Chobits 1 og 2 – CLAMP

Samlebok 1 i Chobits-serien
Sjanger: Manga/grafisk roman
Først utgitt som serie: 2001-2002, Japan
Denne samleutgaven utgitt: 2010
Forlag: Dark Horse Comics
Oversetter: Shirley Kubo
Format: Heftet
ISBN: 978159582451
Sider: 720
Kilde: Kjøpt selv


Samlebok 2 i Chobits-serien
Sjanger: Manga/grafisk roman
Først utgitt som serie: 2001-2002, Japan
Denne samleutgaven utgitt: 2010
Forlag: Dark Horse Comics
Oversetter: Shirley Kubo
Format: Heftet
ISBN: 9781595825148
Sider: 688
Kilde: Kjøpt selv

****
Om serien: Hideki Motosuwa, a poor student struggling to pass his college-entrance exams, discovers lying in an alley something he could never afford to buy – a “persocom,” the personal computers of the future that looks like people! Taking it home, he discovers the persocom is cute, affectionate – and seems to have had its memory completely wiped. She is able at first to say only “Chi”, so that’s what Hideki names her. But who is this strange new persocom in his life? Instead of being his digital assistant, Hideki finds himself having to teach Chi how to get along in the everyday world, even while he and his friends try to solve the mystery of her origins. Is she one of the urban-legendary Chobits – persocoms built to have the riskiest functions of all: real emotions and free will?
****

Jeg kan ikke skryte på meg å være kjempebevandret innen japanske tegneserier, eller manga om du vil, men Chobits oppdaget jeg for første gang da jeg gikk på ungdomsskolen. Det skulle ikke mange sidene til før jeg forelsket meg fullstendig i persocom-en Chi (egentlig Chii om man bruker det originale navnet), hun må være noe av det søteste som har eksistert innen tegneserier noen sinne. I disse to bøkene, på til sammen drøye 1400 sider, kan vi lese hele fortellingen om Chi og Hideki.

Hideki er en typisk bondegutt som har flyttet til Tokyo for å studere. Han er helt elendig med datamaskiner, og sliter i tillegg med å henge med på skolen fordi han ikke alltid klarer å betale for skolebøkene, til tross for at han nesten jobber helsen av seg på fritiden for å få hjulene til å gå rundt. Ikke har han noen kjæreste heller, og blir vanligvis stemplet som en “nice guy” av typen “du er snill og søt, men…” Rundt ham har en stadig større del av befolkningen gått til innkjøp av noe han bare kan drømme om: persocom-ene, en form for personlig datamaskin designet til å se ut og oppføre seg som mennesker.

Men så en kveld når han tusler hjemover etter jobb, både sliten og ensom, ser han det han først antar er ei død jente, men snart oppdager er en persocom slengt på en søppelhaug i en bakgate. Fra seg av glede tar han henne med seg hjem, overbevist om at det ikke kan være særlig vanskelig å reparere henne. Dette til tross for at han knapt skjønner hvordan man gjør et søk på nettet altså… Derfor viser det seg at han trenger hjelp fra blant annet den meget rike og datakyndige Minoru. Og selv med Minorus kunnskaper virker det umulig å finne ut noe som helst om Chi – om man kobler henne til andre persocom-er, avvises de blankt (kan det være et heftig sikkerhetsprogram, kanskje?) og de klarer ikke engang å finne ut hva slags operativsystem hun kjører. Kan det være at Chi faktisk er en av de legendariske Chobits som sies å inneha både ekte følelser og fri vilje..? Hvorfor i all verden ville noen i såfall kaste henne i søpla?!

Hideki må uansett starte på scratch med sin nye persocom. Selv om minnet hennes er helt blankt, viser hun stor evne til å lære og en kraftig lojalitet til sin nye eier. Men hvor søt hun nå engang er (veldig!), er hun vel bare en datamaskin? Hun kan jo ikke erstatte virkelige mennesker, og datamaskiner føler jo bare det de er programmert til å føle. Eller..?

Hideki undrer seg over et av de mest sentrale spørsmålene i mange SciFi-fortellinger: Hva er et menneske?

Som du skjønner er dette en fortelling som legger seg på samme linje som veldig mange andre futuristiske/science fiction-fortellinger: hva er egentlig et menneske? En maskin som ser ut som oss, som ler, smiler, gråter, husker, klemmer og i det hele tatt oppfører seg akkurat som oss VS mennesker. Og hva skjer om maskinene får evnen til fri vilje? Er de fortsatt annerledes, eller rettere sagt underlegne oss, til tross for at de ikke eldes, husker alt, er feilfri kalkulatorer og generelt sett bedre? Hva er personlighet, og hvorfor er det forskjellig fra programmering?

Hideki blir stadig mer klar over at mennesker i større grad ser ut til å være sammen med maskiner fremfor andre mennesker, og blir kjent med flere forskjellige skjebner som involverer både positive og negative erfaringer med persocom-relasjoner. En har designet sin persocom til å både se ut og oppføre seg som søsteren han mistet, en annen har mistet ektemannen sin til en persocom, en føler seg usikker rundt persocom-ene og tror ikke at noen vil ønske å være sammen med ei menneske-jente fremfor de overlegne maskin-jentene, og kanskje den mest påfallende skjebnen er han som forelsket seg i og giftet seg med sin persocom (av en eldre modell) for så å bli fullstendig knust når minnet hennes begynner å svikte (litt som Alzheimer hos mennesker, i grunn) før hun blir totalvraket (drept?) i en voldsom ulykke.

Er det tabu/forbudt/patetisk/latterlig/sinnsykt å forelske seg i en maskin som er designet til å se ut og oppføre seg akkurat som mennesker?

Chobits er en fin fortelling om kjærlighet og hva det vil si å være menneske, for ikke å snakke om innskuddene av konspirasjonsteorier, mysterier og krim. Den bærer dog i blant litt preg av det vi ofte ser i japanske tegneserier: veldig unge, søte, uskyldige og naive jenter som kler seg i små (kanskje ikke fullt så uskyldige) antrekk og som ser opp til bokens mannlige karakterer. Jeg ser ikke på dette som noe spesielt problem, det kommer ofte med sjangeren og er for det meste ganske morsomt, men andre kan kanskje reagere på dette? Jeg vet ikke. Videre tipper både dialog og tematikk i blant inn i både klisjéer og svulstigheter, men heller ikke dette plager meg nevneverdig. Chobits-serien er lettlest, morsom og søt, og selv om den lar enkelte løse tråder ligge, er dette god underholdning som kan inspirere til ettertanke. Om ikke annet bør du lese den for Chi sin skyld. Hjertet mitt blir dobbelt så stort når jeg leser om henne, det er jeg sikker på.

Og sånn i tilfelle du skulle undre, så er det en grunn til at de heter “persocom” fremfor “robot”. Du er kanskje kjent med Isaac Asimovs Three Laws of Robotics? Der har du svaret.

Forfatter-bio:
CLAMP er et japansk manga-studio bestående av bare kvinner; Satsuki Igarashi, Mokona, Tsubaki Nekoi og Nanase Ohkawa i dag. De startet på 80-tallet og har siden da produsert en rekke populære tegneserier som senere har blitt animert. Chobits er den første serien de har produsert som er rettet mot et litt eldre publikum fra begge kjønn, mens de tidligere hovedsaklig var rettet mot unge jenter. Andre titler de har på samvittigheten er f.eks. Clover, Cardcaptor Sakura og Legal Drug.
Wikipedia | Hjemmeside

The Housekeeper and the Professor – Yoko Ogawa

Sjanger: Roman
Først utgitt: 2003
Denne utgaven utgitt: 2010
Forlag: Vintage (Random House)
Format: Heftet
ISBN: 9780099521341
Sider: 180

****
Om boka: He is a brilliant maths professor who lives with only eighty minutes of short-term memory. She is a sensitive and astute young housekeeper who is entrusted to take care of him. Each morning, as the Professor and the Housekeeper are reintroduced to one another, a strange, beautiful relationship blossoms between them. The Professor may not remember what he had for breakfast, but his mind is still alive with elegant equations from the past. He devises clever maths riddles – based on her shoe size or her birthday – and the numbers reveal a sheltering and poetic world to both the Housekeeper and her ten-year-old son. With each new equation, the three lost souls forge an affection more mysterious than imaginary numbers, and a bond that runs deeper than memory.
****

Har du hørt om Yoko Ogawa? Nei? Hun har vunnet det meste som er av japanske litteraturpriser og gitt ut mer en 20 bøker, men har så vidt meg bekjent ikke blitt oversatt til norsk. Det er jo leit, for dette var en rørende, liten bok…

Vi treffer altså en hushjelp som blir innleid av en rik, eldre kvinne for å stelle huset til svigerbroren hennes; en matematikk-professor hvis korttidsminne bare varer i 80 minutter. Hun er den niende hushjelpen i rekken, de tidligere har forlatt professoren en etter en. Hver eneste dag må hushjelpen presentere seg for professoren som om de aldri før har møtt hverandre, men hver eneste dag lærer hun også noe om tall – og om hans forkjærlighet for tall. Han husker ikke mer enn 80 minutter av gangen, men tallene? De befinner seg dypt i hjertet hans, og hushjelpen introduseres for denne gleden hver eneste gang de snakker sammen.

Han spør om bursdagen hennes, skostørrelsen, alderen og hvor mye hun veide da hun ble født – og uansett hva slags tall hun kommer med, vet han noe om akkurat det tallet. Hans store kjærlighet er primtall:

The Professor loved prime numbers more than anything in the world. I’d been vaguely aware of their existence, but it never occured to me that they could be the object of someone’s deepest affection. He was tender and attentive and respectful; by turns he would caress them or prostrate himself before them; he never strayed far from his prime numbers. Whether at his desk or at the dinner table, when he talked about numbers, primes were most likely to make an appearance.

Hushjelpen befinner seg i en situasjon der hun kunne ha blitt drittlei. Han er ingen enkel klient. Men hun blir ikke lei, snarere tvert i mot. Hun blir gradvis mer og mer fascinert av noe som aldri før har interessert henne, og merker at tallene sniker seg inn i livet hennes. Hans kjærlighet smitter over på henne, uavhengig av at han ikke husker lenger enn til 1975. Snart begynner hun å se tallenes skjønnhet overalt, enten det er serienummeret på kjøleskapet eller et tall på en regnskapsmappe. Og fascinasjonen strekker seg videre til hennes ti år gamle sønn, som professoren døper “Root” (som i kvadratrot).

Jeg liker matte. Jeg har aldri vært enormt begavet i faget, men jeg liker tall og formler. Selv de jeg ikke skjønner – det er noe vakkert og nærmest betryggende med dem. Alle skildringene til Professoren treffer meg akkurat der de skal, og jeg forstår kjærligheten hans. Han er dessuten en fantastisk romankarakter, for ikke å snakke om lærer (dersom alle hadde hatt en lærer som han, hadde alle synes at matte var gøy). Forholdet som oppstår mellom hushjelpens sønn og den gamle mannen er helt nydelig å lese om – professorens tålmodighet i sine forklaringer, og tiåringens tålmodighet med professorens hukommelse. I det hele tatt er både persongalleriet og tematikken strålende.

In my imagination, I saw the creator of the universe sitting in some distant corner of the sky, weaving a pattern of delivate lace so fine that even the faintest light would shine through it. The lace stretches out infinitely in every direction, billowing gently in the cosmic breeze. You want desperately to touch it, hold it up to the light, rub it against your cheek. And all we ask is to be able to re-create the pattern, weave it again with numbers, somehow, in our own language; to make even the tiniest fragment our own, to bring it back to earth.

Dette er en bok om kjærlighet. Tidløs og dyp, dyp kjærlighet som er uavhengig av tid og rom. “Highly original. Infinitely charming. And ever so touching” sa Paul Auster om fortellingen. Han har rett. Dette er rørende, sjarmerende og originalt. Dessverre synes jeg den ebbet litt ut mot slutten og tapte seg bittelitt, men den er absolutt verdt tiden jeg brukte på den. Jeg antar jeg hadde håpet på litt mer overraskelser i avslutningen, den slutter akkurat sånn man forventer at den slutter. Og det er helt greit, men ikke fantastisk. Anbefales videre uansett.

Forfatter-bio:
Yoko Ogawa (f. 1962) er en populær og prisbelønnet japansk forfatter. Hun er utdannet ved Waseda-universitetet, og bor nå i Ashiya, Hyōgo med ektemannen og sønnen. Hun har skrevet en rekke romaner, mange av dem oversatt til engelsk, og har blant annet vunnet Kaien (Benesse)-prisen for debuten “Disintegration of the Butterfly,” Tanizaki-prisen for “Meena’s March” og Yomiuri-prisen for “The Housekeeper and the Professor.” Sistnevnte finnes også som film.
- Wikipedia

Ru – Kim Thúy

Sjanger: Selvbiografisk roman
Først utgitt: 2009
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Perleblekk
Format: Innbundet
ISBN: 9788299846059
Sider: 151
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Om boka: Ru betyr “vuggesang” eller “å vugge” på vietnamesisk, i tillegg til “bekk” på fransk. Det er også tittelen på Kim Thúys lovpriste selvbiografiske roman som kan beskrives som en liten bekk av minner som slynger seg frem fra barndommen i Sør-Vietnam til livet i eksil i Malaysia, tilbakekomsten til Vietnam som voksen samt mammarollens gleder og sjelekvaler. Alt skildres både med humor og alvor, og med et ufravikelig blikk for hverdagens små detaljer – som i ettertid kan vise seg å være livsavgjørende. Fortellingen er egenartet og har en spontan rytme som leseren vugges inn i. Thúy tar ikke hensyn til kronologi, men følger sin indre logikk der avslutningsavsnittet i hvert minnefragment gir opptakten til det neste. Når du har leste denne korte boken, har du besøkt verdener du ikke visste eksisterte.
****

Jeg ble litt varm om hjertet da Perleblekk forlag la merke til at jeg for tiden holder på med asiatisk litteratur, og lurte på om jeg kunne tenke meg å lese “Ru” av vietnamesiske Kim Thúy. Det kunne jeg absolutt tenke meg. Jeg leser ikke egentlig verken selvbiografier, biografier, historiske eller selvbiografiske romaner særlig ofte (det er kanskje merkelig, siden jeg studerer historie?), men dersom jeg snubler over slike bøker fra land som er veldig fjerne for meg lar jeg meg som oftest friste.

Nok en gang tar jeg meg selv i å sitte og stirre litt for lenge på et omslag fra Perleblekk (forrige gang var til Kan dere myrde min mann?). Det er ikke overraskende at det er samme designer på denne som det er på den andre: Sanna Sporrong. Jeg må skryte litt av disse designene, de appellerer virkelig til meg. Det er ikke så ofte jeg trekker frem omslagsdesignerens navn i omtalene mine, men dette fortjener hun virkelig. Veldig bra. Men… Det har seg jo sånn at det hjelper ikke at omslagsdesigneren er aldri så flink om forfatteren ikke skriver godt.

Vi glemmer ofte alle de kvinnene som bar Vietnam på ryggen mens ektemennene og sønnene deres bar våpen på ryggene sine. Vi glemmer dem fordi de ikke så himmelen under de kjegleformede hattene sine. De ventet bare på at solen skulle gå ned så de kunne falle i søvn – nei, snarere i svime. Hvis de hadde tatt seg tid til å la solen falle på ansiktene deres, ville de ha sett for seg sønnene sine skutt i filler eller likene av ektemennene flyte som vrakgods nedover en elv.

Heldigvis skriver denne forfatteren godt… Boka er bygget opp på en ganske fragmentarisk måte, og dette liker jeg veldig godt. Jeg er skeptisk til lange tekster som går i et om forfatterens fortid, for jeg tror ikke helt på det. Det vil si, jeg tror ikke man husker alt på den måten mange som skriver sine memoirer skriver det – jeg er overbevist om at de tar i bruk egen fantasi og trekker linjer der det kanskje ikke var noen linjer da det skjedde. Jeg tror det er helt nødvendig at man er ærlig nok til å vedgå at minner aldri er fullstendige og troverdige bilder inn i fortiden, og derfor setter jeg veldig pris på måten Kim Thúy forteller sin historie (og at merkelappen er selvbiografisk roman).

Et vietnamesisk ordspråk lyder: “Bare folk med langt hår er redde, for ingen kan lugge folk i hår som ikke finnes.” Altså forsøker jeg så langt det er mulig ikke å skaffe meg flere ting enn kroppens grenser tillater.

Det er ei lita flis av ei bok med sine drøye 150 sider, og det sier seg jo selv at det ikke er absolutt alt hun har opplevd som har fått plass på disse sidene – som i tillegg ofte er luftige, avhengig av hvor lange minnene hennes er (ofte ganske korte). Minnene knytes ofte sammen ved enkelte ord eller mennesker, og leseren tas virkelig inn i den rytmen som vaskeseddelen skryter av. Det er nesten som en strøm som tar oss gjennom en vuggesang. Det er ikke ofte jeg er enig i slike på grensen til svulstige beskrivelser av bokens innhold, men akkurat her synes jeg det passet.

Men jeg var jevngammel med henne. Nei, jeg har ikke rett til å si at jeg var jevngammel med henne – alderen hennes lot seg ikke telle i år og måneder og dager, men i antall stjerner hun hadde sett når slagene falt.

Ru er stillferdig. Det adjektivet fulgte meg gjennom hele boka. Jeg ble minnet på en engelsktime på ungdomsskolen, og av en eller annen grunn var klassen min ganske slitsom å ha med å gjøre. Hvisking og bråking og generell uro – noe som egentlig ikke var kjennetegnet til B-klassen. Uansett, engelsklæreren forsøkte å snakke litt videre, men da hun innså at det å heve stemmen ikke hjalp, senket hun den. Hun snakket stillere. Og det funket faktisk. Klassen måtte konsentrere seg for å høre hva hun sa. Kim Thúy er stillferdig når hun forteller. Hun hever ikke stemmen, roper ikke og sliter ikke for å klore til seg oppmerksomheten. Hun forteller ganske enkelt. I en rolig stemme.

Veiene var fulle av dype sprekker og hull. De kommunistiske opprørssoldatene minela veien hver natt, og hver dag ble minene fjernet av de proamerikanske militære. Det hendte at en mine eksploderte. Da måtte vi vente i timevis mens soldatene fylte igjen hullene og kjørte vekk rester av døde mennesker. En dag ble en kvinne sprengt i filler og ble liggende blant forrevne slintrer av gule gresskar som lå strødd rundt henne på veien. Hun hadde sikkert vært på vei til markedet for å selge dem. Kanskje fant de også liket av barnet hennes i veikanten. Kanskje ikke.

Noen av minnene hennes er relativt uhyggelig lesing. Det jeg bare får innsyn i gjennom fiksjon her i Norge, er eller har vært virkeligheten for mange andre. Andre minner er humoristiske, som da hun skildrer de tykke lårene til damen som møtte dem etter at de hadde kommet frem til Canada (hun ønsket seg også sånne lår, og øynet håp om å få dem nå). Mange minner har å gjøre med morsrollen og valg hun har tatt – noen hun ikke er helt sikker på om er riktige, andre hun er stolt av. Og alt dette skildrer hun i en myk, stødig og stillferdig stemme.

Fete år – Chan Koonchung

Sjanger: Roman (dystopi)
Først utgitt: 2009
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Oktober
Format: Innbundet
ISBN: 9788249507962
Sider: 291

****
Om boka: Kina i en nær fremtid: En måned er forsvunnet på mystisk vis. Både i folks minne, i aviser og tidsskrifter er alle spor borte. Og folk er i så godt humør! Hovedpersonen i Fete år er Chen, en ganske populær forfatter som er tilbake i Bejjing etter mange år i Hongkong og Tawian. Han treffer på sin gamle flamme Xi, som han skjønner er ute av lage. Selv synes han Kina er et godt land å leve i. Men da Xi forsvinner, blir han urolig, for hans gamle forelskelse er vekket til live, og han forsøker å oppspore henne. Chens jakt på Xi – som han finner og mister igjen – fører ham bak samfunnets glade fasade. Han møter et par andre som er dypt fortvilet, og den lille gruppen tyr til en dramatisk kidnapping av en sentral politisk leser for å presse frem sannheten om hva som egentlig skjer i Kina.
****

Både forfatteren og Fete år var helt ukjent for meg helt til bokfestivalen tidligere i høst. Da så jeg på programmet at Chan Koonchung og Sofi Oksanen skulle samtale med Åsne Seierstad om totalitære regimer, måtte jeg selvsagt få med meg det, og da måtte jeg også få med meg denne boka… Den er dystopisk og den handler om Kina… Jeg var solgt allerede da. Men så skulle det dessverre vise seg at den ikke stod helt til forventningene.

Humøret var godt, men innvendig fikk jeg en merkelig fornemmelse av at jeg burde forlate stedet. Jeg gikk ut av festlokalet, og planla i samme i samme slengen å ta en runde rundt i bokhandelen. Først så jeg litt på kunstbøkene i andre etasje, deretter gikk jeg ned i første etasje for å se på bestselgerne, økonomibøkene og reisehåndbøkene. Bokhandelen var stappfull av mennesker den dagen, flott med så mange som leser bøker! Det minte meg på tanken om “det lesende samfunn”.

Vi møter altså forfatteren Chen som synes Kina er et godt sted å leve. Han røres i blant til tårer over hvor fantastisk det er der – og alle andre ser ut til å føle det samme. Det vil si, nesten alle andre: vi treffer noen personer som ikke er lykkelige. Samtidig hevder de at det mangler en måned. Alle ser ut til å ha glemt en grusom måned i februar der det skjedde en voldsom opprensking. Chen husker den heller ikke, og han er egentlig ikke så veldig interessert i den heller – alt er jo så fint. Men da han gjenoppdager Xi for fullt, lar han seg til slutt rive med.

Historien høres veldig interessant ut, jeg liker at den spiller veldig på likhetene til virkelighetens Kina. Dette gjør Koonchung i så stor grad at boka nærmest er bygget opp som en fagbok. Den er delt inn i tre nesten like store deler, inkludert en epilog. Hver del er delt inn i kapitler, og hvert kapittel er delt inn i flere underkapitler. Dette fremstår for meg veldig fagbokaktig, og det er et interessant valg. Språket fremstår også veldig sakprosaisk – så mye at jeg tidvis glemte at det var en roman jeg satt å leste. Veldig store deler av boka går faktisk med på å snakke om samtidskina; om økonomi og politikk.

Jeg blir overvåket. Hvorfor blir jeg overvåket når jeg ikke har gjort noe?
Kanskje er det de frynsete nervene mine, kanskje dette ikke skjer i det hele tatt. Kanskje tvil og mistenksomhet spiller meg et puss.
Men om jeg blir overvåket, kan jeg garantere deg at det har noe med Wei Guo å gjøre. Hvordan satte jeg dette monsteret til verden?

Vi får dessuten ganske tidlig historien fortalt fra forskjellige personers perspektiv. Som et resultat av alle disse trekkene føler jeg at skjer veldig lite. Det er mye fakta om Kina, og lite handling. De gangene personene snakker, er det mye gjentakelser, og hvis vi ser på selve handlingen kunne antageligvis spenningskurven og høydepunktene hatt det komfortabelt med ca en tredjedel av lengden av denne boka. Hele fagbokpreget gjorde boka merkelig kjedelig, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det ellers.

Dessuten ble jeg forvirret av at høydepunktet var lagt heeelt bakerst i boka, et stykke inn i epilogen. Svarene kunne ha kommet mye tidligere. Men jeg synes allikevel at dette er en modig skildring av det som egentlig ikke trenger å være så veldig annerledes fra Kina slik det fremstår i dag. Boka er såpass kontroversiell at den ikke har blitt gitt ut på Fastlandskina – den er ikke offisielt bannlyst, men ingen forlag der er villige til å ta den inn. Det har allikevel ikke stoppet at boka har funnet veien inn til fastlandet, og hver papirkopi som blir smuglet inn antas å bli lest av 6-7 stykker. I tillegg har den blitt spredd på det kinesiske internett, og boka har blitt heftig diskutert av kinesiske bloggere. Mange av dem støtter forfatteren fullt ut og mener han skriver om virkeligheten, samt at dette er tragisk. Andre igjen skulle ønske at det var slik – dette er ikke noe dystopi for dem. Det er et utopi.

Om man er på jakt etter en spennende og revolusjonerende dystopi som røsker i ryggraden, er kanskje ikke dette boka å lese. Den gir dog et bilde av Kina som er skummelt lik virkeligheten, og kan helt sikkert ses på som et viktig innspill i debatter om kommunistpartiets styre. Jeg fikk ikke helt det jeg håpet på, men det var et interessant innsyn allikevel.

“Alle! Disiplininspeksjonskomiteen, den offentlige og statlige sikkerhetstjenesten og Generalstaben i Frigjøringshæren – med alle disse avdelingene, og alle menneskene de fostrer, hvem kan si noe sikkert? Hvem har ikke fiender? Jeg overvåker folk og folk overvåker meg, jeg har noe på deg og du har noe på meg. Alle har en mappe, slik er spillet.”

After Dark – Haruki Murakami

Sjanger: Roman
Først utgitt: 2004
Denne utgaven utgitt: 2007
Forlag: Lydbokforlaget
Format: Lydbok
Lest av: Nina Woxholtt
ISBN: 9788242137302
Spilletid: 5 timer, 23 minutter

****
Om boka: Handlingen i denne romanen er lagt til ei natt i Tokyo, i tidsrommet 23:56 til 6:52. I sentrum står de to søstrene Eri og Mari. Eri har vært i en merkelig søvn i tre måneder, mens Mari sitter og leser på en nattkafé. En ung jazztrombonist slår seg ned ved Maris bord, og senere på natta blir hun trukket inn i et drama på et kjærlighetshotell der en kinesisk prostituert er blitt banket opp. I Eris soverom skrur tv-en seg på og sender ut mystiske signaler.
****

Det er ingen hemmelighet at Murakami er noe for seg selv – både her i vesten og hjemme i Japan. For oss gir han et innblikk i japansk kultur uten at det blir fjernt, og i hjemlandet skiller han seg fra andre forfattere fordi han lar seg inspirere av vesten. Denne blandingen setter forfatteren i en slags særstilling som gjør det vanskelig å finne noen separate referansepunkter å skrive en anmeldelse fra. Men det gjør ingen verdens ting – det er utelukkende positivt!

Jeg har bare lest en Murakami-roman tidligere (Kafka på Stranden), men har Trekkoppfuglen og South of the Border, West of the Sun stående i hylla. Da jeg leste Kafka på Stranden ble jeg på mystisk vis grepet av romanen. Jeg likte den godt – men det var mye jeg ikke skjønte. Mystikk finner vi i denne romanen også, selv om den er langt kortere. Murakami har det med å generere flere spørsmål enn svar…

De første skildringene Murakami gir oss i denne boka minnet meg automatisk om diktet Byens Metafysikk av Rolf Jacobsen. Kanskje ikke det mest naturlige å sammenligne Murakami med et norsk dikt fra 1930-tallet, men slik er det nå engang. Les diktet her. I After Dark får vi et innblikk i livet som våkner i storbyen Tokyo når solen går ned, og flere skjebner blir mer eller mindre tilfeldig flettet sammen. Jazztrombonisten Takahashi får øye på studenten Mari som sitter på en kafé, og gjenkjenner henne som søsteren til ei jente han og kameraten var betatt av: Eri. Senere trekkes Mari, som snakker litt kinesisk, inn i et drama som involverer en kinesisk prostituert, en sadistisk datafyr og en pensjonert, kvinnelig fribryter. Og på rommet til Eri slår TVen seg på uten at kontakten er i, mens jenta ligger i en dyp søvn… Etterhvert som klokka går utvikler historien seg, og vi får stykkvis informasjon om de forskjellige personlighetene.

Nina Woxholtt gjør en strålende jobb som oppleser. Hun bringer teksten til live med tenkepauser, avbrytelser og nøling akkurat på de rette stedene. Dessuten høres den kinesiske uttalelsen hennes i scenen med den prostituerte overbevisende ut. I allefall når du ikke snakker kinesisk, sånn som meg. I dette tilfellet er jeg glad for at jeg hørte den på lydbok fremfor å lese den selv, for Woxholtt tilførte et helt perfekt ekstra lag i leseopplevelsen min. Jeg kommer i allefall ikke til å nøle dersom jeg kommer over henne som oppleser av andre bøker. Tvert i mot.

Da vi ubunnhørlig nærmet oss slutten på natta, kom følelsen av at jeg skulle ønske jeg ikke måtte forlate disse hovedpersonene snikende. Etterhvert som morgenen meldte sin ankomst, var det nesten litt trist, for jeg ville være med Mari, Takahashi og de andre videre. Men det er vel nettopp det avgrensede tidsrommet som gir denne romanen (som vel per definisjon grenser til novelle?) sjarm… Anbefales videre! Det er ikke rart Murakami er så populær som han er.

Strangers – Taichi Yamada

Sjanger: Roman
Først utgitt: 1987
Denne utgaven utgitt: 2006
Forlag: Faber & Faber
Format: Heftet
ISBN: 9780571224371
Sider: 203

****
Om boka: Middle-aged, jaded and divorced, TV scriptwriter Harada returns one night to Asakusa, the old dilapidated downtown district of Tokyo where he grew up. There, at the theatre, he meets a likeable man who looks exactly like his long-dead father. And so begins Harada’s ordeal, as he’s thrust into a reality where his parents appear to be alive at the exact age they had been when they died so many years before.
****

Den japanske forfatteren Taichi Yamada jobber selv som freelance manus- og romanforfatter, og vant Yamamoto Shugoro-prisen for beste human interest-roman (hva er den norske oversettelsen til det? Utviklingsroman?) med Strangers. Det mangler egentlig ikke på lovord på utgaven jeg har heller. Daily Mail sammenligner begynnelsen med Paul Auster, og skryter videre av at det er et rørende uttrykk for lengsel og sorg over det vi har mistet. Daily Telegraph omtaler den også som rørende, såvel som et sterkt psykologisk portrett. Forfatter Bret Easton Ellis blir også sitert: ‘An eerie ghost story written with hypnotic clarity: quickly paced, intelligent and haunting.’

Jeg blir nødt til å spesifisere at dette på ingen måte er noen spøkelseshistorie i horror-forstand. Boka prøver på ingen måte å skremme deg med skumle spøkelser, så om man plukker opp boka med den forventningen, kommer man til å bli skuffet. Jeg har ikke peiling på hva jeg forventet, og hadde verken hørt om boka eller forfatteren før jeg kjøpte den, men nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si, egentlig.

The fault lay with me, of course. For my failure both as a father and as a husband, the fault lay entirely with me.
Not that I truly believed that – but I found a small measure of satisfaction in painting myself black as I continued to gaze at the city lights from my hotel window.

Jeg-personen er den 48 år gamle manusforfatteren Harada. Etter å ha bedt om skilsmisse fra kona, har han mistet det meste av materiell verdi, selv om forholdet deres hadde vært dødt lenge og kona ikke hadde særlig mye imot å skilles. Han flytter inn i leiligheten han leier som kontor, i en enorm, men ensom bygning med konstant traffiksus i bakgrunnen. Hans gamle venn og arbeidsgiver dukker på toppen av det hele opp og sier at de beklageligvis må avslutte samarbeidet, for han har til hensikt å overta eks-kona til Harada. Han sitter altså igjen med nesten ingenting: sønnen tok morens parti under bruddet, og foreldrene hans døde i en ulykke da han var 12. Det er på bursdagen sin han bestemmer seg for å besøke distriktet der han bodde med foreldrene før han brått mistet dem, og det er altså her han finner mannen og kvinnen som er helt prikk like foreldrene slik de så ut før de døde.

Samtidig møter han en mystisk kvinne i bygningen han bor (den eneste andre som faktisk sover der og ikke bruker det bare til kontor), som etter en relativt avvisende oppførsel fra hans side begynner å stå han nærmere og nærmere. Men hun nekter å vise ham brannsåret hun visstnok har på brystet, og holder det skjult til enhver tid. Dette blir naturligvis en aldri så liten bagatell i og med at Harada etter 36 år har funnet igjen foreldrene sine, som han nå er eldre enn.

Og det handler altså egentlig ikke om spøkelsene (om det er det de er, da). Det er isteden et portrett av ensomhet. Selv om det var Harada som tok initiativet til bruddet, hadde ekteskapet lenge vært kaldt, og den eneste reelle forskjellen er at de ikke lenger bor sammen. Men uansett hvor dødt det var, er det jo ikke særlig hyggelig at kameraten din tropper opp på døra, avslutter samarbeidet og forteller at han har lyst på eks-kona hans… Det er i denne ensomheten spøkelsene dukker opp, som en unaturlig, Harada er ikke i tvil om det, men akk så kjærkommen substitutt til alt han har mistet.

Problemet er bare at gamle kjente begynner å kommentere på at han ser sykere og sykere ut.

Jeg skal ikke avsløre plottet, men jeg skal konkludere med at joda, Yamada fører et behagelig språk som holder seg til poenget uten å bli kaldt. Jeg vet allikevel ikke helt hva totalinntrykket mitt er av romanen. Den benytter seg av mystiske verdner og mytisk inspirasjon, slik vi for eksempel finner igjen hos en annen og langt mer kjent japaner; Haruki Murakami (likhetene stopper forøvrig der!), og leseren følger historien uten å egentlig helt vite hva som er virkelig og hva som ikke er det. Jeg opplevde den som litt forutsigbar (jeg hadde to mulige avslutninger i hodet, og forfatteren valgte ganske riktig en av dem), og tror den kommer til å bli glemt ganske fort. Den stakk seg i allefall ikke ut som spesielt god. Eller dårlig, for den saks skyld…

Revenge – Taslima Nasrin

Sjanger: Roman (evt fabel)
Først utgitt: 1992
Denne utgaven utgitt: 2010
Forlag: The Feminist Press
Format: Heftet
ISBN: 9781558616592
Sider: 176

****
Om boka: In contemporary Bangladesh, Jhumur marries for love and imagines life with her husband, Haroon, will continue much as it did when they where dating. But once she crosses the threshold of Haroon’s family home, Jhumur finds she is expected to be the traditional Muslim wife: head covered, eyes averted, and unable to leave the house without an escort. When she becomes pregnant, Jhumur is shocked to discover that Haroon doesn’t believe the baby is his. Overwhelmed by his mistrust, Jhumur plots her revenge in the arms of a handsome neighbor. A stunning tale of love, lust, and blood ties.
****

Hadde det ikke vært for at jeg spesifikt gikk inn for å finne forfattere fra alle landene som inngår i Asia-prosjektet mitt, hadde jeg aldri verden snublet over denne boka – eller noen andre bøker fra Bangladesh for den saks skyld. Revenge markedsføres som en fabel. Oversetter Honor Moore beskriver fabelen generelt som en måte å utfordre leserens syn på det vanlige, eller normale. For eksempel i Æsops fabel om haren og skilpadden – der haren tar det for gitt at han skal vinne. Han sovner, og når han våkner igjen har skilpadden vunnet. En fabel inneholder også en moral og/eller en advarsel.

A wife is like a buffalo circling a mill, her nose to the same grindstone, day in and day out.

Jhumur er altså en velutdannet, ressurssterk kvinne. Hun vokste opp med en far som oppmuntret henne og søsteren til å ikke la seg hemme av det faktum at de er kvinner. Som et resultat tar Jhumur en grad i fysikk, og foreldrene er skråsikre på at hun kommer til å jobbe i et laboratorium og gjøre noe stort i verden. Så treffer hun Hanoor, en sjarmerende mann som praktisk talt overtaler henne til å falle for han. Han er sjarmerende, romantisk, morsom og dypt forelsket i Jhumur, og han virker genuint stolt av at hun er ressurssterk. Jhumur hadde ingen grunn, i all forelskelsen, til å tro at ting kom til å forandre seg etter at de gifter seg.

Så feil kan man altså ta: Hanoor er en tradisjonalist fra en tradisjonalistisk familie, og kvinnen med en grad i fysikk blir redusert til en kuet husmor. Hun må dekke til håret, unngå øyekontakt, spise kun etter at mannen har spist (og om han ikke spiser, kan ikke hun spise heller), vise sin respekt ved å ta på fremmedes føtter, og ikke minst ikke gå noe sted alene. Hun blir avskåret fra familien sin, får ikke ha kontakt med gamle venner, og tilhører bokstavelig talt nå Hanoors familie. Det er ikke vanskelig å forstå at hun blir ulykkelig. Hun tenker på en venninne, hvis ektemann ikke er som Haroon i det hele tatt (det vil si at han er det vi her i Norge i allefall ville definere som normal): Han hjelper til med husarbeid, han gir henne frihet til å jobbe og gå ut alene, han kan godt lage mat, og han blir fra seg av glede når han finner ut at hun er gravid. Haroon reagerer på Jhumurs graviditet med mistillit. Han nekter å tro at hun kan ha blitt gravid etter bare 6 ukers ekteskap, og er overbevist om at hun må ha ligget med to av hennes gamle, mannlige venner. Dette stemmer naturligvis ikke, men Haroon har bestemt seg for at det var slik det var, og Jhumur er knust.

He was utterly impervious to the fact that he had violated me. He had shattered my dreams and destroyed my belief in love, which was my only excuse for marrying into a situation in which all that my life and education had prepared me for was wasted! Instead of taking a job in a physics lab, I took care of my in-laws. I had dreamed of a happy married life that would not deprive me of individual freedom, that respected differences, allowed contradiction – a venture built on trust, sympathy, honesty, and compassion. How naïve I had been! How blinded by desire! How stupid not to have asked ahead of time what Haroon’s dream of a marriage was! Yet even in the midst of these thoughts, I was feeling a little bit sorry for him.

Haroon behandler henne virkelig forferdelig, spesielt etter at hun forteller han at hun er gravid. Jeg kan ikke snakke så altfor mye om hva som skjer etter dette uten å avsløre selve hevnen, men hun har mistet all troen på alt, og det eneste som kan holde hodet hennes over vannet (i et samfunn der kvinner ikke skal skille seg fra sitt ‘overhode’ uten å bli utstøtt) er tanken på at hun kommer til å få sin hevn.

Hva dette innebærer, og om det er vellykket eller ei, er noe dere får lese dere til selv. Det nytter heller ikke å gå nærmere inn på moralen i historien uten å avsløre for mye, så jeg skal begrense meg til å anbefale den videre. Det er en litt ukomfortabel fabel, både situasjonen hun har havnet i og hevnen hun planlegger, men den er godt fortalt. Den skildrer en situasjon jeg ikke engang kan forestille meg å være i, og det er trist å tenke på at mange kvinner har det slik som Jhumur…

Usurper of the Sun – Housuke Nojiri

Sjanger: Science fiction
Først utgitt: 2002
Denne utgaven utgitt: 2009
Forlag: Haikasoru
Format: Heftet
ISBN: 9781421527710
Sider: 272

****
Om boka: Aki Shiraishi is a high school student working in the astronomy club and one of the few witnesses to an amazing event – someone is building a tower on the planet Mercury. Soon, the enigmatic Builders have constructed a ring around the sun, and th ecology of Earth is threatened by its immense shadow. Aki is inspired to pursue a career in science, and the truth. She must determine the purpose of the ring and the plans of its creators, as the survival of both species – humanity and the alien builders – hangs in the balance.
****

Okei, folkens. Hånda i været. Hvor mange japanske forfattere kjenner du til, utover Haruki Murakami og Banana Yoshimoto? Ikke så mange? Nei… Selv om Japan nok er et av de asiatiske landene som har mest og tilby av oversatt litteratur, er det merkverdig få av disse bøkene å finne fremst på hylla hos bokhandlerne. Det var via bokelskere.no at jeg kom over Haikasoru, en skattekiste med oversatt, japansk science fiction og fantasy. Jeg hadde ikke hørt om noen av de rundt 15 (?) forfatterne, Housuke Nojiri inkludert. Når omslaget prydes med en blurb som hevder “(…) Think Arthur C. Clarke meets Haruki Murakami (…)”, bør det jo bli bra.

Boka starter for fullt i november 2006. Vi treffer altså high school-studenten Aki Shiraishi, som får øye på at noe merkverdig foregår på Merkur. Noen bygger et tårn. Og det er ikke vi. Og når det ikke er menneskeskapt, må det være noe annet. Fascinasjonen erstattes etterhvert med frykt, for hva det nå enn er som har designet tårnet er også i ferd med å bygge en ring rundt sola. Det som årene går og sirkelen blir større, får det fatale konsekvenser. Billioner av mennesker dør som følge av naturendringene det resulterer i. Vi hører blant annet at Sverige må gi tapt for det nye klimaet. I august, 2021 sendes et team på fire ut for å finne ut hva det dreier seg om. Om bord finner vi den svenske forskeren Per Jonsson, amerikanerne kommandør Kinderley og ingeniør Mark Ridley, og hun som i sin tid fikk øye på fenomenet (og som siden den gang har utdannet seg innen felter som har med Ringen å gjøre); Aki Shiraishi.

The fact that everyone she knew might die did not bother Aki. They would all be dead in a hundred years, and even that was merely a sunspot or a solar flare in terms of astronomical time. Her only fear was dying before her questions got answered. Responsibility and answering questions were the fire that drove her.

Aki vier bokstavelig talt livet sitt til fenomenet. Hun er, i motsetning til mange andre, overbevist om at dette ikke nødvendigvis er noen fiendtlig handling fra utenomjordiske vesner. Hva om de ikke engang vet at de er der? Eller hva om Ringen i seg selv er levende? Dreier det seg om en ny organisme? I så fall er den vel i allefall ikke ute etter å ta knerten på menneskeheten, det er vel eventuelt bare et uhell midt oppi det hele? Og om det så dreier seg om noe som blir bygget av vesener fra en annen verden; Hvordan kan de vite at vi er her? Det er jo ikke så rent få av oss mennesker som nekter å tro at det finnes liv på andre planeter enn jorden.

“(…) To destroy without even trying to understand is the impulse of instinct, not a result of cognition.” Aki looked away, frustrated and angry. “Finding joy in annihilation is fundamentally inhuman.”

Hun drives, holdes oppe, av målet om å få svar. Og etter at hun får noen svar ved turen i 2021-22, blir hun (om mulig) enda mer kjent enn det hun allerede var etter å ha oppdaget tårnet på Merkur. Dette gir henne muligheten til å ta del i det som til slutt skal gi henne i allefall noen av svarene hun hele livet – bokas siste kapittel er satt til første august, 2041 – men er det i nærheten av det hun ventet? Eller ønsket for den saks skyld…

Det er selvsagt vanskelig å snakke om en roman som dette uten å avsløre noe, så jeg skal forsøke å holde kommentarer til hendelser til det minimale. Men jeg kan egentlig si meg enig i at dette er science fiction med en anelse Murakami (dog kanskje ikke i så stor grad som den uttalelsen skulle ha det til). Den har i allefall en anelse poesi over seg, og filosoferer over hvordan menneskene takler ny informasjon som dette. Her sitter vi, eplekjekke som vi er, og skryter av at vi er klodens mest intelligente. Hva hadde vi egentlig gjort om noen plutselig satt i gang å bygge noe på en annen planet i solsystemet vårt? Plutselig blir våre største oppnåelser redusert til noe som kan sammenlignes med en stolt katt som legger en død mus ved foten av eieren sin (for å bruke en sammenligning fra boka).

How does one identify where consciousness resides? Aki found herself thinking. The intellectual conundrum seemed alsmost safe compared to the actuality of the Builders and the imminence of contact. Is it found among the ants, in the pheromone, and on the ground? Despite the elements that comprise the simple system, pinpointing the consciousness becomes unanswerably complex.

Jeg har inntrykk av at forfatteren liker å skrive om unge, kvinnelige helter. I denne boka er heltinnen fortsatt på high school når vi kommer i gang. I serien Rocket Girls er det også high school-jenter som regjerer som heltinner (de er astronauter – og de blir valgt pga den lave kroppsvekten, visstnok). Ikke noe i veien med dette i denne boka i allefall, jeg synes han skriver helt akseptabelt om hva som foregår i hodet til en dame gjennom noe over 30 år. Setter pris på at fokuset holdes på science fiction og ikke forsvinner ut i evinnelige kjærlighetsdramaer midt i det hele. Aki begraver seg i arbeid. Men det oppstår så klart søte følelser i løpet av disse tiårene vi er med henne… Også er det slett ikke dumt at han langer et lite spark ut mot enkelte mennesker hang til en lite individualisert tankegang.

Mother’s Beloved: Stories from Laos – Outhine Bounyavong

Sjanger: Novellesamling
Først utgitt: 1990
Denne utgaven utgitt: 1999
Forlag: Washington Press
Format: Heftet
ISBN: 9780295977362
Sider: 163

****
Om boka: Outhine Bounyavong is one of the most prominent contemporary writers in Laos. His stories are animated with Laotian virtues of simplicity, compassion, respect for age, and other village mores; they breathe with a gentleness that is fresh and distinctive. Outhine is interested in his own memories, in how to behave with compassion, and in the chain of life among men and women that reaches into the earth.
Rather than writing through an ideological lens, Outhine focuses on the passions and foibles of ordinary people. Their good luck, disappointments, and plain but poignant conversations reveal the subtle textures of Lao culture. The tragedy of war and the threat of enviromental degradation are themes woven into his stories.

Outhine Bounyavong was born in Laos in 1942. The author of four collections of short stories, he has had a long career as a journalist, editor , and translator. He lives in Vientiane.
****

Jeg reiser videre fra Thailand og the Happiness of Kati, til Laos og denne novellesamlingen. Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste noen verdens ting om Laos før jeg begynte. Nå vet jeg derimot at det er et land med litt under 7 millioner innbyggere som grenser til Kina, Burma, Thailand, Kambodsja og Vietnam. Videre har jeg fått med meg at landet var kolonisert av Frankrike fra 1893 til 1954, og at mange av innbyggerne som følge av fokus på fransk og Frankrike mistet litt av kontakten med tradisjonell laotisk språk, kultur og litteratur. Outhine Bounyavong hører til generasjonen som igjen forsøkte å bygge bro fra laotisk språk, kultur og klassisk litteratur til det moderne samfunn.

Vaskeseddelen forteller i grunn veldig godt hva vi finner mellom permene: dette er en samling bestående av fjorten noveller som alle fremmer idealer om medmenneskelighet, respekt for de eldre, samt de små gledene her i livet. I noen av novellene finner vi også en kritikk mot økende materialisme, krig og rovdrift av naturen. Vi følger de helt vanlige menneskene; individet står i fokus. Her hører vi lite om styrende makter og politikk, vi hører heller om konsekvensene slikt har for individet.

Det er jevnt over en kommunistisk undertone i samlingen, synes jeg, men det er i novellen “What a Beauty!” vi finner det tydeligste sporet av politikk. Den handler om Phaengkham, bondejenta som ingen ber opp til dans. Hun sitter tålmodig, om enn flau og ukomfortabel, og venter på en benk mens alle de rike og sofistikerte jentene med lange navn blir bedt opp til dans gang på gang. Etter å ha ventet gjennom 21 sanger, dukker det plutselig opp en ung mann som ber henne opp til dans. Hun takker ja, de danser, og det er den eneste dansen hun danser den kvelden. Deretter går livet sin vante gang, hun hjelper moren i den lille salgsboden hennes der de selger akkurat nok til at endene møtes. 2 år senere, dette vil si i 1977 (2 år etter Laos ble kommunistisk), kommer mannen som bød henne opp til dans til boden hennes, denne gangen i uniform. Det viser seg at han hørte til frigjøringshæren (det vil si de som tok sikte på at Laos skulle bli kommunistisk), og at han satte pris på Phaengkhams levemåte, med hardt arbeid og uten overflod. Til slutt får vi høre at de vakre jentene som fikk danse hele natten ble sendt til Dorn Nang, som er en øy der prostituerte og andre ble sendt for å skoleres på nytt.

Selv om samlingen inneholder mange gode noveller, har jeg funnet et par favoritter. Den første er “The Eternal Pair of Birds”, som handler om moren og sønnen som tilbringer ettermiddagene ute i hagen mens de ser på himmelen. Der oppe flyr et fuglepar, hver eneste dag, samme rute. De har et reir i skogen litt bortenfor, og de flyr over huset for å finne mat til barna. Moren og sønnen elsker denne aktiviteten, det blir en del av livet. Samtidig dukker det opp noen fremmede i landsbyen, og selv om innbyggerne velger å kalle dem “tømmerarbeidere”, insisterer de på å bli kalt “businessmenn”. Så en dag dukker ikke fuglene opp på himmelen. Moren og sønnen blir bekymret, de lurer på om noe har skjedd med matforsyningen, med fuglungene eller med foreldrene. Så kommer faren i huset hjem og forteller at disse businessmennene har skutt to fugler, og at de henger på lasteplanet deres:

Nang Oon was speechless. She felt as if something precious had been taken away from her. She felt a void in her heart. She prayed that those were not the pair of birds that always flew over the palmyra.

Fuglene dukket aldri opp igjen, og samtidig dukker stadig flere biler med fremmede menn opp:

They roared past, heading towards the green woods in the west where many birds built their nests. They sped by on the one dirt road and stirred up a cloud of dust that had been unknown in this remote hamlet, a dust that covered the leaves of the trees along the road and the flowers of the flame tree in full bloom at the edge of the field, creating a drab sight that had not existed before.

Den andre favoritten min heter “Frangipani”, og handler om en mann som planter et tamarindtre utenfor huset sitt. Det vokser seg stort og flott, og blir mannens stolthet. Treet tilbyr skygge til slitne forbipasserende, og en lekeplass til nabolagets barn. Mannen elsker lyden av barnelatter, selv om han av og til bekymrer seg for at de som klatrer høyest skal falle ned. Treet er så flott at hele nabolaget setter pris på det; det blir et slags symbol. Så en dag da han kommer hjem fra arbeid har treet hans blitt saget ned. Det samme gjelder samtlige trær i nabolaget, med untak av to stykker som står igjen kraftig redusert. Kona hans forklarer han at det skyldes utbygging av strømnettverket.

After that day, there were no more children’s voices in front of my yard. There was an eerie silence and emptiness, and outside, where the tree once stood, it was very sunny and hot. I felt empty inside. I missed the tree and the noise of the children so very much.

Alt håp er allikevel ikke ute, han velger å plante en frangipanibusk der treet hadde stått. Samtidig gir han skudd til naboene så alle planter busker der trærne en gang hadde stått. Buskene vokser seg store og flotte (men ikke så store at de risikerer å bli skjært ned), og nabolaget fylles igjen med en behagelig skygge og barnelatter.

“The Eternal Pair of Birds” og “Frangipani” er flotte og sterke argumenter mot rovdriften vi ofte bedriver mot naturen. Og Bounyavong forteller disse historiene uten å moralisere direkte; han forteller ikke om konsekvensene det har for miljøet eller at jorden kommer til å gå under. Nei, han forteller om effekten det har på enkeltmennesket. Om moren og sønnen som mister noe stabilt og felles i hverdagen, om mannen som mister barnelatteren utenfor vinduet.

“Death Price” og “The Voice from the Plain of Jars” skildrer begge ødeleggelser som følger av kriger og konflikter Laos har vært involvert i. Dette er en flott novellesamling som kan fungere som et vindu vendt mot et land jeg før nå ikke visste noen ting om. Etter å ha lest den lot jeg meg inspirere til å finne ut mer om landet. Mange av novellene er dessuten direkte overførbare til de fleste andre land, inkludert mitt eget. Jeg husker for eksempel godt det flotte, gamle treet som hadde stått utenfor den lille kaffesjappa jeg jobbet for for noen år tilbake. En dag var det borte; bare en ensom stamme igjen. Det var i veien for byggeprosjektet som foregikk, og tomheten som skildres av Bounyavong eksisterer faktisk når slikt skjer.

Frangipani - kanskje var det denne typen mannen plantet i Tamarindtreets plass? Bildet er linket.

The Happiness of Kati – Jane Vejjajiva

Sjanger: Roman
Først utgitt: 2005
Denne utgaven utgitt: 2006
Forlag: Allen&Unwin
Format: Heftet
ISBN: 9781741147537
Sider: 113

****
Om boka: Every morning Kati is woken by the clatter of Grandma’s spatula and pan and every night she goes to bed wishing for her mother. Like the canal that flows past her door, Kati’s life has a gentle rhythm. But beneath the peaceful surface runs an undercurrent of mystery. Why has Mother stayed away for so long, and where is the father Kati has never known? These questions take Kati on an unforgettable journey, from the old-fashioned house on the canal to a bungalow by the sea and an apartment in the big city.

Jane Vejjajiva was born in 1963 in London. Her family returned to Thailand when she was three and Jane grew up in Bangkok. Having celebral palsy from birth limited her movements, and books opened to her an imaginary world. The Happiness of Kati is her first novel.
****

I mitt lille Asia-prosjekt har jeg denne gangen beveget meg til Thailand, og dette er mitt aller første møte med litteratur fra dette fargerike landet. På omslaget hevdes det at dette er en internasjonal bestselger, men jeg hadde ikke hørt om den før jeg lette etter den. Så vidt meg bekjent har den heller ikke blitt oversatt til norsk; jeg finner den i allefall ikke noe sted. Dette er altså historien om 9 år gamle Kati og det tilsynelatende stabile livet hun lever i det lille huset sammen med besteforeldrene. Men rett under overflaten venter hemmeligheter og uløste mysterier med direkte forbindelse til den lille jenta. Hvor er moren, og hvorfor har hun vært borte så lenge? Og hva med faren hun aldri har møtt?

The thick planks of the shelter still held good, though they creaked and squeaked with every step, sounding like an elderly person greeting a long-awaited visitor.

Det høres jo ut som om dette er en historie som burde skildres over mer enn 113 sider. Og det tror jeg nesten at jeg må hevde selv. Problemet for meg blir at jeg egentlig ikke rekker å bli særlig involvert. I utgangspunktet er dette en veldig melankolsk, tidvis vakker historie, men samtidig føler jeg at forfatteren ikke bruker lang nok tid til å få meg til å bli glad i karakterene. På den annen side passer forfatterens stil til lengden på boka. Hun fører et veldig enkelt (og poetisk) språk, og selv om det er i tredjeperson, er det allikevel fra lille Katis perspektiv. Og det er mange vakre skildringer. For eksempel er alle småkranglene mellom besteforeldrene, og alle “bestefar sier…” og “bestemor sier…”-kommentarene er unektelig sjarmerende.

Grandpa said that if Grandma collected bonus points for all her prayers, there should be enough for a ‘frequent flyers’ ticket to heaven for him too. He’d laughed, enjoying his own joke, but Grandma had been cross with him for days afterwards.

Det er med barnslige øyne vi følger historien som pakkes ut, og det er som sagt en noe melankolsk og litt trist opplevelse. Når vi får høre hva som oppholder moren, kan man jo ikke annet enn å få medfølelse med den lille familien. Men det stopper liksom der. Boka fenger ikke så mye som jeg skulle ønske, ei heller sitter jeg og tenker på den nå i ettertid. Den gav meg desverre ikke noe særlig, utover en helt gjennomsnittlig leseropplevelse der og da. Når boka ble klappet igjen, forlot jeg også Kati. I en virkelig fengende bok sitter jeg og tenker på hovedpersonene i dager, uker, måneder (og i enkelte tilfeller mange år). Her klarer ikke forfatteren å oppnå dette, selv om hun rent teknisk sett skriver veldig godt.

Men for all del; med sine 113 sider kan man jo ikke akkurat kalle det bortkastet tid. Grei opplevelse der og da, men desverre intet mer enn det.