Sjanger: Biografisk roman/dokumentar
Utgitt: februar, 2012
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Format: Innbundet
ISBN: 9788241907470
Sider: 313
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
****
Om boka: Silvia vokser opp med foreldre og en storebror på Færøyene. På de grønne øyene ligger husradene som perlekjeder langs fjorden, og avstandene mellom stedene er store. Alene og sammen er de fire på reise, men står samtidig fast – i seg selv og med hverandre. Som medlemmer av en Nardus-menighet er deres liv preget av en streng og bokstavtro religiøsitet. Jentene må gå i skjørt og ha langt hår, for ikke å vekke lyst hos mennene. For Silvia betyr det en oppvekst full av paradokser. For farens lyst blir etter hvert påtrengende, og moren lever ikke bare ut sin religiøsitet. På Nardus’ sommerleir i Norge kommer i tillegg en mørk statistikk for dagen. Gradvis, og til tross for en mor som motarbeider henne, avdekker Silvia en annen historie under menighetslivet og familieforholdene, blant annet om sin egentlige far. Si at du lyver er en sterk, personlig fortelling om å vokse opp i de voksnes hule hender. Med humor og nærvær fortelles en historie om barn som mangler språk for de voksnes handlinger, og om en ung kvinne som slåss for å få lov til å være den hun egentlig er. Dette er hennes historie, slik hun har opplevd den og fått den fortalt.
****
“Ja, han ble skilt. Men det var i det gamle livet hans,” ropte Torkild mens han presset hånden mot mannens panne og svaiet opp og ned og fram og tilbake. “Men nå er han døpt, både i vann og i ånd. Og har fått et nytt liv. Og det står ham derfor fritt å ta til seg en kvinne. Halleluja.”
Og så sang vi igjen, og Torkild talte. Leste et vers fra Bibelen. Om et tre. Om frukter. Vi var trær, gjerningene våre frukter. Men bar vi egentlig noe frukt? Og hva gjør gartneren med ufruktbare trær?
“Han hogger dem ned!” sa Torkild og gjorde hoggebevegelse med hele armen.
I denne (ene av mange) beskrivelsen av et menighetsmøte for medlemmene i Nardus, figurerer Torkild Terkelsen. Han er i aller høyeste grad en virkelig person, og han står bak hele stiftelsen av Nardus. Silvia Henriksdóttir har skrevet en selvbiografisk roman om det å vokse opp i en sterkt religiøs familie som tror på noe annet enn majoriteten av befolkningen på Færøyene. Men alle menighetsmøtene, kravene og forventningene er bare en liten del av fortellingen. Forfatteren ble seksuelt misbrukt av mannen hun trodde var faren sin fra hun var rundt 4 år til hun var rundt 7. Denne beretningen handler om hvordan hun opplevde dette gedigne overtrampet som hun ikke engang hadde språk til å forklare, om hvordan både samfunnet og menigheten ser ut til å tie hele saken ihjel (det at Sæbjørn var glad i småjenter var visst ingen hemmelighet, kommer det frem senere), og ikke minst om det utrolig frustrerende havet av byråkrati hun må bakse seg igjennom for å få vite mer om seg selv.
Men jeg sa ingenting. Du har ikke krav på at andre tenker på deg. Og hvis du krever det, og derfor får det, er det ingenting verdt. Da kan det være det sammen.
Hun får som ganske liten høre av en klassevenninne at Sæbjørn ikke egentlig er faren hennes. Dette har ikke moren sagt noe om, men når hun blir spurt direkte forteller hun kort at Silvias egentlige far var en nordmann som var død. Litt etter litt kommer små biter av fakta frem i lyset, og det er på ingen måte ved hjelp av moren hennes. I blant forsnakker bestemoren seg om ting hun antok at datteren hadde fortalt barnebarnet hennes. Små detaljer om faren (Henrik, het han), og om fødselsattesten og adopsjonen og arv. Alt er kaos, og moren vil ikke si noen ting (“slutt å mase, fortid er fortid, gi meg fred.” etc). Er Silvia norsk? Dansk? Hva står det på den norske fødselsattesten? Hvorfor står Sæbjørn på den færøyske? Hvem var faren egentlig? Hvorfor forsvant moren til Færøyene kort tid etter og sørget for at Sæbjørn fikk adoptere de to barna (Sæbjørn, som allerede da hadde rykte på seg for å tukle med småjenter). Hvorfor er moren så unnvikende om det hele, hvorfor går det ikke an å få noe hjelp i det hele tatt fra henne – og hvorfor veksler hun mellom å holde tilbake informasjon og i blant å lyve?
Slik satt han ofte. Holdt øye med meg og maten min. “Se nå, hvordan hun stapper i seg! Skal du virkelig ha all den maten? Ikke rart at du svulmer opp, din gris. Og hva skal du med all den sausen? Hvor er potetene hen? Hvis du skal spise all den sausen, da blir det bare poteter igjen til meg. Og se den digre klumpen med kjøtt! Ikke engang verdens feiteste mann kan få ned en sånn. Ikke rart hun ser ut som hun gjør! Og hold nå gaffelen ordentlig! Du griser til alt, din møkkajente!”
I dette kaoset med streng religion, en unnvikende mor, en “far” som misbruker, en bror som blir stadig mer tilbaketrukken, en ukjent familie i Norge, forlovelser og et lite samfunn med et stort bygdemonster som istedenfor å gjøre noe med ting følger saken i nysgjerrighet og sladrer om det til hvem de kan, vokser Silvia Henriksdóttir fram. Det kan virke som at rundt hvert hjørne stikker det frem diverse hemmeligheter eller problemer som hun ikke hadde noen form for grunnlag for å verken mistenke eller trekke naturlige konklusjoner fra. Jo eldre hun blir, jo mindre ser hun ut til å vite om sin egen identitet, og jo tydeligere blir fortellerstemmen hennes.
Jeg har formelig slukt denne boka. Henriksdóttir skriver med et driv som gjør boka vanskelig å legge fra seg. I går natt leste jeg til ca halv to, og ble liggende våken lenge etterpå for å tenke på det jeg nettopp hadde lest. Det forfatteren har gjennomgått er vemmelig. Det er frustrerende selv for meg som leser å høre om hennes møte med systemet i ettertid, og ikke minst om hvordan moren hennes oppfører seg (byråkrati er nå en ting, men moren til Silvia, slik hun fremstilles i denne boka, burde ærlig talt filleristes litt – hvordan kan man motarbeide sitt eget barn på denne måten?). Når hun endelig tar mot til seg og ønsker å anmelde misbruket, blir jeg utrolig provosert av hvordan politiet håndterer saken, og jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært for Silvia selv:
Om politimannen registrerte det jeg sa, vet jeg ikke. Men han fikk ferdig rapporten sin og underskriften min på den. Jeg skyndte meg ut av politistasjonen, inn i bilen og drønnet av gårde. I takt med at sinnet mitt vokste, økte foten presset på gassen. Det kunne ikke stemme! Skulle det virkelig ikke være kjønnslig omgang å pille på en jentes klitoris? Det er jo hennes hovedkjønnsorgan! Men det er jo ikke det organet som mannen primært er interessert i. Mannen er interessert i skjeden. Og så fort overgriperen passerer dens åpning, eskalerer handlingens alvor. Så graden av overgrep på en kvinnes seksualitet måles ut fra mannens seksualitet.
Det er en frustrerende reise hun begir seg ut på for å bli fri fra adoptivfaren, menigheten og den aktive tåkeleggingen det kan se ut som blir begått rundt henne. Men til tross for uendelig mange blindveier, trekker hun frem de fine tingene: kjærlighet, det å få barn, det å kjøpe egen bolig og klare seg selv, og å stadig klare å nøste opp de mange trådene som ligger slengt rundt henne. Hun har humor, og dette skinner igjennom i enkelte skildringer på samme måte som det motbydelige alvoret skinner igjennom i andre. En reflektert og klok bok, men jeg får meg ikke til å gi den full pott på grunn av problematikken rundt det å utlevere personene ved navn. Det er et vanskelig tema, og jeg har ikke noe godt svar verken fra eller til, men jeg er bittelitt forsiktig med å bejuble akkurat dette trekket ved selvbiografiske romaner. Forfatteren legger selvsagt ikke skjul på at dette er hennes side av saken, slik hun oppfatter den, men jeg synes vel at problematikken allikevel lusker i bakgrunnen. Anbefales uansett varmt videre til deg som orker en slik fortelling.

Andre bloggere om boka:
Bokelskerinnen
Forfatter-bio:
Silvia Henriksdóttir (f. 1978) er oppvokst på Færøyene. Hun bor i dag i Norge, og debuterer som forfatter med Si at du lyver. Den kontroversielle debutromanen har allerede vakt stor oppmerksomhet.
TV2-reportasje
Bok 1 i DYSTOPIA 2014-kvartetten
Terje Torkildsen (f. 1971) er en norsk komiker, miljøverner, skuespiller og forfatter med utdanning som norsklektor. Han er bosatt i Stavanger. Som skuespiller har du kanskje sett ham i filmer som Mongoland, Alt for Egil og Monstertorsdag. Han fikk UPrisen for romanen Marki Marco i 2009.
Bok 1 i serien om Alex Morrow
Denise Mina er født i 1966, og bor i Glasgow. Som 16-åring forlot hun skolen og tok diverse dårlig betalte småjobber, f.eks som bartender og kokk. Da hun var 21 tok hun endelig eksamen og kom inn på jus ved universitetet i Glasgow. Her forsket hun etterhvert på tilskrivelsen av mentale sykdommer på kvinnelige lovbrytere mens hun underviste ved siden av. Hun er forfatter av de populære Garnethill-bøkene og serien om Paddy Mehan og har vunnet mange priser for sine utgivelser.


Sjanger: Tegneserieroman/historisk roman/skrekk


Alan Moore (f. 1953) er en britisk forfatter best kjent for sine tegneserier. Han har flere ganger blitt beskrevet som historiens beste tegneserieforfatter, og har innflytelsesrike verk som 





Nyeste kommentarer