Jeg er ikke så veldig aktiv på bloggen om dagen, og det må jeg bare beklage. Derfor skal jeg dele litt av det jeg holder på med akkurat nå. Jeg sitter nemlig med hodet i arkivet på Oslo Museum, på jakt etter stoff til bachelor-oppgaven jeg skriver. Og i min søken etter relevant stoff, snubler jeg over annen interessant lesning som var dagsaktuelt i for eksempel 1934. Kvaliteten på de følgende bildene er ikke tipp-topp, men du kan stort sett lese dem greit når du klikker på dem:
Spalten “Nok sagt” i kvinnebladet Vi selv og våre hjem, utgitt av Aschehoug i mai, 1934. Tema: det evige slankepresset.
Artikkel i Vi selv og våre hjem, april 1934. Tema: Kvinnenes rolle under Hitler og Stalin. Den går over to sider.
Foruroligende lesing, synes du ikke? Andre verdenskrig er rett rundt hjørnet, men de vet ikke hva vi vet i dag. Jeg vet ikke om det bare er jeg som er skikkelig historienerd, men det gir meg frysninger. Å lese ting som det her når jeg vet hva som kommer.
Ellers kan jeg forøvrig benytte anledningen til å varmt anbefale Oslo Museum til de som er interessert i ting som det her. De har en rekke eldre og nyere tidsskrifter liggende, og makan til hjelpsom arkivar som hun på OM skal man lete veldig lenge etter. Kunne ikke fått bedre hjelp. Biblioteket er åpent fra tirsdag til torsdag, kl 12-15. Resten av museet er åpent fra tirsdag til søndag, kl. 11-16. Biblioteket ligger i Frognerparken, sammen med bymuseet. Det interkulturelle museet ligger på Tøyen.
Det var virkelig “morsom” lesning. Den først artikkelen bli et sukk om at ikke mye har forandret seg, Vi sier ting på en annen måte men prøver å forandre oss selv i takt med moten allikevel.
Og den siste artikkelen var, som du selv sier, foruroligende lesning. Nesten et “grøss nedover ryggen” med tanke på hva de kvinnene snart skal gjennom.
Ja, ikke sant? Godt det ikke bare er meg.
Holdt på å le meg skakk av den første der.. “…og ved hjelp av avmagrende bad og kraftig gymnastikk blir Berit en strømlinjet model 1934 med kneleddmekaniske og selvstarter. Hun veier så meget som en middels flue og kryper lekende lett inn i hvilketsomhelst åleskinn av en parisermodell. ”
Haha fantastisk bra. Dog interessant å se at ting ikke har forandret seg SÅ drastisk siden 1934…
“To revolusjoners kvinner” var kun creepy. Fikk litt propaganda-vibber av å lese det, i grunnen. Du har ikke flere slike “godbiter” på lur da?
Ikke her og nå, er jeg redd – men jeg har bladd igjennom “Hjemme hos”-artikler om blant annet Knut Hamsun, motetips (rett fra Paris og London, må sies!), tips til hvordan brunfargen blir finest – og ikke minst månedens grammofonmusikk: “Ennu idag tør det vel hende at grammofon i enkeltes øine er mer eller mindre smakfordervende mekanisk låt eller ulåt.”
Mye artig man kan lese.