøye 250 sider. Men det kunne ha gått strålende, hadde det ikke vært for det jeg har tenkt til å ta opp nå. Og det skal sies at dette blir en subjektiv vurdering, og at mitt største problem med boka for mange andre kanskje vil være grunnen til å plukke den opp.

Here goes: Müller har lagt seg på den reportasjelignende, selvbiografiske linja med boka. Jeg skal være ærlig: jeg liker faktabøkene og dokumentarene mine fri for ting som ikke har noe med saken å gjøre. Da sier det seg selv at jeg kommer til å ha et problem med et narrativ som fortelles i førsteperson nåtid og der forfatteren har et enormt behov for å dokumentere og beskrive alt fra bilmerker, dagdrømming, sinnstemninger og hva slags klær forskerne har på seg. Det er meg revnende likegyldig at forfatteren kjente igjen «en svett Dag Undlien på tennisbanen på Ullevål», når det jeg trenger å vite er at han har greie på gener. Hvorfor må jeg vite at Biologisk institutt er en «intrikat labyrint med endeløse ganger», eller at genetikeren han skal møte «sitter inne på et trangt og avlangt kontor og er jordnært kledd, med rutete skjorte og olabukser»? Det gir meg ingenting å vite at forfatteren avsluttet dagen med å «ta trikken ned til Brugata for å ta [seg] en øl på legendariske Teddy’s Softbar.»

I kapitlet om den eldgamle steinen som danner det eldste ytterpunktet i undertittelen, får vi en skildring av hvordan han etter sigende ikke hadde planlagt turen veldig bra, så han rakk egentlig ikke å gjøre mer enn å løpe ut av bilen, ta på den (eller?), knipse noen bilder og kjøre alt for fort til flyplassen. Dette er helt ubrukelig informasjon for min del. Jeg vil ikke ha historien om den dårlig planlagte turen, jeg vil ha historien om steinen. Jeg trenger ikke (sikkert hyggelige) historier om hvordan han forsøker å engasjere barna sine i det han selv er interessert i. For meg blir det ekstraarbeid å vasse gjennom all informasjonen jeg hverken ba om eller trenger for å forstå bokens tema. Som når han på et eller annet tidspunkt beskriver at han trasker over en flåttbefengt eng i et kapittel som hverken handler om flått eller enger. Da ble jeg sittende og lure på hva han mener med det. Så han mange flått? Hvor mange flått skal til for at det er verdt å skrive ned? Var det så mange at de måtte stoppe og finkjemme kroppene sine på andre siden etter de små blodsugende jævlene? Hva er det dette kapitlet handler om igjen..? Når han forteller om da han diskuterte med en ung jord-kreasjonist da han var student, hvorfor kan vi ikke bare begrense fortellingen til hva ung jord-kreasjonister tror på og hvorfor det er relevant til faktaene han presenterer? Trenger jeg å vite at kreasjonisten studerte medisin eller at Müller satt i stua hans? Nei, jeg gjør ikke det.

Jeg blir bare distrahert. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg tas med på denne selvbiografiske reisa som Müller er på med denne boka. Det er ikke reisa hans jeg vil høre om, det er faktaene han graver opp. Jeg vil høre hva forskerne og ekspertene han møter kan fortelle meg, ikke hva de har på seg eller hva slags personer de er (med mindre det er direkte forbundet med faktaene som presenteres). Og det skal sies, dette er ikke en stil Müller har funnet på, og innen stilen gjør han det helt fint (tror jeg, da, siden jeg stritter så voldsomt i mot). Jeg kan bare ikke fordra stilen. Det er sikkert hyggelig for både forfatteren selv og de andre menneskene han beskriver, kanskje de kan humre litt over at de satt der i bilen og kjørte litt for fort, eller at den og den professoren beskrives som en geolog av den gamle skolen, men for meg er det meningsløst.

Men som jeg sier innledningsvis: dette er ganske subjektivt, og der jeg irriterer meg grønn over det jeg oppfatter som fullstendig meningsløst pjatt vil for mange andre kanskje være akkurat det som trengs for å gjøre faktaene litt mer interessante. Kanskje det nettopp er menneskeliggjøringen som gjør at folk som ikke er særlig glad i sakprosa kan finne på å plukke med seg denne. Jeg vet ikke. Men jeg vet at det plager meg vilt. Se på det sånn: jeg synes både fjell, fossiler og særlig vulkaner er dødsspennende (jeg tuller ikke, jeg elsker det), men jeg kjedet meg og/eller slet med å konsentrere meg gjennom mesteparten av denne boka.

Full pott for valg av tema, nesten tom pott for måten temaet håndteres på. Det er nok av fakta å fylle boka med. Hadde forfatteren byttet ut disse selvbiografiske skildringene med illustrasjoner og kart over hvor man kan se spor av vulkaner i Oslo, eller illustrasjoner av fossiler, kanskje hvordan skapningene og plantene så ut, så hadde jeg antageligvis anbefalt boka helhjertet. Nå sitter jeg igjen uten helt å ha fått taket på mange av de faktaene som ble presentert, fordi trådene er blandet med forfatterens eget liv og egne dagdrømmer eller tankespinnerier. Det jeg husker best fra hele leseopplevelsen er egentlig situasjoner der jeg tenkte «hvorfor i all verden forteller du meg dette?»

kortsagt-detsomble

Andre bloggere om boka:
Ellikkens bokhylle
Bokofilia
Signhilds tumleplass

Om forfatteren:
Mueller-ReidarReidar Müller (f. 1971) har en doktorgrad i geologi fra universitetet i Oslo. Han er også utdannet journalist og har jobbet i Aftenposten. Han arbeider i dag som geolog i det private næringsliv.
Forlaget | goodreads
(foto: Harald Medbøe)

Boknyheter #117

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

boknyheter

Kommentar til de nominerte til Nordisk Råds litteraturpris.

– Den lille bokhandelen som forsøker å vekke kjærligheten til afrikansk litteratur.

– Det ble Oscar til The Imitation Game for beste adapterte manus.

– Dikteren Yahya Hassan forstår den terrormistenkte dansken.

– Toni Morrison fylte år forrige onsdag. Flavorwire feirer med sitater.

– Derfor er det å lese på skjerm skadelig for kritisk tenkning.

Ni romaner som utspiller seg på mentalsykehus.

Den Gamle Bokbyen.

– Forfatteren Matt Haig beskriver hvordan han opplevde depresjon.

14 grunner til å la være å drømme om å være forfatter på heltid.

– Huffington Post anbefaler 15 Instagram-kontoer for boknerder.

– Folk som overlever i bøkene kommer til å dø i tv-serien, sier George RR Martin.

– Fans kan glede seg til en ny bok fra Dr. Seuss i juli.

– Svenskene får en ny krimfestival: Crimetime Gotland.

Kortromaner.

– Politiken har intervjuet den anonyme skaperen av tegneserien Jesus and Mo.

– Oliver Sacks, mannen bak blant annet The Man Who Mistook His Wife For A Hat, har uhelbredelig kreft. Her har han skrevet om det.

– Folk som var på premieren til Fifty Shades ble overrasket over demonstrantene som hadde samlet seg utenfor.

– En av verdens kuleste bokhandler befinner seg i Romania.

Er det for lite sex i barnebøkene?

– Selvhjelpsbøker er populære i januar – men bøkene i seg selv er en form for selvhjelp også.

– Jennifer Weiner omtaler Jonathan Franzen som «den verste internettkjæresten noen sinne«.

– Det har blitt bekreftet at ordet «Negerkonge» skal fjernes fra bøkene om Pippi.

– Den danske forfatteren Jens Andersen får Politikens litteraturpris for sin Lindgren-biografi.

En infograf om bannlyste bøker.

Her kan du lese Kino av Haruki Murakami.

– Ni radikale bøker om å være mor.

– Hvordan er det å være Professor Snape i virkeligheten?

Pharrell Williams planlegger barnebok basert på låta Happy.

– Walter Elliot snublet over en tidligere ukjent Sherlock Holmes-fortelling på loftet sitt.

Poisoned Apples – Christine Heppermann

Sjanger: Lyrikk/ungdom
Utgitt: 2014
Format: E-bok
Oversatt av:
Forlag: Greenwillow Books
ASIN: B00HLIVXPA
Sider: 128
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
In fifty poems Christine Heppermann places fairy tales side by side with the modern teenage girl. Powerful and provocative, deadly funny and deadly serious, this collection is one to read, to share, to treasure, and to come back to again and again.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Denne diktsamlingen for unge voksne kom langt opp på resultatlista under den forrige Goodreads Awards, jeg tror det var andreplass? Nysgjerrigheten min var uansett pirret, og jeg kjøpte e-boka. Jeg skjønner diktenes appell, særlig til unge kvinner og jenter, men jeg synes kanskje at forfatteren har en tendens til å være litt overfladisk og litt enkel i formuleringen sin.

Heppermann har valgt å skrive femti dikt med utgangspunkt i klassiske eventyr. Med dette bakteppet beskriver hun hvordan det er å være ung i dag – med sosiale medier, en smal definisjon på hva som er vakkert, forelskelse, vennskap og psykisk helse.

Hun har riktignok en ung målgruppe, men jeg synes hun tendenserer mot å fortelle litt ekstra i tilfeller der hun muligens har vært i tvil om leserne hennes skjønner poenget. Dette gav i alle fall meg en vag følelse av å bli undervurdert. Hun har for eksempel en viss tendens til å «avsløre poenget» i diktenes titler. Men det kan hende at det at hun ikke er spesielt vag taler til diktenes fordel for yngre og litt mindre erfarne lesere.

Jeg synes hun skinner enkelte steder, for eksempel her:

Photoshopped Poem

Some say the Before poem
had character.
This poem is much more attractive.
With the Healing Brush Tool
I took out most of the lines.
I left in a few
so it wouldn’t look unnatural.

og her:

Ugly Stepsister

Often since the ball, when the house is draped
in sleep, I put on my robe and slippers, shuffle
past the wardrobe crammed with slack gowns,
past the door to an empty attic,
down to the kitchen, where the mice linger
just long enough to decide I am still not the one

they love. No one cares if I finish off the whole leg
of lamb, the last of the pumpkin pie.
And if I sit there dreaming until morning,
the new girl Mama hired will come in
to ask if I want tea, her soot-stained face
a perfect mask of concern.

og dette, som kanskje er min personlige favoritt:

The First Anorexic

Even the bruises she loves,
those bites when her mouth,
expecting resistance, sinks to the core
where the hissing begins tempting her
to scrape the flesh from every ruddy strip.

She hurries to swallow
the seeds, the stem, the clinging leaves.
Now Eve can see beyond the garden.
Now she knows there is nothing but hunger.
Each meal will be a sweet punishment.

Diktene er definitivt ofte svært feministiske i tonen, som for eksempel i dette:

Nature Lesson

The dress code says
we must cover ourselves
in
ample pants,
skirts that reach well below
our lascivious knees,
polos buttoned over
the rim of the canyon,
a glimpse of which can send a boy
plunging to such depths
he may never climb back up
to algebra.

We say
that if a hiker strays
off the path, trips, and
winds up crippled,
is it really
the canyon’s fault?

og dette:

Rapunzel

How foolish I was to believe that
crooning my name from below meant something
more than pressing an elevator button.

They all want to feel themselves rising
higher. They all want the girl in the tower
to pour herself into their hands.

Who’s to say that, given a chance
at lower altitude, I would be different
from the rest?

Today will be the day I refuse
to lift my head from this damp pillow,
far away from the comb and the brush and the pleading
bodies always luring me down.

Men som jeg sa: jeg synes det er litt overkill med titlene. Egentlig synes jeg alle disse eksemplene hadde stått like fint – men blitt litt mindre åpenbare – uten titlene. De hadde krevd litt mer av leseren. Kanskje ikke mye, det er sant, men dog. Man får litt følelsen av at Heppermann ikke er helt sikker på at leserne skal forstå akkurat hvilket eventyr hun har hentet inspirasjon fra. Kanskje har hun rett. Jeg har mine tvil.

Jeg tror, som sagt, at disse diktene vil fremstå som svært sterke og gjenkjennelige for tenåringsjenter. Jeg vet at jeg selv for ti år siden ville ha opplevd boka som vanvittig klok. Jeg tror den vil egne seg svært godt til samtaler i klasserommet, og synes definitivt at den bør finnes på samtlige ungdomsskole- og vgs-bibliotek.

kortsagt-poisoned

Om forfatteren:
Christine Heppermann er en amerikansk forfatter og kritiker. Hun vokste opp i Omaha i Nebraska, og gikk på en katolsk skole for jenter. Hun studerte deretter litteratur og filosofi ved Trinity University i Texas, og fulgte opp med en mastergrad i barnelitteratur Simmons College i Boston og en MFA i skriving for barn og unge voksne fra Universitetet i St. Paul i Minnesota. Hun bor i New York med ektemannen, to døtre og to katter.
Hjemmeside | twitter | goodreads

Unnskyld – Ida Hegazi Høyer

Sjanger: Samtidsroman
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Tiden
ISBN: 9788210053986
Sider: 245
Kilde: Anmeldereksemplar
Nominert til Bokbloggerprisen 2014 (Årets roman).

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Denne anmeldelsen henvender seg til protagonisten. Du=hovedpersonen, han=Daniel Sebastian. Spoilere vil forekomme. Det samme gjelder banning. Leserne mine er herved advart og fortsetter på eget ansvar.

Du, ditt jævla nek.

Puh, det føltes godt å få sagt det. Det er lenge siden jeg har blitt så irritert og provosert over en protagonist som jeg ble av deg. Ikke fordi du er dårlig skrevet (det er egentlig vanligvis det som gjør at protagonister plager meg). Nei, motviljen mot deg var noe annet. Du er nemlig godt skrevet, og vi kan ikke skylde på at forfatteren ikke klarer å skape deg. Det er din feil. Din tafatte dust.

Vi skulle ikke lenger enn noen få sider inn i din versjon av fortellingen hans før noe begynte å gnage. Ja, det stemmer. Den jævla ringen. Den gnagde på fingeren din, og den gnagde langt inni sjela mi.

Gjennom hele fortellingen unnskylder du deg selv med at du var så ung. Bare en-og-tjue. Så ung, så uerfaren. Men vi vet begge at det ikke er hele sannheten. Du har et enormt behov for å hele tiden si det. Dette er ikke en spesielt lang roman, men er det et faktum du er nøye på å kile inn, så er det hvor ung du var. Men du vet at det ikke er så enkelt. Du var mer enn bare ung. Du var en tafatt pushover, og dine stadige bortforklaringer forteller meg at du vet det.

Hadde det ikke vært for den faens ringen, så hadde jeg kanskje vært mer tilbøyelig til å la deg få ha den unnskyldningen i fred, den om hvor ung du var med dine tjue-en år. Men nei. Måten du håndterte ringen på vitner om at du er 14. Pokker heller, de fleste 14-åringer ville ha sett hvor dumt det var, og de er yngre enn deg. Mye yngre.

Sånn for sikkerhets skyld spurte jeg kjæresten min, jeg, om hva han synes. Det kunne jo alltids hende at jeg var i overkant dømmende. Samtalen gikk omtrent sånn her:

«Du, David. Jeg må spørre deg om noe. La oss si at du og jeg sitter på ei strand en dag, og du tilfeldigvis har noe fiskesnøre i nærheten. Siden du ikke har noe bedre å gjøre med den, lager du en ring til meg av den, med ei knute som er ganske skarp (du vet jo hvordan fiskesnøre er. Eller? Nei? Uansett…). Jeg tar i mot og tar den på, men allerede på turen hjem merker jeg at den gnager litt. Men jeg lar den sitte på. Og tiden går. Og den gnager mer og mer. Lager hull i huden. Er vond. Etterhvert begynner det å verke, fingeren min blir hoven, og det begynner å lukte av den, og jeg må begynne å bruke plaster på jobb fordi den utgjør en potensiell helsefare for barna der. At huden etter hvert begynner å vokse rundt ringen. Ville du ha syntes dette var ok? At jeg nektet å ta av ringen?»

*stillhet*

«Lol. Nei. Det er ikke greit.»

*mer stillhet*

«Jeg hadde klippet den av deg mens du sov.»

*mer stillhet*

«Så hadde jeg forlatt deg, fordi du åpenbart er klin gæærn.»

Kjæresten min er riktignok elektroingeniør og ikke filosof, men faen heller. Skjønner du ikke hvor sykt det med den ringen er? Du unnskylder alderen din til stadighet, men du unnskylder egentlig ikke ringen. Synes du det er greit? Det er ikke romantisk, det er creepy as fuck. Du gjør et poeng av den helt til siste slutt. Og jada. Jeg skjønner. Metaforen for den gnagende tvilen. Du overser gnagingen, lar det verke, dekker over, overser lukta, helt til huden ikke kan gjøre annet enn å sluke hele monsteret.

Men uansett hvordan du snur og vender på det her: det faktum at din kjære lot deg holde på burde faen meg være et hint. Du er kanskje småsprø i kantene, men han lot deg holde på, på et tidspunkt sier han til og med at han elsker det, at fiskesnøreringen hans er under huden din. Jeg blir forbanna. Du kan faen ikke skylde på at du er en-og-tjue.

Og vet du hva? Det er ikke bare ringen, heller, som gnager på meg. Det er måten du automatisk gikk inn i en underdanig og passiv rolle fra begynnelsen av. Ja, han var litt eldre enn deg. Ja, han imponerte deg åpenbart da han kastet den kjempestore steinen første gang dere møttes. Ja, det er lett å få et lite mindreverdighetskompleks når han forteller at han har master i filosofi og hele tiden forteller sine store og komplekse idéer om verden. Du fikk stjerner i øya og begynte å bøye deg som et siv i vinden for ham, men du knakk ikke. Eller, det tok lang tid før du knakk.

Jeg vet ikke engang hva du heter. Jeg husker ikke om det nevnes noe sted i romanen, jeg tror ikke det (hvis det gjør det, så festet det seg ikke). Det blir nærmest et ekstra ledd i underdanigheten din, det at du forblir anonym i din beretning om, til, Sebastian. Du lot ham latterliggjøre deg. Du lot ham gjøre deg mindre enn du er. Jeg kan ikke annet enn å anta at du trodde på fyren – at du var enig i at hans meninger var mye viktigere enn dine. Kanskje det var det at du var så intenst forelska at det ikke engang betød noe at han ved hjelp av en setning kunne blåse deg opp i skyene, eller trykke deg ned i støvlene. Du bygget hele selvbildet ditt på hvordan du så deg selv i hans ansikt. Eller ord blir kanskje mer riktig.

Hans nærmest bipolare tilnærming til livet hadde drevet meg av skaftet. Alle de store ordene hans versus handlingene hans. Løgnene du tok ham i igjen og igjen. Da dere skapte denne fremtidige drømmen om jordomseiling, og du ser at han begynner å kjøpe fancy møbler (for ikke å snakke om skyskraperbildene). Da han kom hjem med Lady, og du undret deg over hva dere skulle gjøre med henne når dere skulle ut og seile, og han irritert svarer at det må jo finnes noen det går an å spørre om å passe henne. Hvor var du egentlig i denne leiligheten? Hvor var ditt preg? Dine møbler? Din stil? Kunne man i det hele tatt få øye på deg blant alt som var hans? Det er ikke det at man på død og liv skal møblere sammen, men jeg klarer faen ikke å se deg som noe annet enn noe fargeløst – en kameleon som skifter farge etter hans innfall.

Greit. Motviljen mot deg vippet over litt over i sympati når du endelig begynte å oppføre deg som en voksenperson. Det tok sin tid, men når du endelig står der i leiligheten, har endevendt den for å finne hemmelighetene, for å finne hva det nå enn er som skjuler seg, så fikk motviljen min en knekk. Plutselig hadde jeg nesten lyst til å kjøpe unnskyldningen din om at du er så himla ung (men så huska jeg ringen). Når du har funnet alle regningene, ramponert leiligheten, prøver å rive opp deler av gulvet. Da kunne jeg nok ha funnet på å stryke deg over ryggen.

Du måtte åpenbart dele fortellingen om dere – om Sebastian. Du forteller den til ham. Du kaller hele greia Unnskyld. Unnskyldningen gjennomsyrer det språklige, det er med både vemod og tristhet at du skildrer forholdet dere hadde; det altoppslukende og besettende som gjorde at dere ikke trengte andre mennesker. Det er lett å være etterpåklok, og det er lett for meg å sitte på utsiden å kalle deg et jævla nek. Men språkføringen forteller meg at du vet at anklagene mine ikke er bak mål. Språkføringen forteller meg også at du fortsatt føler på usikkerheten, og at du fortsatt har et behov for å forklare deg selv, komme med en grunn for hvorfor du gjør det du gjør. Heldigvis er det nok allikevel fortsatt håp for deg.

Det var enkelte ting som skurret med selve handlingen, puslespillbrikker som ikke helt passet inn (gutten i barnehagen? Badekarscenen? Det sirlig organiserte økonomiske rotet?), men jeg var så opptatt av å være provosert av protagonisten at jeg ikke en gang orket å ta tak i det. Takk til Høyer som har skrevet ei bok som fikk meg til å forlate senga kvart over 2 på en natt til mandag for å finne flere klistrelapper til steder jeg måtte huske, og som gjorde at jeg til stadighet diskuterte den i retning David (ikke så mye med, for han har ikke lest den), og som gjorde at jeg måtte skrive en anmeldelse rettet direkte til protagonisten fordi jeg ikke var ferdig med henne, akkurat slik som hun måtte skrive til Sebastian fordi hun ikke var ferdig med ham.

Unnskyld er en av tre nominerte til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien årets roman. Du kan lese mer om prisen her, samt finne en oversikt over hvem som har skrevet om boka på sine blogger her.

kortsagt-unnskyld

Om forfatteren:
Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk, har røtter i Lofoten, og er oppvokst i Oslo. Hun har studert sosiologi. Hun debuterte i 2012 med Under verden. Nå skriver og bor hun i Oslomarka.
Forlaget | goodreads
Foto: Susanne Horn

Den røde pest – Jack London

24871044Også kjent som: Den skarlagensrøde pest
Sjanger: Post-apokalypse/klassiker
Utgitt: 1971 (først utgitt: 1912)
Format: Lydbok
Oversatt av: Oddvar Nilsen
Forlag: Lydbiblioteket/Cappelen Damm
ISBN: 9788202458126
Spilletid: 1 time, 49 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
En pest har ført menneskene tilbake til en primitiv tilværelse. Det den gamle mannen forteller om en høyt utviklet teknikk før krigen lyder for den nye generasjonen som ren fantasi.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette er intet mindre enn en av verdens første endetidsromaner. Den ble først publisert i 1912, og forfatteren ser for seg at verden blir rammet av en pest hundre år senere. Det vil si for et par år siden. Vi må dog enda 60 år til inn i fremtiden, til 2073, før vi finner bokas forteller. Den gamle mannen er den siste linken til tiden før alt gikk til helvete, og dette er hans nostalgiske og vemodige tilbakeblikk på alt som gikk tapt.

Jack London var riktignok blant de første som skrev denne typen fortellinger, men jeg må også si at det nok er det som gjør romanen interessant – ikke nødvendigvis innholdet i seg selv. Det er en ganske stillferdig fortelling som knapt er lang nok til å kunne kalles en roman. Den gamle mannen ser på det uskolerte og primitive barnebarnet sitt – og han skjønner at han må gripe sjansen og fortelle om hvor fantastisk verden var før pesten sveipet over verden.

Fortellingen har ingenting å tilby som jeg ikke har hørt før (sånn rent bortsett fra å være først ute). Protagonisten opplevde og overlevde samfunnets kollaps: først pesten, så anarkiet, så ensomheten. Han opplevde tapet av teknologien og av høykulturen, og i 2073 sitter han igjen i et primitivt stammesamfunn han ikke klarer å betrakte uten en viss tristhet. Han ser alt som mangler. De unge derimot klarer ikke å se for seg alt den gamle gubben babler om. Det høres ut som det rene, skjære tull. Ungguttene tar enhver sjanse til å latterliggjøre det den tidligere professoren sier – for den teknologien og høykulturen som beskriver er meningsløst i samfunnet som har oppstått.

Jack London byr ikke på noen overraskelser for den moderne leser, og jeg klarte heller ikke å engasjere meg spesielt mye. Protagonistens fortelling er helt som forventet, helt ned til detaljene rundt hvordan den gamle mannen overlevde. Den er dessuten nokså stillestående i sin form, og byr dermed heller ikke på noe som øker pulsen på leseren.

Forfatteren bruker ikke spesielt mye tid på å forklare detaljer rundt sykdommen og teknologien som forsvant. Han beskriver en tid der vi kunne se små skapninger i et mikroskop; en tid der vi kunne vaksinere og beskytte oss mot bakterier og virus. Han nevner også damp, som i dampkraft. Jeg tror denne vagheten bidrar til at romanen tross alt er fullt leselig den dag i dag, fordi den ikke låser seg fast i akkurat hvilken type teknologi og hva slags kultur som gikk tapt i 2013 (sånt er ikke alltid like lett å forutse). Sånn sett er den overraskende moderne.

Jeg anbefaler den videre som en kuriositet av sin tid. Handlingsmessig kan jeg ikke annet enn å trekke litt på skuldrene.

kortsagt-denrødepest

Om forfatteren:
John Griffith Chaney, aka Jack London, (f. 1876) var en amerikansk forfatter, journalist og aktivist. Han var en av de første som gjorde litteratur publisert i tidsskrifter populært, og en av de første som høstet så stor suksess at han kunne leve av å skrive skjønnlitteratur. I 1885 oppdaget han romanen Signa, som han senere ga deler av æren for hans interesse for litteratur. Han prøvde også lykken under det såkalte Klondike Gold Rush. Han giftet seg med Bessie i 1900, og de fikk to barn sammen, men ekteskapet varte bare fire år. Han giftet seg så med forfatteren Charmian i 1905. Han var førti år gammel da han døde i 1916.
Wikipedia | goodreads

Boknyheter #116

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

boknyheter

Fifty Shades slår Ringenes Herre.

– Brann- og redningsetaten er forberedt på både det ene og det andre i disse Fifty Shades-dager.

Fem absurde Fifty Shades-produkter.

– Harper Lee og E.L. James dominerer topplista for e-boksalg.

Her er bøkene som ble mest forhåndsbestilt under årets Mammutsalg.

En fargerik tilnærming til Infinite Jest.

Har forfattere et ansvar for å skrive om noe spesielt?

– Litteraturhussjefen ber folk om ikke å la seg skremme av terroren.

– Dikteren Philip Levine er død.

Et møbel forkledd som bok.

– Arthur C Clarke så for seg både e-post og smarttelefoner på 1970-tallet.

– Svenska Dagbladet lar leserne stemme frem hvilke bøker som skal anmeldes.

– Alaa Al Aswany sier at det alltid er farlig å være forfatter.

– Blant de nominerte til årets Sørlandspris finner vi en 90 år gammel debutant.

Når to kunstnere bestemmer seg for å date i 40 dager.

– Er kultur noe som er forbeholdt rik ungdom i disse dager?

Kortlista til «den arabiske Bookerprisen».

Glem Ibsen!

Historien om Ringen. I Ringenes Herre-trilogien, altså.

Om Edith Pearlmans fortellinger.

Vi som elsker papirboka.

– Forfatteren Assia Djebar er død.

Hva er egentlig autentisitet?

– Hva forteller egentlig historien oss om fortiden?

Historien om Slur.

– Jonathan Franzen provoserer. Igjen.

– Folk stjeler bibler i så stor grad at bokhandlene i Oslo må låse dem inne.

Derfor er bøker din ene, store kjærlighet.

Om homofili på Grønland.

Juritzen var første ikke-eiende forlag til å lande en avtale med Bladcentralen.


Leser nå:

A Feast For Crows - George R.R. Martin

Besøk siden 12. mars '10

  • 220,724 hits

Instagram

#rose #roses #roser #vscocam #blomster #flower #flowers #blomst #plant #plante #planter #plants #natur #nature #fairtrade #soft #pink #white A picture from last year.

#vscocam #bluesky #blåhimmel #norway #norge #høst #autumn #fall #høstfarger #natur #nature #landskap #landscape #visitnorway #ullensaker #akershus #field #jorde #åker #låve #barn #countryside #pålandet #road #vei #latergram #skog #woods #forest When your flat is kind of #cold, and you make a cup of #tea, and then as you walk across the floor to sit down, you unknowingly #walk into a patch of sunlight on the floor, and it's #warm, and you end up standing there in silence, soaking it up and drinking your tea. 😌 (The picture is from a few days ago, it's snowing and raining today.) #vscocam #light #sunlight #floor #gulv #solskinn #sun #sol #føtter #feet #happiness #lyķke #peaceful #contrast #kontrast #shapes #shape #pattern #mønster #enjoy #enjoyment #glede #quiet #stillhet I am currently reading the fourth book in George R.R. Martin's A Song Of Ice and Fire series: A Feast For Crows.

#vscocam #currentlyreading #Lesernå #fantasy #books #bøker #bok #book #litteratur #literature #bookporn #bookstagram #booklover #bookish #instabook #lesetips #boktips #nrklesetips #bookworm #leseglede #lesehest #asoiaf #GeorgeRRMartin #afeastforcrows #streetart #vscocam #panda #art #kunst #oslo #diggeroslo #visitoslo #mittoslo #oslove #stakkarsoss #hovedstad #capitalcity #norge #norway #visitnorway #green #grønt #sagene #bydelsagene #detailsofoslo #latergram #bergen #bergenby #fløyen #vscocam #natur #nature #landskap #landscape #visitnorway #visitbergen #city #by #bluesky #blåhimmel #house #houses #hus #arkitektur #architecture #mountain #fjell #latergram #Bergen #bergenby #visitnorway #visitbergen #city #by #bluesky #blåhimmel #architecture #arkitektur #people #folk #mennesker #street #gate #måke #seagull #tre #tree #byliv #bright #fargerik #pastell #latergram #oslo #diggeroslo #mittoslo #oslove #visitoslo #byliv #stakkarsoss #hovedstad #capitalcity #vscocam #Bjølsen #bydelsagene #sagene #sunset #solnedgang #skyporn #himmel #sky #skyer #cloudporn #silhouette #silhuett #industrial #architecture #arkitektur #latergram #bergen #nature #natur #landscape #landskap #bluesky #blåhimmel #vscocam #norway #norge #mountain #fjell #house #houses #hus #arkitektur #architecture #visitnorway #visitbergen #city #by New #books: - Explorer: The Mystery Boxes (anthology)
- In Real Life by Cory Doctorow and Jen Wang
- Merkelig vær i Tokyo (in english: The Briefcase / Strange Weather In Tokyo) by Hiromi Kawakami
- Wolf In White Van by John Darnielle

#bøker #bok #book #litteratur #literature #bookporn #skjønnlitteratur #bokorm #bookworm #leseglede #lesehest #newbooks #bookstagram #booklover #bookish #instabook
Read the Printed Word!

2015 Reading Challenge

2015 Reading Challenge
Julie has read 26 books toward her goal of 100 books.
hide

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2014!
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 69 andre følgere

Bloggurat

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 69 andre følgere