En smakebit på søndag #30: Livet

En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen. Vanligvis samles linker til alle innleggene hos Flukten fra virkeligheten, men akkurat nå tar Mari bloggpause i anledning jula. Jeg legger ut en smakebit allikevel!

Skjønnlitteraturen har blitt liggende urørt her hos meg de siste dagene. I uken som gikk hadde jeg en hjemmeeksamen, og i morgen har jeg en muntlig eksamen, så i dag får dere et dikt istedenfor et utdrag fra en bok. Diktet er skrevet av den finsksvenske Edith Södergran, som døde i en alder av 31 i 1923. I 1916 mistet familien det meste av personlige eiendeler, og Södergrans liv var i tillegg til fattigdom preget av sykdom (tuberkulose). Disse vanskelighetene kommer til syne i de fleste av diktene hun skrev, og hun fikk dessverre ikke særlig mye oppmerksomhet mens hun var i live. I dag huskes hun derimot som en foregangskvinne innen modernismen. Diktet jeg skal dele med dere heter Livet:

Jag, min egen fånge, säger så:
livet är icke våren, klädd i ljusgrön sammet,
eller en smekning, den man sällan får,
livet är icke ett beslut att gå
eller två vita armar, som hålla en kvar.
Livet är den trånga ringen som håller oss fången,
den osynliga kretsen, vi aldrig överträda,
livet är den nära lyckan som går oss förbi,
och tusende steg vi icke förmå oss att göra.
Livet är att förakta sig själv
och ligga orörlig på botten av en brunn
och veta att solen skiner däruppe
och gyllene fåglar flyga genom luften
och de pilsnabba dagarna skjuta förbi.
Livet är att vinka ett kort farväl och gå hem och sova…
Livet är att vara en främling för sig själv
och en ny mask för varje annan som kommer.
Livet är att handskas vårdslöst med sin egen lycka
och att stöta bort det enda ögonblicket,
livet är att tro sig vara svag och icke våga.

Sterk kost fra en ung dame… Flere av diktene hennes kan leses her.

Årets siste eksamen (+en klagesang)

Da var semesterets siste eksamen unnagjort, og det gikk greit. Jeg hadde valget mellom å analysere Petrarcas sonett 343 og sette den inn i en litteraturhistorisk sammenheng eller å analysere en del av Moliérs Misantropen, og sette utdraget i sammenheng med resten av stykket. Valget var greit, for jeg hadde ikke lest Misantropen (selv om jeg synes jeg burde det), så det ble sonett-analyse på meg. Og om jeg skal være helt ærlig så hadde jeg bare skumlest gjennom den sonetten her… Men når man tar seg tid til å analysere blir dikt straks mye vakrere:

Eg minnest augo to som var min fagnad,
eit gullanhår som bøygde nakken løyst,
ei engleblid og stillsleg lita røyst
som var meg mykje kjær, og no er tagna.

Og endå lever eg, og ber min lagnad!
Å, longe låg mitt hjarta kvidefrøyst,
om ikkje tidt ho kom og gav meg trøyst
når morgonklåren over fjellet dagna.

Å sæle møte mellom deg og meg!
Så trutt ho lyder på mi lange soge
om lengt og saknad i eit einsleg sinn!

Og dagen lyfter sterk sin blanke boge
når stilt ho skrid sin kjende heimanveg
med slørde augo og med gråt på kinn.

Det kan i blant være tungt å lese eldre dikt. Jeg er ikke noe diktmenneske, særlig ikke når det gjelder moderne dikt. De har jeg ofte litt vanskelig for å forstå. Men de eldre, klassiske diktene er kjempevakre om man tar seg tid til å lese og ta til seg symbolikken. Synes nå jeg! Analysen gikk greit nok, tror jeg, jeg fikk da skvist nesten 8 sider ut av de linjene der, så jeg får si meg fornøyd med det. (Jeg ser jo så klart i ettertid hva mer jeg kunne ha skrevet om osv. Det nytter dog ikke gråte over spilt melk.)

Francesco Petrarca, mannen hvis sonett jeg fikk bryne meg på helt til slutt på dette skoleåret.

Men jeg har en liten klagesang.

Det er forkjølelsessesong, og det er greit nok. Folk blir forkjølet, og litt snufsing må man rett og slett bare regne med. Men jeg havnet foran et ekstremtilfelle. Uflaks. Hunkjønnet som satt bak meg var på høyden av sin forkjølelse. Du vet, den dagen du rett og slett ikke hadde gått på forelesning vanligvis. Og dette er fortsatt greit nok – dette er tross alt eksamen. Men så er det forskjellige måter å oppføre seg på da. Hun bak meg bråkte. Med alt hun drev med, ikke bare med snufsing hvert tiende sekund og høylytt snyting hvert tiende minutt (og hvesing istedenfor pusting). Hun knitret med matpapir, dunket pennen i pulten, skjøv ting rundt på pulten, raslet med papirer. Og jeg har enda ikke kommet til det verste. Hun klarte nemlig ikke sitte rolig med beina. Hun klarte med jevne mellomrom å sparke borti stolen min, og hver gang hun byttet beinstilling smalt hun foten i gulvet (dvs ofte). For ikke å snakke om de konstante rykningene bena hennes foretok seg. Og da mener jeg de rykningene man gjør når man sitter og er nervøs osv. Greit nok. Men jeg som satt foran henne opplevde det hele som små jordskjelv (mykt gymsalgulv). Jeg var tidvis mye mer oppmerksom på alt det hun bak meg foretok seg enn jeg var på analysen, og det irriterer meg grenseløst. Selv da hun skulle gå, bråkte hun. Slang sekken tungt på både stol og bord, mer knitring, skyving, rasling – også avsluttet hun det hele med å dunke stolen høylytt mot pulten og trampe avsted.

Så til alle dere som kjenner dere igjen i den beskrivelsen der: Det hadde vært veldig fint om dere kunne være litt mindre bråkete. Akkurat det handler faktisk om respekt. Takk.

(Jada, det er lov å være forkjøla på eksamen. Det er alt det andre jeg klager over.)

Og med klagingen ute av bildet: Nå er det endelig juleferie for meg også! Det skal jeg feire med å vaske leiligheten.

Horats’ Ode 3.30

Til Melpomené

Høgre ris det, mitt verk, enn pyramidars tind,
bronse varer visst, men mitt verk har lengre liv;
ikkje regn med sitt slit, stormar med tunge slag
vinn å tyna det ut, meire enn år på år
i uteljande mengd, tida i stendig straum.
Aldri heilt skal eg døy, mykje av meg slepp fri
grav i mold og i aur, sjølv vert eg gong på gong
ny ved heidrandre rop, alt medan tagal møy
stig med øvsteprest opp vegen til Kapitol.
Folk vil seia om meg: Han vart fødd i eit land
Daunus styrde, og han voks mellom bønder opp,
der Aufidus i stryk renn gjennom turrlendt mark.
Frå så einfelde kår kom han som førde fyrst
Frå Æolia hit songar for oss i dikt.
Tal no, Melpomené, æra som heil er di;
bind óg fritt kring mitt hår delfiske lauv til krans.

oversatt av Johannes Gjerdåker

Han var jo inne på noe, denne romerske dikteren Horats, for jeg sitter nemlig og analyserer diktet hans 2000 år senere. Diktanalyse er vel ikke akkurat min sterkeste side, så det er jo en aldri så liten utfordring. Men vi får tro det går bra. Analysen teller jo “bare” 1/3 av endelig karakter i faget, så ikke noe stress der. Eeeh…

Siden litteraturemnet har slukt det meste av min oppmerksomhet i det siste, henger jeg jo et godt stykke etter i nyere norsk historie, da. Hjalp lite at jeg skulle bli skikkelig forskjøla og ubrukelig i halvannen uke i begynnelsen av semesteret. Men jeg satser på å kunne ta igjen dette litt nå etter at jeg er ferdig med denne analysen. Det kan være vanskelig å henge med i alle fag når det er obligatorisk eller praktisk undervisning i noe/alt. Da blir rett og slett noe nedprioritert hos meg. Til i dag skulle jeg for eksempel ha lest 20 tettpakkede sider om norsk arbeidslivshistorie, men det har jeg visst ikke fått tid til. Så vi får tro at denne “muntlige treningen” vi skal gjennom i dag går stille for seg for min del…

Nesten i rute med faglitteraturen i litteraturemnet. Det er verre med de skjønnlitterære klassikerne... Men de kan strengt tatt leses på senga i ro og mak frem til eksamen. Håper jeg...

Poenget er uansett at jeg lever. Tett timeplan og litt annet å drive med på fritiden (i tillegg til å lese pensum) skviser bloggen litt ut. Men jeg har nå fått lest enda et par hundre sider i Kafka på Stranden, så en eller annen gang skal jeg vel bli ferdig og få anmeldt den. Det går sakte når man bare har tid og samvittighet til noen sider om gangen, men det går i allefall fremover! Vanskelig å si noe om Murakami og skrivestilen hans foreløpig – men jeg liker det! Han har det med å pirre nysgjerrigheten min. Kommer sterkere tilbake når jeg har lest ferdig boka og har klart å samle tankene!

Et dikt

Dikt 2 av Catullus

Spurv, du som er min kjærestes yndling,
som hun liker å leke med og holde i fanget,
du som hun frister med fingeren sin,
så du hakker til med grådige bitt,
hun, den skinnende, som er mitt begjær,
du som hun pleier å more seg med,
hennes lindring og store trøst
når den sterke gløden har kjølnet:
Kunne jeg leke med deg slik som hun gjør
og fjerne alle plager og sorger,
ville det være en like stor glede
som gulleplet var for den unge jenta
da det endelig løste hennes knyttede belte.

Bilde funnet her. Les gjerne Catullus på engelsk her.

Den Yngste – Ingvill Solberg

Sjanger: Lyrikk
Originalspråk: Norsk
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205398139
Sider: 45

Jeg kan like gjerne innrømme det med en gang. Jeg er ikke særlig god på lyrikk. Utover det som var obligatorisk i grunnskolen kan jeg ikke skryte på meg å ha lest noe særlig. Jeg er ikke helt komfortabel med sjangeren, og føler at de som elsker dikt forstår noe som jeg går glipp av. Så det var med skrekkblandet fryd at jeg så at Beate sendte meg denne boken sammen med boka jeg vant i konkurransen hun hadde for en tid tilbake (Tusen takk!). En kan kanskje si at jeg fikk prestasjonsangst, jeg vet ikke en gang hvordan man skal lese dikt. En og en? Alt sammen?

Etter at boka hadde ligget på senga mi en liten stund hoppet jeg i det. Boka er delt i 3 deler og beskriver hvordan det er å være den yngste. Her får vi innblikk i følelsene lillesøsteren sitter igjen med når storesøsteren klarer alt, og til brødrene som beskytter henne mot farer. Det er både sårt og nært, og jeg kan ta og føle på stemningen dikteren får frem. Det er en vakker helhet i samlingen.

Jeg tror kanskje jeg skjønner dikt litt allikevel. Her har jeg nok undervurdert meg selv. Jeg fant min personlige favoritt på side 37:

Jeg svømmer mellom
de hule steinene. Jeg følger
etter de store stimene,

gjennomsiktige, blanke
fisker. Min tanke
løser seg opp i vann.

Det er ingen som tvinger meg
ned. Det er ingen
som drar meg opp.

Jeg er eldst i søskenflokken min. Jeg kjenner så inderlig igjen familiedynamikken som blir skildret, selv om jeg står på motsatt side av den yngste. Forfatteren selv er å finne på bloggen Lille Søster.

Gratulerer med dagen!

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.
Og den saganatt som senker,
senker drømme på vår jord.

Resten

Du ska itte trø i graset

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og ei meining
du lyt sjå og tenkje på.
På guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du ska itte røre reiret,
reiret er ei lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut si vare varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte setta snuru
når du sir et hara – spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

- Einar Skjæraasen

Dette diktet minner meg om da jeg var liten. Mamma malte det på en bjelke i taket, så hver gang jeg spiste ved kjøkkenbordet satt jeg og leste diktet om og om igjen. Synes det er så fint!

Verdens poesidag

Gjennom Bokdamas blogg fant jeg ut at det er verdens poesidag i dag! Nå er jeg ikke nødvendigvis noen racer på poesi, men tenkte allikevel jeg skulle dele et par vers fra Olaf Bulls Metope (klikk på linken for diktet i sin helhet):

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mod kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en annen,
likesaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ét: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridsømme sind!

[...]

«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve
paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten mig!
Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

[...]

Dramatisk! Det var i en norsktime en gang på videregående jeg ble gjort oppmerksom på dette diktet, og det ble sittende. Del et dikt, du også!