Minus meg – Ingelin Røssland

Sjanger: Roman
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Format: Innbundet
ISBN: 9788202362119
Sider: 269
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Dette går ut på at Cappelen Damm sender aktuelle bøker til diverse bokbloggere rundt om i landet, og vi skriver om dem på en gitt dato. Stikk innom turnébloggen og se hva de andre bloggerne sier.

****
Om boka: Midt i et stup stopper Lindas hjerte. Den mystiske Njål får det i gang igjen, men det viser seg at Linda er uhelbredelig syk. Hun må få et nytt hjerte i løpet av kort tid, ellers vil hun dø. Linda er opprørt og sint, og når Njål dukker opp igjen og overtaler henne til å virkelig leve den tiden hun har igjen, skjønner hun at hun må ordne opp i en del ting. Ikke bare må hun gjennomføre det hun og Kima har planlagt, hun må også ordne opp med Rune, som hun kanskje ikke har vært helt grei mot. Men ingenting blir som hun trodde, og når hun endelig når målet, endrer alt seg. Plutselig er det er helt annen historie vi får høre.
****

Det er ikke noe lett tema Ingelin Røssland tar for seg i denne boka – den tiende utgivelsen hennes på tretten år. Hun har tidligere vunnet flere priser, blant annet Sunnmørsprisen i 2006 og UPrisen i 2007. Hun får mye skryt for sin evne til å sette seg inn i ungdommers tankegang, og er med Minus Meg nominert til Arks Barnebokpris 2011. I denne boka, som forøvrig er hennes første på bokmål, treffer vi den tolv (snart tretten) år gamle Linda hvis hjerte stopper midt i et stup. Selv om mystiske Njål får liv i henne igjen, viser det seg at hun har en uhelbredelig hjertefeil og at hun er 100% avhengig av en donor for å overleve.

Ikke uventet kastes Linda ut i en slags eksistensiell krise. Døden går fra å være noe fjernt til å bli veldig reell, og det er mye å ta inn for ei jente som tidligere “bare” hadde hendene fulle med typiske tenåringsproblemer. Plutselig synes alle rundt henne synd på henne, og hun blir ukomfortabel med de menneskene hun tidligere satt pris på. Venninnen Kima, og foreldrene, er naturligvis knuste, og Linda føler at hun må bære alle andres sorg også: det er akkurat som om de allerede har gitt opp håpet på at hun skal overleve:

Hun får øye på en halvgjennomsiktig speilbilde av seg selv i vinduet. Det er sånn hun føler at de alle sammen ser på henne, som en vag skygge som kan forsvinne bare de puster litt for hardt på henne eller sier noe feil. Skjønner de det? Foreldrene, Kima, lærerne eller klassekameratene? At jo mer de går på tå rundt henne, desto mer føler hun at hun blekner og forsvinner?

Og hvem er egentlig denne Njål, med de isblå øynene og kalde hendene, som alltid dukker opp når han trengs? Hva er greia med at hun kjente det så voldsomt i brystet der oppe på stupebrettet da hun møtte øynene hans for første gang? Det kan vel ikke være en forelskelse hun føler? For hun er jo sammen med Oscar, og er egentlig forelsket i Rune. Nå som alle har gitt henne opp – nå som hun skal dø, innser hun at hun tror hun er forelsket i Rune, og det bekymrer henne at han sender færre og færre tekstmeldinger. Han bor helt nede i Stavanger, og Linda må møte han. Om hun skal dø, skal hun i allefall få en romantisk slutt – en sånn slutt som havner i avisene.

På den ene siden er det en ganske hard og realistisk historie, men så drar forfatteren stadig inn mystiske elementer, og finalen gjør at vi må revurdere det vi trodde vi visste gjennom hele fortellingen. Akkurat denne stadige vippingen mellom det håndfaste og det abstrakte er ikke helt min greie. Mulig jeg er for sneversynt, og alle disse spørsmålene Linda får om døden (finnes det noe etterpå, er det en sjel, finnes en Gud?) blir sånn delvis besvart på en måte jeg ikke er helt… med på. Jeg er kanskje ikke er helt riktig leser…

I sitt eget univers klarer forsåvidt denne historien å snakke for seg selv, og ungdommene har troverdige reaksjoner og holdninger – det vil si at jeg synes Linda er en skikkelig dust i blant. Men det er jo sånn ungdommer er, hehehe. Jeg tror på følelsene til Linda, særlig dette ønsket om den store dramatiske slutten, dette draget mot å skape avisoverskrifter og å bli husket. Jeg tror også på forvirringen hennes, gutteproblemene, og kommentarene hun kommer med. Men jeg hadde litt verre for å tro på hvor enkelt Njål gled inn. Jeg skjønte ikke hvorfor Kima eller foreldrene ikke stilte spørsmål ved hans plutselige adkomst. Også opplevde jeg selv at jeg ikke fikk noe helt håndfast svar på dette etter ferdig lesning heller. Jeg skjønte ikke helt slutten, tror jeg, hoppet fra realismen til det abstrakte var kanskje litt for voldsomt for meg.

Men så kan jo dette med at jeg ikke skjønte alt helt forsvares med at menneskeheten ikke skjønner alt generelt. Dette med livet og døden er ikke noe enkelt tema, og det er kanskje ikke meningen at jeg skal forstå alt. Den gikk ikke helt hjem hos meg, men det er ikke det at det egentlig er noe veldig galt med boka. Jeg tror den vil kunne passe godt for mange andre.

Boktraileren: