Monsteret kommer – Patrick Ness og Siobhan Dowd

Illustrert av: Jim Kay
Sjanger: Fantasy/ungdom/barn
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Format: Innbundet
ISBN: 9788202366025
Sider: 216
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. I går var det Eirinsurr som skrev om boka, i morgen skal Marielle skrive, men i dag er det min tur!

****
Om boka: Monsteret kom like etter midnatt. De kommer gjerne på den tiden. Men monsteret som kommer, ligner ikke på det som Conor har hatt mareritt om. Han har hatt det samme marerittet hver eneste natt siden moren begynte med behandling for kreft. Det monsteret som kommer sju minutter over tolv, er helt ulikt monsteret i drømmen. Det er gammelt, nesten forhistorisk, og det er rasende vilt. Det forteller at det ønsker seg noe av Conor. Det farligste av alt: sannheten. Den prisbelønte forfatteren Patrick Ness har fullført historien Siobhan Dowd startet på, men ikke fikk tid til å fullføre fordi hun selv ble rammet av kreft og døde. Monsteret kommer er en dypt rørende bok, skrevet av to av ungdomslitteraturens fremste forfattere. Gjennomillustrert av Jim Kay.
****

Jeg har den dystopiske Chaos Walking-trilogien til Patrick Ness stående i bokhylla, uten å ha kommet så langt at jeg har fått lest dem. Etter å ha sett hva Ness har fått til i denne FANTASTISKE fortellingen, rykket de kraftig opp på leselista.

Monsteret kommer (orginaltittel: A Monster Calls) er et prosjekt den britiske forfatteren Siobhan Dowd startet på men aldri fikk fullført fordi hun ble rammet av kreft og døde. Patrick Ness plukket opp stafettpinnen og fullførte boka, som skildrer den tretten år gamle Conor og hans vanskeligheter med å takle at mamma har blitt rammet av kreft. En natt dukker monsteret opp i hagen, og fra da dukker det opp klokken 12:07 de gangene det kommer. Conor er selvsagt gammel nok til å vite at monstre ikke finnes (bare unger tror jo på monstre!), men har vanskelig for å forklare hvorfor drømmene om monstret etterlater fysiske spor, for eksempel på rommet hans. Hva er det monsteret vil med ham?

Illustrasjon: Jim Kay, s. 10 i "Monsteret kommer"

Først må jeg bare si at jeg har funnet en ny favorittillustratør. Herregud, så vakre illustrasjonene er. De kunne neppe funnet noen bedre kunstner til denne historien, som i seg selv er blant de mest rørende barne- og ungdomsbøkene jeg noensinne har lest. Jeg må jo bare innrømme at tårene trillet fritt etterhvert som det nærmet seg slutten. Om det var av tårer av glede eller sorg, får du lese deg frem til selv, men følelsene kommer definitivt til å bli satt i sving.

Illustrasjon: Jim Kay, s. 111 i "Monsteret kommer"

Det er et vanskelig tema forfatteren tar opp, og det er ingen solskinnhistorie. Conor sliter ikke bare med at mammaen hans har blitt alvorlig syk, han må også tåle hvordan folk rundt han begynner å behandle ham annerledes. Som om han blir stadig mer skjør og annerledes. Han straffes ikke lenger når han gjør noe galt, klassekameratene skyr unna ham, og han klarer ikke å tilgi venninnen Lily for at hun fortalte de andre om at moren hans var syk. Conor føler seg usynlig. Men monsteret kan se ham.

Illustrasjon: Jim Kay, s. 186 i "Monsteret kommer"

Men hva vil egentlig monsteret? Det truer med å ta ham om han ikke gjør som han sier, men Conor er ikke egentlig spesielt redd for monsteret som vokser ut av barlind-treet i hagen. Det er helt annerledes enn monsteret i marerittene hans, som startet da moren fikk diagnosen. Conor tvinges til å konfronteres med det aller skumleste av alt gjennom tre beretninger: nemlig sannheten.

Forfatter-bio:
Patrick Ness (f. 1971) er en amerikansk forfatter, journalist og foredragsholder som bor i London. Han debuterte innen bøker for barn og unge med Chaos Walking-trilogien, som vant flere prestisjetunge priser. Han har også skrevet to bøker for voksne; The Crash of Hennington (2003) og Topics About Which I Know Nothing (2005).
Hjemmeside | Wikipedia

Aarons Maskin – Sverre Knudsen

Sjanger: Ungdomsroman
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Format: Innbundet
ISBN: 9788202363734
Sider: 506
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. Denne runden har det blitt litt tull med utsending av bøkene, men stikk innom turnébloggen og se hva de andre bloggerne sier.

****
Om boka: Aaron tror det er pappas nye jobb som gir familien en drømmeleilighet i Libercasa, men snart er det Aaron selv som befinner seg i sentrum for et uhyggelig drama. Den mektige oppfinneren Julian Libermal, som jobber med en maskin som skal gjøre mennesker 100% gode, har av en mystisk grunn bruk for nettopp ham. Samtidig blir Aaron trukket mot en hemmelig underverden i den gigantiske bygningen, der han avslører lag på lag med løgner og konspirasjoner. Og etter hvert som Aaron prøver å få oversikt over hvem og hva han kan stole på, oppdager han at maskinen også har en dyster skyggeside.
****

Aarons maskin er litt av en murstein, og med sine over 500 sider skiller den seg litt ut fra andre ungdomsbøker. Det gjør forsåvidt også vaskeseddelen, dette gir inntrykk av en slags futuristisk, smådystopisk og samfunnskritisk spennings-roman for ungdom. Eller, for å bruke forfatterens egne ord, en “retrofuturistisk thriller” for ungdom fra 12 år. Og han har mer rett enn meg, denne romanen er nemlig ikke spesielt dystopisk, slik jeg fikk inntrykk av. Det er ikke staten som er i fokus – det er verdens største konsern, nemlig Libercorp. I hvilken grad slike konsern får kontroll over mennesket er selvfølgelig et av temaene her, og joda, dette kan i og for seg bli dystopisk – men det følte jeg ikke egentlig at denne ble.

Aaron er altså 15 år, og flytter fra “landet” og inn i byen, der alt er moderne og perfekt. På overflaten i allefall. Når han blir kjent med Gina, Georg, Ia og Ai får han et litt mer nyansert bilde av konsernet faren jobber for. Under overflaten skjuler det seg stygge hemmeligheter som Libercorp ikke vil at noen skal finne. Det er nemlig om og gjøre å følge markedskreftene. Og markedet er ikke moralsk, dermed kaster Libercorp moralen ut av vinduet også.

Det var noe skremmende ved Libermal. Noe gjennomført utilregnelig. Aaron tenkte at det sikkert var best å holde seg unna loftet, men likevel håpet han at neste gang betydde at han kunne få komme tilbake.

Dette er jo uten tvil en samfunnskritisk roman. Og hvem kritiseres? De store konsernene, aksjonærene, kapitalistene og økonomene som lar penger styre teknologisk fremdrift og som ettersigende lar moral, medmenneskelighet og etikk ligge. Ved flere av skildringene så jeg rett og slett for meg Occupy Wall Street-demonstrantene og det de prøver å få frem. Romanen er veldig idealistisk – så idealistisk at det nesten blir slitsomt. Den føles fryktelig ensidig i sin sak, og det er ikke tvil om at forretningsfolka er de slemme og de litt mer, tja, sosialistiske menneskene er de gode. For all del… Det finnes mye rusk oppover i finansverdenen, og mange styres av penger – men dette ble litt vel ensidig. Det er ikke sånn “godt” og “ondt” fungerer i virkeligheten.

Aaron hadde lyst til å spørre dem en hel masse, men visste ikke om det var noen vits. Først all noiaen og alle konspirasjonsteoriene, og nå snakket de om Libercorp som en slags fiende. Hvorfor var de så negative til absolutt alt?

Og etter denne nokså ensidige fortellingen kom en slutt som slo meg som fryktelig banal. For ikke å snakke om langt mer idealistisk enn realistisk. Selv om jeg kan gå med på at med enkelte, gigantiske konserner kan det gå fryktelig galt, så klarer jeg ikke gå med på hvor enkelt det går an å rette det opp igjen. Jeg skulle gjerne pekt på problemet, men da hadde jeg spoilet hele romanen for dere andre, så det lar jeg være. Men det ble en urealistisk avslutning på en roman som jeg allerede synes var litt for lang i forhold til det den fortalte.

Det er mye snakk om filosofi i romanen, men den er ikke filosofisk nok til å bli tankevekkende (som for eksempel en annen ungdomsroman, Genesis av Bernard Beckett), og den er ikke spennende nok til å bli en thriller heller. Konspirasjonene er ikke store nok til å bli en konspirasjonsroman, ungdomsproblemene er ikke tydelige nok til at det blir en typisk ungdomssroman. Maskinene er ikke episke nok til å bli science fiction, heller, og fienden er ikke skummel nok til at det blir dystopisk. I det hele tatt har forfatteren kjempestore ambisjoner og tar med litt av alt istedenfor mye av litt. Det er ganske mye dveling ved hva som er rett og galt, men som sagt: ikke nok til at det ble tankevekkende. Den tidligere nevnte Genesis er på 136 sider og var langt mer tankevekkende på dette feltet enn Aarons maskin var.

“Hvorfor skryter folk av deg, da?” spurte Aaron for å gjenopprette kontakten.
“Jeg kan datamaskiner,” sa Gina. “Og så er jeg et skolelys.”
“Ja ha, ” sa Aaron. Svaret var ikke helt som han hadde tenkt.
“Dessuten løper jeg fortest,” fortsatte hun, stoppet og så på Aaron. “Og så, ikke sant, ser jeg sånn ut…”
“Men du er jo veldig pen!” sa Aaron.
“Nettopp,” sa Gina, sukket og gikk videre, inn i strømmen av ungdommer som gikk langs fortauet.
“Spiller du saksofon også?” spurte Aaron, to skritt bak henne. Han følte seg snytt. Han hadde virkelig tatt sats da han sa at hun var pen, og så visste hun det allerede. Uflaks.

Men det er ikke bare ille, jeg skal gå med på det. Til tross for at den i mine øyne er for lang, for idealistisk og tidvis ganske banal, har den sine øyeblikk. Jeg smilte og lo både her og der, særlig av Aarons tolkninger av situasjoner. Spesielt når det gjelder jenter. Han er morsom når han kløner seg bort og mister alt han skulle si – ja, rett og slett når han er en helt vanlig tenåring i puberteten som har et godt øye til en eller flere jenter. På disse områdene er dialogen glitrende, men på andre områder synes jeg ikke dialogen passer i det hele tatt. Den er for voksen, eller for mekanisk ganske mange steder. Kan det være lengden på boka som forringer kvaliteten?

Uansett: Dette er nok ikke den mursteinen jeg ville ha prioritert høyest, for å si det sånn. Den er ensidig og idealistisk, og sliter med å holde spenningen oppe, til tross for at den glimter til litt her og litt der. Jeg føler meg ikke mer filosofisk beriket etter å ha lest den – snarere tvert i mot. Det er ikke avansert nok, ei heller er tankene som presenteres unike nok. Dessverre.

Andre bloggere om boka:
Askeladden

Minus meg – Ingelin Røssland

Sjanger: Roman
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Format: Innbundet
ISBN: 9788202362119
Sider: 269
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. Stikk innom turnébloggen og se hva de andre bloggerne sier.

****
Om boka: Midt i et stup stopper Lindas hjerte. Den mystiske Njål får det i gang igjen, men det viser seg at Linda er uhelbredelig syk. Hun må få et nytt hjerte i løpet av kort tid, ellers vil hun dø. Linda er opprørt og sint, og når Njål dukker opp igjen og overtaler henne til å virkelig leve den tiden hun har igjen, skjønner hun at hun må ordne opp i en del ting. Ikke bare må hun gjennomføre det hun og Kima har planlagt, hun må også ordne opp med Rune, som hun kanskje ikke har vært helt grei mot. Men ingenting blir som hun trodde, og når hun endelig når målet, endrer alt seg. Plutselig er det er helt annen historie vi får høre.
****

Det er ikke noe lett tema Ingelin Røssland tar for seg i denne boka – den tiende utgivelsen hennes på tretten år. Hun har tidligere vunnet flere priser, blant annet Sunnmørsprisen i 2006 og UPrisen i 2007. Hun får mye skryt for sin evne til å sette seg inn i ungdommers tankegang, og er med Minus Meg nominert til Arks Barnebokpris 2011. I denne boka, som forøvrig er hennes første på bokmål, treffer vi den tolv (snart tretten) år gamle Linda hvis hjerte stopper midt i et stup. Selv om mystiske Njål får liv i henne igjen, viser det seg at hun har en uhelbredelig hjertefeil og at hun er 100% avhengig av en donor for å overleve.

Ikke uventet kastes Linda ut i en slags eksistensiell krise. Døden går fra å være noe fjernt til å bli veldig reell, og det er mye å ta inn for ei jente som tidligere “bare” hadde hendene fulle med typiske tenåringsproblemer. Plutselig synes alle rundt henne synd på henne, og hun blir ukomfortabel med de menneskene hun tidligere satt pris på. Venninnen Kima, og foreldrene, er naturligvis knuste, og Linda føler at hun må bære alle andres sorg også: det er akkurat som om de allerede har gitt opp håpet på at hun skal overleve:

Hun får øye på en halvgjennomsiktig speilbilde av seg selv i vinduet. Det er sånn hun føler at de alle sammen ser på henne, som en vag skygge som kan forsvinne bare de puster litt for hardt på henne eller sier noe feil. Skjønner de det? Foreldrene, Kima, lærerne eller klassekameratene? At jo mer de går på tå rundt henne, desto mer føler hun at hun blekner og forsvinner?

Og hvem er egentlig denne Njål, med de isblå øynene og kalde hendene, som alltid dukker opp når han trengs? Hva er greia med at hun kjente det så voldsomt i brystet der oppe på stupebrettet da hun møtte øynene hans for første gang? Det kan vel ikke være en forelskelse hun føler? For hun er jo sammen med Oscar, og er egentlig forelsket i Rune. Nå som alle har gitt henne opp – nå som hun skal dø, innser hun at hun tror hun er forelsket i Rune, og det bekymrer henne at han sender færre og færre tekstmeldinger. Han bor helt nede i Stavanger, og Linda må møte han. Om hun skal dø, skal hun i allefall få en romantisk slutt – en sånn slutt som havner i avisene.

På den ene siden er det en ganske hard og realistisk historie, men så drar forfatteren stadig inn mystiske elementer, og finalen gjør at vi må revurdere det vi trodde vi visste gjennom hele fortellingen. Akkurat denne stadige vippingen mellom det håndfaste og det abstrakte er ikke helt min greie. Mulig jeg er for sneversynt, og alle disse spørsmålene Linda får om døden (finnes det noe etterpå, er det en sjel, finnes en Gud?) blir sånn delvis besvart på en måte jeg ikke er helt… med på. Jeg er kanskje ikke er helt riktig leser…

I sitt eget univers klarer forsåvidt denne historien å snakke for seg selv, og ungdommene har troverdige reaksjoner og holdninger – det vil si at jeg synes Linda er en skikkelig dust i blant. Men det er jo sånn ungdommer er, hehehe. Jeg tror på følelsene til Linda, særlig dette ønsket om den store dramatiske slutten, dette draget mot å skape avisoverskrifter og å bli husket. Jeg tror også på forvirringen hennes, gutteproblemene, og kommentarene hun kommer med. Men jeg hadde litt verre for å tro på hvor enkelt Njål gled inn. Jeg skjønte ikke hvorfor Kima eller foreldrene ikke stilte spørsmål ved hans plutselige adkomst. Også opplevde jeg selv at jeg ikke fikk noe helt håndfast svar på dette etter ferdig lesning heller. Jeg skjønte ikke helt slutten, tror jeg, hoppet fra realismen til det abstrakte var kanskje litt for voldsomt for meg.

Men så kan jo dette med at jeg ikke skjønte alt helt forsvares med at menneskeheten ikke skjønner alt generelt. Dette med livet og døden er ikke noe enkelt tema, og det er kanskje ikke meningen at jeg skal forstå alt. Den gikk ikke helt hjem hos meg, men det er ikke det at det egentlig er noe veldig galt med boka. Jeg tror den vil kunne passe godt for mange andre.

Boktraileren:

Smaragdatlaset – John Stephens

Bok 1 i Begynnelsens Bøker-trilogien
Sjanger: Fantasy
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Format: Innbundet
ISBN: 9788202341930
Sider: 464

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. I går var det Mia Flom som dro i gang turneen, og i morgen skal Hobitt si sitt – men nå er det min tur!

****
Om boka: En snøtung vinternatt blir tre små barn jaget hjemmefra av mørke og nådeløse krefter. Ti år senere vet Kate, Michael og Emma fortsatt ikke hva det var som tvang dem på flukt.
Svaret finnes i et magisk atlas.
Atlasets voldsomme krefter slippes fri, og barna sendes til et land som regjeres av en grevinne med gyllent hår og en hær av sjelløse. Snart kastes Kate og søsknene inn i et utrolig eventyr. De møter barn som blir holdt fanget, allierte de ikke visste om, blodtørstige ulver, en skimrende, spøkelsesaktig kule og sverdsvingende kjemper. Og viktigst av alt: De får høre om tre bøker med unevnelige krefter.
Smaragdatlaset er full av spenning, humor og sterke følelser. Den første etappen på Kate, Michael og Emmas magiske reise fører dem til underlige og farlige land, og til steder dypt inne i dem selv.
Dette er begynnelsen på historien om tre barn som prøver å redde familien sin, og som underveis får i oppdrag å redde hele verden.

John Stephens har jobbet i ti år med tv og har vært medprodusent for Gossip Girl, Gilmore Girls og The O.C. Han er utdannet ved Universitetet i Virginia. John og kona hans har en hund om heter Bug. De bor i Los Angeles.

****

Vi begynner ytterst, med omslaget. Jeg er egentlig litt svak for sånne omslag, sånne malte omslag med hint om hva som venter oss mellom permene. Her ser vi tre barn som hopper over noen steiner i et fossefall. I bakgrunnen er et stort og skummelt hus, over dem flyr en gul fugl. I skogen bak dem står mørke skikkelser med fryktinngytende sverd, og med gullbokstaver får vi høre tittelen; Smaragdatlaset. Det malte bildet ligger så oppå et atlas, med små illustrasjoner rundt omkring. En masse fiffige detaljer med andre ord! Sånt setter jeg pris på når jeg er i ferd med å introduseres for en helt ny fantasy-trilogi.

Vi treffer altså på Kate, Michael og Emma. Kate er den eldste, og den eneste av de tre som kan huske foreldrene den skjebnesvangre dagen for 10 år siden. Hun gav moren sitt ord om å passe på broren og søsteren til foreldrene en dag kommer tilbake. I midten finner vi bokormen Michael, en liten og hengslete gutt som blir mobbet på hvert eneste barnehjem de er og har vært på. Av de tre søsknene er det han som er mest opptatt av fantasy-historier, og det er de staute dvergene som er favorittene hans. Til slutt finner vi råtassen Emma, en beintøff, liten kranglefant som ikke lar seg pille på nesa. Hun havner i slåsskamp stadig vekk, men stort sett bare om hun føler at hun eller søsknene blir krenket. Selv om hun er lojal tvers igjennom, krangler hun konstant med nerden Michael, og synes stort sett han er utrolig teit.

Kate tok søsteren i hånden. Emmas ansikt var en stivnet maske, grimet av tårer.
“Det er ikke Michael,” hvisket hun. “Det er den heksa. Hun har kastet en eller annen slags trolldom over han. Det er ikke Michael. Husk på det, det er ikke ham.”
Emma nikket, men tårene fortsatte å trille nedover kinnene.

Ja, ok da. Så er ikke rammen for dette eventyret det mest unike en kan tenke seg. Foreldreløse barn på en quest for å redde familien og verden. Men gjør det noe? Nei! Det gjør ingenting! Jeg lot meg underholde til de grader, og det var utrolig dumt at jeg på død og liv skulle begynne å lese denne midt i siste innspurten av eksamenslesingen. Til Bloksberg med gamle grekere og antikkens politikk – gi meg udøde soldater, æresfulle dverger, hårete villmenn, vakre hekser og sjokkerende tidsreiser!

John Stephens har funnet en god oppskrift: En generøs dæsj med Harry Potter, en klype Ringenes Herre og Hobitten, to deler Narnia, tre deler Lemony Snicket og strø over et eller flere valgfrie fantasy-spill. Bland så godt sammen med hovedingrediensen; Stephens egen tolkning av god fantasy for barn og unge, og smak til slutt til med Spiderwick-krønikene. Et voilá!

Det jeg blir nødt til å pirke litt på er det faktum at alle ser ut til å ha den samme dialekten, enten de bor langt under jorda, eller oppi fjellet i en liten landsby. Oversetteren er ingen ringere enn Torstein Bugge Høverstad, mannen som også oversatte blant annet Harry Potter til norsk. Jeg vet ikke om dette med dialektene er noe som kom med oversettelsen eller ei, men jeg kan ikke unngå å legge merke til det. Dessuten synes jeg kanskje at det er litt drøyt at Kate som fire-åring lovet å ta vare på søsknene. Fire år er ikke store greiene, og det er kanskje litt ambisiøst å gå utifra at hun kan klare å forstå omfanget av dette da. Utover dette har jeg ikke noe særlig å gnu på. Jeg synes ikke man skal lese denne med forventninger om at det er fantasy for voksne. Det er det ikke, ikke slik jeg ser det. Cappelen Damm skriver “9-14 år” på målgruppe, og det er ganske passende, tror jeg. Ni-til-fjorten-åringen i meg var i allefall begeistret.

Jeg ser for meg at dette kommer til å være en bok som kommer til å høste mange kommentarer a la “Ja, jo, men han er jo ingen J.K. Rowling…” osv. Nei, det stemmer, det. Han er ingen J.K. Rowling, og jeg sitter heller ikke med noe inntrykk av at han prøver å være det, selv om han (som de fleste andre fantasy-forfattere) freidig låner fra både den ene og den andre boka i samme sjanger. Til tross for at jeg elsker Harry Potter av hele mitt hjerte synes jeg faktisk ikke det er nødvendig å måle absolutt alt opp etter dette. Jeg har ikke noe problem med å se denne boka i lys av seg selv. Forfatteren er John Stephens, og han har nettopp gitt ut begynnelsen på det jeg tror vil være en av årets store utgivelser rettet mot barn og unge.

Boka har også en hjemmeside, og her kan du se flere trailere og lære mer om karakterene.

Flere anmeldelser:
Mia Flom
Hobitt
Signe Elise
Nekiam
En verden full av bøker
Lesehesten fra Sørlandet
Ikke bare ei bok
Harry Potter Fan

3096 Dager – Natascha Kampusch

Sjanger: Memoir/biografi
Målgruppe: Voksen
Først utgitt: 2010
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202346911
Sider: 240

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. I dag er det jeg som drar i gang turnéen, men klikk deg videre til Linn i morgen!

****
Om boka: “Nå føler jeg meg sterk nok til å fortelle hele historien om kidnappingen.” Natascha Kampusch opplevde det verste som kan ramme et barn: Den 2. mars 1998 ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Gjerningsmannen, ingeniøren Wolfgang Priklopil, holdt henne fanget i et kjellerhull – i 3096 dager. Den 23. august 2006 klarte hun å flykte ved egen hjelp. Priklopil tok sitt eget liv samme dag. Her snakker Natascha Kampusch for første gang åpent ut om kidnappingen, tiden i fangenskap, sitt forhold til kidnapperen og om hvordan hun klarte å unnslippe helvetet. Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke.
****

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, sitter og ser på den blinkende markøren og leter etter ord som kan innlede en omtale av en bok som denne. Dette er en av de bøkene man leser i store bolker, og som man genuint kan si at man sitter og tenker på så fort man må legge den fra seg (være seg for å dusje, sove eller være litt sosial). Det er vanskelig for meg å forestille meg det Kampusch har gått igjennom.

Natascha Kampusch ble tilfeldigvis (?) dømt til livstid i en alder av 10. Hun ble snappet opp fra gata av en mann med hvit varebil etter at hun hadde forlatt hjemmet for å gå på skolen. Hun var nedfor fordi hun hadde kranglet med moren sin, og hun følte seg alene og malplassert på skoleveien, som hun for første gang hadde begitt seg ut på alene. Da hun så mannen, fikk hun inntrykk av at han ventet på noen. Han virket nervøs. Hun var gammel nok til å ha fått med seg bølgen av kidnappinger som hadde feiet over Østerrike de siste årene (hun lister selv opp 13 saker i boka), og tenkte intiutivt at kanskje hun burde krysse veien. Men hun gjorde ikke det. Hun tenkte for seg selv at det var latterlig at hun skulle være redd for en tilfeldig person som stod å ventet på noen – hun var gammel nok til å gå til skolen alene, og måtte lære seg å kontrollere fantasien sin. Kidnappingen tok få sekunder.

Skrek jeg? Jeg tror ikke det. Likevel var hele jeg et eneste skrik. Det trengte seg oppover og ble sittende fast i strupen: et stumt skrik, som om et av disse marerittene var blitt virkelighet, hvor man vil skrike, men det er ikke en lyd å høre; man vil løpe, men beina beveger seg som i kvikksand.

Det er ikke småtteri hun gikk igjennom. Hun beskriver psykisk og fysisk tortur. I begynnelsen fremstod kidnapperen, Wolfgang Priklopil, som en sympatisk mann – situasjonen tatt i betraktning. Han fortalte henne at hun hadde blitt bestilt av “andre”, og hun trodde at det var snakk om barnepornoringer lik de hun hadde blitt skremt av på nyhetene. Dermed var han beskytteren hennes, så lenge hun var hos han (som gjorde sitt beste for å gjøre oppholdet hennes behagelig ved å gi henne noe av det hun ba om) var hun trygg. “De andre” dukket aldri opp, og historien forandret seg til å handle om løsepenger.

Hun ble fortalt at foreldrene ikke ville betale løspengene, de var ikke glad i henne lenger. Og siden hun hadde sett ansiktet hans, kunne han ikke slippe henne fri. Hun måtte bli hos han for alltid. Gradvis stjal han fra henne identiteten – hun fikk etter en stund ikke lenger lov til å snakke om det som hadde hendt før kidnappingen. Hele livet hennes før Wolfgang Priklopil ble bannlyst – også hennes eget navn. Hun fikk ikke lenger lov til å være Natascha og måtte godta at hun fra nå av het Bibiana.

Skapte han meg virkelig på nytt? Når jeg stiller meg dette spørsmålet i dag, kan jeg ikke gi noe entydig svar. På den ene siden hadde han valgt feil person da han tok meg. Jeg sto alltid imot når han forsøkte å utslette meg og gjøre meg til sin skapning. Han klarte aldri å knekke meg. På en annen side falt forsøkene hans på å gjøre meg til et nytt menneske i spesielt fruktbar jord hos meg. Jeg var lei av livet mitt i tiden før jeg ble kidnappet, og var så misfornøyd med meg selv at jeg på eget initiativ hadde bestemt meg for å forandre på noe. Og bare noen minutter før han dro meg inn i varebilen, hadde jeg jo fantasert livlig om å kaste meg foran en bil – så mye hatet jeg livet jeg følte meg tvunget til å leve.

Historien skildres med klokskap. Det er tydelig at hun har fått hjelp til å bearbeide det hun har gått igjennom, og hun forteller gjerne situasjoner slik de ble oppfattet da – og det hun har lært om psykologi og biologi i ettertid. “I dag vet jeg at…” er et vanlig virkemiddel for henne, og hun innehar en slags stoisk ro i fortellerstilen sin. Brutale overgrep og fysisk og psykisk tortur skildres stort sett med en slags profesjonell distanse, og det er veldig sterkt å lese. Hun gjorde det hun måtte for å overleve en umenneskelig situasjon.

Boken har 2D-koder etter hvert kapittel. Disse kodene scanner du med telefonen din (ved hjelp av en app), og du tas til et webområde spesielt designet for dette formålet. Her finner du utdrag fra boka, samt bilder og videoklipp for å spe på med informasjon som passer til kapittelet du nettopp har lest. Dette synes jeg er helt fantastisk, og ønsker meg at flere bøker åpner for denne muligheten. Det eneste jeg savner er norsk eller engelsk tekst på videoklippene som jeg ikke får med meg pga språkbarrieren.

Natascha Kampusch gjestet Skavlan den 4.3. Klippet ligger i skrivende stund tilgjengelig her. Selv om jeg personlig går mot strømmen og ikke synes Skavlan er noen ‘talkshowkonge’, og at det for det meste er flaut å høre han spørre ut gjester (særlig pausene og stirringen), forteller hun nå allikevel så godt hun kan utifra de spørsmålene hun får. Hun har blitt herjet med av mediene, og alle har selv hatt en mening om henne. Boka skildrer hvordan hun tidvis har blitt utsatt for åpent hat som følge av at hun ikke har spilt rollen som det knuste og hjelpeløse offeret. Hun tar sterkt avstand fra alle som dytter henne inn i “Stockholm-syndrom”-båsen, og beskriver med overbevisning hvordan bildet er mer nyansert enn godt og ondt – svart og hvitt. Hun gikk fra å være Prikopils fange, der han styrte og bestemte over livet hennes, til å bli en slags fange utenfor, der media fremstilte henne og kidnapperen slik det passet best.

Å komme kidnapperen nærmere er ingen sykdom. Å lage seg en kokong med normalitet innenfor rammene til en forbrytelse er ikke et syndrom. Tvert imot. Det er en overlevelsesstrategi i en desperat situasjon – og mye mer tro mot virkeligheten enn den overfladiske kategoriseringen samfunnet gjerne vil holde fast ved: at gjerningsmenn er blodtørstige monstre og at ofre er hjelpeløse lam.

Jeg kan ikke komme på noen grunn til at du ikke skulle lese denne boken. Virkelig ikke.

Reckless: Hud av Stein – Cornelia Funke

Bok 1 i Reckless-trilogien
Oversatt av: Ute Neumann
Illustrasjoner: Cornelia Funke
Målgruppe: 12-18 år
Først utgitt: 2010
Denne utgaven utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202331177
Sider: 345

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. Denne gangen er det jeg som har fått æren av å begynne, og i morgen kan du lese hva Marielle synes.

****
Fra omslaget: Bak speilet finnes det en farlig verden. I mange år har Jacob Reckless hatt denne verdenens hemmeligheter og skatter for seg selv. Slik er det ikke legner. Den yngre broren hans har fulgt etter ham. Nå er svart magi i ferd med å forvandle gutten til et uhyre, knuse hjertet til kjæresten hans og forårsake evig kaos … Med mindre Jacob klarer å redde dem. Trodde du at du visste alt om eventyr? Tro om igjen.

Cornelia Funke er en av Tysklands fremste barne- og ungdomsbokforfattere. Norske lesere kjenner henne kanskje best for suksessene Tyvenes Herre og Blekkhjerte-trilogien. I Reckless – Hud av stein møter vi brødrene Reckless som reiser til en verden bak speilet, et magisk univers av mørk fortryllelse, gleder og lidelser der kjærlighet, lojalitet og blodsbånd blir satt alvorlig på prøve. Forfatteren er bosatt i Los Angeles, USA.
****

Først og fremst må jeg si at dette er mitt første møte med Cornelia Funkes bøker. Jeg har ikke lest noe av det andre, ei heller sett filmatiseringer. Det er altså med blanke ark at jeg tok fatt på historien om brødrene Reckless. Jeg ble litt skuffa, jeg.

I kapittel en møter vi tolv år gamle Jacob. Han har sneket seg inn på sin forsvunnene fars gamle arbeidsrom, til tross for at moren hans innstendig ønsker at han skal holde seg unna. Han oppdager så vidt Speilverdenen. I neste kapittel har tolv år gått. Her starter mitt første problem. Jeg skulle mye, mye heller ha fått denne historien fortalt kronologisk. Gjerne over flere bøker, for min del hadde denne historien blitt hevet betraktelig om Reckless – Hud av stein var den siste boken i en serie (i stedenfor den første i en trilogi). I kapittel to har nemlig Jacob fartet rundt i speilverdenen i hele tolv år, og broren hans, Will, har blitt kastet svart magi på. Gjennom resten av boka får vi tilbakeblikk til farene og gledene Jacob har opplevd – og det er mye heller dem jeg vil høre om! Jeg vil høre om da han møtte Rev for første gang, da han ble forrådt av dvergen, om alle skattejaktene han har vært på, om kjærlighetsaffæren med Den Røde Feen, og alt det andre. Alt dette får vi kun servert som tilbakeblikk, og jeg klarer ikke engasjere meg. Jeg føler ingenting, selv om forfatteren insisterer på at hendelsene var grusomme og/eller sjelerystende for Jacob. “Jaha”, tenker jeg, trekker på skuldrene og blar om til neste side.

Wills kjæreste, Clara, forviller seg inn i Speilverdenen, og dette ser hun ut til å ta med meget knusende ro. Her er ingen utbrudd av sjokk eller vantro, kun glede for å se Will og akseptanse for at det hele tiden har fantes en hel verden bak et speil. Jeg tror jeg selv hadde reagert litt sterkere. Alt skjer fort, plutselig har en blitt skutt, drukket eller spist noe farlig, forandret mening, lurt noen osv. Det bygges i liten grad opp noe spenning, som gjør at det heller ikke er særlig spennende, eller rystende.

Det som nok er et forsøk på et poetisk språk, faller igjennom og slår meg som noe svulstig: “Nattens pust var som fra et mørkt dyr.” – “Tiden druknet i blomsterduft og lyset som brøt seg i bølgene, og Clara følte for første gang at hun kunne tilgi denne verdenen all frykt og dysterhet.” – “Feens vinduer var som grønne øyne i den lyse sandsteinen.” – “Det sies at kjærlighet og død ofte føles likt for mennesker, sa feen.” – “Hun sto på bredden, og stjernenes lys ble fanget i håret hennes. De to månene kjælte med den skimrende huden, og Jacob kjente hvordan hatet druknet i hennes skjønnhet.” Dette er bare et lite knippe som jeg fant frem ved å bla igjennom boka nå i ettertid, og i sin helhet blir alle slike små poetiske tilnærmelser for mye for meg. Det føles som om forfatteren har brukt den klassiske kjærlighetsromanen som mal når hun prøver å skrive en mørk og litt barsk fantasy. Funker nok godt for noen lesere (de som liker bøker a la Twilight kanskje?), men funker dårlig for meg.

Illustrasjonene som pryder sidene liker jeg godt. Det ser ut som om de er tegnet med blyant i ettertid, så det føles litt som om jeg leser boka etter en annen som har skisset opp fordi han eller hun har opplevd det som står skrevet. I tillegg er det artig å se de gamle eventyrene om blant annet Tornerose og Hans og Grete bli gjenfortalt på en mørkere måte. Forfatteren har tatt utgangspunkt i fortellinger hun vet at de fleste kjenner, og skaper sånn sett en rammefortelling uten at hun behøver å skape noe nytt.

Konklusjon? Hadde denne historien vært fortalt kronologisk, gjerne som en lengre serie fra første gang Jacob oppdaget Speilverdenen til denne boka her til slutt, og med litt færre svulstige sammenligninger og metaforer, tror jeg jeg hadde satt stor pris på den. Sånn den er nå rakk jeg ikke engasjere meg. Det ble heller til at jeg tidvis rynket nesen over den litt for poetiske billedbruken, og måtte stoppe opp og stusse på noen av ordene som var blitt brukt. Jeg visste for eksempel ikke hva lapislasuli var før jeg slo det opp. Er det mange i målgruppa på 12-18 år som har greie på sånt? Men nå må vi huske at dette bare er bok en i en trilogi, så kanskje det blir bedre!

Jasper Jones – Craig Silvey

Oversatt av: Bjarte Bjørkum
Lesenivå: Ungdom
Opphavsland: Australia
Først utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202326845
Sider: 406

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. I går var det LENA som ytret sin mening, og i morgen skal DORTHEA si sitt – men i dag er det min tur.

Det er en sensommerkveld i 1965. Charlie Bucktin, en forsiktig, bokglad tretten år gammel gutt, skvetter til av innstendig banking på vinduet hans. Gjesten er Jasper Jones, en utstøtt fra gruvebyen Corrigan. Jasper er opprørsk, halvt hvit, halvt svart og en ensom ulv. For Charlie er han en fjern, farlig og interessant skikkelse. Så når Jasper ber ham om hjelp, sniker Charlie seg ut i natten sammen med ham, vettskremt, men forferdelig oppsatt på å kunne imponere. Jasper tar ham med seg til en hemmelig lysning i villmarken, og det er her Charlie blir vitne til Jaspers grusome oppdagelse.
I den dirrende sommeren, hvor alt forandres, lærer Charlie å skille sannheten fra myten, og hvorfor hvite løgner bukter seg som en forbannelse; hvorfor sannhetens kjerne er så vanskelig å forstå, og enda vanskeligere å holde hemmelig.

Jeg begynner med det minst viktige: omslaget. Det synes jeg mildt sagt er utrolig fint. Jeg elsker det mystiske inntrykket det gir. Den mørke silhuetten mot den knalloransje himmelen, treet som bukter seg inn i bokstavene slik vaskeseddelen lover at hvite løgner gjør, og den mystiske gutten som sitter ved stammen og stirrer stivt fremfor seg. Nydelig førsteinntrykk.

Charlie Bucktin er en sjarmerende hovedperson. Ikke bare er han litt som meg når han leter etter svar på livets gåter i bøkenes verden, men han er jevnt over en likandes og uskyldig fyr. Før det skjebnesvangre møtet med byens syndebukk hadde han et urokkelig syn på rett og galt, svart og hvitt. Han har en kraftig rettferdighetssans, noe som kommer tydelig frem etterhvert som han rives og slites av løgnene han har viklet seg inn i. I tillegg ser vi det tydelig i forhold til bestevennen hans, vietnamesiske Jeffrey Lu. De som er litt årvåkne vet at Vietnamkrigen var i full sving på denne tiden, og dette går selvsagt ikke upåaktet hen for en vietnamesisk familie i en australsk gruveby.

Fy faen! Det er ingen som regisserer dette idiotiske skuespillet. Det kan det umulig være. Hvis noen gjør det, så er han en større sadistisk drittsekk enn de gir ham æren for.

Forfatteren har skapt en meget realistisk setting, på godt og vondt. Charlie ser etter hjelp og svar i arkivet på biblioteket, og her har forfatteren sørget for å henvise til faktiske hendelser. Jack the Ripper, Eric Cooke, Gertrude Baniszewski og Albert Fish er noen av de som trettenåringen desperat forsøker å forstå. Det å observere verden gjennom hans øyne i begynnelsen av boka, og i slutten, er som å observere en slags dannelsesreise. Vi opplever også familieforhold på nært hold, og det er litt kjipt å forstå ting før Charlie gjør det. Man får rett og slett litt lyst til å legge en arm rundt skulderen på han.

Mysteriet som kom til å snu opp ned på verden for Charlie tar både stor og liten plass. På en måte er det selvsagt hovedhistorien, men på en annen måte er det bare en av vannvittig mange tråder som danner en rik historie med mange sidespor. Den er på ingen måte rotete. Jeg vil heller kalle den fyldig. Svarene som etterhvert graves frem er vonde og mørke, men forholdet mellom Charlie og Jeffrey er herlig morsomt. De har en masse diskusjoner man ikke kan unngå å smile av. En av de personlige favorittene mine er diskusjonen om superhelter, og at Charlie drar paralleller mellom Batman og Mark Twain. Han er så belest at han banker lufta ut av kameraten i blant, men så klarer Jeffrey ved hjelp av sunn fornuft og en annen form for intelligens å plassere han kraftig andre ganger.

Jeffrey glir opp ved siden av meg. Han sukker.
“Damer, ” sier han og rister på hodet. “Helvete eier intet raseri som en kvinnes liktær. De kommer aldri til å forstå, Chuck.”
“Jeg tror det er jeg som aldri kommer til å forstå.”
“Jeg skal gladelig innrømme det, for du er en tosk. Men de største tenkerne i verden aner fremdeles ingenting om hva som er greia med kvinner, så du er i godt selskap.”

Det er flere kjærlighetshistorier involvert. Det er ekte kjærlighet, gryende kjærlighet, vond kjærlighet og falmende kjærlighet. Jeg føler at jeg egentlig kan sitte her og skrive opp og ned om alle lagene Craig Silvey har klart å få med i denne historien. Men jeg skal prøve å begrense meg. Kan jo dra frem noe av det jeg bet meg merke i. Da jeg leste skakket jeg på hodet over Jasper Jones’ manglende innsikt når det gjelder paralleller til en viss hovedmistenkt i mysteriet. Han av alle burde kanskje skjønne litt av greia akkurat der, men på den annen side er han fullstendig blindet av følelser for det som har skjedd.

Og forresten… Var det bare jeg som fikk litt gysninger av den slutten? Først tenkte jeg at forfatteren egentlig kunne ha kortet ned de 2-3 siste kapitlene, men da jeg kom til de helt siste sidene var jeg ikke så sikker lenger. Jeg er ikke sikker på om jeg synes at den avslutningen var skummel, eller at den var bra – det vil si at den gav enkelte karakterer en form for closure. Hmmm… Var det en slutt på noe vondt, eller en begynnelse på noe skikkelig guffent? Dette er en bok jeg  kommer til å tenke litt på fremover, enten jeg vil det eller ikke.

Kong Steve og de hjemløse hjerters blues – Thomas Fröhling

Oversatt av: Elling Borgersrud
Lesenivå: Ungdom
Originalspråk: Svensk (-tittel: Kung Steve och alla hemlösa hjärtans blues)
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202322144
Sider: 167

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. I går var det Marielle som ytret sin mening, og i morgen skal Kristine Kaizer si sitt – men i dag er det min tur.

Hiphop-kongen Steve er forelska. Når Helene er i nærheten, så spinner det inni huet hans. Strømbrudd i skallen. Alt kobles ut, og bare en fungerende tanke biter seg fast: Han har lyst til å hoppe på henne og klemme og kysse henne. Han har lyst til å gjøre noe vilt. Kaste seg i en vanndam. Stille seg opp og gaule. Hva som helst, bare hun legger merke til han. Dette er en frittstående oppfølger til Kong Steves selvlysende hiphop-bibel, oversatt og gjendiktet av Elling Borgersrud fra rap-gruppa Gatas Parlament.

Jeg ble med på denne turneen simpelthen fordi det var en ledig plass. Da jeg så boka på lista, gikk jeg automatisk utifra at den hadde jeg i allefall ikke lyst til å lese. Men så leste jeg den allikevel – og det er jeg i grunn veldig glad for. Fröhling har diktet opp en meget troverdig bok om en vanlig ungdom og dagligdagse problemer. Forelskelse, vanskeligheter med å passe inn, venner som vokser fra hverandre, enorme fremtidsplaner og hormoner det kan være vanskelig å få bukt med. Det er noe sårt ved Kong Steve. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette fingeren på det, og jeg vet at Kong Steve selv hadde nektet plent om han hørte meg si noe sånt (han er jo en steintøff hiphop-konge), men han er en god gutt. Akkurat det Ida, storesøsteren, forteller han at han er. Man blir rett og slett litt glad i gutten. Handlingen er satt til Holmlia i Oslo, og alle som har litt kjennskap til hva som er hvor i Oslo vil kjenne igjen stedene som er beskrevet.

Men Ida skjønner jo faktisk ikke noe. Hu trur at hip hop handler om pupper og rompe. Om å undertrykke jenter. Og hu har jo et poeng. Innimellom. Men hip hop er mye mer enn det. Hip hop er også om kjærlighet. Min hip hop handler om kjærlighet! Og i min verden er det Helenes nakke som er mest hip hop.

En ting det er viktig å huske på, synes jeg, er at man ikke må finne på å bruke denne boka som et middel for å fremme rettskriving og korrekt språkbruk. Boka er nemlig skrevet muntlig, i skikkelig hiphop/slang-stil. Det å lese denne boka er som å vandre gjennom en kantine på en ungdomsskole, og det blir troverdig. Man tror på kong Steve når han beskriver dagene som går, man tror virkelig at man sitter inne i hodet til en åttendeklassing. Så lenge man tar den som det den er – en direkte og  realistisk historie som skildrer ting slik de sies høyt – er det bare å sette seg ned og kose seg med kong Steves liv som selverklært hiphop-konge og dødelig forelska.

Hu har flytta til Furuset.
Hvor ofte legger man veien forbi Furuset? Aldri. Det kunne i og for seg vært værre. Hu kunne jo ha flytta til Tibet. Eller Sør-Afrika. Eller helt bort til Bergen.

Historien om Ferdinand – Munro Leaf

Sjanger: Barnebok/klassiker
Illustratør: Robert Lawson
Lesenivå: 4+ år
Originalspråk: Engelsk (-tittel: The Story of Ferdinand)
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202322540
Sider: 80

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. I går var det Gina som ytret sin mening, og i morgen skal Eirinsurr si sitt – men i dag er det min tur.

Ferdinand er en stor og sterk okse, men han er ikke interessert i å slåss. Aller helst vil han sitte i skyggen under korktreet på beitet å lukte på blomstene. Tilfeldighetene skal ha det til at nettopp Ferdinand blir plukket ut til tyrefektingen, men det blir ikke slik som matadorene og tilskuerne forventer. Dette er en ny utgivelse av klassikeren fra 1936.

Av alle bokbloggturneene jeg har fått være med på, er dette en klar favoritt. Jeg elsker nemlig historien om Ferdinand av hele mitt hjerte. Åh, barndomsminnene strømmer på. Jeg minnes hver eneste julaften foran Disneys Julekavalkade, og Ferdinand the Bull:

For å komme til poenget: Jeg er fullstendig partisk til denne historien. Det blir dog helt umulig å komme med en lang og utfyllende anmeldelse med dype poenger og ny informasjon; det er rett og slett ikke så mye å si. Historien om den fredelige oksen som ikke bryr seg om vold, og som skiller seg ut positivt blant sine egne er rett og slett en klassiker som burde stå i hylla i alle hjem. Jepp, jeg drar den så langt. Teksten i seg selv er enkel og ganske kort, og barn som akkurat har lært, eller lærer å lese vil raskt kunne lese denne på egen hånd.

Illustrasjonene til Robert Lawson er de originale i svarthvitt, i motsetning til enkelte oppdaterte utgivelser der de har blitt fargelagt. Jeg foretrekker definitivt originalene. Jeg kan ikke annet enn å takke Cappelen Damm for at de gir ut denne igjen, og at de holder seg tro til originalen.

Juli – Tania Kjeldset

Sjanger: Ungdomsroman
Lesenivå: 12-16 år
Originalspråk: Norsk
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202306755
Sider: 202

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. I går var det Elliken som ytret sin mening, og i morgen skal Kari si sitt – men i dag er det min tur.

Mye har forandret seg på et år, siden Sara tok det tvilsomme bildet av Mikkel og Therese. Elin er ikke lenger fjorten, hun har blitt femten. Gapet vokser seg stort mellom Elin og Sara, og Kato og den mystiske moren hans har flyttet inn hos Edmund og Georg Dal. Dette er fortellingen om sommeren som forandret alt. Sommeren da Elin møtte Kato.

Jeg sier det med en gang: Jeg leste boka på et par timer. Det gikk unna med andre ord. Kan begynne med å lovprise bokomslaget, som jeg synes er aldeles nydelig. Det er enkelt, det er innbydende, og det fanger målgruppen (alle tenåringsjenter tar bilder av føttene sine på et eller annet tidspunkt, og Converse slår an. Sånn er det bare). Alt ved boka gir meg skikkelig sommerfølelse.

Sara furter slik hun pleier når ikke alt dreier seg om henne.

Jeg kjenner meg igjen i Elins situasjon. Jeg kjenner også igjen Sara fra min egen omgangskrets, og jeg er glad for at jeg ikke lenger er 15 og usikker. Det å ha en venninne som manipulerer og trykker deg ned slik at hun selv skal føle seg bedre, er ikke lett når man er tenåring. Vel, det er ikke lett uansett hvor gammel man er. Tror nok desverre mange kommer til å kjenne igjen dette vennskapet. På overflaten er det en søt kjærlighetshistorie, men det ligger så mye mer under overflaten. Sorg, usikkerhet, ulykkelighet, alkoholproblemer, eksperimentering og ikke minst hormoner som kanskje ikke er helt ukjent for de som har vært eller er i den alderen.

Hun smiler og sier at det bare var et prøvekyss. Så bøyer hun seg frem og kysser ham en gang til. Og han vet ikke hvor lenge det varer, vet bare at det aldri må ta slutt. For ingenting kan måle seg med dette. Han kommer aldri til å få nok.

Språklig virker Tania Kjeldset erfaren og selvsikker. Det er ingenting påtatt med språket, det er heller ikke overdrevent eller falskt. Alt flyter fint gjennom korte kapitler inndelt i enda kortere avsnitt, der Elin og Kato bytter på å ha fortellerperspektivet. Dermed ser du flere ganger samme hendelse fra to sider, og det er ikke alltid den samme tolkningen. Hun klarer også elegant å spre all informasjonen utover, slik at man ikke får alt på samme fatet, og dette pirket i nysgjerrigheten min. Måtte lese videre.

Det er vel ikke til å legge under en stol at boka kommer til å passe best for jenter. Men det er mer enn en rosa og klissete boy-meets-girl kjærlighetsroman. Jeg ble relativt fortrolig med alle karakterene i boka, og i og med at jeg kan dra paralleller til min egen omgangskrets føltes det virkelighetsnært og realistisk. Som jeg skrev i min anmeldelse av Samfunnsfiende Nummer To for en tid tilbake, avslutter jeg med å si at jeg håper virkelig denne boka blir gjort godt tilgjengelig på skolebiblioteker rundt omkring. Denne faller nok veldig i smak.