Hvis du får dette brevet – Sarah Blake

Sjanger: Historisk roman
Først utgitt: 2009
Denne utgaven utgis: mars, 2012
Forlag: Pantagruel
Format: Innbundet
ISBN: 9788279005018
Sider: rundt 350 sider
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Om boka: 1940: Iris James er postbudet i Franklin, Massachusetts. Iris vet mer om innbyggerne i småbyen enn hun noen gang vil innrømme. En dag gjør hun noe utenkelig: hun legger et brev i lommen, leser det og sender det aldri videre. På den andre siden av Atlanteren er Frankie Bard radioreporter. I hennes rapporter ber hun Franklins lyttere være oppmerksomme på nazistenes nattlige bombinger av London. De fleste av innbyggerne i Franklin tror ikke krigen i Europa vil berøre dem. Men både Frankie og Iris vet bedre…
****

Dette anmeldereksemplaret havnet i postkassen min rett før jul i fjor, og jeg begynte å lese den i slutten på januar. Nesten en måned senere har jeg endelig kommet meg gjennom den. Hadde jeg ikke vært så sta av natur som jeg er, hadde jeg antageligvis ikke fullført den.

Det første hinderet jeg møtte lå i språket. Forfatteren skriver laaaange, snirklete setninger som kanskje høres fint ut på engelsk, men som bare blir slitsomt på norsk. Jeg mistet tråden halvveis gjennom en hel haug av setninger, og det er vel lite som er så demotiverende? Det tok vel omtrent to og ei halv uke før jeg hadde kommet omkring 150 sider inn i boka, og på den tiden har jeg vanligvis lest flere bøker på 3-400 sider.

For det andre opplevde jeg både vaskeseddel og tittel som litt misvisende i forhold til bokas innhold. Som om det ikke var vanskelig nok å holde konsentrasjonen oppe over setninger som var mange linjer lange, ble jeg introdusert for langt flere karakterer enn det vaskeseddelen gir inntrykk av – og opptil flere av dem virker ikke noe mindre viktig for handlingen enn det Frankie og Iris gjør. Så da satt jeg der og lurte på hvem i all verden denne Emma var? Eller hva var det hun het igjen? Hvem er det dette handler om, nå? Hvem er Will? Hæ? Harry? Hvem er det han har et godt øye til? Hva var det nå han tyskeren het igjen? Det hadde kanskje vært mindre forvirrende om jeg ikke hele tiden måtte stoppe halvveis gjennom setninger og finne igjen konsentrasjonen min…

Dette brevet det er snakk om virker dessuten litt … irrelevant i forhold til settingen. Vaskeseddelen får det til å høres ut som om det er noen ENORMT VIKTIGE STATLIGE HEMMELIGHETER! det er snakk om, spesielt med setningene “De fleste av innbyggerne i Franklin tror ikke krigen i Europa vil berøre dem. Men både Frankie og Iris vet bedre…”. Isteden får jeg heller inntrykk av at forfatteren har litt problemer med å bestemme seg for at hun skal skrive en sentimental og melodramatisk “dameroman” eller en roman om andre verdenskrig.

Sist, men ikke minst, har jeg vanskelig for å slå meg til ro med at Frankie og Iris bevisst holder tilbake informasjon. Det er meningen at vi skal forstå det, være enige med dem, forstå at de gjorde det i beste mening, sånn egentlig, men jeg blir gretten av tanken allikevel. Dersom det satt en, vel, dust på et postkontor et sted og bevisst la til side et brev adressert til meg, hadde jeg blitt forbannet – uansett om handlingen var gjort i beste mening, og/eller for å beskytte meg. Forfatteren vil antageligvis at jeg skal sympatisk legge armen om både Frankie og Iris, og si at jeg forstår, at de gjorde det rette, men nei. Jeg er ikke helt der. Jeg synes ikke disse “sterke” kvinnene har noen rett til å leke allmektig og bestemme hvem som skal få hvilken informasjon, uansett hvor mye forfatteren vil at jeg skal vise sympati (for det tror jeg nemlig hun vil).

Se på deg, da, mante hun frem stemmen hans. Før de sovnet, etter at de hadde elsket, på gaten, over bordet. Se på deg. Der er du. Og der var hun, hadde hun oppdaget. For første gang i sitt liv, sammen med Will, hadde hun begynt å se seg selv, fordi hun så ned og så seg selv – midjer, armer, håndledd – i hans hender. Fordi han hadde sett på henne. Som en alv som kysses til liv, eller en havgrue som plutselig kan gå, eller en hvilken som helst fordømt fortelling om noen som har vært usynlig, kom hun plutselig, mirakuløst, til syne.

Men det er vel ikke bare galt, heller. Ideen bak radioreporteren Frankie er fin. Hun vil fortelle om tingene slik de er: Folk må åpne øynene, slutte å sitte der borte i USA og tro at det ikke angår dem. Hun vil at folk skal se menneskene, ikke bare høre om fjerne dødsfall og deportering til og fra land langt borte. Kollegaene hennes er ikke enig med henne, de mener jobben hennes er å si hva som skjer, ikke bare samle på stemmer og lydbilder. Men Frankie står på sitt, selv om det gir henne “granatsjokk”, eller akutt stresslidelse/evt posttraumatisk stress som vi kaller det i dag. Noen av situasjonene hun finner seg selv i, og noen av historiene hun hører er dypt tragiske.

Jeg har i og for seg også sansen for at forfatteren viser frem menneskets evne til å snu seg bort og ikke ha lyst til å se hva som foregår. “Ute av øye, ute av sinn” er ikke noe mindre relevant i dag enn det var da. Det er vel derfor jeg har litt sansen for ideen bak Frankie, som – til tross for at hun selv ikke helt skjønner skaden hun kan gjøre noen ganger – prøver å tvinge folk til å se og å bli sett. Bokens styrke blir derfor for meg tiden hun tilbringer på kontinentet (Europa, altså).

Jeg får litt inntrykk av at forfatteren prøver å være dyp og filosofisk. Det vises stadig til både høyere makter og skjebnen. Nå er det riktignok greit nok at karakterene velger å sette sin lit til sånt, uavhengig av hva jeg selv mener om saken, men jeg får følelsen av at forfatteren prøver å, tja, overbevise meg om skjebnen. Om at alt henger sammen, om at ingenting er tilfeldig, også videre. Jeg synes ikke hun får det helt til. Kanskje om jeg hadde hatt respekt for Frankie og Iris’ valg, og om jeg hadde fått et bedre forhold til språket. Totalt sett ender romanen for meg med å falle mellom alt sammen: Den er ikke helt noen svulstig “dameroman”, den er ikke helt noen krigsroman, den er ikke helt noen filosofisk dannelsesroman. Den er litt av hvert, men ikke spesielt god som noen av delene.

Men det er mulig det er meg det er noe gæærnt med. The New York Times skrev “Hardtslående og kraftfull!” og forfatteren av Barnepiken, Kathryn Stockett skrev “En nydelig skrevet, tankevekkende roman som jeg anbefaler alle å lese!” For å si det på denne måten: Jeg har ikke lest Stocketts bok av den enkle grunn at jeg er rimelig sikker på at den ikke er noe for meg. Kanskje det går an å si at denne boka faller i smak hos fans av bøker som Barnepiken, da? Ikke vet jeg.

Boktrailer:

Andre bloggere om boka:
Betraktninger
Beathes bokhylle
Ellikkens bokhylle

Forfatter-bio:
Sarah Blake er en amerikansk forfatter med flere utgivelser på samvittigheten: Full Turn (1989), Runaway Girls (1997) og Grange House (2000). Tidligere har hun vært engelsk-lærer ved både high school og college i Colorado og New York. I tillegg har hun ledet en rekke skrivekurs.
Hjemmeside | goodreads