Gjenferd – Jo Nesbø

Bok 9 i serien om Harry Hole
Sjanger: Krim
Først utgitt: 2011
Denne utgaven utgitt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Format: Lydbok
Lest av: Håvard Bakke
ISBN: 9788242151940
Spilletid: 14 t, 42 min (over 10 CDer)

****
Om boka: Etter tre år i Asia kommer Harry tilbake til Oslo og melder seg på Politihuset for å etterforske et nedprioritert drap i narkomiljøet. I hovedstaden er antall gjenger og heroinsalget sterkt redusert, men det er kommet et nytt dop på gata kalt fiolin, et opiat som gir færre overdosedødsfall, men også sterkere avhengighet.

Harry får møte den antatte drapsmannen. Det viser seg å være Oleg, sønnen til hans ekskjæreste Rakel, som har vokst opp med Harry som sin farsfigur. Nye overraskelser dukker opp, og det i utgangspunktet typiske dopdrapet får et omfang Harry ikke hadde forutsett. De fleste sporene peker én vei. Oppover.
****

Av en eller annen grunn slår ikke krim-allergien min inn når det gjelder Jo Nesbø. Jeg aner virkelig ikke hvorfor, men der krim kjeder meg og skuffer meg i de fleste andre tilfeller, klarer herr Nesbø å holde på interessen min. Sånn har det i allefall vært før, med de 3 andre Harry Hole-bøkene jeg har hørt. Hvordan var det så med Gjenferd?

Greit nok, det var litt småkjedelig i begynnelsen, der settingen dannes. For ikke å snakke om litt forvirrende. Rotta og rottebarna, den døende personen, fortelleren, piloten, politimannen, mannen i lindress som kommer hjem osv. Det legges mange perspektiver på bordet, og det tok litt tid før jeg skjønte hvem som var hvem. Heldigvis gikk det bare oppover derifra. Da jeg klarte å henge med synes jeg historien blomstret. Jeg skal dog ikke uttale meg noe særlig mer om akkurat dette, for det skal ikke så mye til før litt for mye avsløres i denne fortellingen.

Det er så fint å bo i Oslo når man leser eller hører Jo Nesbø. Når han beskriver enkelte ting om Oslo, nikker jeg anerkjennende. Når han skildrer lyden av Oslo, sitter jeg og ser ufokusert ut av vinduet og hører akkurat de lydene han nevner. Når han kaller Bjørvika Oslos nye silikonpupp flirer jeg, for jeg tenkte det samme for ikke så lenge siden – dog ikke akkurat det treffende begrepet “silikonpupp.” Poenget er at det beste stedet å lese/høre Nesbø må være Oslo (selv om jeg ikke skal skryte på meg kjennskap til de litt tøffere miljøene han skildrer).

Håvard Bakke er favorittoppleseren min. Han har vært en soleklar favoritt i mitt liv helt siden han var stemmen til Simba i Løvenes Konge, og jeg var ung og lett påvirkelig (det er jeg kanskje fortsatt..). Han er uansett en kløpper på å bringe karakterene til liv med akkurat nok variasjon i stemmen til at det blir fint, ikke pinlig. Også har det seg sånn at hver gang Jo Nesbø kommer med ny bok, er det endel som kritiserer språkføringen hans. De gjør seg ofte flid med å finne frem eksempler på setninger som er feil oppbygget også videre. Selv om jeg setter pris på korrekt språkbruk, synes jeg ikke Jo Nesbø gjør noe feil (dersom vi ser bort ifra rene trykkfeil, som jeg ikke merker uansett på lydbok). Tvert imot. Fortellingene om Harry Hole kler akkurat den språkføringen, denne gangen med innslag av blant annet engelsk, russisk og kebab-norsk. Noen ganger får jeg inntrykk av at Nesbø sitter med engelske uttrykk i hodet når han skriver, og at han oversetter dem direkte til norsk. “Over toppen” høres for eksempel ikke like naturlig ut på norsk som det gjør på engelsk; “Over the top.” Men det gjør ikke noe. Det minner meg litt om Oslo; mange språk, mange personligheter; og det minner meg om Harry Hole; røff i kantene, stygg og arrete og fullstendig ukonvensjonell.

Over de siste bøkene har fans bare sittet og ventet på at Nesbø skal ta livet av krimhelten vår. “Han kommer nok til å dø i Panserhjerte” ble det sagt før utgivelsen av forrige bok. Det ble sagt før utgivelsen av Gjenferd også. Om Nesbø lar den herjede og alkoholiserte karen ta kvelden her, kan du lese selv. Uansett om Hole kommer levende fra det eller ei har Nesbø igjen levert en krimfortelling med høy kvalitet.

Jo Nesbø snakker om Gjenferd:

Harry Hole-bøkene i rekkefølge:
1: Flaggermusmannen (1997)
2: Kakerlakkene (1998)
3: Rødstrupe (2000)
4: Sorgenfri (2002)
5: Marekors (2003)
6: Frelseren (2005)
7: Snømannen (2007)
8: Panserhjerte (2009)
9: Gjenferd (2011)

Andre anmeldelser:
Anitas blogg
Pervoluto
Rita leser
Bokhora