Si at du lyver – Silvia Henriksdóttir

Sjanger: Biografisk roman/dokumentar
Utgitt: februar, 2012
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Format: Innbundet
ISBN: 9788241907470
Sider: 313
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Om boka: Silvia vokser opp med foreldre og en storebror på Færøyene. På de grønne øyene ligger husradene som perlekjeder langs fjorden, og avstandene mellom stedene er store. Alene og sammen er de fire på reise, men står samtidig fast – i seg selv og med hverandre. Som medlemmer av en Nardus-menighet er deres liv preget av en streng og bokstavtro religiøsitet. Jentene må gå i skjørt og ha langt hår, for ikke å vekke lyst hos mennene. For Silvia betyr det en oppvekst full av paradokser. For farens lyst blir etter hvert påtrengende, og moren lever ikke bare ut sin religiøsitet. På Nardus’ sommerleir i Norge kommer i tillegg en mørk statistikk for dagen. Gradvis, og til tross for en mor som motarbeider henne, avdekker Silvia en annen historie under menighetslivet og familieforholdene, blant annet om sin egentlige far. Si at du lyver er en sterk, personlig fortelling om å vokse opp i de voksnes hule hender. Med humor og nærvær fortelles en historie om barn som mangler språk for de voksnes handlinger, og om en ung kvinne som slåss for å få lov til å være den hun egentlig er. Dette er hennes historie, slik hun har opplevd den og fått den fortalt.
****

“Ja, han ble skilt. Men det var i det gamle livet hans,” ropte Torkild mens han presset hånden mot mannens panne og svaiet opp og ned og fram og tilbake. “Men nå er han døpt, både i vann og i ånd. Og har fått et nytt liv. Og det står ham derfor fritt å ta til seg en kvinne. Halleluja.”
Og så sang vi igjen, og Torkild talte. Leste et vers fra Bibelen. Om et tre. Om frukter. Vi var trær, gjerningene våre frukter. Men bar vi egentlig noe frukt? Og hva gjør gartneren med ufruktbare trær?
“Han hogger dem ned!” sa Torkild og gjorde hoggebevegelse med hele armen.

I denne (ene av mange) beskrivelsen av et menighetsmøte for medlemmene i Nardus, figurerer Torkild Terkelsen. Han er i aller høyeste grad en virkelig person, og han står bak hele stiftelsen av Nardus. Silvia Henriksdóttir har skrevet en selvbiografisk roman om det å vokse opp i en sterkt religiøs familie som tror på noe annet enn majoriteten av befolkningen på Færøyene. Men alle menighetsmøtene, kravene og forventningene er bare en liten del av fortellingen. Forfatteren ble seksuelt misbrukt av mannen hun trodde var faren sin fra hun var rundt 4 år til hun var rundt 7. Denne beretningen handler om hvordan hun opplevde dette gedigne overtrampet som hun ikke engang hadde språk til å forklare, om hvordan både samfunnet og menigheten ser ut til å tie hele saken ihjel (det at Sæbjørn var glad i småjenter var visst ingen hemmelighet, kommer det frem senere), og ikke minst om det utrolig frustrerende havet av byråkrati hun må bakse seg igjennom for å få vite mer om seg selv.

Men jeg sa ingenting. Du har ikke krav på at andre tenker på deg. Og hvis du krever det, og derfor får det, er det ingenting verdt. Da kan det være det sammen.

Hun får som ganske liten høre av en klassevenninne at Sæbjørn ikke egentlig er faren hennes. Dette har ikke moren sagt noe om, men når hun blir spurt direkte forteller hun kort at Silvias egentlige far var en nordmann som var død. Litt etter litt kommer små biter av fakta frem i lyset, og det er på ingen måte ved hjelp av moren hennes. I blant forsnakker bestemoren seg om ting hun antok at datteren hadde fortalt barnebarnet hennes. Små detaljer om faren (Henrik, het han), og om fødselsattesten og adopsjonen og arv. Alt er kaos, og moren vil ikke si noen ting (“slutt å mase, fortid er fortid, gi meg fred.” etc). Er Silvia norsk? Dansk? Hva står det på den norske fødselsattesten? Hvorfor står Sæbjørn på den færøyske? Hvem var faren egentlig? Hvorfor forsvant moren til Færøyene kort tid etter og sørget for at Sæbjørn fikk adoptere de to barna (Sæbjørn, som allerede da hadde rykte på seg for å tukle med småjenter). Hvorfor er moren så unnvikende om det hele, hvorfor går det ikke an å få noe hjelp i det hele tatt fra henne – og hvorfor veksler hun mellom å holde tilbake informasjon og i blant å lyve?

Slik satt han ofte. Holdt øye med meg og maten min. “Se nå, hvordan hun stapper i seg! Skal du virkelig ha all den maten? Ikke rart at du svulmer opp, din gris. Og hva skal du med all den sausen? Hvor er potetene hen? Hvis du skal spise all den sausen, da blir det bare poteter igjen til meg. Og se den digre klumpen med kjøtt! Ikke engang verdens feiteste mann kan få ned en sånn. Ikke rart hun ser ut som hun gjør! Og hold nå gaffelen ordentlig! Du griser til alt, din møkkajente!”

I dette kaoset med streng religion, en unnvikende mor, en “far” som misbruker, en bror som blir stadig mer tilbaketrukken, en ukjent familie i Norge, forlovelser og et lite samfunn med et stort bygdemonster som istedenfor å gjøre noe med ting følger saken i nysgjerrighet og sladrer om det til hvem de kan, vokser Silvia Henriksdóttir fram. Det kan virke som at rundt hvert hjørne stikker det frem diverse hemmeligheter eller problemer som hun ikke hadde noen form for grunnlag for å verken mistenke eller trekke naturlige konklusjoner fra. Jo eldre hun blir, jo mindre ser hun ut til å vite om sin egen identitet, og jo tydeligere blir fortellerstemmen hennes.

Jeg har formelig slukt denne boka. Henriksdóttir skriver med et driv som gjør boka vanskelig å legge fra seg. I går natt leste jeg til ca halv to, og ble liggende våken lenge etterpå for å tenke på det jeg nettopp hadde lest. Det forfatteren har gjennomgått er vemmelig. Det er frustrerende selv for meg som leser å høre om hennes møte med systemet i ettertid, og ikke minst om hvordan moren hennes oppfører seg (byråkrati er nå en ting, men moren til Silvia, slik hun fremstilles i denne boka, burde ærlig talt filleristes litt – hvordan kan man motarbeide sitt eget barn på denne måten?). Når hun endelig tar mot til seg og ønsker å anmelde misbruket, blir jeg utrolig provosert av hvordan politiet håndterer saken, og jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært for Silvia selv:

Om politimannen registrerte det jeg sa, vet jeg ikke. Men han fikk ferdig rapporten sin og underskriften min på den. Jeg skyndte meg ut av politistasjonen, inn i bilen og drønnet av gårde. I takt med at sinnet mitt vokste, økte foten presset på gassen. Det kunne ikke stemme! Skulle det virkelig ikke være kjønnslig omgang å pille på en jentes klitoris? Det er jo hennes hovedkjønnsorgan! Men det er jo ikke det organet som mannen primært er interessert i. Mannen er interessert i skjeden. Og så fort overgriperen passerer dens åpning, eskalerer handlingens alvor. Så graden av overgrep på en kvinnes seksualitet måles ut fra mannens seksualitet.

Det er en frustrerende reise hun begir seg ut på for å bli fri fra adoptivfaren, menigheten og den aktive tåkeleggingen det kan se ut som blir begått rundt henne. Men til tross for uendelig mange blindveier, trekker hun frem de fine tingene: kjærlighet, det å få barn, det å kjøpe egen bolig og klare seg selv, og å stadig klare å nøste opp de mange trådene som ligger slengt rundt henne. Hun har humor, og dette skinner igjennom i enkelte skildringer på samme måte som det motbydelige alvoret skinner igjennom i andre. En reflektert og klok bok, men jeg får meg ikke til å gi den full pott på grunn av problematikken rundt det å utlevere personene ved navn. Det er et vanskelig tema, og jeg har ikke noe godt svar verken fra eller til, men jeg er bittelitt forsiktig med å bejuble akkurat dette trekket ved selvbiografiske romaner. Forfatteren legger selvsagt ikke skjul på at dette er hennes side av saken, slik hun oppfatter den, men jeg synes vel at problematikken allikevel lusker i bakgrunnen. Anbefales uansett varmt videre til deg som orker en slik fortelling.

Andre bloggere om boka:
Bokelskerinnen

Forfatter-bio:
Silvia Henriksdóttir (f. 1978) er oppvokst på Færøyene. Hun bor i dag i Norge, og debuterer som forfatter med Si at du lyver. Den kontroversielle debutromanen har allerede vakt stor oppmerksomhet.
TV2-reportasje

En smakebit på søndag #39: Si at du lyver

En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

Nå leser jeg den biografiske romanen Si at du lyver av Silvia Henriksdóttir: Silvia vokser opp med foreldre og en storebror på Færøyene. På de grønne øyene ligger husradene som perlekjeder langs fjorden, og avstandene mellom stedene er store. Alene og sammen er de fire på reise, men står samtidig fast – i seg selv og med hverandre. Som medlemmer av en Nardus-menighet er deres liv preget av en streng og bokstavtro religiøsitet. Jentene må gå i skjørt og ha langt hår, for ikke å vekke lyst hos mennene. For Silvia betyr det en oppvekst full av paradokser. For farens lyst blir etter hvert påtrengende, og moren lever ikke bare ut sin religiøsitet. På Nardus’ sommerleir i Norge kommer i tillegg en mørk statistikk for dagen. Gradvis, og til tross for en mor som motarbeider henne, avdekker Silvia en annen historie under menighetslivet og familieforholdene, blant annet om sin egentlige far. Si at du lyver er en sterk, personlig fortelling om å vokse opp i de voksnes hule hender. Med humor og nærvær fortelles en historie om barn som mangler språk for de voksnes handlinger, og om en ung kvinne som slåss for å få lov til å være den hun egentlig er. Dette er hennes historie, slik hun har opplevd den og fått den fortalt.

Når sant skal sies, hadde jeg ikke engang hørt om Nardus… Det gjelder kanskje mange andre også (?), men nå har de fått søkelyset rettet mot seg, blant annet i en TV2-reportasje som Torkild Terkelsen selv har skrevet om her. Dette er en fortelling om å bli født inn i en strengt religiøs familie, om overgrep, og om det å vokse opp uten å passe helt inn i den rollen du blir tildelt. Tidvis vond lesing, men forfatteren har et tydelig glimt i øyet som skinner igjennom i andre skildringer. Denne utrivelige smakebiten er fra side 51:

Slik satt han ofte. Holdt øye med meg og maten min. “Se nå, hvordan hun stapper i seg! Skal du virkelig ha all den maten? Ikke rart at du svulmer opp, din gris. Og hva skal du med all den sausen? Hvor er potetene hen? Hvis du skal spise all den sausen, da blir det bare poteter igjen til meg. Og se den digre klumpen med kjøtt! Ikke engang verdens feiteste mann kan få ned en sånn. Ikke rart hun ser ut som hun gjør! Og hold nå gaffelen ordentlig! Du griser til alt, din møkkajente!”

Dystopia I – Terje Torkildsen

Bok 1 i DYSTOPIA 2014-kvartetten
Sjanger: Katastrofe/dystopi/YA
Først utgitt: 2009
Denne utgaven utgitt: 2009
Forlag: Samlaget
Format: Heftet
ISBN: 9788252174090
Sider: 183
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: Dystopia I er første boka i firebokserien DYSTOPIA 2014. Seks syttenåringer frå International School of Stavanger er på studietur i London då byen blir ramma av den verste naturkatastrofen i manns minne. Ei kjempebølgje slår inn over metropolen på morgonen 18. januar 2014. Byen bryt saman, og det blir ei reise på liv og død for ungdommane som berre har eitt mål: Dei vil heim. Dystopia I er ein motorveg av ei lesaroppleving, skreddarsydd for utolmodige og spenningsglade lesarar.
****

Her om dagen tenkte jeg at jeg leser alt for lite nynorsk. Det er ikke det at jeg har noe i mot nynorsk, det er bare det at for det første leser jeg aller aller mest på engelsk, og for det andre er rett og slett de få bøkene jeg leser på mitt eget språk gitt ut på bokmål. Men nå gjorde jeg altså et poeng av å plukke opp ei bok på nynorsk, og hva er vel da bedre enn en fortelling med samme tittel som favorittsjangeren min?

Vel… Jeg må vel si at ganske mye annet kunne ha vært bedre enn å velge en fortelling med samme tittel som favorittsjangeren min. Her var det egentlig ganske mye å ta tak i. Kameratene Scott og Victor våkner opp på et hotellrom de ikke kjenner igjen i voldsom bakrus. Da er det selvsagt ganske irriterende at strømmen ser ut til å ha gått, og ikke minst at verken kranen, dusjen eller toalettet funker. De kommer seg ut på gata etter det de tror bare er tidenes fyllekule, men oppdager at ting er altfor stille til å være en lørdags ettermiddag i London. Etterhvert oppdager de altså at Themsen har vokst seg stor og skyldt innover byen. De to norske guttene har prestert å sove seg gjennom det som skal vise seg å være en gigantisk naturkatastrofe.

De får tak i en politimann som kan informere om at det er satt igang full evakuering av byen, og at det er portforbud. De får skyss tilbake til hotellet der de hørte til, og møter igjen de andre studentene på turen (Thomas, Robijne, Deepika og Kristine) og historielæreren Normann. Nå som de alle er samlet igjen tenker de jo at saken er biff: det er bare å komme seg til Heathrow og fly hjem til Norge, de har jo tross alt billetter.

Om du gjettet at det ikke går helt som planlagt, gjettet du riktig. Og det illustrerer vel i grunn godt et av problemene jeg har med denne boka: Plottet er ikke spesielt infløkt, og ikke spesielt dramatisk med tanke på at verden slik de kjenner den der og da har tatt slutt. For det første opplever jeg planene deres for veldig naive, og for det andre opplever jeg at veldig mye er alt for enkelt for dem. Joda, greit nok. Normen er at de skal bli evakuert til mottak rundt omkring og deretter flyttet til landet (tenk for eksempel andre verdenskrig), men hvorfor følger alle denne normen? Hvorfor er det bare heltene våre som ikke orker tanken på overfylte leirer? Det blir litt som det jeg påpekte i en annen norsk lignende fortelling; Himmelslør av May Grethe Lerum. Hvorfor er det bare heltene som tenker på å ta seg inn i lagerbygget nedi ei sidegate fra det første (fullstendig overfylte) mottaket? Hvorfor er veiene folketomme med unntak av heltene våre? Hvorfor er husene tomme, hvorfor er det bare heltene våre som tenker på å ta med seg dopapir og boksmat og hva det måtte være fra husene?

Mitt problem nummer to dreier seg om persongalleriet. Jeg opplever det som meget banalt… Scott og Victor fremstår raskt som hovedpersonene, og det er helt ok. Scott er en ganske oppvakt speiderfyr, Victor er en litt mer avslappet type (les: hasj og alkohol er ikke akkurat fremmed for ham). De utgjør i grunn de mest komplekse karakterene her, og selv de oppfører seg fullstendig forutsigbart i enhver situasjon. Det største problemet kommer med resten av karakterene, særlig jentene. Kristine er den pene, hvite, blekblonde berta med trange klær og ufine bemerkninger i enhver situasjon. Hun er pen og slem. Robijne er nederlandsk og svart, med en rund fin rumpe og med et någenlunde kaldt hode. Deepika er etter det jeg kan forstå indisk eller noe sånt, smellfeit og ubrukelig. Sistnevnte går inn i sjokk når noe skummelt skjer, og hun tenker bare på mat og restauranter. Felles for de tre jentene er at de griner. Stort sett hver gang det skjer noe, er det responsen til jentene. Ubrukelig grining. Det er altså opp til mannfolkene å løse problemene. Jeg savner mer nyanse i karakterene, og jenter med mer tiltaksvilje og evne til å være kreative (den med mest futt i er Kristine, og hun løser stort sett problemer ved å love bort blowjobs og å vise puppene).

Så med et veldig lineært og forutsigbart plott, og banale karakterer, sitter jeg igjen med, vel, veldig lite å skryte av. Men vaskeseddelen holder stort sett det den lover med at det er en “motorvei” av en leseopplevelse. Det er lite dveling, og stadig bevegelse. Selv om det meste skjer uten særlig sjokkerende dramatikk og vendinger. Det går i det hele tatt rett frem… som på en motorvei… Med mennesker du vet absolutt alt om, så du vet hva de kommer til å gjøre og reagere på.

Jeg synes allikevel at dette kan være en fin inngang til nynorsk for tenåringen som ikke egentlig gidder å lese noe særlig i det hele tatt. Det er vel ganske vanlig at man må lese bøker på nynorsk og skrive anmeldelser, eller analysere dem, i grunnskolen. Dette er en lettlest bok som garantert ikke er spesielt vanskelig å analysere… Og det at karakterene i bøkene faktisk snakker sånn som man snakker i virkeligheten (les: banner), gjør sikkert det hele til en ganske mye mindre mekanisk opplevelse.

Andre bloggere om boka:
Asvbib’s Blog
Kosmoteket
Barnebokkritikk

Forfatter-bio:
Terje Torkildsen (f. 1971) er en norsk komiker, miljøverner, skuespiller og forfatter med utdanning som norsklektor. Han er bosatt i Stavanger. Som skuespiller har du kanskje sett ham i filmer som Mongoland, Alt for Egil og Monstertorsdag. Han fikk UPrisen for romanen Marki Marco i 2009.
Wikipedia | hjemmeside

Rolig ved midnatt – Denise Mina

Bok 1 i serien om Alex Morrow
Sjanger: Krim
Først utgitt: 2009
Denne utgaven utgitt: 2012
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Format: Innbundet
ISBN: 9788241907128
Sider: 387
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Om boka: Det er en fredelig søndagskveld i en forstad i Glasgow. En varebil stanser og en gruppe maskerte menn stormer ut. De bryter seg inn i et av husene, holder familien fanget og forlanger flere millioner i løsepenger. Den forskrekkede familien protesterer – de er ikke i besittelse av en slik sum. Angriperne kidnapper bestefaren i huset og forsvinner ut i natten. Alex Morrow er tilkalt for å etterforske den mystiske saken. Hvem er mennene, og hvorfor trodde de at en vanlig familie satt på så mye penger? Familiemedlemmene selv sier ingenting. Men når Morrow går dypere inn i materien, finner hun flere mørke hemmeligheter.
****

Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv når det gjelder denne boka… Mange av dere kjenner til mitt ambivalente forhold til krim, men det er vanligvis sånn at jeg enten liker en krimbok, eller så liker jeg den ikke. Her er jeg ambivalent til en og samme bok.

Vi møter for første gang etterforskeren Alex Morrow i Rolig ved midnatt. Hun ankommer åstedet for en merkelig kidnapping og møter familien som fortvilet står igjen. Det er en nøytral og gjennomsnittlig middelklassefamilie med utenlandsk bakgrunn, og kidnapperne ropte på en person hvis navn ingen av dem mente å kjenne igjen før det ble mumlet noe om hevn for Afghanistan. Så tok de to bevæpnede kidnapperne med seg bestefaren i huset og forsvant ut i natten i en hvit varebil.

Hvorfor i all verden trodde disse kidnapperne at denne familien var i besittelse av det store pengebeløpet de krever? Hvem er han de egentlig ropte på, og hvorfor trodde de at vedkommende var å finne i dette huset? Hva var greia med Afghanistan, når familien har bakgrunn i Uganda og Pakistan? Og sist men ikke minst: hvem er kidnapperne – og kan bestefaren reddes, eller er det allerede for sent?

Vi blir tidlig kjent med dynamikken ved politikammeret der Morrow jobber. På toppen finnes avdelingssjef MacKechnie, som av Morrow beskrives som tilhenger av nymotens ord som “imøtekommende” og “inkluderende” sjef (og det er ikke positivt). På sånn ca samme nivå som Morrow, finner vi Bannerman – en relativt slesk kar som ikke er redd for å ta æren for noe han ikke har gjort, og som tror han vet mer enn han gjør når han faktisk går glipp av endel (som altså gir dette behovet for å ta æren for andres oppdagelser), og ikke overraskende irriterer han vettet av Morrow. Ja, det fleste irriterer egentlig vettet av heltinnen vår, som er mer eller mindre det motsatte av “imøtekommende” og “inkluderende”. Hun finner det lettere å være ufin og å la være å si unnskyld.

Alex Morrow er dermed som du skjønner en type anti-heltinne. Hun er meget dyktig når det gjelder å plukke opp de små detaljene (ansiktsuttrykk, nervøsitet, uerfarenhet, tilbakeholdenhet osv), altså mye av det Bannerman ofte er helt blind for. Hun har en brokete fortid med familiemedlemmer som hører til kriminelle miljøer, og gjør sitt beste for at ingen skal finne ut dette på jobben. Hun er gift med en fyr, men det å komme hjem er å regne som sann tortur for henne. Og på toppen av det hele er hun altså fandenivoldsk i fremtoningen, og fornærmer både kollegaer, familiemedlemmer, vitner, kriminelle og sivile stadig vekk.

Blodet pumpet ut fra halsen som olje fra bakken. Huden hadde bleknet til intens, blåhvit marmor som langsomt krasjet med det rødbrune håret, oransje stubber som spirte livlig i ansiktet. Øynene rullet opp under øyelokkene, regnbuehinnene stanset like under de øvre øyelokkene. Blå som en blodåre under hvit hud.

Og her kommer vi altså til den ambivalensen jeg hevder å føle for denne boka. På den ene siden er dette på mange måter akkurat en sånn type krimfortelling som gjør at jeg ikke har sansen for sjangeren. Jeg synes den trekker ut litt i blant, det er ikke så fryktelig mye driv i etterforskingen, og det er ikke en spesielt kompleks floke som knytes opp av heltinnen. Men samtidig så er det nettopp dette som gir rom til det jeg synes er forfatterens absolutte styrke: hennes fantastiske kjennskap til og beskrivelser av karakterenes følelsesliv. Jeg nøt virkelig dette aspektet av fortellingen, der vi følger karakterenes tanker inn i både fortid og fremtid, i virkelighet og i fantasi – helt til det imaginære flyter inn i virkeligheten og former både oss og karakterene.

De psykologiske portrettene av både bestefaren og en av kidnapperne er veldig elegant utført, og jeg tror på alt forfatteren skriver. Jeg er nesten der, jeg føler og ser det karakterene ser. Jeg får mer og mer forståelse for hvorfor Alex Morrow oppfører seg som en skikkelig tispe i blant, selv om mye forblir mellom linjene (og eventuelt i de neste bøkene), og jeg liker særlig måten hun erkjenner ting hun burde og ikke burde gjort, samtidig som at hun lar det fare.

Et eller annet sted, på et eller annet punkt i det svarte vannet hadde morens hånd glidd ut av hans og tatt med seg kroppsvarmen. Hun lå i vannet, men han våget ikke å gå tilbake og hente henne.

Så hva skal jeg si? Jeg vet ikke. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvor godt jeg liker den, når den bærer preg av en type krim jeg synes er ganske kjedelig samtidig som at forfatteren viser et helt enormt talent innen karakterbygging. Hun visker elegant ut skillet mellom skurken og helten på en troverdig måte, og er “uhyre følsom overfor den mentale tilstanden til karakterene sine”, for å sitere anmeldelsen i The Guardian. Jeg kan kanskje konkludere med at ambivalensen min når det gjelder denne sjangeren er sterk som aldri før…

Forfatter-bio:
Denise Mina er født i 1966, og bor i Glasgow. Som 16-åring forlot hun skolen og tok diverse dårlig betalte småjobber, f.eks som bartender og kokk. Da hun var 21 tok hun endelig eksamen og kom inn på jus ved universitetet i Glasgow. Her forsket hun etterhvert på tilskrivelsen av mentale sykdommer på kvinnelige lovbrytere mens hun underviste ved siden av. Hun er forfatter av de populære Garnethill-bøkene og serien om Paddy Mehan og har vunnet mange priser for sine utgivelser.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads

[Blogghopp] Min kjærlighetsfavoritt på Valentines day

I dag er det selveste valentines day, eller alle hjerters dag om du vil, og Mari arrangerer i den anledning blogghopp. Hun oppfordrer oss til å dele våre beste kjærlighetsbøker, og den første som falt ned i hodet på meg er denne:

A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers av Xiaolu Guo, selvsagt! Jeg leser egentlig ikke så veldig mange kjærlighetsromaner, men her gjorde jeg et unntak – og det er jeg glad for at jeg gjorde. Romanen handler om kinesiske Z, som reiser til London for å lære engelsk. Her opplever hun både kjærlighet og kulturkollisjoner, og det blir både rørende og tidvis hysterisk morsomt. Toppen av kransekaka er at boka er skrevet på en type engelsk som blir bedre og bedre etterhvert som hovedpersonen lærer mer. Dette er en sånn bok jeg vil lese om og om igjen. Les gjerne omtalen min. Her kommer noen sitater:

Home is everything. Home is not sex but also about it. Home is not a delicious meal but is also about it. Home is not a lighted bedroom but is also about it. Home is not a hot bath in the winter but it is also about it. (s. 212)

****

I hate myself being so needy. The way I want of love, is like a hard toothbrush try to brush bad teeth, then it ends up bleeding. The harder I try, more blood comes out.(s. 227)

****

Love, this English word: like other English words it has tense. Loved or will love or have loved. All this specific tenses mean Love is time-limited thing. Not infinite. It only exist in particular period of time. In Chinese, Love is “ai”. It has no tense. No past and future. Love in Chinese means a being, a situation, a circumstance. Love is existence, holding past and future. If our love existed in Chinese tense, then it will last for ever. It will be infinite. (s. 301)

Hva er din(e) kjærlighetsfavoritt(er)? Bli med på blogghoppet, da vel! Stikk innom Mari for en mer detaljert beskrivelse angående hvordan det funker, eller kikk på de andre bidragene i linken under.

En smakebit på søndag #38: Rolig ved midnatt

En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

Jeg leser fortsatt Hvis du får dette brevet, men har også begynt på Rolig ved midnatt av Denise Mina. Denne har jeg fått tilsendt fra forlaget, og den er relativt fersk. Dette er første bok i den skotske krim-serien om Alex Morrow: Det er en fredelig søndagskveld i en forstad i Glasgow. En varebil stanser og en gruppe maskerte menn stormer ut. De bryter seg inn i et av husene, holder familien fanget og forlanger flere millioner i løsepenger. Den forskrekkede familien protesterer – de er ikke i besittelse av en slik sum. Angriperne kidnapper bestefaren i huset og forsvinner ut i natten. Alex Morrow er tilkalt for å etterforske den mystiske saken. Hvem er mennene, og hvorfor trodde de at en vanlig familie satt på så mye penger? Familiemedlemmene selv sier ingenting. Men når Morrow går dypere inn i materien, finner hun flere mørke hemmeligheter.

Smakebiten er fra side 103:

Den siste telefonen var fra Meeshra. Hun hulket høyt, klynket om Aamir og Aleesha. Hun virket roligere enn de to andre, til og med litt opprømt, men mer lei seg, slik et fjernt bekjentskap gråter i begravelsen til et barn mens familien holder hardt rundt hverandre, redde for at sorgen skal rive bort bakken under føttene deres.

Har du fått med deg…

… lanseringssalget på den nye nettbutikken til Tanum?

Jeg er ikke egentlig spesielt imponert over mammutsalget, prisene er liksom fortsatt ganske høye, synes jeg… I allefall når du er vant til britiske priser. Da blir det vanskelig å føle at man gjør et skikkelig kupp når man for eksempel kjøper en bok til 129 kr, som mange av mammutbøkene går for. Skikkelige boksalg i britisk kontekst involverer priser nede i £2-3, og det er litt lettere å bli begeistret over. Men det jeg egentlig skulle si, var at Tanum selger 500 bøker til 49 kr om dagen. Jeg fant for eksempel Grønn og Skjønn av Sophie Uliano, Elefantens Reise av José Saramago, Hvordan soldaten reparerer grammofonen av Sasa Stanisic og Besøket av Stig Sæterbakken. Alle innbundet. Og bare sånn for å få det på det rene… Jeg har ikke fått betalt for å skrive pent. Jeg gjør det allikevel.

Ellers kan forøvrig fantasy-fans (og andre for den saks skyld) lese Kristine Toftes kronikk i Dagbladet, der hun mener norske forlag satser altfor lite på fantastisk litteratur. Silje på Så Rart har også skrevet en reaksjon på dette. Fokuset kommer i kjølevannet av den tilsynelatende mangelen på ambisjoner fra Toftes forlag Tiden sin side. (Nå trykker de dog opp bok 1 av Song for Eirabu i pocket). Jeg sier bare en ting: mer fantasy på norsk!

Fantasy-kunst av Charles Vess

Da forsvinner jeg ned i pensum-bøkene mine igjen! Beklager at det er lite omtaler å finne her om dagen.

Boktema: Den morsomste boka jeg har lest

Hver torsdag arrangerer Anette boktema, og idag etterlyser hun den morsomste boka vi har lest. Jeg må bare beklage at det er litt stille på bloggen i disse dager, men jeg har en (uanstendig) avansert kvalifiseringsoppgave som skal leveres inn innen den 22. februar, så jeg må lese endel pensum. Men boktemaet skal jeg alltids få med meg!

Det er litt vanskelig å velge ut den aller morsomste boka jeg har lest, bøker er ofte morsomme på forskjellige måter… Men den første boka jeg kom på var selvsagt Douglas Adams’ Hitchhiker’s Guide to the Galaxy:

Jeg har bare lest de to første bøkene i denne “femdelte trilogien”, og gleder meg til å lese resten. Men jeg vil ikke helt at jeg skal bli ferdig..? Dette er en av de seriene jeg ikke vil fullføre fordi det høres deprimerende ut å ikke ha en eller flere bøker i vente… Jeg ler meg halvdød av Douglas Adams. Les med en gang! Hva handler så denne guiden om?

Seconds before the Earth is demolished to make way for a galactic freeway, Arthur Dent is plucked off the planet by his friend Ford Prefect, a researcher for the revised edition of The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy who, for the last fifteen years, has been posing as an out-of-work actor.

Together this dynamic pair begin a journey through space aided by quotes from The Hitchhiker’s Guide (“A towel is about the most massively useful thing an interstellar hitchhiker can have”) and a galaxy-full of fellow travelers: Zaphod Beeblebrox–the two-headed, three-armed ex-hippie and totally out-to-lunch president of the galaxy; Trillian, Zaphod’s girlfriend (formally Tricia McMillan), whom Arthur tried to pick up at a cocktail party once upon a time zone; Marvin, a paranoid, brilliant, and chronically depressed robot; Veet Voojagig, a former graduate student who is obsessed with the disappearance of all the ballpoint pens he bought over the years.

Om du ikke vil lese på engelsk, finnes den på norsk. Om du vil lese originalen, skal det sies at den opprinnelig er laget som en radio-serie. Bøkene ble skrevet etterpå. Den finnes også som film. En eller annen måte synes jeg i allefall du skal få med deg historien på.

Hva er den morsomste boka du har lest? Lag et innlegg og legg igjen linken din hos Anette, så finner vi hverandre der!

 

En smakebit på søndag #37: Hvis du får dette brevet

En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?

Jeg holder på med et anmeldereksemplar av den historiske romanen Hvis du får dette brevet av Sarah Blake. Som jeg skrev i boktemaet på torsdag, er dette en bok jeg sliter med å komme inn i, og jeg har ærlig talt ikke kommet særlig mye lenger enn jeg hadde på torsdag. Forfatteren ser ut til å ha en hang til lange setninger, og akkurat nå er det mer slitsomt enn fint. Men jeg gir ikke opp, har troen på at det blir bedre. Her er hva den handler om: Hvis du får dette brevet handler om to sterke kvinner som lever av å levere nyheter under andre verdenskrig. Frankie Bard er radioreporter på post i London mens Iris James sitter trygt på sitt postkontor i Franklin, en liten småby i Massachusetts, USA. De fleste av innbyggerne i Franklin tror ikke krigen i Europa vil berøre dem. Men både Frankie og Iris vet bedre.

Smakebiten er fra side 33. Husk at dette er et anmeldereksemplar som ikke har blitt språkvasket, så endringer kan forekomme i den ferdige utgaven:

Det var umulig å finne ut om tyskerne kom til å slippe bomber den natten, men Murrow konsentrerte seg om den jevne rytmen fra folk som gikk i mørket, hjemover eller ned i tilfluktsrommet, med skritt som lød som spøkelser med stålskodde hæler, sa han. Og da luftangrepet startet, med den lange, hendøende oktaven som steg mot himmelen, gjenga Murrows anspente, opphissede stemme basstonen fra Luftwaffe som nærmet seg, nå kommer de, dere kan høre dem nå, og da hadde Frankie følt seg usårlig, udødelig, der hun sto og holdt mikrofonen ut i natten.

Ellers benytter jeg anledningen til å anbefale at alle som har lyst til å lese Song for Eirabu-bøkene til Kristine Tofte bestiller dem nå. Bok nummer to kommer til sommeren, men forlaget har visst ikke ambisjoner om å selge flere enn ca 200 eksemplarer, og det er trist. Norske fantasy-forfattere (som skriver for voksne!) er omtrent så sjeldent som det blir, jeg synes vi skal ta vare på de(n) vi har. Løp og kjøp om økonomien tillater det, og spre ordet til alle som skulle kunne være interessert i bøkene!

From Hell – Alan Moore og Eddie Campbell

Sjanger: Tegneserieroman/historisk roman/skrekk
Først utgitt: 1989
Denne utgaven utgitt: 2006
Forlag: Knockabout
Format: Heftet
ISBN: 9780861661411
Sider: 576
Kilde: Kjøpt selv

****
Om boka: From Hell is the story of Jack the Ripper, perhaps the most infamous man in the annals of murder. Detailing the events leading up to the Whitechapel killings and the cover-up that followed, From Hell is a meditation on the mind of a madman whose savagery and violence gave birth to the 20th century. From Hell, has garnered widespread attention from critics and scholars, and has been adapted into a major motion picture from Twentieth Century Fox starring Johnny Depp and Heather Graham. Widely regarded as the most significant graphic novel ever published, From Hell combines meticulous research with educated speculation, resulting in a masterpiece of historical fiction both compelling and terrifying.
****

Er du blant dem som synes tegneserier og grafiske romaner er til for de som ikke gidder å lese ordentlig bøker? Vel, da skal du ta på deg skoene og gå ut og kjøpe eller låne denne boka. Jeg kan garantere deg at dette er tyngre og mer avansert enn mye annet du har lest, hvor enn ordentlig bøkene dine er.

Alle vet hvem Jack the Ripper var, eller rettere sagt hva han gjorde. De aller fleste lar seg også fascinere av de grufulle drapene, mye fordi saken aldri ble oppklart. Er dette kanskje den seriedrapssaken med flest konspirasjonsteorier knyttet til seg? Drapene skjedde i Whitechapel, London i 1888, og den dag i dag inspirerer det og spekuleres det på hvem morderen egentlig var – både på internett, i dokumentarserier på National Geographic og i skjønnlitteratur (se for eksempel den ganske ferske YA-boka The Name of the Star av Maureen Johnson). Men når det gjelder skjønnlitteratur må da virkelig From Hell være det mest komplekse verket som har blitt gitt ut..?

Etter det som bare kan ha vært årevis med heftig research, danner Alan Moore et univers der den britiske tronen og frimurere står sentralt. Med de mørke tegningene til Eddie Campbell dras vi inn i en konspirasjon med uekte barn, utpressing, leiemord og frimurer-ritualer. Og det beste av alt? Det er troverdig.

Man kan ikke annet enn å bli vanvittig imponert. Jeg brukte evigheter på å lese boka. Den er mørk og dyster (men det forventer man jo) såvel som meget kompleks. I begynnelsen var jeg fryktelig forvirret, og jeg klarte ikke å forstå helt hvilken tid jeg befant meg i eller hvem personene egentlig var. I tillegg lønner det seg å være god på britiske aksenter, for her skrives det i muntlig slang-form. Ja, en hel scene er til og med på tysk. Men jeg kom inn i det etterhvert, og da gikk det fin-fint.

Dette ble allikevel aldri noen slukebok. Den er jo for det første en veldig stor bok fysisk, som setter en stopper for å lese hvor som helst… I tillegg vet vi jo alle stort sett hvem som ble drept, så noe heseblesende spenningsroman der vi biter negler og bekymrer oss for hvem det neste offeret er, er det jo strengt tatt heller ikke. Det det er, er en tolkning av de rystende drapssakene. Og Alan Moore viser umiddelbart hvor stort arbeid som ligger til grunn for romanen. Om fortellingen i seg selv ikke er nok, er det rundt 65 sider kilder og forklaringer i et todelt etterord til slutt. Her forteller han om bakgrunnen for det han har skrevet i hvert eneste kapittel, og han påpeker hva som er fakta og hvor han fant det, og hva han har funnet på selv. I tillegg tar han for seg hvordan fiksjon og fakta har sklidd inn i hverandre helt siden slutten på 1800-tallet på grunn av sakens enorme popularitet.

I det hele tatt er jeg fryktelig imponert, og viser herved alle som mener at tegneserier ikke teller som ordentlig litteratur til denne mursteinen. Jeg advarer for sikkerhets skyld allikevel mot å lese denne om du er veldig følsom. Tegningene til Campbell er realistiske, og både sexen og drapene skildres uten å legge fingrene i mellom. Ikke noe du gir til ungen din som er på jakt etter noe annet enn Donald Duck, med andre ord. Voksen tematikk og voksent utrykk. 18+.

From Hell ble forøvrig filmatisert i 2001, med blant andre Johnny Depp og Heather Graham i hovedrollene. Jeg har ikke sett den, men utifra traileren du kan se nedenfor ser filmen ut til å ha et litt annet tyngdepunkt enn romanen.

Film-trailer:

Forfatter-bio:
Alan Moore (f. 1953) er en britisk forfatter best kjent for sine tegneserier. Han har flere ganger blitt beskrevet som historiens beste tegneserieforfatter, og har innflytelsesrike verk som V for Vendetta, Watchmen og From Hell på samvittigheten. Det er blant annet med hans verk at begrepet “grafisk roman” har vokst frem og ut av samlebegrepet “tegneserie”. Grunnet hans enorme skjegg (som han har latt gro siden han var ung) har han blitt sammenlignet med bl.a Gygrid/Hagrid fra Harry Potter.
Wikipedia | Fanside