Hver fredag skriver jeg litt om en forfatter. Er du nysgjerrig på hvem jeg har skrevet om før, finner du en komplett oversikt her. I dag skal det handle om en av Norges store litterære stoltheter:
Knut Hamsun
Knut Hamsun, født 4. August 1859 som Knud Pedersen, tilbragte sine tre første barneår på gården Garmostrædet i Lom (bygget er nå kjent som Hamsunstugu). Deretter flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. Som niåring flyttet han inn hos den strenge og konservative onkelen sin, og han trivdes meget dårlig. Dette resulterte i at han som femtenåring flyttet ut igjen.
Etter bare 252 dager i skolen gav han opp. Tre år senere, i 1873, flyttet han tilbake til Lom og bodde hos en onkel som drev en landhandel. Her fikk han sin første arbeidserfaring som krambugutt. Etter at han ble konfirmert i 1874, begynte han å leve et relativt omflakkende liv med småjobber som blant annet handelsbetjent, skomaker, skolelærer og veiarbeider. Det var på denne tiden han gav ut en heller mislykket debut, Den Gaadefulde, og han pakket etter dette sakene sine og flyttet til København. Han slo dog heller ikke igjennom her, og reiste snurt tilbake til Norge igjen.
I 1882 reiste han for første gang til USA. Han reiste som en helt vanlig immigrant, og ble rådet til å ta vanlig arbeid. Dette resulterte i jobber som grisepasser, jordarbeider, handelsbetjent, kontorarbeider, konduktør foredragsholder, sekretær og journalist. Grunnen til at han i 1884 reiste tilbake til Norge var fordi han trodde han kom til å dø av bronkitten han hadde pådratt seg. Da han kom seg igjennom denne, gikk turen tilbake til USA i 1886. Som mange andre immigranter, ble Hamsun dypt skuffet over den såkalte amerikanske drømmen og løftet om at livet skulle bli fantastisk i USA. Han mente at USA var blitt et pengevelde, og at kapitalen – ikke folket – tok beslutningene. Han møtte blant annet forfatteren Mark Twain, samt anarkistene Arne Dybfest og Kristen Cecilius Krøger Johansen. Hans foredrag ble etterhvert kjent for å være preget av dette.
I 1888 slo Hamsun seg ned i København. Her satte han seg ned med det som senere skulle bli verket Fra det moderne Amerikas Aandsliv, et angrep på amerikansk levesett, politikk og kunst. Hans sympati for anarkistene kom klart frem, og anmelderne kalte han blant annet aristokratisk-anarkistisk. Samme året ble første delen av romanen Sult publisert i tidsskriftet Ny Jord. Den ble publisert anonymt, og den høstet store spekulasjoner rundt hvem denne merkverdige forfatteren kunne være. Det var Dagbladet som etterhvert avslørte at det var Hamsun, og året etter lå hele Sult klar. Forfatteren fikk endelig sitt litterære gjennombrudd. Etter gjennombruddet bega Hamsun seg ut på en rekke kontroversielle foredrag, der han blant annet gikk til angrep på “De fire store”, det vil si Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie.
Fra 1899-1900 reiste Hamsun østover, gjennom Finland, Russland og deretter Georgia, Kaukasus til han endte i Tyrkia. Reisen inspirerte han til å skrive Dronning Tamara i 1903, et teaterstykke som handler om forholdet mellom kristne og muslimer. Hans siste roman, På Gjengrodde Stier (1949) inneholder også glimt fra reisen.
Hamsuns første kone var Bergljot Bech, som han fikk datteren Victoria med. Ekteskapet tok slutt i 1906, og han giftet seg på ny i 1909, denne gangen med skuespilleren Marie Andersen. Hun var 22 år yngre enn han, men ekteskapet varte livet ut. I 1918 kjøpte han Nørholm, en gård utenfor Grimstad. Som hovedpersonen i hans Markens Grøde, ville han også leve på å dyrke jord. Han gikk i underskudd hvert år med gården, men kunne leve på forfatterskapet, som siden Sult hadde fått internasjonal oppmerksomhet.
Det kan skrives flere sider om Knut Hamsuns politiske forhold til Tyskland og nazismen, men jeg holder meg til hovedpunktene i denne artikkelen. Hamsun var meget glad i Tyskland og tysk kultur. Han var negativ til den britiske holdningen, og mente at de gjorde alt de kunne for å trykke det britiske folket ned. Spesielt Boerkrigen gjorde inntrykk på Hamsun, da den virket som en slags David mot Goliat, der britene representerte den onde. Dessuten hadde Hamsun et enormt publikum i Tyskland, men ble aldri spesielt populær i England. I tillegg var han, som vi kan se helt tilbake til hans tid i USA, negativt innstilt til kapitalisme, industrialisering og det moderne demokrati.
Selv om Norge forble nøytrale under første verdenskrig, opparbeidet Hamsun seg sterke negative følelser mot kommunisme og stalinisme. Gjennom 30-tallet finner vi tydelige spor etter en fascistvennlig holdning hos forfatteren. Han hadde støtte fra den politiske høyresiden i sine synspunkter på denne tiden. Han tok blant annet offentlig avstand fra tildelingen av Nobelsfredspris til den spiondømte tyske pasifisten Carl von Ossietzky. 33 forfattere, med Sigrid Undset i spissen, var meget kritiske til Hamsuns angrep på Ossietzky.
Da andre verdenskrig var et faktum, var Hamsun plaget av hørselsvikt, og hadde vanskeligheter for å høre hva som ble sagt på radioen. All sin informasjon fikk han derfor fra NS-organene Fritt Folk og Aftenposten. Han publiserte en rekke tyskvennlige artikler, og fremmet generelt en positiv holdning til den tyske siden av krigen. Han oppfordret til å legge ned våpnene og støtte den tyske kampen mot britisk tyranni. Han møtte Goebbels i 1943, med det resultat at han senere sendte sin nobelprismedalje i gave. Til tross for støtten han gav Tyskland, henvendte han seg ved flere tilfeller til dem for å få frigjort arresterte nordmenn.
Da krigen var over, ble han satt i husarrest i huset sitt, før han ble overført til Grimstad sykehus, deretter Landvik Gamlehjem, så en tur innom psykriatisk sykehus før han igjen fikk returnere til sitt hjem i 1947. Under rettssaken ble det blant annet hevded at Hamsun var medlem av Nasjonal Samling (NS), men dette ble aldri bevist. Han ble dømt til å betale 475 000 kr i erstatning, men dommen i herredsretten ble avsagt under dissens fra fagdommere. Erstatningen ble senket til 325 000 kr, men ruinerte familien nesten fullstendig. Under sine siste år klarte han å fullføre På Gjengrodde Stier, og han døde i sitt hjem den 19. februar 1952.
Hamsuns litterære innflytelse på moderne europeisk og amerikansk litteratur kan vanskelig overvurderes. Ernest Hemingway uttalte at Hamsun “lærte han å skrive.” Nobelprisvinneren Isaac Bashevis Singer sa i 1967 at Hamsun er “med alle sine sjatteringer den moderne, skjønnlitterære prosalitteraturs far – hans subjektivitet, hans fragmentarisme, hans bruk av retrospeksjon, hans prosalyrikk. Hele den skjønnlitterære skole i det 20. århundre skriver seg fra Hamsun”, mens Sigurd Hoel mente at “det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge”. Hamsun var Hermann Hesses yndligsforfatter. I tillegg har Thomas Mann, Franz Kafka, Maxim Gorkij, Stefan Zweig, og Henry Miller gitt uttrykk for at de står i gjeld til Hamsuns forfatterskap og at de forsøkte å skrive som ham. Albert Einstein uttalte at Knut Hamsun var “et av tidens største mennesker”.
For fullstendig bibliografi og mer informasjon, se her og her.
Nyeste kommentarer