Rasp – Mari Moen Holsve

Sjanger: Fantasy/barn/ungdom
Utgitt: 2012 (første gang i 2008)
Format: Heftet
Kart-illustrasjoner av: Christer Sveen
Omslagsdesign: Grant Regan
Forlag: Cappelen Damm (Griff-serien)
ISBN: 9788202384067
Sider: 123
Kilde: Kjøpt selv

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Halvfanden Rasp har sjelden dårlig samvittighet, men nå kjenner hun et snev av skyldfølelse. Hun har fått sitt eget folkeslag, fandene, i trøbbel og de trues med krig. Rasp må forsøke å ordne opp i kaoset og legger ut på en lang reise som blir mer innholdsrik enn hun har sett for seg.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Fantasy-romaner trenger ikke være lange for å funke!

Rasp er halvt menneske og halvt fande. Hun er litt full av faenskap, for å si det sånn. Personligheten hennes gjør at hun vanskelig kan gli sømløst inn hos menneskene, men hun er heller ikke så fandenivoldsk som fandene er. Hun bor med mennesker, men fanden i henne tar stadig overhånd. Litt spontant bestemmer hun seg for å stjele noe fra herskapshuset til Ugralle. Bare fordi hun kan. Lite visste hun da at hun blir en medvirkende årsak til det som kan ende opp med å bli en skikkelig krig mellom mennesker og fander. Hun føler behov for å ordne opp, og må legge ut på en quest for å fikse problemet.

Rasp er en kort roman. Den har knapt rundet 100 sider. Allikevel får vi en historie som involverer en introduksjon (eller en videreføring, om du har lest de andre bøkene til Holsve) av en ny verden, en politisk konflikt/konspirasjon og en episk reise til en annen øy for å finne løsningen. Jeg synes Holsve bruker plassen godt, og prioriterer utbrodering der det er nødvendig. Hun kunne nok ha skrevet den samme historien over mange hundre sider – det er nok materiale til det.

Rasp er en rampete jente. Det er ikke så rart, det er fanden i henne. Men hun er ikke så irrasjonell og utilregnelig som fandene vi møter, heller. Hun vil sannsynligvis falle i god smak hos unge – romanen er rettet mot aldersgruppen 9-12 år. Boka er enkel, men i motsetning til mange andre norske romaner myntet på tweens og tenåringer opplever jeg den ikke som en undervurdering av leseren – målgruppa fremstår som helt riktig. Erfarne lesere vil muligens oppleve den som litt i overkant kort og enkel, men unge som ikke er spesielt glad i å lese vil nok finne en god inngangsport med Rasp.

Mari Moen Holsve har satt alle sine bøker til universet vi introduseres for her. Øygruppa Tiladnen ble skapt i forbindelse med debuten Skjelka-agenten og tatt videre i både Rasp og den senere Halvgudene-trilogien. Det må jeg si var et lurt trekk. Her har hun skapt en verden hun kan hente svært mye fra, uten at leserne må ha lest det andre for å få noe ut av bøkene (selv om Rasp refererer til Skjelka-agenten, og jeg vil tro Halvgudene gjør det samme). Jeg kommer til å lese de andre bøkene hennes, de ligger her alle sammen. Jeg håper Holsves bøker er lett tilgjengelig på skolebibliotekene rundt om i landet.

Og forresten: Mannen som har laget forsidene til Holsves bøker er utrolig flink! Grant Regan heter han, og han har blant annet jobbet med Funcom-MMOen Age of Conan (som lead concept artist). Sjekk noe av det han har gjort her.

kortsagt-rasp

Om forfatteren:
Mari Moen Holsve (f. 1986) er en norsk forfatter av fantasy for barn og unge. Hun har en bachelorgrad i allmenn litteraturvitenskap fra universitetet i Oslo, samt et år med oversetting og interkulturell kommunikasjon fra Universitetet i Agder. Hennes første roman, Skjelka-agenten ble antatt da hun var 18 år og utgitt to år senere. Hun har også skrevet Halvgudene-serien.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

Zombie Nation – Øystein Stene

Sjanger: Roman/science fiction
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av:
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205462878
Sider: 307
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Midt i Atlanterhavet finnes det en øy som amerikansk og europeisk etterretning har forsøkt å holde skjult siden første verdenskrig. Sjøkart blir tegnet om, nærgående lasteskip senket, havbunnen ombygget – alt for å holde kunnskap om øya borte.
En sen vinterdag i 1989 ankommer Johannes van der Linden øya, usikkert fra hvor og til hva. Han ansettes ved øyas byarkiv. Det regner, maten smaker ikke, søvnen kommer aldri, alt synes likegyldig. Gjennom arbeidet går det langsomt opp for ham at øya er bebodd av levende døde. Og at han etter alt å dømme er en av dem. Finnes det noen vei ut av denne ikke-tilværelsen?
Zombie Nation er en alternativ konspirasjonsteori, en gotisk thriller og en eksistensiell zombieroman. Det handler om lammelsen i oss, om likegyldigheten til hverandre, om det døde i kulturen. Men først og fremst om muligheten for liv, selv for de døde.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Gyldendal, you had me at «eksistensiell zombieroman».

Det trengs ikke to armer for å skrive.
Arket har jeg tapet fast til bordet, øverst og nederst, så det ikke skal bli skjøvet på av pennespissen eller håndbaken. Slik skal jeg skrive ned fortellingen, på denne bunken med kopiark. Mens jeg venter på at den andre hånda skal gro ut, komme ned, anta samme form som min skrivende hånd.
Jeg vil nedtegne fortellingen om landet jeg kommer fra. Nasjonen som reiste seg fra historiens – eller skal jeg heller si havets – tåke, og plasserte seg på kartet. Men bare høyst konfidensielle kart, som ble holdt innelåst og bevoktet, som ble tatt fram på hemmelige møter der menn med uklare stillingsbeskrivelser fra anonyme embetsverk deltok.

Slik begynner Zombie Nation. Johannes van der Linden er plutselig på øya Labofnia. Han våkner – eller blir bevisst – i et lagerrom i en bygning på en merkelig øy. Han husker ingen verdens ting av hvordan han kom dit eller hva livet (har han et liv?) dreide seg om før han havnet der. Men der er han. Og der er mange andre som ham. Gråaktige mennesker (for de er vel det?) som beveger seg klossete, er kalde, ikke føler noe og ikke kan smake noe særlig. De bare er, uten at de egentlig vet hvorfor. Johannes ansettes i byarkivet, og det er gjennom denne jobben og i møte med et par-tre andre innbyggere at han blir kjent med historien.

Hvis du vil inn i minnet til en by, inn i selve hukommelsen, må du finne byens arkiv: Her arkiveres hver eneste lille avgjørelse som angår byens ve og vel, små og store endringer lagres, bygninger som reiser seg nevnes, de som rives noteres – utredninger og registreringer som foretas blir dokumentert, vurderinger og redegjørelser som blir gjort, men aldir ender med iverksettelse, eksisterer fremdeles. Hva byen var, er og kunne blitt, finnes her; de tilbakelagte aldre, det slumrende potensialet, alle tap og serie. Historien til de fleste byer kan rekonstrueres fra deres arkiver. Så også med Labofnia.

Dette varmer arkivhjertet mitt litt. Jeg kan bare si det rett ut: jeg digger vinklingen til Stene med denne romanen. Altså, det er ikke akkurat sånn at zombieromaner er en mangelvare, men dette var en vinkling som var fullstendig ny for meg. Det er nesten bare så vidt den kan smykke seg med sjangerbetegnelsen i det hele tatt, for dette er annerledes. Dette er zombienes historie – livet til de levende døde. Hvem de er, hvordan de ble dem de er og hva verden rundt gjør med saken.

Vi får to historier parallelt – den til Johannes, bokas jeg, og historien til øya slik den fremkommer i diverse offisielle dokumenter og skildringer. Historien om øya begynner fra begynnelsen (dvs så langt tilbake det finnes relevant dokumentasjon), historien til Johannes fra det øyeblikket han våkner opp på øya. Stene fører et nøkternt språk, og i motsetning til de fleste andre zombiehistorier er ikke volden og de blodige splatteeffektene i sentrum her. Det er riktignok noe, men det har en funksjon utover sensasjonen. Hva er det egentlig som gjør at zombier skader seg selv og andre? Zombie Nation gir svaret.

Om du vil lese en annerledes zombieroman – en som spekulerer i hva zombier egentlig er og hvorfor vi fremstiller dem på den måten vi gjør – er det verdt å sjekke ut denne romanen. Det er heller ikke til å komme bort fra at den fungerer som en kommentar på livene vi levende lever, også. Eller eventuelt hvordan vi ikke lever. En interessant fortelling i en sjanger norske forfattere stort sett ignorerer.

kortsagt-zombienation

Andre bloggere om boka:
Bøker?

Om forfatteren:
Øystein Stene (f. 1969) er en norsk forfatter og regissør. Han er cand.philol med hovedfag i litteraturvitenskap fra UiB. Fra 2006 har han vært førstelektor ved Statens teaterhøgskole og Kunsthøgskolen i Oslo. Han hadde tegneseriestripen Thales fra Milet på trykk i Morgenbladet på 90-tallet. Kortfilmene hans har blitt vist på filmfestivaler i både inn- og utland. Han romandebuterte med Ventemesteren i 2003, og har siden da gitt ut Skambæreren (2006), Nekromantikeren (2011) og Zombie Nation (2014). Han fikk Torshovteaterets venners pris for årets forestilling for stykket Du er Knut i 2011.
Wikipedia | hjemmeside | forlaget | goodreads

Boknyheter #77

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

Gabriel García Márquez. Foto: Yuri Cortez via dagbladet.no.

Nobelprisvinneren Gabriel García Márquez er død. Både Bill Clinton og Shakira sørger.

- 12 kleine frierier fra litteraturen.

- Krim er bra for helsen!

- Publisher’s Weekly har satt sammen en liste over årets beste sommerbøker.

- Hvorfor ser folk fortsatt ned på science fiction og fantasy?

- De bøkene som ble klaget inn og eventuelt bannlyst mest i USA i 2013.

Sigbjørn Mostue og fans da Gravbøygen våkner vant Arks barnebokpris. Foto: Cornelius Poppe/Scanpix via dagbladet.no.

- Hva skal vi med voksne barnebokeksperter?

- The Wheel of Time av Robert Jordan er nominert til en Hugo Award etter massivt press fra fans – til tross for at forfatteren døde for sju år siden.

- Lesegleden som blomstrer når vi er barn blir med oss inn i voksenlivet, mener denne spaltisten.

- I denne ukens Bookends-spalte i New York Times handler det om hvilke bøker forfatterne Adam Kirsch og Zöe Heller ville ha gjenlest nå med ambivalens.

- «Nordic Noir» utfordres av krim fra fjerne land – og det er gode nyheter.

- Slik påvirker poesien de innsattes liv.

Illustrasjon: Kurt Vonnegut.

- Kurt Vonnegut skrev ikke bare bøker. Han tegnet også.

- Hilary Mantel mener den moderne politiske debatten har blitt redusert til verbalt misbruk og mobbing.

- Blurben har blitt diskutert i det siste her i Norge – her er et relevant åpent brev om temaet fra Gary Shteyngart.

- Her er årets Pulitzerprisvinnere.

- Hvordan slutte å være snobb og begynne å like romantikk?

- Et forsvar for «vanskelige» bøker.

Dagens doodle.

- Dagens doodle er til ære for Charlotte Brontë, som ble født 21 april 1816. Men er Jane Eyre hennes beste?

- En ny dansk bok hevder at dagens barn overvåkes døgnet rundt.

- Dersom Anton Tsjekhov hadde vært i live i dag, ville han ha protestert mot Putin?

- 9 bøker der vitenskapen har gått fryktelig galt.

- Den gudommelige komedie av Dante er ikke bare en klassiker: det er den ultimate selvhjelpsboka.

- En nedgang i antall lesende gutter og menn gjør forfattere bekymret.

Illustrasjon av Ian Miller, fra omslaget til en Lovecraft-bok fra 70-tallet.

- Om sci fi/fantasy-illustratøren Ian Miller.

- Det er ni år siden sist Haruki Murakami ga ut en novellesamling, men forrige fredag stod den ivrigste fansen i kø for å få hendene i den verdenskjente forfatterens nyeste utgivelse. Den har fått tittelen Onna no Inai Otokotachi, som kan oversettes til Menn uten kvinner.

- Her kan du lese Zadie Smiths Miss Adele Amids the Corsets.

- I følge en fersk undersøkelse har e-bøkene tatt igjen papirboka i USA. 54% av amerikanske lesere sverger nå til den digitale versjonen.

- De ti beste romanene om Afrika.

- Derfor bør vi redde bibliotekene.

Der vi gøymer løyndommar – Charlotte Riise

Sjanger: Diktsamling
Utgitt: 2014
Format: Heftet
Oversatt av:
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205462960
Sider: 73
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Dagane det er snakk om, er dei dagane kroppen til dikt-eget var i kamp med seg sjølv, dei dagane spiseforstyrringa styrte tilværet hennar. Dristig og hudlaust skriv Charlotte Riise om erfaringa med bulimi; det skambelagde. Men Der vi gøymer løyndommar er meir enn ei sjukdomshistorie. Det er dikt som med stor poetisk kraft og myndigheit tematiserer konfliktar mellom det indre og det ytre, mellom kropp og tanke, kjærleik og hat. Det handlar om kroppen som språk, som kommunikasjon. Det handlar om å arbeide, i ein prosess, til skamma og frykta for å stole på seg sjølv og andre vert mindre. Heilt til dei 5480 dagane er fortid, sjølv om dei aldri forsvinn.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Følsomt, sårt og troverdig om spiseforstyrrelser og mental helse. En sterk leseopplevelse. Jeg leser egentlig ikke så fryktelig mye dikt og er dermed ikke spesielt komfortabel med å begi meg ut på noen dype analyser, så jeg tenker jeg skal la diktene snakke mye for seg selv.

Svolten
har fått sitt eige liv
medan eg eksisterer i
store hòl mellom timane
eg er vaken.

Diktsamlingen er delt i tre deler. Hver del innledes med en poliklinisk epikrise eller -notater.

I
POLIKLINISK EPIKRISE
Pas. var første gang her ved psyk. polikl. i mai 2005,
p.g.a. depresjon med angst/spiseproblemer.

I løpet av tiden har pas. hatt et stort
arbeidspress/krav/forventninger og manglende
mestring. Pas. har hatt problemer med å sett grenser.
Hun startet opp med antidepressiva i febr. 2007 og
står på Zoloft uten sikker virkning.

Pas. vil ha behov for videre oppfølgning.

Med vennlig hilsen

Det er svært tydelig at Charlotte Riise vet hva hun snakker om. Det er dessuten minst like tydelig at hun er flink til å sette ord på følelsene.

Det er natt, nesten morgon,
dette er i ei rekkje av mange
der eg flyttar ut
av soverommet. Eg er på innsida av

sjukdommen. Menneska i byen
er stengde, ville eg kjenne nokon.
Eg går sjeldnare ut, det er berre eg
som merkar at eg rotnar.

Stilen hennes er direkte, språket er langt fra dramatisk eller svulstig – det er nakent og uten språklig dilldall.

Planlegg, tenkjer ustanseleg på
reisene eg skal ta, landa eg skal bu i:
Språka eg skal snakke, personane
eg skal bli, liva
eg skal leve.

Stoppar opp ved alle speglar og flater,
eg må vite om
eg framleis eksisterer.
er eg ein person, eit
menneske.

Eg sjekkar om igjen og om igjen.

Jeg-et kjemper en usynlig og nærmest umulig kamp, der hun har en versjon av seg selv som vil så mye og skulle ha gjort så mye – og en versjon som sår tvil og som kjemper mot henne. På utsiden finnes et samfunn som ikke legger merke til og et helsevesen som går tom for løsninger.

Legen ser ikkje på meg da han seier
at det ikkje er meir han kan
gjere, han kan ikkje hjelpe meg.
I posten sender han ei tilvising
til ein psykologspesialist,

einsemda har slått ut
på alle blodprøvane,
det finst ikkje håp.

Jeg liker den godt. Jeg tror dessuten at enhver person med erfaring med angst, depresjon og spiseforstyrrelser vil få mye ut av denne samlingen.

Gatene og brusteinen, dei små trehusa,
eg stoppar opp og ser inn i
nokon si stue, inn i
refleksjonen av nokon utydeleg.
Eg hugsar det tok år
før eg gjekk meg vill i denne byen: Eg gjekk
alltid den same vegen heim, gjekk aldri
ut av meg sjølv.

Anbefales videre.

kortsagt-løyndommar

Om forfatteren:
riise-charlotteCharlotte Kirkebø Riise (f. 1987) vokste opp i Ålesund. Hun bor og skriver i Vartdal, og studerer engelsk og nordisk språk og litteratur. Hun debuterte med diktsamlingen Eg treng tid til å sakna deg i 2012, og har hatt dikt publisert i diverse antologier. Der vi gøymer løyndommar er den andre boka hennes.
Wikipedia | forlaget | goodreads

En mann ved navn Ove – Fredrik Backman

Sjanger: Roman/humor
Utgitt: 2013
Format: Lydbok
Lest av: Trond Brænne, Kim Haugen
Oversatt av: Nina M. Due
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202409951
Spilletid: 10 timer, 29 minutter
Kilde: Kjøpt selv
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Ove er 59 år. Han kjører Saab. Til tross for at han ble sparket som styreleder i borettslaget for flere år siden (i det som Ove selv bare omtaler som «statskuppet»), klarer han ikke å la være å blande seg inn. Han sjekker at alt er på stell, og at ingen bryter reglene. Men når det nyinnflyttede paret i nabohuset er så uheldige å ødelegge Oves postkasse, blir det opptakten til en humoristisk og hjertevarm historie om rufsete katter, uventet vennskap – og kunsten å rygge med tilhenger. Det som skjer, kommer til å forandre en mann og et borettslag for alltid.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg ser stadig at denne romanen sammenlignes med en annen svensk roman om en annerledes gammel gubbe, nemlig Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson. Men jeg synes ærlig talt ikke de er spesielt like utover det helt ytre motivet – og jeg likte denne bedre enn Hundreåringen.

Ove ble oppfordret til å forlate jobben sin, for å gjøre plass til den yngre garde. Han trengs ikke lenger. Ikke er han leder i borettslaget lenger heller; «statskuppet» skjedde for noen år siden. Ikke at det stopper ham i å egenhendig sjekke at alt blir gjort ordentlig – hver morgen tar han sin daglige inspeksjonsrunde i området, og står det en sykkel utenfor sykkelskuret, eller har noen kjørt bil inne på området, så blir det bråk. Det må da være mulig å følge regler. Ove er i det hele tatt omgitt av idioter.

Men så begynner det å gå litt i stå. Ove har bestemt seg for å gjøre noe ganske drastisk, men noe kommer hele tiden i veien. Først kommer det et kjøtthue av en nyinnflyttet nabo med en høygravid innvandrerkone og rygger både over blomsterbedet og postkassa til Ove. Så er det dette blonde meheet med den lille drittbikkja som har en høne å plukke med den rufsete, lille katta som har lagt sin elsk, om det kan kalles det, på Ove. Ove liker ikke katter, men kona hans hadde blitt sur om han ikke hadde hjulpet den. Også er det noe som foregår med Oves gamle venn (nå nemesis) der borte i nabohuset. Og denne høygravide dama lar ham pokker ikke være i fred – verre blir det når den rampen av en tenåring trenger hjelp.

Den største forskjellen mellom Ove og Hundreåringen må vel være at Oves fortelling egentlig er en ganske alvorlig en – Backman bruker humor som virkemiddel for å ta for seg en rekke alvorlige temaer. Hundreåringen er derimot ikke så alvorlig i det hele tatt – det er mer en vimsete fortelling litt a la Forrest Gump der hovedpersonen tilfeldigvis påvirker historiens løp i ganske stor grad. Så jeg må si at denne sammenligningen er litt malplassert i mitt hode – det skal mer til enn at det er en spesiell, eldre kar som har hovedrollen til at de skal kunne plasseres i samme boks, spør du meg.

Og når det er sagt, så synes jeg historien om Ove var en god del bedre. Det skjer egentlig ikke så ofte – og jeg ble litt tatt på senga med denne romanen – men her lo jeg høyt i det ene øyeblikket og snufset ned i lommetørklet i det neste. Jeg forventet ikke det helt store av denne, men der tok jeg faktisk feil. Jeg sitter stadig og tenker på Ove. For en utrolig hjertevarm historie dette egentlig var. Jeg lånte den umiddelbart bort til mamma, og var overbevist om at hun kom til å like den like godt. Det gjorde hun – vi satt på telefonen og lo og sukket over de mange minneverdige scenene etter at hun var ferdig. Og det skal sies at det er ikke så ofte lesingen min står i tråd med bestselgerlista. Men her gjør den virkelig det.

Måten livet til Ove blir klart på – gjennom tilbakeblikk innimellom hendelsene som preger nåtiden – funker godt. Han starter som en sur, vanskelig, gretten gammel fossil av en gubbe som bare er vanskelig på pur faenskap, men da boka var ferdig hørt, var inntrykket noe ganske annet. Jeg hadde vært glad om Ove var i min egen omgangskrets, hvor vanskelig han nå en gang måtte fremstå. Jeg må si at forfatteren gjør alt riktig her – han gjør et alvorlig tema lett tilgjengelig. Han klarer den vanskelige balansegangen mellom humor og alvor bra.

Dette var det siste lydbokprosjektet Trond Brænne jobbet med før han døde. De rakk ikke å fullføre den, men valgte å beholde arbeidet han allerede hadde gjort. Kim Haugen leser resten. Begge leser (som vanlig) veldig bra, ingen ting å si på dem.

Likte jeg romanen så godt fordi jeg hadde lave forventninger basert på hva jeg synes om Hundreåringen? Kanskje… Og er det stor, viktig litteratur? Njaei. Det er det vel ikke. Men det er en særdeles fin leseopplevelse, og jeg nøler ikke et sekund med å anbefale den videre.

kortsagt-ove

Andre bloggere om boka:
Reading Randi
Berit sin bokblogg
ebokhylla mi
Karis bokprat
Bøker & Bokhyller
Dykslektrikeren
Bentebing’s Weblog
Bok-Karete
Den har jeg lest
Beathes bokhylle
Tine sin blogg
Artemisias verden
Betraktninger
Tones bokmerke
Pervoluto

Om forfatteren:
Fredrik Backman (f. 1981) er en svensk skribent, blogger og forfatter. Han vokste opp i Helsingborg, og begynte å studere religionsvitenskap før han hoppet av og ble truckfører isteden. Så begynte han som skribent i gratisavisen Xtra Helsingborg, deretter Moore Magazine. Han begynte å blogge i forbindelse med eget bryllup og det å bli far, før han ble fast blogger på Cafe.se. Han debuterte som forfatter i 2012 med En man som heter Ove og Saker min son behöver veta om världen, begge sluppet på samme dag. I 2013 kom romanen Min mormor hälsar och säger förlåt.
Wikipedia | blogg | goodreads

I misosuppen – Ryu Murakami

Sjanger: Spenning/thriller
Utgitt: 2014 (første gang i 1997)
Format: Innbundet
Oversatt av: Yngve Johan Larsen
Forlag: Pax
ISBN: 9788253036755
Sider: 218
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Tjue år gamle Kenji har spesialisert seg på å guide utlendinger rundt i Tokyos sexdistrikter. En dag får han den overvektige og tilsynelatende joviale amerikaneren Frank som kunde, men merker raskt at det er noe som skurrer. Uten å kunne sette fingeren på hvorfor, får Kenji en ubehagelig følelse av at Frank kan ha noe med drapet på en ung jente i strøket å gjøre. Men han er fanget i garnet, og finner ingen måte å trekke seg fra jobben på uten å sette både seg selv og kjæresten i fare.I misosuppen er et intenst, rått medrivende og mørkt humoristisk dypdykk i en side ved det moderne japanske samfunnet og den menneskelige psyken vi sjelden har sett maken til. Vi følger med Kenji på et berg-og-dalbaneritt gjennom Tokyos neonopplyste bakgater, i selskap med den isnende uforglemmelige Frank, der volden stadig lurer rundt hjørnene, men utfallet aldri er gitt.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette var litt av en leseopplevelse – en kritikk av samfunnet blant annet pakket inn i den mest spektakulære voldsscenen jeg har lest på lenge.

Kenji er altså 20 år gammel og livnærer seg ved å guide turister gjennom sexdistriktene i Tokyo. Det er ikke akkurat drømmejobben, men så skulle den heller ikke bli permanent – bare så han fikk spart nok penger til å reise. Det har allikevel vist seg å ta lang tid å spare penger, så han har holdt på en stund nå. Det er mye av det samme om og om igjen, men en dag blir amerikaneren Frank kunden hans.

Kenji får raskt en følelse av at Frank ikke er så hyggelig og jovial som han ved første øyekast kan virke. Av en eller annen grunn har han følelsen av at Frank kan ha et eller annet med et svært brutalt mord på ei ung jente. Det er et eller annet med måten han reagerer på i situasjoner – som om blikket hans blir dødt.

Men man kan jo ikke komme med sånne anklager basert på en følelse, det går ikke. Allikevel begynner Kenji å føle at Frank kommer til å skade ham og kjæresten Jun, og han vet ikke hva han skal gjøre. Touren gjennom sexstrøkene i Tokyo blir en psykologisk drakamp der vi ikke kan vite hva som venter seg på neste side.

«American Psycho i Tokyo» står det på omslaget. Jeg har riktignok ikke lest boka, men jeg har sett filmen, og det er vel ikke en helt malplassert sammenligning. Det er noe med kontrasten mellom det stille ytre og det voldsomme indre – den uforutsigbarheten som hele tiden preger denne romanen. Er Frank en morder? Er Kenji i fare? Eller er han bare paranoid – er Frank bare litt ubehagelig? Hvorfor har han dette enorme behovet for å lyve om de minste ting?

Det jeg likte aller best ved boka var hvordan Kenji stadig ble satt i en posisjon der han måtte tenke over sitt eget samfunn; gjerne alt det som ikke funker. Det er i møtet med de utenlandske turistene og spørsmålene deres at han tvinges til å måtte tenke over hvordan samfunnet han tar for gitt er.

Men for en utlending er det mye som framstår som merkelig i Japan, og jeg kan nesten ikke forklare noe av det. Hvis Japan er en av verdens rikeste nasjoner, hvorfor har du da et eget ord for å dø av overarbeid, karōshi? Hvorfor driver japanske skolejenter, som i motsetning til unge jenter fra fattigere asiatiske land lever i et overflodssamfunn, med prostitusjon? Hvorfor er det ingen som klager på at firmaer sender forretningsmenn langt vekk fra familien for å jobbe i andre byer og land, når folk i resten av verden går på jobb for å gjøre familien sin lykkelig? Er jeg dum som ikke kan svare på disse spørsmålene? Nei. For ingen aviser eller blader skriver om dette, ingen snakker om det på tv. Ingen forklarer hvorfor folk dør av overarbeid i Japan, eller at det for resten av verden framstår som sykt at folk sendes bort fra familien for å jobbe. Ingen.

Det er i møte med andre kulturer at likheter og forskjeller dukker opp:

Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket «akseptere». De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født japaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet.

Kenji ser denne ensomheten hos Frank:

Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst.

Murakami tar riktignok i bruk en ganske brutal teknikk for å fortelle denne historien. Noen vil nok synes at særlig den ene voldsscenen er i overkant – den er både svært grafisk og svært… kreativ. Men det er kanskje nettopp denne grelle kontrasten mellom legitim samfunnskritikk og meningsløs vold som gjør romanen så minneverdig…?

Som leser må jeg si at jeg stiller meg litt skeptisk til hvordan Kenji forholder seg til situasjonen han er i, men jeg skal la være å gå inn på dette av hensyn til dere som ikke har lest den. La meg bare si at det er litt vanskelig å forstå valgene han tar – og måten han opplever situasjonen.

Man må tåle en trøkk for å lese denne boka, men gjør du det, vil du nok finne samfunnskommentaren interessant. Det gjorde jeg. Japan interesserer meg generelt, og jeg synes at Murakami får frem både forskjeller og likheter mellom vesten og Japan. For ikke å snakke om generasjonsgapet Japan opplevde (og fortsatt opplever). Anbefales videre – til de rette leserne. Denne vil ikke passe for alle.

kortsagt-misosuppen

Andre bloggere om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Den har jeg lest

Om forfatteren:
Ryū Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter oppvokst i Nagasaki. Han har utdannelse fra Musashino kunstakademi, og ble litt av en sensasjon da han vant Akutagawa-prisen for debuten Almost Transparent Blue. Han har skrevet over 20 bøker, og flere av disse har blitt filmatisert. I tillegg til å være en engasjert samfunnsdebatant, har han hatt sitt eget TV-show, jobbet med film og som rockemusiker.
Wikipedia | forlaget | goodreads

Boknyheter #76

I denne mandagsspalten finner du større eller mindre nyhetssaker som på et eller annet vis har noe å gjøre med bøkenes verden. Alle boknyhetene jeg har skrevet om finner du her.

Jo Nesbø. Foto: Anita Arntzen via dagbladet.no.

- Leser folk egentlig mer krim i påsken?

- Om du fortsatt ikke har bestemt deg for hva du skal lese, kan du få tips hos NRK.

- Hvorfor er det forresten så mange unge kvinnelik i norsk krim? Hør samtale om temaet her.

- Gyldendalprisen gikk til Øyvind Rimbereid.

- Amazon ønsker å kjøpe domenet Amazon.se, men har møtt veggen: en 57 år gammel kvinne eier allerede domenet, og hun har så langt avslått budet til giganten.

- Slutt å sammenligne NSA med 1984 (og begynn å dra linjer til Philip K. Dick).

- Politikere vil legge hele bokavtalen på is til det blir klart hva Konkurransetilsynet avdekker. Det var på tirsdag i forrige uke at de fire største forlagene (Gyldendal, Cappelen Damm, Aschehoug og Schibsted) fikk Konkurransetilsynet på overraskelsesbesøk.

Sanlian Taofen Bokhandel i Beijing. Foto: Xinhua via europe.chinadaily.com.cn

- En bokhandel i Beijing (Kina) prøver seg på å holde åpent hele døgnet. Mottakelsen har vært blandet.

- Drapsdømte Fredrik Fasting Torgersen gir ut bok med dikt og bilder.

- Tre diktere topper bestselgerlista i Danmark. Gyldendals litterære direktør kan ikke huske at det har skjedd før.

- Hvorfor er YA-dystopier så trendy om dagen? Er det fordi tenåringer føler at de selv er i en dystopi?

- Fans av A Song of Ice and Fire, som tv-serien Game of Thrones er basert på, vil visstnok bli forvirret av den nye sesongen.

- For over 100 år siden sendte en mann ved navn Richard Platz en flaskepost. Den ble fisket opp av vannet nå nylig.

Jørn Lier Horst. Foto: Hege Therese Holtung, via nrk.no.

- Jørn Lier Horst dikter opp drap i andres kjeller.

- Den litterære scenen i Zimbabwe har behov for en digital overhaling.

- Fem gode grunner til å ta med barnet ditt på biblioteket (ikke at jeg tror du trenger å bli overbevist…)

- Flere forfattere venter på betaling fra forlaget Margbok, som melder at de har slitt økonomisk.

- Sue Townsend er død, 68 år gammel.

- Tusenvis av tekstbøker som skulle ha vært levert til skoler ble funnet på en lærerhøyskole i Fetakgomo i Sør-Afrika.

Ian McEwan. Foto: Clara Molden via telegraph.co.uk.

- Ian McEwans nye roman handler om strengt religiøse foreldre som nekter å gi barnet nødvendig medisinsk behandling.

- Her er en teaser til en trailer (ja, du hørte riktig) til filmatiseringen av Gone Girl.

- Lizzy Attree, direktør for Caine Prize for African Writing, tilbakeviser anklager om bias ved valg av vinnere.

- Raymond Chandler står for selve arketypen til den tragiske detektiven.

- Richard Hoggard, britisk forfatter og akademiker, er død etter lengre tids sykdom. Han ble 95 år gammel.

- Caroline Knight, en etterkommer av Jane Austen, har startet The Jane Austen Literary Foundation for å samle inn penger til utdanningsprosjekter verden over.

Bokfestival i Beijing. Foto: Xinhua, via europa.chinadaily.com.cn.

- Det er bokfestival på gang i Beijing, Kina.

- Norske Haakon Østby skal produsere tv-serien som baseres på bokserien The Expanse. Syfy Channel satser stort på serien.

- Ti ferske, nigerianske forfattere.

- Derfor skriver denne forfatteren bøker som blir bannlyst.

- The Irish Times har en liten oversikt over noen av årets filmer som er basert på bøker.

- Ei bok med scientologi-avsløringer gis nå ut i USA, etter et 27 års langt forbud.

Statue av Edgar Allan Poe. Foto via io9.com.

- Se bildene av den planlagte statuen av Edgar Allan Poe. Den blir etter planen å finne i Boston fra oktober i år.

- 13 litterære «power couples».

- Hvordan håndterer skjønnlitteraturen penger?

- Divergent har lenge ligget øverst på bestselgerlista over e-bøker i USA, men så ble den danket av tronen av en selvpublisert bok.

- Ti utrolige kvinnelige karakterer fra historiske romaner.

- Children International Kenya har donert 20 000 bøker til kenyanske skoler.


Leser nå:

Ikoner - Margaret Stohl

Besøk siden 12. mars '10

  • 184,035 hits
Read the Printed Word!

2014 Reading Challenge

2014 Reading Challenge
Julie has read 14 books toward her goal of 100 books.
hide

2013 Reading Challenge

2013 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 100 books in 2013!
hide

2012 Reading Challenge

2012 Reading Challenge
Julie has completed her goal of reading 110 books in 2012!
hide
Hilda by Duane Bryers

Goodreads

Julies bokbabbel kvitrer

Bokblogger.no

Skriv inn epost-adressen din her for å få beskjed på mail hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Bli med 67 andre følgere

Bloggurat

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 67 andre følgere